“Tevannet koker”

Om du virkelig vil vinne hjertet mitt, er det få ting som slår lyden av vannkokeren som skrus på og sakte begynner å koke, helt uoppfordret, bare fordi jeg kom på besøk. Da føler jeg meg som verdens mest verdsatte menneske, da føler jeg meg sett. Det ligger mye stor omtanke bak små handlinger. 

Å kjøre bil og høre på podcast eller høy musikk

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Bilen min er liten, den er møkkete, til tider kaldere enn ute, selv etter femten minutters kjøring. Men, jeg elsker den. Blant alle stedene jeg er, er bilen det stedet jeg føler meg mest trygg og fullstendig hjemme. Radioen har aldri virket som den skal, selv om den er DAB og ny, det kan ha noe med den relativt primitive monteringen gjort av meg og min bror, men jeg gikk til innkjøp av en AUX-ledning, som forøvrig har smeltet fast i anlegget, og kjører aldri en meter uten å koble på lyd fra telefonen. Musikken kan jeg skrive mer om i et annet innlegg, forøvrig har jeg også delt musikktips flere ganger, så her kommer heller noen podcast-anbefalinger: 

– The big five/Sånn er du: super underholdning, både lærerikt og morsomt om personlighetsanalyser av kjente, norske profiler

– The RobCast: amerikansk podcast om alt mellom himmel og jord, med en inspirerende, spirituell og samfunnsaktuell tilnærming

– Misjonen: Antonsen og Golden, behøver jeg å si noe mer? Norsk nyhetshumor på sitt beste

– Radioresepsjonen: årets nedtur at Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim har et helt års pod-pause, men det ligger hundrevis av episoder ute. Lettbeint underholdning, innimellom hysterisk, innimellom litt mye underbuksehumor, men noen av de faste spaltene er virkelig til å le av

– Treningspodden, Träningspodden og Styrkebyrån: en norsk og to svenske, om trening, mat og helse, som regel med et helhetlig og sunt fokus på det. Jeg kan ikke noe for det, jeg sluker alt jeg kan komme over av slikt stoff, både på podcaster, blogger, instagram, pinterest, og så videre og så videre. Likevel, til tross for at jeg antagelig burde prioritere å lytte mer til egen kropp enn andres stemmer, er informasjonsstrømmen jeg utsetter meg for nøye gjennomtenkt og kritisk utvalgt. I stadig mindre grad lar jeg meg påvirke av usunne holdninger, og det får være det første skrittet. 

– Fredagspodden og Elsa och Hanna – en söndagspodd: to svenske til på tampen. Den første kommer ut hver fredag, den siste finnes det bare ti episoder av. Om livet, mental helse, hverdagen, vennskap, kjærlighet. Hver gang jeg hører på disse, føles det som å høre på noen jeg kjenner, som at det er jeg og søsteren min som snakker sammen. Så koselig! Pluss for at de er på svensk, jeg virkelig elsker det språket! 

Nå tenker du kanskje at “Gud, hun har fritidsproblemer!”. Sannheten er at jeg har lettere for å gjøre alt med lyd rundt meg, så det er sjelden stille, verken i bilen eller hjemme. Lyden fyller tomrommet, gir meg energi, tiltakslyst og motivasjon og attpåtil er det både lærerik og flott underholdning. Anbefales! 

“You’ve got mail”

I dobbelt betydning. Filmen er helt herlig, og det å få faktisk mail er et høydepunkt. Jeg snakker ikke om kjedelige og irriterende reklamemail fra diverse nettbutikker, men mail fra mailvenner og storesøsteren min. Det beste med mail er at de ikke krever noe tilbake der og da. Det plinger i telefonen, og jeg kan vente med å lese til jeg har lyst, jeg kan svare når jeg har lyst, så langt eller så kort som jeg vil. I hvert fall fungerer mailingen mellom oss på den måten, og det er jeg takknemlig for.  

Håndball på TV, eller ski, så lenge Norge er best!

Det er gøy å være best. Og Norge er mye best, i denne sammenheng. Håndballmesterskap for kvinner før jul, VM på ski, vinter-OL, altså, TAKK for alt idretten skaper av engasjement og spenning. Høydepunktene er spredd utover året, og akkurat nå kjenner jeg det kribler i magen før VM i Lahti starter 22. februar. Jeg tror på gull, gull, gull og folkesjela og felleskapssfølelsen og Ja vi elsker og en samlet nasjon som bøyer seg i hatten for våre helter. 

Ektefølte, spontane komplimenter

“Du er så vakker”, kan mamma finne på å si til meg. Eller et lite “You take my breath away”, fra en søster. Eller “Når jeg blir stor, vil jeg bli like flink til å skrive som deg”, fra en nydelig bloggleser. Eller “Jeg blir glad av å se deg”. Først blir jeg ordentlig flau og brydd og føler nesten jeg må beklage at de følte de måtte si noe fint til meg. Jeg svarer ofte med et kompliment tilbake, som at komplimenter er som slike tikkende baller vi får kastet mot oss og må kaste videre før det smeller. Men, herregud, det er ikke akkurat sånn at vi mennesker går rundt og fremtvinger at andre skal si hyggelige ting til oss, om oss. Og når komplimentene kommer fra meg, kommer de helt uoppfordret, ærlig og velmenende, så hvorfor skal ikke det samme gjelde andre veien? Jeg feier de bort, men de lagres, langt der inne. Og det gjør meg glad å tenke på at andre kan like noe jeg gjør eller er. 

Årstider

Vinteren er flott, våren er flott, sommeren er flott, høsten er flott. Så lenge de kommer i den rekkefølgen, selvfølgelig og overlappende. Hva føles vel bedre enn at det endelig blir lysere, eller hestehoven som popper opp i sølete grøftekanter? Det første iskalde badet? Solregnet om sommeren? Bladene som virvler i høstvinden, når det blir så mørkt at det er koselig å tenne lys inne? Å vente på jul, å vente på snøen, å vente på at dagene sakte skal bli lenger og lenger? Årstider er flott så lenge de varer, før de blir uutholdelige og plutselig er over i en ny. De gir året driv og skaper naturlige skifter i livet som ellers bare går og går. 

Reise

Kort og langt, hit og dit. Hvor som helst, bare det ikke er hjemme. Å reise er å fri seg fra rutiner. Det krever spontanitet. Hver gang jeg reiser, kjenner jeg at jeg bare vil reise mer, kanskje i år skal bli året? Å reise er utelukkende sunt for meg, nå. Jeg har heldigvis snudd min reising fra å være en unnskyldning til å spise litt mindre og gå litt mer og bli kvitt noen kilo, til å bli en unnskyldning til å spise litt mer av mat jeg har lyst på og trene litt mindre og bli mange opplevelser rikere, tilstede i øyeblikket. 

At sokkene går opp etter klesvask

En pluss en er to, så det blir helt feil for meg når jeg står der med en og en og en og en som ikke passer sammen og lurer på hvor i all verden de andre har blitt av. Etter heftig risting av sengetøyet, som er til dobbeldyne og ofte krever at jeg kryper inn i det for å komme til hjørnene, finner jeg kanskje en sokk eller to, og resten forsøker jeg å forsone meg med at antakelig har havnet hos husnissene i Harry Potter-universet, som endelig kan bli frie. Med en i husholdningen, og ny vaskemaskin, er det ingen annen logisk forklaring på dette. 

Løpe nedover

Det er gøy å løpe oppover, men nedover går nesten dobbelt så fort, og fort er gøy. Med hendene flagrende bakover og trommende bein, kan jeg ikke annet enn å smile til de stakkarene som tusler motsatt vei på vei til jobb, eller hjem for å lage middag. Trapper er heller ikke til å gå i, da har du misforstått. Oppover tar du to trinn av gangen, nedover buldrer det så fort det lar seg gjør uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I huset der jeg vokste opp, er det en slik perfekt løpetrapp, med en liten trappeavsats for et ekstra hopp. Nå har derimot min kjære mor, praktisk anlagt med sans for finurlige løsninger, brukt en båtpolish til å ikke bare polere badekar og vask – allerede her blinker varsellampene – men også villaens fine fiskebeinsparkett, gulvbelegget på badet og trappen opp til andre etasje. Med andre ord, å løpe her nå, er rene risikosporten. Og det flotte med båtpolish, som mamma forsvarer seg med, er at det varer så lenge. 

Skogen

"Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også."

Fra et tidligere innlegg om skogen. Jeg må ha litt skog hver dag, helst. 

Oppdage nye talenter

Ikke egne, men andres! Jeg sluker Norske talenter med alle sanser, og blir dypt beveget over mennesker som utstråler fullstendig innlevelse og lidenskap i og for det de gjør. Forrige helg dykket jeg stadig dypere i youtube-linker til nye, nye, nye talenter, og jeg slutter aldri å bli imponert og forbauset over hvor mange flinke folk det finnes. Det inspirerer! 

Mørket

Mørket gir meg det som lyset ofte gir andre. Trygghet, varme og nærhet. I mørket kan jeg være lyset, og i mørket kan jeg være synlig uten å sees. Når dagene er lyse, blir alt ekstra synlig og ekstra sårt, mens i mørket kan man med god samvittighet trekke seg litt inn i seg selv og hjemmet sitt, tenne lys og se på film uten å føle på alt man burde gjort og alle man burde vært sammen med i stedet. Glem alt som skal grillast og alt som skal spilles og alt som skal danses og alt som skal elskes, i mørket er det nok å bare være. 

Harry Potter, Star Wars, Hunger Games, Hobbiten, Ringenes Herre

you name it, as long as it is wonderfully magical and filled with heroes and heroins. Alt er vellest, velsett og innlevd. Jeg venter bare på brevet fra Galtvort. 

Å skrive noe bra

Du vet når det bare flyter, uten anstrengelser og uten press, og etter to timer, som føles som ti minutter, sitter du der med noe stort ut av noe lite som ikke fantes før. Kall meg gjerne sær og egosentrisk, men jeg finner mye inspirasjon og støtte i å lese egne tekster. Av og til gråter jeg til og med. Og om det virkelig skal føles, så leser jeg det høyt, og det slår ned i meg, mot meg, inn i meg med en helt annen kraft og forståelse enn tanker kan gjøre. I motsetning er det få ting jeg finner mer frustrerende enn å ikke få til å skrive. Da er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at inspirasjon er noe du får, ikke noe du har eller har kontroll på, og legge ideen vekk til ideen ikke lar deg slippe. 

Å våkne

Min beste tid, er den tiden fra jeg våkner og til jeg våkner-våkner. Vi snakker et par sekunder, men de lever jeg på helt til jeg kan legge meg igjen og se fram til de to sekundene neste morgen. For et par øyeblikk, er alt greit; dagen er muligheter, masse uspist og masse ugjort, ingen ting må rettes opp i, alt venter. Ah, da er livet bare godt. 

Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig å ikke glemme, men å lære. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, både til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse må til for å komme videre. 

Er det armer?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nei, det er knær.

Det er knær uten funksjon, over legger uten funksjon, over føtter som verker av å stå, uten funksjon.

Det er knær under lår uten funksjon, som får blåmerker av å sittes på, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knær under mage uten funksjon, i et evig jag til nærmeste toalett før alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, så tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder ørene på siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydløse skrik.

Det er knær under armer uten funksjon, ute av stand til å holde rundt andre og mene det, alltid på vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knær i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn å overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine blå blodårer, presser seg fram for å minne på at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, så hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

På mitt sterkeste på mitt svakeste. 

Og likevel så jeg ikke noe av dette før det hadde skjedd. Men da så jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det største bedraget hadde foregått rett foran øynene på meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til å se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg ønsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg følt meg så stygg som da. Aldri har jeg følt meg så stygg som nå. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du må fysisk være i stand til å kjempe mot den. Det kjenner jeg nå, for kampen øker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den føles mindre viktig. Det handler ikke om å tape eller vinne, men å ta plass og leve på tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp på overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strømmet inn i meg slik luften strømmer inn når du slutter å klemme på noe. Det kan være overveldende, føles helt for mye, men det er bedre enn å være flat. Så kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, på vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelblå. 

Jeg kan stå, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan føle, jeg kan løpe, jeg kan snakke, jeg kan se. Nå er det opp til meg å slippe litt, la kroppen vite best og følelsene bølge. Slå meg til ro med hva jeg har, og hva jeg får til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, så lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er nå og livet vil fortsette å komme, så hvorfor ikke leve på lang sikt? Så lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjøre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?

Musikk når du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lørdag. Jeg er inne i et slags vintermørke. Vanligvis pleier mørket å ha en motsatt effekt på meg, men det er noe med dette året og dette livet som gjør meg mørk inni, enda jeg føler meg trygg i mørket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra øreproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjørende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg går og går, til det føles greit å gå hjem, og så går jeg litt til, for å være helt sikker. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det startet så fint, med tro, håp og kjærlighet, dette året. Så slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vært for en tante som alltid har plass til en ekstra, en søster som aldri slutter å ringe eller den alltid så åpne invitasjonen til å bare være litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don’t. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can’t live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Både for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til søsteren min, en sånn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare gråt til vi la på og etterpå også. Mye av det jeg publiserer her på bloggen er resultater av slike intense følelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen når jeg gjør alt det jeg må gjøre, og så rakner alt når det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg får søkt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

så veldig mange tårer. 

Mye har forandet seg i januar, utenpå i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjøpt brød. Jeg har begynt å løfte, bøye, presse tungt på trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt å spise ost.

Jeg er like tung, men så mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske øyne. Jeg stiller meg selv spørsmål og begynner å tvile. I møte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private følelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre får det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre på dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp nå, handler antagelig om det større bildet her. Det er sjelden de små tingene, som tilsynelatende virker utløsende, som er årsaken. Det er begrenset hvor stor påvirkning et halvt knekkebrød ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt større og større jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motløshet, undertrykte følelser, maskene jeg tar på, alt jeg føler jeg må, alt jeg føler jeg ikke kan, mindreverdighetsfølelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet å tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede ødelagt?

En dag må noe skje. Jeg kan ikke fortsette å bare vente og håpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som må fikse. Dessverre har ikke den oppfølgingen jeg har fått etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for å være helt ærlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, så stort på alle måter, så er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut på papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvfølgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute å være dekket på den måten, helsemessig og økonomisk. Den behandlingen jeg får passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende dårlig. Journalen fylles opp, men nærmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg økonomisk trygghet, så jeg har et sted å bo og penger til mat og klær, men det får meg også til å føle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke på sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg møtt med et “å, javel…?”, og det blikket som får meg til å krympe sammen og klistre på mitt besvikne smil. 

En dag må noe skje. Det må bli i år. Kanskje kommer jeg til å reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket å ødelegge. Kanskje kommer jeg til å tørre å si høyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg må finne en annen grunn å bygge livet på. Eller at kjærligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen føles fullstendig meningsløs og egoistisk. Kanskje kommer jeg til å forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe må det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vært min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgård har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trøst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat sånn vil jeg føle det med det jeg gjør: som om jeg var født til det, lever for det, utstråler det. Se den, du også. Og tenk litt over om alt du gjør gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre måter å gjøre ting på. Det er ekte mot. Jeg har troen på deg. Det er bare du som kan åpne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg være litt modig (ref. Brave).

Det er mye dyr i meg. Der jeg fanges mellom dine to øyne og ikke vet hvordan jeg kan flykte i en kropp splittet mellom ønsket om å bli og frykten for å bli sett. 

Om du så meg, ville du bli redd? Om du virkelig så meg, med alt mitt mørke? 

På den myke bakken kan jeg bølge fremover, så langt jeg vil, så fort jeg vil, hvor jeg vil. Lik et dyr som skyr folk, lengter jeg til den åpne, vidstrakte friheten. Frykter ingen og ingen ting. Likevel, i alt mitt tomme, skulle jeg ønske jeg var en blant flere, men hvor finnes de jeg er lik når jeg blant andre er annerledes?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg lokkes ut, kjenner dragningen mot skogen, mot mørket, mot vannet, mot fjellet,  mot himmelen, der meningen ligger, fullkommenheten, det voksende. Der det er nok å være, der jeg ikke behøver språket fordi jeg ser, hører, føler. 

Meningen med livet er energi og bevegelse, før kroppen finner hvile sammenkrøllet på en seng av mose og bar under den strålende stjernehimmelen. Slik ligger jeg under dyna om kvelden, innunder, oppunder, tvunnet rundt meg selv. Pustende, varm, avslappet, trygg, helt fullstendig der. 

Bevegelse gir mening, å finne mat gir mening, å søke trygghet gir mening. All meningen. Hvor gjemmer den seg i dette livet? 

Som et dyr, er jeg. Jeg ønsker din nærhet, og tilbyr ingen ting. Tar og får, hva kan jeg gi deg tilbake?

Frosset fast i lyset av forventningen om alt hva et menneske bør være. Alt hva et menneske bør ønske. Alt hva et menneske bør føle. Alt hva et menneske bør eie og etterlate seg.

Vill, men fanget. Liten, men stor. Søt, men farlig. Du må ikke komme nærmere. Kom ikke nærmere. 

Før synet sakte vender tilbake, jeg myser mot deg, kryper sammen, i spranget tviler, men blir borte i natten.

Foto: weheartit, http://weheartit.com/entry/229217497