I dag fikk jeg høre at det virker så trist inne på bloggen min, fra en som står meg nær. Det gjorde litt vondt. Jeg tenkte først at det var trist å høre. For i min verden er det ikke enten eller, det er både òg, og det håper jeg mine tekster gjenspeiler. Kanskje bør jeg bli flinkere til å skrive det i ord, og ikke bare i bilder eller mellom linjene.

Min andre tanke var at jeg ikke kan fortsette slik som jeg gjør, at jeg ikke kan leve splittet på denne måten; åpen og lukket, nær og på avstand. Denne bloggen er på ingen måte privat, men likevel blir den det, da det skrevne ofte forblir usagt. Det er to forskjellige verdener; mitt indre og mitt ytre. På den måten er det mange lesere jeg aldri har møtt, som likevel vet mer om meg enn mine egne foreldre. Våre samtaler handler om alt annet enn hvordan vi har det. Og av og til når noen nære titter inn, er det av en grunn, av bekymring eller nysgjerrighet, og ofte finner de bekreftelse på det de lette etter og ikke alt det andre som også ligger der.

Det er en lettelse å få være i fred med det jeg deler. Samtidig blir det en byrde jeg både får og pålegger andre. Når jeg har funnet en måte å slippe ting ut, minsker behovet for å gjøre det på ordentlig. Men å skrive er ikke det samme som å fortelle. Å skrive er ikke det samme som å gråte. Å skrive er ikke det samme som å skrike. Å skrive er ikke det samme som le. Å skrive er ikke det samme som å snakke sammen.

I det siste har jeg fundert på om denne bloggen av disse grunner kanskje virker mot sin hensikt, i det minste for min egen del. Likevel kan jeg ikke komme bort fra hvilken forskjell det har gjort i livet mitt å ha et fristed hvor tanker, kreativitet og følelser får gi mening og stemme til delene av meg som en gang tiet. Til tider er det en livreddende forpliktelse, til tider en kilde til motivasjon. Det er også et sted for mestring, forståelse og selvinnsikt, samt nærhet til noe eller noen når jeg føler meg alene. 

Målet med bloggen har alltid vært åpenhet, men ikke på bekostning av åpenheten. Jeg ønsker å påvirke, og la meg bli påvirket, men jeg ønsker ikke å skremme, trigge eller dra andre ned i samme mørke som jeg ofte forviller meg inn i. Jeg ønsker å vise at alt ved oss er menneskelig, og at å åpne opp for følelser i seg selv og med andre er skummelt og vakkert samtidig, men jeg ønsker ikke at internett blir hovedkanalen for denne kontakten. I tiden fremover vil jeg øve på å være hele meg, også der ute. Det vil ikke utelukkende være en befrielse, det er en grunn til at det er lettere å late som. Men å late som kan aldri bli ekte, og jeg ønsker ekte.