Det er så fint å være akkurat her akkurat nå

Jeg sitter stille i et hjørne og tenker og kjenner energien sakte forsvinne i kaffekopp nummer fem. Det tar på å være ekte, helt fullstendig tilstede med full kraft, hele registeret av følelser og kapasitet hele dagen. Ubegrenset, føles det som. Et stort system som skal gå rundt, rene lynnedslaget gjennom kroppen stråler ut av to brune øyne og lyser opp rundt meg så selv jeg blir litt blendet. Det er herlig. Bam! Men det kan bli ganske stille etter stormen, litt tomt og rart. Liksom hva skjedde nå? Hvor ble det av mørket mitt? Ligger det under eller er det over? Kan det vær så snill være over?

I morges var det nesten litt kaldt med shorts. Det betyr at denne sommeren, som for alltid vil bli stående som min store frigjøringssommer, eller badesommer, eller bare Sommeren, nærmer seg høst. Og hverdagen min skal bli annerledes, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Men, nei, nei, ikke gå, du gode følelse. Det er bare tidlig august. At det skal bli annerledes, betyr ikke annerledes på en dum måte. Det kan bli kjempefint. Det blir i hvert fall utrolig spennende. Jeg vet bare at jeg ikke vet helt hva som vil skje med meg når jeg ikke får vært like mye på det stedet som har bygget meg opp dette siste året. Alle menneskene i det, jeg kommer til å savne å være med dem, og hvem skal jeg smile til utenfor? Hvem skal jeg le med over matpakka mi? Hvem skal få lov til å se den jeg er når jeg er den jeg vil være? Noen kommer opp trappa, noen synger på kjøkkenet, noen gir noen en klem i gangen. Det er så fint å være akkurat her akkurat nå.

Den siste slurken med kaffe er lunken, men det går bra. Det tar tid å tenke på alt dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli trist når jeg er glad. Hei! Noen slår av en prat, vi deler en latter, noen ser meg inn i øynene og henter meg hit igjen. Det føles litt bedre. Jeg vil ikke bruke tiden her på å grue meg til den forsvinner. Dette stedet forsvinner ikke, selv om jeg skal ta et halvt skritt videre. Hjemme er visst der hvor hjertet er, og det har endelig funnet hjem. Fontenehuset i Oslo er det beste som har skjedd meg, det største, det viktigste, det jeg trengte. Noen ganger er det alt man trenger.

Og jeg har kanskje hatt den beste måneden i mitt liv i sommer, tenk det, og jeg skal begynne på Erfaringsskolen i september, holde foredrag, og synge mer, og spise med andre hver dag, og løpe lange turer i marka, og bade når jeg har lyst, og danse vilt til Footloose i gangen, selv om det bare blir tull fordi jeg er helt håpløs på dansing, herregud, føle meg fin og gjøre godt alt jeg har gjort meg vondt, og ikke glemme men endelig huske å leve mens jeg gjør det, og åpne hjertet om jeg tør det, og sitte med beina dinglende i vinduskarmen, drømme meg bort under skyene, puste dypt og befriende og glede meg til å våkne i morgen igjen. Livet. 


 

6 kommentarer
    1. Kjenner en deilig ro av å lese ditt. Nyt øyeblikket en dag av gangen og du vil plutselig en dag kjenne at det er gått uker, måneder, år siden du forlot den gamle tilværelsen.

    2. Erfaringsskolen 🙂 Gleder meg for deg, gleder meg til å høre om det, om du skriver om det, gleder meg over vill dansing og det nye håpet/livet: hurra for deg! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg