Ord fra før forteller om endringen nå


I dag har jeg lett gjennom tenkte tanker, skrevne ord og bilder fra tiden da jeg levde i uvisshet for livet. Tiden før jeg ble innlagt for siste gang, tiden før jeg forsto at den eneste som kan ta livet mitt tilbake er meg selv. Blant hva jeg fant, fant jeg mest av alt essensen i den jeg som som var. Det gjør meg trist å lese, men samtidig fylt av mot og stolthet over hvilken forandring jeg har våget meg inn i, våget å være i og våger å bevege meg videre fra. I dag skal glemte ord få tale språket til den tause ensomhet og drømmene til en som behøvde å vekkes:

Jeg kjenner kroppen roper «Stopp!», at jeg egentlig ikke orker mer, men jeg må. Jeg må alltid spise mindre, løpe lengre, oftere, trene hardere, hvile mindre, sove mindre, for det er kun slik jeg kan leve med denne kroppen som kalles meg. Og jeg hater det. Og jeg vil ikke mer, orker ikke mer, klarer ikke mer. Jeg nyter ikke sulten, den gir meg ingen euforisk rus. Bare smerte. Og jeg fortjener den smerten. Og derfor fortsetter jeg. 

Jeg tror i dag at det gikk opp for meg at jeg faktisk nesten ikke overlevde dette. At jeg faktisk nesten sluttet å være. Thea. Jeg har vært følelsesløs så lenge, og i dag begynte jeg å føle litt igjen. Jeg er ganske overveldet av følelser nå. Alle følelser. Redsel, sinne, håp, fortvilelse, hat, kjærlighet, savn, lengsel, sorg, pessimisme, optimisme, men aller mest vilje.

Denne verden er til, for sånne som deg og sånne som meg. Jeg vil for alltid kjempe for å være i livet. Jeg skal kjempe for å ta livet mitt tilbake og ta plass i det og jeg skal leve. 

Jeg vil finne meg selv igjen. Jeg vil leve livet, ikke bare overleve det. Det jeg drømmer om er ikke noe ekstraordinært liv. Jeg drømmer om at dagene har forstavelser. At det er mandager, lørdager, ukedager, helgedager, arbeidsdager, helligdager, feriedager, ikke bare en uendelig rekke sekunder som må holdes ut. At jeg kan legge meg om kvelden og kjenne at det har vært en ok dag. At jeg har en grunn til å stå opp dagen etter. Jeg drømmer om å bety noe for andre. Jeg drømmer om å ha en verdi bare fordi jeg er meg. Jeg drømmer om å studere, jobbe med noe jeg liker, ha et innholdsrikt liv med en fin balanse av ting jeg må gjøre og ting jeg gjør bare fordi jeg har lyst.

Jeg drømmer om å føle ro i kroppen. Jeg drømmer om å le, og gråte. Føle. Jeg vil leve, med alt det livet innebærer. Men jeg kan ikke leve med en spiseforstyrrelse. Den tar bare liv, eller tar det fra deg. Jeg drømmer om å være sjef i eget liv. Jeg vil bli frisk, helt frisk. Det er ingen andre ting jeg vil mer.

Jeg er redd for at det livet jeg kjemper meg tilbake til skal vise seg for vanskelig for meg å leve. Jeg er redd at ingen er igjen, av venner og mennesker jeg trenger, fordi jeg har vært distansert og innesluttet så lenge. Jeg er redd jeg aldri skal bli glad igjen. Jeg er så redd for å bli og forbli helt alene. Alltid. Jeg er redd for at det mennesket jeg er aldri vil bli bra nok. Jeg er redd for å aldri finne ro i meg selv. Jeg er redd for å gi opp. Jeg er så veldig, veldig redd. 

Jeg lengter sånn etter nærhet. Jeg trenger andre, og det er jeg ikke redd for å si. Men jeg kjenner at jeg trenger meg selv også, og at jeg er viktig for meg, og at jeg må ta vare på meg selv og vise meg selv medfølelse og kjærlighet og ikke bare hat og vondskap og slit. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Men tør jeg?

Kjære meg. Kjære deg som leser. Det er mye jeg, enda så selvutslettende livet mitt var den gangen. I dag kan jeg si at jeg våget og at jeg stadig våger mer. Bare noen måneder etter disse ordene, skrev jeg dette, som ble et slags bilde på at det er ikke over, men det er ikke over for det. Tiden fremover vil fortsatt bære preg av at jeg er underveis, men jeg gjør, jeg er, jeg våger, taper, vinner. Jeg finner noe og jeg finner stadig mer av det som er viktig: 

Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men jeg pusler, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.

Jeg er ikke så redd lenger. Jeg er ikke taus. Jeg er ikke alene. 

Jeg valgte livet, og jeg står for det. 

 

Forandring krever


Hver gang jeg går nye veier, blir jeg uendelig sliten. En fugl flyr forbi, jeg skvetter og får vansker med å fokusere blikket mot bakken. En ekstra hump i veien, det kan se ut som om regnet har laget bekker i sanden og dratt med seg småstein ned til det demmet seg opp, og jeg må trå over, men beinet vil knapt løfte seg. Rett til høyre for meg, så nærme at jeg kan knipe av et blad mens jeg trasker forbi, vokser det et tre ut av et annet tre. Det ser merkelig ut, jeg går litt for nær, en av greinene stryker meg over kinnet, jeg dukker og bruker fire skritt før jeg er oppreist igjen. Er jeg ikke snart på toppen? Bakken bare fortsetter å vokse foran meg. Pusten er så tung at jeg hiver etter den og presser den ut igjen mens det brenner i halsen. Hvor langt har jeg gått? Hvor lenge har jeg igjen? Hvor er halvveis, kommer det snart et flatere parti? Jeg tror ikke jeg takler en sving til i feil retning. Snart siger jeg sammen, om ikke noe kan fortelle meg at jeg nærmer meg noe annet. 

Akkurat sånn kan to kilometer på en vei jeg aldri har gått på før føles. Helt overveldende for mye. I løpet av den korte stunden det tar meg å gå, rekker jeg å ha lyst til å snu minst sju ganger. Jeg kjemper mot trangen til å sette meg ned minst fem ganger. For hver tiende meter, sparker jeg litt for hardt mot grusen av frustrasjon og sinne, og steinene fyker i alle retninger mens skoen blir stadig mer møkkete. Jeg må beherske meg for å ikke begynne å gråte eller le av frustrasjon og frustrasjon over frustrasjonen, og annenhver tanke jeg tenker handler om ett av følgende tre: Jeg er for svak til å klare dette. Jeg går feil vei. Det er noe feil med meg som føler det sånn. 

Av disse årsaker, går og løper jeg helst faste runder. Selv det å ta motsatt vei, er helt uaktuelt. Med mindre jeg har en usedvanlig god dag, full av overskudd og energi, og det er sol og tørt på bakken og jeg er dritt lei de veiene jeg vanligvis tar, hvilket skjer sånn omtrent aldri. 

Av disse årsaker, er det også veldig enkelt å gå seg fast i trygge spor. Det går liksom rundt og rundt, hverken oppover eller nedover. Heller ikke framover. All energi man bruker på å sirkulere, er energi man kunne investert i å skyte fart mot andre mål. Men det krever. Forandring fryder sjelden før den er overstått, og da blir den ofte glemt eller dysset ned i en ny streben. Det er fysisk tøft å tråkke opp en ny sti. Det tar masse tid. Du vil lammes av motløshet og lengte tilbake til det du kjente til. Armene vil verke, beina vil bli seige. Hodet vil nekte å samarbeid, blikket bli sløret av tårer. Alle inntrykkene kan lamme deg, frykten kommer snikende. Stemmen dirrer der du løfter hodet mot regnet og lar det skylle over deg mens du skriker ut i fortvilelse: Ta meg tilbake. 

Men du vil ikke tilbake når du endelig når toppen og ser utover alt det ukjente du er på vei inn i. Idet du står der, litt sterkere, litt modigere, litt utslitt og litt lettet, vil forandringen føles som den nye normalen. Bakketoppen blir et utgangspunkt for nye erfaringer. Kanskje snur du deg og tenker: Hvorfor har jeg ikke vært her før?

Velg meste motstands vei. Når det stritter imot inni deg, virkelig protesterer og overtaler og nedsnakker, jo viktigere er det å kjempe for det du ønsker innerst inne. La det gå en liten f* inni deg, la nok være nok nå. DET ER NOK NÅ! Hvilket jeg prøver på sånn omtrent hver gang jeg kjenner jeg er dritt lei de veiene jeg vanlivis tar. Og det gjør meg totalt utmattet. Det krever all min tålmodighet, energi og tilstedeværelse. Det skal føles å forandre seg. Du skal ha lyst til å snu. Du kommer til å sette deg ned og ikke makte et skritt til. Du kommer til å sparke av frustrasjon og skrike av sinne. Du kommer til å hive etter pusten og du kommer til å gråte. Du kommer til å tenke at du er for svak til å klare dette. Du kommer til å tenke at du går feil vei. Du kommer til å føle deg dum som føler det sånn. Du kommer til å føle deg alene. Du kommer til å flakke med blikket. Du kommer til å miste fokus og du kommer til å finne et nytt. 

Men så sant du fortsetter, ut av vilje og ut av kraften du bærer i deg, vil du komme til et punkt der du kan hvile i mestringens øyeblikk, som herre eller kvinne over eget liv. Hvor skyggene er bak deg og øynene blendes av lys. 

 

Vår, hår, vårhår, nytt menneske

Det er helgene som er verst, sa jeg. Hva kan du gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre? spurte hun. Hm. Det er enkelt å si at det ikke er noe jeg kan gjøre, og så sitte der søndag kveld som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: var det ikke det jeg sa?

Men ikke denne gangen, ikke. Nei, fra jeg reiste hjem fra jobb på fredag, foran hvert et potensielt ødeleggende øyblikk, har jeg gjentatt spørsmålet: "Hva kan jeg gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre?". Og så har jeg gjort det som har falt meg inn.

Fredag ettermiddag, mamma spør om vi skal dra på kino. Jeg tenker hm nei og sier hm ja det kan vi, og kan ikke jeg spise middag med dere først? Fredag kveld, mamma kunne tenkt seg cookies, jeg kunne kanskje tenkt meg cookies selv, jeg er redd for cookies, jeg baker cookies, og spiser en og cookies er litt mindre skummelt. Lørdag formiddag, jeg vil hjem til maten min og trene mer og bare, nei, ikke nå, ikke, og tenker, en skulle ikke klippa av litt hår siden det er vår. To minutter senere er jeg hos frisøren, en halvtime senere er jeg et nytt menneske. Jeg kaster på håret og smiler mot speilbildet i vinduene jeg passerer på vei til bakeren for å kjøpe meg noe å spise. Ringer og avtaler å møte familie, spiser årets første is med dem, lager pizza, spiser pizza og blir helt til kvelden.

Søndag morgen, jeg er lys våken, tenker jeg skal løpe litt før frokost, tenker ikke løpe før frokost, ikke. Spiser litt, KJØRER til treningssenteret, avslutter økta halvveis, KJØRER hjem, spiser ordentlig frokost, ser på TV, dusjer, sminker meg, pynter meg og reiser på fotoshoot med meg selv. Tenker at dette er kleint, der går noen tur, her styrer jeg med selvutløser og alt mulig, fortsetter med det. Ber meg selv bort på lunsj. Tenker å stikke innom en søndagsåpen butikk og kjøpe en halvannen liter Pepsi Max, tenker ikke noe boblende, brusende blære i dag, ikke, og kjøper heller en bukett røde roser til kjøkkenbordet mitt.

Søndagen går, jeg snakker med storesøster og plutselig sitter jeg her og søndag kveld er ikke som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: hva sa du sa du? 

Håret ble kortere, og gurimalla så utrolig mye hår jeg har! Frisøren hadde aldri vært borti makan. Og det til tross for alt hår som har gått tapt i denne sykdommen. Jeg elsker den nye sveisen, føler meg fresh, flott og forventningsfull, full av ny energi og inspirasjon. Det eneste problemet er at det virkelig er så mye hår at selv om det går i en hestehale, så kan jeg ikke gå med hestehale, for det ser helt brutalt ut. Som om noe massivt presses gjennom et tynt, tynt rør og så putselig spruter ut i en butt og raskt avbrutt megafontene, om det bildet ble tydelig nok. 


Dette ga mye mening for meg. Håper det ikke ble helt uleselig og at du kan bli inspirert til å lage deg bra sekunder, minutter, timer, dager. 

Fredag, lørdag, søndag, det har vært hyggelig å bli kjent! Gleder meg til å møtes igjen. 


Du i speilet



Hallo, du i speilet. 

Du må ikke gå. 
Du må ikke vike fra blikket mitt nå.

Du må ikke høre på stemmer i hodet.

Du må ikke tro det du hører er sant.

Du må ikke tro det, du får ikke tro det.

Først da kan du si at du tror at du vant.

 

For å gni det inn, har jeg spandert hele ettermiddagen foran mitt største speil, spinnende rundt i undertøyet og prøvd meg gjennom alle klærne mine. Vinter, ull og mørke farger havnet under senga i en plastkasse, mens vår, bomull og farge-farger ligger klart i skuffer og skap. Jeg har rocket bikinier i takt med Taylor Swift og kvittet meg med min siste tenk-om-jeg-en-dag-er-bitteliten-igjen-bukse. Jeg er ikke bitteliten. Jeg er er snart halvveis til femti faktisk. 

Kom kroppsforakt og treng deg på. Her skal du motstand finne. Jeg vender det andre kinnet til og ser, jeg ser en kvinne.  

 

 

Vårhåp


etter det

kalde mørkret:

gåseungemjuk

vårvarme

- Helge Torvund

Kjære leser.

Dette er en personlig tekstsamling om store og små rørelser i livet mitt. En dag er det mørkt, en dag er det lyst, en dag gløder teksten av inspirasjon og bildene flommer over av optimisme. Andre dager er hvert punktum et sukk og enter-tasten lager hull og tomrom i teksten fordi ordene kommer i gråtende hikst. Ta meg på ordet, men ikke ta alle ordene til deg som annet enn mitt utløp for følelser. I det siste har jeg blitt redd for hva mitt mørke kan gjøre med andre. Jeg er opptatt av å vise hva livet også kan være, og det er ikke alltid like vakkert og hyggelig. Likevel håper jeg at dere som leser kan finne noe nyttig, om så bare en egen refleksjon, et innfall, en dypere forståelse og aksept for egne og andres behov, inspirasjon til å snakke om ting og våge de første, utfordrende skrittene mot forandring. 


Mars er snart halvveis mot april. Det betyr at det er vår, selv om duse skyer gjemmer solen og vinterjakken beholdes på. Jeg liker vår, slik jeg ønsker enhver årstid velkommen når det er på tide å ta farvel med den forrige. Fortsatt kan det bli litt vel mye dagslys og få kroker å gjemme seg bort i, men å våkne til den friske lukten av alt som spirer og gror, gjennom et åpent vindu der solen tegner blondeskygger på veggen bak meg, det gjør noe med meg. Noe godt. På vei til jobb, mens lastebilen foran spruter sølete slaps mot frontruta mi, ser jeg en sti inn i skogen der det plutselig ikke er snø lenger, og jeg gleder meg til å ta på klær med mer farge og finne energien i naturen igjen. 

I våren vil jeg:

- ut på tur med kamera og lette sko, en appelsin på innerlomma og god musikk i ørene, eller kanskje helt i stillhet, nå som lydene utenfra stadig blir flere.

- se "Skjønnheten og udyret" på kino. 

- rydde i klær og saker og ting, gi bort og finne bortglemte skatter, bytte ut disse mørke plaggene med blått og korall og hvitt og mønstret. 

- skrive kule saker, på jobb og på blogg og kanskje noen andre prosjekter. 

- åpne døra, for rett utenfor er sola og regnet og frisk luft, alt jeg behøver for et skift i stemning. Ta med teen på trammen og øve på å slå hjul rett på gresset. 

- reise på tur igjen, et par dager fri for rutiner og fri for tvang, se noe nytt eller noe velkjent med nye øyne. Jeg tenke kanskje en påsketur, til familie i London eller et helt nytt sted. Må bare bestemme meg for at jeg skal og bestille, så jeg kan begynne å glede meg. 

- absolutt spise mer ute, på kafe og restaurant, alene og sammen med andre. Jeg savner gode smaker, jeg behøver den deilige, tilfredsstillende opplevelsen av alt det jeg unngår og ikke våger å kjøpe. Å bruke penger på mat jeg ikke har kontroll på er vanskelig for meg, men vanskelig er ikke det samme som umulig. En gang var det også vanskelig for meg å spise sukker på grøten, vel, nå finner aldri en pose Sukrin veien inn i min husholdning igjen. 

- få mest mulig utbytte av oppfølgingsoppholdet ved behandlingsstedet jeg ble skrevet ut fra for et år siden. Tenk at jeg har klart meg alene hjemme i ett år snart. Når jeg tenker tilbake på den dagen jeg ble skrevet ut og kjørte hjem oppløst i angst og tårer for hvilket monster jeg ville bli mot meg selv alene uten de trygge rammene, har jeg klart meg bra. Kanskje jeg må ha et lite oppsummeringsinnlegg, med erfaringer, opplevelser og oppdagelser fra mitt år på jakt etter meg selv. Ikke minst for å selv minne meg på alt som har blitt annerledes og alle skrittene i riktig retning.

- klippe meg. Forandring, forandring, forandring. Er ikke det vårens essens? For tre år siden klippet jeg av alt dette: 


og elsket å ha kortere hår. Det fikk meg til å føle meg mer stilig, voksen og fresh, det ønsker jeg velkommen!


- søke min kjære Tulips utforskertrang, energi og livsglede. Tulip var hunden min, og hun lærte meg at livet kan være skikkelig herlig. For henne var alt nytt spennende, alt uopplevde forlokkende, alt uspist fristende, alle mennesker vennlige og elskbare. Tulip er et stort savn, og en stor inspirasjon. En dag vil jeg være like kul som Tulip. 

Hva vil du at din vår skal vokse seg til? Hvilke forandringer kan gi livet ditt mer spontan glede og kriblende muligheter? Åpne opp for våren og ikke bli redd om livet kommer smygende i asfaltens sprekker og skinner i selv de bruneste grøftekanter. 

Hvorfor går du nå?

Jeg vil ikke gå tur, prøvde jeg å si. Men det er ingen ting som heter det. 

Først hadde jeg stått på badet og dratt i magen.

Denne delen som forbinder overkropp med underkropp og rommer så mye viktig. 

Den kunne dras i, den skulle ikke det. 

Jeg kan ikke si at jeg føler det jeg føler, for jeg går rundt og bærer på alt dette og liksom aksepterer det i min stille resignasjon og oppfordrer andre til å være fornøyd med seg selv. Fra dypt inni meg, så mener jeg det, bare ikke for meg. Noen ser meg og tenker at der er hun og hun er helt ok med å se ut sånn. Og andre ser meg og tenker at herregud, hva er det hun babler om. Så sier noen noe og jeg tolker noe annet, eller så sier ingen noen ting og jeg tolker alt av det. 

Den eneste jeg kan diskutere dette med er meg, og den diskusjonen er pågående og inngående, barnslig og smålig. Jeg er feit, jeg er stygg. Så stor forskjell er det vel ikke fra forrie uke? Jeg har fått store lår og stor rumpe. Men du er jo en kvinne, og den rumpa er i hvert fall bedre å sitte på enn den forrige.  Magen er aldri flat. Men det er luft og mat og drikke inni der. Uansett hvor mye jeg trener, det gjør ingen forskjell. Du har jo blitt sterkere. Om jeg spiser sånn eller sånn eller en kombinasjon av alt svada, det spiller ingen rolle. Jo, nei, du har kanskje rett. Er ikke buksa litt trangere i dag? Ansiktet er bredt, kragebeinet borte, hoftebeina borte, luften mellom lårene, forduftet. Ja, og fy så stor og stygg du har blitt.

Forakten jeg føler over egen kropp er svimlende. Det er nesten så jeg tar avstand fra den på en slik måte at jeg ikke ser at det er meg i speilet. Hvem er du? tenker jeg. Hva står du og glaner så stygt på? Jeg ser helst at ingen får se meg. Det er vår og snart skal sola skinne og klærne minke. Neste prioritering er å gjøre noe med alt som plutselig la seg over meg. 

På med joggeskoene og det innbitte ansiktet.

Og så går jeg.

Ganske sint gråter jeg.

Og så spør jeg:

Hvorfor går du nå?

Det er umulig å argumentere, både for og imot. 

 

Gjøre noe med det, ja. Det er den ene måten. Erfaringen viser at kroppsforakt ikke kan slankes bort.

Kanskje jeg heller burde bli og bli kjent med denne fremmede i speilet. Vi er tross alt den samme. 


En stigende følelse av mestring

(Min kjære storesøster er fotografen. Dette er fra en av våre road trips i USA, og jeg husker jeg følte meg så liten og så mektig akkurat her)

Det virker som denne finne-ut-av-perioden kommer til å ta en stund. Første skritt er å kjenne etter hva som ikke føles riktig. Det neste er å akseptere og stå for den erkjennelsen. Med det løftes noe tungt fra mine skuldre og jeg får tilbake litt kraft, litt motstandsdyktighet og et åpent sinn. Jeg har blitt flinkere til å stå opp for meg selv og mine behov, men fortsatt overdøves og distraheres egne tanker av andres tanker, andres følelser, andres meninger og andres overlegenhet. Og bak der lurer spiseforstyrrelsen alltid, så kjent at jeg knapt legger merke til den før den protesterer når jeg protesterer. 

Hvor går så neste skritt? Kanskje skal jeg bare stå litt her og ta det inn?

Her og nå, det er det eneste vi er ment til å være i. Tenk alle de øyeblikkene av her og nå som forsvinner i tanker om før og etter. Tenk all den tiden vi taper på å forsøke å forme fremtiden eller reparere fortiden. 

Nå skulle du sett meg. Her jeg sitt...ligger i sofaen med dataen i en slags skrå vinkel så det akkurat går å taste på tastaturet. Dobbelthake, magen står som et trommeskinn, jeg orker ikke holde den inne lenger, pysj med en flekkete genser, kanskje er det havregrøt? Da jeg kom hjem var jeg uutholdelig sulten, men jeg hadde mye greier med meg fordi jeg har sovet borte og truffet to herlige mennesker i to forskjellige byer siden jobb i går. Å sitte ned og spise er nærmest umulig for meg om det står ting rundt omkring som jeg burde pakke ut og rydde opp. Et helt tørkestativ med to maskiner klesvask på. Blomstene burde vannes. Det er en flekk med stearin på stuebordet jeg ikke får bort.  

Jeg kjenner stresset kommer bare jeg skriver om det. Og jeg tok meg selv i å åpne sekker og poser, rydde inn i skap og vaske kjøkkenbenken, omorganisere skoene i gangen og alt mulig annet enn å gå og begynne på den middagen jeg skulle spise. Sulten skremmer meg sånn, at jeg utsetter og utsetter spisingen til jeg ikke klarer å sette sammen et måltid og putte noe på en tallerken som kan inntas ved bordet. Altfor mange timer siden jeg ga kroppen næring. Jeg la opp til dette selv. Nå ligger en kaotisk masse i magen av alt jeg kom over i kjøleskapet som ikke behøver å kuttes og stekes og kokes før bruk. Tenk om jeg i stedet hadde spist lunsj på den kafeen. Tenk om jeg kunne tenkt lenger enn tankene som skremmer. Tenk hvilken fin kveld det kunne ha blitt da. Tenk hvilken forskjell et stabilt blodsukker gjør. Det tenker jeg nå. Det skal jeg huske på neste gang. Og du, som kanskje er der med meg da. Minn meg på det, er du snill. Si til meg at nå spiser du her sammen med meg, for husker du sist da du dro hjem sulten og skulle takle det alene?

Du skulle ha sett meg nå. For her sitt...ligger jeg fortsatt, og tørkstativet er like fullt av klær, blomsterjorda like tørr, stearinflekken rød og fin, oppvasken i kummen, sekken like uåpnet, skoene i et kaos i gangen. Og jeg ligger her på sofaen og bare gir litt faen i det. For jeg er sliten. Og jeg hadde en kjempefin kveld i går og jeg har hatt en kjempefin dag i dag og dumme meg gjorde ettermiddagen litt dum, men nå er jeg her, og det er greit. Jeg er litt for mett, men jeg hadde vært litt for sulten, og det er også greit. Og i stedet for å gjøre noe overilt, som å spurte en runde eller spise enda mer eller planlegge for fasting i morgen eller gå og kjøpe Pepsi Max eller starte vårrengjøringen sånn klokken åtte en torsdag kveld eller alt det på en gang, skal jeg bare ligge litt her og høre på musikk og drite i det, kjenne kroppen sakte bryte ned den kaotiske maten til viktig, nyttig energi med superkrefter sånn at jeg kanskje orker å lene meg over dataen og skru på TV. 

Det er prøving, det er feiling, learning by doing, og alt det der. Men jeg kjenner jeg er her, og det er det viktigste jeg kan være. Det er nok å være her akkurat nå. Beina høyt og hvilepuls. Meg, lyslenkene i vinduet, pysjen, magen, musikken, pusten, en kvise på haka, alt det fine vi snakket om, drypping fra takrenna utenfor. Så liten og så mektig, akkurat her. En perfeksjonistisk streber som gir litt faen og en stigende følelse av mestring. 

Hva måles min lidelse i?

En sang til kvelden for å summere opp mitt fravær i det siste: The Lonely, av og med Christina Perri

Hvis ikke psykisk sykdom måles i fysisk tyngde (referert til dette innlegget), hva måles den i da?

Min psykiske lidelse måles i ensomhet, tror jeg. Behøvet for ensomhet og effekten av ensomheten. Som det motsatte av fysisk tyngde. Det er helt tydelig, for i motsetning til fysisk sykdom kan ikke psykisk sykdom sees eller måles i noe konkret. Uavhengig av fysisk tyngde, tynger sykdommen. Tomhet, ensomhet, mørke og frykt. Fysisk tyngde kan gjøre deg sterkere, tryggere, mindre sårbar, mer synlig og vanskeligere å gjemme bort. Men med det kommer også behovet for å gjemme bort, utryggheten ved å bli synlig, følelser og et hjerte som kan knuses, forventninger om å bli noe målbart, og du søker ensomheten igjen og sykdommen holder deg inntil seg. Det som mangler i livet mitt nå er ikke food, fat and feelings, men mennesker. Andre liv. Livet er så lite i seg selv, det er i møte med annet liv at livet får en mening. Trygghet, bekreftelse og noe til å fylle de uendelig tomme sekundene, minuttene, timene med. Ting jeg desperat søker etter i strenge regler, utmattelse og fyll. Det vil aldri finnes der. 

Når jeg sier at min psykiske lidelse kan måles i ensomhet, gir jeg ensomheten mye makt over meg. Det er viktig å skille mellom å være alene og å være ensom. Å være alene kan være en fin ting, å være ensom er i mine øyne intet annet enn destruktivt og vondt. Et fremtredende symptom ved mange psykiske lidelser, om ikke de fleste, er nettopp ensomhet og isolasjon, kanskje fordi en psykisk lidelse i hovedsak finnes i hodet og tankene. Livet opphører utenfor eget hode, eller man fjerner seg sakte fra det. Dessuten kan ingen se, lese seg til, høre eller føle akkurat hvordan det føles for deg, og gjenkjennelsesgraden, selv hos de som deler samme diagnose, er varierende. Psykiske lidelser er individuelle opplevelser, og de er vanskelig for andre å forstå, de er vanskelig for andre å se, og vi snakker helst om været, innstilte tog og hva vi gjorde i helgen. Psykiske lidelser er ensomme. De skaper et behov for ensomhet, og ensomheten skaper et behov for dem. 


På en måte legger vi opp til ensomhet i lidelsen ved å holde den for oss selv, og ofte, på det mørkeste, mest destruktive, trekker vi oss bort slik at ingen skal måtte se hvordan det faktisk er. Så vondt unner vi de ikke, og skammen ville ikke vært til å leve med. Det tomrommet som oppstår når man fjerner seg fra fellesskapet, stenger alt inne og alle ute, det må liksom fylles likevel, og det du har for hånden er kun det som gjør alt verre; angst, mørke, sult, tvang, fullhet, stemmer i hodet, sinne, sorg.

Ville de tingene spiseforstyrrelsen anser som viktige å holde fast i vært så viktige å holde fast i hvis jeg holdt noen andre i hånden?

Og når kan man kjenne seg friskere? Når dette tomrommet fylles med andre ting enn det sydommen vil fylle det med? Når livet utenfor får ta plass inni igjen, med mennesker, følelser, musikk, opplevelser, sanseinntrykk, latter, kunnskap, kjærlighet, trygghet, varme.

Det nytter ikke å fortsette denne soloreisen, for den tar meg aldri dit jeg vil. Jeg må finne menneskene mine. Og i disse møtene, vil jeg også finne meg selv så lenge jeg kan slippe meg løs fra alt jeg tror er meg. I alle rollene jeg spiller, må jeg slutte å spille. De er alle meg, jeg finnes der, i den flinke, sårbare, lille, morsomme, triste, trygge, voksne, barnslige, engasjerte, nysgjerrige. Jeg er i alt det, og kan være alt det også i egen høye person. Akkurat nå er rollene noe jeg beveger meg inn og ut av, avhengig av motspillere, regler og spillebrett, både separert og usammenhengende for andre og i meg selv. Selv rollene er strenge. mens en friskere person kan være fleksibel og spontan, uforutsigbar. Til og med mer spennende å være rundt, liksom sprudlende av ovverraskelser. Jeg overrasker aldri noen.  

Det føles som at jeg ikke kan være det, den personen jeg vil være med det livet jeg vil være i med de tingene jeg vil gjøre, fordi jeg gikk glipp av min egen vekst inn i meg selv gjennom alle disse årene med selvundertrykkelse. Noen ganger kan jeg liksom se et glimt av det, i en sang jeg ikke får nok av, i måten tiden forsvinner på når jeg gjør noe som er virkelig meningsfullt for meg, når jeg overgår egne forventninger, når det jeg var redd for viste seg å være helt ok, i måten forandring skjer rundt meg og i meg, hvordan luften i går fyltes av snø og i dag sang fuglene, i nærhet og presens, med varme, trygge mennesker, når jeg er sikker på hvem jeg er og hva jeg er for dem. 


Jeg lengter etter å føle eierskap til livet mitt, til stemmen min, til tingene mine, til kroppen min, til interessene mine, til drømmene mine, til følelsene mine, til dagene mine, til pengene mine, til jobben min, til tiden min og hvordan jeg bruker den. Mest av alt, lengter jeg etter andre. Ensomhet holder så mye desperasjon. Det holder meg tilbake. Det fyller meg med behovet til å fylle meg med det jeg har tilgjengelig og det jeg kjenner fra før, som selvhat, undertrykkelse, tvang, utmattelse, væske, sult, mat, mer ensomhet. Ensomheten gjør spiseforstyrrelsen til en nødvendighet. Ironisk nok gjør spiseforstyrrelsen ensomheten til en nødvendighet også. 

Ensomhet, jeg er elendig på det. Og jeg ser ikke poenget i å håndtere det ved å lære meg å bli bedre på å være alene. For de gangene jeg øver meg på å være mindre alene, kjenner jeg at jeg ønsker aleneheten velkommen etterpå, for en liten stund. Jeg behøver begge deler. Det slår meg at det er frykten for mer ensomhet som holder meg fra å komme andre for nære. En slags redsel for deres uforutsigbarhet, alle som kommer og går. Det er vondere å miste noe man har hatt. Jeg ønsker at noe kan være konstant og at noen kan bli. Jeg ønsker å være essensiell for noen, å bli behøvet så mye at jeg må kjempe videre for å være her, være her på ordentlig, i hode, kropp og hjerte. 

Det virker som om det er for sent. Men jeg har ikke tenkt meg noen steder. Så kom. Om det er noen, noe eller meg selv som kommer tilbake. 

Sammen kan det vonde sakte bli mindre, jeg tror på det. Jeg tror bare ikke på at sammen er noe jeg passer til. Og så savner jeg deg plutselig så mye at det får øynene mine til å fylles med tårer. Og så tror jeg litt likevel. 

Hvem er du?

Hei, jeg heter Thea.


Jeg var og/eller er en datter, søster, elev, arbeidspraktikant, kunde, profesjonell, pasient, solist, skribent, sopran, medpasient, venn, løper, kollega, leietaker, hundemamma, skuespiller, matlager, bilist, tv-titter, radiolytter, yogi, turist, blogger, privat, leser, fotograf, medmenneske, foredragsholder, barnepike, og alt annet du har møtt meg som.

I det siste har jeg opppdaget noe interessant om dette. Rundt omkring, i møte med situasjoner og mennesker, behøver jeg å ta på meg en rolle. Enten er den rollen knyttet opp mot en relasjon, et arbeidsforhold, en oppgave eller en interesse. Så fort rollen er definert, er neste skritt å mestre rollen etter de kravene som stilles, det andre forventer av rollen eller det jeg selv pålegger rollen av egenskaper og handlinger. Endringen i meg skjer på sekundet, helt tydelig merkbart i meg, men ikke like synlig for andre, kanskje fordi de er så vant til å se meg slik de er vant til å se meg. Rollespill er trygt, for det har regler. Rollespill er trygt, for det har tidsrammer, begrensninger og forutsigbarhet. Men for mye rollespill kan også føre til konflikter, vinnere og tapere, spilleavhengighet, vanskeligheter med å skille spill fra virkelighet. Man kan spille så man mister alt, og man kan spille så man mister seg selv.

Bak rollene mine, kan selve jeg-et gjemme seg litt. Til tross for en svært introvert personlighet, kan jeg i arbeidspraksis som "journalist" være spørrende, frampå, bestemt og snakkesalig, og det fullstendig komfortabel og naturlig. Det hersker ingen tvil om hva jeg er og hva jeg har kommet for å gjøre. Gråtende kan jeg kjøre til butikken, tørke tårene, kjøpe et eple og smile takk og ha en fin dag til han i kassa. Jeg kan memorere 100 sider i en historiebok og få sekser på prøven. Eller jeg kan løpe to mil, reise til andre siden av verden helt på egenhånd, synge foran hundrevis av mennesker uten annet enn en mikrofon å støtte meg mot, stå på kjøkkenet i seks timer og bake en kake verdig et kongelig ball, si "du er verdifull i deg selv, du behøver ikke å være noe annet enn deg" til en medpasient, sette grenser overfor mamma, be pappa om hjelp, ligge tett inntil en nær søster og krangle høylydt med en bror. Jeg kan juble med armene over hodet når Norge vinner gull, og jeg kan snakke i halvannen time om et svært personlig og vanskelig tema foran hundre ukjente unge mennesker uten å skjelve i stemmen. Jeg kan skrive "klem" og "mange klemmer" og "uendelig mange klemmer", til vennene mine, til besteforeldre og bekjente. Jeg kan til og med banne høyt av forfjamselse, sinne eller for underholdningens skyld. Og som om ikke det var nok, kan jeg tåle å spise etter andres regler, så mye mat, utrygg mat, sammen med andre mennesker, mens jeg vet at jeg sakte legger på meg alle kiloene jeg så hardt jobbet for å få bort og at det er synlig for alle rundt meg.

Jeg kan så mye, så lenge jeg vet hva jeg er.

Og så kan jeg komme tilbake på kontoret og ikke våge å spørre om hjelp til å få bildeteksten i avisen i riktig størrelse. Kjøre hjem fra butikken og vurdere mulighetene for å få en slutt på dette livet. Jeg kan legge fra meg historieprøven i det fine arkivet med andre sekserprøver og ikke huske et ord av det jeg en gang kunne. Jeg kan komme hjem fra løpetur og ikke orke å stå å dusje, reise hjem fra jobb og ikke skjønne hvordan jeg skal klare meg på egenhånd i tre timer, synge foran meg selv i speilet og bli oppriktig skamfull og nervøs, kaste kaka jeg bakte i søpla fordi jeg ikke kan være rundt den, si "du er ikke verdifull, du kan aldri være god nok i deg selv" til meg selv, føye meg etter alt og alle, ikke ville være til bry, krympe sammen til en ball og rope "gå vekk, gå vekk, la meg være", få vondt i hodet av alt innestengt sinne. Jeg kan være så redd for å ta plass og uttrykke egne følelser at jeg later som jeg ikke bryr meg, jeg kan sitte i taushet i halvannen time med psykologen fordi det er for personlig og vanskelig å snakke om. Jeg kan fysisk dytte folk unna om de kommer for nære. Jeg kan til og med banne høyt inni meg og smile pent utenpå. Og som om ikke det var nok, kan jeg spise kun etter egne regler, så lite mat, trygg mat, alene, mens jeg vet at jeg sakte frarøver kroppen min og selvet mitt muligheten til vekst. 

Hei, jeg heter Thea.

Du kan godt spørre hva jeg er, spør gjerne om det. Men spør meg ikke hvem jeg er, er du snill. Jeg var og er ingen, ingenting. Jeg mistet meg selv i spillet. Og der ligger problemet. Hvem er jeg? Hvem er jeg når jeg ikke kan gjemme meg bak noe jeg tror andre vil jeg skal være eller jeg tror jeg bør være? Er jeg den jeg kan være i en av de trygge rollene, utadvent, morsom, kjærlig, dyktig, bestemt og full av initiativ og drivkraft? Jeg håper det. For jeg trives der ute, når jeg spiller og får være med. Og jeg håper at jo mer jeg kan ta den rollen, jo mer kan jeg lære å være slik uten rollen også. 


Til slutt vil jeg tilføye at i oppramsingen om alt jeg var/er, står det ingen ting om spiseforstyrrelser eller andre diagnoser, for det er noe jeg har, ikke noe jeg er. Det må man aldri blande, for da blir alt riktig så dystert og forvirrende. En sykdom er ingen identitet, selv om identiteten kan skjules godt bak den. Men mer om det i et annet innlegg. 

Ha en fortreffelig kveld, som deg selv. Dette bildet er det nærmeste jeg kom et kleint forsøk på indre jubel og impulsivitet i sommer. Jeg kalte det "Her ligger jeg i en blomstereng og prøver". 

Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil

Fremtiden, den er alt alle snakker om. Hvem vil du bli, hva vil du gjøre, hvor skal du? Planene skal helst være store, oppnåelige, målrettede og spennende. De vil høre hva du vil. Hva du drømmer om. Og, ikke minst, hvordan du skal få det til. Så stor du har blitt. Så flink du er. Du kan bli akkurat hva du vil. 

Bak svarene som kommer på rams, uten å si noe konkret, men likevel ikke være for svevende, står en ung kvinne og kaldsvetter. Det var dette hun fryktet. Så fort hun finner tilbake til seg selv, er ikke lenger hun selv god nok. Nervøst flytter hun på seg, vrir den ene skulderen litt, tar håret bak øret, lurer på når hun kan si ha det og gå hjem og grine. Hun må jo bli noe også. Alle andre blir noe, eller er noe allerede. Du kan bli hva du vil. Likevel føler hun seg som den posen med blomsterfrø på Plantasjen, som havnet under en hyllerad og ikke ble funnet før det var for sent for liv der. 

Thea kunne telle til hundre og knytte sine sko. De var grønne, akkurat som jakka og buksa, og sekken var lilla, det var mye farger. 200 meter hjemmefra, fikk hun en plass ved vinduet. Hun kunne lese, hun kunne skrive, hun kunne steke pannekaker. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne annerledes. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne besatt av å alltid måtte kunne alt. Hun kunne ikke glemme noe. Hun kunne ikke slurve med noe, hun kunne ikke tåle en feil. Det hun kunne, ble henne, og alle så henne for det. Dessuten var hun usedvanlig pliktoppfyllende og ordentlig. Hun hevet aldri stemmen, hun klaget aldri, hun kom aldri for sent. Inni seg sverget hun at hun aldri skulle gjøre noe som ikke var riktig, eller noe som gjorde andre lei seg, eller noe som gjorde andre sinte. På konferansetimene skrøt læreren av henne, og hun sa takk, for det sier man. Likevel hørte hun ikke etter, annet enn at hun skjønte at hun måtte fortsette med dette, for nå var hun slik, og det ble forventet ting av en som henne. Ikke minst fra henne selv. 

Alt hun måtte gjøre for å fortsette å være den andre så henne være, tok mye tid. Inni den lille kroppen, herjet følelser og behov og behovet for følelser, men det måtte ingen få vite. Hun forsøkte å gjøre som de andre, hun husket som de andre, hoppet paradis som de andre, samlet på snegler som de andre og løp hjem når dagen var slutt, som de andre. Hjemme var hun ikke som hun burde være. Hun har blitt fortalt at hun var vanskelig. Mye sint og mange tårer. Dette kan hun selv ikke huske, for det var liksom ikke henne. Et sted sivet alt det som bygget seg opp ut, i trygge omgivelser som tålte det fordi de var hennes kjøtt og blod. De måtte i hvert fall tåle det, men tålte det kanskje ikke så godt, og hun tålte ikke så godt å være den belastende ungen som ikke fikk sove og ikke torde noen ting og sakte, sakte følte seg for mye.

Til slutt fant hun ut hvordan alt skulle bli bra. Hun skulle bli raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Hun skulle gjøre det hun var god på, og bare være god på alt hun gjorde. Hun skulle ikke gråte eller krangle eller være redd for noe. Hun skulle ha venner, og hun skulle bli en bedre søster, og hun skulle alltid, alltid tenke på andre før seg selv. Hun var bare så gammel at hun fortsatt var for liten for å tenke sånne tanker i det hele tatt. Ikke mer enn 9-10 år, favorittplagget var fortsatt en blå silkepysj med bamser på. Hun visste ikke hva angst var, men hun var redd. Hun visste ikke hva BUP var, men hun satt der og ristet på hodet og nikket i 45 minutter annenhver uke. Hun visste ikke at det viktigste man lærer på barneskolen er å være et barn og være sammen med andre barn, men hun kunne ramse opp alle hovedstedene i Europa, om noen spurte. Ofte sa hun at hun likte skolen, men ofte var det for at de skulle like henne. Hun likte aller best å kunne være best på noe, for hun følte seg som et forferdelig stygt og krevende menneske. 

Slik startet et liv som på papiret så fantastisk bra ut. Alt rett, 37 av 37. Full pott. 6! Strålende. Slik sluttet et liv som kunne vært levelig. 

Jeg skriver om dette i tredjeperson. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt kan akseptere at det også var meg. Selv nå, som jeg tenker på det, tenker jeg at jeg var så mye bedre da fordi jeg klarte alt det der, til tross for alt jeg ikke klarte av alt det andre livet burde inneholdt. Mitt evige slit for å alltid være så god at andre kunne godta meg, gjorde meg veldig ensom, veldig drevet av tvang, veldig innesluttet. Jeg kan huske jeg hadde hodepine, og et halvt år med så mange bekymringstanker at jeg lå våken hver natt til klokka var to-tre. Jeg kan også huske den første gangen jeg veide meg, den første gangen jeg løy om at jeg hadde spist et annet sted, den første gangen jeg kastet matpakka i søpla, den første gangen jeg ikke kunne spise kveldsmat lenger, den første dagen jeg ikke spiste noen ting, den sekstende dagen i 6. klasse og min første natt på sykehus, da de dyttet en sonde ned gjennom nesen, forbi svelget, nedover i spiserøret, at jeg hostet, at jeg ikke klarte å ikke gråte, at slangen traff magesekken og det kjølige vannet de sprøytet gjennom den mens de lyttet med stetoskop på den hårete magen for å bekrefte at prosedyren var korrekt gjennomført, at jeg ikke spiste noen ting på et halvt år etter det. Jeg kan huske at jeg ikke husker noe på en uke, og så kan jeg huske at jeg var veldig bekymret fordi vi skulle ha en engelskprøve jeg gikk glipp av.

Jeg valgte å bli noe jeg ikke kunne leve opp til: Umenneskelig perfekt uten følelser, uten behov, uten å være til bry for andre. Etterpå har jeg brukt mye liv på å ikke leve og oppheve. Når andre tok kontrollen over maten min, kroppen min, hver minste lille bevegelse jeg gjorde, tok jeg kontrollen over tankene mine, de fikk ingen. For å føle at jeg fikk til noe, mestret jeg skolen perfekt. Etter hvert ble skole karakterer, og mine måtte alltid være de beste. Tiden gikk, og jeg var fortsatt syk og sykelig opptatt av å være god. Jeg hadde noen venner, jeg mistet noen venner, jeg fikk ikke så mange nye. Jeg ble god på å være med voksne, for det var voksne jeg var mest sammen med, på sykehuset, i terapi, selv skolematen ble spist under oppsyn av en lærer. Det var uaktuelt å gjøre normale ting, som å dra på leirskole, Polentur, klassefest, det første kysset, se på film og spise brownies rett fra stekebrettet, være ute for sent. Jeg var på sykehuset, eller hjemme, eller på skolen. 

Etter grunnskolen, orket jeg ikke mer. Det gikk to dager på videregående før jeg forsto at jeg enten måtte slutte på skolen eller forsvinne igjen. Jeg valgte å slutte, men med tiden forsvant jeg likevel. Etter et år, der jeg trodde jeg skulle klare å bli friskere fordi jeg slapp skolepresset, begynte jeg på skolen igjen, like syk. Og enda mer alene. Jeg skulle ønske noen forbød meg å slutte da jeg sluttet, for alt er vanskeligere alene. Igjen fordypet jeg meg i fag og karakterjag, og tre år på tre forskjellige skoler resulterte i toppkarakterer i alle fag, en enda mer innviklet og altoppslukende spiseforstyrrelse og en ny venn. For alle andre enn henne, var jeg en nerd, en kjedelig person, en man kun snakket med om man lurte på noe faglig, eller på et eller annet vis behøvde noe fra. Jeg tror medelever så på meg og ikke så noe annet enn veggen bak meg, som jeg forsøkte å gå i ett med. 

Etter det, har jeg sett at hvem som helst har blitt hva som helst. Studenter, karrieremennesker, forlovede, mødre, fedre, gifte, huseiere, hundeeiere, reisende, noe for seg selv og noe for andre. På stolen jeg sitter, ved mitt arvede kjøkkenbord, i min leide sokkelleilighet, i en liten by utenfor mulighetenes land, med rennende tårer og en krypende følelse av at dette er for personlig å snakke om, er jeg ingen ting av det jeg trodde jeg skulle bli bare jeg ble raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Det viste seg at det bare gjorde det å bli noe helt umulig, og selv nå, som jeg stiller spørsmålet og andre stiller spørsmålet, vil jeg ikke, kan jeg ikke, tør jeg ikke, greier jeg ikke å tro at jeg kan. 

Jeg kan ikke se for meg at måten jeg går på skole på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg har gått på skole på i alle årene jeg har gått på skole. Jeg kan ikke se for meg at måten andre ser på meg på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten andre har sett på meg på i alle årene jeg har syntes. Jeg kan ikke se for meg at måten jeg ser på meg selv, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg alltid har sett på meg selv. I egne øyne er jeg verdiløs med mindre jeg presterer noe usedvanlig verdifullt, noe håndfast og konkret, skrevet ned på et papir eller vist som et tall på en vekt. 

Bare tanken på å sitte i en forelesningssal igjen, kjøpe pensumbøker, flytte til et nytt sted, gjør meg kvalm. Det gjorde meg virkelig syk sist, så fortvilet og mørk og desperat at jeg var redd for å ville dø og redd for å fortsette å leve. Ingen ting ved studentlivet virker overkommelig for meg, og aller minst det alle forbinder med studentlivet: å leve livet, ha det gøy, være sosial, feste, være midt i det. Jeg vet bare hvordan å være for god for mitt eget beste. Og det er ikke bra for meg nå. Jeg har mer enn nok med å forsøke å være god mot meg selv og innfinne meg med å gjøre ting godt nok, og samtidig gjøre noe akkurat passe krevende i den tiden og energien jeg har til overs etter det.

Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente; isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt fram i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for. Jeg vil ikke gå på skole igjen før jeg har mer rundt meg og i meg av det som kan gi livet mitt mening. 

Med snø i håret på myke veier

Vet du hva som skjer når du tar bort noe? Noe annet får ta plass, eller noe nytt får slippe til. Vet du hva som skjer når du lar livet gå litt saktere? Ting får falle og reise seg, inntrykkene rundt deg blir plutselig synlige og kraftfulle, selv snøen blir liggende i håret litt lenger før den smelter. Grusen du trår på åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe du ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

Jeg velger å huske alt jeg har fått til denne uken, fremfor de få stundene alt brøt sammen. Kroppen har ikke gjort like vondt. Ikke en eneste gang har jeg vært så sliten at jeg bare vil gråte, pakke meg inn og gjemme meg bort. Fremfor å bli utslitt av for harde kroppslige påkjenninger, har jeg blitt akkurat passe sliten i viljestyrken av å la være. Fremfor å være mest alene, har jeg vært mest med. I dag, lørdag, har jeg endelig litt tid for meg selv hjemme hos meg selv, og det føles forfriskende godt. Ute snør det pent og pyntelig, og jeg har kjole på og flettet hår, enda jeg ikke skal noe sted. Til ære for meg selv og det livet jeg har fått et glimt av, her kommer en liste over ukens øyeblikk av mestring: 

- Treningen har bare fått halvparten så mye plass, og jeg har endelig blitt hel igjen. Det er tøft å slutte før tvangen vil, tøffere enn å fortsette, men jeg har greid det, hele uken, og jeg har merket en enorm forskjell underveis og etterpå. Mye frigjort tid, ingen apatiske fosterstillingsseanser på gulvet, fysisk, mentalt og sosialt overskudd, tiltakslyst. En del av motivasjonen har vært at det er bare for en uke, og at jeg kanskje vil bli sterkere av det fordi jeg virkelig behøvde litt etterlengtet restitusjon. Men det har fått meg til å tenke på hva jeg vil at livet mitt skal inneholde, hva alle den treningen egentlig er godt, eller vondt, for, alt jeg orker å gjøre når jeg ikke er så sliten hele tiden. Forhåpentligvis er dette bare starten på en ny, snillere måte å behandle kroppen min på, selv om endringen må skje gradvis og garantert vil gå både fremover, bakover og stå stille.

- Til tross for at jeg har trent betraktelig mindre, har jeg etterstrebet å gi kroppen nok energi gjennom dagen. Noen kalorifattige matvarer er byttet ut med mer næringsrik og energitett mat, og har kjent meg mer tilfreds enn konstant sulten. De neste ukene skal jeg bruke på å innarbeide nye rutiner for innkjøp, måltider og trening, og det kommer til å bli krevende. Det tar lang tid å bli trygg, men alternativet er å bruke all tid på å forbli utrygg, og det kaoset orker jeg ikke mer nå.  

- Hver dag på jobb er en øvelse i å være utenfor egen komfortsone og gjøre ting jeg ikke kan. Av natur er jeg elendig på å gjøre ting jeg ikke kan, jeg unngår det så langt det går. Det begrenser meg i stor grad, fordi det stadig blir færre ting jeg føler jeg kan, og selv ting jeg en gang kunne, slutter jeg å gjøre i frykt for at jeg ikke mestrer det perfekt lenger. Vel, på jobb må jeg utfordre meg. Det heter ikke nei, det går ikke, men ok, det skal jeg prøve. Stressnivået er høyt, presset fra min indre perfeksjonist er til tider nærmest lammende, men jeg står i det og gjør så godt jeg kan. Foreløpig har det vært godt nok. Godt nok er godt nok, godt nok kan i slike tilfeller være bedre enn perfekt. Godt nok senker kravene og gir flere muligheter. 

- På torsdag ble jeg intervjuet og fotografert til en debattsak i Aftenposten. Mer om det når saken skal på trykk, men jeg kan røpe at det dreier seg om noe jeg brenner for og kjenner på kroppen. Jeg overnattet i Oslo, hadde en superhyggelig kveld og morgen med lillesøsteren min, og spiste til og med lunsj som ikke var medbrakt. Pluss i Thea-boka! 

- Thea vs. blomsterfluer: 1-0. I en plante fra Plantasjen, en stor, dyr og flott en, fant jeg kilden til minifluehelvetet hjemme. Selveste moder jord, i en potte av terrakotta. Etter å forsøkt alle kjerringråd, klappet og klappet de små inntrengerne flate mellom hender, mot vinduer, gulv og vegger, stukket fyrstikker opp-ned i jorda og sprayet med salmiakkvann, endte hele planta på trappa i vinternatten. Men litt frost skadet visst ingen, annet enn å ta livet av draketreet der det sto til sakte opptining i gangen, og bladene falt mot flisene, mens fluene våknet opp av vinterdvalen igjen. Nå ligger alt dødt og levende i den store restavfallsdunken i oppkjørselen, og hjemmet er fritt for både grønt og husdyr. Girlpower, fly, fly goodbye!

- Med tente lys, rolig musikk og avslappende stemning, gjorde jeg yoga hjemme uten at det utviklet seg til en styrkeøkt. Attpåtil tok jeg en lang dusj og spiste ordentlig kveldsmat etterpå, og den natta sov jeg så godt, uten smerter, mett og varm. 

- Jeg har drukket mye mindre enn jeg pleier, takket være nok et forsøk på å slutte med Pepsi Max. Det har ført til mer sammenhengende søvn, et mindre anstrengt forhold til kroppen, færre toalettbesøk, bedre sult- og metthetsfølelse og etter hvert ga den verste hodepinne seg også. Av erfaring melder behovet seg ved neste tur på butikken, men akkurat nå kjenner jeg ikke noe tvangsmessig sug etter det, og det er en fri følelse. 

 

Livet i saktere, lettere, snillere tempo, har vært mest fint. Støtten fra famile, venner og lesere har vært motiverende og betryggende. Neste uke skal bli så god som mulig, det tror jeg på. Kanskje saktere, lettere, snillere kan gi meg mer enn det jeg tror jeg mister? Det handler om meg selv, men ikke bare det. Meg selv med meg selv, meg selv i verden, meg selv med andre. Hvem vet hvilket liv som kanskje venter når man slutter å flykte fra det?

Grusen jeg stamper i og snubler bortover, åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe jeg ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 




 

23 minutter



Når du har fått til i 72 timer

vært god i 72 timer

stått imot i 72 timer

tatt vare på i 72 timer

vært sterk i 72 timer

 

så kommer det 23 minutter

en slags gift som øker kontrasten til alt er gjennomsyret av svarte forgreininger i tanker, minner og hjerte

og så er 23 minutter det eneste du husker

 

 

 

 

Saktere, lettere, snillere


Musikk når du trenger kraften med deg: "Rey's theme" - filmmusikk fra Star Wars: The Force Awakens, av John Williams

Prosjektet "Ut av skyggen" startet med et virkelig brak i går. Jeg hadde sovet dårlig, gruet meg litt til jobb, kjente at hodet var opphengt i de få grammene ekstra med havregryn som fant veien oppi kjelen til frokost, posen med treningstøy som lå klar i bilen til bruk etter jobb. Men mest av alt, var jeg distrahert til det hinsidige av to dragninger i meg: den som vil forandre og den som vil holde fast. Mandag betyr nye uke, ny uke betyr at jeg ikke har trent denne uken, hvilket betyr at jeg må trene så mye jeg kan for å ikke føle meg som en som ikke trener. Til tross for at jeg trente hver dag forrige uke, det var forrige uke. Ingen hvile før utmattelse. Problemet var bare det at jeg var utmattet allerede, og etter syv timer på jobb var jeg segneferdig. Angsten bygget seg opp for hvert sekund klokken nærmet seg tre, for da visste jeg at det bar rett ut i bilen, til løpetights og løpesko og ut i skogen i høyt tempo til det bestemte antall kilometer var tilbakelagt. Jeg var like ved å gråte frustrerte tårer, legge meg under arbeidspulten og be noen ta meg med hjem, men det kunne jeg ikke, for da ville alle se den ekte meg og jeg ville ikke kunne spise noe mer den dagen fordi jeg er så lat og ikke fortjener mat.

Jeg lengtet etter en tillatelse fra noen til å reise hjem, spise middag, slappe av, men den kom ikke. Så jeg slepte meg ut i bilen, sendte en nødsnap til storesøster og spurte om hun hadde tid til å snakke litt, ble sittende i ti minutter i førersetet, kjente ambivalensen rive og slite i meg, gikk ut av bilen, åpnet bakdøra, tok ut posen med treningstøy, slang den tilbake, lukket bakdøra, snakket meg selv ned i håp om å bygge opp løpeviljen, til jeg til slutt stirret meg selv inn i øynene i sladrespeilet og sa med bestemt og tydelig stemme: Nå, Thea, nå kjører du hjem og lager middag, du får ikke bevege deg en meter til i dag! Og så gjorde jeg det, andpusten og innbitt som om det var et maraton i selvkontroll jeg holdt på med. Storesøster ringte, og vi snakket i to timer, helt til begge var forsikret om at jeg ikke kom til å gå ut og løpe og jeg hadde fått flere oppgaver for den kommende uken med formålet å ta vare på meg selv. 

De siste månedene har jeg merket at kroppen prøver å si ifra om at noe ikke er som det skal. Jeg er alltid sliten, alltid sulten, musklene verker, jeg kan bli svimmel og apatisk ved brå bevegelser. Dette uten at kroppen har forandret seg nevneverdig. Målet er konstant det samme - å gå ned i vekt - men det får jeg faktisk ikke til, og det er vel fordi kroppen nekter plent. Dette er deg, sier kroppen, du får bare leve med det. Dette leder til en frustrasjon og usikkerhet, spesielt rundt mat og trening, der jeg føler jeg må begrense og kompensere for alt jeg spiser, og trene stadig mer og tyngre. Etter en viss tid, for det går greit for en periode, reagerer kroppen slik den kan best: Skrur ned forbrenningen, prioriterer viktige funksjoner, sakner det generelle tempoet og signaliserer tre ting: Jeg er sulten, jeg er sliten, jeg har vondt. 

De som ser meg spise, løpe, løfte, pushe, prestere, ville blitt overrasket over hvordan jeg er når jeg spiser hjemme, ikke løper, ikke løfter, ikke pusher og ikke må prestere. Da ligger jeg sammenkrøpet i sofaen, sitter apatisk på en stol foran dataen, hviler hele kroppen mot baderomsinnredningen for å orke å pusse tenner og spiser store porsjoner mat. Det holder ikke med en kopp te, det blir titalls, det holder ikke med et glass Pepsi Max, det blir en firpakning, det holder ikke med frokost, jeg må gjerne ha dobbel porsjon. Det går fra horisontal posisjon på gulvet til spurter i motbakken utenfor. Og likevel skriker kroppen etter mer. Mer mat, mer hvile, mer drikke, mer mer mer. 

Blir du aldri fornøyd, tenker jeg om kroppen, før jeg pusher grensene ytterligere. Løpesteget er ikke lenger like kvikt, de tunge øktene på treningssenteret sitter i i flere dager. Jeg tror jeg tåler mer fordi jeg øker på, løper lenger, legger på vekter, men innerst inne tror jeg det er mer stålvilje enn muskelkraft som rår. 

Hva er det egentlig du vil med livet ditt? spurte søsteren min i går. Vil jeg virkelig at all min ledige tid skal gå med til planlegging og gjennomføring av måltider og treningsøkter? Skal noe så basalt som mat og bevegelse få alt mitt fokus, all min innsats, all min energi? Og virker det? Gir det meg det jeg søker? Mestring, overskudd og positive følelser? Nei, nei og nei. Det gir meg mangel på mestring, underskudd og svært selvkritiske følelser, et mørke. Får det meg til å bli mer sosial? Gir det meg konsentrasjon og motivasjon til å skrive, utvikle meg, gjøre noe større? Nei, det er et ensomt prosjekt, der alle smarte tanker dyttes vekk av totalt unyttige tanker og bekymringer om mat, mat, mat, trening, trening, trening. Og løsningen jeg tyr til for å kompensere for alt dette kaoset, er et enda større fokus på mat og trening. Som om det gjaldt livet, mens det helt tydelig frarøver meg livet.

Så virker det?

Nei!

Så hvorfor fortsette? 

Gud, hun er fantastisk, hun søsteren min. To timers skravling med henne, og jeg føler meg som et sterkt, målrettet og godt menneske med alle muligheter i verden. Selvsagt går dette over ganske fort, men for hver gang, kommer jeg litt høyere opp og ettereffekten varer litt lenger.

Denne uken, som det både er mange utfordringer på jobb, privat og sosialt, har jeg derfor pålagt meg selv en virkelig tøff treningsuke, vi snakker styrkeprøve deluxe. Programmet er som følger: Saktere, lettere, snillere. Det vil si kortere løpeturer, kortere styrkeøkter, lettere vekter, yoga, nok mat før og etter og et par matutfordringer. Den tyngste treningen jeg gjør, er den treningen jeg klarer å ikke gjøre. De sunneste matvalgene jeg gjør, er de som viker fra den (u)sunne rutinen. 

Mitt strålende smil helt øverst, kom spontant og sprudlende i dag etter årets korteste, mest solfylte løpetur. Jeg må finne meg noen nye runder, for alle favorittene er rett og slett for lange for mitt eget beste. Tilbake til pusten, det myke, det snille, det gode. For jeg fortjener å ha det så mye bedre. Jeg vil mer, mye mer, enn dette slitne livet kan tilby meg. 

 

Prosjekt: Ut av skyggen

Livet er for dyrebart til å fjerne seg fra det. Det er på tide å finne veien ut i lyset, slik lyset finner veien tilbake til våren og vekker liv i alt fastfrosset, snødekket, midlertidig i dvale. Det er ikke for evig, heller ikke dette. 

Mange har vinterferie nå. Jeg takker for at jeg får fortsette min arbeidsrutine mens andre reiser til fjells. Det eneste utfordrende med mine fine fjols til fjells og utenlands - ikke ekte fjols, men jeg er fjollete glad i dem - er at jeg ikke kan flykte fra ensomheten like enkelt. Det er ingen å sove hos, ingen å snakke med i sene nattetimer, med mindre jeg våger oppsøke kontakter som krever mer av meg enn min fysiske tilstedeværelse. Det blir jeg helt nødt til, samtidig som jeg må gjøre hjemme til noe litt varmere, tryggere og roligere enn det har vært den siste tiden. Først og fremst handler det om innholdet i kjøleskapet, å tillate meg rolige dager med skriving, lesing, film, å trene passe nok, holde fast i gode rutiner og skape nye og bedre der rutinen ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Kort oppummert: å ta vare på kroppen, med alle dens behov. Søsteren min ba meg tenke på kroppen min som et lite barn jeg er ansvarlig for. En liten jente   -la oss kalle henne Elin, som faktisk er det finske ordet for kropp - som er avhengig av å bli tatt vare på. Det innebærer å være streng iblant, for eksempel å si at det holder med Pepsi Max nå, eller du må spise brødet også, ikke bare pålegget, gå og kle på deg, for nå må vi reise. Det innebærer mest å være snill, for eksempel å snakke til med milde ord, rose, trøste, holde rundt. Dessuten trenger jeg å være et godt forbilde for meg selv. Jeg trenger mennesker rundt meg, og jeg trenger trygge rammer og slække kvelder på sofaen.

I januar byttet jeg arbeidspraksis, og det har vært en utfordrende og sunn forandring for meg. Hver dag gjør jeg ting jeg ikke kan, saker jeg ikke vet om jeg er god på, ting jeg er redd for, kaster meg ut i det. Jeg lærer gjennom å gjøre, og læringskurven er bratt og til tider veldig stressende. Stresset er likevel håndterlig og oppbyggende, fordi jeg opplever mestring og tillit. Etter tre uker som praktikant i lokalavisa, i selveste redaksjonen blant dyktige journalister, har jeg gått fra å føle meg som en udugelig tufs til en respektert og verdsatt ressurs. Det er faktisk vanskelig å beskrive den forandringen dette har hatt for min profesjonelle selvtillit, og forhåpentligvis etter hvert også for min personlige egenverdi. Jeg har oppdaget noe svært interessant om dette som jeg planlegger et lengre innlegg om i fremtiden. Følg med!

Å finne det som er viktig, kan virke veldig enkelt ved første øyekast. Nesten alt jeg gjør oppleves som veldig viktig at gjøres akkurat sånn. Det er de spiseforstyrrede vanene, tankegangene og fellene som regjerer. De gangene jeg klarer å zoome ut og se meg selv slik en annen ville sett meg, kan jeg i det minste innse at det jeg gjør både virker sykt og mot sin hensikt. Om jeg klarer å zoome enda lenger ut, kan jeg se det større bildet; de opprettholdende faktorene, alt det hindrer meg fra å gjøre, hva som kunne vært bedre på lang sikt. Dilemmaet oppstår når det blir konflikt mellom kortsiktige løsninger og langsiktige mål. I det ligger det mye frustrasjon og håpløshet, som ofte resulterer i syke valg igjen. Dette er noe jeg jobber med, ikke på daglig, men sekundlig basis. Det krever alt jeg har, og alt jeg har krever en kropp som verken er for sliten eller for energisk, et sinn som verken er for redd eller for avslappet, behov som verken er overdekket eller underdekket, i verste fall ignorert. Det er vanskelig å se klart i skyggene, og jeg føler ting stadig har blitt verre, som at jeg mister kontrollen og blir styrt av noe annet. Jeg tenker hver dag at jeg ikke vil ha det slik lenger, men hver dag gjør jeg samtidig hundrevis av valg som holder fast i sykdommen. 

Det som er viktig, er vanskelig å velge, men med fokus og standhaftighet, er det mulig. Dessuten hjelper det å finne noe å oppslukes av som ikke innebærer kropp, vekt og mat. Den siste uken har jeg takket ja til en utfordring og tatt en avgjørelse om noe jeg skal kjempe for, og disse to sakene, større enn meg selv, er fantastisk motivasjon. Jeg vil holde det for meg selv en liten stund til, men vil selvsagt dele når det blir naturlig. Ikke vær redd for å tenke stort, mennesker har mer potensial enn begrensninger, i de rette forholdene og med troen på egen verdi og viktighet. 

Mange ganger kan det å skifte fokus gjøre den lille forskjellen som gjør den store forskjellen. Det er ikke bra å stenge seg inne, oppslukt i eget hode og eget mørke. Når har det noen gang vært konstruktivt? Så hvorfor er det så vanskelig å bare gå ut da? Terskelen er ikke høyere enn man tillater den å være. Med kameraet rundt halsen, eller penn og papir, eller musikk, klarer jeg å oppslukes av inntrykk, ideer og følelser som gir mening i alt det meningsløse. Et gammelt vindu, måten lyset får gjenskinnet i vinduet til å fange både innsiden og utsiden, fargespill og sterk innsikt, vakker utsikt.

Det er lov å gråte. Det er lov å le. Det er også lov til å ikke gjøre noe fornuftig eller bare føle seg litt tom. Det som ikke er greit, er å stoppe. Livet kan smelte som snø mot huden, livet kan røske som torden, livet kan fryse i vakre tapper eller bølge i store hav. Livet kan brenne ned og livet kan få til å vokse. Livet kan stråle og livet kan hvile i tåkedekte åkre. Livet er aldri over, det er trassig konstant, i evig bevegelse. Livet er aldri nytt og aldri det samme. Livet tar og livet gir, men mest av alt, finnes det i alt som finnes, i alt rundt alt som finnes. Alle eier litt og alle deler masse. Livet har aldri skapt noe uten funksjon, livet tar ingen ting for gitt. Livet er forutsigbart overraskende. Livet er unikt og ikke spesielt på noen måte. Livet er hva vi velger å gjøre, hva vi velger å ikke gjøre. Livet er ditt og livet er mitt, like selvklart som forunderlig. Livet kan aldri vente, så aldri stopp. Livet er stygt og livet er vakkert. Men det er der. 

Tyngdekraft



Noen dager er alt jeg trenger bare en sang som gir fullstendig mening for alt jeg føler og frykter og behøver. Tyngdekraften, for meg er den spiseforstyrrelsen. Jeg vil ikke la den fange meg slik, men den gjør det likevel. Holder meg nede og forfalsker en trygghet jeg burde finne i andre og i annet. Det er noe som holder meg i sirkulasjon rundt den, og jeg kan komme så langt som jeg kanskje har kommet nå, men liksom aldri lenger. Aldri forbi dette punktet, der jeg trekkes mot og dras tilbake, når motstanden og tomheten og det uendelige griper meg. 

Gravity

- av og med Sara Bareilles, hør på den her.

Something always brings me back to you
It never takes too long
No matter what I say or do
I'll still feel you here 'till the moment I'm gone

You hold me without touch
You keep me without chains
I never wanted anything so much than to drown in your love 
And not feel your reign

Set me free, leave me be
I don't want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I'm supposed to be
But you're on to me and all over me

Oh, you loved me 'cause I'm fragile
When I thought that I was strong
But you touch me for a little while 
And all my fragile strength is gone

Set me free, leave me be
I don't want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I'm supposed to be
But you're on to me and all over me

I live here on my knees as I try to make you see 
That you're everything I think I need here on the ground
But you're neither friend nor foe though I can't seem to let you go
The one thing that I still know is that you're keeping me down
You're keeping me down, eh ooh
You're on to me, on to me, and all over

Something always brings me back to you
It never takes too long

Så mørkt - et menneskesinn



Klokken er halv seks, solen har enda ikke funnet det for godt å forsvinne. I det sterke lyset, umulig å vende seg mot og umulig å verne seg fra, får ansiktet et forpint uttrykk. Øynene spennes opp og krymper sammen, sammenbitt munn, de fine rynkene karikerer pannen lik en vits. Det er øyeblikket før jeg gråter, av ikke noe spesielt og alt helt konkret. Den frostdekte steinen føttene sparker bortover veien, skyggene fra et eiketre som forplanter seg på fortauet jeg går på, en unge med hånden trygt i mammas vott, fjellet jeg sto på som ble rullesteiner, solen som bare skinner og skinner, livet som skjer. Kinnene blir våte og kalde før grove vanter på sinte hender fjerner det synlige beviset på mitt forfall. 

Så mørkt, et menneskesinn. Mer lukket enn antatt. Solskinnet bedrar. Jeg har prøvd å være modig. Det går bare så langt, altfor kort. Hvorfor det skjer nå, vet jeg ikke. Det kom kanskje så gradvis at jeg vente meg til mer og mer, lik øynene som gradvis begynner å se konturer i mørket, ser jeg stadig mindre klart og mer skremmende, konturer av skygger og djevler ruver i skumringen. Alt ser likt ut, farget av det fargeløse, alt høres likt ut, ekspanderende støy over voksende stemmer fra inni hodet mitt. Du kan ikke hvile nå, sier de. Du må passe deg fra de rundt deg, du står i veien. De sier jeg må gjemme meg. Så jeg gjør det. 

Kryper inn bak min høye mur, smiler til de som går forbi. Låser porten og kaster nøkkelen inn i tornekrattet der ingen våger lete eller spørre. Hvor gammel er jeg egentlig? Er det på tide å dø nå? 

Det er forvirrende og overveldende å ta avgjørelser uten oversikt over fremtiden. Jeg kan ikke møtes neste tirsdag, du må for all del ikke komme til meg. Du vet ikke hva du vil møte om du prøver, jeg vet ikke hva jeg kan være om du gjør det. Vær så snill, bare la meg være her hvor jeg ikke må noen ting og ikke vil noen ting. Du kan strekke ut hånda, men jeg kan ikke ta den. Det siste jeg vil er at du skal finne det ut på den måten. Det finnes ingen holdepunkter i meg lenger. Jeg faller, faller. 

Kald og fuktig i håret etter dusjen som skyllet over meg, der alt jeg skammer meg over havnet i sluket, sitter jeg ned på den faste plassen ved bordet. Kraftige skjelvinger går gjennom den slappe kroppen, det er vanskelig å sitte oppreist. Alt verker, hodet verker, og jeg merker at snart kommer tårene igjen. Jeg orker ikke mer. Musikken hjelper ikke,  ingen lys brenner i kveld. Det frister mest å pakke sekken og kjøre til noen likevel, men jeg er voksen, jeg må kunne være hjemme en kveld uten å gi opp. Jeg må kunne mer enn dette. Jeg må kunne

holde meg sammen

holde meg

 

hold meg

 

 

Kjøleskapet



Jeg trenger ikke maten

så lenge du er der

 

men når jeg er alene

trenger jeg maten

både å holde meg fra den og holde meg i den

 

selv om det burde vært deg jeg sirklet rundt og

hvilte ved

 

så er det kjøleskapet

 

kaldt

lukket

mørkt

 

mitt

 

 

 

Bristen



Jeg undrer

 

Om det plutselig bristet

og du var der da

ville du

gjemt deg

hadde du

sluttet å være glad i meg 

kunne du

stått der i forundring og tatt mitt alt inn?

 

 

 

Men hvorfor?

Har du noen gang betraktet deg selv utenfra, uten å dømme, bare nysgjerrig og åpen for det du ser? Det har jeg. Spurt hvorfor. Men hvorfor? Hvorfor gjør du det? Hvorfor tror du det vil hjelpe? Hvorfor gjør du det på dette viset? Hvorfor orker du? Hvorfor, når du vet hvorfor?

Det må bli en slutt på å være passiv betrakter, Passive betraktere ser mye, men de gjør ingen ting. Handlingslammet i egen innsikt og egne inntrykk. Kanskje tenker jeg at noe annet eller noen andre kommer til å fikse dette. Innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje, og at handlingen ligger i meg, et enormt potensiale av ubrukt handling. Nå skal jeg gjøre også. Nå skal du få noen av mine hvorfor, som en oppfølger til "Spør deg selv hvorfor". 

Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg for femte gang på ti minutter åpnet kjøleskapsdøra og spiste cottage cheese med fingrene rett ut av boksen. Da jeg dyppet bit på bit med oppknekt knekkebrød i pestoglasset og åpnet gapet for flaskene med Pepsi Max, som svart og brusende rant ned i magesekken uten å svelges. Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg ikke klarte å fortsette med å henge opp klær før jeg hadde spist nok for en hel dag, på en brøkdel av dagens timer. Selv frossent brød fra fryseren gikk ned på høykant. 

Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi ubehaget ved å spise er like stort uansett hvor mye jeg spiser, og det gir ro utover dagen å være ferdig med alt på en gang. Konstant sulten, tenker jeg på mat konstant, når jeg er mett, forsvinner mattankene og gir rom for viktigere tanker. 

Fordi i går kveld spiste jeg lite, og i dag er jeg derfor veldig sulten. 

Fordi jeg ikke spiste noe etter at jeg trente i går, og kroppen skriker etter noe å fylle glykogenlagrene med, reparere musklene med og smøre maskineriet med. Dessuten skal jeg trene i dag også, og jeg løper ikke på luft og kjærlighet. 

Hver dag legger jeg en plan for alt jeg skal spise, når og hvor, lik et budsjett med mat inn og forbrenning ut. Jeg er en mester i å budsjettere med underskudd, og kroppen min liker ikke underskudd. Hver dag benytter kroppen enhver anledning til å legge på litt ekstra, for å ha nok til å gjøre alt den må gjøre, og alt dette ekstra, som egentlig burde vært med i beregningen fra start, gir angst og panikk og krever strammere budsjett resten av dagen. Allerede etter første tygg for mye, slår refleksen inn, allerede da bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan tillate meg å spise lunsj, og at den planlagte middagen blir erstattet med magrere saker, og at jeg kommer til å være sulten til kvelden og kanskje gå på nok en smell. Og da tenker kroppen at her er det bare å karre til seg det som behøves før skapene lukkes for dagen. Det er helt tydelig, da spisingen følger måltidene både i innhold, form og mengder, bare ikke deres rytme. Frokost-lunsj-middag, i ett, og så er det over. En time eller to med selvforakt og intensiv trening, og så kan jeg slappe av i det at jeg ikke kan spise mer i dag og derfor ikke ser på maten som tilgjengelig lenger. 

Eller et annet scenario. Jeg reiser fra eget kjøleskap, fylt med mange næringsrike og kalorifattige matvarer, til andres kjøleskap, fylt med alt det jeg egentlig har lyst på. Tiden med maten, den ekte og fristende maten, tilgjengelig, er kort, og den er unntaket. Kroppen vil heller ha brød med gulost, kyllingpasta, sjokolademousse og appelsinjuice, enn agurk med mager leverpostei, squashstrimler med sukkerfri ketchup, stivpiskede eggehviter og sukkerfri saft. Så da spiser jeg der, i hemmelighet, og reiser derfra og kan ikke spise alt jeg vanligvis spiser som erstatninger for det jeg egentlig vil spise, fordi jeg allerede har spist. 



Eller et tredje scenario. Jeg skal treffe en venninne, spandere mange timer i hennes selskap, reiseveien er lang og hele dagen vil gå med. Før jeg reiser, spiser jeg frokost, som jeg pleier, og er like sulten. Spiser noe tilsvarende en lunsj, og er like sulten, spiser noe tilsvarende en middag, og er nesten fornøyd nå. På veien dit er jeg litt for mett, men innen vi møtes, bare helt passe. Alle timene sammen, er jeg bare med henne, ingen tanker om mat kan fjerne meg fra her og nå, og jeg blir ikke sulten og ei heller stresset for at maten der er annerledes enn det jeg er trygg på. Vi drikker te på kafe, rusler rundt, går på kino. Skravler oss gjennom en bokhandel og er stille sammen i folkemylderet utenfor. Ikke før på hjemveien, kommer jeg på at jeg ikke har spist siden den drøye frokosten. Vel hjemme kryper jeg sammen i sofaen med havregrøten min og føler meg helt trygg. Legger meg og kjenner at det ble en bra dag. 

Eller et fjerde scenario. Jeg skal på jobb, det er mandag. Nye arbeidstider på ny arbeidsplass. Hele helgen forsøkte jeg å planlegge når jeg skal trene den neste uken, da mine styrkedager nå har blitt arbeidsdager, og min treningsfridag nå har blitt fridag, og mine løpedager ikke burde komme rett etter hverandre og treningssenteret er for fullt av folk etter jobb. Alt jeg gjør må panlegges rundt treningen, ikke omvendt. Jeg landet på å holde fast på de samme dagene, men heller trene styrke klokken fem om morgenen før jobb, for da er det aldri noen andre der. Hvis ikke jeg er ferdig med treningen tidlig på dagen, tror jeg liksom at jeg ikke trener, og da tror jeg liksom at jeg ikke kan spise, og dessuten tror jeg liksom at jeg sikkert vil falle i trappa på vei hjem og slå meg gul og blå og ikke kunne trene i det hele tatt. Tenk om, hva hvis, helt sikkert, så det så! Klokken fem om morgenen er det tomt på treningssenteret. Det tar ikke lang tid før jeg forstår hvorfor. Styrken, kvikkheten og varmen er like fraværende som menneskene, jeg er bare trøtt, kald og sulten uansett hva jeg gjør. Når jeg er sulten, finner jeg det ofte best å utsette spisingen, nettopp fordi jeg er redd for å bli overmannet av bunnløs hunger rundt maten. Som om den bunnløse hungeren med tiden forsvinner, du kan selv tenke deg hva som skjer når jeg endelig åpner munnen for næring. 

Sakte, men sikkert blir jeg sterkere og raskere, tror jeg, eller er det heller slik at jeg sakte, men sikkert presser kroppen til å løfte tyngre og løpe fortere enn den egentlig makter? I meg finnes ingen grenser, for det kan aldri bli nok, og det heter ikke det orker jeg ikke eller det klarer jeg ikke, det heter bare det skal jeg orke og det må jeg klare, for det har jeg bestemt. Sakte, men sikkert mestrer jeg stadig nye greier, skriver helt ålreite tekster, treffer en venninne i ny og ne, steker omeletten min i margaring for første gang og attpåtil har på ost.

Det er poenget. Det går sakte. Det går veldig mye saktere enn det kunne gått, og med en enorm usikkerhet knyttet til alt jeg gjør, fordi jeg løser spiseforstyrrede tanker og problemer med spiseforstyrrede handlinger. Jeg vet hvorfor, det er fullstendig klart for meg. Det uklare er hvordan jeg skal stoppe opp der og da og gjøre noe annet. Men, det får vente til et nytt innlegg, et HVORDAN-innlegg om å bryte rutiner som ikke gjør annet enn å gjøre alt veldig mye vanskeligere. 

15 ting som gjør meg skikkelig glad

"Tevannet koker"

Om du virkelig vil vinne hjertet mitt, er det få ting som slår lyden av vannkokeren som skrus på og sakte begynner å koke, helt uoppfordret, bare fordi jeg kom på besøk. Da føler jeg meg som verdens mest verdsatte menneske, da føler jeg meg sett. Det ligger mye stor omtanke bak små handlinger. 

Å kjøre bil og høre på podcast eller høy musikk

Bilen min er liten, den er møkkete, til tider kaldere enn ute, selv etter femten minutters kjøring. Men, jeg elsker den. Blant alle stedene jeg er, er bilen det stedet jeg føler meg mest trygg og fullstendig hjemme. Radioen har aldri virket som den skal, selv om den er DAB og ny, det kan ha noe med den relativt primitive monteringen gjort av meg og min bror, men jeg gikk til innkjøp av en AUX-ledning, som forøvrig har smeltet fast i anlegget, og kjører aldri en meter uten å koble på lyd fra telefonen. Musikken kan jeg skrive mer om i et annet innlegg, forøvrig har jeg også delt musikktips flere ganger, så her kommer heller noen podcast-anbefalinger: 

- The big five/Sånn er du: super underholdning, både lærerikt og morsomt om personlighetsanalyser av kjente, norske profiler

- The RobCast: amerikansk podcast om alt mellom himmel og jord, med en inspirerende, spirituell og samfunnsaktuell tilnærming

- Misjonen: Antonsen og Golden, behøver jeg å si noe mer? Norsk nyhetshumor på sitt beste

- Radioresepsjonen: årets nedtur at Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim har et helt års pod-pause, men det ligger hundrevis av episoder ute. Lettbeint underholdning, innimellom hysterisk, innimellom litt mye underbuksehumor, men noen av de faste spaltene er virkelig til å le av

- Treningspodden, Träningspodden og Styrkebyrån: en norsk og to svenske, om trening, mat og helse, som regel med et helhetlig og sunt fokus på det. Jeg kan ikke noe for det, jeg sluker alt jeg kan komme over av slikt stoff, både på podcaster, blogger, instagram, pinterest, og så videre og så videre. Likevel, til tross for at jeg antagelig burde prioritere å lytte mer til egen kropp enn andres stemmer, er informasjonsstrømmen jeg utsetter meg for nøye gjennomtenkt og kritisk utvalgt. I stadig mindre grad lar jeg meg påvirke av usunne holdninger, og det får være det første skrittet. 

- Fredagspodden og Elsa och Hanna - en söndagspodd: to svenske til på tampen. Den første kommer ut hver fredag, den siste finnes det bare ti episoder av. Om livet, mental helse, hverdagen, vennskap, kjærlighet. Hver gang jeg hører på disse, føles det som å høre på noen jeg kjenner, som at det er jeg og søsteren min som snakker sammen. Så koselig! Pluss for at de er på svensk, jeg virkelig elsker det språket! 

Nå tenker du kanskje at "Gud, hun har fritidsproblemer!". Sannheten er at jeg har lettere for å gjøre alt med lyd rundt meg, så det er sjelden stille, verken i bilen eller hjemme. Lyden fyller tomrommet, gir meg energi, tiltakslyst og motivasjon og attpåtil er det både lærerik og flott underholdning. Anbefales! 

"You've got mail"

I dobbelt betydning. Filmen er helt herlig, og det å få faktisk mail er et høydepunkt. Jeg snakker ikke om kjedelige og irriterende reklamemail fra diverse nettbutikker, men mail fra mailvenner og storesøsteren min. Det beste med mail er at de ikke krever noe tilbake der og da. Det plinger i telefonen, og jeg kan vente med å lese til jeg har lyst, jeg kan svare når jeg har lyst, så langt eller så kort som jeg vil. I hvert fall fungerer mailingen mellom oss på den måten, og det er jeg takknemlig for.  

Håndball på TV, eller ski, så lenge Norge er best!

Det er gøy å være best. Og Norge er mye best, i denne sammenheng. Håndballmesterskap for kvinner før jul, VM på ski, vinter-OL, altså, TAKK for alt idretten skaper av engasjement og spenning. Høydepunktene er spredd utover året, og akkurat nå kjenner jeg det kribler i magen før VM i Lahti starter 22. februar. Jeg tror på gull, gull, gull og folkesjela og felleskapssfølelsen og Ja vi elsker og en samlet nasjon som bøyer seg i hatten for våre helter. 

Ektefølte, spontane komplimenter

"Du er så vakker", kan mamma finne på å si til meg. Eller et lite "You take my breath away", fra en søster. Eller "Når jeg blir stor, vil jeg bli like flink til å skrive som deg", fra en nydelig bloggleser. Eller "Jeg blir glad av å se deg". Først blir jeg ordentlig flau og brydd og føler nesten jeg må beklage at de følte de måtte si noe fint til meg. Jeg svarer ofte med et kompliment tilbake, som at komplimenter er som slike tikkende baller vi får kastet mot oss og må kaste videre før det smeller. Men, herregud, det er ikke akkurat sånn at vi mennesker går rundt og fremtvinger at andre skal si hyggelige ting til oss, om oss. Og når komplimentene kommer fra meg, kommer de helt uoppfordret, ærlig og velmenende, så hvorfor skal ikke det samme gjelde andre veien? Jeg feier de bort, men de lagres, langt der inne. Og det gjør meg glad å tenke på at andre kan like noe jeg gjør eller er. 

Årstider

Vinteren er flott, våren er flott, sommeren er flott, høsten er flott. Så lenge de kommer i den rekkefølgen, selvfølgelig og overlappende. Hva føles vel bedre enn at det endelig blir lysere, eller hestehoven som popper opp i sølete grøftekanter? Det første iskalde badet? Solregnet om sommeren? Bladene som virvler i høstvinden, når det blir så mørkt at det er koselig å tenne lys inne? Å vente på jul, å vente på snøen, å vente på at dagene sakte skal bli lenger og lenger? Årstider er flott så lenge de varer, før de blir uutholdelige og plutselig er over i en ny. De gir året driv og skaper naturlige skifter i livet som ellers bare går og går. 

Reise

Kort og langt, hit og dit. Hvor som helst, bare det ikke er hjemme. Å reise er å fri seg fra rutiner. Det krever spontanitet. Hver gang jeg reiser, kjenner jeg at jeg bare vil reise mer, kanskje i år skal bli året? Å reise er utelukkende sunt for meg, nå. Jeg har heldigvis snudd min reising fra å være en unnskyldning til å spise litt mindre og gå litt mer og bli kvitt noen kilo, til å bli en unnskyldning til å spise litt mer av mat jeg har lyst på og trene litt mindre og bli mange opplevelser rikere, tilstede i øyeblikket. 

At sokkene går opp etter klesvask

En pluss en er to, så det blir helt feil for meg når jeg står der med en og en og en og en som ikke passer sammen og lurer på hvor i all verden de andre har blitt av. Etter heftig risting av sengetøyet, som er til dobbeldyne og ofte krever at jeg kryper inn i det for å komme til hjørnene, finner jeg kanskje en sokk eller to, og resten forsøker jeg å forsone meg med at antakelig har havnet hos husnissene i Harry Potter-universet, som endelig kan bli frie. Med en i husholdningen, og ny vaskemaskin, er det ingen annen logisk forklaring på dette. 

Løpe nedover

Det er gøy å løpe oppover, men nedover går nesten dobbelt så fort, og fort er gøy. Med hendene flagrende bakover og trommende bein, kan jeg ikke annet enn å smile til de stakkarene som tusler motsatt vei på vei til jobb, eller hjem for å lage middag. Trapper er heller ikke til å gå i, da har du misforstått. Oppover tar du to trinn av gangen, nedover buldrer det så fort det lar seg gjør uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I huset der jeg vokste opp, er det en slik perfekt løpetrapp, med en liten trappeavsats for et ekstra hopp. Nå har derimot min kjære mor, praktisk anlagt med sans for finurlige løsninger, brukt en båtpolish til å ikke bare polere badekar og vask - allerede her blinker varsellampene - men også villaens fine fiskebeinsparkett, gulvbelegget på badet og trappen opp til andre etasje. Med andre ord, å løpe her nå, er rene risikosporten. Og det flotte med båtpolish, som mamma forsvarer seg med, er at det varer så lenge. 

Skogen

"Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også."

Fra et tidligere innlegg om skogen. Jeg må ha litt skog hver dag, helst. 

Oppdage nye talenter

Ikke egne, men andres! Jeg sluker Norske talenter med alle sanser, og blir dypt beveget over mennesker som utstråler fullstendig innlevelse og lidenskap i og for det de gjør. Forrige helg dykket jeg stadig dypere i youtube-linker til nye, nye, nye talenter, og jeg slutter aldri å bli imponert og forbauset over hvor mange flinke folk det finnes. Det inspirerer! 

Mørket

Mørket gir meg det som lyset ofte gir andre. Trygghet, varme og nærhet. I mørket kan jeg være lyset, og i mørket kan jeg være synlig uten å sees. Når dagene er lyse, blir alt ekstra synlig og ekstra sårt, mens i mørket kan man med god samvittighet trekke seg litt inn i seg selv og hjemmet sitt, tenne lys og se på film uten å føle på alt man burde gjort og alle man burde vært sammen med i stedet. Glem alt som skal grillast og alt som skal spilles og alt som skal danses og alt som skal elskes, i mørket er det nok å bare være. 

Harry Potter, Star Wars, Hunger Games, Hobbiten, Ringenes Herre

you name it, as long as it is wonderfully magical and filled with heroes and heroins. Alt er vellest, velsett og innlevd. Jeg venter bare på brevet fra Galtvort. 

Å skrive noe bra

Du vet når det bare flyter, uten anstrengelser og uten press, og etter to timer, som føles som ti minutter, sitter du der med noe stort ut av noe lite som ikke fantes før. Kall meg gjerne sær og egosentrisk, men jeg finner mye inspirasjon og støtte i å lese egne tekster. Av og til gråter jeg til og med. Og om det virkelig skal føles, så leser jeg det høyt, og det slår ned i meg, mot meg, inn i meg med en helt annen kraft og forståelse enn tanker kan gjøre. I motsetning er det få ting jeg finner mer frustrerende enn å ikke få til å skrive. Da er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at inspirasjon er noe du får, ikke noe du har eller har kontroll på, og legge ideen vekk til ideen ikke lar deg slippe. 

Å våkne

Min beste tid, er den tiden fra jeg våkner og til jeg våkner-våkner. Vi snakker et par sekunder, men de lever jeg på helt til jeg kan legge meg igjen og se fram til de to sekundene neste morgen. For et par øyeblikk, er alt greit; dagen er muligheter, masse uspist og masse ugjort, ingen ting må rettes opp i, alt venter. Ah, da er livet bare godt. 

Presset kropp



Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig å ikke glemme, men å lære. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, både til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse må til for å komme videre. 

Er det armer?

Nei, det er knær.

Det er knær uten funksjon, over legger uten funksjon, over føtter som verker av å stå, uten funksjon.

Det er knær under lår uten funksjon, som får blåmerker av å sittes på, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knær under mage uten funksjon, i et evig jag til nærmeste toalett før alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, så tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder ørene på siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydløse skrik.

Det er knær under armer uten funksjon, ute av stand til å holde rundt andre og mene det, alltid på vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knær i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn å overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine blå blodårer, presser seg fram for å minne på at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, så hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

På mitt sterkeste på mitt svakeste. 

Og likevel så jeg ikke noe av dette før det hadde skjedd. Men da så jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det største bedraget hadde foregått rett foran øynene på meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til å se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg ønsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg følt meg så stygg som da. Aldri har jeg følt meg så stygg som nå. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du må fysisk være i stand til å kjempe mot den. Det kjenner jeg nå, for kampen øker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den føles mindre viktig. Det handler ikke om å tape eller vinne, men å ta plass og leve på tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp på overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strømmet inn i meg slik luften strømmer inn når du slutter å klemme på noe. Det kan være overveldende, føles helt for mye, men det er bedre enn å være flat. Så kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, på vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelblå. 

Jeg kan stå, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan føle, jeg kan løpe, jeg kan snakke, jeg kan se. Nå er det opp til meg å slippe litt, la kroppen vite best og følelsene bølge. Slå meg til ro med hva jeg har, og hva jeg får til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, så lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er nå og livet vil fortsette å komme, så hvorfor ikke leve på lang sikt? Så lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjøre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?

Tanker i vinteren



Musikk når du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lørdag. Jeg er inne i et slags vintermørke. Vanligvis pleier mørket å ha en motsatt effekt på meg, men det er noe med dette året og dette livet som gjør meg mørk inni, enda jeg føler meg trygg i mørket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra øreproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjørende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg går og går, til det føles greit å gå hjem, og så går jeg litt til, for å være helt sikker. 

Det startet så fint, med tro, håp og kjærlighet, dette året. Så slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vært for en tante som alltid har plass til en ekstra, en søster som aldri slutter å ringe eller den alltid så åpne invitasjonen til å bare være litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don't. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can't live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Både for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til søsteren min, en sånn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare gråt til vi la på og etterpå også. Mye av det jeg publiserer her på bloggen er resultater av slike intense følelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen når jeg gjør alt det jeg må gjøre, og så rakner alt når det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg får søkt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

så veldig mange tårer. 

Mye har forandet seg i januar, utenpå i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjøpt brød. Jeg har begynt å løfte, bøye, presse tungt på trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt å spise ost.

Jeg er like tung, men så mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske øyne. Jeg stiller meg selv spørsmål og begynner å tvile. I møte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private følelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre får det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre på dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp nå, handler antagelig om det større bildet her. Det er sjelden de små tingene, som tilsynelatende virker utløsende, som er årsaken. Det er begrenset hvor stor påvirkning et halvt knekkebrød ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt større og større jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motløshet, undertrykte følelser, maskene jeg tar på, alt jeg føler jeg må, alt jeg føler jeg ikke kan, mindreverdighetsfølelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet å tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede ødelagt?

En dag må noe skje. Jeg kan ikke fortsette å bare vente og håpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som må fikse. Dessverre har ikke den oppfølgingen jeg har fått etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for å være helt ærlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, så stort på alle måter, så er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut på papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvfølgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute å være dekket på den måten, helsemessig og økonomisk. Den behandlingen jeg får passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende dårlig. Journalen fylles opp, men nærmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg økonomisk trygghet, så jeg har et sted å bo og penger til mat og klær, men det får meg også til å føle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke på sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg møtt med et "å, javel...?", og det blikket som får meg til å krympe sammen og klistre på mitt besvikne smil. 

En dag må noe skje. Det må bli i år. Kanskje kommer jeg til å reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket å ødelegge. Kanskje kommer jeg til å tørre å si høyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg må finne en annen grunn å bygge livet på. Eller at kjærligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen føles fullstendig meningsløs og egoistisk. Kanskje kommer jeg til å forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe må det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vært min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgård har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trøst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat sånn vil jeg føle det med det jeg gjør: som om jeg var født til det, lever for det, utstråler det. Se den, du også. Og tenk litt over om alt du gjør gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre måter å gjøre ting på. Det er ekte mot. Jeg har troen på deg. Det er bare du som kan åpne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg være litt modig (ref. Brave).



 

Dyret

Det er mye dyr i meg. Der jeg fanges mellom dine to øyne og ikke vet hvordan jeg kan flykte i en kropp splittet mellom ønsket om å bli og frykten for å bli sett. 

Om du så meg, ville du bli redd? Om du virkelig så meg, med alt mitt mørke? 

På den myke bakken kan jeg bølge fremover, så langt jeg vil, så fort jeg vil, hvor jeg vil. Lik et dyr som skyr folk, lengter jeg til den åpne, vidstrakte friheten. Frykter ingen og ingen ting. Likevel, i alt mitt tomme, skulle jeg ønske jeg var en blant flere, men hvor finnes de jeg er lik når jeg blant andre er annerledes?

Jeg lokkes ut, kjenner dragningen mot skogen, mot mørket, mot vannet, mot fjellet,  mot himmelen, der meningen ligger, fullkommenheten, det voksende. Der det er nok å være, der jeg ikke behøver språket fordi jeg ser, hører, føler. 


Meningen med livet er energi og bevegelse, før kroppen finner hvile sammenkrøllet på en seng av mose og bar under den strålende stjernehimmelen. Slik ligger jeg under dyna om kvelden, innunder, oppunder, tvunnet rundt meg selv. Pustende, varm, avslappet, trygg, helt fullstendig der. 

Bevegelse gir mening, å finne mat gir mening, å søke trygghet gir mening. All meningen. Hvor gjemmer den seg i dette livet? 

Som et dyr, er jeg. Jeg ønsker din nærhet, og tilbyr ingen ting. Tar og får, hva kan jeg gi deg tilbake?

Frosset fast i lyset av forventningen om alt hva et menneske bør være. Alt hva et menneske bør ønske. Alt hva et menneske bør føle. Alt hva et menneske bør eie og etterlate seg.

Vill, men fanget. Liten, men stor. Søt, men farlig. Du må ikke komme nærmere. Kom ikke nærmere. 

Før synet sakte vender tilbake, jeg myser mot deg, kryper sammen, i spranget tviler, men blir borte i natten.

Foto: weheartit, http://weheartit.com/entry/229217497

Spør deg selv hvorfor



Det bare skjer, sier mange. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg har mistet kontrollen. Det er ikke meg, noe annet styrer. 

Men hvorfor? De er ofte modige, de som stiller spørsmål. 

De er ofte redde, de som svarer. Ansikter av stein skjuler alt. Fordi. Jeg vet ikke. Skuldrene løfter seg oppgitt og resignerende mot ørene og faller tungt ned igjen. Og den som spurte liksom sukker og lar det bli med det. 

I hodet farer tankene i full fart inn i bevisstheten, ut av bevisstheten. Bildene flakker bak lukkede øyne, øyelokkene som et kinolerret der livet minutt for minutt spilles av i dobbel hastighet. Åpner du munnen, detter bruddstykker av indre samtaler ut. Det er ikke rom for alt sammen i det talte språk, i tankene er rommet uendelig. Hvem har vel tid til å høre alt? Og om ikke de hører alt, vil de ikke forstå, og derfor kan du ikke si noe annet enn: Jeg vet ikke. 

Med hånden på hjertet, kan jeg si at det hjelper å si noen ting, eller i det minste å fundere litt over det. Jeg tror mange forstår veldig mye av hvorfor, i seg selv, men har vanskelig for å finne de rette ordene til å forklare og de rette menneskene å dele dem med.

Jeg nekter å tro at ting bare skjer, at kontrollen har sin egen vilje og evne til å skru seg av og på, at noe annet styrer deg. Hele min spiseforstyrrelse er veldig forståelig. Alt som skjer er logisk og naturlig. Kontrollen er min, jeg styrer, men jeg styrer jo ofte feil. Det er en frustrerende innsikt, å vite men føle seg ute av stand til å endre. Det er derfor det er en sykdom. Og sykdommer har den egenskapen at de verken er selvvalgte eller selvhelbredende. Sykdommer krever hjelp utenfra for å reparere det inni. Medisinen hjelper ikke med mindre du oppsøker den, ønsker den, stoler på den og bruker den. Og selv da kan det hende det viser seg at du behøver en annen form for medisin, oftere, sjeldnere, mer, mindre, tettere, løsere, strengere, friere. Jeg snakker ikke om medisiner man finner på apoteket, selv om mange også behøver den typen medisin, jeg snakker om medisinen i form av mat, hvile, aktivitet, samtaler, terapi, innleggelser, opplevelser, relasjoner, aksept, mestringsstrategier. 

En frustrerende innsikt er dog alltid en innsikt, i noen tilfeller innsnevret og gjemt inn i lag på lag med usikkerhet, selvforakt, håpløshet og vaner, men i den ligger alltid muligeten til forandring. Forstår du hvorfor, kan du også forstå hvordan. Ofte ligger løsningen rett foran deg, i alle de små, små valgene du gjør som til sammen utgjør alt. Ofte ligger også opprettholdelsen i de små valgene, en dominoeffekt av tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling. Når en handling ikke kan aksepteres som bare en handling, men må utløse en tanke. Når en tanke ikke kan aksepteres som bare en tanke, men må utløse en handling. Der ligger følelsen av å bli styrt, miste kontrollen og at det bare skjer. For det gjør det, med mindre du stopper opp og enten lar være å handle eller handler annerledes, aksepterer tanken som en tanke og fortsetter det virkelige liv. 

Ironisk nok skriver jeg alt dette på en dag der dominobrikkene smeller i bakken som endeløse trommevirvler. Og jeg vet hvorfor. Og jeg tror jeg vet hvordan. Så neste gang tanken som leder til handling som leder til tanke som leder til handling, dukker opp - for å være realistisk, la oss si om ett minutt - skal jeg i stedet finne et ark og en nyspisset blyant og skrive ned mine hvorfor. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Skriv det ned og del det med noen. Det er spiseforstyrrelsens største frykt, å bli gjennomskuet og synliggjort. Ut i lyset for å sprekke. Ut i lyset for å fastne frykten i stein du kan klatre på, hoppe over og forlate. Gjør det. Du trenger det for å slutte å trenge den. 

Som alt bak ansiktet



Det hviler en stille fred over frossent vann. Kun lyden av egen pust bryter gjennom og forsvinner i øyeblikket. Alle andre tider på året, er dette et av de styggeste og mørkeste stedene jeg vet. Jeg løper helst fort forbi og forsøker å unngå å puste inn den kvalmende stanken av råttent vann. Et hvitt dryss forvandler noe stygt til noe vakkert. Det lukter varmt av solstråler som tiner frostdekte barnåler i dag.

Alt handler om synsvinkler, stemninger, fokus, forventning, sammenheng. Variabler av tid og tilstedeværelse som former inntrykket. Ingen ting er det det er gjennom øyne som ser det de tror de ser og at alt er bestandig. 

Så kanskje også det ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet har noe fint ved seg? Når øynene lyser varmt mot noen jeg er glad i. I det smilet jeg møtes med når jeg smiler mot. Når jeg gransker, med det mørke draget av forakt, ser jeg det. I ditt milde, åpne blikk, både lettet og fylt av lengsel, ser jeg meg selv som en som kan savnes. Som alt bak ansiktet. Det er fint.

Survival of the fittest

 

Jeg er tom for ord i alles ord om kropper og press og svettefest. Så jeg stiller heller et spørsmål:

 

Survival of the fittest

 

Har vi misforstått totalt?

 

 

 

 

Tenk om det var like lett

som snø som faller

at vannet trekker mot laveste punkt 

som å våkne fra å sove

at tannkremen spyttes ut i stedet for å svelges

som å skru på lyset for å se

at føttene finner det minst glatte stedet å trå på en vei av is

som å lengte til varmen når man er kald

at d kommer etter c kommer etter b kommer etter a

som å tisse når man er på do

at man holder seg hele veien dit

som å slippe rattet for å bytte gir

at solen smelter snø 

som å hviske på biblioteket

at bølgene puster inn og ut over møtet med land

som å løfte handleposen inn i bilen

at i morgen er det torsdag

 

Tenk om det var like lett å se seg selv med andres øyne

at man er lik og ulik, men ikke feil

 

Tenk om det var like lett å begynne å spise og å slutte å spise

at tiden er din til å fylle med hva du vil så lenge du er her

 

Tenk om det var like lett å se på kroppen som en kropp

og livet som et liv

og maten som mat

og tanker som tanker 

og følelser som følelser

og seg selv som alt man er

Maten og meg



Dette er kjøkkenet mitt. Det ser tomt ut. Det foregår mye i kjøkkenets skygger. Det foregår mye i skyggene på andres kjøkken. Ser du nøye etter, kan du så vidt skimte konturene av et menneske som mistet seg selv og fant maten. Et menneske innerst i hjørnet der, som strekker seg på tå opp i den delen av skapet hvor alle de skumle karbohydratene er samlet øverst, innerst. En skygge som farer forbi komfyren, åpner nok et skap på vei til kjøleskapet, på evig jakt etter det som kan stoppe jakten. Min skygge belyst fra toppen, som uansett hvor jeg snur meg, alltid følger med meg, foran, bak, rundt og under. Dette er beretningen om meg og maten. 

Mamma spurte meg i dag hvordan det går med maten. Det kommer like overrumplende hver gang, og hver gang ser hun like forskremt ut som meg. Slik mange utenforstående ofte spør uten å helt ville vite svaret. For jeg tror ikke det er mulig å forstå for en utenforstående til en som er fullstendig inneforstått med akkurat hvordan det er. Jeg svarte slik jeg alltid gjør, for å berolige og forhindre flere spørsmål. For jeg vet at hun vet at det er mye hun ikke vet og som hun heller ikke vil eller kan vite eller forstå.

Det går greit, mamma.

Både mamma og jeg vet at greit er et svært relativt begrep. Greit i denne forstand, er langt fra greit, men etter at det var opp og avgjort, kunne begge titte ut av kjøkkenvinduet mens vi samlet oss, fant igjen pusten og fortsatte praten om tåka og de glatte veiene. Og jeg slurpet ekstra høyt med teen, og hun kremtet sånn som hun pleier, og alt ble ufarlig igjen. 

Maten og jeg har et elsk-hat-forhold. Jeg elsker mat og jeg hater mat, og sånn går det med maten. Det innebærer at jeg aldri får fred for den. Mat er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg slokner om kvelden. Noen ganger drømmer jeg om mat, ofte fantaserer jeg om mat, jeg elsker å spise mat og jeg elsker å klare å ikke spise mat. Kroppen min får nok mat, men den vet aldri hva, hvor mye eller når.

Jeg tror det er mange som kjenner meg som tror de vet akkurat hvordan det er med meg og maten. For det første tror de at jeg er veldig sunn. For det andre tror de at jeg er veldig rigid, altså at jeg spiser faste måltider og følger en plan. For det tredje tror de at jeg ikke liker mat. For det fjerde tror de at jeg bruker stadig mindre tid på å tenke på mat nå som jeg har så mye annet å tenke på. For det femte tror de at jeg har det bra med maten så lenge jeg spiser mat. For det sjette er det sikkert tusen andre ting de også tror, tror jeg. Jeg vet at det meste de tror er feil og at det kommer de aldri til å tro på.

I mine barneår, gikk jeg fra å nyte mat til å nekte meg mat. Min måte å håndtere livet på, var å stenge alt og alle ute, også maten. Jeg var ofte redd, både for å dø og for alt mulig annet, men jeg var aldri redd for maten. For jeg visste at den var utilgjengelig for meg, med mindre noen tvang den i meg, og da var jeg selvfølgelig livredd. Fristelser fristet meg ikke, min munn var lukket og jeg var flink til å utholde sulten. Anoreksi var en merkelapp, og jeg var et prakteksemplar. Denne merkelappen henger igjen i andres antagelser om meg, enda jeg vokste ut av den tvangstrøya for lenge siden. 

Nå kaller jeg meg ikke anorektiker lenger. Jeg er så uspesifikk som å si at jeg har spiseforstyrrelser, i flertall, og det med hodet i sanden, fordi alt ved meg frembringer kvalmende skamfølelse og mindreverdighet. Jeg er feil nå, var riktig før. Selv om jeg vet at begge deler er like sykt. Min hverdag dreier rundt to ting: å spise og å gjøre bot. Noen ganger mer det ene enn det andre, noen ganger i perfekt ubalanse, for det kan aldri bli en trygg balanse når man hele tiden må gjøre opp for seg. Min belønning er mat, min straff er mat eller forbuk av mat; i form av annen mat, mindre mat, ingen mat, eller trening. Jeg kaster ikke opp, ikke av mangel på vilje, men av mangel på evne. Doskålen og jeg har bukket for hverandre flere ganger, men selv lukkemuskelen nederst i spiserøret, streiker mot mine indre demoner, akkurat som at kroppen streiker og nekter å slutte å være sulten, enda så mye jeg ønsker det. 

Forfatteren Karin Sveen, som selv har vært alvorlig syk av spiseforstyrrelser, sa en gang: "Mat er mager trøst, det er derfor det skal så mye til". Det skal så mye til. Uansett hvor mye jeg spiser, blir jeg aldri mett. Antagelig er dette bare nok et bevis på at spiseforstyrrelser handler om så mye annet enn mat. Men hva er jeg egentlig sulten på?

Jeg kan, også nå med hodet i sanden, helt ærlig innrømme at jeg er helt totalt avhengig av mat. Når du ikke ser meg, er jeg som regel travelt opptatt med å spise eller å holde meg fra det. Avhengigheten er som en hvilken som helst annen avhengighet, både i sin kortvarige rus og sin langvarige pine. Den eneste forskjellen, er at jeg ikke kan slutte med mat for å bli fri. Kanskje nettopp derfor er jeg aldri så rolig som når jeg er på matbutikken, hvilket er mitt eneste fristed for mat. Der kan jeg være rundt all maten og samtidig være trygg på at den forblir der den er. Jeg kan se på den, lukte på den, liksom kjenne smaken av den og ta på den, og likevel er den totalt og vidunderlig utilgjengelig. Et annet frirom er trening, da det fysisk er svært vanskelig å spise og trene samtidig. Før var jeg også trygg fra maten hos andre, men nå er alles skaper offer for mitt jag etter tilfredsstillelse, og det har vist seg umulig å sette kroken på døra igjen. 

Så, ja, jeg spiser sunt, jeg spiser rigid, det er mye mat jeg ikke liker eller våger spise, jeg kan virke uanfektet og tankeløs, jeg har det fysisk bedre nå som jeg spiser, til en viss grad.

MEN. Jeg spiser også usunt, jeg spiser også ukontrollert og hemmelig, til enhver tid, jeg elsker å spise mat og jeg hater at jeg spiser mat og det er stadig nye ting jeg våger spise før jeg blir livredd over hva jeg har gjort, jeg går aldri et sekund uten å vie maten en tanke, jeg har det psykisk helt jævlig og også fysisk ganske ille, nå som jeg spiser. Du får bare se en brøkdel av min kake av liv, og den brøkdelen forsøker jeg å pynte så fint og friskt som mulig, mens resten av kaka er en eneste røre av kaos, fornedring, kontroll og kontrolltap. 

Mange har forsøkt å forberede meg på denne fasen. Jeg velger å kalle det en fase, for jeg nekter å innfinne meg med at det er sånn her jeg skal ha det resten av livet. De har sagt at det er normalt å aldri føle seg mett, at det er normalt å utvikle bulimi og overspising etter lange perioder med restriktiv anoreksi. De har sagt at det ikke er noe å skamme seg over. Og de har sagt at dette ikke er en mindre alvorlig eller feil måte å være spiseforstyrret på. 

Men det når ikke inn i mitt skjøre selvbilde. Det kan ikke høres over de stygge tankene. Det er ingen lettelse i alt dette tunge. 

Det er frykt. Og jeg står ansikt til ansikt med den over alt, alltid. Og det skremmer livskiten ut av meg. Og jeg tenkte du kanskje burde få vite det. 

Om skogen

Jeg kjørte til en øde skog og gikk innover blant trærne. Det slo meg at fargene var uendelig sterke akkurat der. Det samme hadde slått meg samme morgen, noe trakk blikket mitt mot utsiden på vei mot kjøkkenbordet. Varme stråler farget landskapet gyllent, og vinduenes levde liv skred frem. Sola gjør slikt med alt rundt oss. Man legger liksom ikke merke til det som er tapt eller glemt før det igjen synliggjøres av lyset.

Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også. 

Beina blir alltid slitne av å gå. Om det er bevegelsene eller inntrykkene eller all farten jeg må holde igjen, vet jeg ikke. Når jeg går, kan jeg midt i en bakke stoppe og bare se opp på himmelen over toppene og kjenne at pusten er tung og at tyngdekraften gjør neste skritt vanskelig. En rot i stien, et ustøtt skritt over isen, kan sakne farten til stillstand og avmakt. Når jeg løper blir jeg aldri sånn sliten, for det er ikke jeg som løper, det er noe annet. Jeg løper gjennom, mens jeg går inn i. Jeg løper fra, mens jeg går mot. Det er forskjellen.  

Innenfor de trygge, velkjente ytterkantene av skogen, er det høye lyder som ikke hører til der. Det er noen som meier ned, noe som faller, noe tungt mot bakken, igjen og igjen. Alle luktene er for intense, sluppet fri og i friheten opphører. Store, enorme flater med skog er ikke skog lenger. Det får meg til å gråte. Jeg har nettopp spist lunsj, og så yoghurt, og så hele matpakka jeg egentlig skulle ha til i morgen, og det får meg til å gråte også. Jeg føler jeg er døende midt i livet. Her faller trærne som korn i regnet. 

Det skifter så øyeblikkelig. Som om jeg blunker og åpner øynene til en verden jeg ikke passer inn i lenger. Fremtiden er ikke lenger en lengsel, men en flukt. Mens jeg går innover i skogen, oppå skogen av trær som en gang sto og nå ligger flatt mot bakken, tenker jeg på at det tar så lang tid å vokse, og så kort tid å bli lite igjen. 

Det er glatt i skogen. Noen steder er stien bløt og mørk av fuktig jord, andre steder dekket av tynn is og snø. Det slår meg at de sikkert hugger skogen nå mens de fleste ser på skogen som utilgjengelig. Det er ingen spor av mennesker der, bare hjulspor og lyder av teknikk. Det gjør meg urolig, så jeg snur før jeg får se hendene bak maskinene. Jeg tenker på lysets hastighet og hvor mye jeg ønsker å fjerne meg derfra så raskt at ingen vil huske at jeg har vært der. Om et menneske faller i skogen, og ingen er der til å lytte, kunne du hørt lyden av lengsel da?

Føttene tråkker seg videre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Unnskyld, hvisker jeg til alle de nedverdigede trærne som ligger som et grønt teppe over avgrunnen. 

Dette kjennes fremmed. Liksom helt meningsløst. Kanskje savner jeg bare noen å snakke med. Og at noe kunne vært bestandig i alt. 

Bare falle litt i tanker

Hva vil du, hva skal du, hva bør du, hva gjør du?

Hvordan vil du, hvordan skal du, hvordan bør du, hvordan gjør du?

Hvorfor vil du, hvorfor skal du, hvorfor bør du, hvorfor gjør du?

Det blir stille,

du ser bare et blikk som vender bort og inn, lydløse lepper og brystet mitt som hever og senker seg. 

Ikke fordi jeg ikke vet,

ikke fordi jeg ikke vil.

Alt er brettet ut og lagt fram, over, under, side ved side. Jeg snubler meg fram for å finne det som passer, det som føles varmt å dvele ved. Skyver unna andres forventninger og løsninger, fordi jeg vet selv når noe gir lys og annet tar.

Noen ganger er det fint å falle. 

Bare falle litt i tanker. 

Det er ikke et skritt tilbake, det er snart et skritt fram.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Thea

Thea

24, Eidsberg

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på. Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits