Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino. 

Jeg har noe på hjertet. 

August 2003. 11 år. Var jeg virkelig ikke større enn det? Jeg følte meg voksen egentlig. På skiltet sto det “Barneavdelingen”. Jeg følte meg kald, selvstendig og tøff. Det var kanskje bare nok en maske, eller den ultimate mestringsstrategi. Det var lettere å late som at jeg ikke trengte noe eller noen, det var lettere å være kald enn følsom. Det var så enkelt å ikke være noe annet enn tynn. Ikke ta på meg. Jeg hadde ikke energi til å savne, jeg ville knekt om jeg følte, kroppen min var tynnslitt og jeg var bare 11 år. Bare 11 år! Herregud, det gjør ganske vondt å tenke på det. Ikke ta på meg. Jeg hvisket. Mamma og pappa ropte. Men vil du dø? Trakk på skuldrene. Ville ikke, ikke noe. Du dør om du ikke spiser nå. Hæ, er det dø du vil? De ropte. Svar da, Thea. Se på meg. Stillhet. Var det dette du ville? Stillhet stirrende ned i sykehusgulvet som bølget og jeg holdt hendene mine fast så ingen skulle få tak i meg. Ikke.ta.på.meg, på innpust hvisket jeg det. 

I den tilstanden havnet jeg hos dere. Hei, er det du som er Thea? Stillhet. Bli med inn her, du. Og mens dere prøvde å holde liv i kroppen min de neste årene, og dere skal ha for forsøket, var det nok aller mest hjertet dypt inni det forknytte mennesket dere nådde inn til. 

For Thea 11 år var innerst inne liten og ikke så stor der hun satt og tviholdt på seg selv da hun skulle legges inn. Thea 11 år trengte hender å holde gjennom alt det skumle, vonde, triste, fæle som var og skulle bli. Da var dere der i hvite klær og rosa crocs med krokodiller og sommerfugler på. Det er sant som de sier at dere har varme hender, jeg kjente det gjennom skallet. Dere sa jeg veide for lite, dere påla meg å spise det legen bestemte, dere dytttet den sonden ned og teipet den fast på kinnet og bøyde den pent rundt øret mitt. Dere lagde regler. Hver nye regel ga meg nye ideer til å bli enda sykere. Dere smurte knekkebrød, jeg så på det i 30 minutter, dere kastet knekkebrød. Jeg kunne kjempe hardt mot dere, dere var der da. Jeg kunne stelle i stand de vanskeligste situasjoner og etterlate dere rådløse og fortvilte, og det er jeg klar over at jeg gjorde. En gang rømte jeg faktisk ut av vinduet. Dere var der da. Jeg ville ikke ha dere der, dere ødela for meg, dere kjempet mot meg som kjempet med sykdommen. Vi hatet dere litt, trengte dere ikke. 

Men jeg elsket dere mest. Trengte dere veldig. Jeg vet at jeg var jobben deres, og den gjorde jeg utvilsomt veldig vanskelig. Men så hadde jeg det også veldig vanskelig. Likevel ble dere trygge for meg, bestemte, men gode. Dere var der. Jeg ventet i gangen ved hvert vaktskifte, spent på hvem som ble skrevet opp på mitt rom, hvem skulle ha meg? Yes, det ble deg! Jeg trengte at dere hadde meg. Jeg hadde det fint, jeg kan huske jeg hadde det fint der i all sykdommen, på grunn av dere. Noen ganger tror jeg jeg tenkte at det var bedre å forbli syk enn å bli bedre, bli skrevet ut, komme hjem, miste dere. For dere var også de som var der da jeg trengte noen å le med og si god natt til og spise kjøttkaker med og knuse i kasino. Dere var der da alle andre var 6 mil unna og jeg var en liten jente som vokste opp på sykehus langt vekk fra venner, hverdag og køyesenga mi. Det var dere som var der, i alle de timene, måltidene, ukene, kiloene opp, kiloene ned, månedene, årene, gjennom alt. Er det rart dere ble viktige? 

Jeg var jobben deres, men dere ble mine nærmeste. På mange måter har jeg følt at det å være glad i dere ikke var greit, at alle minnene med dere ikke fikk ha noen verdi, at det å savne dere ikke var lov. Det skulle ikke snakkes om. Jeg var jobben deres, men et barn kan aldri forholde seg til voksne omsorgspersoner på en profesjonell måte, det kan vi heller ikke kreve. Spesielt ikke når det barnet trengte den omsorgen kanskje mer enn hun trengte kostlister. Det var nok ikke så bra for meg å bo der dere jobbet, ikke så lang tid som det ble, men jeg hadde veldig godt av dere. I de flestes øyne var jeg bare en syk pasient, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker meg selv som tøysete, modig, kreativ og levende. Jeg husker masse latter. Jeg kan se at det var dere som fikk frem og heiet på mange av de egenskapene jeg nå stolt og kjærlig rommer. 

Jeg hadde nok ikke vært her i dag hadde det ikke vært for dere. Først og fremst fordi dere holdt kroppen min i live mens jeg levde for å ødelegge den. Men aller mest fordi jeg fikk kjenne kjærlighet og varme i alle de tomme, kalde årene. Det er jeg takknemlig for, selv om dere også ble mange å miste. Og jeg trodde det skulle gå over, dette savnet. Men fra den dagen dere forsvant ut av livet mitt med tvang og min sykehushistorie ble utvidet til ungdomspsykiatrisk avdeling og stadig mer traumatisk, helt fra den dagen har jeg savnet dere og behøvd dere i skamfull og trist hemmelighet. Det ble som at det jeg følte for dere ikke var ekte eller lov. Men dere var hele livet mitt og alle de viktigste personene i det gjennom de årene av min historie som kanskje har formet meg mest. 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino.

Til deg og deg og deg og deg og deg og deg og kjære deg og du også. Dere betydde mer for meg enn noen vil høre om. Jeg har fortsatt en eske i skapet med de små bøkene jeg lagde for å holde styr på alle kortspillresultatene våre. Og ja, det er riktig som dere sikkert husker, at jeg var ganske god både i kasino og spøkelsestoget. Men det hendte at jeg lot dere vinne, mest for å være snill, og litt for å gjøre det mer spennende til neste måltid med nye runder. I den esken ligger også en engel, noen hjemmelagde trekulenisser, FFK-sløyfer, et putetrekk, en perlet krokodillenøkkelring, en kostplan jeg aldri kan få ut av hodet, en blomsterpottebie, julekort, bursdagskort, glitteret og julekulene jeg pyntet sondestativet med til jul, teip, et dørskilt, en naturfagtentamen, et armbånd, en bryllupssang, et hjerte. Det er en eske full av minner om dere gode i det vonde. 

Jeg beklager at dere aldri fikk se at dette kom til å gå bra. Det var virkelig ikke deres feil. Dere gjorde alt dere kunne og masse ekstra. Uten dere hadde jeg ikke overlevd lenge nok til å begynne å få lyst til å ville leve. Jeg skulle ønske dere kunne se meg nå. Nå er jeg voksen, egen, selvstendig og tøff. Samtidig er jeg følsom, sårbar, åpen. Jeg ler fortsatt masse. Jeg spiser fortsatt kjøttkaker og knuser folk i kortspill. Jeg har masse kjærlighet i meg, rundt meg. Jeg snakker både på innpust og utpust noen ganger. Og noen ganger, fortsatt noen ganger, savner jeg dere. 

 

 

Dette har jeg trengt å si lenge. 

En ekte klem fra Thea <3 

 

 

    1. Åh, kjære Thea. Vondt å lese, men likevel så godt! Så bra dei var der da du trengte dei❤ Og d viktigaste akkurat no, er kven du er no. Ei sterk, sårbar ung dama med all grunn til å stå med ryggen rak. Stolt av deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg