I en nydelig New Mexico-solnedgang, løp jeg en runde i mine flunkende nye løpesko. Sarah har forsikret meg om at alle slanger er i dvale nå, men jeg holder meg til asfalt og løper årvåkent midt i veien likevel. Enhver pinne og sprekk får meg til å hoppe himmelhøyt. Plutselig ble jeg overrumplet av naturen likevel, for ut av kaktus og buskas kom det snikende en coyote over veien en 7-8 meter foran meg. Reaksjonen min var like kraftig som om det skulle ha vært en bjørn eller fjelløve, for nest etter slanger, er det det jeg er mest redd for her, med god grunn. De observeres til stadighet i utkanten av byen, og området min søster bor i er midt i villdyrenes rike.

Skrekken og forfjamselsen ble brått snudd til rødmende latter, for et par turgåere hadde sett både meg og coyoten, og vinket leende til meg og sa “it will probably leave you alone”. Coyoten løp bedagelig videre, og jeg også, dog litt mer på vakt. Vel hjemme, styrtet jeg inn i huset og til sengen der Sarah lå og sov middag, og vekket henne med min begeistrede villdyrhistorie. Hun sa bare “ok”, snudde seg litt irritert rundt og sov videre. Coyoter er visst like sjeldne og verdsatt her som brunsnegler er i Norge.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hjelpes! Akkurat når jeg skriver dette er jeg alene hjemme, det er kveld og mørkt, og jeg er litt småengstelig og har låst alle dører og og lukket persienner for alle vinduene, og selvfølgelig begynner det å ule fra en hel flokk av disse coyotene i den svarte natten, så høyt at du skulle tro de var like utenfor. Det var de sikkert også. 

Nå kommer jeg ikke til å tørre å reise meg fra denne stolen før Sarah ringer på. Det frister ikke akkurat å løpe mer alene heller. Men det var så deilig å løpe igjen. Å være ute av treningsrutiner og langt vekk fra treningssenteret, stresser meg veldig. Jeg prøver å tenke at kroppen sikkert har godt av en litt annerledes uke, og at litt løping, yoga, klatring og shopping er bra nok aktivitet. Likevel føles det som at kroppen forfaller og at jeg ikke kan spise når jeg ikke trener hardt og mye, enda fornuften vet bedre. Jeg vet bedre. Det er bare vanskelig å tro på det. Jeg har antagelig veldig godt av å måtte stå i dette, i hvert fall for en kortere periode på tur. 

Leggene mine er fortsatt ganske ømme etter en løpetur tidligere i uka med et par lånte barfotsko. Barfotsko er ikke min greie, men er man løpedesperat nok og ikke har fått kjøpt nye løpesko enda, får man tåle litt smerte. For i en koffert, et eller annet sted i verden, ligger løpeskoene jeg pakket til turen, sammen med mine favorittklær, favorittløpeklær og favorittundertøy, julegaver, stoffskiftemedisiner, pulverkaffe og te og norske suketter. En koffert full av alt jeg trenger i livet mitt akkurat nå. I morgen har den vært borte i fem dager, og da settes det visstnok i verk nye tiltak fra flyselskapets side. Jeg vurderer å be om forlengede mellomlandinger på hjemreisen, så kan jeg lete selv! 

Hele oppholdet her er derfor litt rart, for i stedet for å gjøre hyggelige søsterting, som å løpe og ta bilder og gjøre yoga og bade i varme kilder og bake julekaker og kjøpe julegaver og drikke kaffe og se på julefilm, bruker vi formiddagen på å sitte i telefonkø hos American Airlines, og jeg tråler gjennom butikkene på jakt etter truser, sokker, genser, bukse, BH, treningstøy, løpesko og barberhøvel og alt annet jeg behøver etter hvert som dagene går. Når vi er ferdige med å gjøre alt det, er vi lei av butikker og at alt plutselig dreier seg om ting og undertøy og bagtags og rettigheter. 

Så slik går nå dagene. Og alt dette til tross, så har jeg det så fint her med Sarah. Vi er totalt forskjellige på absolutt alle måter, men fungerer overraskende bra sammen. Hun er fryktløs, og jeg er engstelig. Vi behøver hverandre for å havne i en slags sunn balanse. Hun jekker meg opp, og jeg jekker henne ned. I går for eksempel, befant jeg meg plutselig i baksetet til en rask bil på vei til et enormt klatresenter i Albuquerque sammen med Sarah og en av hennes bestevenner. Han er brannmann. Han hadde en pistol under setet, hånddesinfeksjonsspray som luktet lavendel og viste Oppdrag Nemo på en skjerm i dashbordet mens vi kjørte. Jeg trodde jeg ikke ville tørre å klatre, at jeg ville bli sliten av å være så sosial, at spisingen ville gå til helvete og at dagen ville bli altfor, altfor mye. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Jeg hadde det supergøy, følte meg supersterk, spiste når jeg var sulten, lo masse og glemte å være redd.

Å være her er som å være på en psykisk helsereise. Jeg skal nyte hvert sekund av de siste dagene, koffert eller ei. Nå kom Sarah hjem, og da snurrer vi julefilm og tenner i peisen. Natta!