Nyttårsaften og uke 1 er ikke min beste tid, det nye året virker truende på min eksistens. Fylt av angst for januar og de ekstra utfordringene et nytt år fører med seg. Ikke utfordringer i form av alt som må forandres, men utfordinger med å stå imot presset om forandring. En angst for forventningene og hetsen rundt det som skal starte og sparkes i gang, uro og press over alt som nå skal begrenses eller forbys. Nå skal vi bli nye, bedre, sunne, tynne, sterke, vakre, rike, dyktige, stressfrie, opphøyede versjoner av oss selv. Og jeg som akkurat hadde begynt å tro litt på at jeg er bra nok akkurat som jeg er. 

Jeg føler meg liten i møte med det. Som en liten og maktesløs ingen med en stemme som når for kort, ofte ikke inn til meg selv engang. Som en svamp som suger til seg alt, en magnet som trekkes mot alle retninger. Sveiper og blar og skummer meg gjennom tekst og glansede bilder, blir stadig mer frynsete, mer redd, mer usikker. Jeg som trodde jeg sto stødigere i meg selv nå, opplever at jeg i stedet for å stille meg kritisk til alt som skrives og presses på, begynner å betvile min egen motvilje mot den type påvirkning. Betvile mine friskere tanker om at kroppen ikke har hatt annet enn godt av litt jul og litt hvile, at hjertet ikke har hatt annet enn godt av selskap og kjærlighet, at hodet ikke har hatt annet enn godt av å slippe litt opp på regler og gi rom for intuisjon og egen frie vilje.

Detox, kickstart, periodisk faste, treningschallenge, no pain no gain, kjøttfri, kur, sixpack, morgentrening, proteinpudding, forbrenning, treningsplan, laktosefri, squat ’til you drop, sukrin, glutenfri, lavkarbo, eggehviter, suppediett, fettfobi, svettefest, mammakroppen, sommerkroppen, regler, fitness, godtestopp, grenser, renselse, bare en mil til, bare et par kilo mindre, bare litt, litt, litt, jeg har kontroll, jeg har kontroll, jeg klarer det fint, jeg har det bra, jeg er ikke på avveie, ikke enda, jeg er sterkere denne gangen, jeg må, jeg skal, jeg trodde jeg ville.

Men nei. Jeg stopper det der. Stopper opp og sier NEI. Holder for ørene, kniper øynene igjen og synger så høyt jeg kan på en irriterende sang så ingen lyder, ingen ord, ingen bilder, ingen syke tanker får slippe inn og feste seg. Jeg må stoppe det der. For om jeg ikke stopper det der, mister jeg snart, veldig, veldig fort, evnen til å stoppe i det hele tatt. Det er kort mellom tanke og handling i meg, det er veldig, veldig, helt ekstremt liten avstand mellom kontroll og tap av kontroll. Fremgang og tilbakefall. Det friske og det syke. Mellom meg og at jeg forsvinner.

Jeg har alt å tape på å fortape meg i det. Jeg har ikke kommet så langt for å falle tilbake. 

Kjære du som leser. Jeg foreslår at du også, i dette øyeblikk, trykker pekefingrene lett mot ørene, lukker øynene, gauler på en sang du digger og våger å tro på at du er bra nok akkurat sånn du er. Finn mot til å stå imot presset, til å lytte mer innover enn utover, til å lære deg selv å kjenne og være nysgjerrig på den du finner. Det er så mye som venter på deg. Det ekte, frie, tøffe og kaotisk fortryllende livet ditt er ditt liv. Du bestemmer. Du har alt å vinne på å være den du er.