Er det noen andre som har knust is under skoene i dag? Mørket gir meg energi og kulden føles kjærkommen mot nesetippen som stikker opp fra skjerfet når jeg går. Ah, novemberen min. Jeg har faktisk en spilleliste på Spotify som heter nettop det, mye grunnet min faste tradisjon med November-musikken til Odd Nordstoga, den gjør ventetiden til julemusikk og adventstid litt kortere.
Ukene går og nærmer seg stadig et nytt år. Men før den tid er det mange dager som skal leves. I helgen har jeg gjort akkurat det, levd. Så når det går langt mellom nye innlegg her, er det gjerne fordi jeg er litt for opptatt med å være der ute, midt i det, hei, her er jeg.
Jeg tenkte å liste opp en del ting som opptar tiden og hjertet mitt akkurat nå. Det kan være lurt å minne seg på hva man har og hvor man vil iblant.
– Jeg er stolt av meg selv. Jeg har klart det. Kneet er bedre, jeg kan løpe på ordentlig igjen. Du skal ikke se bort ifra at livet mitt er litt sånn to be or not to be, to run or not to run. Hvert smertefrie steg sender bølger av lykke gjennom kroppen. Når det suser rundt ørene og damper av pusten, sola glimter frem bak trærne og jeg hører lyden av hjertet mitt innenfra. Når regndråpene sildrer nedover ansiktet og det går oppover i bakkene, da er jeg som best. Da elsker jeg livet og tenker at jeg er ikke så verst.
Fortsatt må jeg skynde meg langsomt, være forsiktig og vennlig oppmerksom mot hva kroppen forteller. Det er litt vanskelig, men jeg er på vei. Tiden i løpekrise har lært meg at kroppen overlever på mindre løping, at jeg blir sterkere av styrketreningen når jeg ikke sliter kroppen sånn, at jeg kan få runner’s high og lengsel etter løping av å høre på folk som snakker om løping på løpepodcast og på løpeteater, at hver tur kan være en nytelse og at jeg virkelig trenger alt det løpingen får meg til å føle og være.
– Kaffen har tatt meg med storm. Etter for mange år utenfor det celebre selskap, lærer jeg meg nå å drikke kaffe. Det hele startet en kveld jeg fikk lillesøster på kveldsmat og vi gikk på butikken sammen og hun pekte ut en bra startkaffe og jeg la den i kurven blant rundstykker og pålegg. Altså, tenk så hyggelig å spise kveldsmat med en søster og ha selskap til den første slurken! Kaffen må være varm, svart og kruttsterk, og enn så lenge så trekker jeg et dypt pust, holder for nesen og svelger den ned mens ansiktet vrenger seg i bitre grimaser. Jo varmere jo bedre, for da smaker ting minst, og siden jeg uansett misliker smaken, kjører jeg på i styrke for å få maks ut av hver dråpe.
Du vil kanskje ikke kalle dette å bli tatt med storm, men allerede på dag seks kjenner jeg at smaken er litt mindre ille og hver slurk litt mer selvfølgelig. Koffeinet gir meg et velkomment piff, placebo eller ekte, det behøves. Den store ildprøven blir neste søndag, da det er familieselskap og jeg for første gang skal si ja takk når koppene sendes rundt. Betydningen av å være innenfor kaffefellesskapet er undervurdert.
– Bilen er endelig skodd for vinteren. Den trengte nye dekk, og jeg kjente at jeg ikke orket å betale for nye dekk og håpet at alt bare ville gå over. Det gikk ikke over, selvfølgelig, og dekkene koster like mye uansett hvor lenge man venter, og det føltes ille å vite at den sto parkert i Askim i ukjørbar tilstand.
Jeg tok meg sammen og tog toget dit, gikk til bilen og kjørte bilen til dekkforhandleren, pugget dekkdimensjoner på veien og gikk målrettet til skranken og bare ramset opp min bestilling og leste KK og spiste en pepperkake mens jeg ventet. Så glad var jeg da alt var i orden (se bilde). Så kjørte jeg bilen tilbake til der den hadde stått, ba pappa om skyss til toget gjennom snøværet og reiste derfra med litt tommere lommebok og en nyervervet frihetsfølelse. Nå kan jeg reise og besøke bilen min når jeg vil og kjøre hvor jeg vil, og jeg elsker bilen min for det.
– Om akkurat en måned er jeg på vei til USA, til Santa Fe og min favorittstoresøster, my person (referanse til de som trofast har sett Grey’s Anatomy). Vi får en uke sammen, sånn like før jul, og jeg gleder meg hvert sekund av hver dag jeg teller ned. Å ha henne der borte er for langt borte, altfor, altfor, altfor langt borte. Selv om jeg elsker at vi kan ha ringedate en tidlig lørdag morgen, og selv om jeg elsker alt vi snakker om på norsk og svensk og britisk og amerikansk engelsk, og selv om det er godt å vite at vi begge er der vi behøver å være, og selv om vi er nærmere enn noen gang før, så er det altfor, altfor lenge mellom øyeblikkene vi deler.
Sist, men kanskje aller størst:
– Du vet antagelig ikke hva Fontenehuset i Oslo er, men jeg kan si deg at det er fantastisk bra. Jeg hadde ikke visst hva det var jeg heller, om ikke jeg hadde hørt om det ved en tilfeldighet mens jeg fortsatt var ergoterapistudent i et auditorium på høgskolen, og om ikke jeg i et håpløst øyeblikk hadde sendt mail dit og plutselig fikk svar og håpet tilbake, og et hus hvor døren er åpen og fellesskapet stort. Kort sagt er det et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Men det er så mye mer enn det. Arbeidet som gjøres av og for medlemmene der er slikt som bygger mennesker.
Akkurat nå er det det viktigste som skjer i livet mitt, og det får ting til å skje i livet mitt. Det kan være min trygge base og grunn for vekst. Jeg klyper meg i armen og håper det ikke er for godt til å være sant. Og om du tenker at du kunne trengt noe sånt du også, så kan du lese mer om hva det er og kanskje finnes det et nær der du er.
Finn noe som fyller novemberen din og ta vare på deg selv midt i alt <3