Maratonmennesket

Dette bildet er tatt etter at jeg kom hjem og før jeg tok av sokkene. Etter det har jeg ikke smilt så mye, au au. Men før jeg tok av sokkene, var jeg så fornøyd at det føltes helt innafor å ta en teit selfie med medaljen. Jeg tror det smilet kan være et fint bilde på alt som gikk strålende på lørdag. Og det var mye som gikk over all forventing. Knærne holdt, magen holdt, smilet holdt, sola holdt, energidrikken gikk ned på hver drikkestasjon, til og med et par glass cola mot slutten, beina holdt, hodet holdt, stemningen var løftende, tidsmålet holdt, energien holdt, jeg var så klar og godt forberedt og gjorde mitt aller, aller beste. Samtidig var det faktisk en del uforutsette ting som ikke gikk så bra, men de får ikke overskygge det faktum at jeg har løpt et maraton, på en bedre tid enn jeg kunne drømme om, og spurtet over målstreken på 29. beste tid blant alle løpende kvinner. Jeg er visst et maratonmenneske, og regnes blant eliten, og det er jeg ufattelig stolt over. Det fortjener et lite superoptikjempefantafenomenalistisk klapp på skulderen. 

Jeg skal ikke gå inn på detaljer fra løpet, det var tross alt MITT livs løp og en ganske personlig prestasjon. 42195 meter egner seg dessuten bedre til fots enn svart på hvitt. Men, jeg vil fortelle noe om hvordan det var å komme i mål. Der var målstreken! Over. Ferdig. Så husker jeg ikke så mye, annet enn at jeg fant meg selv hengende over et gjerde, pustende inn og ut helt til hodet føltes trygt å heve, og jeg fikk en medalje rundt halsen og en spurte om det gikk bra med meg. Joda. Jeg fikk en bolle i hånden, og spiste den i tre tygg. Jeg fikk to glass med noe gul væske oppi og svelget det ukritisk ned. Jeg fikk en vannflaske, tømte den i en lang slurk. Jeg beveget meg sakte og krampaktig ut mot folkemassene på Rådhusplassen og så færre og færre stjerner for hvert skritt. Flere og flere og flere og flere mennesker, så mye lyd, det var varmt og kaldt og herlig og forferdelige. Det føltes stort, men… Hva skjer nå, tenkte jeg, hva skjer nå? Og så skjedde det mest uforutsette av alle seriøst uforutsette ting som skjedde den dagen. Jeg begynte å skjelve, begynte å fryse, begynte å gråte. Ikke gledestårer, nei, de var bunnløst triste. Det var ingen krefter igjen til å bruke på å skjule dem, for jeg brukte de siste kreftene på å se meg om etter et sted hvor jeg kunne være alene i den ensomheten som ramlet ned over meg.

Kjære leser. Om du noen gang har tenkt til å løpe et maraton, er det en ting jeg vil du skal huske: Et maratonmenneske trenger et maratonmenneske. Jeg tør å påstå at det viktigste du kan få når du løper over den målstreken, ikke er en bolle, eller en bar, eller vann eller medaljer. Det viktigste og eneste som kan gjøre den voldsomme opplevelsen til et fullverdig, godt minne, er en klem. Noen som er der, ser deg og sier “Wow, du har løpt maraton!”, så du kan forstå at WOW, jeg har løpt maraton! Noen som venter deg i mål når du er helt ferdig for å vise at det er viktig å være der da, å være der og vise at du er viktig og det som er viktig for deg er viktig for meg. Jeg hadde ikke spurt noen om å komme. 

Jeg ringte til de menneskene jeg følte det var greit å ringe til selv i en slik ordløs og tårefull tilstand. Den listen var ganske kort. Ingen kunne ta telefonen. Ingen rundt meg våget å se på meg, de overså medfølende og lett brydd den følelsesoverflommende maratonløperen som tviholdt på sin telefon og ba om kontakt. Noen. Noen? Det føltes helt feil, rart, helt meningsløst å gå derfra uten å ha vært der, på en måte. Uten å ha blitt møtt, sett, bekreftet. Innerst inne visste jeg at jeg kunne skylde meg selv. For jeg visste at det var sånn det kom til å bli, hele veien visste jeg vel det, lange uker i forveien visste jeg vel det. Jeg gledet meg til å løpe, jeg gledet meg mens jeg løp, helt til jeg nærmet meg mål og den ventende tomhetsfølelsen. Jeg visste at jeg ønsket og trengte noen der, men hadde ikke klart å spørre noen om det. Det føltes som å be om for mye. Langt inni hjertet håpet jeg kanskje at noen ikke trengte å bli spurt. Sånn blir det når man alltid er så forbasket selvstendig. Det går bra. Jeg har sikkert nok med meg selv den dagen. Hvorfor lærer jeg aldri? Jeg får vel også trenge noen? Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv gang på gang på gang? 

Men så var det noen som svarte. Hei, Thea!  

Hei, sa jeg. Unnskyld for at jeg gråter, jeg bare og så brøt jeg litt enda mer sammen og sa ikke så mye på en stund, og da var det godt å ha en der i den andre enden. Jeg hadde sluttet å gråte innen vi la på. Jeg kom meg over til borggården foran rådhuset, hentet bagen min, kjøpte en panini på 7-eleven, husker knapt at jeg spiste den, men husker at jeg endelig begynte å smile igjen, tråklet meg gjennom sperringene og publikum i sentrum, tenkte Herregud, THEA, altså, det her er helt sjukt, du klarte det! Så kjøpte jeg en McFlurry med Smash og ekstra sjokoladesaus, spiste den helt ukritisk mens jeg gikk mot bussen, nei, jeg var ikke på vei til bussen lenger, plutselig var jeg utenfor jobben til lillesøsteren min, sto der i kø med mine tåresalte kinn og medaljen dinglende rundt halsen og ble sluppet inn av en forståelsesfull vakt i døra og fant henne der inne, jeg fant henne, og klemte og klemte og det hjalp. Så gikk jeg mot en buss som kunne ta meg litt nærmere hjemme, humpet nedom butikken, kom meg med noen siste kraftanstrengelser opp alle trappene i oppgangen min og spiste litt til og satt en stund på balkongen, og kanskje først da kjente jeg meg helt fornøyd og ok. Sånn. Dette gikk bra. Med en teit selfie av medaljegliset, fikk jeg liksom lagret den fornøyde og stolte følelsen. Jeg skal prøve å huske dagen for det, og ikke for alt det andre. Elitemaratonmennesket meg!

Dette ble en tekst om å ha løpt maraton, men kanskje mest om medaljens skyggeside. Du skal slippe å høre om to mil med selvforskyldte leggkramper etter forebyggende teiping av knærne, om tærne under sokkene som viste seg å trenge legetilsyn og nesten ikke er gangbare, om at jeg for første gang i mitt liv poppet en pakke micropopcorn til meg selv da jeg endelig kom hjem, og om hvordan kroppen egentlig føles helt upåvirket og restituert allerede, med unntak av nevnte tær. Dette ble en tekst som handler om det som de aller fleste tekstene mine i bunn og grunn handler om: at mennesker trenger mennesker trenger mennesker trenger hverandre. Også sterke, selvstendige og avvisningsfryktende maratonløpere. Jeg kan liksom ikke få sagt det nok, for jeg vet, å, ja, jeg vet, hvor lett det er å overbevise/undertrykke seg selv om noe annet. Neste gang skal jeg passe på å ha noen å løpe til, så alt jeg har å løpe for ikke druknes i tårer. For det blir nok en neste gang, selv om jeg et lite sekund langt uti der sverget aldri mer, noensinne, mens jeg smilte lurt og løp videre. 

 

 

    1. HERREGUD så fantastisk Thea! Så helt utrolig kjempeballongmegafantastiskfantastisk! Jeg skulle ønske jeg kunne stått der og heiet og tatt deg i mot <3 Jeg tenkte på deg!

    2. SuperThea!!! Tenkte på deg, og skulle ønske jeg var i målområdet da du krysset streken. Kjenner meg igjen. Stiller gjerne som support en hvilken som helst annen gang 👯‍♀️🎉

    3. Gratulerer så mye med VEL gjennomført! Ikke bare selve løpet, men alt som har vært i forkant:) Og neste gang du løper løp, får bloggheiagjengen heie eller starte sammen på startstreken! For det finnes ikke noe bedre enn å få en god klem etter sitt livs løp 🙂 Jeg er sabla stolt av deg:-D

    4. Hei, SIlje! Jeg ser at den ene kommentaren din ikke ble godkjent automatisk, det var rart. Men denne kom i hvert fall gjennom, og tusen takk for hvert ord. Det setter jeg virkelig stor pris på. Å løpe et helt maraton var skikkelig stort for meg, nettopp på grunn av alt som har skjedd og må skje før startstreken. Nå har jeg meldt meg på maraton neste år også, så det blir flere muligheter til å gjøre dette til en opplevelse som handler om noe større enn å løpe 42195 meter. Klem til deg <3

    5. Så rart, fant den ikke – så la igjen en til jeg:) Ja, kjenner igjen den følelsen så godt. Og vet at det ligger mye hardt arbeid bak det, på alle mulig måter! Du er en tøffing! Nyt søndagen <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg