Postkort

Ansiktet føles stivt etter lange dager med bading på øyene, mykt og varmt etter mange dager med rungende ekko av latter over bølgene. Jeg har ferie. Jeg er modigere enn noen gang. Våkner med øynene fulle av morgensol, bestemmer meg for å gjøre ting annerledes nå. Spiser frokost og ser på Ack Värmland, ler høyt av Mia Skäringer mens jeg koker kaffe, løper en tur, kanskje en lang tur, kanskje en kort tur, kanskje intervaller på Bislett stadion. Føler meg som en verdensmester, løper så fort i svingene at beina nesten ikke når nedi, men som de sparker fra. Løper så langt som jeg aldri har gjort før. Det gjør meg ikke sliten, bare helt overveldende energisk, stolt. Jeg har brød i fryseren, kjøper is på kiosken. Tenk at jeg har kommet så langt. Jeg har 84 poeng i VM-profeten og hybelkaniner under sofaen. Trener til maraton i september og har teipet kneet og det gjør ikke vondt faktisk, det gjør ikke vondt. Jeg kan stå på hodet, jeg kan gå ned i bro, jeg kan dra hele meg et tyvetalls ganger opp til en stang. Jeg kan pakke en veske og reise med båten til Bleikøya og bade og spise og spille kort og sole meg og drikke kaffe fra termos og si ja takk til kanelbolle, og alt det sammen med andre mennesker.

Jeg føler meg fin. Vil være akkurat sånn. 

I dag tok jeg løpefart og svevde fire meter gjennom lufta, og selv om jeg aldri har vært ordentlig forelsket, så tror jeg at det må være omtrent sånn det føles; fritt, lett, tusen sommerfugler i magen og å falle fryktløst i en eksplosjon av hav, sol, farger og gledesskrik. Hver dag føles som en hel sommer. Jeg tar sommeren tilbake, time etter time, og akkurat i år er den uendelig. Uendelig på en god måte, hver dag en hel sommer. Det lukter jordbær av fingrene, jeg flørter med livet, med Oslo. Åh, Oslo, hvor du er flott. Mitt Oslo. Pulserende og varmt, med hjertet fullt av mennesker og ørene fulle av saltvann etter all stupingen, ligger gatene for mine føtter og hestehalen svinger selvsikkert fram og tilbake over solbrune skuldre. Jeg har god humor, jeg ler av meg selv også, jeg tør å snakke med gutter. Jeg puster med magen. Jeg er sterk. Jeg er stødig. Jeg er så tilbake, eller, jeg har aldri vært her før. Akkurat sånn, selvfølgelig, sommerlig, nysgjerrig, knipsende, nynnende, lattermild. Det er et fuckings mirakel. Eller, nei. Det er ikke et mirakel, det er mitt verk. Det er meg som gjør dette.

Wow. 

Shortsen min har aldri føltes mer komfortabel. For tre år siden, to år siden, 15 år siden, 14, 13, 12, nesten alle årene mine, tilbragte jeg sommeren innpakket i ullklær og et tykt, tykt, tykt lag av ugjennomtrengelig håpløshet. Det var et fengsel, tellekanter på hoftekammene, et kappløp mot døden og kostplaner som gikk i vasken og gnagsår på ryggen av alle situpsene på sykehusgulvet og hjertet mitt som nesten stoppet og jeg husker jeg ikke kunne huske sist noen fikk holde rundt meg. Nå husker jeg ikke sist jeg følte meg ensom. Nå husker jeg ikke sist jeg hadde på langbukse. Nå husker jeg ikke hvordan det føles å fryse. Nå husker jeg ikke hvordan det føles å ikke føle noen ting. Det er et fuckings bevis på at du aldri, aldri må gi opp håpet, miste troen, slutte å prøve. Stille opp for den du har tro på å at du er, hver blytunge dag, gjøre som du pleier eller gjøre noe modig, gjøre noe skremmende annerledes, løpe i sirkler eller liste deg en annen vei. Det er fortsatt vanskelig. Men noen dager føles det helt ekstraordinært lett. Det er ikke et mirakel, det er bare meg. Et menneske som faller hodestups inn i livet og som har planer for høsten og drømmer for året og mange, mange, sommerdager igjen før det. 

Så du trenger ikke å bekymre deg. Jeg tar vare på meg selv. Jeg er glad i meg. Jeg har plass til så mye i hjertet mitt, innpakket i et lyseblått håp og sterke bånd. Det kan dette med å holde ut. Holde ut, holde rundt, holde fast. Det slår millioner av slag for det gode, og det slår millioner av slag for å være på ekte, tåle, romme og føle også alt det andre.  

Jeg ville bare si det. 

Klem fra Thea 

 

Siste innlegg