En hilsen fra et skritt tilbake

Hei, du som leser <3 

Jeg tok litt tak i det handlingsrommet jeg skrev om sist. Det virker lenge siden nå, det er det vel også. Skrivingen har ikke vært tilgjengelig for meg den siste tiden, og tiden går og går litt i ett. Jeg er mye oppi hodet, kaver i tanker og følelser, og ordene har vært viktigere å få ut i møte med de jeg har rundt meg. De jeg har som kan finne ut av ting sammen med meg. Det er ganske slitsomt, for å være ærlig. Men veldig, veldig viktig. Kanskje vil det fortsette å være slik en stund til. Jeg vet ikke. Jeg vil i hvert fall gi meg selv rom til det, og det innebærer at bloggskriving havner ganske langt ned på Thea-må-først-og-fremst-ta-vare-på-seg-selv-og-få-hverdagen-til-å-gå-rundt-lista. 

For jeg mener det jeg sier når jeg sier at mennesker trenger mennesker. Snakk om det, vær ærlig, sett grenser, vær sårbar, vær deg selv, vær tålmodig. Dette gjelder deg, dette gjelder meg. 

Om du er kjent med to skritt fram, ett tilbake, så er dette kanskje et av mine skritt tilbake. Og selv om det er tungt nå, så forsøker jeg å tenke på det som et skritt i riktig retning likevel. En helt naturlig sving, hump, blindvei, grøftekant, omkjøring, kall det hva du vil. Kanskje er det til og med et avsidesliggende utsiktspunkt. For det er ikke her jeg skal bli, men da må jeg våge å si at det er her jeg er nå, sånn er det her. Og kanskje du sier at der var du jo, og her var det mørkt/kaldt/bråkete/utrivelig/ensomt/kjipt/trist. Kanskje jeg sier at jeg pleide å sitte her helt alene før. Bare ventet på at jeg skulle gå over, liksom. Kanskje jeg ikke har så mye mer å si på en stund etter det. Vi kan godt sitte litt her sammen da, sitte litt og venne øynene til mørket, eller vente på novembersola eller vente på jula eller noe annet lyst, sånn for å få igjen pusten, og få igjen oversikten, og så finner vi sikkert en vei ut av alt dette etterpå. 

Hilsen Thea

 

 

 

1 kommentar

Siste innlegg