Nå er det snart to uker siden livet igjen ble blanke ark og endeløs tid i kaos og mørke. Jeg har gitt opp, ser ingen mening, klarer ikke mer, sier jeg.

Men det stemmer ikke. Hver dag fortsetter hodet og kroppen å leve, finner nye måter å gjøre ting på, tar kontakt med noen som kan hjelpe, takker ja til å holde foredrag, kjøper to nye løpejakker og en sukkulent til kjøkkenbordet, forlenger spillelisten med høstmusikk, gleder meg til Farmen-sesong, drømmer om tur til fjells, sier til storesøster i USA at jeg vil komme i desember, deler tid med venner og søsken, gråter meg gjennom oppstartssamtale hos ny behandler, tegner årsabonnement hos treningssenter med super yogatimeplan, sender mail til styret i borettslaget om at vaskemaskinen i kjelleren ikke virker og ber noen fikse den, løper få og korte turer slik at kneet skal bli bedre, fornyer månedskortet hos Ruter, pakker ut varme gensere og bretter tynne bluser og shortser pent sammen, stabler sommeren i en kasse under senga og henger et ullpledd over sofalenet, kjøper fire pakker av favoritteen når den er på tilbud, låner inspirerende bøker på biblioteket, skriver dikt, går lange turer i stillhet, begynner å se på Gilmore Girls og elsker det og det faktum at jeg har episoder nok til et helt år å se fram til, tilbringer en søndag på galleri og får lyst til å gå på fotokurs og se mer av verden, kjøper garn til nytt strikkeprosjekt, skriver lister over alt jeg elsker å gjøre, rydder i viktige papirer og flytter alt studierelatert til en skjult hylle i gangen, kjøper en megapakke med fyrstikkesker, jubler litt innvendig når jeg løfter tyngre enn jeg trodde jeg kunne klare, kler meg opp når jeg er nede med skjørt, lang kåpe og leppestift, ser villvinden skifte farge mot den grå muren utenfor, skrur på varmekablene på badet og tar en ekstra lang dusj, kjenner all yogaen gjør at jeg bærer meg selv litt høyere, litt stoltere enn før…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

… alt det ville ikke gitt mening i en verden hvor jeg har gitt opp. Det ville i grunn vært ergerlig med så mye styr og pengebruk og utløpte lån og trening og døde planter og gråting og ubrukte billetter og utente fyrstikker og den første snøen som aldri får smelte mot mine kinn, om livet tok slutt i morgen.