Inneglemt mai

Hva i all verden skulle jeg gjøre på Hovedøya alene denne helligdagen i mai som attpåtil er bloggens bursdag og så forbasket varm? Jeg rakk å angre og tvile allerede på bussen mot kaia. Den fremmede følelsen av hud mot sete fikk hjertet til å nesten stanse og meg til å ønske at jeg bare hadde blitt inne. Hvorfor hadde jeg tatt på shorts? Den gamle blå, den eneste som passer nå når kroppen er større en selvbildet. Så dum, så dum som jeg kan bli, eller ekkel, eller begge deler. Eier du ikke skam, Thea? Jeg ville gå av, og gjorde det på neste stopp. Sto der en liten stund og kjente vekten av strandbagen over skulderen, vekten av håpet som aldri blir mer enn det, vekten av alle planene som knuser mot livet og husket hver ting jeg hadde pakket og kjente lukten av solkrem i ansiktet og for helvete, det er bare mai, det er snart sommer, jeg er ikke klar for dette.

Det var et nederlag å snu, og en god dose solkrem helt unødvendig sløst bort. Du vet, nederlag og sløsing og slikt er vanskelig for meg, nesten like vanskelig som å ha på shorts. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ta meg til i så mange timer om jeg reiste hjem allerede? Ferdigspist, ferdigtrent, veldig ferdig med å være inne for meg selv. Uten å vite sikkert hva jeg burde gjøre, gikk jeg på neste buss mot kaia igjen, sto med ryggen lent mot den kalde ruta i et par stopp til, nærmet meg folkemengdene, nærmet meg et inneklemt og grensesprengende angstanfall. Gikk av igjen, gikk på igjen, samme buss denne gangen. For en dag. 

På kaia var det flere som hadde tenkt som meg, at det sikkert var en fin dag å ta båten ut til en øy og finne et stille sted og ha en fredelig fridag for seg selv. Nei, stryk det siste. Alle var visst flere enn én, en som, ensom, meg. Køen til båtene var lang og høyttalende, leende, selvsikker, isspisende, shortskledd. Mine bare bein fikk seg ikke til å stille seg bak dem. Mine bare bein gikk fort forbi og tvers over Rådhusplassen igjen. Så nærme og likevel så utrolig langt unna det de hadde, det de skulle, de de var. 

Det gikk ikke noen buss hjem igjen akkurat da, og jeg trengte å forsvinne litt akkurat da, så jeg fisket opp kameraet jeg heldigvis hadde med i strandbagen og så meg rundt etter et sted å forsvinne i motiver. Og slik gikk det til at en tur til Hovedøya ble en tur til Akershus festing, og at disse bildene ble dagens trygge havn der like ved fjorden. Jeg gjemte mine bare bein, mine bare skuldre og min bare ensomhet bak linsa og gjorde meg opptatt med noe annet enn å være ute i shorts på høylys dag. I hvert fall for en liten stund, i hvert fall frem til neste buss hjem. 

Du blir forbausende fort ferdig med å være ute når du føler deg så utenfor som jeg gjorde da. Så jeg tok bildene jeg fant, gikk fort til bussen, gikk fort på, satte meg fort ned og tok fort strandbagen over lårene, bussen gikk ikke fort nok, jeg gikk fort av og fort over veien og låste meg fort inn, gikk fort opp trappene og åpnet fort døra og lukket den fort og låste den bak meg, og så, sakte, gikk tiden igjen sakte og pusten fikk komme ned i magen og jeg tok av shortsen, dusjet solkremen av, tok på pysj, tok en kopp te, pakket ut av strandbagen, sjekket klokka, regnet ut hvor lenge det er til sola går ned, hvor lenge det er til fredag, hvor lenge det er til jeg kan spise middag, sov en time på sofaen, orket ikke å gråte for noe av dette, føler meg mest sint egentlig, over at én aldri er nok og at sola bare skinner over det fine og får samfunnets skygger til å gjemme seg, og så

tenkte jeg at kanskje du også føler deg litt inneklemt og inneglemt i mai og at du trenger å høre at du ikke er alene. Så det sier jeg deg, og sender en klem og en tillatelse til å fylle disse dagene med det du behøver for å føle at livet ikke er så helsvart som mørket i lyset. 

 

6 kommentarer
    1. Hallo for en innsats å gå på den bussen igjen og igjen! Det skal du ha kreds for. Jeg vet at det ikke løser noe særlig men hjernen min synes at du skulle ha teleportert til parken min i Bergen og hengt med meg og katten. Jaja, jeg heier på deg ihvertfall og håper du finner ut av hva som kan hjelpe <3

    2. Hei thea😄❤føler så veldig med deg, har bare lyst til å låse meg inne på denne tida, sliter skikkelig😄stå på Thea. Heier på deg❤

    3. Hjernen din tenker mye lurt! Takk for skryt. Følte meg nesten som et supermenneske der, på bussturforsøk nummer tre 😉 Håper både du og katten har det fint i parken og ellers i Bergen og livet. Jeg heier tilbake <3

    4. Hei <3 Jeg føler med deg tilbake. Og jeg lover at det er bedre å våge seg ut enn å låse seg inn, nesten uansett, og at det er mennesker der som vil bli glade for å se deg og gjøre det litt lettere å velge utsiden. Jeg heier tilbake, og oppfordrer om ulåsbare svingdører inn i/ut i hjertet og livet <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg