Forrige uke har lagt seg. Jeg har våknet igjen, flere ganger. Har sovet godt og lenge nok, føler meg helt ok. Fungerer. Men jeg har mistet noe som jeg ikke helt kan si hva er, annet enn at jeg kjenner at det mangler. Det var der for bare litt siden. Jeg holdt det forsiktig mellom hendene. En slags klarhet, en form for freidig opprørstrang, en mild fremtidsoptimisme, en varmende trygghet, et utålmodig mot, en befriende letthet, en beroligende tilstrekkelighet. Hvor forsvant alt det? Hvorfor kunne ikke ting bare være bedre? 

Det er ikke lett lenger, ingenting er lett. Selvfølgelig er det ikke det. Ingenting blir vel egentlig lettere, bare lettere å håndtere eller lettere å leve gjennom. Jeg føler meg uhåndterlig tung nå. Ikke tung som i tyngre. Tung som i tynget. Forstyrret i det gode av alvor og Ensomhet. Ensomhet. Som jeg hater det den gjør med meg og får meg til å bli. Jeg har hatt det så fint alene uten den. Ensomhet. Min gamle uvenn, en gammel vane som faktisk lot seg vende, og jeg vendte den sterke ryggen til og gikk dit menneskene var i stedet. Ikke prøv deg her, liksom, vi er mange! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men ikke mange nok, dessverre, ikke lenge nok, ikke nok. Jeg kan kjenne den kommer, kryper inntil på nytt. Hallo, du der i deg selv, kjenner du fraværet av andre? Den kommer på høylys dag og når regnet pisker mot ruta om kvelden. Jeg har tent lys, gjort det fint, ryddet og roet ned, men så finner den meg der i det trygge jeg møysommelig har bygget opp rundt meg. Den finner meg alltid når jeg er som mest liten. Tomheten. Meningen som flyktig forsvinner. Følelsen av at alt det viktige mangler. Følelsen av desperat og stille Ensomhet som jeg verken kan overse eller overhøre eller overføle eller overtrene eller overspise eller underdrive eller underspise eller unnskylde eller unnslippe, uansett hvor mye jeg prøver. Når jeg blir ingen, bare meg, for meg selv, tomt. Da blir det forferdelig tungt. 

Sånn gikk det i helgen. Jeg gikk helt tom av de siste ukene. Antagelig blir jeg ekstra sårbar når livet krever mye av meg på mange fronter samtidig over en lengre periode. Jeg strekker til og håndterer, parerer, mestrer, presterer, ler, leverer, gir, til jeg når det punktet hvor jeg ikke lenger kan holde andre oppe, hvor jeg ikke lenger kan holde meg selv oppe, og kanskje ikke behøves lenger, og dermed får lov til å sette meg ned og kjenne etter, og kjenne at jeg ikke orker å reise meg igjen på noen dager nå. Så går det som det går. Derfra. Den finner meg alltid når jeg er som mest liten og som mest sliten. Jeg har ikke mer å stille opp med mot den. Ensomheten. Det er nærmere bunnen derfra. Den føles skremmende nærme da. Ensomheten fyller meg med et tomrom som veier og rommer mer enn hele verden. Når Ensomheten vender hjem, føles hjemme uendelig langt borte.

Men så går jeg ut. Og like ved her jeg bor finner jeg verden som ikke tynger. Tegnet av en liten jente og pappaen hennes.

Jeg er forsiktig og tråkker meg pent rundt den store jorda. Ser litt på stjernene.

Og så finner jeg blader som fant bakken og fant hverandre og la seg levende og livløst i fargerike renner langs sykkelfeltet. Og så ser jeg mer og ser enkelte blader som har ligget der så lenge at de ikke helt vet selv hvor de slutter og asfalten begynner. 

Og noen fugler, i et nett, og en som flyr vekk. 

Og så kjenner jeg at det hjelper å gjøre ting som hjelper. Som å ta bilder, og skrive, og ringe noen, og spise kveldsmat, og generelt gjøre alle de store og små tingene som utgjør min hverdag. Hverdagen kurerer nesten alt. Nå skal jeg sette meg på terskelen til den helt nybygde balkongen min og puste inn den svale septemberkvelden. Dette skal gå bra. Jeg kan tåle at det er litt tungt. Ensomheten har ingen ting å stille opp med mot meg og alle de jeg har i ryggen. Ikke prøv deg her, liksom, vi er mange!  Jeg vet hvordan det er når det er lettere, og vet at det antagelig ikke er så langt dit som det kan føles nå. Med et lite overskudd av søvn og mat og hvile, og en hel del sammenhet, så er jeg der igjen.