Hvor skal jeg begynne? Kanskje med å beklage. En blogg om åpenhet, og likevel blir det mye skriving og lite snakking. Store ord og små handlinger. Jeg kan lese meg bakover og bli ganske redd når jeg tenker på alt jeg har delt med meg, og samtidig så betrygget over at jeg opprettholder inntrykket av den jeg ønsker å fremstå som. Jeg vil ikke være negativ. Jeg vil ikke trigge. Jeg vil så nødig føye meg inn i rekken over destruktive spiseforstyrrelsesblogger, om det kan kalles det.
Likevel. Flau, det er jeg. Skamfull, så absolutt. Jeg har pløyet ned mange barrierer, men det finnes grenser i meg også. En grense, i entall. Kanskje den lengste, høyeste og dypeste av dem alle.
Den er her. Ved dette jeg nå skal skrive om. Det er ubehagelig bare å tenke tanken på at jeg skal skrive det. Beina vil ikke ta meg ut i lyset, fingrene kvier seg for å søke bokstavene på tastaturet. Jeg babler, selv her, nå, for å utsette det bare litt til. Litt til. Hit, men ikke lenger. Så sier jeg til meg selv at det er en løgn, selv om jeg ikke lyver. Det er en løgn å la være å si noe.
Ok. Det lager lyd når jeg trekker pusten dypt inn gjennom nesa. Nervøs, hakkete, raslende lyd. Enda en gang. Der gikk jeg for å ordne en kopp te. Brettet sammen et teppe. Satte meg ned igjen. Sitter her.
Det regner ute.
Jeg er redd jeg ikke er anorektisk lenger. Alt du tror er feil. Alt jeg trodde er feil. Jeg er redd jeg er uspesifisert. Hva har jeg blitt? Jeg kjenner meg igjen i alle. Alle. Det har gnaget på meg en stund, men jeg har skjøvet det bort. Det ligger en viss stolthet i dette. Jeg er liksom Anorektikeren. Det har vært min merkelapp i 13 år. Revet av og kastet i søpla.
Nå er jeg bare, jeg vet ikke. Midt i en leikaring av diagnoser står jeg og snurres rundt og rundt, sendes fra den ene til den andre. Ringen følger klokka. På morgenen overspiser jeg. Så reiser jeg på jobb eller trening med ortoreksien. Kommer hjem på ettermiddagen, sulten som en knølhval – de spiser opptil 2 tonn krill om dagen – sluker i lyset fra kjøleskapet, på knærne, det jeg kan finne der. Ganske mye, men bare litt av det og litt av det, rett fra boksen. Drikker meg mett, på te og vann. Hviler utmattet i anoreksiens armer resten av dagen. Aldri fingeren i halsen, men drømmer om det. Det er bare det som gjenstår. Jeg kompenserer på alle andre måter allerede.
Verdien min sto på den merkelappen. Verdien min er nå lik søppel.
Om andre tenker jeg, og proklamerer, at psykisk helse ikke kan måles i fysisk tyngde. Alvorlighetsgraden av en spisefortyrrelse kan ikke sees. Det er ingen ting å skamme seg over. Men det gjelder ikke meg. Ingen ting av det jeg sier eller skriver gjelder meg. Jeg følte jeg hadde lyktes, som anorektiker. Nå føler jeg at jeg har feilet. At det ikke er alvorlig å ha det sånn som jeg har det nå. At dette ikke er noe det er greit å snakke om.
I dag sto jeg på badet, i speilet, i bare undertøyet, og tok meg i å si høyt til meg selv: “Nå er du jammen feit, Thea. Æsj.” Ordene ga gjenlyd og festet seg i ansiktet som er for bredt, magen som er for myk, lårene som er for glade i hverandre på midten. De gjorde meg stresset, og for å roe meg ned spiste jeg enda litt mer, til og med noe jeg hadde kastet i søpla i går. Det knyter seg i meg når jeg går inn døra her, for det er skummelt å spise med andre, så jeg spiser nesten bare her, og her spiser jeg for mye for å holde til neste gang jeg kommer hjem. På butikken kjøper jeg bare små pakninger med ting, fordi jeg er redd for å ha for mye tilgjengelig. Om det står en yoghurt i kjøleskapet, så er ikke den så farlig, men en firepakning gjør meg redd. Om jeg åpner en boks med bønner og tar halve i gryta, så vet jeg, jeg vet så godt, at jeg spiser opp resten før jeg får helt det over i en plastboks. Det virker som at jeg aldri blir mett. Og jeg blir redd av å være sulten. Og litt og litt og litt blir mye, og så blir det ingen ting, og så litt og litt og mye igjen.
Det er forvirrende, alt som foregår nå. Det er fælt. På mange måter er dette verre enn de løvtynne dagene i apati. For jeg er i en kropp jeg finner forkastelig, i en verden full av mat som jeg er redd for og som kaster seg mot meg, med følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere og en skam over å være feil spiseforstyrret. Om det finnes en riktig måte å være spiseforstyrre på. Det gjør det jo ikke, det vet jeg, men for meg er dette feil og det som var før var riktig, for meg.
Jeg lengter tilbake, vil dykke ned i restavfallscontaineren og finne tilbake til merkelappen min igjen. I kaoset ser jeg ingen annen løsning enn det. Kroppen ville blitt mindre å forholde seg til, all maten overalt ville ikke skremt meg, for det ville vært uaktuelt, følelsene ville forsvunnet, skammen ville opphørt. Er det så dumt, var det så ille? Skumle, skumle tanker.
Skumle tanker, så lenge de forblir usagte.
Nå er de ikke det lenger. Nå vet noen. Og jeg burde be om hjelp fremfor å tro at det vil gå over eller planlegge min nedergang. Så det er det jeg skal gjøre. Si det som det er, ikke som du tror. Spørre, hva gjør jeg nå? Er dette vanlig? Er jeg svak?
Er jeg feil? Er jeg feit?
Er jeg uhjelpelig? Er det min feil? Er det ekkelt? Er jeg verdiløs? Er jeg så stygg som jeg føler meg? Er jeg så motbydelig som jeg tror? Vil du ikke bry deg om meg lenger?
Vil du hjelpe meg?
Var dette hit men ikke lenger? Er det sånn jeg skal leve fra nå?
Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke
Kjære poeten vår. 🙂
Nå sitter jeg med gråten i halsen. Forstå godt at dette innlegget var vanskelig å skrive.
De høres så vanskelig ut, disse kampene du må kjempe. Livet er ikke enkelt, til tider.
Men jeg synes du er så flink, dritflink! 🙂
Og som vanlig så bergtar du meg med den nydelige skrivingen din.
Stå på, Thea. 🙂
Klem.
Kjære deg!
Du er tøff, som skriver og deler dette innlegget.
Selvom det nok ikke hjelper deg, vil jeg at du skal vite at jeg selv har og har hatt det på samme måte. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg tok det opp med psykologen og legen jeg gikk til. Det var skummelt og jeg var egentlig veldig skamfull og flau. Men det var godt å få snakket ordenlig om det! Og få noen råd og tips på veien.
Håper du har noen nære rundt deg som kan støtte deg og være der for deg<3
Stå på!
Kjære deg!
Det var vanskelig, og det er vanskelig etterpå. Den overveldende støtten gjør det litt mindre skamfullt. De positive kommentarene gir meg energi og mestringsfølelse. Tusen takk for at du leser og kommenterer.
Klem til deg også
Kjære deg!
Det gjør meg trist å høre at du har det på samme måte. Denne måten å leve på unner jeg ingen. Men det gir håp å høre at du er sterk og åpen. Det burde ikke være noe vi tynges av skam over, for det er allerede tungt nok uten.
Jeg har gode mennesker rundt meg, om jeg bare lar dem få være det. Det er ikke like lett alltid, det heller.
Stå på, du også!
Og takk for at du leser og kommenterer <3
Heisann 🙂
Du er så modig, synst det er virkelig tøft gjort av deg og dele så ærlig som du gjer. Setter utrulig pris på det, man føler seg mindre aleine når man innser at man ikkje er aleine om utfordringane. Er for øyeblikket innlagt på Modum, og høyre du har vore det, skulle ønske eg kunne blitt kjent med deg, du virka som ei super jente!
Kjære Synne!
Tusen takk for kommentar fra deg og dine rause ord. Jeg håper du gjør alt du kan for å bygge deg selv opp og ta noen lange skritt på veien mot et fritt liv i din tid på Modum. For meg personlig var Modum et vendepunkt, beintøffe dager med stort utbytte. Mine daglige kamper er fortsatt mange, men de handler mer om at det er vanskelig å komme tilbake til livet sitt i en alder av 24 og innse alt man har gått glipp av og alt man må kjempe for. Jeg kjemper ikke lenger for å overleve, jeg kjemper for å skape meg et godt liv for meg. Du virker som en super jente selv, og jeg syntes det er veldig hyggelig å skrive og dele tanker og motivasjon med sånne som deg.
En god klem og masse lykke til!