Det passer dårlig å trenge noen nå

De tidlige høstkveldene føltes trygge å vandre rundt i med hendene i lommer og et mykt skjerf om halsen. Lysene fra de tusen hjem nådde helt inn i tankene mine. Jeg fikk lyst til å ta vare på gode følelser, pakke meg inn i den fine sommeren som var, holde meg varm, glede meg i høsten. Jeg fikk lyst til å være kul, avslappet, spontan. Se hva som skjer. Smilene satt løst, tårene falt lett. Følelser er overskuddsvare. Det stormet forfriskende både ute og inni. Det fikk fram noe ekte i meg, en tilgang på ønsker, følelser, minner. Lag for lag ble jeg kjent med et rikt menneske. Det er så mye jeg ikke visste. Jeg lente hodet mot den kalde ruta på bussen, på vei hjem fra et eller annet hyggelig, tenkte på noen jeg savner. Tenkte at det i grunn er en fin ting, å kjenne at jeg kan.

Trærne ble nakne mens jeg gikk rundt og blomstret. Det gikk ganske bra.

Men, nei, så glapp det for meg igjen. Jeg mistet meg der. Det gikk bra, før det var det som begynte å ødelegge. Om du har sett meg i det siste, har du kanskje tenkt at jeg ser sliten ut. Det stemmer. Jeg orker ikke late som noe annet, er veldig ferdig med å late som. Akkurat nå lever jeg litt på kanten av hva jeg kan få til uten å falle ned fra denne nyvunne høyden av livskraft og muligheter. Det går akkurat. Jeg har veldig vanskelig for å begrense meg når det går bra. Det blir så mye viktig, så mye jeg vil gjøre. Utfordringene oppstår når jeg etter hvert innser at summen av alt jeg gjør hindrer meg i å være tilstede i hver enkelt ting. På bussen fra det ene til det andre, klarer ikke tenke klart, mister et stopp, mister følelsene til stresset. Alt blir stress. Jeg får en følelse av å flyte utover egne grenser til hele jeg ligger i et tynt, tynt lag overalt. Det blir for mye å dekke over, jeg mister oversikt og kontakt. Reduseres til å bli et menneske som gjør, ikke et menneske som er. Jeg liker dybden min, men den forsvinner. Jeg liker personligheten min, men den blir flat. Jeg liker engasjementet mitt, men orker ikke. Jeg slutter å le av egne vitser. Glemmer at jeg og kroppen er venner. 

Jeg slutter å gjøre det jeg må gjøre for å ta vare på meg selv til slutt. Har ikke tid. Orker ikke. Det passer dårlig at du trenger noe nå, Thea. Det får vente litt. Dette haster. 

Det blir mye følelser utenpå da. Jeg er for tynnslitt til å stoppe hodet. Det sterke blir skjørt og lett å rokke ved. Jeg begynner å betvile egne behov, leker med tanker om å forminskes, kjenner lite ro og finner lite hvile. Store greier brøyter seg inn i små øyeblikk, ødelegger. Midt i en helt vanlig lørdag, inntullet i et teppe i min egen sofa, kan jeg for eksempel rammes av en dyptgående hjemlengsel. Jeg skulle bare se på Team Ingebrigtsen på NRK, men så slår emosjonslynet brutalt ned i meg, og hvor skal jeg gjøre av meg da? Jeg er jo hjemme, men det kjennes plutselig ikke sånn ut her. Jeg vil bort, men vet ikke hvor jeg kan dra. Jeg er ikke mer hjemme noe annet sted. Kanskje hjemme er mer menneske enn sted? Vil jeg alltid føle at noe mangler, samme hvor jeg er? Er jeg kanskje ikke nok? Kan ikke helgen bare slutte å plage meg sånn? Slike tanker kan overmanne meg helt, om ikke jeg passer på. De kan få meg til å bli sittende der i pleddet og kverne til lørdagen blir søndag på samme måte og jeg har overbevist meg selv om at jeg er verdens mest stusselige menneske, at jeg ikke har noen, at jeg ikke er noe, at livet er meningsløst og fattig og for langt unna slik jeg skulle ønske. Derfra er det få trygge veier ut, det gjelder å ikke havne der. 

Jeg havner der noen ganger.

Men noen ganger hender det at jeg klarer å pakke meg ut av selvforvitringen før den tar overhånd, tulle meg ut av teppet og inn i en varm jakke, smelle døra igjen bak meg og rusle en tur i skinnet fra gatelykter og sølepytter, lenger og lenger bort fra hjemme og lengsel. Jeg går der i min egen verden, tung og stappfull av melankoli, og burde sikkert ringt en venn, helst Sarah kanskje, men orker ikke si noe. For sliten for snakking. Jeg trenger å bare få føle det av meg. Det tar himla lang tid å føle slikt av seg. Det blir en lang runde, jeg gruer meg til å komme hjem til alle de stille følelsene som venter på meg der.

Det kan hjelpe med litt musikk i bakgrunnen for lyden av løv og lengsel som knuser under skoene. Jeg finner den samme spillelista jeg alltid hører på når det mørkner innvendig på den måten. Den overdøver det verste og omfavner resten. Den er full av Odd sine sanger, og jeg vet ikke helt hvorfor, men kjenner hvordan de treffer. De treffer hver eneste gang. “Kom heim til menneska, venn“. De treffer sånn helt perfekt et sted mellom hjertet og sjelen, og gjør det triste litt mindre trist, og det ensomme litt mindre ensomt, og det mørke, skumle litt mer nært og fint. Det er ikke bare ordene, men også tonene, taktene, dialekten, gitaren og munnspillet som dytter meg forsiktig ut av noe tungt og inn i en verden av virvlende blader, solnedgang mellom ildrøde tretopper, godkalde kinn, dansende regndråper fra en høy himmel. Jeg tror ikke han vet det, men den mannen har nok reddet livet mitt en del ganger. “Enno er det tid til å sjå for seg alt det store fine som kan bli.” Jeg kan nesten ikke annet enn å tro ham på det. 

Men hva er det du trenger i dag, Thea? Det er behandleren som spør etter å ha lyttet en stund til alt dette. Jeg tror jeg trenger at noen bare bremser meg litt, tar litt vare på meg, svarer jeg. Vet med meg selv at det kommer jeg aldri til å la skje. Har ikke tid. Orker ikke. Kan ikke be om det. Det passer dårlig å trenge noen nå. Det kan vente litt. Jeg går hjem til meg selv uten å si noe mer, hører på musikken, kverner og flykter i følelser. Jeg kjenner helgen har vært mer enn lang nok, men at kroppen fortsatt er sliten av livet og psyken og krymper seg over den nye uka som tårner opp foran oss. Det er visst ganske vanskelig det der, å sette grenser for hva jeg skal gjøre, nå som jeg endelig følte meg friere. Det er kjempevanskelig å erkjenne at jeg vil og klarer skikkelig mye, men at jeg ikke alltid klarer meg så bra samtidig. Det blir viktig å øve på det nå, øve på å være sårbar, øve på frihet under ansvar. Det er mitt ansvar, det her. Det er meningen at jeg skal holde, holde bitene samlet, holde av og holde borte. Si at jeg trenger. Holde grepet om helheten, holde rundt sårheten, holde fast i den jeg er. Si at jeg orker ikke, jeg vil ikke. Si hva jeg vil. Holde ut tyngre perioder til de letner, og holde hodet hevet over all tvil om noe annet. Det kan ikke vente litt. Det haster. 

 

 

Siste innlegg