Jeg er en datter. Det har jeg alltid vært. Min fars datter. Min mors datter. Og så er jeg så heldig å få være en søster. Jeg har alltid vært ens lillesøster, og så ble jeg to sin storesøster. Dette er mine nærmeste, selv om vi ikke alle er like nære. Vi er en familie, på to kontinenter er vi en familie, i tre forskjellige byer er vi en familie, en og en og en og en og to er vi en familie. En og en lever vi så godt vi kan slik livet ble. Og livet ble skikkelig vanskelig, for flere, og familie ble skikkelig vanskelig å være sammen. Det er ikke så lett å si det, men det er nå sånn det er. Og det går bra. Det viktigste er at vi alle har det ganske bra nå. 

Men så rammer krisen. En kveld, en telefon, flere telefoner, en hiver seg i en bil, alle ringer for å få tak i hverandre, en vasker opp og tar av seg pysjen og på seg klær og rydder i gangen og venter på å bli hentet og lurer på om dette er en passende bukse å ha på seg om noen skulle dø. En henter henne, en annen henter en annen. En ser en annen gå fra å være den roligste i verden til å bli en som kjører på rødt lys og nesten glemmer hva han heter. En tar hånden til en annen og spør om han også trenger en kaffe, selv om det er den jævligste kaffen hun noen gang har smakt. Et venterom med masse blader og bøker og en hylle full av DVD-er og en TV uten signaler. De sitter der og venter, en som ikke vet helt hva hun skal føle og en som ikke vet helt hvordan han skal føle og to på vei i en bil, og de er sikkert veldig redde, og den siste som endelig svarer på snap fra andre siden av verdenshavet og sier at si til henne at jeg er glad i henne når dere ser henne. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er natten før jeg skal begynne på Erfaringsskolen. Jeg tenker at jeg trodde jeg skulle begynne på Erfaringsskolen fordi jeg har mange erfaringer, ikke fordi jeg trenger enda flere. Jeg tenker at det er riktig å være her, selv om klokken blir ett og to og tre og fire og jeg drikker kaffe på 20. timen, og jeg tenker at jeg må være her, fordi familien min er her, og jeg tror de trenger at jeg er her og er litt av det limet som gjør at vi ikke faller helt fra hverandre nå. Jeg må være her fordi jeg er glad i oss alle, selv om kjærlighet også gjør vondt. 

Det går bra. Til slutt gjør det det. Kirurgen sier at det går bra. Det kunne gått ikke bra, men det gikk bra. Det gikk bra. Ja, det går bra, men jeg har det ikke så bra under den sterke og rolige masken, og klokken blir fem og trikkene begynner å gå, og klokken åtte skal jeg liksom befinne meg i et lite trehus nederst på Grünerløkka og begynne på skolen. Det går bra om du går nå, sier de til meg. Si det igjen. Det går bra. Det er greit. Det virker som de er mer tre nå enn en og en og en. Det er det jeg trenger å se for å klare å gjøre det vanskeligste av alt. Å dra fra dem for min skyld, og dra fra hun som det gikk bra med til slutt, men som ikke er våken enda. Si til henne at jeg også er glad i henne. Jeg sier det helt rolig. Og så går jeg. 

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg til trikken, eller noe av gåturen fra trikken og hjem, eller hva jeg spiste eller om jeg pusset tennene, men plutselig var jeg på toppen av St.Hanshaugen og hadde en skolesekk på ryggen, og klokken var halv sju og jeg følte meg alt annet enn sterk og rolig. Ingen steder føltes som det riktige stedet å være, ingen ting føltes som det riktige å gjøre. Skulle jeg gjøre for meg eller være for andre? Telefonen i hånden hadde litt strøm igjen, jeg ringte en jeg trengte å ringe. Jeg sa at jeg trenger at du sier hva jeg skal gjøre, for akkurat nå er jeg så ute av meg at jeg ikke kan velge hva som er riktig for meg når ingen ting blir riktig for alle. Hun sa akkurat det jeg trengte å høre. Jeg er så glad i henne for det. Så vandret jeg rundt uten å vite hvor jeg var eller hvem jeg var eller hva jeg følte helt til jeg måtte gå for å rekke skolen. Jeg rakk skolen. Jeg sa at jeg har ikke sovet i natt og er litt redusert, men at det er viktig for meg å være her i dag. Det var riktig å være der da. 

Det gikk bra. Skolestart har gått veldig bra. Og etter skolen i går, sovnet jeg på sofaen og våknet veldig, veldig mange timer etterpå, faktisk så sent at det var morgen igjen og jeg for første gang i mitt liv nesten kom for sent på skolen. Men det gikk også bra. Og andre skoledag har gått veldig bra. Og nå har jeg fått løpt en lang tur og handlet mat og spist ganske mye og sittet litt på min splitter nye balkong. Jeg prøver å hente meg inn igjen, ta vare på meg selv igjen, ikke bare alle andre. Jeg sier til meg selv at det er greit å trenge andre, selv før jeg har lappet meg sammen, selv når jeg er mitt oppi det. Du skal ikke alltid måtte klare alt alene, Thea. Det sier jeg til meg selv. Jeg prøver å gråte, om jeg trenger det, og føle alt det jeg trenger å føle, og kjenne meg sterk, for det er jeg faktisk. Jeg tåler masse. Jeg er god i en krise. Jeg er ganske sliten nå, men det tåler jeg også. For det går bra. Jeg klarer dette. 

Jeg har en familie, selv om vi er som vi er. Jeg er glad i oss alle, selv om kjærlighet også gjør vondt. Jeg er noens datter, jeg er noens søster. Jeg er mange ting. Jeg er mange ting jeg elsker å være, og mange ting det er vanskelig å være. Jeg er også ganske mye alene. Men først og fremst er jeg meg. Og det har jeg skjønt at er viktig.