Hele jeg i en haug i gangen

Det går bra. Det går bra. Det går bra. Det går som regel bra helt til det ikke gjør det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det sånn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit før jeg falt.  

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms på telefonen, noe med en samtale i går, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planløs, noe med høsten som kommer og er helt målløs, noe med noe som skjedde på Gaustad i går, noe med noe jeg ikke tør å snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjærlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg å være rundt andre mennesker da. Det føles som at alle tankene blir ord, alle følelsene tårer, og jeg vil ikke at noen skal spørre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, håper det holder. Håper ingen spør, for det går ikke bra nå. 

Jeg svelget tårene som våget seg fram, sa jeg er sliten

sa jeg må gå, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rød mann i det første lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk på rødt, tenkte at det er for langt hjem, nå kommer mørket, jeg kan ikke stoppe tårene fra å flomme over, over lekeplassen, knuste bittesmå kastansjenøtthylster under sandalene der jeg nesten løp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der håndverkere hadde stablet verktøykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten å møte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, følte meg kvalm av følelser, nøkkelen i den ene hånden, den andre hånden holdt nøkkelhånden fast, fikk vridd om. Låste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftløshet fikk alt til å rase når jeg kunne la det rase, umulig å holde oppe veggene, murene, hendene, tårene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnløs trishet. Hvordan havnet jeg her på ti minutter? Det går bra, det går bra, det går bra, sier jeg, helt til det ikke gjør det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet på dørmatta, helt tårevåt i det ene hjørnet. Åpnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, får sol på tærne. Skriver litt. Hører på trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Føler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Når det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte å være enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Føler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen får. Er redd det en gang vil være for langt hjem. Er redd det mørket, alt det er, alt det tar.

Er ikke så stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg må gå.

Er ikke så liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg få være her?

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg