Om skogen

Jeg kjørte til en øde skog og gikk innover blant trærne. Det slo meg at fargene var uendelig sterke akkurat der. Det samme hadde slått meg samme morgen, noe trakk blikket mitt mot utsiden på vei mot kjøkkenbordet. Varme stråler farget landskapet gyllent, og vinduenes levde liv skred frem. Sola gjør slikt med alt rundt oss. Man legger liksom ikke merke til det som er tapt eller glemt før det igjen synliggjøres av lyset.

Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også. 

Beina blir alltid slitne av å gå. Om det er bevegelsene eller inntrykkene eller all farten jeg må holde igjen, vet jeg ikke. Når jeg går, kan jeg midt i en bakke stoppe og bare se opp på himmelen over toppene og kjenne at pusten er tung og at tyngdekraften gjør neste skritt vanskelig. En rot i stien, et ustøtt skritt over isen, kan sakne farten til stillstand og avmakt. Når jeg løper blir jeg aldri sånn sliten, for det er ikke jeg som løper, det er noe annet. Jeg løper gjennom, mens jeg går inn i. Jeg løper fra, mens jeg går mot. Det er forskjellen.  

Innenfor de trygge, velkjente ytterkantene av skogen, er det høye lyder som ikke hører til der. Det er noen som meier ned, noe som faller, noe tungt mot bakken, igjen og igjen. Alle luktene er for intense, sluppet fri og i friheten opphører. Store, enorme flater med skog er ikke skog lenger. Det får meg til å gråte. Jeg har nettopp spist lunsj, og så yoghurt, og så hele matpakka jeg egentlig skulle ha til i morgen, og det får meg til å gråte også. Jeg føler jeg er døende midt i livet. Her faller trærne som korn i regnet. 

Det skifter så øyeblikkelig. Som om jeg blunker og åpner øynene til en verden jeg ikke passer inn i lenger. Fremtiden er ikke lenger en lengsel, men en flukt. Mens jeg går innover i skogen, oppå skogen av trær som en gang sto og nå ligger flatt mot bakken, tenker jeg på at det tar så lang tid å vokse, og så kort tid å bli lite igjen. 

Det er glatt i skogen. Noen steder er stien bløt og mørk av fuktig jord, andre steder dekket av tynn is og snø. Det slår meg at de sikkert hugger skogen nå mens de fleste ser på skogen som utilgjengelig. Det er ingen spor av mennesker der, bare hjulspor og lyder av teknikk. Det gjør meg urolig, så jeg snur før jeg får se hendene bak maskinene. Jeg tenker på lysets hastighet og hvor mye jeg ønsker å fjerne meg derfra så raskt at ingen vil huske at jeg har vært der. Om et menneske faller i skogen, og ingen er der til å lytte, kunne du hørt lyden av lengsel da?

Føttene tråkker seg videre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Unnskyld, hvisker jeg til alle de nedverdigede trærne som ligger som et grønt teppe over avgrunnen. 

Dette kjennes fremmed. Liksom helt meningsløst. Kanskje savner jeg bare noen å snakke med. Og at noe kunne vært bestandig i alt. 

Bare falle litt i tanker

Hva vil du, hva skal du, hva bør du, hva gjør du?

Hvordan vil du, hvordan skal du, hvordan bør du, hvordan gjør du?

Hvorfor vil du, hvorfor skal du, hvorfor bør du, hvorfor gjør du?

Det blir stille,

du ser bare et blikk som vender bort og inn, lydløse lepper og brystet mitt som hever og senker seg. 

Ikke fordi jeg ikke vet,

ikke fordi jeg ikke vil.

Alt er brettet ut og lagt fram, over, under, side ved side. Jeg snubler meg fram for å finne det som passer, det som føles varmt å dvele ved. Skyver unna andres forventninger og løsninger, fordi jeg vet selv når noe gir lys og annet tar.

Noen ganger er det fint å falle. 

Bare falle litt i tanker. 

Det er ikke et skritt tilbake, det er snart et skritt fram.

Kunsten å gå



Ser du veien?

Det finnes en innbitthet i meg

om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist

eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder

eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes

og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over. 

Det er ingen skam å fortsette,

samme vei tilbake er ingen vei tilbake.

Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk. 

Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,

Thea skal fram,

det er kunsten å gå.

The "How to be here" Year (Vol. II)


Jenta mot strømmen har ikke nyttårsforsetter! Når hadde de egentlig en oppbyggende effekt? Aldri i mine erfaringer, i alle fall. Det ligger noe i det at fokus på endring med en negativ tilnærming, som "jeg skal ikke...", "jeg skal slutte...", "jeg må...", "-stopp, -forbud" og lignende, øker fokuset mot uhensiktsmessige tanker, egenskaper og vaner, og får deg til å knapt tenke på annet. Du trekkes mot indre demoner fremfor å vende dem ryggen.

Ved å bruke formuleringer som har en positiv forsterkning, som "jeg vil...", "jeg kan...", "mer..." og "jeg ønsker/drømmer...", inviterer du til mestringsfølelse og engasjement. Når positive følelser, opplevelser og vaner ønskes velkommen, blir det mindre plass til alt du misliker og som holder deg fast i usunne sirkler. Det kommer av helt praktiske årsaker. Du får ikke mer tid, du bare bruker tiden du har på en bedre måte for deg selv. 

Jeg kan strekke meg til å si at jeg har to nyttårsløfter som jeg tar svært alvorlig i all mostrømheten. Det første er at jeg ikke har nyttårsforsetter, fordi jeg ikke har tro på det. Det andre er at jeg ikke skal slanke meg i år.

Allerede har jeg mislyktes så til de grader på begge områder. Min skulderdjevel har alltid et indre, hemmelig mål om å gå ned i vekt. Et evig nyttårsforsett. Sjekk, sjekk. Og med det kommer den velkjente bakken jeg siger ned med bakglatte ski på beina. Det går trått oppover og framover, med slike forutsetninger. Så, nei, det er tid for å slutte med sånt noe og endre tankesett. 

Ved å kalle 2017 for The How to be here Year, er jeg allerede inne på noe essensiellt. For å faktisk klare å få til å være i kropp og sjel på samme sted til samme tid med drivkraft og tilstedeværelse, er jeg nødt til å legge til rette for det først. Med nok mat ofte nok, nok søvn, balanse mellom aktivitet og hvile, trygghet og sosialt påfyll jevnlig. Min fokuspille er rett og slett en tilfreds kropp uten unødvendig stress. Stress kan for meg også være å ha undertrykte følelser, si ja og nei basert på andres ønsker fremfor egne behov, dobbeltkommunikasjon, for mye rutine og for lite avbrekk og fri, perfeksjonisme, for mye egentid, for lite egentid, føle meg mislykket og underdanig, halvferdige prosjekter og løse avtaler. Ofte er det helt unødvendige tanker om alt dette som fjerner meg fra her og nå og får hjertet til å dunke fort og blikket til å flakke.

I år ønsker jeg å bli mer tilstede. Med mange pirrige nyttårstanker og deilig inspirasjon, ser jeg positivt på fremtiden. Med en rekke små ting, kommer de store vendepunktene, og stadige drypp av mestringsfølelse er veldig sunt. Her kommer min liste over alt jeg vil gjøre mer av og tilføye i livet jeg trer inn i: 

- si masse mer nei, standhaftig og uforventet: Jeg er så føyelig at jeg nærmest kan være for en Golden Retriever å regne, enig i alt alle sier og mener.

- si masse mer ja, genuint og overstrømmende: Hvorfor si nei til bra ting for å være hjemme og gjøre masse dumme ting?

- drikke appelsinjuice og melk: Gud, som jeg savner flytende kalorier.

- "endelig er det fredag"-følelsen: Når uka er en eviglang mandag av ting jeg må, blir alle dager mer grå. 

- ekte sukker på havregrøten: Jeg kastet nettopp min siste pose Sukrin, farvel rådyr metallsmak og velkommen knasende farin!

- mer McFlurry, mer pasta, mer ost og mer hjemmebakt: Mmmmmmmmmm.

- lese mer på senga: Det er jo så koselig. Det er på tide å friske opp i Harry Potter-manien!

- bruke mer tid og penger på morsomme, spennede og påfyllende ting: både slikt jeg kan glede meg til og slikt som bare skjer helt spontant.

- variere mer mellom ulike antrekk: Kroppen bestemmer ikke hvorvidt et plagg er fint eller ikke, jeg er lei av å være så kjedelig.

- flere fine øyeblikk over en lav terskel: Drikke morgente i morgensola på trammen, se flere stjernehimler, kjenne regn mot varme kinn og la håret danse i vinden, ofte.

- 1) kjøpe smør og olje, 2) steke mat i det: Nå er jeg lei teflonsvidd og kokt mat.

- mer fett og mer karbohydrater: Rett og slett mer god næring til min trofaste kropp.

- bade mer: Ute, altså. Gjenoppdaget badegleden i fjor, og nå venter jeg bare på varmere vær.

- spise oftere sammen med andre: Yes! Sammen med og samme mat i samme porsjoner. 

- mer treningsfri: Det er god trening det!

- stå opp så sent jeg kan: Klarer jeg slå 11:23-rekorden?

- dyrke mine kreative sider: Den følelsen av å skape noe ut av lite og la ideer få liv. 

- reise et sted jeg aldri har vært før: ...og reise tilbake dit jeg liker å være. 

- flytte: ... til et sted med flere muligheter for sosialt, kulturelt og faglig påfyll.

- bli mer yogi: Namaste!

- aldri mer enn en dag i ensomhet: En dag i hulen, ok, men så er det ut!

- se mer film: Det krever både evnen til å sitte i ro og være tilstede, innebærer ofte sosial hygge og noe godt attåt, så her er det sjanser for måloppnåelse på   mange områder!

- være spontan så ofte jeg kan: Behøver jeg si mer? Jeg får en rus av å befri meg fra tvang og rutiner på den måten. 

Mer av alt dette, slik at jeg kan melde meg av styrketimen en helt vanlig torsdag, ta på meg kjole og høye hæler, ta toget til Oslo og overraskelsesbesøke en venninne, møte lillesøsteren min for en McFlurry og ta toget hjem før jeg slenger meg på sofaen med en deilig porsjon havregrøt med sukker på til kveldsmat, drikker appelsinjuice og ser på Star Wars og bare kjenner at Dette har vært en dag med høy måloppnåelse! 

Lista over hva jeg vil mer, er lang og variert. Uten press, kun styrt av drømmen om noe annet, mer helt og tilfredsstillende. På den måten kan jeg kjenne mestring over valg jeg tidliger ikke turte ta, eller fikk dårlig samvittighet for, eller som resulterte i innstramminger og helvete i morgen. 

Gjøre mer av det som gjør meg bra, gi mer f* og stå opp for meg selv. Det er mitt liv, så det så!

The "How to be here" Year (Vol. I)



2017 - How to be here

Dette blir et bilingualt innlegg, bare fordi jag är så himla peppad för detta nya året. Norsk mangler den svenske snerten og den engelske finurligheten, men fungerer som en fin, rød tråd gjennom det hele. Dessuten finnes det tre herlige ord (uthevet i fet skrift) for følelser, egenskaper og tilstander vi ikke kan beskrive med kun ett ord på norsk, og derfor tenker jeg dere kan nå, først som sist, bare lære dere disse og bruke dem innimellom alt det norske vi beskriver med. 

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 (på engelsk), under julelys i søsterklemmer. Telte ned eller telte opp, det slo gnister av stemningen. Så mange mennesker med så mye tid bak seg og så mye ny tid foran seg. For en som vanligvis spanderer mye tid på å tenke, har jeg de siste dagene brukt utenkelige mengder tanker på nettopp det. Jeg kjenner meg:

resilient (Capable of returning to an original shape or position, as after having been compressed) (Som i fu** everything that's happened, nothing can bring me down or hold me back, here I come)

exhilarated (to feel happily refreshed and energetic)

och så himla peppad, med fare for å gjenta meg selv, SÅ HIMLA peppad, for dette året! (peppad som i SÅ KLAR og positiv i troen)

Storesøsteren min er veldig flink til å lage høytidelige seremonier rundt slike ting som dette, og tente lys på gulvet, la fram blanke ark og fargestifter med peppad musikk i bakgrunnen, og jeg bare... eh.... jeg kan ikke bli resilient, exhilarated och peppad på kommando. Akkurat da hun ville fange 2017 i kloke, store ord om mål og mening, tenkte jeg på den iskalde halvliteren (som forøvrig er en god del mer enn en halvliter i amerikansk flaskemålestokk) med Diet Pepsi  i kjøleskapet, og om jeg skulle ta en slurk nå eller vente til etterpå, og hva jeg hadde spist på den meksikanske restauranten, og om ikke magen kjentes litt uggen etter chili, refried beans og blue corn tortillas og alt vannet som måtte til for å slukke chilien, og hvor mange timer jeg hadde igjen av mitt USA-eventyr og mye annet som ikke lar seg forene eller forskyve med langtidsframtidstanker. 

Dagen etter, derimot, og alle dager siden, har jeg samlet mye av dette ned på papirer, i flertall, det formelig flyter her hjemme. Jeg har hørt på nye podcaster, som har en enda mer peppande effekt, forelsket meg i Star Wars, med all girlpower resilience som medfølger prinsesse Leia og Rey på deres universreddende eventyr (May the force be with you, OH YES!), skrevet og snappet og ringt med søsteren min, fordi vi liksom ikke klarer å bli ferdige med alle samtalene vi har pågående samtidig (og jeg blir smittet av exhilaration til jeg knapt får sove om nettene) og forsøkt å fange drømmene i drømmefangeren som henger bak hodeputen min. 

Oi. Det ryker nesten av tastaturet. 

Jeg kjenner allerede nå at dette må bli et innlegg i flere deler/Volumes/Vol.. For å unngå at det skal ha en berusende eller høyaktiverende effekt. For jeg tror at så mye energi fanget i knappe 700 ord gir en av de to. Så jeg velger å fortsette med Vol. II, III osv. i morgen eller dagen derpå og framover. Både for egen og andres del. Vol. II vil inneholde blant annet en liste over ting jeg vil tilføre livet mitt, og jeg kan røpe at det for eksempel dreier seg om appelsinjuice, "endelig er det fredag"-følelsen, ekte sukker på havregrøten og å si mer genuint JA og mer standhaftig NEI. 

2017 - The How to be here Year - og hva som skal til for å befinne hele meg selv på riktig sted, til riktig tid, med gode tanker og evne til å se framover

May the force be with you, kjære lesere. Og ikke vær redd for å bruke det nye året på endring gjennom å kjærlig, nysgjerrig og energisk tilføre fremfor å dekke over, tvinge frem eller forby. The soul feeds on love, positivity and achievement. That's all I'm saying. 

Et år før et nytt



Etter årets korteste dag, med personlig rekord i å sove lenge (helt til 11:23, faktisk), og i anledning 8. januar 2017, en hel uke inn i det nye året, er det på sin plass å grunne litt på alt som har skjedd i året som var. Grunne litt på det, før jeg gjemmer det i hjertet mitt som dyrebare erfaringer for fremtiden. 

2016 har vært et annerledes år. Sammenliknet med andre år, har det kanskje vært mitt tyngste, mørkeste og lengste år, men innimellom har det vært fylt av dager med en befriende lettelse, solskinn og timer som flyr avgårde. Er du glad eller er du lei deg? Ja! Jeg kan være begge deler, det er rom for alle følelser igjen, jeg føler mer enn noen gang. Det er greit. Det er bedre å føle alt enn å føle ingenting. Mye bedre. 

 

2016 står frem som mitt stolteste år noensinne. Enda så mye ulevd liv jeg har kjent på, så mange ganger jeg har sunket sammen i skamfull sjenanse når mitt kaotiske og ufullkomne liv blottlegges for andre som er mer verdt enn meg. Til tross for alle de øyeblikkene, har jeg tatt tak i ting. Jeg har vært gjennom en tøff innleggelse, taklet tiden etterpå nesten på egenhånd, håndtert hjemløse uker, venner og familie som er langt borte. Jeg har flyttet til et nytt sted, startet et liv som, til tross for at det føles midlertidig og som noen andres, inneholder mer av det som gjør meg godt og mindre av det som gjør meg ille.

Puslingen pågår, både i det virkelige liv, og også her på bloggen. Bloggen! Hvem hadde trodd det? Aller minst jeg. Hvilken snuoperasjon. Fra å være en som forsvinner inn i et monstermenneske av innestengte følelser, begynte jeg å snakke om det, skrive om det, ta bilder av det, dikte om det, dele det, vise det. Med åpenhet, raushet og inspirasjon, fra meg til dere og fra dere til meg. Jeg har reist alene og funnet sammen, i tid og sted, i minner og traumer, i drømmer og mareritt. Min stemme har blitt hørt og mine ord har gitt mening for andre enn meg selv. For første gang i mitt liv, har jeg brukt innsikten min til noe annet enn å motarbeide egne behov og være selvdestruktiv.

Det er kraft i knyttede never, det er styrke i utholdt smerte, det er lys i mørke og det er kjærlighet i et bankende hjerte. Jeg får dele, og jeg får ta del i, livet. 

2016 har vært kroppens år. Aldri har jeg hatt en mer funksjonell og frisk kropp. Kroppen og jeg blir nok aldri helt venner, men vi er på talefot så lenge jeg kan lytte. Jeg er stolt over hva kroppen min har tålt av motgang og destruksjon, og stolt over dens tålmodighet. Jeg er stolt over dens standhaftige vilje og evne til å overleve. Og stolt over at den ikke har gitt meg opp.

Det er fantastisk å ha en kropp som tar til takke med så lite kjærlighet og omsorg, og likevel presterer og presterer. Jeg er stolt over å ha kjempet meg til en vekt kroppen min trives med, enda vi har veldig forskjellige meninger om hva det er, og stolt over å ha opprettholdt den fysiske rammen. 

2016 har vært et spennende år. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, deriblant meg selv. Tidligere har jeg brukt all min tid på å være en annen, en som andre kan like og akseptere og ha nytte av, men den jeg som er bak alle jeg-ene som er meg, den Thea er visst ikke så verst likevel. Folk liker meg. Folk aksepterer meg og verdsetter meg. I kraft av meg selv, er jeg nyttig. Og ganske morsom. Ikke minst kan andre finne en annen ro i mitt nærvær og være mer seg selv rundt meg. Det skaper nære relasjoner. Det gir grunnlag for gode samtaler og tilstedeværelse. Det er det som bygger mennesker. Alt det mellom oss. 


2016 har vært året jeg ble tilstede i eget liv. Tilstede for meg selv, og tilstede for andre. Det føles nesten som å ha gått rundt i en tåke av svaksynthet og så plutselig få på seg briller. Jeg elsker alt det nye blikket mitt kan hvile på. Det er så mange farger, former og mønstre. Jeg ser, muligheter. Det er uendelige muligheter, så lenge jeg ser riktig vei og bruker kraften til å komme dit. 

Santa Fe


Var det bare en drøm?

Eller skjedde dette nettopp? At alle atomer i alle molekyler i alle celler i hele min fremmede kropp ble omringet av en varsom følelse av trygghet og fant hjem. 

Her kommer et tilfeldig utvalg av ord og bilder fra mine dager i Santa Fe. 

Under sheets, en enkeldyne fra Norge, tre fleecetepper, to ulltepper og en haug av lykke, sovnet jeg til lyden av dunkende hjerter i sync. Og våknet hver morgen til Taylor Swift-konsert fra din telefon som du liksom aldri våknet av men jeg liksom ikke klarte å irritere meg over likevel. 



Vel hjemme føles kjøkkenbordet tomt uten deg rundt, og lyset, alt lyset er liksom mørkere selv på dagen. 

Tenk at vi var her, og telte ned til det nye året sammen med tusenvis av andre under julelysene på Plaza. Det er vel det eneste bildet av oss to sammen, for vi hadde så mye å snakke om og så mye å gjøre og så mye å dele, at vi ikke sløste bort tiden med slikt. 



For første gang på lenge lo jeg så inderlig, med deg. Det var nesten som å være en del av en selvutviklende podcastsending som kontinuerlig pågikk i bakgrunnen, og vi ble litt slitne av det å aldri gå tom for ting å snakke om og le av og inspirere til. Men slitne på en god måte, fordi vi ble slitne av å ha det så bra sammen. Slitne av å være så nære. Fire dager med intenst positivt, oppmerksomt nærvær. Så nære at vi ikke behøvde å snakke i fulle setninger, vi bare skjønte og visste og lo oss videre på neste flyktige tema.

Fire dager var perfekt. Jeg kan leve på de lenge, lenge. Fire slike dager er mye mer enn ti distanserte. 





Alle har så fine dører der du bor, og julekranser av red chili mot blåmalt treverk er vakkert. Det er nesten som de sier velkommen hit, her er det hjerterom og plass til alle. Santa Fe er ulikt alle andre steder jeg har vært, det kan knapt kalles USA. Det passer deg og det passer meg, enda vi er totalt forskjellige. 




Du bor i kunst. Jeg blir aldri lei av å se. Gatene føles velkjente, og midt i alt det ørkenbrunrøde, øynes mesterverk på mesterverk av fargesprakende motiver og livsglede. 

Jeg er hjemme nå. Lys våken på natten og søvnig på dagen. Kveldens tredje vaskemaskin er i gang, juletreet skal ned. På en uke har jeg opplevd mer enn jeg pleier på et år. Intens tilstedeværelse er slitsomt fordi det er så ukjent for meg. Sjelen jubler over vellykket fra-dag-til-dag-kaos, og det er slike ting som dette som gir meg kraft til å være. Min struktur må rives ned for å bygges opp igjen på en bedre måte. Det er det jeg driver med nå. Det og du var og er akkurat det jeg trengte og trenger, kjære Sarah.

2017 skal bli et bra år, et spennende år, fylles med ting som gir dagene mening, gjør timene korte og ønsker fremtiden velkommen. 2017 skal bli vårt år, det kjenner jeg på meg. 

Du har gitt meg den beste starten. Nå er det bare å fortsette. Så langt borte igjen, men likevel inntil. Alltid. 

Livet lever


Tenk at jeg sitter her. Du gjetter aldri hvor. Jeg kan knapt fatte det selv, enda en verkende kropp med dundrende hodepine og søvnige øyne vitner om at det er helt på ekte. Jeg bare reiste. Hit. Til USA. Fordi savnet etter min storesøster var så stort, og ønsket om å avslutte dette året og starte det nye med den personen i verden som kanskje betyr mest for at jeg fortsatt er, vant over all fornuft og det-går-ikke-an-tanker. Fra en dag til en annen, på minuttet bestemte jeg meg. Og så bestilte jeg fly og flyplasshotell og shuttlebuss og løp ut med søpla og hentet posten og vasket opp og skrudde av varmekablene på badet og dro ut ledningen på stjerna i vinduet og hang opp klær og hev noe ned i en koffert og pakket en liten boks med potetmelstopper og bare reiste.

Det var i går kveld. I dag er og blir en uendelig lang dag. I skrivende stund har jeg vært våken i 24 timer, og klokka er ennå bare 17.15 lokal tid. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder koken, er vel reisefeberen og søsterlengselen. Jeg kjørte til Gardermoen sent i går kveld, sov to timer på et hotell, spiste hotellfrokost klokken fire i morges og fløy først til Frankfurt og så hit hvor jeg sitter nå, Los Angeles, der det ikke bare er 24 grader ute, men også inne, og jeg er dødssliten og trøtt og må vente her i fem timer før mitt siste fly tar meg til Albuquerque i New Mexico og denne lange reisen skal avsluttes i en shuttlebuss opp i fjellene til Santa Fe, der min søster bor. Det er ennå ti timer til jeg kan kaste meg rundt halsen hennes, og krype ned under ulltepper i hennes store seng og sove til jeg våkner og må klype meg i armen over alt dette.

Jeg er visst en sånn type person som gjør slike ting. Når jeg tenker etter, er det kanskje mer normen enn unntaket. Og slike impulsive og smågale eventyr, blir ofte de beste. For jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye og planlegge så grundig, og må derfor ta ting som de kommer. Det er veldig sunt for et regelstyrt hode som verner om sine rutiner.

Å reise alene er ikke noe problem, det har jeg gjort mange ganger, og jeg tviler aldri på min evne til å finne fram. Ting liksom bare ordner seg. Dessuten er de fleste jeg treffer på både hyggelige og hjelpsomme, og jeg snakker engelsk og koser meg som en som passer inn i mengden av folk på vei. Med unntak av en skikkelig usmakelig fyr som satt ved siden av meg på den 12 timer lange flyvningen over Atlanterhavet og gjorde det til 12 veldig, veldig lange timer i et fly over Atlanterhavet. Jeg fikk det uheldige setet midt i midterste seterad, og min selskapsblære er ikke-eksisterende i slike tilfeller. Derfor blir jeg veldig stresset over å måtte være til bry. Ikke bare var han sur, selv om jeg bare spurte om å få komme ut to ganger på hele turen, han kastet søppel på gulvet, satt med begge armene på armlenene og med beina bredt, drakk seg skikkelig full, kastet opp, satte seg igjen, så tungt mot setet og armlenene at han med albuen på min tv-kontroll både skrudde lyden min helt ned og helt opp i et enda kjør, trykket meg ut av det jeg så på og rett og slett forsuret hele min tur. På toppen av det hele, sølte jenta på min andre side et helt glass Sprite over jakka mi og sekken min, og det har nesten tørket nå.

Nå kjenner jeg energien dale. Jeg burde ha sovet en middagslur, ja, det er faktisk langt over leggetid norsk tid. Men jeg er ikke så flink til å sove på farten, sittende, med masse lyder og mennesker og ting å passe på. Kommaregler og god setningsbygning glemte jeg visst å pakke med, så dere får bære over med meg.

Jeg lover ikke mye USA-blogging mens jeg er her, for jeg skal reise hjem allerede tirsdag, og akter ikke å kaste bort søstertiden foran en skjerm. Men, jeg lover å ta bilder og gjøre mye gøy og starte det nye året på best mulig måte.

Leve livet, rett og slett. Livet lever. Og jeg har bare ett, og det er nå og nå og nå og NÅ.

Julen er her


For første jul på lenge, er dette en god dag. Det merkes i alt rundt meg. Alt fra de innbitte blikkene på menneskene som haster fra butikk til butikk på jakt etter byens siste julemarsipan. Til lukten av kalkun som kilte i nesa allerede før jeg sto opp, til tross for at vi skal bort i kveld. Gavene er pakket inn, og selv om det fortsatt er adventspynt som pryder vinduskarmer og lysestaker i mitt barndomshjem, har juletreet fått både lys, glitter, norske flagg og stjerne i toppen allerede. Det spiller liksom ingen rolle at min julevisjon aldri blir like glitrende i virkeligheten, for i år kjenner jeg det er godt, veldig godt, å bare være her, sammen med alle de jeg er så glad i og som er glade i meg. Å våkne opp i en gammel furuseng med lillesøster sovende ved siden av, en bror på badet og mammas tullete, oppdiktede sangtekster fra kjøkkenet under. 

I fjor feiret jeg jul langt fra hjemme, med andre mennesker som hadde det vondt i seg selv. Vi fant på en måte en felles følelse av tilhørighet i alt det ukjente og utrygge, og jeg hadde et fint øyeblikk stirrende opp på stjernehimmelen med to søstre på andre siden av jorden som gjorde akkurat det samme akkurat samtidig. Og så var julen over, som om den aldri hadde vært, og den vanskelige maten var spist fra sykehustallerkener og gavene var pakket opp i stillhet og forlegenhet på et gulv preget av spor etter tyngede mennesker. 

Denne julen skulle bli jul, det bestemte jeg meg for for lenge siden, og jeg har gjort mitt ytterste for å finne frem til de innerste følelsene som bør få skinne i julen. Følelser av fellesskap, forventning, kjærlighet og det å høre til. Å glede andre og finne ro i seg selv. Det er ikke det rundt oss som skaper jul, det er det i oss, og mest av alt, alt mellom oss. Alt det fine som knytter kjærlighets hellige bånd og holder julehjertene varme i de tusen hjem.

Mine tanker går til alle jeg er glad i og som på en eller annen måte bidrar til å gjør livet mitt lettere å leve bare ved å være. Mine tanker går til alle som savner og lengter og drømmer om noe annet. Mine tanker går til alle som kjemper for liv og kjemper for håp, og alle som fryser i kveld. 

Tenn lys, del varmen.

God jul

Hvordan det føles?

Hvordan det føles å løpe halvannen mil i et forferdelig regnvær i mørket en "hviledag" sånn rett før jul, med en halv brokkoli, 8 frosne jordbær, en halv kilo riskrem, to biter frossen banan, en stivpisket eggehvite, tre pepperkaker, to spiseskjeer peanøttsmør, to gulrøtter, to liter Pepsi Max, 1 teskje tomatpesto, tre sukrinmarsipankuler, åtte mandler, et halvt knekkebrød, to dadler, to biter mørk sjokolade, en bit melkerull, en kvart biscotti, tre kopper te og en slurk melk i magen?

Akkurat sånn.

Akkurat sånn føles det. 

Gledelig

Jævlig jul

Julehjertet

Bilderesultat for christmas heart

Når desember kommer, blir alt så lyst

selv skogens dunkle stammer skinner i månestråler i regndåper fra himmelen

Tett pakket inn, reiser hun ut for å finne hjem

til jul

 

Det er så fint å kjenne seg behøvet

så godt for det mørke å spre litt lys

Og aldri har hun mer å gi enn akkurat nå når hun ikke vil lengte til alt hun savner

til jul

 

Med smil som er ekte og ord som flommer

og alt det fine hun skaper med sine to stygge hender

Hun gleder seg med og gleder seg over og gleder seg over å glede deg og alle

til jul

 

Det verker i kroppen, og rumler i magen og søvnen vil sove vekk dyrebar tid

men hun har ikke tid til å kjenne på det og reiser videre, bestandig avsted

For nøklene inn til henne selv vrir om låsen og inn til alt hun gruer seg til

til jul

 

Til slutt er det jul i alles hus

i alles kakebokser og i alles postkasser og under alles juletrær

Når alle skal fylles av jul av hennes julehjerte

slutter det å slå for henne selv

 

Det er fint å opphøre og for et stjålent øyeblikk gjenoppstå

kan du høre det slå?

 

 

(Bildet er lånt av eskipaper.com)

Nede for telling, og stadig går det opp

Det telles

dager i desember

dager til jul

adventslys - 1 2 3 

luker i kalender

perler til snøkrystaller

Det telles

masker og omganger

desiliter og gram

kakesorter

lussekatter

julekort og julegaver

mål på håndballkamper

Det telles

tall på vekta

tall i hodet

tall på kilometer

tall på repetisjoner, sett og øvelser

minutter til lunsj

tall på antall inn og antall ut og kan jeg sove godt i natt

 

Det telles

klemmer

telles hjerter

alvesprell og barnelatter

sekunder fylt med kjærlighet

tente lys i alle kroker

 

Jeg elsker julen, og i år skal jeg ta meg tid til det. 
 

Kanskje blir bloggen litt nede for telling, men det er ikke jeg. Fordi det er så mye jeg vil gjøre akkurat nå. Så mange jeg vil glede og så mye jeg vil skape og så mange mennesker jeg vil holde rundt. Det tar faktisk ganske mye tid å leve livet mitt. Så for å gjøre mer av det som teller, må jeg gjøre mindre av alt som ikke burde telle, og noen ganger også mindre av ting som teller, men som kan vente litt, som dette.  

Jeg teller og jeg teller, ting teller stadig mer og stadig går det opp. Det er en deilig følelse. Og ute er det stjerneklart, jeg ønsker meg mer av alt. 

<3 En sang til fine kvelder: Vandrer på en sky, med Charlotte Qvale og Marte Wulff

Fra vill til gull

Av en eller annen grunn, får jeg ikke sove i kveld. Ikke det at jeg har forsøkt. Klokka er kvart over ett, og jeg har nettopp satt meg ned i sofaen med dataen på fanget. I dag har vært en travel dag, og etter jobb, trening og kakebakebesøk, kom jeg hjem i 23-tiden og begynte rett og slett å gjøre rent. Vi snakker typ full vask av bad, og både tørr- og våtmopping av alt annet. Michael Bublé har julekonsert på TV, og jeg henger etter med adventslysene mine og må sitte oppe i hvert fall til de har brent ned forbi 8-tallet. 

Det ble litt tomt etter all vaskingen, selv søpla forsvant ut. Og da kjente jeg at det hadde vært fint å snakke litt med noen, om alt og ingenting, og så logget jeg inn her og... Ja...

Til tross for en travel dag, så har det vært en bra dag. Desember er kanskje den koseligste måneden å jobbe i barneskolen, og i dag har vi knapt gjort vanlige skoleting, bare juleting. I tillegg har vi en greie på lærerværelset, der vi har trukket en hemmelig "nissevenn" i desember, og skal gjøre nissepek og nissegleder. Etter en litt dårlig start, har jeg endelig fått masse ideer, og min nissevenn kan vente seg både knask og knep. Min barnslige side blir bare mer og mer fremtredende, og hele dette julealvprosjektet er også en stor kilde til humor i egen hverdag. Jeg kjenner jeg allerede gleder meg til morgendagens oppsett, det kan bli litt makabert, men på en julete måte. 

Åh, nå synger han duett med Céline Dion, Happy Xmas (War is over), en liten kunstpause bare.

Fra vill til gull, det ble dagens (nattens) overskrift. Jeg har nemlig et gullkorn å komme med. Alle disse barna jeg er sammen med hver dag, de er alt mellom himmel og jord. Noen ganger kommer jeg hjem så sliten i hodet at jeg må sove middagslur, for eksempel i går. Men i dag, til tross for øving til juleforestilling, limpistol- og perlestrykehelvete, tre gutter som hadde dyppet ansiktet i et gjørmehull og et stykk vil-ikke-vil-ikke-vil-ikke-situasjon, var hjertet varmt og smilet bredt på vei derfra. Det er virkelig et selvtillitsboost å jobbe med barn, for de får selv en skamfull 24-årig kvinne på 157,5 cm til å føle seg som den høyeste, mest voksne superkvinne på denne jord. Du må være minst 30, kan de si. Eller, Har du ikke barn? Er du ikke gift? De blir imponert over hvor fint jeg stryker perler og at jeg klarer å klippe akkurat på linja. Det skal ikke så mye til, med andre ord. Og de liker meg, og jeg liker dem, enda så mange ganger jeg må telle baklengs fra 10 i løpet av en dag.

Etter å ha løpt om kapp til garderoben med en gutt som ikke ville inn etter friminuttet (å rope Førstemann funker ALLTID), etter ganske mange nei, du er dum, jeg vil ikke, du er dum, etter ganske mange forsøk på overbevisninger om at resten av klassen ikke ville klare å synge sangen uten ham, og akkurat like mange protester, etter ganske mange klypinger i armen og spark i gulvet (fra hans side, altså, hallo!), så glapp det ut av den lille gutten: "Du bare må bli mamma, fordi du er så god".

Takk. Fra vill til gull. 

Nå begynner jeg å bli trøtt, lysene er gitt opp for lengst, og dessverre har jeg ikke et eneste bilde som passer til denne krumelurete teksten. Siden klokken er over midnatt, har jeg til og med spist opp dagens sjokoladekalender. Det blir nedtur i morgen tidlig. Uff. Det er best å legge seg når man burde legge seg. 

Så da sier jeg natta og god morgen til deg og håper du sover godt og får en fin dag.

Innsiden - utsiden

Det finnes alltid to sider av samme sak, sies det.

Ja, det gjør det.

Utsiden

Innsiden

Kanskje en lys og en mørk, en glad og en trist, en trygg og en redd, en vellykket og en mislykket, en sterk og en svak, en frisk og en syk.

Forrige tirsdag holdt jeg et foredrag om spiseforstyrrelser og psykisk helse ved min tidligere folkehøyskole. Et svært personlig foredrag, et utleverende og åpent et. Det vanskeligste var ikke å stå foran så mange ukjente mennesker og snakke, men å stå foran de få menneskene der som en gang kjente meg og fortelle at de tok feil.

Mitt år på folkehøyskole var kanskje det vanskeligste året i mitt liv. For bak Thea som var så flink, Thea som var så ordentlig, Thea som aldri bannet og aldri var sint, Thea som spilte roller, Thea som sang på scenen, Thea som gjorde pull ups i dørkarmer og løp turer i skogen, Thea som spiste frokost, lunsj, middag og kveldsmat, Thea som smilte og Thea som var sosial, var jeg. Og jeg hadde det egentlig ganske jævlig. Jeg pleide å sitte nedi kjelleren på internatet, i mørket innerst i et lite brukt rom, og stille, stille la innsiden min få komme ut ned i en pute jeg klemte hardt over ansiktet. 

Mitt sanne jeg, bak alle jeg-ene som er jeg. For jeg er alt det der, jeg var alt det der, men inni meg er jeg ikke det, inni meg var jeg ikke det. 

Finn Skårderud sa en gang at: "Vi må ikke forveksle prestasjon med selvfølelse. Du har det vel bra, du som er så flink/pen. Ja, men noen prøver å være flinke fordi de ikke har det så bra. Prestasjon kompenserer for selvfølelsen". Jeg prøver å fremstå som et vellykket menneske fordi jeg innerst inne har mislyktes i alt. Min verdi måles i hva jeg gjør, ikke hvem jeg er. I meg selv er jeg aldri nok, derfor må jeg være så mye. 

"Jeg følte jeg kjente deg". Det var det første jeg fikk høre da jeg var ferdig med å snakke og applausen stilnet. Det traff meg. Det hadde truffet dem også. For om mitt ytre kunne bære på så mange løgner og skjulte sannheter, hvem er alle disse menneskene vi kjenner? Hvem er du bak alle du-ene som er du?

Det å leve mot sin innside, er slitsomt. Det krever fokus og energi, det gir fravær av tilstedeværelse og spontanitet. Hvem du skal være, avhenger av hvem du er sammen med, hva de vet og hva de forventer. Du klistrer på deg et uttrykk og sier ting som passer seg. Og tankene spinner, du er i beredskapsmodus, du må ikke gjøre noe feil. Noen ganger blir jeg så opphengt i min fremtoning at jeg kan sitte og tenke i ti minutter på den perfekte setningen å skyte inn i samtalen, før jeg innser at det er for sent å si det nå, og starter arbeidet med å formulere en ny. Noen ganger blir jeg så sliten av å være rundt mennesker og late som, at jeg lengter til å låse meg inn hjemme, vaske vekk sminken, slippe ut magen og ligge i en krøll med dobbelthake og hullete pysjbukse og le litt til Nytt på Nytt. 

"Du virker som et annet menneske". Det sa de også til meg forrige tirsdag. Jeg virker vel kanskje mer som et menneske. Jeg føler meg mer som et menneske, et helt menneske. Den de kjente var ikke meg, det er dette som er meg. Mitt nye, transparante liv er mer levende. Vissheten om hva alle nå vet, frigjør meg fra maskene og gjør at jeg både kan smile helhjertet, snakke fritt, se mer, føle mer, elske mer, dele mer. Le mer, ikke minst det.

Jeg var ganske høy på meg selv da jeg kjørte hjemover. For, for å være helt ærlig, så var jeg både stolt og fornøyd over hva jeg hadde prestert. Stemmen min hadde ikke bare vært sterk og trygg, det jeg sa gjorde en forskjell. Ikke minst for meg. Kanskje det er dette jeg vil gjøre? Bruke min stemme, mine ord, min erfaring og min innsikt til å opplyse, avdekke og hjelpe. Det føltes riktig, og det føltes viktig, og det er ikke ofte jeg gjør noe som både føles riktig og viktig samtidig. 

Det finnes alltid to sider av samme sak

Innsiden

Utsiden

Til sammen er de deg. Hele deg. Og hele mennesker er ekte mennesker. Og ekte mennesker blir aldri feil. 

Elves rule

Holly Jolly, det er jeg.

Oopsi, Tea, sånn kan det gå når "visse folk" lar dataen stå med bloggdomenet på. Elves rule! 

Jeg er en Elf on the Shelf. For to år siden ble jeg revet vekk fra mitt trygge hjem, en julebutikk i Santa Fe, og tatt med hit til kalde Norge. Siden har jeg ligget pent pakket inn i esken min, i en bod et eller annet sted. Først i en knøttliten by kalt ... , jeg måtte spørre en annen alv om det, og han sa bare Ask-him og pekte på broren, og så gjorde jeg det og ble ikke noe klokere før vi flyttet hit vi bor nå, i Musen-Muisen-tungekrøll-jeg gir opp. 

Hadde jeg visst at livet skulle bli så kjedelig, hadde jeg aldri, aldri gått med på å bli kjøpt av dette kvinnemennesket. Thea, heter hun. Eller, The A, som jeg begynte å si, og da ble hun snurt og mente at jeg ertet, så nå kaller jeg henne bare Tea, som i te, ganske dekkende. Jeg burde nok heller ha rømt med naboalven, Little S Nicholassy, for han var i grunn ganske trivelig. Men nå er jeg her, og støvet er børstet vekk for lengst, for jeg har fått oppdrag fra selveste Julenissen. 

Her i Norge er det visst sjokoladekalender som gjelder for barna før jul. Ikke rart de blir spinnville. Og fysj, som de smaker, de sjokoladene. Jeg prøvde meg på en en kveld Tea ikke så, tror det var luke 7, og den smakte ikke bra. Ikke si noe om det til henne, da, for hun gleder seg sånn til den sjokoladebiten hver morgen og kommer til å bli gigasjokka når luka er tom.

I mitt hjemland, det store Amerika, er det en hel business med oss alver. "Flue på veggen", står det i arbeidsbeskrivelsen, og vi mangler bare vingene. Vi dukker opp i de millioner av hjem rundt Thanksgiving, og fordufter på magisk vis (yeah, right!) på selveste julekvelden. Ikke bare er vi søte, og litt creepy, vi passer på og følger med på barna og rapporter tilbake til nissen hvorvidt de har vært snille eller slemme. Og slik holder nissen oversikt på sin lange julegaveliste over hvem som skal få kull og hvem som skal få gaver. For du trodde vel ikke han kunne fikse alt det alene, så gammel som han er! Dessuten har Rudolf pappaperm, og de andre reinsdyrene er mer opptatt av å spille i diverse julefilmer enn å farte rundt med Nissen på slep hele desember. Vi gjør all jobben, og så får Nissen all creds, det er skikkelig dårlig alvebusiness. 

Vel, jeg har fått en litt annen oppgave i år. Jeg skal nemlig passe på og følge med på en voksen denne gangen, nærmere bestemt Tea, så det er best hun er snill og grei mot seg selv (og andre, selvfølgelig). I tillegg lager jeg mye oppstyr, rot og fanteri. Faktisk går det ikke en dag uten at det er noe hun må rydde opp eller vaske bort eller reparere, og da ligger jeg borti en krok og fniser livet av meg og funderer på hvordan jeg skal lage enda mer krøll i morgen. 

Men hun kan jo ikke annet enn å smile litt. Og bli enda mer barnslig enn hun allerede er, og det skal litt til, for hun er allerede så barnslig at hun sover med en liten kanin i armkroken om natta og smugtitter på Jul på Månetoppen hver desember.

Jeg elsker deig, pleide jeg å si <3 Men ikke nå lenger. I dag har jeg liggi langflat med skikkelig mageknip, etter å ha spist en hel kilo pepperkakedeig før Tea sto opp. Hun fikk faktisk så vondt av meg med vondt i magen at hun ikke kjeftet mer enn pittelitt, og så hadde hun en annen boks på lur, som jeg egentlig er ganske glad jeg ikke fant. 

Uansett. Jeg titter bare innom, for det er det jeg gjør, Holly Jolly, med det mest urovekkende lure blikket jeg kan prestere, og tipser om at alle påfunn dokumenteres og publiseres på Instagram (theawolff4). 

Vær snill og grei og ikke spis en kilo deig, det er mitt tips til deg! 

Kyss og klapp og klem fra

Holly Jolly

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

"Lengta du vekk frå det store og tomme og grå

Vegen er lang men eg veit at du orka å gå

Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar

I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var

Fly som ein fugl

Lag deg ein veg

Så du kan komme heim til meg

Du kan gå mange mil

Om du veit ka du vil

Men kor høyrer du til"

 - "Selmas sang" av og med Eva Weel Skram. Ligg ned på gulvet, lukk øynene og bare lytt og føl litt

For en uke dette har vært. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært optimistisk. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært trygg. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært modig. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært åpen. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært tilstede. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært sosial. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært morsom. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært spontan. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har hatt hjertebank. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært energisk.

Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært stolt! Så stolt! 

Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har følt kjærlighet, følt glede, følt at jeg kan. 

"Så godt du ser ut!", pleier folk å si til meg. "Du virker som et annet menneske!", sa en på tirsdag. Takk, uendelig takk. Det er det jeg føler meg som også, et helt annet menneske. Et helt menneske. Ikke fordi jeg er en annen, men fordi jeg er meg selv. Hele meg. "Are you happy or are you sad? YES!" Uten masker og roller og hemmeligheter. Naken og ekte. Meg. 

En uendelig rekke ut-av-meg-selv-opplevelser, det var det jeg beskrev det som da jeg snakket med storesøsteren min i morges. - Nei, Thea, sa hun. Det er helt motsatt, en uendelig rekke inn-i-deg-selv-opplevelser.

Inn i meg selv igjen. 

For å si det som bare Rob Bell kan si det:

"It's really important for me to stay focused now, because of what's going on...

Oh! What's going on?

My life!"

Dette er livet mitt, faktisk. Og selv om årene jeg har brukt på å være en annen er flere enn årene jeg har brukt på å være meg selv, så er jeg fortsatt her. Og hver dag som kommer har jeg et valg om å arbeide for å endre den statistikken. 

Så det skal jeg gjøre.

Jeg kan gå mange mil, om jeg veit hva jeg vil. For jeg hører til.

Og jeg vil. Jeg vil. Leve igjen.

Denne uken


... vil jeg:

være kreativ. Ta bilder i skumringen, ha julekortverksted på stuegulvet med papir, perler, knapper og glitter i skjønn forening, strikke ferdig nok en genser (forhåpentligvis til meg selv denne gangen), bake julekalender. Sistnevnte høres kanskje noe spesielt ut, men det er undervurdert hvor koselig det kan være og hvor godt det kan smake med et pent pyntet hjerte til frokoststunden de 24 første dagene i desember, og det er innenfor min dumme grense for hva som kan gjøres uten angst og dårlig samvittighet.

Det nærmer seg den tiden av året der alle ting får forstavelsen jule-, og med det blir alt så mye koseligere og varmere. Noe til felles som gjør det unikt. Julenøtter, julekaker, julete, jule-tv, juleblomster, julelys, julemorgen, julekveld. Tradisjon tro venter jeg med slikt til helgen, den første i advent, men da skal det ikke spares på stemning. Spillelista på Spotify er allerede klar, da er det over med November, og inn med Hei, hå, nå er det jul igjen! 

Her ser du noen av årets julekortdesign! Jeg testet ut ideer på lørdag og oppdaget til min forskrekkelse at jeg allerede har en hel eske med hjemmelagde kort, da jeg liker produksjonsprosessen best, så jeg må huske å sette av tid og hode til å skrive også! Dessuten har nærmere 3000 hvite perler blitt snøfnugg, og hva jeg skal gjøre med alle dem, vet jeg ikke helt enda. Kanskje lime utenpå julegavene? 

... skal jeg:

passe på å vanne svibelen min (eller er det en amaryllis, eller er det det samme?) og snu den rundt jevnlig så ikke den vokser rett mot vest og dør. Dessuten skal jeg spise, sove, hvile, jobbe, trene, og forsøke å ikke bruke altfor mye energi og tankevirksomhet på planlegging og vurdering/justering av dette. På lørdag skal jeg stå opp tidlig og kjøre foreldrene mine til Gardermoen, og da tenkte jeg å benytte sjansen til å kjøpe litt julegaver på vei hjem og kanskje, kanskje spise en McFlurry oreo med ekstra sjokoladesaus (min nye kjærlighet).

Jeg kommer antagelig til å bruke mye tid på å gruglede meg til prisutdeling av Sunn fornuft-prisen, som er førstkommende mandag på Villa Sult i Oslo. Tusen takk for alle stemmer, jeg er helt målløs! Det er bare å benytte seg av stemmeretten frem til 23. november, det er visst lov til å stemme flere ganger. Du kan stemme her! I tillegg har jeg fått et ærefylt og spennende oppdrag neste uke som jeg må forberede meg til, og jeg veksler mellom fullstendig panikk og enormt engasjement. Mer om dette i et senere innlegg. 

... er stikkordet:

for kroppens beste. Nylig hadde jeg et skikkelig møte med meg selv, over en toalettskål med to fingre i halsen og en veldig ambivalens til det. Heldigvis resulterte det kun i en streng formaning om at dette aldri noen gang er greit, og aldri noen gang skal skje. Før jeg løp alt av meg i kveldsfrosten. Og la meg med tidenes tyngste følelse av fortapthet i mitt mørke rom.

Noen ganger handler selvkontroll og -regulering om å klare å gi slipp på det. Jeg legger merke til at kroppen min prøver å fortelle meg ganske mye hele tiden om hva den vil og ikke vil, jeg er bare så dårlig til å lytte. Den er for eksempel kjempesulten på karbohydrater, og det er ikke så rart, for det er jeg veldig redd for. Den er også ganske sliten hver gang jeg trener, og tilstanden etter å ha trent er nærmest falleferdig. Med andre ord er det diskutabelt hvor oppbyggende det kan være. Neste uke vil bli veldig travel, så jeg vurderer å ha en treningsfri uke, for det tror jeg både fysikk og psyke hadde hatt godt av. Vi får se!

... håper jeg:

det kommer litt snø. Og at jeg kan ha produktive timer med både kreativ utfoldelse og skriving hjemme. 

... er jeg takknemlig for:

varmekabler på badet. Og for min kjære, store, rare, varme, spesielle, morsomme og frustrerende familie. Takk til tante og hennes dobbeltseng og begeistring for mine strikkede greier. Takk til lillesøster og kusine, for felles Harry Potter-mani og kino midt på natten og taco til kveldsmat og brownies til dessert. Takk til mamma, for en stor pakke med luft og et lite brev med mange ord. Takk til pappa, for at han inviterte på middag på fredag og for at han alltid er så god. Takk til bror, for at han i seg selv er hysterisk underholdende, og for tips om NRK Underholdning på Facebook. Takk til storesøster, for at hun kommenterer blogginnlegg med Oh. My. God. og at hun ringte meg på Snap på lørdag og vi snakket i flere timer mens jeg gjorde rent og hun bakte pai. Takk til besteforeldre som kommer med sjokoladekalender og sier at de har klart å stemme flere ganger på pad'n. Og til alle dere andre spesielt som utgjør mine nærmeste og mine beste. Det ser ut som at jeg må takke sosiale medier generelt, også, her var det mye av det. 

... tipser jeg om:

bloggen til den svenske forfatteren Fredrik Backman, latterkrampemaken til skrivetalent skal man lete lenge etter. Vi har presis lik humor. Tipser også om alle bøkene hans. Og hans Instagram-profil. Alt Backmansk, egentlig. 

... hører jeg på: 

Somewhere Only We Know, med Lily Allen. Ja, stort sett den, i grunn. 

Jeg håper du gjør uken fin, og at den gjør seg fin for deg! 

Om å sette spor, og Sunn fornuft-prisen



"Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde"

Så ble de stående, disse ordene, som selve grunnen under mine føtter, mitt forsøk på å sette spor. De kunne like gjerne vært skrevet i dag, som for fem måneder siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de kanskje, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For når jeg snur meg og ser bakover, ser jeg avtrykk av steder jeg en gang sto og nå har beveget meg bort fra. Spor etter valg og spor etter andre som har gått med meg eller passert meg. Når jeg ser bakover, ser jeg hvor jeg har vært, og hvor mye det krevde av meg å være der. Grove, dype spor etter tyngede tanker, lettere avtrykk av fine øyeblikk, selv noen som går feil vei.

Det er først når du løfter foten at sporet blir synlig, og rekken av dine skritt mot jorden kan lede andre på riktig vei, eller på avveie. Omveier, bomveier, snarveier, motorveier, skogsveier, hjemveier. Alltid på vei fra noe, til noe, uoppmerksomt kanskje bare rundt og rundt. Ofte har du mer enn nok med å holde deg gående, subbende i noen andres spor. Ofte kan de ta deg videre, men kanskje ikke fram. 

Der og da kan det være vanskelig å forstå at det gjør en forskjell hvor du setter ned foten. Du kan velge å stå opp for deg selv, eller å sette deg stille ned. Du kan velge å bane vei gjennom tujahekker, løpe oppover steinrøyser og skape rørelse i fastgrodde tanker. Før du vet ordet av det, ruller og buldrer det bak deg, og verden slik du så den, vil rase sammen og gi plass til en ny. 

På fem måneder har jeg lært at det som hjelper er å gå et annet sted enn dit tankene vil. For hver gang du bryter et mønster, blir det lettere å skape nye. Det kan bli interessante kart av slikt. I praksis er det krevende. For å komme med et eksempel, var jeg ute på en løpetur her om dagen og plumpet ned i et gjørmehull med begge beina. Med gjørme til anklene, så jeg noen fine, dype vanndammer i veien foran meg. Jeg tenkte jeg kunne løpe oppi i stedet for å hoppe over, så kunne skoene vaske seg selv, men det viste seg å ikke være så lett. Autopiloten slo inn, og selv om jeg forsøkte å planlegge at høyre bein skulle treffe midt i der og venstre bein skulle treffe midt i der, så ville hodet, som er programmert til å unngå vanndammer, treffe en fotlengde før og galant ta sats og unngå plasket. Jeg bommet på de fire første forsøkene. Jeg måtte stoppe, snu og prøve igjen, i sakte fart og med et sterkt fokus på å gjøre det motsatte av det som jeg vanligvis ville ha gjort. Det gikk til slutt. 

Fremover vil jeg fortsette å gå, det gjør ingen godt å bli stående mens livet snurrer videre. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å tåle litt vind. For å ha tyngde mot bakken vil ikke si at livet er lettere. Snarere tvert imot. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at jeg kan stå opp for det jeg mener. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er kamper å kjempe. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at sporene etter meg er synlige for meg selv og andre. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er en lang vei å gå. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å erkjenne at jeg ikke alltid kan være sterk. For å ha tyngde mot bakken betyr at man er et menneske. Det betyr at man har muligheter. 

Du kan ikke se på et avtrykk mot bakken hvor du er på vei eller hvor du kommer fra. Det kan du ikke se på et avtrykk mot vekten heller. Så ikke la det som står der bli stående som en definisjon på hvem du er eller hva du trenger. Det er alle skrittene dit og alle skrittene derfra som betyr noe. 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ha så mye å si og at andre ville høre. Her sitter jeg og føler og skriver, og der sitter andre og leser og føler. Åpenhet gir fellesskap og gjenkjennelse. Det kan bidra til å ufarliggjøre og skape debatt. Åpenhet har en pris, men mest av alt gir den belønning i form av rom til å være mer hel og mer seg selv og mer til stede. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det at du ser godt ut, betyr ikke at du har det bra. Derfor må vi tørre å snakke om det, våge å dele og med det stå sammen i kampen mot spiseforstyrrelser. Det er den eneste måten og veien ut, med tydelige spor i riktig retning. 

Min takknemlighet til alle dere kan ikke så lett beskrives med ord. For aldri trodde jeg at åpenhet ville bli tatt imot med åpne armer. Tusen hjertelig takk. 

Bilderesultat for sunn fornuft plakaten

Nå drøyer og drøyer jeg her, fordi jeg ikke liker så godt å drive selvpromotering, men om du leser dette og tenker at mine tanker kan gjør en forskjell for andre enn meg selv, så kan du stemme meg frem til Sunn fornuft-prisen her. Uff, der var det sagt. Det hadde vært utrolig om jeg hadde vunnet. Uff, der var det sagt også. Og selvfølgelig blir jeg enormt takknemlig for engasjement og støtte. Til slutt ville jeg bare si det. 

Innlegget "Veiet og funnet frisk" er nominert i kategorien Beste innlegg, og det har tidligere vært publisert i Aftenposten


Innerst i blindveien

Du følger asfalten til den blir grus, og så svinger du inn mellom søppelkasser og postkasser, forbi en hekk og til høyre innerst der. Så går du ned og rundt hjørnet og bortover langs veggen. Der er det en dør.

Innerst i blindveien, der bor jeg

Det er så koselig så, å stå ute i novemberkvelden og stirre inn.

Det er bare det at innerst i blindveien ender man ofte ved en feil. 

Og så vil man bare snu, og så er det kanskje litt trangt, og så blir veien dit man skulle litt lengre og litt vanskeligere enn man hadde tenkt. 

Innerst i blindveien, der lever jeg

Det er så ensomt så, å sitte inne i novemberkvelden og stirre ut

For det er bare det at innerst i blindveien kommer ingen forbi.

Og så vil man bare vekk derfra, ut og treffe mennesker og føle seg litt mer til rette en man kan sånn helt i ytterpunktet av farbar vei. 

Innerst i blindveien, der stamper jeg

Det er så slitsomt så, å komme hjem i novemberkvelden og bare ville reise igjen.

For det er bare det at et hjem bygges ikke av fire vegger. Et hjem bygges av relasjoner og minner, og de er det få av i indre enfold.

Og så vil man bare tenke at det kanskje hjelper å gjøre det ekstra fint der, henge en krans på døra og en stjerne i vinduet og sørge for at de fire veggene har bilder på seg og at kanskje noen ringer på en dag og sier hei. 

Innerst i en blindvei, der tvinges jeg til å ta et valg

For det er greia med blindveier, at man vil liksom ikke forstå at de er det før man kommer innerst og ser at det ikke går så mye som en kronglete liten sti å følge videre derfra. Om man ser bort ifra jernbanen som går på den andre siden av den lille dalen nederst i hagen, men den er liksom ingen løsning heller, selv om det suser forbi en mulighet hver endeløse time på tunge dager. Nei, man må samme veien ut, bare nå med vissheten om at den veien ikke var så lett å gå i utgangspunktet, og så vet man ikke engang helt veien videre. For den er ganske vanskelig å se, innerst i en blindvei. 

Og så vil man bare gi litt opp, og tenke at det er greiest for alle å bare bli der innerst i blindveien, der verden er liten og privat og man gikk fra å være ny til å bare være, og ingen stiller spørsmål og ting kan være ganske forutsigbart i all uforutsigbarheten. Man vet for eksempel at kjøleskapet innholder bare det man har kjøpt, og at løpeskoene er tørre i morgen bare man setter dem på varmekablene på badet i kveld. Og så vet man at man ikke trenger å uroe seg for at noen skulle finne på å stikke innom, for da hadde de nok gjort det allerede. Man vet også at det tar syv minutter å kjøre til jobb, og har nettopp funnet en fin tolvkilometer på grus og sti. Og så vet man at det er ganske sikkert at man kan bli der og forbli i den grøten av alt det vanskelige som snart har kokt seg ned til essensen i det hele og begynner å svi og brenne i kjelen, for ingen forventer at man skal endre på det. Ingen, ikke engang du.  

Jeg tror ikke jeg kan fortsette å leve innerst i en blindvei, jeg er ikke ferdig med å gå, ikke klar for å slå meg til ro med at dette var alt og det var her jeg skulle ende. Jeg trenger at veien fortsetter videre, det er lettere å komme seg gjennom svinger og drøye bakker når man er i bevegelse.

Det hadde vært fint å sitte inne og se at liv passerer utenfor, og bare åpne døra og gå ut i det. 

Mot alle Odds


"Det er eg som er i rørsle
Det her er mitt initiativ
Det er eg som har serven
serven i mitt liv​"

Mot alle Odds, er mine ord fattige. Mot alle Odds, er følelsene mine grå. Mot alle Odds, er mine toner stille.

Så jeg er glad for alle Odds, evig takknemlig for at stillheten brytes og tanker blir ord og ord blir til handling og jeg forblir. For at musikk kan plukke meg opp og pusle meg sammen, igjen og igjen og igjen. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men det er noe med Odd Nordstoga som gir meg en følelse av å være ivaretatt. Han har sanger som kan løfte meg fra en sammenbrutt haug av følelser og salte tårer, sanger som kan kjøre meg til jobb og følge meg hjem i mørket. Noen tekster gjør meg lattermild og noen får meg til å gråte. Av andre vil jeg bare danse. Selv den hundrede gangen jeg lytter til en sang, hører jeg noe nytt. 


I fjor på denne tiden, reiste jeg land og strand rundt som en halvgal groupie. Ikke mindre enn tre konserter på en og samme turné. Jeg delte Odd først med pappa, så med lillesøsteren min, og til slutt helt alene. Nå føler jeg det er på tide å dele Odd med alle dere. Om folk spør meg hvilken musikksmak jeg har, så sier jeg at den er something Odd. For Odd er litt av alt, og kan tilfredsstille enhver sjanger, kanskje med unntak av black metal. Til min store glede er Odd på turné igjen, så jeg ser meg nesten nødt til å gjenoppta fjorårets suksess. 

Dessverre er det lite Odd på Youtube, men på Spotify ligger alt. November-albumet, som er min etterlengtede november-tradisjon, er en fin start. Andre favoritter er Dagane, Bestevenn, Diesel og bensin, Aleine, Kunsten å gå, Liten narr, Texas og Kom heim. 

"Det er ikke slik at du ikke har en bestevenn"

Jeg vet det, jeg vet det. Men det synker liksom ikke inn før

"Så lei med meg aleine du, aleine eg og du"

og skogen legger sine stier fremfor meg, og små små snøkrystaller blunkes opp og ned på kalde øyevipper. Da kaller det noe der bak, der fremme

"År går, år går
Kom heim til menneska, venn
Kom heim"

det kommer til å fikse seg. Dette er bare for nå. Og det eneste sikre er en bøtte full av lengsel og vissheten om at det er ikke over før det er over

"For alt du eig for sikkert
er ei bøtte full av lengt
og ho ligg der framme i tida
full med det du hadde tenkt "

om du bare kan holde ut, holde ut litt til, så venter et sted, en venn, en stemning, et sekund i morgen der alt er glemt og alt er bra. 

"Men eg veit ein stad der snoen ligg kvit

og isen har reist, og fisken den bit

Og i morgo, i morgo skal eg dit

Eg veit ein stad der sjeli blir kvit

og rein av alt det som glefser og bit

Og i morgo, i morgo skal eg dit"

Mot alle Odds har jeg ingen ting av betydning å si. Men for alle Odds har jeg alt. Noen ganger trenger man ikke mer enn en sang og en skog og en solnedgang for å føle seg levende. 

"Dagen er ikkje din

Det er stengt for deg som for oss er fritt

Nei, ingenting av dette her er ditt

Og snøen ligg kald på ei jord av stål

Og det er ingen som har tenkt på å gjort opp bål

og slå ut med armar og bjode inn

på varme hender mot kalde kinn

Men draumar er til for å finnast

og den her har eg tenkt til deg"

Tusen takk, Odd, for at jeg får lære meg kunsten å gå, komme hjem og ikke være så aleine. 

For tross alt, mot alle odds, blir mine ord flere. Mot alle odds, blir følelsene mine sterkere. Mot alle odds, stilnet ikke tonen av mitt liv.

 

(Alle tekster i kursiv er hentet fra tekstbanken på Odd Norstogas nettside, http://oddnordstoga.no/#tekstar

Når ble matpakka mi så jævla interessant?


Så satt jeg der igjen og måtte være en annen enn meg selv. Løgnene kommer like naturlig som ønsket om å slippe dem. Jeg kan skrive alt om det, og hvem som helst kan se, men om du spør meg ansikt til ansikt, får du ikke ta del i min sannhet. Du ser bare kroppen min, men tankene mine får du aldri. Dobbeltmoralen har sin bakside. 

Andre ser nok på meg som "hun sunne". Men bare fordi noen ser hva jeg spiser, eller hva jeg ikke spiser, til lunsj, betyr ikke det at de vet alt om meg. Forgjeves forsøker jeg å ikke vekke oppsikt og ikke havne i fokuset for andres observasjon, men folk trekkes mot mine forstyrrede sider som kikkere trekkes mot ulykker. Bare se, ikke røre, men kanskje spørre? Skal du ikke ha en baguette, siden det er fredag? Spiser du bare sunt? Er du en sånn som er flink med maten? Hvor får du viljestyrken din fra? Heldige deg som blir mett av det der. Var du på trening i går? Kommer du på trening i dag? Ta deg en kringlebit, her, ta denne!

Nei, ellers takk. Nei, jeg gjør ikke det. Neeeeei, det tenker jeg ikke så mye på. Ellers takk, men jeg er forsynt. Kan vi ikke snakke om noe annet nå?

Når ble min spising noe det var greit å mene noe om? Har jeg noen gang spurt tilbake? Prøver jeg ikke å bytte tema hver gang dere tar det opp?

For tre måneder siden tok jeg et valg om å ikke dele noe om min fortid eller min vanskelige presens på min nye arbeidsplass. Å bli stemplet var det siste jeg ville, det blir noe sykt å leve opp til. Angeren kom krypende etter hvert som jeg ble svar skyldig. Når noen spurte hvorfor jeg var der, hvor gammel jeg var, hva jeg hadde studert, hva mine planer var, hadde jeg bare svar som malte meg ut av mitt skjøre selvbilde. Jeg vet ikke helt hva jeg vil, jeg er 24, jeg har ikke valgt studie enda, jeg prøver å finne ut av hva jeg vil. Mislykketheten vokste for hvert skeptiske blikk. Spørsmålene stilnet etter hvert som de gjorde seg opp en mening om meg. Nå er det ingen som spør lenger. Jeg vasser rundt i skam og blekner bort i gale inntrykk. 

Hadde jeg bare hatt et svar klart da, som kunne forklart uten å utlevere. Forsvart uten å sverte. Som: Jeg har hatt det tøft og nå forsøker jeg å få det bedre. Eller: Mitt liv har vært preget av sykdom, men nå prøver jeg å bli frisk. Kanskje de hadde sluttet å spørre da, og kanskje jeg kunne gått rundt der med hevet hode uten mindreverdighetskomplekser?

Jeg er her fordi jeg jeg ikke har noe annet sted å dra. Jeg er her for øve meg på å spise sammen med andre. Jeg må være på jobb på dagtid for å lære meg at jeg kan trene på kvelden. 

Jeg er ikke her for å finne ut av hva jeg vil bruke livet mitt på, jeg er her for å finne ut om jeg vil leve i det hele tatt. 

Hver gang jeg må lyve blir jeg stresset. For hva skjer om de noen gang oppdager dette? Tenk om noen vil bli venn med meg på Facebook, der mitt innerste ligger brettet ut? Som frontfigur for åpenhet, er jeg sirlig lukket ansikt til ansikt.

Tilbake til hele meningen med dette. I går toppet det seg på jobb, og ironisk nok skjedde det samtidig som mailen om Sunn fornuft-nominasjonen tikket inn.  Jeg er sint. Og når jeg er sint, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal være det, og så prater jeg det bort eller smiler det forbi. Men nå er jeg sint, og jeg skal forsøke være det til jeg finner en måte å konfrontere sinnets opprinnelse på. Så hvorfor er jeg sint? Jo, jeg er så eitrende sint på at andre skal bry seg så mye om matpakka mi at jeg mest vil ta hele boksen og hive i veggen så det virkelig ljomer i kaffekoppene deres. Når ble matpakka mi så jævla interessant? For å unngå blikk og spørsmål, har jeg forsøkt alle mulige strategier for å ikke vekke oppsikt. Jeg har forsøkt å kopiere flertallets matpakke, jeg har forsøkt å fordype dem i andre samtaleemner, jeg har forsøkt å sitte nærme og langt unna. Jeg har forsøkt vennlig avvissning av spørsmål, spist fort og spist sakte, med gaffel og med skje, eller bare noen skiver brettet ut av et papir. Det har vært egg, brødskiver, rundtstykke, omelett, yoghurt, knekkebrød med tubeost, frukt på siden. Men samme hva jeg spiser, så mener noen høylydt noe om det, selv om sidemann spiste akkurat det samme i går uten at det ble bemerket. Det skjer ikke sporadisk, det skjer HVER ENESTE DAG! 

I går nådde det den beromte grensen for hva jeg kan tolerere. Jeg kom inn til lunsj etter de andre, fordi jeg hadde hatt inspeksjon, og satt meg på en ledig plass. Opp av veska fant jeg fram en boks med salat og egg, et rundstykke pakket på siden, et eple. Skjenket meg en kopp te og begynte å spise. En tittet opp fra sine knekkebrød med leverpostei og satt stille og betraktet gaffelen min som rørte rundt i salaten. Så sa han, med den etter hvert så velkjente tonen: Det så sunt ut! Mellom to tygg løftet jeg på skuldrene og mumlet noe sånt som at jeg var tom for pålegg. Ha! Da lo de godt, alle lærerne. Om de hadde vært single, sa de, og deres kjøleskap hadde vært tomt for pålegg, da hadde de ikke finni brokkoli der, eller tomat. Haha! Da hadde det heller vært en pizzarest fra i går. For hva spiste jeg egentlig til middag? Sikkert bare sunt, eller? Og hva var det andre jeg hadde med, rundstykke? Det så grovt ut! Ho må ha dagens dose med fiber, vet dere. Her sitter jeg med mine polarbrød med syltetøy, og jeg med min byggrynslunsj, uff, vi burde skjerpe oss, dere! 

Maten vokste i munnen min. Lårene limte seg til stolen, og jeg kjente en dråpe rant nedover ryggen. Kroppen min reagerer så tydelig på slikt, med varme og rødme, svette og økt puls. Men min reaksjon uteblir. Mest ønsker jeg å forsvinne derfra, og etter noen minutter gjorde jeg det, rømte til toalettet og ble der til neste time begynte. 

I en drømmeverden, med en annen personlighet, skulle jeg ha reist meg opp, kremtet litt og sagt med rolig og behersket stemme at: Dette finner jeg meg ikke i! Og så, kanskje med en litt mindre rolig stemme: Du, ja, du med dine Husmann med leverpostei, du med dine to skiver med ost på, du med din baguettefredag, du med din energibar, du med din jordbæryoghurt, du med din Byggrynslunsj, du med dine polarbrød med tubeost, du med bare kaffekoppen, alle dere. Jeg ser dere. Og jeg ser deres matpakker. Men, herregud, jeg bryr meg vel døyten om deres matpakker. For hva dere spiser er like lite min sak som det er min sak om dere sover på magen eller ryggen, om dere drikker vann eller melk, om dere trener styrke eller løper eller ligger på sofaen, om dere bruker stillongs eller votter, om dere dusjer på morgenen eller på kvelden, om dere går på do en gang i timen eller bare hver tredje, om dere får tilstrekkelig med fysisk kontakt eller drikker i helgene. 

Og nå ville nok stemmen verken vært rolig eller behersket lenger: Faktisk, så har jeg ikke mer pålegg i kjøleskapet fordi det pålegget jeg kjøpte for å smøre matpakke i går, det spiste jeg opp på vei hjem fra butikken fordi jeg var så sulten og ikke torde å lage middag. Og så ville jeg ha kastet salaten med eggene i veggen. Dette rundstykket har jeg med fordi jeg kastet brødet jeg kjøpte fordi jeg var redd for å ha så mange karbohydrater i fryseren. Og så ville jeg ha kastet rundstykket i taket. Dette eplet har jeg med fordi det er den eneste frukten jeg er trygg på å spise i offentlighet. Og så ville jeg ha kastet eplet i gulvet. Disse klærne har jeg på fordi magen var for stor i dag, og denne halsen har jeg på fordi jeg er konstant kald fordi jeg ikke tør å spise nok mat de timene jeg er på jobb fordi dere bryr dere så jævla mye om hva jeg spiser og ikke spiser til lunsj.

Faktisk så er denne matpakka like lite bra for meg som den kringelbiten der er bra for deg. Faktisk så er jeg nå tom for ideer til matpakker som jeg tør å ha med og som dere ikke vil finne interessante nok til å snakke om, og tom for utvalg av mat jeg tør å ha i kjøleskap og fryser hjemme, at jeg kanskje må begynne å spise havregrøt til lunsj også. Faktisk så skal jeg ut og løpe i ettermiddag, fordi jeg er så utrolig sint og føler meg så fæl at jeg ikke orker tanken på en ettermiddag til der jeg tenker på alt jeg burde ha sagt og alt jeg burde ha spist og alt jeg ikke burde ha spist og fordi jeg gruer meg så mye til lunsjen i morgen at jeg nesten vurderer å si at jeg har fått omgangssyken! Og faktisk, så syntes jeg dere alle burde tenke litt mer på hvordan dere snakker til og om andre mennesker som dere ikke vet så mye om, og faktisk så syntes jeg dere alle burde sjekke hovedoverskriftene på klikk.no og kanskje oppdage et kjent fjes med en ukjent historie som nå er i ferd med å ta en helt ukjent vending.

Og så ville jeg ha tatt koppen min og smelt den ned i vasken, tatt veska mi over skulderen og snurret hodet dramatisk rundt så håret sto i alle retninger, og trampet ut derfra og aldri satt mine bein der igjen. 

Strikkefellen



Du har Luksusfellen, Sinnasnekker'n og Hellstrøm rydder opp. Men hva med med dem som havner i strikkefellen? Ikke bare er strikking dyrt, det er tidkrevende, tar plass og er konsentrasjonsbetinget. Noen hevder også det er usosialt, du kunne like så godt sitti der med nesa ned i telefonen i sofaen en fredagskveld, enn dypt begravd i et innviklet mønsterdiagram. Andre mener det er plagsomt forstyrrende lydmessig, mens atter andre, med fobi for spisse ting, må rett og slett vrenge øynene eller forlate rommet når pinnene trekkes fram. 


Jeg har havnet i strikkefellen, i produksjonsklasse. Min familie og mine venner er ganske mettet på strikkede gaver, så det hoper seg opp i oppbevaringsboksene mine av alt som aldri får noen eier. Akkurat nå består lageret av tre gensere, en kjole, to halser, tre vesker, fire par grytekluter, seks luer, et putetrekk, ni småkurver, en babykjole, to par babytøfler, et par vanter. Jeg tror det var alt. For ikke å glemme de to skoeskene med julekort og bursdagskort og pakkelapper, men det er et helt annet tema i alt jeg lager i for store mengder. Ofte tenker jeg at ingen vil vel bli glad for dette, dette er en kjedelig presang, og så kjøper jeg noe annet i stedet. Ofte tenker jeg også at det ikke er fint nok, enda jeg har brukt timesvis på å perfeksjonere. 


Det verste med å havne i strikkefellen, er derimot noe annet. For innimellom storproduksonen av gaver uten mottaker, forsøker jeg å strikke noe fint til meg selv. Mange ganger er dette litt større prosjekter enn luer og grytekluter, som en genser, eller, gud forby, en kjole. Allerede kvartveis opp i strikketøyet, kjenner jeg at dette var en dum ide. For det første klarer jeg ikke ull mot huden andre steder enn på hode og hender. Da hjelper det lite at det er Alpacca eller noe annet fint spunnet. For det andre er det noe med det at jeg ikke klarer å unne meg det, enda så mye hardt arbeid det ligger bak. Noen andre vil alltid ha mer glede av det enn meg, tenker jeg. For det tredje blir jeg aldri fornøyd nok. Kanskje var det et dumt fargevalg, litt for stor eller litt for liten størrelse, eller rett og slett ikke min stil.

Sist, men ikke minst, så er jeg ikke en person som bruker tykke ullgensere, lange jakker, lekre ullkjoler og strikkede skjørt. Det blir for varmt for meg, for klumpete under ytterklærne, og det er flaut. Tenk om noen spør om jeg har strikket det selv? Det blir som å gå rundt som en reklame for eget strikkeverk. Så dypt synker selv ikke jeg. 

Du må begynne å selge, sier folk til meg. Men jeg er ingen selger, og hvem er vel interessert i å bruke penger på noe jeg har laget? Den enkleste løsningen på å rekke seg opp og ut av strikkefellen er vel å slutte å strikke. Så lett, så rett, men helt vrangt. For jeg elsker prosessen frem til jeg sitter der og har festet siste tråd, pakker det vekk i silkepapir og starter på noe nytt. Sånne som meg trenger noe å pusle med. 


Det er en flott unnskyldning til å ikke være så snakkesalig i sosiale sammenhenger, det reduserer stress og fjerner fokuset fra tanker som ikke er bra for meg å tenke for grundig på. Som med alt annet jeg gjør, blir jeg avhengig og overdriver. Det er for å ikke rakne helt. 

I det siste har strikkefellen gått til hodet på meg. Jeg blir stressa over alt som må oppbevares. Alt garn til prosjekter jeg aldri får startet på, ligger i en eske i stua, og det tyter over kanten. Sofaen er et eneste rot av pinner og nøster, oppskrifter, halve ermer og fordeler og bakstykker. Det er nesten kvalmende, svimlende mengder av penger jeg har brukt, timer jeg har brukt, og til hvilken nytte? Om noen har en lur ide på løsning på denne floken, bare rop ut. Få deg et liv, sier kanskje noen. Jeg ser den. Men så lett var det visst ikke. 

Alle sjelers dag

Det ble så kaldt så fort. Og med ett var det november. Jeg foreslår at du, som jeg, koker litt te og tenner lys i alle mørke kroker, setter på noe fin musikk og kjenner på varmen. 

Jeg er visst ikke så frisk. Tankene mine er ikke gode mot meg. Det er dager der jeg løper i skogen og gråter, og dager der jeg sover vekk hele ettermiddagen på gulvet med en pute oppå magen og trykk i hodet. Det hjelper lite med det som skal hjelpe, og det er dager der jeg tror at det aldri vil. 

Da er det fint at jeg endelig kan sette på November-musikken min, og telle dager til advent. Selv om fingrene blir stivfrosne, er det også fint å gå tur med kameraet og ta bilder av løvet som faller og Thea som tenker. Etter å ha vært hjemmefra et par dager, et stort og hjertelig takk til min kjære tante som stiller hus, familie og halvparten av dobbeltsenga si til disposisjon til en hvileløs sjel som bare vil føle seg litt mindre alene i verden, var det nesten fint å komme hjem en tur og tenne stjerna i vinduet, lage eplechips i stekeovnen og spise de fra en skål med skår i. Med god hjelp fra høy musikk og duftlys fra Ikea, tok jeg meg sammen nok til å lage middag, for en gangs skyld, og spiste den mens jeg leste gjennom alle reklamen som ventet på meg i postkassa. 





Det er en merkelig følelse, følelsen av å opphøre når man er alene. Men slik føles det, mer og mer. Nesten som en eksistensiell krise som brer seg om meg. Like fort som den kommer, blir den borte i nærvær av nære mennesker. Men jeg kan ikke bo i en sekk i bilen og kjøre fra sted til sted fordi jeg ikke klarer å være hjemme hos meg selv med meg selv. Denne kvelden bestemte jeg meg for å gjøre det så koselig som det kan få blitt i en sokkelleilighet i Mysen og ikke la følelsen få okkupere tankene. Om jeg ikke passer på, ligger jeg snart på gulvet og tørker salte tårer med pysjermet. Det er best å sørge for at sangkøen på Spotify ikke stopper opp. Om du vil, kan du høre et utvalg her og her og her og her og her og her og her.

På mandag var jeg så langt nede at jeg ved et tidspunkt løp over et vannkraftverk og stoppet opp og stoppet å puste et sekund og så for meg at jeg hoppet og kjente kvalmen i fallet og tenkte at jeg kommer til å ønske det ugjort om jeg gjør det. Hele veien ned, vil jeg bare ville opp igjen. Så det er ikke noe annet enn tanker, akkurat som man kan tenke hva om jeg slipper rattet når man kjører i en sving eller hva om jeg reiser meg opp og skriker høyt under et foredrag eller hva om jeg knuser alle eggene i butikken eller hva om jeg løper gjennom sperringene i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det er bare tanker, som alt annet som ikke er som det skal med meg, men de er skumle likevel. 

Til slutt vil jeg si takk til alle som er glade i meg og som gjør at jeg føler jeg hører til på denne jord. Det er faktisk Alle sjelers dag i dag, og selv om ikke min sjel er i skjærsilden, så sender jeg den en tanke og ønsker den ut av kulden og inn i varmen igjen. Tradisjonelt skal man ikke spinne garn på denne dag, men jeg tar sjansen på litt strikking til Farmen i kveld.

En klem til deg og en klem til meg. 
 

Så handlet det kanskje om kropp likevel


Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. For å forsøke å forklare dem at en spiseforstyrrelse går både utenfor og innenfor den fysiske rammen. Noen tror at bare de tynneste er syke, og at de tykkeste har valgt det og at de såkalt normale har det ok. De tar så feil. Jeg tok feil, jeg også, da jeg sa at det aldri handlet om kropp. Opprinnelig handlet det om helt andre ting, men kroppen ble nedgradert til et verktøy jeg kunne bruke for å reparere alt som ikke var bra. Dermed handler det meste om kropp likevel. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Min lidelse har vært konstant, mens min kropp har vært i endring. En 11-åring ville bli gjennomsiktig, en 15-åring ville forbli barn, en 22-åring ville forsvinne, og en 23-åring ville bli normal, i kroppen. Fordi jeg trodde det ville gi meg et normalt liv, men så er livet mitt så fjernt fra det at nå vet jeg ikke lenger. Behandleren min spør meg stadig om jeg ønsker å gå ned i vekt igjen. Jeg har svart at jeg er like redd for å gå opp i vekt som å gå ned i vekt, og at det må være en positiv ting, for kroppens skyld. Men egentlig, helt ærlig, så vil jeg ikke være som jeg er nå. Lårene skremmer meg og ansiktet må jeg skjule bak mitt tykke hår. Genseren må være løs så ingen skal se hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg klyper i alt som er for mye, og stenger meg inne for å holde kroppen bort fra verdensspeilet. En hjemsøkt av et hjemsøkt blikk som har gitt opp. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og likevel ser jeg kropper og ikke mennesker. Der går en som er tynnere enn meg, der går en som jeg er tynnere enn. Deres kropper, min kropp, målestokker og gapestokker. Det er vanskelig for meg å omgås andre kropper som vinner over min. Det er en lettelse at min søsters kropp befinner seg på den andre siden av Atlanterhavet, for ved siden av henne er jeg et monster. Det er lettere å elske henne på avstand. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men likevel takker jeg hver dag jeg våkner og fortsatt ikke er en fruktbar kvinne, selv om det burde skremme meg egentlig. Det er noe galt med meg, og det gir meg en følelse av makt over naturen. Det er lite som gjør meg så urolig og ukomfortabel som tanker rundt menstruasjon, seksualitet og kvinnelighet, det knyter seg i halsen bare å tenke på det. Det er skremmende, ekkelt, ikke noe for meg. Jeg er ikke noe for noen heller. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og så løper jeg fort og synger brenn, kropp, brenn, inni meg, og gjør det vondt så løper jeg litt til. I skapet har jeg bukser fra barneavdelingen på HM, i tilfelle de tilfeldigvis skulle passe igjen. Og når jeg kjenner meg sulten, så lar jeg være å spise, og når jeg kjenner meg mett så spiser jeg litt til. Min kropp er så feil, at de eneste gangene jeg føler noe positivt om kroppen, er når jeg kan gi noe av den for å hjelpe andre som behøver det mer. Som å gi blod, eller donere hår, eller bære andres tyngde for en stund. Så kan du ha det så godt, eller vondt, kjære kropp.

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men kroppen er ikke slik den burde vært og jeg er ikke slik jeg burde vært, og så lenge det er to forskjellige ting, kan jeg ikke bli kvitt disse tankene. De sier kroppen blir mindre viktig etter hvert som den beroliges av fysisk stabilitet. Men hva med psykisk ustabilitet, hva da? 

Så handlet det kanskje om kropp likevel. Fordi alt det andre det handler om er både ukonkret og ukontrollerbart, det vil liksom ikke repareres. Dessuten kan ingen se det heller. 

Det er nok en lørdag det har vært nok lørdag



Det er nok en lørdag, og det har vært nok lørdag nå. Om det er lyset som kommer eller lyset som går, det går rundt for meg. 

Du kan si hva du vil om morgenstund, men når du våkner så tidlig at du klokken ni allerede har gått en times tur, hentet pakke på posten, handlet, spist frokost og en del av lunsjen, strikket en halv vott som ble for stor, rekket opp en halv vott, sett en episode One Tree Hill og redd opp senga, da er det ikke mye igjen av carpe diem-gnisten. På toppen av det hele presterer min pappa å skyte inn at "Hadde det ikke vært greit å sove litt lenger en lørdag?", som om jeg med vilje våkner klokka seks. Til hans forsvar har jeg en mor som med vilje gjør det, og gjerne både baker 100 boller og luker blomsterbedet før sola står opp, uten sammenlikning forøvrig. 

Så hva gjør man da? Når dagen knapt burde ha begynt, men i gjøremål og måltider allerede er halvgått? Spiser litt til av ren frustrasjon, drikker litt mer te, av ren kjedsomhet, trener kjernemuskulatur og Body Balance (gi meg litt mer av det, takk) på gruppetime, kjører til hjembyen på biblioteket for å låne neste sesong av One Tree Hill, fordi man innser at i natt stiller vi klokka og da behøves det enda flere episoder til å fylle tiden mellom klokken fem/seks i morgen tidlig og når man egentlig hadde lyst til å våkne, kjører innom foreldrene sine som kommer med slike irriterende utsagn og tilbyr deg å få avisen fra i går, enda den ligger i bunnen av papirinnsamlinga, snur søppeldunken på hodet og avisen renner ut og blikket fra naboen gjør at du legger alt pent tilbake og reiser fort derfra, kjører innom butikken og kjøper Pepsi Max, kjører hjem igjen og klokka er bare to. TO! 

Denne dagen kan oppsummeres som denne uken: destruktiv og tung. Destruktiv som i ensom, med spiseforstyrret spising, overtrening, overdrikking og nedsnakking. Tung som i tung kropp av slitne bein og full blære. Det er merkelig det der. Jo verre jeg føler meg, jo verre får jeg meg til å føle. Aller mest skulle jeg ønske at noen kunne komme flyvende til og hente meg opp herfra, le med meg av Radioresepsjonen, bre dyna over meg om natten og smøre matpakke til meg, si at jeg ikke får drikke brus hele dagen og at jeg må spise det som er til middag. 

Nå er klokka halv åtte. Noen snapper meg Halloween-kostymer og Skal vi danse ruller over skjermen. Jeg har tatt opp strikketøyet, en genser denne gangen, fylt dagens trettende tekopp til randen og er varm i pysjen jeg har surret rundt i i hele ettermiddag. Jeg orker ikke tanken på å våkne opp til nok en slik dag i morgen. Så jeg har pakket plastbokser med oppveid havregrøtmiks og to sett treningstøy, og venter vel bare på styrke til å gjøre meg svak og invitere meg selv til mamma og pappa eller tante. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Velkommen tilbake til ditt fortryllende liv, Thea. 

Minutt for minutt

18:00:

skrudde jeg av komfyren te koppen er tom nå glemte jeg å kjøpe suketter igjen må skrive en lapp hvorfor har den planta visna når begynner Farmen oi der fikk jeg en snap svarte jeg på Sarahs snap hvor mange kalorier var det i den middagen skal jeg skifte på senga skrevet 41 ord dette blir et teit innlegg styrke på mandag løp i går hvile i dag styrke i morgen løpe på fredag skal jeg ta med treningstøy i bilen på jobb fortsetter å skrive det var egentlig litt forstyrrende å høre på podcast samtidig som jeg skriver om jeg tar med treningstøy i bilen slipper jeg hjemom og slipper å bli fanget i kjøleskapet Fitbit Charge HR help battery drain søk må prøve å oppdatere æsj jeg vil vaske ansiktet burde henge det bilskiltet mer rett det irriterer meg hver gang jeg ser på det 10% på et kjøp på HM men jeg trenger ikke noe egentlig trente jeg i går ja tom for Pepsi Max sliten når begynner gruppetimen i morgen 19:15 hadde jeg plass på den jul sokolade nå skrur jeg av podcasten fått en mail må snart hente dataladeren sikkert reklame snille broren min som skifta dekk for meg i går så rar lyd fra takrenna det er varmt her må på do kan vente litt det var ganske koselig hos mamma i går hadde jeg nok garn til den genseren mamma har ringt egentlig er jeg ganske mett slutt slutt slutt å ta på den skorpa burde jeg gått en tur til løpe på lørdag eller søndag er døra låst løpe både lørdag og søndag er komfyren skrudd av

18:01:

250 100 30 45 53 3 50 97x2 14 200 35 100 kanskje jeg skal begynne å skrive ned alt jeg spiser igjen kommer helt ut av tellinga 250 100 30 45 53 50 3 97x2 35 14 200 kan jeg spise mer i dag hvorfor er jeg så sliten denne genseren kunne trengt en vask 250 100 30 tller på fingrene slutt å telle på repeat hva spiller det for rolle kanskje jeg skal skifte på senga så kan jeg vaske en maskin og tørke i kveld for en irriterende lyd fra kjøleskapet står det skeivt om jeg pusser tenna kan jeg ikke spise mer i dag 250 100 30 45 lader den pulsklokka eller tenk om det ikke funker med oppdatering pulsklokke best i test 2016 søk skal jeg virkelig bruke så mye peger på en ny nei men nå slapp jeg å kjøpe nye dekk nei ikke mer pengebruk denne måneden nå har jeg lart meg uten så lenge men tenk om jeg teller feil og burde visst pulsen og hater den klokka vil ikke vite alt klør bak øret sa jeg takk for hjelpen i sta bensinprisene er vel rimeligere på onsdager hvorfor fylte jeg ikke da jeg var ute og kjørte 13.58 ikke så billig skal jeg kjøre til Esso beinet sover kanskje jeg skal feire jul hos Sarah refleksjon av orkide i vindu det gjør vondt i armen etter blodprøvetaking tåke sol opp sol ned søk har jeg noe bilde som passer til dette kameraet ligger i gangen stille uten podcast stygg ramme i grunn hvor mange dager til desember de lyshusene var søte de på Søstrene Grene trenger ingen ting nei du skal ikke spise mer frossen banan nå for mye for lat 

18:02: 

p3skam søk ikke noe nytt er jeg mindre enn i går nå skal jeg veie meg på mandag igjen kålruletter vil ned vil ikke ned stygg vannet i glasset har blitt varmt fiskesuppe så stille det er kjøleskapet bråker te nei tom for suketter jeg har jo flytende søtningsmiddel blir man oppblåst av det oppblåst flytende søtningsmiddel søk proteinpulver best i test søk krøllete duk jeg husker jeg kjøpte den koppen armen sover har klokka ladet noe litt angrer på at jeg dro på tur i dag burde løpt likevel maps.google.com velg på kartet veibeskrivelse bare 11,7 km da må jeg ta en annen runde hva skal jeg gjøre når det blir snø i skogen setter på vekkerklokke til i morgen det er kanskje lurt å koke egg i dag så det går fort i morgen tidlig SLUTT Å PELLE PÅ KVISA der var det gjort må hente papir støvsuge får jeg gjøre i morgen farris D-vitamin-mangel symptomer søk varmt orker ikke mer te må ha mer te tørre hender skifter for å gå og kjøpe suketter tar på pysj igjen sukettene eier ikke meg klør under armen orker ikke ut regner det låste jeg døra her var det mye sand på gulvet så mye rot er speilbildet i vinduet faktisk størrelse tenk om noen står utenfor varmt speilet på badet forstyrrer mer en speilet i gangen må lufte her der slutta kjøleskapet å dure kan ikke stole på speil der begynte dataen å dure er det aldri stille skriftstørrelse skal jeg slette alt dette det får bli som det blir kalorier squash søk genseren klør er jeg sulten 250 100 30 45 53 3 50 97x2 14 200 35 100 jeg kan ikke være sulten jeg er sulten

 

Mine tanker minutt for minutt. Omtrent 70 000 av dem om dagen, nesten 3000 i timen, nærmere 50 i minuttet. De er ikke enkle å fange opp, dette blir derfor litt kunstig, men omtrentlig. Er det rart man blir sliten? Ikke mange gode tanker. Ingen, faktisk. Er det rart man blir lei? Forsøk selv å skrive ned alt du tenker på i tre minutter. Du glemmer nok mange småtanker mens du fokuserer på å huske å skrive det du allerede har tenkt. Tenker du deg opp eller tenker du deg ned? Jeg ønsker meg en tenketank til jul, det hadde vært fint å oppbevare alt et annet sted enn i hodet. Da kunne jeg sett på dem når jeg vil og fått tid til å gjøre andre ting. 

Mine tanker, minutt for minutt, den nye storsatsingen på NRK. Det får bli med tanken.

Skritt for skritt med blikket fram

Skritt for skritt med blikket fram. Det er sånn det går, framover

Det er som å løpe. Du ser, du tenker, hjernen analyserer og plasserer

føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du vil

trygt fram dit du skal

du vil dit, du tenker du klarer, du gjør det du må for å flytte deg videre

Ser du for langt, vil du snuble i humper og røtter og steiner og føtter

Skritt for skritt med blikket ned. Det er sånn det går, nedover. Ser du for kort, vil det stoppe opp, bakken der fremme kommer brått på og stupet fyker du

ut over og ned

Ser du rett ned, ser du ikke stien for bare deg

Skritt for skritt med blikket bakover, det er sånn det går feil vei

om så bare for et sekund, et blikk over skulderen, det blir rot i hodet og utakt i føttene og er det dit du vil tilbake?

Ser du fram og ser noe annet enn deg selv på toppen av den bakken du vegret deg for, ser du fram og ser deg selv ligge langflat i grusen og gjørma du vet dekker grunnen rundt neste sving, da ender du der. Du ser, du tenker, hjernen analyserer og plasserer

føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du ikke ville, men tenkte på

stødig fram dit du ikke skulle, men endte likevel

Skritt for skritt med blikket fram

tankene har makten over alt det som skjer, både nå, om ti meter, tre timer, fire dager, et halvt år. Hvor hviler du blikket, hva ser du på, hva tror du vil skje?

For det vil det

og kanskje ser du samtidig det smilet du passerer, løvet som faller, vannet formet som et hjerte i veien og speilbildene av

en skog som gjør ned opp og opp ned i vannet



 

Slutta 101 (one o one)

I dag skal du få et lynkurs i hvordan slutte med Pepsi Max. Du også, Thea. Jo, takk, Thea. Møte seg selv i døra og alt det der.

1. Ikke kjøpe Pepsi Max

ikke kjøpe om kvelden, ikke morgenen etter, ikke etter møtet, ikke etter jobb, ikke mens du handler på butikken, ikke på automaten du kjører forbi, ikke på vei til trening, ikke på vei fra trening, ikke gå kveldstur rundt om Bunnpris

(eller klare alt det og så kjøre til bensinstasjonen like før midnatt, kjøpe en stor flaske, åpne den i bilen, miste korken i rundkjøringa, bli tvunget til å drikke en god del for at det ikke skal skvulpe over i svingene, drikke enda mer, mens du er i gang, helle nedpå bunnslevet mens du svinger inn i gården hjemme, låse deg inn og sitte der tomhendt igjen og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

2. Ikke kjøpe store flasker

ikke kjøpe en firepakning med store flasker i Sverige, ikke kjøpe 5 for 79, ikke kjøpe 2 for 40, ikke kjøpe 10 for 100, ikke kjøpe 1 for 29,90, ikke kjøpe en billigvariant for 16,90

(eller klare alt dette og så finne deg selv i en kasse i en butikk der det med vilje ikke finnes noe kvantumsrabatt eller billigvarianter og kjøpe en ekstra stor, ekstra dyr variant og gjøre av med den på tre minutter og tenke på alle pengene du kunne spart og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

3. Gjøre det vanskelig for deg selv

teipe rundt og rundt kork-flaskebunn med sterk teip, merke flasker med dato, lage streker på flasken over daglig dose eller timesdose, legge treningen til sent på dagen, ha på trangt skjørt

(eller klare alt dette og så stå der, med trangt skjørt og gjenteipet fredagsflaske på en torsdag og klippe over teipen og tenke at "dette var jammen sløsing med teip" og "dette var jammen sløsing med tid" og drikke til alle strekene er drukket forbi og skjørtet buler og magen rumler, og pakke lommene på løpejakka fulle av toalettpapir og legge om løperunden til steder med toaletter på veien og tisse fire ganger mens du knyter skolissene og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

4. Bare kjøpe små flasker

ikke kjøpe seks for 89,90, ikke kjøpe dem i Sverige til redusert pris, ikke kjøpe en om morgenen, en etter jobb og en til kvelden, ikke kjøpe billigvariant, ikke kjøpe Cola Zero i stedet for, ikke kjøpe et brett med bokser

(eller klare alt dette og trykke på telleknappen på telle-appen på telefonen hver gang du velger liten fremfor stor eller velger ingen fremfor liten, og så, etter 10/20/50/5 slike trykk, feire alt det sparte med å kjøpe to store til helgen og drikke alt på fredag kveld og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

5. Kjøpe en stor eller en liten og bare drikke ett glass om gangen

ikke kjøpe mange flasker og ha boden full og legge inn nye til avkjøling i kjøleskapet hver gang det blir tomt, ikke drikke alt på vei hjem, kun drikke den kald, kun drikke den fra glass, kun drikke ett glass til kvelden/hvert måltid/etter trening/etter å ha vært på do/etter å ha vært flink til å ta den telefonen/i hver reklamepause/etter å ha vasket opp/til det er tomt 

(eller klare alt dette og så finne frem yndlingsglasset i TV-pausen og fylle det passe fullt med kald brus fra nyåpnet flaske, drikke alt før du får lukket kjøleskapsdøra, fylle enda et glass og enda et glass, og bære med deg siste rest til sofaen og tømme glasset før du får satt deg ned og tenke at "dette var jammen sløsing med glass"og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

6. Oppbevare flaskene i bilen

først kjøpe en bil, så ikke det skal være så skamfullt å bære hjem alle flaskene fra butikken, legge flaskene i bagasjerommet, ikke stoppe langs veien og gå bak og knerte en, ikke stoppe langs veien og hente en som kan ligge i dashbordet, legge all annen bagasje i forsetet, så ikke du har noen grunn til å åpne bakluken, ikke åpne bakluken når du parkerer, ikke ta med flasker inn, ikke gå ut og "hente noe" i bilen hvert femte minutt, ikke hente en flaske inn, ikke gå ut med en tom halvliter og fylle den opp og ta med inn

(eller klare alt dette og så våkne opp til en ny morgen med stort sug og løpe forventningsfull til bilen, åpne bakluken, la haken falle til brystet og banne høyt inni og le høyt utenpå og gråte litt også fordi det har vært minusgrader og alt det sorte gullet har blitt is, og ta med en flakse inn og fylle kjøkkenvasken med varmt vann og drikke hver en dråpe som sakte tiner og legge flasken i mikrobølgeovnen og trykke på "defrost" og drikke hver en dråpe som sakte tiner og kjenne at de tinte dråpene smaker høykonsentrert Pepsi Max-saft og fortvilet innse at 1,5 liter sort brus ble til 0,5 dl høykonsentrert Pepsi Max-saft og en enorm, flaskeformet hvit isklump og tenke at "dette var jammen sløsing med drikke" og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

7. Drikke bare på besøk

aldri kjøpe selv, bare drikke om du er borte, bare drikke om du får det servert, bare drikke sammen med andre

(eller klare alt dette og så kjøre 15 kilometer liksom for å gi tante en klem fordi tante alltid har Pepsi Max i kjøleskapet og du alltid er velkommen på besøk hos tante og tante alltid spør om du vil ha og tante alltid sier "du vil ha" og tante alltid er der til å drikke sammen med og hos tante tør du selv å ta når ingen ser, for tante sa en gang at det bare var å ta, og plutselig er flasken tom, enda den ikke var åpen engang for tre minutter siden da tante reiste på jobb, og så føle du må skjule dine spor og kjøpe en ny flaske, løpe til butikken, kjøpe en til henne og en til deg og legge den ene inn i kjøleskapet og håpe den er like kald som den skulle ha vært når hun kommer hjem og drikke den andre mens du går ned trappen og reise hjemover og tenke at "i morgen, da slutter jeg".)

8. Bare slutte

Eller bare slutte, skriv det her og si det der og aldri noensinne bruke halve månedens matbudsjett på dette fyllet som du egentlig ikke liker engang og som gjør deg oppblåst og væskefylt og tissatrengt, gir deg hodepine og brune tenner og forstyrret metthetsfølelse og en mage i krise, som ødelegger treningsøkter og får deg til å føle deg så jævlig at du må være hjemme og drikke mer fordi det nå er så galt uansett

(eller klare alt det og lukke dataen, pakke sekken, gå fra bibliotekt der du satt og skrev, gå innom butikken på vei til bilen, som egentlig vil si å gå omveien til butikken og så tilbake til bilen igjen, ikke kjøpe en halvliter, bare en pakke yoghurt og skinke, ikke stoppe på en annen butikk, ikke dra på besøk til tante, ikke stoppe ved automaten, fordi du vet at i kjøleskapet ligger det allerede en flaske som er kald og uåpnet og som du kan tømme før du for siste gang tenker at "i morgen, da slutter jeg".)

 

Hvordan du elsket meg


Hvordan du elsket meg, og hva fraværet gjør

helt, og alt

Du elsket meg helt

Uansett hvordan smilet så ut eller ikke fantes

Uansett om det var kaos inni og rundt, du elsket selv det

Du elsket meg helt

med hele deg og hele meg

Du er den første, den siste

som har fått lov til det og som lot meg få elske tilbake

Aldri sluttet du å prøve, før jeg snudde draget til et smil og lo deg høyt i møte

spinnende rundt i løvet med haler og ører og hår over alt

Det beste vi visste var å være sammen, helst helt inntil. Hjerte mot hjerte, mage mot mage, ditt hode i halsgropen min

Du bar mitt skjøre liv i en orkan av kjærlighet

Jeg skulle liksom ta vare på deg, men nå vet jeg ikke helt hvem som tok mest vare på hvem

Det var godt å føle seg vesentlig

jeg savner det

jeg savner deg

Forsømmelse



Spis

Drikk

Jobb

Tren

Sov

Spis

Drikk

Tren

Sov

Spis

Drikk

Jobb

Hvil

Sov

Spis

Drikk

Jobb

Tren

Sov

 

Kan du ikke bare holde rundt meg?

Ta på meg, så jeg kjenner at jeg finnes

 

 

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
Thea

Thea

24, Eidsberg

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på. Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits