Med tiden har jeg blitt godt kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg er ikke den, men jeg er i den, lever med den, lever for den, hater den. Trenger den. Vi har en destruktiv relasjon, jeg og den, og jeg skulle gitt hva som helst for å gå. Men det er ikke gjort på en dag eller første forsøk, ikke det tusende heller. Noen ganger lurer jeg på om det noen gang vil la seg gjøre. Det er som at jeg ikke kan se for meg et liv uten, samtidig som jeg ikke orker tanken på et liv med. 

I terapeutisk sammenheng, snakkes det ofte om spiseforstyrrelsen som venn og fiende. Noe må den gi deg, for du trenger den. Likevel er listen over alt den tar ifra deg lengre. Dypt inni spiseforstyrrelsen er det vanskelig å se konsekvensene, for den er en mester i å oppta så mye plass at det verken blir plass til følelser eller tanker om andre ting. Mange symptomer oppleves som nyttige, de virker. Det er poenget. Vanskelige følelser, vonde opplevelser, tap, konflikter, mobbing, overgrep, krav og press, usikkerhet, traumer og livsomveltninger stues vekk og gjør plass, all plass, til et befriende nytt og konkret fokus. En spiseforstyrrelse beskrives som en overopptatthet av matinntak, vekt, kropp og utseende. Overopptattheten gjør alt annet uviktig. Et ullent slør dekker til ubehagelige følelser og tanker og gir deg ro og kontroll. Det er gjerne alt det bakenforliggende som skaper behovet for en mestringsstrategi i utgangspunktet, og spiseforstyrrelsen er en svært effektiv og konkret løsning, i hvert fall til å begynne med. Ro og kontroll. Enn så lenge.

Det finnes nesten alltid et motsvar til fordelene, det blir som en lek med motsetninger. Spiseforstyrrelsen lover deg kontroll, men tar kontrollen over deg. Jo mer den får styre, jo mer kaos skaper den og jo mer trenger du den. For meg er det nyttig å utforske disse kreftene i sykdommen og lære dens funksjoner å kjenne. Keep your friends close, but your enemies closer, er det ikke det de sier? Om jeg ikke kan flykte fra den, skal jeg i det minste vite hvor jeg har den.

Her er min venn-fiende-liste. Den forandrer seg fra dag til dag og farges av hvilken del av meg jeg lytter mest til. Lag gjerne en lignende liste over noe i livet ditt som både gir og tar. Bevisstgjøring er første steg til forandring. 

Spiseforstyrrelsen er løsningen, og spiseforstyrrelsen er problemet.

Spiseforstyrrelsen lover kontroll, og skaper kaos.

Spiseforstyrrelsen lover mestring, men jeg mislykkes.

Spiseforstyrrelsen er alltid der, og gjør at jeg aldri er til stede.

Spiseforstyrrelsen føles trygg, og gjør alt utrygt. 

Spiseforstyrrelsen skaper struktur, og gjør meg rigid.

Med spiseforstyrrelsen er jeg aldri alene, men i spiseforstyrrelsen er jeg alltid ensom.

Spiseforstyrrelsen fyller tiden, men tar all tid.

Spiseforstyrrelsen er det eneste jeg får til, men med den får jeg ikke til noen ting.

Spiseforstyrrelsen demper det vonde, og demper det gode samtidig.

Spiseforstyrrelsen stiller krav, og det blir aldri nok. 

Spiseforstyrrelsen gir rutiner, men rutinene er uforenelige med et liv. 

Spiseforstyrrelsen oppleves som viktigst, og gjør alt annet uviktig. 

Spiseforstyrrelsen demper angst med mer angst. 

Spiseforstyrrelsen vil endre kroppen, men gir meg bare økt kroppsforakt. 

Spiseforstyrrelsen er min identitet, men JEG forsvinner i sykdommen. 

Spiseforstyrrelsen skaper ro for et øyeblikk, og øker all uro samtidig.

Spiseforstyrrelsen kan se ut som et valg, men er tvang. 

Spiseforstyrrelsen er en kjent og forventet rolle, men jeg klarer ikke å bryte ut når jeg ikke vil spille lenger.

Spiseforstyrrelsen er et språk, men den har ikke ord og ingen andre forstår.

Spiseforstyrrelsen fungerer som en distraksjon fra vonde ting, men distraherer meg fra alt.

Spiseforstyrrelsen er en unnskyldning, og spiseforstyrrelsen passiviserer.

Spiseforstyrrelsen er trofast mot meg, og jeg er bundet til den. 

Spiseforstyrrelsen skal gjøre usynlig, men jeg blir synlig. 

Spiseforstyrrelsen skal forbedre kroppen, men ødelegger kroppen. 

Spiseforstyrrelsen er bare min, og gjør meg utilgjengelig for andre. 

Spiseforstyrrelsen var en virkning, den hadde en hensikt, men nå er den bare årsaker. 

Bildene i dette innlegget er tatt av min dyktige, vakre og aller, aller kjæreste storesøster på et sted i livet der jeg døde litt mer for hver dag. Med øyne som et hav av mørke og selvdestruksjon som eneste mål. Takket være den sta jævelen jeg er, søsteren min og mange andre vidunderlige mennesker jeg har i livet mitt, fikk det ikke skje, ikke da, ikke før eller siden heller.

Fortsatt lever jeg i kampen, jeg er på ingen måte frisk. Inni er jeg ganske lik, sykdommen får ta mer plass enn meg. Jeg hater den, og trenger den. En spiseforstyrrelse ser ikke ut eller arter seg på en bestemt måte. Den er like unik og ulik som alle vi mennesker er unike og ulike hverandre. Ikke glem det. 

Et problem er aldri en løsning. Glem ikke det heller.