Med isroser på øyevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vinterværet. Det går sakte på isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utålmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen løper med knasende pigger, selv prøver jeg å løpe litt mindre og gå litt mer på ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig å suse nedover bakkene, selvfølgelig.  

Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene går, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg på at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.

Men så tenker jeg at det kanskje er bedre å være opptatt med å leve, og at hele hensikten med denne bloggen var å finne ut av det. At det er bedre å snakke med folk, le med folk, være med folk, enn å sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre å bli sliten av å være meg selv, enn å bli sliten av å forsøke å forklare hvem jeg er. At det er bedre å gi av meg selv i møte med andre, enn å gi av meg selv til et tastatur. Når kveldene kommer, og dagene har vært fulle av menneskemøter, følelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn å fylle på med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.

Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. Nå innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg føler på ved å leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake nå som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det. 

Derfor vil jeg tillate meg å ikke føle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke være et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye å si og tanker jeg vil dele, men ikke på bekostning av levde dager.

Følelser kan føles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utålmodig etter å føle, jeg vil se, jeg vil høre, jeg vil smake, jeg vil være. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve.