Oppvekst

Jeg er redd jeg har gravd langt ned nå

til der hvor lyset ikke trenger gjennom den tyngende massen

og den tyngende massen veier for mye

gisp

 

selv for en som har gravd så dypt, med varsomme hender

ned til egne røtter, mitt tause rot, rop, et virvar av innviklede følelser og minner

Jeg må faktisk ned dit for å se hvor dypt alt stikker, huske det gjemte

og kjenne trykket etter hva som manglet, må finnes 

 

så klart kan man se uten lys, uten luft

det blir helt uutholdelig og essensielt å

ville leve

måtte opp

slippes fri

gisp

 

og med det lar jeg røttene være,

de er som de var som de vil bli,

rydder kanskje litt i rotet, ja, du vet

før jeg griper rundt mine sterke fester og lar meg lede opp igjen

 

opp igjen, gjennom og opp fra den tyngende massen

 

Der vokser et tre

med en trekrone på og 

millioner av små grønne blader

 

så støtt som jeg står her,

kan jeg aldri rives ned av roten

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg