Tilfriskningsprosessens kroppsfornektelse

Dette har visst blitt en vårlig tradisjon. Så fort løvet spretter, går garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklær sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervøs og ukomfortabel bare jeg åpner lokket på den boksen. Det er som om selvfølelsen rakner i de nette sømmene. De er så fine, men de er ikke mine sommerklær lenger, de er verken min størrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen får jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrømningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prøve den i går, bom fast, et klaustrofobisk øyeblikk, dette går ikke lenger noen vei. Nå er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, før jeg ble overrumplet av det evinnelige håpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet både været og kroppen, innså jeg at både jeg og klesskapet på mange måter fortsatt står fast i tilfriskningens første fase: fornektelsen.

Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet på den vekta, så stokket det seg for meg om jeg ble bedt om å si tallet mitt høyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om på sifrene, trakk fra og la til. Ikke for å lure noen, for behandlerne så også tallet hver uke, men for å verne meg selv.

Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble høyt nok og kroppen min fornøyd nok og jeg begynte å føle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, måtte jeg ærlig innrømme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg både vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for første gang i mitt liv ba jeg om å bli veid med ryggen til, så jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer å vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av. 

Fornektelsen får meg til å klippe av alle lapper i alle klær, både de lappene med størrelse og alle andre lapper som størrelsen kan ha lurt seg på. Det er ganske upraktisk. Jeg har ødelagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tåler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett på den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen får meg til å skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler på grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg går i klesbutikker, som har vært ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt nødt til å ha noe å ha på meg nå som det er for varmt for vinterklær, så klarer jeg ikke å finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prøver plagg etter plagg i kun størrelse for liten og føler seg for stor for sommeren? 

Det er håpet i fornektelsen som får meg til å beholde alle de ubrukelige klærne og gå tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prøverom. Jeg føler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare å vite. Jeg har følt meg midlertidig så lenge at jeg nesten har sluttet å tro på det de sier om at den følelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante på drive-thru midt på natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lårene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjøpe klær som passer, mens hodet vil passe klærne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.

Om kroppsfornektelse er første fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er første fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et sånt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint på andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke å være sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje må noe eller noen snart begynne å provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start å bli sint på klesstørrelsene i butikken i stedet for på kroppen i prøverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare nå med en eneste gang ta sommerklærne fra fortiden, løpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox? 

 

 

4 kommentarer
    1. Vi må fortsette å håpe at følelsen av å være midlertidig vil forsvinne til slutt, uansett hvor lang tid det tar. Det er godt å vite at jeg ikke er alene om den følelsen. Klem til deg <3

    2. Kjenner meg så godt igjen, Thea! Så du er ikke alene. Vi får tro at den følelsen skal forsvinne etterhvert med tiden.. Jeg valgte og gi “det gamle” tøyet til Fretex, slik at jeg kunne unngå å ramle sammen hver gang jeg ikke fikk shortsen over leggen…Jeg heier på deg <3

    3. Alene sammen er bedre enn helt alene. Unner deg så mye mer enn den følelsen, og har tro på deg og din prosess <3 Takk for klem og klem tilbake

    4. Silje, takk for at du skriver <3 Det var kjempesterkt gjort, og slikt motiverer meg. Du er ikke alene, og heia oss som tror gjennom tvil og alt annet vondt. Vi er ikke midlertidige!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg