Oppsigelse

Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For å være ærlig, var jeg ganske sårbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 år siden. Klok av skade, innser jeg nå at jeg verken ønsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre løsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjønner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjønt.  

Det føles feil å skulle takke deg for det som ble mine underganger, så i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er så lett å trigge. Du er også svært grunn, og hjerteløs, og hjelpeløs. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her får du:

– Du var viktigst for meg, men ikke nå lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken på viktighetslisten. Du har virkelig nådd bunnen

– Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

– Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, så, in your face

– Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

– Du burde vært meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

– Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

– Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, så jeg ga den bort og kjøpte en ny som passer

– Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnsstøy. Få deg et liv, det funket for meg! 

– Du vet alle hemmelighetene våre? Vel, ikke nå lenger, for å si det sånn. Jeg fortalte dem til noen

– Ja, også den om da vi spiste alle de vaflene da ingen så

– Og den om da vi sov nakne oppå dyna med vinduet åpent og kuldegrader på sykehusrommet så vi kunne fryse oss litt tynnere

– For ikke å glemme alle de med sondeernæringsapparatet som vi stilte på og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til å stoppe før det skulle og da vi rømte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi løp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene så sykepleierne fikk megasprut over hele seg når de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

– Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, på bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

– Du førte meg bak lyset så mange ganger at alt ble helt mørkt, din jævel

– Du er så gjennomskuet, du

– Jeg er sint på deg

– Du sa alltid at vi bare kunne være sinte på meg, sinte og slemme og skade meg, og så stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

– Jeg er fin, jeg

– Du vet den dumme greia vår om at jeg ikke fikk lov til å la noen bry seg eller være glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

– Din definisjon på en god dag: Når vi spiser for lite og trener litt ekstra

– Min definisjon på en god dag: Når hjertet er sprekkferdig av mennesker

– Jeg har mange gode dager nå, etter min definisjon

– Jeg har svært få gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo så mye gøyere å ha overskudd til å føle, leve, bade, flørte, moppe taket, le

– Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

– Jeg hater å være sulten

– Det har jeg alltid gjort

– Jeg tror jeg hater deg litt

– Jeg tror jeg liker meg ganske godt

– Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

– Jeg vet det plager deg

– Men når det plager deg, så fortsetter jeg bare å spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg på lydløs og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hører ikke. Bryr meg ikke. Hysj på deg!

– Det er artig å være spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

– Jeg sluttet å regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke å holde tellingen på alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

– Jeg vet jeg var villig til å dø for deg, men så raus er jeg ikke 

– Du har dessverre ingen rettigheter på meg

– Jeg skal bruke livet mitt på å gjøre livet vanskelig for deg 

– Jeg er så mye mer enn du lot meg

– Jeg lar meg være det

– Du sa alltid at det var håpløst. Jeg ER håp, jeg nå. Du tok feil

– Du hadde aldri noe fint å si

– Du er utrolig kjedelig

– Jeg er alt annet enn kjedelig

– Vi passer ikke sammen

– Det er ingen som vil ha deg

– Jeg er god

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se på film. Takk for ingenting, livet kaller. 

 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen

 

    1. Hands down, det beste innlegget eg nokon gong har lese. Eg fekk tårer i auga og det gjorde meg så utruleg glad på dine vegne. Og ga meg håp, kanskje på tide for meg og, sei takk for laget og snakkast aldri meir til vår felles (u)venn. Over 40 år ilag må vera nok. Gode tanka til deg lille venn💚

    2. Må bare få beundret og skryte av deg, åpne deg opp slik og dele dette! Fantastisk rått, inspirerende og så ufattelig sterk du er, DU er helt RÅ! Tusen takk for en utrolig bra, men sterk lesing!

    3. Så fint skrevet! Takk for at du delte og bydde på deg selv. Som pårørende ga det meg noen knagger å henge sf på.

    4. Kjære Alfhild. Du er nydelig og hjertevarm og her renner tårene også! Tusen takk for din godhet, og for at jeg kjenner deg. Vit at du er håp, du også <3 Du har håp, du ga meg håp, og masse humor på veien. Og jeg håper med deg. 40 år er 40 år for mye. Gode tanker, gode venn <3

    5. Tusen takk for at du leste, og for en flott kommentar! Det er motiverende og håpefullt å høre at du søker etter å forstå, og jeg blir ydmyk og stolt over at jeg har noe å bidra med. Masse lykke til <3 Varme tanker til deg og dine

    6. Dette må være det fineste jeg har lest på lenge, så vakkert og vondt på samme tid. Det er sjelden jeg lar tårene komme, men da jeg leste dette kunne jeg ikke lenger svelge unna. Det er så gjenkjennelig, alt sammen. Tanker man ikke tror andre innehar, men så viser det seg stadig at det finnes andre som har tenkt eller tenker det samme allikevel. Så er man kanskje ikke helt alene, slik man ofte tror i de stunder det står på som verst. Du er så utrolig inspirerende, men mest av alt skulle jeg ønske at alle de som tror at spiseforstyrrelser kun handler om å være alvorlig undervektig leste innleggene dine, for jeg omgås disse menneskene hver dag, og tanken om at jeg som normalvektig ikke passer inn vokser seg stadig større og større. Og hvordan kan man da ville bli frisk når man ikke en gang er syk(?)
      Du er modig, modigere enn de fleste. Masse lykke til videre, jeg heier på deg <3

    7. Til deg, M! Slike tilbakemeldinger gir meg så enormt mye motivasjon, håp og kraft. Tusen hjertelig takk for alt du skriver og at du leser. Du passer inn, du er viktig, det er hele deg som teller, ikke antall kilo eller antall år eller antall tårer eller antall brødskiver eller antall mil. Hele deg, og alt hva hele deg vil og trenger.

      Det høres ut som at du lengter etter at noen skal se det, og anerkjenne din kamp, og støtte deg i å ville mer enn dette. Et rikere liv enn dette. Du er ikke alene, selv om det føles sånn, og det føles sånn helt forferdelig. Det finnes mennesker der ute som vil ta imot deg og som kan gjøre deg modig.

      Masse, masse lykke til. Jeg har stor tro på deg <3

    8. Dette var vakkert og vondt og sinnsykt bra skrevet. Det kunne ikke passet bedre å lese det enn i dag, her vi kjemper vår kamp. Hurra for deg, og for livet, og for at hjerter og sjeler våkner opp av stive og nytinte kropper. Hurra for det som er vondt i dag, som kan bli til den dypeste visdom i morgen. Stor klem til deg fra meg

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg