Som alltid er jeg litt sen med disse milepælene. Det ble verken ballonger, kake eller feststemning denne gangen heller. Det er kanskje like greit, siden ballonger og kake er mer stresstemning for meg. Innlegg nummer 200 ble publisert under uvitende og rolige omstendigheter fra sofaen en ettermiddag for fire dager siden. Men, nå har jeg altså talt opp, og dette er innlegg 201. Det er verdt et ørlite hurra!
For en liten stund siden begynte jeg på arbeidet med å lage en sikkerhetskopi av bloggen, med klipp og lim inn i Word, og vi snakker altså om totalt 152 975 ord. Det er så mye at jeg nesten ikke kan fatte og begripe at det går an. Det er så mange ord at Word bruker ti minutter på å laste inn hele dokumentet. Det er flere ord enn jeg noen gang kunne drømme om å skrive. Og attpåtil er det ord fra og om meg, ord om mine tanker og følelser, ord som før ble holdt inne. Ord jeg nå verken skammer meg over eller er redd for lenger. Ord som gjør samtaler mulig, forståelsen mer omfavnende, ord som kan brukes i kampen mot den tause, ensomme lidelsen.
Så hvordan går det nå, 152 975 ord siden den spede starten på mitt nye, mer åpne liv? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Går det bedre? Går det dårligere? Går det framover, bakover, eller kanskje sporer jeg av? Spiseforstyrrelsen er på en måte en så stor og selvsagt del av meg at jeg ikke vet hvem jeg skal svare for. Dens seire blir mine seire. Mine tap blir dens tap. Mitt liv er både mitt liv og så langt fra livet mitt som det kan gå an. Jeg er ikke lenger like selvdestruktiv, men i hodet foregår krigen stadig mellom den delen som vil meg vel og den delen som vil meg vondt. Ofte føler jeg meg sterk når jeg står imot sykdommen, mens andre ganger føler jeg meg sterk når jeg føyer meg etter den. Kanskje vil det alltid være sånn. Men jeg tror at det kan bli bedre enn dette. At det må bli bedre enn dette. Det beste har ikke hendt ennå.
Det er likevel en forskjell, jeg er ikke den samme som i mai 2016. Først og fremst er jeg eldre, og en smule mer trygg og avslappet. Jeg bor et annet sted, nærmere venner og muligheter, og det er fint å ha alt og alle mer tilgjengelig når jeg plutselig har lyst og overskudd til å gjøre noe. Samtidig er jeg mye mer meg selv i møte med andre, den ekte, ærlige og litt morsomme meg. Bloggen har vært en fin arena til å utforske egen personlighet og utvikle og utfolde meg og mine interesser. Jeg ser på meg selv med nysgjerrig øyne, og begir meg inn i nye ting med mer forventning og forunding enn frykt og motvilje.
Åpenheten her inne, både fra meg, men også fra dere, mine trofaste og varme lesere, virker inn på livet utenfor bloggen. I relasjoner og menneskemøter der jeg før var engstelig, unnvikende og skamfull, opplever jeg nå det motsatte. Det føles som at mine venner, min familie og andre jeg møter også kjenner på denne nye, romslige måten å omgås på, der ingen ting er for stort eller for lite å snakke om. Vi er ikke lenger like redde for følelser, verken de gode eller de vonde. Jeg føler meg mindre og mindre som en belastning og mer og mer som en ressurs, en som både kan gi og ta imot. Alt er mer ekte.
For å oppsummere dette, kan jeg kanskje si at jeg har tatt skrittet inn i livet igjen, som et sosialt, åpent og kreativt menneske. Livet er uforutsigbart og vanskelig, håpløst iblant, men også fint og glimtvis vidunderlig. Livet er mye på en gang, uansett hvordan man har det og hvilken livssituasjon man er i. I denne usikkerheten og de utfordringene jeg står i, krever spiseforstyrrelsen fortsatt sin plass, som en strategi for mestring, trygghet, kontroll og angstdemping. Jeg behøver den for å møte det som kommer, og den gjør det noen ganger litt lettere, for en liten stund, men aller mest enda mer vanskelig. Men jeg kjenner samtidig en trass og motvilje mot den, og et håp om å finne andre løsninger, annet innhold som kan bli mer viktig, mer riktig.
Derfor vil jeg ikke gi meg her. Jeg har ikke noe mål med skrivingen, annet enn å fortsette, åpne opp, lære og vokse. Leve litt på veien. Le masse og være i dagene mine med hele meg. Hva vil det bli, hva venter nå? Det vet jeg ikke. Men jeg er her.
