Fellesnevneren i mitt liv og alt det har vært, er meg. Ingen annen. Det kan gi håp. Jeg vet at det finnes så utrolig mye i meg som lengter til å få være her, lengter til å slippes fri og bare få leve, være dyp og sterk, le inderlig og elske fryktløst. 

Når jeg tenker tilbake på den jeg var som barn, minnes jeg en jente med mange følelser som aldri fikk slippe ut, men også mange inntrykk som fikk slippe inn. På en eller annen måte klarte den innesluttede kroppen å suge til seg verden i alt hun så, luktet, leste, kjente og hørte. Kanskje var det nettopp alt det vonde og tause som skapte behovet for og evnen til å samle på det gode. I et rom i hjertet fyltes det opp av øyeblikk og stemninger, det ga meg en varmende følelse av kontakt og tilhørighet. Etter hvert som jeg havnet dypere inn flukten fra meg selv, var dette personlige rommet inni meg det eneste som kunne bryte onde sirkler og selvskadende mønster, gi meg et sårt tiltrengt sekunds ro og trygghet. Selv når det har vært så tungt at jeg ikke har visst om jeg vil leve mer, har døren inn i dette rommet vært åpen. Alle de gangene alt annet ved meg har forsvunnet inn i en tåke, blitt ødelagt og lagt på is, fortrengt og hatet, har jeg fortsatt hatt dette. En liten, skinnende skattekiste full av verdier som aldri kan tape seg. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er vanskelig å forklare, det er på en måte bare slik jeg er og aldri noe jeg har fundert over, før det slo meg i helgen at dette kanskje er en av mine mest essensielle egenskaper, det som gjør meg levende. Jeg elsker alt det lille som gir mening i alt det store, og kun et lite blaff av slik tilstedeværelse kan fylle hele tomrommet i meg i lang tid. Når jeg går rundt i verden ser jeg ikke forbi, jeg ser på, og oppdager spennede, kule, fine, triste, vakre, interessante og levende ting overalt. Spor etter mennesker med kjærlighet og omtanke, smarte løsninger, fargespill. Tanken på alle som lever parallelt og likevel separat kan gjøre meg svimmel, alle menneskene som alle kjenner mange andre mennesker som ikke kjenner hverandre som passerer hverandre på gaten og hvor mye liv en bygård rommer. Alle rutinene, kjedelige, selvfølgelige og likevel helt unike og nødvendige. Jeg kan kjenne lukten av frost blande seg med at noen et sted i nærheten steker pannekaker denne ettermiddagen, huske at storesøsters pannekaker alltid var perfekt tynne, at vi en gang fryktløst kunne spise tosifret antall av dem, se for meg huset som var hjemme og hvor rart det er der nå uten oss i. 

Kanskje har jeg trodd at alle har det sånn, at liv tiltrekker seg liv, og at også du fortrylles inn i nærværet av noe utenfor deg i deg, og ikke kan annet enn å smile når den lille gutten på fortauet synger Ja, vi elsker en sen novemberkveld og moren tar ham varsomt i hånden og haster over gangfeltet før det blir rød mann. Ser du form og farge bak funksjon, hører du alle lydene fra en full skolegård i storefri når du går forbi, ser du mannen som går på akkurat samme måte som bestefar gjorde, og har du sanger du aldri kan høre nok ganger og et personlig forhold til et tre i skogen du alltid lekte i da du var liten? Bærer klærne dine på minner, har du et hemmelig sted i skogen der det alltid er plass til din sorg, og holder du alltid på samme sted på gelenderet i trappen du går ned? Gjør du det fint rundt deg bare for deg selv, kan du le når ingen ser?

Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig for å ha hatt det vondt. Derimot er jeg takknemlig for at smerte og frykt, skam og sorg har åpnet opp og lært meg å føle. Jeg kan føle. Jeg kan føle det vonde, og jeg kan føle det gode. Ikke bare kan jeg føle, jeg kan også sanse, jeg kan skape, jeg kan minnes.

I dagene mine er det fargerikt og lærerikt å være. De er fulle av musikk og tett knyttet til alt rundt meg. Jeg er hun som løper smilende i regnet, mimer sangtekster og hopper ned trappa i takt med sangen jeg hører på, trekker pusten ekstra dypt forbi ethvert bakeri, legger hodet vennlig på skakke og hilser blygt på kvinnen som alltid sitter på trappen og tar seg en røyk når jeg går på yoga torsdag morgen. I sølepytter ser jeg speilbilder, det renner kanskje en enslig tåre nedover kinnet mitt på bussen når jeg tenker på at jeg skulle ønske du var her nå, høye hæler gir meg selvtillitt og best er det om de klakker i takt med Taylor Swift i hodetelefonene, jeg snakker ofte ironisk til meg selv og ler av min fantastiske, munnrappe humor, jeg kan glede meg en hel uke til å synke ned i førersetet i bilen min og kjøre hvor jeg vil med høy musikk og tid til omveier. 

Jeg har et uendelig rikt liv. Verdien av et øyeblikk er opp til den som er i det. Min glede er like stor som noen annens. Jeg velger å gjøre livet rikt. Det er det som gjør meg levende.