hits

Oppsigelse

Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For vre rlig, var jeg ganske srbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 r siden. Klok av skade, innser jeg n at jeg verken nsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre lsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjnner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjnt.  

Det fles feil skulle takke deg for det som ble mine underganger, s i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er s lett trigge. Du er ogs svrt grunn, og hjertels, og hjelpels. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her fr du:

- Du var viktigst for meg, men ikke n lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken p viktighetslisten. Du har virkelig ndd bunnen

- Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

- Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, s, in your face

- Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

- Du burde vrt meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

- Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

- Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, s jeg ga den bort og kjpte en ny som passer

- Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnssty. F deg et liv, det funket for meg! 

- Du vet alle hemmelighetene vre? Vel, ikke n lenger, for si det snn. Jeg fortalte dem til noen

- Ja, ogs den om da vi spiste alle de vaflene da ingen s

- Og den om da vi sov nakne opp dyna med vinduet pent og kuldegrader p sykehusrommet s vi kunne fryse oss litt tynnere

- For ikke glemme alle de med sondeernringsapparatet som vi stilte p og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til stoppe fr det skulle og da vi rmte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi lp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene s sykepleierne fikk megasprut over hele seg nr de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

- Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, p bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

- Du frte meg bak lyset s mange ganger at alt ble helt mrkt, din jvel

- Du er s gjennomskuet, du

- Jeg er sint p deg

- Du sa alltid at vi bare kunne vre sinte p meg, sinte og slemme og skade meg, og s stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

- Jeg er fin, jeg

- Du vet den dumme greia vr om at jeg ikke fikk lov til la noen bry seg eller vre glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

- Din definisjon p en god dag: Nr vi spiser for lite og trener litt ekstra

- Min definisjon p en god dag: Nr hjertet er sprekkferdig av mennesker

- Jeg har mange gode dager n, etter min definisjon

- Jeg har svrt f gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo s mye gyere ha overskudd til fle, leve, bade, flrte, moppe taket, le

- Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

- Jeg hater vre sulten

- Det har jeg alltid gjort

- Jeg tror jeg hater deg litt

- Jeg tror jeg liker meg ganske godt

- Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

- Jeg vet det plager deg

- Men nr det plager deg, s fortsetter jeg bare spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg p lydls og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hrer ikke. Bryr meg ikke. Hysj p deg!

- Det er artig vre spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

- Jeg sluttet regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke holde tellingen p alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

- Jeg vet jeg var villig til d for deg, men s raus er jeg ikke 

- Du har dessverre ingen rettigheter p meg

- Jeg skal bruke livet mitt p gjre livet vanskelig for deg 

- Jeg er s mye mer enn du lot meg

- Jeg lar meg vre det

- Du sa alltid at det var hplst. Jeg ER hp, jeg n. Du tok feil

- Du hadde aldri noe fint si

- Du er utrolig kjedelig

- Jeg er alt annet enn kjedelig

- Vi passer ikke sammen

- Det er ingen som vil ha deg

- Jeg er god

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se p film. Takk for ingenting, livet kaller. 

 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen

 

Ok, kanskje bittelitt, da

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Smiler bare videre, p en snn mte at det er vanskelig slutte. Ser ned. Sier Vi sees neste mandag mens jeg stormer s forsiktig jeg kan mot dra. Tar veska mi over skulderen, forsvinner ut i korridoren og ned trappene fr hun rekker se at kinnene mine blir varme over det solbrune. Hjertet bare dunk-dunkdunk-dunkdunkdunkdunkdunkdunk. Frisk luft.

Hun kjenner meg virkelig ikke s godt enda. Hele vren har vi nesten bare snakket om barndom, relasjoner, familie, selvforakt. Virkelig gravd ned i dypet, og der var det mange trer, blant annet, og mye annet vondt, men etter hvert ogs en slags romslig omsorg for den lille, tffe, unge, store, redde, sterke, voksne meg. Og s ble det sommerferie, og n er den over. For frste gang var den sommerlige behandlingspausen etterlengtet. Ikke et sekund var jeg redd for bli overlatt til meg selv med ansvar for meg selv. Jeg kan ta det ansvaret n og stole p at jeg er i ganske gode hender. Lot meg selv f spise uten tenke s mye, bade uten tenke s mye, tulle uten tenke s mye, lpe uten tenke s mye. Nr jeg tenker etter, har jeg faktisk hatt ganske fine tanker om meg selv, det lille jeg har tenkt mens jeg har vrt.

Du virker s annerledes, kommenterer hun. Hele jeg er annerledes, det ser jeg vel selv ogs. Du trenger ikke behandlerbriller for legge merke til det. Sommeren har satt sitt preg uten forminske, slik den alltid gjorde fr. Tvert imot, har jeg vel aldri flt meg mer storartet! Liksom at sola har fargelagt meg helt ut i kantene, med farger og mnster jeg ikke i mine villeste fantasier kunne forestille meg at ville passe. Tenk om dette er snn jeg er? Jeg bare fler meg s bra, sier jeg. Det er helt sant. Det har ikke skjedd noe spesielt, jeg har ikke gjort noe spennende, ikke reist noe langt, bare vrt ute i eviglange dager, tatt bten til yene, bare Oslo, litt ferie, litt hverdag. Men det har vrt ekstraordinrt og spennende i all sin enkelhet likevel, all sin nyhet av frihet. Frihet, det er kanskje det jeg har fylt sommeren med aller mest, frihet og mennesker. 

Jeg har det skikkelig bra akkurat n. Og idet jeg sier det, blir jeg litt redd og usikker p om det er greit. Jeg er tross alt her fordi jeg er syk. Hun leser meg godt, selv om jeg smiler fortsatt. Det er like riktig og viktig fle de gode flelsene her inne. Hun smiler med ynene. Ok, sier jeg. Takk. Hun sier hun synes det er hyggelig se meg snn. Jeg sier at jeg synes det er rart ikke vre den kjedelige, monotone, triste, analyserende, alvorlige pasienten. Vi snakker litt om det, og litt om andre ting, og s, like fr jeg skal g, sier hun at hun nesten skulle tro at jeg var (...)

og det l liksom i luften, det er i hele hodet mitt, det bare lyser lyst og lett forstyrrende og jeg vil ikke snakke med henne om det. Ikke det. Hun kjenner meg virkelig ikke s godt enda. Hva vet vel hun? Og hva vet vel jeg om noen ting? Jeg bare fler noe nytt og fritt og blir faktisk litt frustrert over ikke helt forst eller vite eller klare tenke klart eller tenke en tanke fullt ut eller slutte med denne smilingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Slutt forst meg s godt, kanskje. Det har ikke du noe med, kanskje. Jeg vet ikke helt noe egentlig. Jeg har ikke et sprk for dette. Smiler bare videre, kjenner det irriterer meg at flelsene mine tydeligvis sitter utenp. Ser ned, og der sitter jeg visst med hjertet i hnden ogs, kan liksom ikke holde det fra sl fortere, fler meg srbar og litt tullete, blir helt varm i kinnene. Vi sees neste mandag, det er det eneste jeg fr sagt, stormer forsiktig ut av rommet, ned trappene, ut og fyller lungene med frisk luft. 

 

 

Det er s fint vre akkurat her akkurat n

Jeg sitter stille i et hjrne og tenker og kjenner energien sakte forsvinne i kaffekopp nummer fem. Det tar p vre ekte, helt fullstendig tilstede med full kraft, hele registeret av flelser og kapasitet hele dagen. Ubegrenset, fles det som. Et stort system som skal g rundt, rene lynnedslaget gjennom kroppen strler ut av to brune yne og lyser opp rundt meg s selv jeg blir litt blendet. Det er herlig. Bam! Men det kan bli ganske stille etter stormen, litt tomt og rart. Liksom hva skjedde n? Hvor ble det av mrket mitt? Ligger det under eller er det over? Kan det vr s snill vre over?

I morges var det nesten litt kaldt med shorts. Det betyr at denne sommeren, som for alltid vil bli stende som min store frigjringssommer, eller badesommer, eller bare Sommeren, nrmer seg hst. Og hverdagen min skal bli annerledes, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Men, nei, nei, ikke g, du gode flelse. Det er bare tidlig august. At det skal bli annerledes, betyr ikke annerledes p en dum mte. Det kan bli kjempefint. Det blir i hvert fall utrolig spennende. Jeg vet bare at jeg ikke vet helt hva som vil skje med meg nr jeg ikke fr vrt like mye p det stedet som har bygget meg opp dette siste ret. Alle menneskene i det, jeg kommer til savne vre med dem, og hvem skal jeg smile til utenfor? Hvem skal jeg le med over matpakka mi? Hvem skal f lov til se den jeg er nr jeg er den jeg vil vre? Noen kommer opp trappa, noen synger p kjkkenet, noen gir noen en klem i gangen. Det er s fint vre akkurat her akkurat n.

Den siste slurken med kaffe er lunken, men det gr bra. Det tar tid tenke p alt dette. Jeg har virkelig ikke lyst til bli trist nr jeg er glad. Hei! Noen slr av en prat, vi deler en latter, noen ser meg inn i ynene og henter meg hit igjen. Det fles litt bedre. Jeg vil ikke bruke tiden her p grue meg til den forsvinner. Dette stedet forsvinner ikke, selv om jeg skal ta et halvt skritt videre. Hjemme er visst der hvor hjertet er, og det har endelig funnet hjem. Fontenehuset i Oslo er det beste som har skjedd meg, det strste, det viktigste, det jeg trengte. Noen ganger er det alt man trenger.

Og jeg har kanskje hatt den beste mneden i mitt liv i sommer, tenk det, og jeg skal begynne p Erfaringsskolen i september, holde foredrag, og synge mer, og spise med andre hver dag, og lpe lange turer i marka, og bade nr jeg har lyst, og danse vilt til Footloose i gangen, selv om det bare blir tull fordi jeg er helt hpls p dansing, herregud, fle meg fin og gjre godt alt jeg har gjort meg vondt, og ikke glemme men endelig huske leve mens jeg gjr det, og pne hjertet om jeg tr det, og sitte med beina dinglende i vinduskarmen, drmme meg bort under skyene, puste dypt og befriende og glede meg til vkne i morgen igjen. Livet. 


 

Historien om Thea, Vol. II

Kjre hodet mitt. Hva er det som skjer? Hver gang jeg nesten tenker en psyk tanke eller nesten synker ned i en meningsls vond flelse, overstyrer du og bare nei, app app app, se her! Fl dette! Husker du dette? Vil du ikke heller dette? Hrer du dette? Wow, skjer virkelig dette? Smak p dette! Bare smil! Gjr dette! Flg med n, flg med n, ser du dette? Vr heller her, det er dette som er viktig! Det er dette du har godt av, det er dette du drmte om den gangen du sluttet tro p at livet var noe for deg men ikke klarte slutte leve. Det var derfor, fordi noe i deg visste at alt er for deg, at du en gang skulle komme til ligge i sofaen og hre p regnet gjennom det pne vinduet og fle deg alt annet enn ensom, faktisk helt hjemme, varm, trygg, bra, sterk, glad, forventingsfull, viktig, ekte og hel. Helt hel.

Kjre hele meg. Tusen takk for standhaftigheten, muligheten, resiliensen. Et liv i tusen knas og mange manglende biter. Funnet, samlet, puslet sammen p en helt annen mte, slik jeg vil, slik jeg trenger. Limt med det sterkeste limet i verden, en sammenhet, og snn, der var alt p plass. N kjrer vi! Dette er historien om Thea, Vol. II. Den begynner n. 

Det er sikkert fartshumper p denne veien ogs, og grftekanter synke ned i, og omveier og bomveier og landeveier og motorveier og lukten av vt asfalt og enveiskjringer og rundkjringer og tunneler og broer og svinger og noen som ringer og steder kjre fra, steder  dra, noen som venter og noen som henter deg nr det plutselig sier stopp, eller det ble for bratt opp, eller du bare har en jvlig drlig dag og n trenger du en klem, Thea. Hei, hvor det gr, ser du utsikten, Thea? Ser du hvor langt du har kommet, Thea? App app app, ikke for fort n, det er dette som er livet. Time etter time, etter time, etter time. Vil du bli med?

Jeg tror av hele mitt hjerte, at selv et hjerte som til slutt bare banket p trass, kan funke som bare det, til tross, og eksplodere i et fyrverkeri av flelser over himmelen og bare flg med n, flg med n, ser du dette? Skjer virkelig dette? Det er aldri for sent la leve. 

 

Postkort



Ansiktet fles stivt etter lange dager med bading p yene, mykt og varmt etter mange dager med rungende ekko av latter over blgene. Jeg har ferie. Jeg er modigere enn noen gang. Vkner med ynene fulle av morgensol, bestemmer meg for gjre ting annerledes n. Spiser frokost og ser p Ack Vrmland, ler hyt av Mia Skringer mens jeg koker kaffe, lper en tur, kanskje en lang tur, kanskje en kort tur, kanskje intervaller p Bislett stadion. Fler meg som en verdensmester, lper s fort i svingene at beina nesten ikke nr nedi, men som de sparker fra. Lper s langt som jeg aldri har gjort fr. Det gjr meg ikke sliten, bare helt overveldende energisk, stolt. Jeg har brd i fryseren, kjper is p kiosken. Tenk at jeg har kommet s langt. Jeg har 84 poeng i VM-profeten og hybelkaniner under sofaen. Trener til maraton i september og har teipet kneet og det gjr ikke vondt faktisk, det gjr ikke vondt. Jeg kan st p hodet, jeg kan g ned i bro, jeg kan dra hele meg et tyvetalls ganger opp til en stang. Jeg kan pakke en veske og reise med bten til Bleikya og bade og spise og spille kort og sole meg og drikke kaffe fra termos og si ja takk til kanelbolle, og alt det sammen med andre mennesker.

Jeg fler meg fin. Vil vre akkurat snn. 

I dag tok jeg lpefart og svevde fire meter gjennom lufta, og selv om jeg aldri har vrt ordentlig forelsket, s tror jeg at det m vre omtrent snn det fles; fritt, lett, tusen sommerfugler i magen og falle fryktlst i en eksplosjon av hav, sol, farger og gledesskrik. Hver dag fles som en hel sommer. Jeg tar sommeren tilbake, time etter time, og akkurat i r er den uendelig. Uendelig p en god mte, hver dag en hel sommer. Det lukter jordbr av fingrene, jeg flrter med livet, med Oslo. h, Oslo, hvor du er flott. Mitt Oslo. Pulserende og varmt, med hjertet fullt av mennesker og rene fulle av saltvann etter all stupingen, ligger gatene for mine ftter og hestehalen svinger selvsikkert fram og tilbake over solbrune skuldre. Jeg har god humor, jeg ler av meg selv ogs, jeg tr snakke med gutter. Jeg puster med magen. Jeg er sterk. Jeg er stdig. Jeg er s tilbake, eller, jeg har aldri vrt her fr. Akkurat snn, selvflgelig, sommerlig, nysgjerrig, knipsende, nynnende, lattermild. Det er et fuckings mirakel. Eller, nei. Det er ikke et mirakel, det er mitt verk. Det er meg som gjr dette.

Wow. 

Shortsen min har aldri fltes mer komfortabel. For tre r siden, to r siden, 15 r siden, 14, 13, 12, nesten alle rene mine, tilbragte jeg sommeren innpakket i ullklr og et tykt, tykt, tykt lag av ugjennomtrengelig hplshet. Det var et fengsel, tellekanter p hoftekammene, et kapplp mot dden og kostplaner som gikk i vasken og gnagsr p ryggen av alle situpsene p sykehusgulvet og hjertet mitt som nesten stoppet og jeg husker jeg ikke kunne huske sist noen fikk holde rundt meg. N husker jeg ikke sist jeg flte meg ensom. N husker jeg ikke sist jeg hadde p langbukse. N husker jeg ikke hvordan det fles fryse. N husker jeg ikke hvordan det fles ikke fle noen ting. Det er et fuckings bevis p at du aldri, aldri m gi opp hpet, miste troen, slutte prve. Stille opp for den du har tro p at du er, hver blytunge dag, gjre som du pleier eller gjre noe modig, gjre noe skremmende annerledes, lpe i sirkler eller liste deg en annen vei. Det er fortsatt vanskelig. Men noen dager fles det helt ekstraordinrt lett. Det er ikke et mirakel, det er bare meg. Et menneske som faller hodestups inn i livet og som har planer for hsten og drmmer for ret og mange, mange, sommerdager igjen fr det. 

S du trenger ikke bekymre deg. Jeg tar vare p meg selv. Jeg er glad i meg. Jeg har plass til s mye i hjertet mitt, innpakket i et lysebltt hp og sterke bnd. Det kan dette med holde ut. Holde ut, holde rundt, holde fast. Det slr millioner av slag for det gode, og det slr millioner av slag for  vre p ekte, tle, romme og fle ogs alt det andre.  

Jeg ville bare si det. 

Klem fra Thea 

 

Sommerpause

Hei <3 

Med noen sommerlige bilder, nsker jeg deg alt godt for sommertiden. Jeg vet det ikke er s lett. Jeg vet det kanskje er kjempevanskelig, med sommer, ferie, familie, mat, mrke, rutiner, kjrlighet, stress, angst, planer, planlshet, utrygghet.  Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er greit, det blir som det blir, du gjr som du gjr, s godt du kan. Du er nok. Jeg hper for deg.

N tar jeg en liten pause herfra, og ser fram til ha fokus p hva jeg vil gjre i sommer, hva jeg trenger. Om noen uker er jeg tilbake, det lover jeg. I mellomtiden kan du lete i arkivet, der finnes mye fin sommerlesing. Eller bare logge av alt og finne deg en bok, en sti, et lerret, et hav, en venn, en is, et fjell, en sang, en caf, et piano, en sofa, en plen, en klem, et svaberg, en regnvrsdag, en solskinnsdag, en flelse, stillhet, en samtale, et yeblikk der du er akkurat der, akkurat da. 

Mange klemmer fra Thea





Hele jeg i en haug i gangen

Det gr bra. Det gr bra. Det gr bra. Det gr som regel bra helt til det ikke gjr det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det snn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit fr jeg falt.  

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms p telefonen, noe med en samtale i gr, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planls, noe med hsten som kommer og er helt mlls, noe med noe som skjedde p Gaustad i gr, noe med noe jeg ikke tr snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjrlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg vre rundt andre mennesker da. Det fles som at alle tankene blir ord, alle flelsene trer, og jeg vil ikke at noen skal sprre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, hper det holder. Hper ingen spr, for det gr ikke bra n. 

Jeg svelget trene som vget seg fram, sa jeg er sliten

sa jeg m g, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rd mann i det frste lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk p rdt, tenkte at det er for langt hjem, n kommer mrket, jeg kan ikke stoppe trene fra flomme over, over lekeplassen, knuste bittesm kastansjentthylster under sandalene der jeg nesten lp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der hndverkere hadde stablet verktykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten mte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, flte meg kvalm av flelser, nkkelen i den ene hnden, den andre hnden holdt nkkelhnden fast, fikk vridd om. Lste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftlshet fikk alt til rase nr jeg kunne la det rase, umulig holde oppe veggene, murene, hendene, trene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnls trishet. Hvordan havnet jeg her p ti minutter? Det gr bra, det gr bra, det gr bra, sier jeg, helt til det ikke gjr det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet p drmatta, helt trevt i det ene hjrnet. pnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, fr sol p trne. Skriver litt. Hrer p trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Fler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Nr det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte vre enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Fler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen fr. Er redd det en gang vil vre for langt hjem. Er redd det mrket, alt det er, alt det tar.

Er ikke s stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg m g.

Er ikke s liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg f vre her?

 

 

Sommer(opp)tur og det brutale mtet med havregrten



Denne uken har jeg vrt p ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk. 

Ved tidligere anledninger har jeg som regel vrt hun som str forhindret igjen p grdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgrde p sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.

Faktisk betalte jeg for turen p en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at reise p tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare la vre dra nr jeg frst hadde betalt. Noen ganger kan det lnne seg i livet vre konomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turflget var kanskje det tryggeste turflget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vrt helt tullerusk. 

Turen gikk til Horten, som er et srdeles undervurdert reiseml. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra n forbinder jeg Horten med flotte lvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt p til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrtte forsk p filme en morsom boomerang til Instagram, skravling p brygga, at jeg endelig klarte stupe slik som bestefar alltid stupte fra flten, de vgale spurvene som spiste potetgull fra hodene vre p stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde by p. 



12 ting jeg lrte av vre p sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkrlig rekkeflge):

1. Min verden er full av fine folk.

2. Det finnes andre som er like begeistret for ligge og flyte p ryggen i blgene som meg.

3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bllukt i hret som meg.

4. Hotellfrokost overgr faktisk havregrten.

5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende handle p Europris. 

6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser. 

7. Det er mulig vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende gr rett vest en stund. 

8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga. 

9. Det er veldig hyggelig lpe sammen med andre. 

10. Det er veldig hyggelig spise sammen med andre. 

11. Det er veldig hyggelig dele rom med andre. 

12. Noen ganger er det mer utfordrende komme hjem fra tur enn vre p tur. 
 

I dag vknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at mtet med livet og havregrten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig l hjemme og ventet p meg. Derfor har i dag vrt en Thea-forsker--ta-vare-p-Thea-dag, og det gikk ikke s bra, s det er planen for sndagen ogs. Overgangen fra leve i en sommerturboble og vre rundt fine mennesker hele tiden til komme hjem til kampen for tilvrelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg br vre redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper. 

 

 

Et krater av flelser under en stjerneklar himmel

Hver gang jeg begynner skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke fullfre en tekst, jeg vger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen n. Listen over halvferdige dikt og pbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.

Jeg blir smkvalm av lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i mte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slr og slr forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjrlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjrlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tle slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i mte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg grter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung br av frykt jeg brer med meg. Stenger ute, stenger inne. 

Jeg er redd det jeg trenger si ikke er noe de nsker hre. Og jeg kan ikke si det fr jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkeflge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la vre.  

Det er rommet i meg som alltid er lst. Det brenner der inne n. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse flelser, minner og tanker. Det har gtt lett sirkle rundt dette og skrive om alt som foregr i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil fle alt det p en gang.

S jeg grter ikke. Sier ingenting. 

Men n brenner det alts der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, ryken legger seg over de fine tingene som jeg hpefullt har spart p rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er s sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig n. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer. 

Men s ser jeg henne. Hun ligger sammenkrllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter p at det skal bli trygt komme fram. Hun hper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser p og venter ogs. Det m vel komme noen. 

Det m komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt se p. 

Hun venter p noen, og jeg kan ikke vente lenger. Lper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort nr jeg ser p henne, hun gjr seg tung. Hun er den tyngste bren av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og s veldig varm. Hun sier ingenting. Hun grter ikke. 

Utenfor synker vi sammen. 

Det er over n, sier jeg. Hun rister p hodet. Hun har mrke yne, skremmende kjente. Hun rister p hodet. 

N begynner det.

Sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte.

Ingen vil fle alt det, men det er det vi gjr. 

Fra da er hun min br. Hennes lille, dirrende hjerte. Jeg kan romme. Jeg kan tle. Hele henne. 

Hun grter ikke. Hun sier ingenting. 

Jeg er her n, sier jeg. N begynner det. 

 

Hva skjer med et hjerte som holder alt?

Det slr ned i oss der vi synker sammen. Hele vr eksistens. Et krater av flelser under en stjerneklar himmel. 

Jeg ser meg rundt og ser bare meg. 

 

 

Tar sommeren tilbake

Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt n.

Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe p lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, vkner i lyset morgenen etter, tidlig og hpefull, lysebl himmel. Jeg kan lpe langs havet og bade fr jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal vre helt rlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det fles ha p langbukser faktisk. For jeg kan ha p shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.

Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjr det, tar sommeren tilbake. Det er p hy tid. Under sola, gress under trne, en underlig flelse av passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Hre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vr, stup uti havet vrt, vr her med oss. Jeg tror jeg vil det. 



S fr det heller vre at noen dager ikke er like gode som disse har vrt. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, ogs jeg. Noen dager trenger jeg fire forsk p og av og p og av og p og av og p og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klr som passer og lper to mil for roe meg ned etter det.

Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. P sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig fornekte noe jeg har satt ord p, vanskelig dekke over noe som er sagt hyt. 

Her og n kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra "nei og nei!" til "ja-ja...". Fra "dette er ikke min kropp" til "dette er kroppen!". Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice p Fontenehuset og det ble superviktig skrelle epler i en sammenhengende skallremse, s vi kunne kaste den bakover over hodet og nske oss noe. Jeg nsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet opp hylla med vannmugger og under komfyren og i en krll p gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.

I dag har jeg trua, alts. Natta! 


 

 

 

Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet


 

Det finnes helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra. Jeg kjenner mange av disse. De er FULLTIDSHELTER og SUPERMENNESKER med store bokstaver, for det skal mye menneske til for vkne hver dag i sitt eget mrke og prve igjen, prve og hpe og feile og prve. Igjen og igjen. Du har liksom alt tape og vet ikke hva det vil si vinne eller om du vil kjenne forskjellen, for tap og vinn skjer med samme sinn og forandring tar tid. 

Jeg er venn med mange av disse. Vi kan kjenne hverandre dypt og inderlig uten egentlig kjenne hverandre s godt. Som om vi er stilt inn p samme frekvens og bare kan hoppe over alt skurr og reklame og simpelthen lytte til hverandre.

Det er bde det beste og verste med finnes for hverandre. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er bde det beste og verste. For helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra, kan ha det veldig vondt og ikke ville bli funnet. Eller de kan glemme at det er viktig at de finnes, eller hvem de er, eller hva de vil, eller hvor de er, eller hvordan det kan bli, eller hvorfor de er, eller de kan tro at det er bedre uten dem. Det er det verste. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet, men hvor er du n, nr du forsvinner? Kan jeg f komme dit?

 

Armene strekker ikke til

ikke ut til alt og alle jeg vil

vre for

 

s da sitter jeg her med hendene i fanget

og holder rundt hpet ditt

til du vger tro igjen

 

jeg er her, jeg ser deg, jeg vet

la meg

 

 

 

Tilfriskningsprosessens kroppsfornektelse

Dette har visst blitt en vrlig tradisjon. S fort lvet spretter, gr garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklr sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervs og ukomfortabel bare jeg pner lokket p den boksen. Det er som om selvflelsen rakner i de nette smmene. De er s fine, men de er ikke mine sommerklr lenger, de er verken min strrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen fr jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrmningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prve den i gr, bom fast, et klaustrofobisk yeblikk, dette gr ikke lenger noen vei. N er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, fr jeg ble overrumplet av det evinnelige hpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet bde vret og kroppen, inns jeg at bde jeg og klesskapet p mange mter fortsatt str fast i tilfriskningens frste fase: fornektelsen.

Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet p den vekta, s stokket det seg for meg om jeg ble bedt om si tallet mitt hyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om p sifrene, trakk fra og la til. Ikke for lure noen, for behandlerne s ogs tallet hver uke, men for verne meg selv.

Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble hyt nok og kroppen min fornyd nok og jeg begynte fle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, mtte jeg rlig innrmme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg bde vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for frste gang i mitt liv ba jeg om bli veid med ryggen til, s jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av. 

Fornektelsen fr meg til klippe av alle lapper i alle klr, bde de lappene med strrelse og alle andre lapper som strrelsen kan ha lurt seg p. Det er ganske upraktisk. Jeg har delagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett p den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen fr meg til skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler p grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg gr i klesbutikker, som har vrt ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt ndt til ha noe ha p meg n som det er for varmt for vinterklr, s klarer jeg ikke finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prver plagg etter plagg i kun strrelse for liten og fler seg for stor for sommeren? 

Det er hpet i fornektelsen som fr meg til beholde alle de ubrukelige klrne og g tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prverom. Jeg fler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare vite. Jeg har flt meg midlertidig s lenge at jeg nesten har sluttet  tro p det de sier om at den flelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante p drive-thru midt p natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lrene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjpe klr som passer, mens hodet vil passe klrne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.

Om kroppsfornektelse er frste fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er frste fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et snt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint p andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke vre sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje m noe eller noen snart begynne provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start bli sint p klesstrrelsene i butikken i stedet for p kroppen i prverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare n med en eneste gang ta sommerklrne fra fortiden, lpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox? 

 

 

Oppvekst


Jeg er redd jeg har gravd langt ned n

til der hvor lyset ikke trenger gjennom den tyngende massen

og den tyngende massen veier for mye

gisp

 

selv for en som har gravd s dypt, med varsomme hender

ned til egne rtter, mitt tause rot, rop, et virvar av innviklede flelser og minner

Jeg m faktisk ned dit for se hvor dypt alt stikker, huske det gjemte

og kjenne trykket etter hva som manglet, m finnes 

 

s klart kan man se uten lys, uten luft

det blir helt uutholdelig og essensielt

ville leve

mtte opp

slippes fri

gisp

 

og med det lar jeg rttene vre,

de er som de var som de vil bli,

rydder kanskje litt i rotet, ja, du vet

fr jeg griper rundt mine sterke fester og lar meg lede opp igjen

 

opp igjen, gjennom og opp fra den tyngende massen

 

Der vokser et tre

med en trekrone p og 

millioner av sm grnne blader

 

s sttt som jeg str her,

kan jeg aldri rives ned av roten

 

 

Inneglemt mai

Hva i all verden skulle jeg gjre p Hovedya alene denne helligdagen i mai som attptil er bloggens bursdag og s forbasket varm? Jeg rakk angre og tvile allerede p bussen mot kaia. Den fremmede flelsen av hud mot sete fikk hjertet til nesten stanse og meg til nske at jeg bare hadde blitt inne. Hvorfor hadde jeg tatt p shorts? Den gamle bl, den eneste som passer n nr kroppen er strre en selvbildet. S dum, s dum som jeg kan bli, eller ekkel, eller begge deler. Eier du ikke skam, Thea? Jeg ville g av, og gjorde det p neste stopp. Sto der en liten stund og kjente vekten av strandbagen over skulderen, vekten av hpet som aldri blir mer enn det, vekten av alle planene som knuser mot livet og husket hver ting jeg hadde pakket og kjente lukten av solkrem i ansiktet og for helvete, det er bare mai, det er snart sommer, jeg er ikke klar for dette.

Det var et nederlag snu, og en god dose solkrem helt undvendig slst bort. Du vet, nederlag og slsing og slikt er vanskelig for meg, nesten like vanskelig som ha p shorts. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ta meg til i s mange timer om jeg reiste hjem allerede? Ferdigspist, ferdigtrent, veldig ferdig med vre inne for meg selv. Uten vite sikkert hva jeg burde gjre, gikk jeg p neste buss mot kaia igjen, sto med ryggen lent mot den kalde ruta i et par stopp til, nrmet meg folkemengdene, nrmet meg et inneklemt og grensesprengende angstanfall. Gikk av igjen, gikk p igjen, samme buss denne gangen. For en dag. 

P kaia var det flere som hadde tenkt som meg, at det sikkert var en fin dag ta bten ut til en y og finne et stille sted og ha en fredelig fridag for seg selv. Nei, stryk det siste. Alle var visst flere enn n, en som, ensom, meg. Ken til btene var lang og hyttalende, leende, selvsikker, isspisende, shortskledd. Mine bare bein fikk seg ikke til stille seg bak dem. Mine bare bein gikk fort forbi og tvers over Rdhusplassen igjen. S nrme og likevel s utrolig langt unna det de hadde, det de skulle, de de var. 

Det gikk ikke noen buss hjem igjen akkurat da, og jeg trengte forsvinne litt akkurat da, s jeg fisket opp kameraet jeg heldigvis hadde med i strandbagen og s meg rundt etter et sted forsvinne i motiver. Og slik gikk det til at en tur til Hovedya ble en tur til Akershus festing, og at disse bildene ble dagens trygge havn der like ved fjorden. Jeg gjemte mine bare bein, mine bare skuldre og min bare ensomhet bak linsa og gjorde meg opptatt med noe annet enn vre ute i shorts p hylys dag. I hvert fall for en liten stund, i hvert fall frem til neste buss hjem. 





Du blir forbausende fort ferdig med vre ute nr du fler deg s utenfor som jeg gjorde da. S jeg tok bildene jeg fant, gikk fort til bussen, gikk fort p, satte meg fort ned og tok fort strandbagen over lrene, bussen gikk ikke fort nok, jeg gikk fort av og fort over veien og lste meg fort inn, gikk fort opp trappene og pnet fort dra og lukket den fort og lste den bak meg, og s, sakte, gikk tiden igjen sakte og pusten fikk komme ned i magen og jeg tok av shortsen, dusjet solkremen av, tok p pysj, tok en kopp te, pakket ut av strandbagen, sjekket klokka, regnet ut hvor lenge det er til sola gr ned, hvor lenge det er til fredag, hvor lenge det er til jeg kan spise middag, sov en time p sofaen, orket ikke grte for noe av dette, fler meg mest sint egentlig, over at n aldri er nok og at sola bare skinner over det fine og fr samfunnets skygger til gjemme seg, og s

tenkte jeg at kanskje du ogs fler deg litt inneklemt og inneglemt i mai og at du trenger hre at du ikke er alene. S det sier jeg deg, og sender en klem og en tillatelse til fylle disse dagene med det du behver for fle at livet ikke er s helsvart som mrket i lyset. 

 

P godt og vondt

 

Det gjr vondt

gjre vondt verre

 

Det gjr jammen vondt

gjre vondt bedre ogs

 

 

Shit, det skal ikke vre lett, det her!

 

 

 

Hjemmestedet

 

Som liten tok jeg ofte med alle flelsene mine inn i et skap eller under en seng eller langt inn i skogen eller lst inn i kroppen eller bak noen esker p loftet

I kveld er jeg der med henne og holder

holder ut

holder rundt

holder fast

 

 

 

du skal ikke tro

 

Du skal ikke tro

at du er noe
 

du skal vite det 

 

 

 

mot en annen verden

 

jeg sukker

og lukker ynene for det jeg s og kjenner noe knuser inni meg

mens jeg henter en feiekost og skulle nske livet ikke var s dyrt og at hjertet ikke var s bart

som det det er i dag

 

jeg sukker

og lukker ordene i tankene i historiene om hvordan det var vre meg en gang

mens jeg leter i hylla etter en annen bok sovne til her jeg ligger vken og

skulle nske det kunne ende godt

 

jeg sukker

og lukker noen ute for kjenne hvordan det er faktisk hre til og fler det

gjr vondt  f vite at det betyr s mye bli sett selv nr jeg er liten og

jeg er stor n, slutter aldri lre

 

jeg sukker

og lukker opp en annen verden der jeg verken knuser eller knuger fortiden i hendene og

tror jeg drmmer men vkner og kjenner at det er helt p ekte at jeg 

tross alt har det bedre n selv om i dag gjr ganske vondt

venter noen p meg og jeg gr dit

 

 

 

p trygg avstand

 

det vil alltid vre dine

ord mot

mine flelser

 

 

 

 

Hverdagen kurerer bare nesten alt

P tirsdag vknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for pusse vinduer i morgenlyset. S det gjorde jeg, fr jeg kokte kaffe og nt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg fler jeg fikk gjort hele psken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte pskeuken, krympet og gjemte seg i mte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til p samme mten, og innen torsdag flte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende. 


(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/lping utendrs, har jeg ikke sett snurten av farger denne vren.)

Det triste er at det ble helg igjen allerede p fredag, og n er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grtt og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det s greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina fles som bly, knrne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg fler meg ikke mett eller pfylt av energi nr jeg har spist, stemmen er grtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, fr ikke sove og vkner ved soloppgang like trtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt puste.

Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og s tar tirsdag en styt fr jeg p onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig lsning p mine underliggende gnagsr. Og brtt er det fredag igjen. 

Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke s bra samle opp all grr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode p kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er presse kroppen enda hardere p trening og regulere flelser ved regulere mat. Det gir mye mening for meg n hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg m begynne jobbe med det parallelt med alle smtingene jeg jobber med her og n, fra minutt til minutt.

Det er kanskje p hy tid grave dypt for komme videre. Ned i flelsene, slippe de fri, grte litt, heve stemmen, sl i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein p destruktive runddanser, se med nye yne p gamle relasjoner og med gammel visdom p nye, st i valg og avgjrelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjr det med oss nr jeg skal vre meg? 

Vren har i hvert fall et enormt potensiale til vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhpentligvis kommer krypende med litt tid og tlmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert. 

 

det er liksom greiere snn

 

det er en del ord inni meg som vil ut

men ordene mine var aldri ment for sre noen

og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot

 

s da holder jeg de inne, 

og s sres jeg i stedet

 

det er liksom greiere snn

 

peace out, og alt det der

 

det gr i tusen knas

i hodet

i hjertet g

 

 

Jeg kan lappe sammen meg

det kan jeg

 

 

 

 

Noen som deg

 

Det gjr litt vondt trenge noen,

det gjr faktisk det

Nr noen er opptatt med

bli trengt av andre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen har det fint

og du ikke vil forstyrre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen ikke vet om hva andre behver

og andre ikke klarer si

 

at akkurat n s er jeg sliten av klare selv

og ganske trist

og det er ikke sikkert jeg kan tulle det bort i dag

det hjalp ikke lpe heller

 

for i dag s gjr det vondt

over alt, helt inn

og 

og

 

og jeg trenger

 

noen

som deg

 

 

 

Fontenehuset, et sted finne, finnes og bli funnet

                          (Et bilde fra i fjor, i lengsel etter pent vann, grnn skog, bare tr og vr)

N skal jeg prve samle de riktige ordene til formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forskt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for sm, dette er for stort, dette er for godt til vre sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant: 

Fontenehuset i Oslo

I morgen er det seks mneder siden jeg pnet dra inn dit for frste gang. N er det nesten vanskelig g derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg fr vre der. P de siste seks mnedene fles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 r i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende hplst. N gr det fremover, s fort at jeg knapt holder flge med egne fremskritt. 

Til n har jeg vrt varsom med dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppflging i helsevesenet. Frst og fremst fordi det er svrt individuelt hva man har behov for og utbytte av, men ogs fordi jeg dessverre har flere drlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken rde eller frarde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseomrde, men jeg oppfordrer som alltid til vre pen og rlig og oppske hjelp nr du trenger det. Likevel velger jeg alts skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil vre det riktige for alle, men fordi det kan vre det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, s vil jeg vre en som forteller om det. 

Men, fr jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du f vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom gi medlemmene muligheten til finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene p huset. Hver enkelt fr den sttte og veiledning man nsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, bde p huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer p huset; alle menneskemter der, arbeidsoppgavene som gjres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper. 

Du kan klikke p denne linken for komme rett inn p hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er alts "mitt" hus. Jeg flte meg hjemme fra frste sekund.

For oppsummere dette, kan jeg si at:

Fontenehuset er et sted  finne, finnes og bli funnet. 

Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd hp og spede drmmer.

Fontenehuset er et sted med pen dr og hyt under taket. 

Fontenehuset er et nytt utgangspunkt. 

(et bilde fra Mlen for lenge siden, bare fordi det er s optimistisk og fint)

Det er vanskelig beskrive flesen av plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp lete etter. Her var den, lsningen, liksom. Alt og alle jeg behvde, under samme tak. Her var den genuine jeg ogs, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tr, hun som vil, hun som ler, hun som prver, hun som vil vre en del av et fellesskap og kan smskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, s glad er jeg for se henne igjen. Tenk at det er snn jeg er. Tenk at jeg kan f vre snn. 

Livet var s lenge redusert til handle om overleve. Det er nye tider n. Jeg tror det m kalles levestadiet. N skjer det. Det er n det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedevrelse av hp og fravr av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og frre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart. 

Og apropos skrive mer her p bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behvde den til trre si det jeg ville si, fle det jeg flte, holde meg med selskap i all ensomheten, sttte meg nr jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.

N kan jeg vre hele meg uten bloggen, srbar og sterk. N har jeg det jeg lengtet etter. N er min stemme min, mine ord mine, mine flelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg mtte vre. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et nske om forst og akseptere. 

Jeg skulle nske alle de som har mtt meg fr kunne se meg n. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile p tusen mter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har ftt nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min fles mer verdifull. Jeg kan vkne med forventning til dagen og prioritere det som gjr meg godt. 

Takk for at dere gjr livet mitt til et sted jeg vil vre. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere p Fontenehuset i Oslo, venner, familie, sskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg fle at ogs jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som fr meg til betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:

"Hva om
jeg er s bra
som du tror"

Dere er brikkene jeg manglet. N henger alt sammen, n kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant. 

(et bilde fra forrige uke, vakker vrstemning i skogen)

 

 

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal vre.

Dette m vre den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det bde som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve p ordentlig, men ogs formidle det ekte, det nre, det vanskelige og det som er bra. N har det frste hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan vre frustrerende kjenne at jeg ikke klarer finne tiden eller evnen til f de skrevet ned. 

Mennesker fyller n mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rmmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som fr vre bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, alts), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjre slikt jeg behver, vil eller fler jeg m, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for vende tilbake til det sosiale liv. Denne blgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til vre alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg fler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.

Jeg er heldig, jeg har mange, og noen fr ha meg. 

 

Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat n. Nr dagene er gode, er det helt ok vre den jeg er. Gjre det jeg gjr. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte fler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig ml. Det handler mye om vanskeligheter med sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til legge til mer, men ekstremt drlig til trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene p pause og forsker finne ro og tilstedevrelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/m-tanker, dukker det kanskje opp en rliten, nrmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og rlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da. 

Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i mte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mnster. Jeg beveger meg usttt p en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men s kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare ogs dette. 

Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til vre med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, snn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rtt og direkte. 

Til neste gang, lov meg lytte litt ekstra godt etter nr tankene taler for deg. Hva vil du, snn egentlig?

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal vre. 
 

 

Med isroser p yevippene

Med isroser p yevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vintervret. Det gr sakte p isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utlmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen lper med knasende pigger, selv prver jeg lpe litt mindre og g litt mer p ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig suse nedover bakkene, selvflgelig.  

Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene gr, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg p at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.

Men s tenker jeg at det kanskje er bedre vre opptatt med  leve, og at hele hensikten med denne bloggen var finne ut av det. At det er bedre snakke med folk, le med folk, vre med folk, enn sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre bli sliten av vre meg selv, enn bli sliten av forske forklare hvem jeg er. At det er bedre gi av meg selv i mte med andre, enn gi av meg selv til et tastatur. Nr kveldene kommer, og dagene har vrt fulle av menneskemter, flelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn fylle p med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.

Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. N innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg fler p ved leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake n som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det. 

Derfor vil jeg tillate meg ikke fle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke vre et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye si og tanker jeg vil dele, men ikke p bekostning av levde dager.

Flelser kan fles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utlmodig etter fle, jeg vil se, jeg vil hre, jeg vil smake, jeg vil vre. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve. 

 

Og s smiler jeg

Jeg har ikke tid til bruke tiden min til bare f tiden til g lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vrt til n, eller hvorfor alt livet har by p, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men n forandres forsiktig alt det, s gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som fr, og det gamle fles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. ville s mye p en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.

Du har tid, hvisker jeg mildt nr det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om nr livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg nr jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.

Jeg har troen p at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.

Og det jeg vil er synge, lne noter p biblioteket og spille piano til, melde meg p skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, lpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til hre p musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese p senga.

Kveldsmat og te med lillesster, g p kino, ofte, ta en helg p fjellet, skrive bok, ta med skiene p bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri fr har vrt, huske p de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjre yoga p et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg fle det jeg fler og si det jeg vil si, flette hret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile p ordentlig, glemme se p klokka, gi meg tid. 

Men. Noe m vike nr noe fr ta mer plass. Og det gir angst slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slr imot meg, pusten ut av meg, s er jeg der igjen, men ikke for bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner  bygge livet p? Kan det gi ro bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen bli glad i?

Du har tid, tenker jeg nr jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og s smiler jeg.  

 

"Vi skal ikke alltid mtte klare alt alene"

Frst ble jeg halt under en lpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke lpe fra noen ting. Og n som behovet for nettopp det er s uendelig stort. S skulle jeg vaske klr, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede p grunn av kneet, og klarte  legge fra meg alle nklene mine i kjellerboden og lse den utenfra med hengelsen, og med det lse meg ute fra bde bod, kjeller, inngangsdr, telefon og leilighet.  

Deretter brukte jeg en god stund p bare vre helt tom og tenke at kanskje det gr over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til ordne opp. Men i treningsklr og tfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for hjelpe meg. "Vi skal ikke alltid mtte klare alt alene", sa hun, og ynene viste at hun s langt utover og forbi det at jeg var lst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene p dra, og jeg fikk ut nklene og skrudde dra p igjen.

Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer gi. S jeg begynte  koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grnnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig bde s og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var s varm at vakuumet fikk lokket til poppe av og halve suppeporsjonen til eksplodere utover kjkkenet. Noen andre fr ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med trketromlet klesvask p sofaen. Men ingen andre gjr det, det er bare meg her, s etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne vaske. Da glapp lokket p flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tlmodighet.

En halv trkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe p, slang jeg i vasken, satte p springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, inns jeg at ogs kjkkenvekten hadde havnet der. N virker ikke den lenger. Den tler visst ikke vann s godt. Hva skal jeg veie havregryn p i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen g?

Resten av dagen har fortsatt deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare g og legge meg n. 

Jeg skjnner at det ikke skal vre s lett, livet. Men m alt jeg gjr bli s vanskelig?

 

Men i morgen skal jeg hvile

 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

S mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare hre det bli stille. S, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag m jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, lpe ut dra og bli ferdig med treningen fr jeg rekker bruke opp energien p noe annet. Da blir det litt stille, nr kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjr litt vondt, det er godt.  

S fylles hodet av tanker igjen, en utmmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg m, hvem var det som sa at jeg mtte, den frste gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til mtte til slutt? Hvem kan si stopp? Nr er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo p stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, frst da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det fles nesten snn. 

Jeg kan lure p om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min ogs. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. P min mte, den eneste mten som gr. For det er vel viktig at det gr. Jeg m vel gjre det jeg m gjre for f gjort noe som helst?

S fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg gr dit jeg skal, er der, gr tilbake senere og s str jeg litt rett opp og ned fr jeg kanskje kan f spist noe middag. P den mten som gjr at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snmke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg gr. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg p madrassen, har ikke noe annet nske enn det. Sovner med hpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette drper renner nedover ryggen, jeg sitter p toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. M trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

 

 

Trygt

 

To par yne lukkes i hverandre.

Med kjrlighet i hjertet i blikk i blikk.

Du er der. Det er trygt. Det er trygt bli og det er trygt g, det er trygt se

og det er trygt blunke. Det er trygt tie og

det er trygt rope. Det er trygt falle 

og det er trygt reise seg. Noen har

deg. Du har noen.

Trygghet gir

frihet.

Uten er man fanget. Lp av grde n,

jeg er her

nr du snur deg. 

 

 

 

Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik snne dager kommer og gr. Et hyt niv av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil vre tilstede i. Likevel har jeg ikke klart vre tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til gjre slikt som fles trygt, fulgt tankene uten tenke p hva det gjr med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som utsette mltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la vre ta telefonen, bli stende foran speilet og forske finne noe ha p meg i s lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og s spise meg for mett, st over neste mltid igjen, g, g mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlst i eget hode og tenke at drlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for s vidt riktig. P den mten kan ikke drlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Frst m jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor fles det trygt agere p tankene? Antagelig fles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre mten, den snillere mten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter handle som fr. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet gjre enn legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjring og begynne grave/hugge/trkke meg mot et annet ml. 

Likevel m jeg vre realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vrt bra. Og midt oppi de dagene er dette s langt borte, og midt oppi dette er de s langt borte.

Jeg frykter mrket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten s stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha snne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det "trygge" ikke er trygt lenger og aldri har vrt det. Uansett hvor mange ganger jeg m erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke lses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlst av grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lrer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

 

 

Les mer i arkivet August 2018 Juli 2018 Juni 2018