Jeg er redd jeg har gravd langt ned nå
til der hvor lyset ikke trenger gjennom den tyngende massen
og den tyngende massen veier for mye
gisp
selv for en som har gravd så dypt, med varsomme hender
ned til egne røtter, mitt tause rot, rop, et virvar av innviklede følelser og minner
Jeg må faktisk ned dit for å se hvor dypt alt stikker, huske det gjemte
og kjenne trykket etter hva som manglet, må finnes
så klart kan man se uten lys, uten luft
det blir helt uutholdelig og essensielt å
ville leve
måtte opp
slippes fri
gisp
og med det lar jeg røttene være,
de er som de var som de vil bli,
rydder kanskje litt i rotet, ja, du vet
før jeg griper rundt mine sterke fester og lar meg lede opp igjen
opp igjen, gjennom og opp fra den tyngende massen
Der vokser et tre
med en trekrone på og
millioner av små grønne blader
så støtt som jeg står her,
kan jeg aldri rives ned av roten
