Men i morgen skal jeg hvile

 

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

Så mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare høre det bli stille. Så, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag må jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, løpe ut døra og bli ferdig med treningen før jeg rekker å bruke opp energien på noe annet. Da blir det litt stille, når kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjør litt vondt, det er godt.  

Så fylles hodet av tanker igjen, en utømmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg må, hvem var det som sa at jeg måtte, den første gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å måtte til slutt? Hvem kan si stopp? Når er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo på stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, først da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det føles nesten sånn. 

Jeg kan lure på om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min også. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. På min måte, den eneste måten som går. For det er vel viktig at det går. Jeg må vel gjøre det jeg må gjøre for å få gjort noe som helst?

Så fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg går dit jeg skal, er der, går tilbake senere og så står jeg litt rett opp og ned før jeg kanskje kan få spist noe middag. På den måten som gjør at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snømåke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg går. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg på madrassen, har ikke noe annet ønske enn det. Sovner med håpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette dråper renner nedover ryggen, jeg sitter på toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. Må trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg