Jeg har skrevet om løping før. I dag, to dager før Oslo maraton, skriver jeg om løping igjen. For for meg er løping viktig. Jeg er et løpemenneske. Noen ganger kjenner jeg meg som en virvelvind, stormende langs Akerselva så grusen spruter og ender flakser forskremt til værs. Noen ganger føler jeg meg mer som en ovnsbakt søtpotet med for korte bein og for full løpesekk daskende fra skulder til skulder. Noen ganger føler jeg en form for olympisk potensial, med trykk på potensial, og uten sammenligning forøvrig, annet enn med meg selv.  Jeg har korte runder, lange runder, flate, bratte, myke runder, favorittrunder og nostalgirunder, løpe-til-jobb-og-ta-et-morgenbad-før-dusjen-runder, varierte runder med utsikt over havet, eller skogen, elIer fasjonable boligstrøk på Frogner. Og noen dager runder jeg i stedet dokumentarserien om Team Ingebrigtsen på NRK mens jeg ligger langflat i sofaen og spiser middag. 

Det har ikke alltid vært virvelvindløping. Noen ganger var det mer Theas-undergang-løping. Jeg pleide å løpe fra livet, fra følelser og fra meg selv. For tre år siden var vi igjen inne i en spesielt dårlig periode, jeg og kroppen. Du får ikke løpe, sa de da, og sjelden har jeg følt meg så håpløst fortvilet. Sjelden har jeg brutt så mange løfter og regler og fryktløst løyet voksne mennesker rett opp i ansiktet med slik en desperat overbevisning. Som om det sto på livet, og det føltes som om det var nettopp det det gjorde. Alt var tatt fra meg, men løpingen min, den fikk de ikke. Jeg løp videre, jeg måtte løpe, løp ulovlig, langt og lenge. Jeg så sikkert ut som et spøkelse på flukt fra døden og spiseforstyrrelsesklinikken. Det var jeg også. Men jeg overlevde også det. Løpingen holdt liv i meg, fordi å løpe fôret hjertet mitt, selv om det spiste av kroppen. Jeg løp meg gjennom det. Løp inn i det, løp meg vill i det, løp ut av det, som så mange ganger før. Løper fortsatt, er fortsatt overbevist om at løping er en av mine superkrefter og kilder til superkraft, glede, håp, vilje, noe av det minst syke jeg gjør, helt, helt seriøst nødvendig for at jeg skal ha det bra. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er nesten så jeg blir rørt på vegne av kroppen og hva den har tålt. Pustende, slående, funksjonell, uansett hvor mye jeg hatet og plaget og drev den mot destruksjon. Den ga meg aldri opp, selv da jeg ba den om det. Den lar meg tillitsfullt få bestemme hva jeg vil gjøre, enda så mange dårlige erfaringer den har med nettopp det. Det takker jeg den for. Og løper videre. Og nå løper jeg altså Oslo maraton på lørdag. Det skal ikke bli en dårlig erfaring. Jeg gleder meg. Så langt har jeg aldri løpt før, bare nesten, men jeg er fullstendig klar for det. Spiser, jobber, studerer, sover, hviler, lever, skravler, ler, løper meg klar. Mellomrommet mellom lårene er borte for godt, i stedet har jeg gnagsår der shortsen slutter. Det er litt vondt, og utrolig irriterende, men jeg trenger de lårene akkurat sånn de er, det vet jeg nå. Mer Thea betyr mer å løpe med, rett og slett. Endelig en motor som stemmer overens med viljen og kapasiteten. Jeg har faktisk lagt på meg en hel centimeter i kroppshøyde de seneste årene. Den kommer godt med. Jeg er raskere enn noen gang og helt urokkelig utholden. Jeg stopper ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil og vet at jeg trenger det. Jeg smiler når jeg løper, nesten alltid, spesielt i oppoverbakker. Og om jeg ikke smiler, så har jeg mine seriøse grunner til det. Stein i skoen, for eksempel.

Jeg løper og føler meg ustoppelig og utømmelig, og vet selvsagt at det er fordi energien ikke lenger er tom. Som den ansvarlige personen jeg er, passer jeg på å fylle på lagrene gjennom å spise, nok mat, alle måltider. Løping fôrer hjertet, så jeg må fôre kroppen. Dette er noe annet enn flyktig tomgangsløping. Jeg passer på å hvile nok også, og passer på å passe på at det finnes minst ti andre store ting som er viktigere og høyere prioritert i livet mitt enn løping. Som skole, overskudd, jobb, mennesker, søvn, god humor, klesvask, dårlige vitser, og å alltid ha litt sjokolade i kjøkkenskapet. Det er noe helt annet, alt dette, for den jeg lytter til og lar bestemme nå, er ikke spiseforstyrrelsen, men mitt høyst respekterte, mest trofaste og aller største forbilde: kroppen. Jeg løper i livet, med følelser, for meg selv. Jeg får en følelse av at kroppen elsker å løpe og bli tatt vare på, og det får meg til å føle mye fint om kroppen min og gjøre nettopp det. 

I løpet av sommeren har jeg trent målrettet og gledesdrevet mot maraton. Jeg har ikke forandret så mye, annet enn å bytte ut en del av styrketreningen med en langtur i helgene. For noen turer bør være lange, om man har planer om å ha planer om å ønske å løpe også etter et maraton i september. Og det har jeg jo, jeg er en løpeperson. 42195 meter er 42195 meter, det er i utgangspunktet ikke noe noens kropp verken har så veldig lyst til, elller så veldig godt av, å løpe. Men det har gått overraskende lett å sluke mil, og ikke minst har det vært moro på veien. 

Til å begynne med hadde jeg vanskelig for å slippe opp på treningsrutinene mine, som i stor grad handler om å satse fullt og helt, og kanskje litt for hardt, på litt for mange ting på en gang. Å kutte ned på treningsøkter satt langt inne. Å løfte færre kilo satt langt inne. Å rette fokus mot en ting, og optimalisere en ting, det satt langt inne. Jeg har egentlig som regel å aldri trekke fra, bare legge til. Men dette maratonmålet har fått meg til å skifte fokus. Det har vært skikkelig sunt for meg, en utelukkende frisk ting, selv om planene vekket ganske stor skepsis og tvil hos behandlingsapparat og enkelte andre til å begynne med. Men, jeg har vist, og viser fortsatt, og vil aldri slutte å vise at det finnes mye tilfriskningspotensiale i å få lov til, og støttes i, å gjøre ting man elsker på en måte som ikke skader, men fremmer helse. Alle endringene som først føltes usikre og skumle å gjennomføre, kjentes etter hvert som klare behov kroppen meldte og som jeg forsto at jeg trengte å lytte til. Det føltes bra, det føltes bra å lytte og lystre til noe annet enn tanker. Det ga meg mestring å gjøre noe på en ny måte og se at kroppen og jeg vokste på det. 

Jeg pleide å løpe fra livet, fra følelser og fra meg selv. Men nå føler jeg at jeg med tyngde kan si at vi, kroppen og jeg, er et team. Faktisk kan jeg strekke meg så langt at jeg kan kalle oss et dream team i full fart mot uante høyder. Team Thea. Og på lørdag løper Thea for livet, med følelser, og med startnummer på brystet. Det blir kult. Jeg er et ekte løpemenneske. Jeg kan få til stort sett det jeg vil, det begynner jeg å skjønne. Og de som har stått på sidelinjen på veien hit, og ikke akkurat heiet, men huffet og bekymret seg og sagt at dette er ikke bra, dette er sykt, dette er ikke lov, dette er spiseforstyrrelsen som snakker, du må ikke putte løpesko på en spiseforstyrret, de skal få se noe helt sykt fantastisk flott. For uansett hvordan dette går, kommer jeg til å krysse den målstreken på lørdag med hendene over hodet og kanskje noen tårer i øynene og den største og mest kjærlighetsfulle stolheten noensinne foreviget i et smil.