Det er topp her, vi har det topp, og her er masse bilder fra en uklar fotoshoot i pysj oppå det store, litt støvete speilet som ligger på gulvet, av alle steder, på min søsters soverom. Jeg har ny genser, lånt kosebukse og mitt siste rene par med sokker på, for allerede i London måtte kofferten kaste inn håndkleet og erklære seg slått, med det flyplasspurtetempoet jeg holdt for å rekke neste flyvning. Så før jeg forteller noe mer om de to søstrenes eventyrdager i Santa Fe, skal jeg følge opp forrige blogginnlegg med resten av reisen min hit. Den seilte raskt og selvsikkert inn på topp to-listen over verste flyreiser noensinne.
Så, ja, min idylliske blogging fra Gardermoen tok brått slutt da jeg ventet på flyet og tiden gikk og min neste flyvning nærmet seg for fort og jeg nærmet meg London altfor sakte. To timer etter tiden landet vi på Heathrow, og jeg bykset oppover trappene til sikkerhetskontrollen, og fikk beskjed om at jeg aldri kunne klare å rekke flyet mitt videre, og at jeg måtte gå til en skranke og få booket om hele reisen. Så da løp jeg til en skranke og ventet svettende i kø før mannen bak skranken så med bekymret blikk på mine billetter og måtte gå på bakrommet for å rådføre seg med sin overordnede om hvordan han kunne løse dette. Han kunne ikke løse det, sa han, og så gransket han meg fra topp til tå, fra to trippende føtter til to rødblussende kinn, og sa “I think you should try and run for it. You might make it!”. Så jeg kastet meg rundt, ble huket tak i av en kvinne i uniform og geleidet en bakvei til sikkerhetskontrollen med kortest kø, galloperte gjennom den og nærmest fløy nedover terminalene. Hjertet sank da jeg innså at jeg måtte ned en etasje og på et tog til en annen terminal, men jeg kom meg dit og tok tre og tre steg av gangen i rulletrappene opp igjen. Pustet og peste og kjente det verke i kneet, men så øynet jeg gaten og klarte litt til.
Der var alt stille. Ingen kø, ikke noe stress, ikke noe fly. Dette flyet viste seg nemlig også å være forsinket fordi det både måtte vaskes og trengte to nye hjul. Det skulle altså bli en slik dag. Ingen informasjon om det noe sted. Jeg hadde løpt så fort at det brant i halsen. Min første innskytelse var å finne et toalett. Min andre bekymring var å finne noen som kunne finne ut om bagasjen min var på vei til dette flyet som altså ikke var her, og om når dette manglende flyet skulle dra, og når jeg ville lande i Los Angeles med alle disse forsinkelsen. Bagasjen var på vei, sa de, flyet skulle gå om en time, vi ville ta igjen den tapte tiden over Atlanterhavet. Ok, sa jeg. Thank you so much. And you are 100 percent certain that my bag is going to make it? YES! sa de da.
Dessuten hadde jeg mistet mitt fine, reservert sete ved midtgangen, fordi noen som hadde trodd at jeg ikke kom til å rekke flyet hadde gitt det til noen andre. Nå fikk jeg i stedet et sete midt i midten av flyet, min marerittplassering, tatt i betraktning min selskapsblæres lave kapasitet. Men trøbbelet ga seg ikke her. Da flyet endelig ankom gaten og vi fikk gått ombord, ble vi sittende der i en time til for å vente på en maskin som skulle fjerne is fra flyvingene. Mine fire fine timers mellomlanding i Los Angeles krympet stadig, og allerede der på rullebanen i London visste jeg at det ville bli akkurat like høyt tempo på neste flyplass.
Omsider kom vi oss avgårde. 11 timers hvile i lufta ble ganske fort 11 timers pine i lufta. Kroppen min er visst ikke skapt for å sitte stille. På begge sider av meg satt det sånne passasjerer som aldri behøver å strekke på beina eller gå på do eller hilse på naboen. I det minste var kaffen god, og jeg så på Love Actually og forsøkte å ikke tenke på at jeg måtte tisse.
Endelig landet vi i Los Angeles. Der var det 25 grader. Der løp jeg til innreisekontrollen, og fikk en rask kø. Så løp jeg til bagasjebåndet, fordi man må sjekke ut og sjekke inn bagasjen sin igjen det første stedet man lander i USA. Ingen koffert dukket opp. Jeg sto der og så etter den med slitne tårer i øynene, helt til det var 15 minutter til mitt siste fly skulle gå. Jeg fant nok en skranke, og nok en gang fikk jeg beskjed om å løpe, jeg kunne klare å rekke flyet. Kofferten var kanskje sendt hele veien fram. Så jeg løp, gjennom nok en sikkerhetskontroll, og stoppet hvert femte minutt for å spørre om veien. Og da jeg trodde jeg var framme, var jeg ikke det, for jeg måtte ut på rullebanen og ta en buss til en annen del av terminalen. Bussene skulle til å kjøre der jeg raste ned trappene, men en snill dame ropte “We have a runner!” gjennom walkie talkien, og jeg følte meg så absolutt som en, og den ene bussen ventet på meg og jeg hoppet på og suste bortover, hoppet ut og løp inn første dør og selvfølgelig til den innerste gaten, og der var alt stille. Småfly har det sjelden travelt. Kofferten din er sjekket helt inn til Albuquerque, sa de. Ok,sa jeg. That was great news! Og før flyet lettet fikk jeg med meg en flammende rød solnedgang, før vi steg oppover, oppover, til Los Angeles bare var millioner av lys der nede. Jeg fikk sovet en halvtimes tid, og hørte litt på Podcast og var så glad for at stresset var over.
I Albuquerque ventet Sarah, men ingen koffert. Den er sist registrert i London. Hurra. Men jeg er her, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Og alt var verdt det. Nå får jeg kjøpt meg sånne ting jeg trenger her jeg er på ferie uten bagasjen min, og får attpåtil refundert utgiftene. Snakk om service! Jeg håper bare den kommer før jeg reiser hjem igjen, at ikke den er borte, for i den ligger blant annet mine to yndlingsbukser og favorittløpeskoene, samt disse 1200 fluortablettene som er sårt etterlengtet.
Nå er klokken ett på natten, og jeg er så våken som jeg bruker å være i nidraget om morgenen i Norge. Jeg får vel forsøke å legge meg likevel. En strålende fin dag ønskes deg fra en kjøkkenøy midt i et hus midt i ørkenen midt i natten i USA.
