hits

Det passer drlig trenge noen n

De tidlige hstkveldene fltes trygge vandre rundt i med hendene i lommer og et mykt skjerf om halsen. Lysene fra de tusen hjem ndde helt inn i tankene mine. Jeg fikk lyst til ta vare p gode flelser, pakke meg inn i den fine sommeren som var, holde meg varm, glede meg i hsten. Jeg fikk lyst til vre kul, avslappet, spontan. Se hva som skjer. Smilene satt lst, trene falt lett. Flelser er overskuddsvare. Det stormet forfriskende bde ute og inni. Det fikk fram noe ekte i meg, en tilgang p nsker, flelser, minner. Lag for lag ble jeg kjent med et rikt menneske. Det er s mye jeg ikke visste. Jeg lente hodet mot den kalde ruta p bussen, p vei hjem fra et eller annet hyggelig, tenkte p noen jeg savner. Tenkte at det i grunn er en fin ting, kjenne at jeg kan.

Trrne ble nakne mens jeg gikk rundt og blomstret. Det gikk ganske bra.

Men, nei, s glapp det for meg igjen. Jeg mistet meg der. Det gikk bra, fr det var det som begynte delegge. Om du har sett meg i det siste, har du kanskje tenkt at jeg ser sliten ut. Det stemmer. Jeg orker ikke late som noe annet, er veldig ferdig med late som. Akkurat n lever jeg litt p kanten av hva jeg kan f til uten falle ned fra denne nyvunne hyden av livskraft og muligheter. Det gr akkurat. Jeg har veldig vanskelig for begrense meg nr det gr bra. Det blir s mye viktig, s mye jeg vil gjre. Utfordringene oppstr nr jeg etter hvert innser at summen av alt jeg gjr hindrer meg i vre tilstede i hver enkelt ting. P bussen fra det ene til det andre, klarer ikke tenke klart, mister et stopp, mister flelsene til stresset. Alt blir stress. Jeg fr en flelse av flyte utover egne grenser til hele jeg ligger i et tynt, tynt lag overalt. Det blir for mye dekke over, jeg mister oversikt og kontakt. Reduseres til bli et menneske som gjr, ikke et menneske som er. Jeg liker dybden min, men den forsvinner. Jeg liker personligheten min, men den blir flat. Jeg liker engasjementet mitt, men orker ikke. Jeg slutter le av egne vitser. Glemmer at jeg og kroppen er venner. 

Jeg slutter  gjre det jeg m gjre for ta vare p meg selv til slutt. Har ikke tid. Orker ikke. Det passer drlig at du trenger noe n, Thea. Det fr vente litt. Dette haster. 

Det blir mye flelser utenp da. Jeg er for tynnslitt til stoppe hodet. Det sterke blir skjrt og lett rokke ved. Jeg begynner betvile egne behov, leker med tanker om forminskes, kjenner lite ro og finner lite hvile. Store greier bryter seg inn i sm yeblikk, delegger. Midt i en helt vanlig lrdag, inntullet i et teppe i min egen sofa, kan jeg for eksempel rammes av en dyptgende hjemlengsel. Jeg skulle bare se p Team Ingebrigtsen p NRK, men s slr emosjonslynet brutalt ned i meg, og hvor skal jeg gjre av meg da? Jeg er jo hjemme, men det kjennes plutselig ikke snn ut her. Jeg vil bort, men vet ikke hvor jeg kan dra. Jeg er ikke mer hjemme noe annet sted. Kanskje hjemme er mer menneske enn sted? Vil jeg alltid fle at noe mangler, samme hvor jeg er? Er jeg kanskje ikke nok? Kan ikke helgen bare slutte plage meg snn? Slike tanker kan overmanne meg helt, om ikke jeg passer p. De kan f meg til bli sittende der i pleddet og kverne til lrdagen blir sndag p samme mte og jeg har overbevist meg selv om at jeg er verdens mest stusselige menneske, at jeg ikke har noen, at jeg ikke er noe, at livet er meningslst og fattig og for langt unna slik jeg skulle nske. Derfra er det f trygge veier ut, det gjelder ikke havne der. 

Jeg havner der noen ganger.

Men noen ganger hender det at jeg klarer pakke meg ut av selvforvitringen fr den tar overhnd, tulle meg ut av teppet og inn i en varm jakke, smelle dra igjen bak meg og rusle en tur i skinnet fra gatelykter og slepytter, lenger og lenger bort fra hjemme og lengsel. Jeg gr der i min egen verden, tung og stappfull av melankoli, og burde sikkert ringt en venn, helst Sarah kanskje, men orker ikke si noe. For sliten for snakking. Jeg trenger bare f fle det av meg. Det tar himla lang tid fle slikt av seg. Det blir en lang runde, jeg gruer meg til komme hjem til alle de stille flelsene som venter p meg der.

Det kan hjelpe med litt musikk i bakgrunnen for lyden av lv og lengsel som knuser under skoene. Jeg finner den samme spillelista jeg alltid hrer p nr det mrkner innvendig p den mten. Den overdver det verste og omfavner resten. Den er full av Odd sine sanger, og jeg vet ikke helt hvorfor, men kjenner hvordan de treffer. De treffer hver eneste gang. "Kom heim til menneska, venn". De treffer snn helt perfekt et sted mellom hjertet og sjelen, og gjr det triste litt mindre trist, og det ensomme litt mindre ensomt, og det mrke, skumle litt mer nrt og fint. Det er ikke bare ordene, men ogs tonene, taktene, dialekten, gitaren og munnspillet som dytter meg forsiktig ut av noe tungt og inn i en verden av virvlende blader, solnedgang mellom ildrde tretopper, godkalde kinn, dansende regndrper fra en hy himmel. Jeg tror ikke han vet det, men den mannen har nok reddet livet mitt en del ganger. "Enno er det tid til sj for seg alt det store fine som kan bli." Jeg kan nesten ikke annet enn tro ham p det. 

Men hva er det du trenger i dag, Thea? Det er behandleren som spr etter ha lyttet en stund til alt dette. Jeg tror jeg trenger at noen bare bremser meg litt, tar litt vare p meg, svarer jeg. Vet med meg selv at det kommer jeg aldri til la skje. Har ikke tid. Orker ikke. Kan ikke be om det. Det passer drlig trenge noen n. Det kan vente litt. Jeg gr hjem til meg selv uten si noe mer, hrer p musikken, kverner og flykter i flelser. Jeg kjenner helgen har vrt mer enn lang nok, men at kroppen fortsatt er sliten av livet og psyken og krymper seg over den nye uka som trner opp foran oss. Det er visst ganske vanskelig det der, sette grenser for hva jeg skal gjre, n som jeg endelig flte meg friere. Det er kjempevanskelig erkjenne at jeg vil og klarer skikkelig mye, men at jeg ikke alltid klarer meg s bra samtidig. Det blir viktig ve p det n, ve p vre srbar, ve p frihet under ansvar. Det er mitt ansvar, det her. Det er meningen at jeg skal holde, holde bitene samlet, holde av og holde borte. Si at jeg trenger. Holde grepet om helheten, holde rundt srheten, holde fast i den jeg er. Si at jeg orker ikke, jeg vil ikke. Si hva jeg vil. Holde ut tyngre perioder til de letner, og holde hodet hevet over all tvil om noe annet. Det kan ikke vente litt. Det haster. 

 

 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino. 

Jeg har noe p hjertet. 

August 2003. 11 r. Var jeg virkelig ikke strre enn det? Jeg flte meg voksen egentlig. P skiltet sto det "Barneavdelingen". Jeg flte meg kald, selvstendig og tff. Det var kanskje bare nok en maske, eller den ultimate mestringsstrategi. Det var lettere late som at jeg ikke trengte noe eller noen, det var lettere vre kald enn flsom. Det var s enkelt ikke vre noe annet enn tynn. Ikke ta p meg. Jeg hadde ikke energi til savne, jeg ville knekt om jeg flte, kroppen min var tynnslitt og jeg var bare 11 r. Bare 11 r! Herregud, det gjr ganske vondt tenke p det. Ikke ta p meg. Jeg hvisket. Mamma og pappa ropte. Men vil du d? Trakk p skuldrene. Ville ikke, ikke noe. Du dr om du ikke spiser n. H, er det d du vil? De ropte. Svar da, Thea. Se p meg. Stillhet. Var det dette du ville? Stillhet stirrende ned i sykehusgulvet som blget og jeg holdt hendene mine fast s ingen skulle f tak i meg. Ikke.ta.p.meg, p innpust hvisket jeg det. 

I den tilstanden havnet jeg hos dere. Hei, er det du som er Thea? Stillhet. Bli med inn her, du. Og mens dere prvde holde liv i kroppen min de neste rene, og dere skal ha for forsket, var det nok aller mest hjertet dypt inni det forknytte mennesket dere ndde inn til. 

For Thea 11 r var innerst inne liten og ikke s stor der hun satt og tviholdt p seg selv da hun skulle legges inn. Thea 11 r trengte hender holde gjennom alt det skumle, vonde, triste, fle som var og skulle bli. Da var dere der i hvite klr og rosa crocs med krokodiller og sommerfugler p. Det er sant som de sier at dere har varme hender, jeg kjente det gjennom skallet. Dere sa jeg veide for lite, dere pla meg spise det legen bestemte, dere dytttet den sonden ned og teipet den fast p kinnet og byde den pent rundt ret mitt. Dere lagde regler. Hver nye regel ga meg nye ideer til bli enda sykere. Dere smurte knekkebrd, jeg s p det i 30 minutter, dere kastet knekkebrd. Jeg kunne kjempe hardt mot dere, dere var der da. Jeg kunne stelle i stand de vanskeligste situasjoner og etterlate dere rdlse og fortvilte, og det er jeg klar over at jeg gjorde. En gang rmte jeg faktisk ut av vinduet. Dere var der da. Jeg ville ikke ha dere der, dere dela for meg, dere kjempet mot meg som kjempet med sykdommen. Vi hatet dere litt, trengte dere ikke. 

Men jeg elsket dere mest. Trengte dere veldig. Jeg vet at jeg var jobben deres, og den gjorde jeg utvilsomt veldig vanskelig. Men s hadde jeg det ogs veldig vanskelig. Likevel ble dere trygge for meg, bestemte, men gode. Dere var der. Jeg ventet i gangen ved hvert vaktskifte, spent p hvem som ble skrevet opp p mitt rom, hvem skulle ha meg? Yes, det ble deg! Jeg trengte at dere hadde meg. Jeg hadde det fint, jeg kan huske jeg hadde det fint der i all sykdommen, p grunn av dere. Noen ganger tror jeg jeg tenkte at det var bedre forbli syk enn bli bedre, bli skrevet ut, komme hjem, miste dere. For dere var ogs de som var der da jeg trengte noen le med og si god natt til og spise kjttkaker med og knuse i kasino. Dere var der da alle andre var 6 mil unna og jeg var en liten jente som vokste opp p sykehus langt vekk fra venner, hverdag og kyesenga mi. Det var dere som var der, i alle de timene, mltidene, ukene, kiloene opp, kiloene ned, mnedene, rene, gjennom alt. Er det rart dere ble viktige? 

Jeg var jobben deres, men dere ble mine nrmeste. P mange mter har jeg flt at det vre glad i dere ikke var greit, at alle minnene med dere ikke fikk ha noen verdi, at det savne dere ikke var lov. Det skulle ikke snakkes om. Jeg var jobben deres, men et barn kan aldri forholde seg til voksne omsorgspersoner p en profesjonell mte, det kan vi heller ikke kreve. Spesielt ikke nr det barnet trengte den omsorgen kanskje mer enn hun trengte kostlister. Det var nok ikke s bra for meg bo der dere jobbet, ikke s lang tid som det ble, men jeg hadde veldig godt av dere. I de flestes yne var jeg bare en syk pasient, men det er ikke det jeg husker. Jeg husker meg selv som tysete, modig, kreativ og levende. Jeg husker masse latter. Jeg kan se at det var dere som fikk frem og heiet p mange av de egenskapene jeg n stolt og kjrlig rommer. 

Jeg hadde nok ikke vrt her i dag hadde det ikke vrt for dere. Frst og fremst fordi dere holdt kroppen min i live mens jeg levde for delegge den. Men aller mest fordi jeg fikk kjenne kjrlighet og varme i alle de tomme, kalde rene. Det er jeg takknemlig for, selv om dere ogs ble mange miste. Og jeg trodde det skulle g over, dette savnet. Men fra den dagen dere forsvant ut av livet mitt med tvang og min sykehushistorie ble utvidet til ungdomspsykiatrisk avdeling og stadig mer traumatisk, helt fra den dagen har jeg savnet dere og behvd dere i skamfull og trist hemmelighet. Det ble som at det jeg flte for dere ikke var ekte eller lov. Men dere var hele livet mitt og alle de viktigste personene i det gjennom de rene av min historie som kanskje har formet meg mest. 

Til alle sykepleierne jeg knuste i kasino.

Til deg og deg og deg og deg og deg og deg og kjre deg og du ogs. Dere betydde mer for meg enn noen vil hre om. Jeg har fortsatt en eske i skapet med de sm bkene jeg lagde for holde styr p alle kortspillresultatene vre. Og ja, det er riktig som dere sikkert husker, at jeg var ganske god bde i kasino og spkelsestoget. Men det hendte at jeg lot dere vinne, mest for vre snill, og litt for gjre det mer spennende til neste mltid med nye runder. I den esken ligger ogs en engel, noen hjemmelagde trekulenisser, FFK-slyfer, et putetrekk, en perlet krokodillenkkelring, en kostplan jeg aldri kan f ut av hodet, en blomsterpottebie, julekort, bursdagskort, glitteret og julekulene jeg pyntet sondestativet med til jul, teip, et drskilt, en naturfagtentamen, et armbnd, en bryllupssang, et hjerte. Det er en eske full av minner om dere gode i det vonde. 

Jeg beklager at dere aldri fikk se at dette kom til g bra. Det var virkelig ikke deres feil. Dere gjorde alt dere kunne og masse ekstra. Uten dere hadde jeg ikke overlevd lenge nok til begynne f lyst til ville leve. Jeg skulle nske dere kunne se meg n. N er jeg voksen, egen, selvstendig og tff. Samtidig er jeg flsom, srbar, pen. Jeg ler fortsatt masse. Jeg spiser fortsatt kjttkaker og knuser folk i kortspill. Jeg har masse kjrlighet i meg, rundt meg. Jeg snakker bde p innpust og utpust noen ganger. Og noen ganger, fortsatt noen ganger, savner jeg dere. 

 

 

Dette har jeg trengt si lenge. 

En ekte klem fra Thea <3 

 

 

Maratonmennesket

Dette bildet er tatt etter at jeg kom hjem og fr jeg tok av sokkene. Etter det har jeg ikke smilt s mye, au au. Men fr jeg tok av sokkene, var jeg s fornyd at det fltes helt innafor ta en teit selfie med medaljen. Jeg tror det smilet kan vre et fint bilde p alt som gikk strlende p lrdag. Og det var mye som gikk over all forventing. Knrne holdt, magen holdt, smilet holdt, sola holdt, energidrikken gikk ned p hver drikkestasjon, til og med et par glass cola mot slutten, beina holdt, hodet holdt, stemningen var lftende, tidsmlet holdt, energien holdt, jeg var s klar og godt forberedt og gjorde mitt aller, aller beste. Samtidig var det faktisk en del uforutsette ting som ikke gikk s bra, men de fr ikke overskygge det faktum at jeg har lpt et maraton, p en bedre tid enn jeg kunne drmme om, og spurtet over mlstreken p 29. beste tid blant alle lpende kvinner. Jeg er visst et maratonmenneske, og regnes blant eliten, og det er jeg ufattelig stolt over. Det fortjener et lite superoptikjempefantafenomenalistisk klapp p skulderen. 

Jeg skal ikke g inn p detaljer fra lpet, det var tross alt MITT livs lp og en ganske personlig prestasjon. 42195 meter egner seg dessuten bedre til fots enn svart p hvitt. Men, jeg vil fortelle noe om hvordan det var komme i ml. Der var mlstreken! Over. Ferdig. S husker jeg ikke s mye, annet enn at jeg fant meg selv hengende over et gjerde, pustende inn og ut helt til hodet fltes trygt heve, og jeg fikk en medalje rundt halsen og en spurte om det gikk bra med meg. Joda. Jeg fikk en bolle i hnden, og spiste den i tre tygg. Jeg fikk to glass med noe gul vske oppi og svelget det ukritisk ned. Jeg fikk en vannflaske, tmte den i en lang slurk. Jeg beveget meg sakte og krampaktig ut mot folkemassene p Rdhusplassen og s frre og frre stjerner for hvert skritt. Flere og flere og flere og flere mennesker, s mye lyd, det var varmt og kaldt og herlig og forferdelige. Det fltes stort, men... Hva skjer n, tenkte jeg, hva skjer n? Og s skjedde det mest uforutsette av alle serist uforutsette ting som skjedde den dagen. Jeg begynte skjelve, begynte fryse, begynte grte. Ikke gledestrer, nei, de var bunnlst triste. Det var ingen krefter igjen til bruke p skjule dem, for jeg brukte de siste kreftene p se meg om etter et sted hvor jeg kunne vre alene i den ensomheten som ramlet ned over meg.

Kjre leser. Om du noen gang har tenkt til lpe et maraton, er det en ting jeg vil du skal huske: Et maratonmenneske trenger et maratonmenneske. Jeg tr pst at det viktigste du kan f nr du lper over den mlstreken, ikke er en bolle, eller en bar, eller vann eller medaljer. Det viktigste og eneste som kan gjre den voldsomme opplevelsen til et fullverdig, godt minne, er en klem. Noen som er der, ser deg og sier "Wow, du har lpt maraton!", s du kan forst at WOW, jeg har lpt maraton! Noen som venter deg i ml nr du er helt ferdig for vise at det er viktig vre der da, vre der og vise at du er viktig og det som er viktig for deg er viktig for meg. Jeg hadde ikke spurt noen om komme. 

Jeg ringte til de menneskene jeg flte det var greit ringe til selv i en slik ordls og trefull tilstand. Den listen var ganske kort. Ingen kunne ta telefonen. Ingen rundt meg vget se p meg, de overs medflende og lett brydd den flelsesoverflommende maratonlperen som tviholdt p sin telefon og ba om kontakt. Noen. Noen? Det fltes helt feil, rart, helt meningslst g derfra uten ha vrt der, p en mte. Uten ha blitt mtt, sett, bekreftet. Innerst inne visste jeg at jeg kunne skylde meg selv. For jeg visste at det var snn det kom til bli, hele veien visste jeg vel det, lange uker i forveien visste jeg vel det. Jeg gledet meg til lpe, jeg gledet meg mens jeg lp, helt til jeg nrmet meg ml og den ventende tomhetsflelsen. Jeg visste at jeg nsket og trengte noen der, men hadde ikke klart  sprre noen om det. Det fltes som be om for mye. Langt inni hjertet hpet jeg kanskje at noen ikke trengte bli spurt. Snn blir det nr man alltid er s forbasket selvstendig. Det gr bra. Jeg har sikkert nok med meg selv den dagen. Hvorfor lrer jeg aldri? Jeg fr vel ogs trenge noen? Hvorfor gjr jeg dette mot meg selv gang p gang p gang? 

Men s var det noen som svarte. Hei, Thea!  

Hei, sa jeg. Unnskyld for at jeg grter, jeg bare og s brt jeg litt enda mer sammen og sa ikke s mye p en stund, og da var det godt ha en der i den andre enden. Jeg hadde sluttet grte innen vi la p. Jeg kom meg over til borggrden foran rdhuset, hentet bagen min, kjpte en panini p 7-eleven, husker knapt at jeg spiste den, men husker at jeg endelig begynte smile igjen, trklet meg gjennom sperringene og publikum i sentrum, tenkte Herregud, THEA, alts, det her er helt sjukt, du klarte det! S kjpte jeg en McFlurry med Smash og ekstra sjokoladesaus, spiste den helt ukritisk mens jeg gikk mot bussen, nei, jeg var ikke p vei til bussen lenger, plutselig var jeg utenfor jobben til lillessteren min, sto der i k med mine tresalte kinn og medaljen dinglende rundt halsen og ble sluppet inn av en forstelsesfull vakt i dra og fant henne der inne, jeg fant henne, og klemte og klemte og det hjalp. S gikk jeg mot en buss som kunne ta meg litt nrmere hjemme, humpet nedom butikken, kom meg med noen siste kraftanstrengelser opp alle trappene i oppgangen min og spiste litt til og satt en stund p balkongen, og kanskje frst da kjente jeg meg helt fornyd og ok. Snn. Dette gikk bra. Med en teit selfie av medaljegliset, fikk jeg liksom lagret den fornyde og stolte flelsen. Jeg skal prve huske dagen for det, og ikke for alt det andre. Elitemaratonmennesket meg!


Dette ble en tekst om ha lpt maraton, men kanskje mest om medaljens skyggeside. Du skal slippe hre om to mil med selvforskyldte leggkramper etter forebyggende teiping av knrne, om trne under sokkene som viste seg trenge legetilsyn og nesten ikke er gangbare, om at jeg for frste gang i mitt liv poppet en pakke micropopcorn til meg selv da jeg endelig kom hjem, og om hvordan kroppen egentlig fles helt upvirket og restituert allerede, med unntak av nevnte tr. Dette ble en tekst som handler om det som de aller fleste tekstene mine i bunn og grunn handler om: at mennesker trenger mennesker trenger mennesker trenger hverandre. Ogs sterke, selvstendige og avvisningsfryktende maratonlpere. Jeg kan liksom ikke f sagt det nok, for jeg vet, , ja, jeg vet, hvor lett det er overbevise/undertrykke seg selv om noe annet. Neste gang skal jeg passe p ha noen lpe til, s alt jeg har lpe for ikke druknes i trer. For det blir nok en neste gang, selv om jeg et lite sekund langt uti der sverget aldri mer, noensinne, mens jeg smilte lurt og lp videre. 


 

 

Mitt livs lp

Jeg har skrevet om lping fr. I dag, to dager fr Oslo maraton, skriver jeg om lping igjen. For for meg er lping viktig. Jeg er et lpemenneske. Noen ganger kjenner jeg meg som en virvelvind, stormende langs Akerselva s grusen spruter og ender flakser forskremt til vrs. Noen ganger fler jeg meg mer som en ovnsbakt stpotet med for korte bein og for full lpesekk daskende fra skulder til skulder. Noen ganger fler jeg en form for olympisk potensial, med trykk p potensial, og uten sammenligning forvrig, annet enn med meg selv.  Jeg har korte runder, lange runder, flate, bratte, myke runder, favorittrunder og nostalgirunder, lpe-til-jobb-og-ta-et-morgenbad-fr-dusjen-runder, varierte runder med utsikt over havet, eller skogen, elIer fasjonable boligstrk p Frogner. Og noen dager runder jeg i stedet dokumentarserien om Team Ingebrigtsen p NRK mens jeg ligger langflat i sofaen og spiser middag. 

Det har ikke alltid vrt virvelvindlping. Noen ganger var det mer Theas-undergang-lping. Jeg pleide lpe fra livet, fra flelser og fra meg selv. For tre r siden var vi igjen inne i en spesielt drlig periode, jeg og kroppen. Du fr ikke lpe, sa de da, og sjelden har jeg flt meg s hplst fortvilet. Sjelden har jeg brutt s mange lfter og regler og fryktlst lyet voksne mennesker rett opp i ansiktet med slik en desperat overbevisning. Som om det sto p livet, og det fltes som om det var nettopp det det gjorde. Alt var tatt fra meg, men lpingen min, den fikk de ikke. Jeg lp videre, jeg mtte lpe, lp ulovlig, langt og lenge. Jeg s sikkert ut som et spkelse p flukt fra dden og spiseforstyrrelsesklinikken. Det var jeg ogs. Men jeg overlevde ogs det. Lpingen holdt liv i meg, fordi lpe fret hjertet mitt, selv om det spiste av kroppen. Jeg lp meg gjennom det. Lp inn i det, lp meg vill i det, lp ut av det, som s mange ganger fr. Lper fortsatt, er fortsatt overbevist om at lping er en av mine superkrefter og kilder til superkraft, glede, hp, vilje, noe av det minst syke jeg gjr, helt, helt serist ndvendig for at jeg skal ha det bra. 

Det er nesten s jeg blir rrt p vegne av kroppen og hva den har tlt. Pustende, slende, funksjonell, uansett hvor mye jeg hatet og plaget og drev den mot destruksjon. Den ga meg aldri opp, selv da jeg ba den om det. Den lar meg tillitsfullt f bestemme hva jeg vil gjre, enda s mange drlige erfaringer den har med nettopp det. Det takker jeg den for. Og lper videre. Og n lper jeg alts Oslo maraton p lrdag. Det skal ikke bli en drlig erfaring. Jeg gleder meg. S langt har jeg aldri lpt fr, bare nesten, men jeg er fullstendig klar for det. Spiser, jobber, studerer, sover, hviler, lever, skravler, ler, lper meg klar. Mellomrommet mellom lrene er borte for godt, i stedet har jeg gnagsr der shortsen slutter. Det er litt vondt, og utrolig irriterende, men jeg trenger de lrene akkurat snn de er, det vet jeg n. Mer Thea betyr mer lpe med, rett og slett. Endelig en motor som stemmer overens med viljen og kapasiteten. Jeg har faktisk lagt p meg en hel centimeter i kroppshyde de seneste rene. Den kommer godt med. Jeg er raskere enn noen gang og helt urokkelig utholden. Jeg stopper ikke fordi jeg m, men fordi jeg vil og vet at jeg trenger det. Jeg smiler nr jeg lper, nesten alltid, spesielt i oppoverbakker. Og om jeg ikke smiler, s har jeg mine serise grunner til det. Stein i skoen, for eksempel.

Jeg lper og fler meg ustoppelig og utmmelig, og vet selvsagt at det er fordi energien ikke lenger er tom. Som den ansvarlige personen jeg er, passer jeg p  fylle p lagrene gjennom spise, nok mat, alle mltider. Lping frer hjertet, s jeg m fre kroppen. Dette er noe annet enn flyktig tomgangslping. Jeg passer p hvile nok ogs, og passer p passe p at det finnes minst ti andre store ting som er viktigere og hyere prioritert i livet mitt enn lping. Som skole, overskudd, jobb, mennesker, svn, god humor, klesvask, drlige vitser, og alltid ha litt sjokolade i kjkkenskapet. Det er noe helt annet, alt dette, for den jeg lytter til og lar bestemme n, er ikke spiseforstyrrelsen, men mitt hyst respekterte, mest trofaste og aller strste forbilde: kroppen. Jeg lper i livet, med flelser, for meg selv. Jeg fr en flelse av at kroppen elsker lpe og bli tatt vare p, og det fr meg til fle mye fint om kroppen min og gjre nettopp det. 

I lpet av sommeren har jeg trent mlrettet og gledesdrevet mot maraton. Jeg har ikke forandret s mye, annet enn bytte ut en del av styrketreningen med en langtur i helgene. For noen turer br vre lange, om man har planer om ha planer om nske lpe ogs etter et maraton i september. Og det har jeg jo, jeg er en lpeperson. 42195 meter er 42195 meter, det er i utgangspunktet ikke noe noens kropp verken har s veldig lyst til, elller s veldig godt av, lpe. Men det har gtt overraskende lett sluke mil, og ikke minst har det vrt moro p veien. 

Til begynne med hadde jeg vanskelig for slippe opp p treningsrutinene mine, som i stor grad handler om satse fullt og helt, og kanskje litt for hardt, p litt for mange ting p en gang. kutte ned p treningskter satt langt inne. lfte frre kilo satt langt inne. rette fokus mot en ting, og optimalisere en ting, det satt langt inne. Jeg har egentlig som regel aldri trekke fra, bare legge til. Men dette maratonmlet har ftt meg til skifte fokus. Det har vrt skikkelig sunt for meg, en utelukkende frisk ting, selv om planene vekket ganske stor skepsis og tvil hos behandlingsapparat og enkelte andre til begynne med. Men, jeg har vist, og viser fortsatt, og vil aldri slutte vise at det finnes mye tilfriskningspotensiale i f lov til, og stttes i, gjre ting man elsker p en mte som ikke skader, men fremmer helse. Alle endringene som frst fltes usikre og skumle  gjennomfre, kjentes etter hvert som klare behov kroppen meldte og som jeg forsto at jeg trengte lytte til. Det fltes bra, det fltes bra lytte og lystre til noe annet enn tanker. Det ga meg mestring gjre noe p en ny mte og se at kroppen og jeg vokste p det. 

Jeg pleide lpe fra livet, fra flelser og fra meg selv. Men n fler jeg at jeg med tyngde kan si at vi, kroppen og jeg, er et team. Faktisk kan jeg strekke meg s langt at jeg kan kalle oss et dream team i full fart mot uante hyder. Team Thea. Og p lrdag lper Thea for livet, med flelser, og med startnummer p brystet. Det blir kult. Jeg er et ekte lpemenneske. Jeg kan f til stort sett det jeg vil, det begynner jeg skjnne. Og de som har sttt p sidelinjen p veien hit, og ikke akkurat heiet, men huffet og bekymret seg og sagt at dette er ikke bra, dette er sykt, dette er ikke lov, dette er spiseforstyrrelsen som snakker, du m ikke putte lpesko p en spiseforstyrret, de skal f se noe helt sykt fantastisk flott. For uansett hvordan dette gr, kommer jeg til krysse den mlstreken p lrdag med hendene over hodet og kanskje noen trer i ynene og den strste og mest kjrlighetsfulle stolheten noensinne foreviget i et smil. 

 

 

 

Ensomhet, ikke prv deg her, vi er mange!

Forrige uke har lagt seg. Jeg har vknet igjen, flere ganger. Har sovet godt og lenge nok, fler meg helt ok. Fungerer. Men jeg har mistet noe som jeg ikke helt kan si hva er, annet enn at jeg kjenner at det mangler. Det var der for bare litt siden. Jeg holdt det forsiktig mellom hendene. En slags klarhet, en form for freidig opprrstrang, en mild fremtidsoptimisme, en varmende trygghet, et utlmodig mot, en befriende letthet, en beroligende tilstrekkelighet. Hvor forsvant alt det? Hvorfor kunne ikke ting bare vre bedre? 

Det er ikke lett lenger, ingenting er lett. Selvflgelig er det ikke det. Ingenting blir vel egentlig lettere, bare lettere hndtere eller lettere leve gjennom. Jeg fler meg uhndterlig tung n. Ikke tung som i tyngre. Tung som i tynget. Forstyrret i det gode av alvor og Ensomhet. Ensomhet. Som jeg hater det den gjr med meg og fr meg til bli. Jeg har hatt det s fint alene uten den. Ensomhet. Min gamle uvenn, en gammel vane som faktisk lot seg vende, og jeg vendte den sterke ryggen til og gikk dit menneskene var i stedet. Ikke prv deg her, liksom, vi er mange! 

Men ikke mange nok, dessverre, ikke lenge nok, ikke nok. Jeg kan kjenne den kommer, kryper inntil p nytt. Hallo, du der i deg selv, kjenner du fravret av andre? Den kommer p hylys dag og nr regnet pisker mot ruta om kvelden. Jeg har tent lys, gjort det fint, ryddet og roet ned, men s finner den meg der i det trygge jeg mysommelig har bygget opp rundt meg. Den finner meg alltid nr jeg er som mest liten. Tomheten. Meningen som flyktig forsvinner. Flelsen av at alt det viktige mangler. Flelsen av desperat og stille Ensomhet som jeg verken kan overse eller overhre eller overfle eller overtrene eller overspise eller underdrive eller underspise eller unnskylde eller unnslippe, uansett hvor mye jeg prver. Nr jeg blir ingen, bare meg, for meg selv, tomt. Da blir det forferdelig tungt. 

Snn gikk det i helgen. Jeg gikk helt tom av de siste ukene. Antagelig blir jeg ekstra srbar nr livet krever mye av meg p mange fronter samtidig over en lengre periode. Jeg strekker til og hndterer, parerer, mestrer, presterer, ler, leverer, gir, til jeg nr det punktet hvor jeg ikke lenger kan holde andre oppe, hvor jeg ikke lenger kan holde meg selv oppe, og kanskje ikke behves lenger, og dermed fr lov til sette meg ned og kjenne etter, og kjenne at jeg ikke orker reise meg igjen p noen dager n. S gr det som det gr. Derfra. Den finner meg alltid nr jeg er som mest liten og som mest sliten. Jeg har ikke mer stille opp med mot den. Ensomheten. Det er nrmere bunnen derfra. Den fles skremmende nrme da. Ensomheten fyller meg med et tomrom som veier og rommer mer enn hele verden. Nr Ensomheten vender hjem, fles hjemme uendelig langt borte.

Men s gr jeg ut. Og like ved her jeg bor finner jeg verden som ikke tynger. Tegnet av en liten jente og pappaen hennes.

Jeg er forsiktig og trkker meg pent rundt den store jorda. Ser litt p stjernene.


Og s finner jeg blader som fant bakken og fant hverandre og la seg levende og livlst i fargerike renner langs sykkelfeltet. Og s ser jeg mer og ser enkelte blader som har ligget der s lenge at de ikke helt vet selv hvor de slutter og asfalten begynner. 

Og noen fugler, i et nett, og en som flyr vekk. 

Og s kjenner jeg at det hjelper gjre ting som hjelper. Som ta bilder, og skrive, og ringe noen, og spise kveldsmat, og generelt gjre alle de store og sm tingene som utgjr min hverdag. Hverdagen kurerer nesten alt. N skal jeg sette meg p terskelen til den helt nybygde balkongen min og puste inn den svale septemberkvelden. Dette skal g bra. Jeg kan tle at det er litt tungt. Ensomheten har ingen ting stille opp med mot meg og alle de jeg har i ryggen. Ikke prv deg her, liksom, vi er mange!  Jeg vet hvordan det er nr det er lettere, og vet at det antagelig ikke er s langt dit som det kan fles n. Med et lite overskudd av svn og mat og hvile, og en hel del sammenhet, s er jeg der igjen.  

 

 

Si det igjen. Det gr bra.

Jeg er en datter. Det har jeg alltid vrt. Min fars datter. Min mors datter. Og s er jeg s heldig f vre en sster. Jeg har alltid vrt ens lillesster, og s ble jeg to sin storesster. Dette er mine nrmeste, selv om vi ikke alle er like nre. Vi er en familie, p to kontinenter er vi en familie, i tre forskjellige byer er vi en familie, en og en og en og en og to er vi en familie. En og en lever vi s godt vi kan slik livet ble. Og livet ble skikkelig vanskelig, for flere, og familie ble skikkelig vanskelig vre sammen. Det er ikke s lett si det, men det er n snn det er. Og det gr bra. Det viktigste er at vi alle har det ganske bra n. 

Men s rammer krisen. En kveld, en telefon, flere telefoner, en hiver seg i en bil, alle ringer for f tak i hverandre, en vasker opp og tar av seg pysjen og p seg klr og rydder i gangen og venter p bli hentet og lurer p om dette er en passende bukse ha p seg om noen skulle d. En henter henne, en annen henter en annen. En ser en annen g fra vre den roligste i verden til bli en som kjrer p rdt lys og nesten glemmer hva han heter. En tar hnden til en annen og spr om han ogs trenger en kaffe, selv om det er den jvligste kaffen hun noen gang har smakt. Et venterom med masse blader og bker og en hylle full av DVD-er og en TV uten signaler. De sitter der og venter, en som ikke vet helt hva hun skal fle og en som ikke vet helt hvordan han skal fle og to p vei i en bil, og de er sikkert veldig redde, og den siste som endelig svarer p snap fra andre siden av verdenshavet og sier at si til henne at jeg er glad i henne nr dere ser henne. 

Dette er natten fr jeg skal begynne p Erfaringsskolen. Jeg tenker at jeg trodde jeg skulle begynne p Erfaringsskolen fordi jeg har mange erfaringer, ikke fordi jeg trenger enda flere. Jeg tenker at det er riktig vre her, selv om klokken blir ett og to og tre og fire og jeg drikker kaffe p 20. timen, og jeg tenker at jeg m vre her, fordi familien min er her, og jeg tror de trenger at jeg er her og er litt av det limet som gjr at vi ikke faller helt fra hverandre n. Jeg m vre her fordi jeg er glad i oss alle, selv om kjrlighet ogs gjr vondt. 

Det gr bra. Til slutt gjr det det. Kirurgen sier at det gr bra. Det kunne gtt ikke bra, men det gikk bra. Det gikk bra. Ja, det gr bra, men jeg har det ikke s bra under den sterke og rolige masken, og klokken blir fem og trikkene begynner g, og klokken tte skal jeg liksom befinne meg i et lite trehus nederst p Grnerlkka og begynne p skolen. Det gr bra om du gr n, sier de til meg. Si det igjen. Det gr bra. Det er greit. Det virker som de er mer tre n enn en og en og en. Det er det jeg trenger se for klare gjre det vanskeligste av alt. dra fra dem for min skyld, og dra fra hun som det gikk bra med til slutt, men som ikke er vken enda. Si til henne at jeg ogs er glad i henne. Jeg sier det helt rolig. Og s gr jeg. 

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg til trikken, eller noe av gturen fra trikken og hjem, eller hva jeg spiste eller om jeg pusset tennene, men plutselig var jeg p toppen av St.Hanshaugen og hadde en skolesekk p ryggen, og klokken var halv sju og jeg flte meg alt annet enn sterk og rolig. Ingen steder fltes som det riktige stedet vre, ingen ting fltes som det riktige gjre. Skulle jeg gjre for meg eller vre for andre? Telefonen i hnden hadde litt strm igjen, jeg ringte en jeg trengte ringe. Jeg sa at jeg trenger at du sier hva jeg skal gjre, for akkurat n er jeg s ute av meg at jeg ikke kan velge hva som er riktig for meg nr ingen ting blir riktig for alle. Hun sa akkurat det jeg trengte hre. Jeg er s glad i henne for det. S vandret jeg rundt uten vite hvor jeg var eller hvem jeg var eller hva jeg flte helt til jeg mtte g for rekke skolen. Jeg rakk skolen. Jeg sa at jeg har ikke sovet i natt og er litt redusert, men at det er viktig for meg vre her i dag. Det var riktig vre der da. 



Det gikk bra. Skolestart har gtt veldig bra. Og etter skolen i gr, sovnet jeg p sofaen og vknet veldig, veldig mange timer etterp, faktisk s sent at det var morgen igjen og jeg for frste gang i mitt liv nesten kom for sent p skolen. Men det gikk ogs bra. Og andre skoledag har gtt veldig bra. Og n har jeg ftt lpt en lang tur og handlet mat og spist ganske mye og sittet litt p min splitter nye balkong. Jeg prver hente meg inn igjen, ta vare p meg selv igjen, ikke bare alle andre. Jeg sier til meg selv at det er greit trenge andre, selv fr jeg har lappet meg sammen, selv nr jeg er mitt oppi det. Du skal ikke alltid mtte klare alt alene, Thea. Det sier jeg til meg selv. Jeg prver grte, om jeg trenger det, og fle alt det jeg trenger fle, og kjenne meg sterk, for det er jeg faktisk. Jeg tler masse. Jeg er god i en krise. Jeg er ganske sliten n, men det tler jeg ogs. For det gr bra. Jeg klarer dette. 

Jeg har en familie, selv om vi er som vi er. Jeg er glad i oss alle, selv om kjrlighet ogs gjr vondt. Jeg er noens datter, jeg er noens sster. Jeg er mange ting. Jeg er mange ting jeg elsker vre, og mange ting det er vanskelig vre. Jeg er ogs ganske mye alene. Men frst og fremst er jeg meg. Og det har jeg skjnt at er viktig. 



 

Nr det gr bra selv om det ikke gjr det

 

Du vet det gr bra, nr du har hatt en mildt sagt usedvanlig jvlig uke

og du ikke har gjort deg ensom ett eneste minutt

og du ikke har lagt deg sulten en eneste kveld

og du ikke har lpt mer enn du hadde tenkt, faktisk litt mindre, faktisk

og du sov tre timer p sofaen i gr ettermiddag i stedet for gjre rent

og du har tatt alle telefoner som har ringt

og du fortsatt finnes her

og du ikke har latt noen kjre over deg, 

eller bestemme hva du skal fle

og du ikke har hrt p trist musikk mer enn kanskje to ganger

og du har hrt p nesten to episoder med Radioresepsjonen

og du ikke har tenkt at du er feil

og du ikke har hatt helt kontroll

og du ikke har flyktet fra noe av det, bare vrt

vrt her, i det usedvanlig jvlige og kjent at sren heller, der kom jeg ned fra den fine skyen min, der deiset jeg i bakken, der var den Sommeren over og der var alt det fine forbi, og n kommer mrket, kulda, fortiden, roten til alt ondt, Thea-destruksjonen, men, nei, egentlig ikke, 

du bare fikk en mulighet til kjenne p at nr det ikke gr s bra, s gr det bra med deg for det, s er du snill mot deg for det. Du kom kanskje litt ned p jorda, men denne jorda er ikke den samme som den du har krasjet i fr. Denne jorda er visst rund, ikke firkantet. Myk og varm og uten skarpe kanter, uten underganger, full av det du trenger, full av de du trenger, 

og du har sagt at det gr ikke s bra n, men kan jeg bare f vre her?

 

Selvflgelig kan du det. Velkommen! 

<3 

 

 

Oppsigelse

Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For vre rlig, var jeg ganske srbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 r siden. Klok av skade, innser jeg n at jeg verken nsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre lsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjnner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjnt.  

Det fles feil skulle takke deg for det som ble mine underganger, s i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er s lett trigge. Du er ogs svrt grunn, og hjertels, og hjelpels. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her fr du:

- Du var viktigst for meg, men ikke n lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken p viktighetslisten. Du har virkelig ndd bunnen

- Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

- Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, s, in your face

- Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

- Du burde vrt meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

- Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

- Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, s jeg ga den bort og kjpte en ny som passer

- Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnssty. F deg et liv, det funket for meg! 

- Du vet alle hemmelighetene vre? Vel, ikke n lenger, for si det snn. Jeg fortalte dem til noen

- Ja, ogs den om da vi spiste alle de vaflene da ingen s

- Og den om da vi sov nakne opp dyna med vinduet pent og kuldegrader p sykehusrommet s vi kunne fryse oss litt tynnere

- For ikke glemme alle de med sondeernringsapparatet som vi stilte p og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til stoppe fr det skulle og da vi rmte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi lp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene s sykepleierne fikk megasprut over hele seg nr de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

- Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, p bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

- Du frte meg bak lyset s mange ganger at alt ble helt mrkt, din jvel

- Du er s gjennomskuet, du

- Jeg er sint p deg

- Du sa alltid at vi bare kunne vre sinte p meg, sinte og slemme og skade meg, og s stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

- Jeg er fin, jeg

- Du vet den dumme greia vr om at jeg ikke fikk lov til la noen bry seg eller vre glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

- Din definisjon p en god dag: Nr vi spiser for lite og trener litt ekstra

- Min definisjon p en god dag: Nr hjertet er sprekkferdig av mennesker

- Jeg har mange gode dager n, etter min definisjon

- Jeg har svrt f gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo s mye gyere ha overskudd til fle, leve, bade, flrte, moppe taket, le

- Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

- Jeg hater vre sulten

- Det har jeg alltid gjort

- Jeg tror jeg hater deg litt

- Jeg tror jeg liker meg ganske godt

- Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

- Jeg vet det plager deg

- Men nr det plager deg, s fortsetter jeg bare spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg p lydls og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hrer ikke. Bryr meg ikke. Hysj p deg!

- Det er artig vre spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

- Jeg sluttet regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke holde tellingen p alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

- Jeg vet jeg var villig til d for deg, men s raus er jeg ikke 

- Du har dessverre ingen rettigheter p meg

- Jeg skal bruke livet mitt p gjre livet vanskelig for deg 

- Jeg er s mye mer enn du lot meg

- Jeg lar meg vre det

- Du sa alltid at det var hplst. Jeg ER hp, jeg n. Du tok feil

- Du hadde aldri noe fint si

- Du er utrolig kjedelig

- Jeg er alt annet enn kjedelig

- Vi passer ikke sammen

- Det er ingen som vil ha deg

- Jeg er god

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se p film. Takk for ingenting, livet kaller. 

 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen

 

Ok, kanskje bittelitt, da

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Smiler bare videre, p en snn mte at det er vanskelig slutte. Ser ned. Sier Vi sees neste mandag mens jeg stormer s forsiktig jeg kan mot dra. Tar veska mi over skulderen, forsvinner ut i korridoren og ned trappene fr hun rekker se at kinnene mine blir varme over det solbrune. Hjertet bare dunk-dunkdunk-dunkdunkdunkdunkdunkdunk. Frisk luft.

Hun kjenner meg virkelig ikke s godt enda. Hele vren har vi nesten bare snakket om barndom, relasjoner, familie, selvforakt. Virkelig gravd ned i dypet, og der var det mange trer, blant annet, og mye annet vondt, men etter hvert ogs en slags romslig omsorg for den lille, tffe, unge, store, redde, sterke, voksne meg. Og s ble det sommerferie, og n er den over. For frste gang var den sommerlige behandlingspausen etterlengtet. Ikke et sekund var jeg redd for bli overlatt til meg selv med ansvar for meg selv. Jeg kan ta det ansvaret n og stole p at jeg er i ganske gode hender. Lot meg selv f spise uten tenke s mye, bade uten tenke s mye, tulle uten tenke s mye, lpe uten tenke s mye. Nr jeg tenker etter, har jeg faktisk hatt ganske fine tanker om meg selv, det lille jeg har tenkt mens jeg har vrt.

Du virker s annerledes, kommenterer hun. Hele jeg er annerledes, det ser jeg vel selv ogs. Du trenger ikke behandlerbriller for legge merke til det. Sommeren har satt sitt preg uten forminske, slik den alltid gjorde fr. Tvert imot, har jeg vel aldri flt meg mer storartet! Liksom at sola har fargelagt meg helt ut i kantene, med farger og mnster jeg ikke i mine villeste fantasier kunne forestille meg at ville passe. Tenk om dette er snn jeg er? Jeg bare fler meg s bra, sier jeg. Det er helt sant. Det har ikke skjedd noe spesielt, jeg har ikke gjort noe spennende, ikke reist noe langt, bare vrt ute i eviglange dager, tatt bten til yene, bare Oslo, litt ferie, litt hverdag. Men det har vrt ekstraordinrt og spennende i all sin enkelhet likevel, all sin nyhet av frihet. Frihet, det er kanskje det jeg har fylt sommeren med aller mest, frihet og mennesker. 

Jeg har det skikkelig bra akkurat n. Og idet jeg sier det, blir jeg litt redd og usikker p om det er greit. Jeg er tross alt her fordi jeg er syk. Hun leser meg godt, selv om jeg smiler fortsatt. Det er like riktig og viktig fle de gode flelsene her inne. Hun smiler med ynene. Ok, sier jeg. Takk. Hun sier hun synes det er hyggelig se meg snn. Jeg sier at jeg synes det er rart ikke vre den kjedelige, monotone, triste, analyserende, alvorlige pasienten. Vi snakker litt om det, og litt om andre ting, og s, like fr jeg skal g, sier hun at hun nesten skulle tro at jeg var (...)

og det l liksom i luften, det er i hele hodet mitt, det bare lyser lyst og lett forstyrrende, og ganske fortryllende, og jeg vil ikke snakke med henne om det. Ikke det. Hun kjenner meg virkelig ikke s godt enda. Hva vet vel hun? Og hva vet vel jeg om noen ting? Jeg bare fler noe nytt og fritt og blir faktisk litt frustrert over ikke helt forst eller vite eller klare tenke klart eller tenke en tanke fullt ut eller slutte med denne smilingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Slutt forst meg s godt, kanskje. Det har ikke du noe med, kanskje. Jeg vet ikke helt noe egentlig. Jeg har ikke et sprk for dette. Smiler bare videre, kjenner det irriterer meg at flelsene mine tydeligvis sitter utenp. Ser ned, og der sitter jeg visst med hjertet i hnden ogs, kan liksom ikke holde det fra sl fortere, fler meg srbar og litt tullete, blir helt varm i kinnene. Vi sees neste mandag, det er det eneste jeg fr sagt, stormer forsiktig ut av rommet, ned trappene, ut og fyller lungene med frisk luft. 

 

 

Det er s fint vre akkurat her akkurat n

Jeg sitter stille i et hjrne og tenker og kjenner energien sakte forsvinne i kaffekopp nummer fem. Det tar p vre ekte, helt fullstendig tilstede med full kraft, hele registeret av flelser og kapasitet hele dagen. Ubegrenset, fles det som. Et stort system som skal g rundt, rene lynnedslaget gjennom kroppen strler ut av to brune yne og lyser opp rundt meg s selv jeg blir litt blendet. Det er herlig. Bam! Men det kan bli ganske stille etter stormen, litt tomt og rart. Liksom hva skjedde n? Hvor ble det av mrket mitt? Ligger det under eller er det over? Kan det vr s snill vre over?

I morges var det nesten litt kaldt med shorts. Det betyr at denne sommeren, som for alltid vil bli stende som min store frigjringssommer, eller badesommer, eller bare Sommeren, nrmer seg hst. Og hverdagen min skal bli annerledes, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Men, nei, nei, ikke g, du gode flelse. Det er bare tidlig august. At det skal bli annerledes, betyr ikke annerledes p en dum mte. Det kan bli kjempefint. Det blir i hvert fall utrolig spennende. Jeg vet bare at jeg ikke vet helt hva som vil skje med meg nr jeg ikke fr vrt like mye p det stedet som har bygget meg opp dette siste ret. Alle menneskene i det, jeg kommer til savne vre med dem, og hvem skal jeg smile til utenfor? Hvem skal jeg le med over matpakka mi? Hvem skal f lov til se den jeg er nr jeg er den jeg vil vre? Noen kommer opp trappa, noen synger p kjkkenet, noen gir noen en klem i gangen. Det er s fint vre akkurat her akkurat n.

Den siste slurken med kaffe er lunken, men det gr bra. Det tar tid tenke p alt dette. Jeg har virkelig ikke lyst til bli trist nr jeg er glad. Hei! Noen slr av en prat, vi deler en latter, noen ser meg inn i ynene og henter meg hit igjen. Det fles litt bedre. Jeg vil ikke bruke tiden her p grue meg til den forsvinner. Dette stedet forsvinner ikke, selv om jeg skal ta et halvt skritt videre. Hjemme er visst der hvor hjertet er, og det har endelig funnet hjem. Fontenehuset i Oslo er det beste som har skjedd meg, det strste, det viktigste, det jeg trengte. Noen ganger er det alt man trenger.

Og jeg har kanskje hatt den beste mneden i mitt liv i sommer, tenk det, og jeg skal begynne p Erfaringsskolen i september, holde foredrag, og synge mer, og spise med andre hver dag, og lpe lange turer i marka, og bade nr jeg har lyst, og danse vilt til Footloose i gangen, selv om det bare blir tull fordi jeg er helt hpls p dansing, herregud, fle meg fin og gjre godt alt jeg har gjort meg vondt, og ikke glemme men endelig huske leve mens jeg gjr det, og pne hjertet om jeg tr det, og sitte med beina dinglende i vinduskarmen, drmme meg bort under skyene, puste dypt og befriende og glede meg til vkne i morgen igjen. Livet. 


 

Historien om Thea, Vol. II

Kjre hodet mitt. Hva er det som skjer? Hver gang jeg nesten tenker en psyk tanke eller nesten synker ned i en meningsls vond flelse, overstyrer du og bare nei, app app app, se her! Fl dette! Husker du dette? Vil du ikke heller dette? Hrer du dette? Wow, skjer virkelig dette? Smak p dette! Bare smil! Gjr dette! Flg med n, flg med n, ser du dette? Vr heller her, det er dette som er viktig! Det er dette du har godt av, det er dette du drmte om den gangen du sluttet tro p at livet var noe for deg men ikke klarte slutte leve. Det var derfor, fordi noe i deg visste at alt er for deg, at du en gang skulle komme til ligge i sofaen og hre p regnet gjennom det pne vinduet og fle deg alt annet enn ensom, faktisk helt hjemme, varm, trygg, bra, sterk, glad, forventingsfull, viktig, ekte og hel. Helt hel.

Kjre hele meg. Tusen takk for standhaftigheten, muligheten, resiliensen. Et liv i tusen knas og mange manglende biter. Funnet, samlet, puslet sammen p en helt annen mte, slik jeg vil, slik jeg trenger. Limt med det sterkeste limet i verden, en sammenhet, og snn, der var alt p plass. N kjrer vi! Dette er historien om Thea, Vol. II. Den begynner n. 

Det er sikkert fartshumper p denne veien ogs, og grftekanter synke ned i, og omveier og bomveier og landeveier og motorveier og lukten av vt asfalt og enveiskjringer og rundkjringer og tunneler og broer og svinger og noen som ringer og steder kjre fra, steder  dra, noen som venter og noen som henter deg nr det plutselig sier stopp, eller det ble for bratt opp, eller du bare har en jvlig drlig dag og n trenger du en klem, Thea. Hei, hvor det gr, ser du utsikten, Thea? Ser du hvor langt du har kommet, Thea? App app app, ikke for fort n, det er dette som er livet. Time etter time, etter time, etter time. Vil du bli med?

Jeg tror av hele mitt hjerte, at selv et hjerte som til slutt bare banket p trass, kan funke som bare det, til tross, og eksplodere i et fyrverkeri av flelser over himmelen og bare flg med n, flg med n, ser du dette? Skjer virkelig dette? Det er aldri for sent la leve. 

 

Postkort



Ansiktet fles stivt etter lange dager med bading p yene, mykt og varmt etter mange dager med rungende ekko av latter over blgene. Jeg har ferie. Jeg er modigere enn noen gang. Vkner med ynene fulle av morgensol, bestemmer meg for gjre ting annerledes n. Spiser frokost og ser p Ack Vrmland, ler hyt av Mia Skringer mens jeg koker kaffe, lper en tur, kanskje en lang tur, kanskje en kort tur, kanskje intervaller p Bislett stadion. Fler meg som en verdensmester, lper s fort i svingene at beina nesten ikke nr nedi, men som de sparker fra. Lper s langt som jeg aldri har gjort fr. Det gjr meg ikke sliten, bare helt overveldende energisk, stolt. Jeg har brd i fryseren, kjper is p kiosken. Tenk at jeg har kommet s langt. Jeg har 84 poeng i VM-profeten og hybelkaniner under sofaen. Trener til maraton i september og har teipet kneet og det gjr ikke vondt faktisk, det gjr ikke vondt. Jeg kan st p hodet, jeg kan g ned i bro, jeg kan dra hele meg et tyvetalls ganger opp til en stang. Jeg kan pakke en veske og reise med bten til Bleikya og bade og spise og spille kort og sole meg og drikke kaffe fra termos og si ja takk til kanelbolle, og alt det sammen med andre mennesker.

Jeg fler meg fin. Vil vre akkurat snn. 

I dag tok jeg lpefart og svevde fire meter gjennom lufta, og selv om jeg aldri har vrt ordentlig forelsket, s tror jeg at det m vre omtrent snn det fles; fritt, lett, tusen sommerfugler i magen og falle fryktlst i en eksplosjon av hav, sol, farger og gledesskrik. Hver dag fles som en hel sommer. Jeg tar sommeren tilbake, time etter time, og akkurat i r er den uendelig. Uendelig p en god mte, hver dag en hel sommer. Det lukter jordbr av fingrene, jeg flrter med livet, med Oslo. h, Oslo, hvor du er flott. Mitt Oslo. Pulserende og varmt, med hjertet fullt av mennesker og rene fulle av saltvann etter all stupingen, ligger gatene for mine ftter og hestehalen svinger selvsikkert fram og tilbake over solbrune skuldre. Jeg har god humor, jeg ler av meg selv ogs, jeg tr snakke med gutter. Jeg puster med magen. Jeg er sterk. Jeg er stdig. Jeg er s tilbake, eller, jeg har aldri vrt her fr. Akkurat snn, selvflgelig, sommerlig, nysgjerrig, knipsende, nynnende, lattermild. Det er et fuckings mirakel. Eller, nei. Det er ikke et mirakel, det er mitt verk. Det er meg som gjr dette.

Wow. 

Shortsen min har aldri fltes mer komfortabel. For tre r siden, to r siden, 15 r siden, 14, 13, 12, nesten alle rene mine, tilbragte jeg sommeren innpakket i ullklr og et tykt, tykt, tykt lag av ugjennomtrengelig hplshet. Det var et fengsel, tellekanter p hoftekammene, et kapplp mot dden og kostplaner som gikk i vasken og gnagsr p ryggen av alle situpsene p sykehusgulvet og hjertet mitt som nesten stoppet og jeg husker jeg ikke kunne huske sist noen fikk holde rundt meg. N husker jeg ikke sist jeg flte meg ensom. N husker jeg ikke sist jeg hadde p langbukse. N husker jeg ikke hvordan det fles fryse. N husker jeg ikke hvordan det fles ikke fle noen ting. Det er et fuckings bevis p at du aldri, aldri m gi opp hpet, miste troen, slutte prve. Stille opp for den du har tro p at du er, hver blytunge dag, gjre som du pleier eller gjre noe modig, gjre noe skremmende annerledes, lpe i sirkler eller liste deg en annen vei. Det er fortsatt vanskelig. Men noen dager fles det helt ekstraordinrt lett. Det er ikke et mirakel, det er bare meg. Et menneske som faller hodestups inn i livet og som har planer for hsten og drmmer for ret og mange, mange, sommerdager igjen fr det. 

S du trenger ikke bekymre deg. Jeg tar vare p meg selv. Jeg er glad i meg. Jeg har plass til s mye i hjertet mitt, innpakket i et lysebltt hp og sterke bnd. Det kan dette med holde ut. Holde ut, holde rundt, holde fast. Det slr millioner av slag for det gode, og det slr millioner av slag for  vre p ekte, tle, romme og fle ogs alt det andre.  

Jeg ville bare si det. 

Klem fra Thea 

 

Sommerpause

Hei <3 

Med noen sommerlige bilder, nsker jeg deg alt godt for sommertiden. Jeg vet det ikke er s lett. Jeg vet det kanskje er kjempevanskelig, med sommer, ferie, familie, mat, mrke, rutiner, kjrlighet, stress, angst, planer, planlshet, utrygghet.  Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er greit, det blir som det blir, du gjr som du gjr, s godt du kan. Du er nok. Jeg hper for deg.

N tar jeg en liten pause herfra, og ser fram til ha fokus p hva jeg vil gjre i sommer, hva jeg trenger. Om noen uker er jeg tilbake, det lover jeg. I mellomtiden kan du lete i arkivet, der finnes mye fin sommerlesing. Eller bare logge av alt og finne deg en bok, en sti, et lerret, et hav, en venn, en is, et fjell, en sang, en caf, et piano, en sofa, en plen, en klem, et svaberg, en regnvrsdag, en solskinnsdag, en flelse, stillhet, en samtale, et yeblikk der du er akkurat der, akkurat da. 

Mange klemmer fra Thea





Hele jeg i en haug i gangen

Det gr bra. Det gr bra. Det gr bra. Det gr som regel bra helt til det ikke gjr det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det snn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit fr jeg falt.  

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms p telefonen, noe med en samtale i gr, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planls, noe med hsten som kommer og er helt mlls, noe med noe som skjedde p Gaustad i gr, noe med noe jeg ikke tr snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjrlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg vre rundt andre mennesker da. Det fles som at alle tankene blir ord, alle flelsene trer, og jeg vil ikke at noen skal sprre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, hper det holder. Hper ingen spr, for det gr ikke bra n. 

Jeg svelget trene som vget seg fram, sa jeg er sliten

sa jeg m g, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rd mann i det frste lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk p rdt, tenkte at det er for langt hjem, n kommer mrket, jeg kan ikke stoppe trene fra flomme over, over lekeplassen, knuste bittesm kastansjentthylster under sandalene der jeg nesten lp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der hndverkere hadde stablet verktykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten mte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, flte meg kvalm av flelser, nkkelen i den ene hnden, den andre hnden holdt nkkelhnden fast, fikk vridd om. Lste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftlshet fikk alt til rase nr jeg kunne la det rase, umulig holde oppe veggene, murene, hendene, trene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnls trishet. Hvordan havnet jeg her p ti minutter? Det gr bra, det gr bra, det gr bra, sier jeg, helt til det ikke gjr det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet p drmatta, helt trevt i det ene hjrnet. pnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, fr sol p trne. Skriver litt. Hrer p trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Fler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Nr det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte vre enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Fler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen fr. Er redd det en gang vil vre for langt hjem. Er redd det mrket, alt det er, alt det tar.

Er ikke s stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg m g.

Er ikke s liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg f vre her?

 

 

Sommer(opp)tur og det brutale mtet med havregrten



Denne uken har jeg vrt p ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk. 

Ved tidligere anledninger har jeg som regel vrt hun som str forhindret igjen p grdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgrde p sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.

Faktisk betalte jeg for turen p en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at reise p tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare la vre dra nr jeg frst hadde betalt. Noen ganger kan det lnne seg i livet vre konomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turflget var kanskje det tryggeste turflget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vrt helt tullerusk. 

Turen gikk til Horten, som er et srdeles undervurdert reiseml. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra n forbinder jeg Horten med flotte lvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt p til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrtte forsk p filme en morsom boomerang til Instagram, skravling p brygga, at jeg endelig klarte stupe slik som bestefar alltid stupte fra flten, de vgale spurvene som spiste potetgull fra hodene vre p stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde by p. 



12 ting jeg lrte av vre p sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkrlig rekkeflge):

1. Min verden er full av fine folk.

2. Det finnes andre som er like begeistret for ligge og flyte p ryggen i blgene som meg.

3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bllukt i hret som meg.

4. Hotellfrokost overgr faktisk havregrten.

5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende handle p Europris. 

6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser. 

7. Det er mulig vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende gr rett vest en stund. 

8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga. 

9. Det er veldig hyggelig lpe sammen med andre. 

10. Det er veldig hyggelig spise sammen med andre. 

11. Det er veldig hyggelig dele rom med andre. 

12. Noen ganger er det mer utfordrende komme hjem fra tur enn vre p tur. 
 

I dag vknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at mtet med livet og havregrten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig l hjemme og ventet p meg. Derfor har i dag vrt en Thea-forsker--ta-vare-p-Thea-dag, og det gikk ikke s bra, s det er planen for sndagen ogs. Overgangen fra leve i en sommerturboble og vre rundt fine mennesker hele tiden til komme hjem til kampen for tilvrelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg br vre redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper. 

 

 

Et krater av flelser under en stjerneklar himmel

Hver gang jeg begynner skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke fullfre en tekst, jeg vger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen n. Listen over halvferdige dikt og pbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.

Jeg blir smkvalm av lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i mte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slr og slr forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjrlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjrlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tle slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i mte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg grter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung br av frykt jeg brer med meg. Stenger ute, stenger inne. 

Jeg er redd det jeg trenger si ikke er noe de nsker hre. Og jeg kan ikke si det fr jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkeflge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la vre.  

Det er rommet i meg som alltid er lst. Det brenner der inne n. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse flelser, minner og tanker. Det har gtt lett sirkle rundt dette og skrive om alt som foregr i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil fle alt det p en gang.

S jeg grter ikke. Sier ingenting. 

Men n brenner det alts der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, ryken legger seg over de fine tingene som jeg hpefullt har spart p rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er s sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig n. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer. 

Men s ser jeg henne. Hun ligger sammenkrllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter p at det skal bli trygt komme fram. Hun hper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser p og venter ogs. Det m vel komme noen. 

Det m komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt se p. 

Hun venter p noen, og jeg kan ikke vente lenger. Lper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort nr jeg ser p henne, hun gjr seg tung. Hun er den tyngste bren av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og s veldig varm. Hun sier ingenting. Hun grter ikke. 

Utenfor synker vi sammen. 

Det er over n, sier jeg. Hun rister p hodet. Hun har mrke yne, skremmende kjente. Hun rister p hodet. 

N begynner det.

Sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte.

Ingen vil fle alt det, men det er det vi gjr. 

Fra da er hun min br. Hennes lille, dirrende hjerte. Jeg kan romme. Jeg kan tle. Hele henne. 

Hun grter ikke. Hun sier ingenting. 

Jeg er her n, sier jeg. N begynner det. 

 

Hva skjer med et hjerte som holder alt?

Det slr ned i oss der vi synker sammen. Hele vr eksistens. Et krater av flelser under en stjerneklar himmel. 

Jeg ser meg rundt og ser bare meg. 

 

 

Tar sommeren tilbake

Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt n.

Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe p lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, vkner i lyset morgenen etter, tidlig og hpefull, lysebl himmel. Jeg kan lpe langs havet og bade fr jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal vre helt rlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det fles ha p langbukser faktisk. For jeg kan ha p shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.

Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjr det, tar sommeren tilbake. Det er p hy tid. Under sola, gress under trne, en underlig flelse av passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Hre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vr, stup uti havet vrt, vr her med oss. Jeg tror jeg vil det. 



S fr det heller vre at noen dager ikke er like gode som disse har vrt. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, ogs jeg. Noen dager trenger jeg fire forsk p og av og p og av og p og av og p og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klr som passer og lper to mil for roe meg ned etter det.

Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. P sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig fornekte noe jeg har satt ord p, vanskelig dekke over noe som er sagt hyt. 

Her og n kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra "nei og nei!" til "ja-ja...". Fra "dette er ikke min kropp" til "dette er kroppen!". Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice p Fontenehuset og det ble superviktig skrelle epler i en sammenhengende skallremse, s vi kunne kaste den bakover over hodet og nske oss noe. Jeg nsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet opp hylla med vannmugger og under komfyren og i en krll p gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.

I dag har jeg trua, alts. Natta! 


 

 

 

Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet


 

Det finnes helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra. Jeg kjenner mange av disse. De er FULLTIDSHELTER og SUPERMENNESKER med store bokstaver, for det skal mye menneske til for vkne hver dag i sitt eget mrke og prve igjen, prve og hpe og feile og prve. Igjen og igjen. Du har liksom alt tape og vet ikke hva det vil si vinne eller om du vil kjenne forskjellen, for tap og vinn skjer med samme sinn og forandring tar tid. 

Jeg er venn med mange av disse. Vi kan kjenne hverandre dypt og inderlig uten egentlig kjenne hverandre s godt. Som om vi er stilt inn p samme frekvens og bare kan hoppe over alt skurr og reklame og simpelthen lytte til hverandre.

Det er bde det beste og verste med finnes for hverandre. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er bde det beste og verste. For helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra, kan ha det veldig vondt og ikke ville bli funnet. Eller de kan glemme at det er viktig at de finnes, eller hvem de er, eller hva de vil, eller hvor de er, eller hvordan det kan bli, eller hvorfor de er, eller de kan tro at det er bedre uten dem. Det er det verste. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet, men hvor er du n, nr du forsvinner? Kan jeg f komme dit?

 

Armene strekker ikke til

ikke ut til alt og alle jeg vil

vre for

 

s da sitter jeg her med hendene i fanget

og holder rundt hpet ditt

til du vger tro igjen

 

jeg er her, jeg ser deg, jeg vet

la meg

 

 

 

Tilfriskningsprosessens kroppsfornektelse

Dette har visst blitt en vrlig tradisjon. S fort lvet spretter, gr garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklr sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervs og ukomfortabel bare jeg pner lokket p den boksen. Det er som om selvflelsen rakner i de nette smmene. De er s fine, men de er ikke mine sommerklr lenger, de er verken min strrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen fr jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrmningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prve den i gr, bom fast, et klaustrofobisk yeblikk, dette gr ikke lenger noen vei. N er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, fr jeg ble overrumplet av det evinnelige hpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet bde vret og kroppen, inns jeg at bde jeg og klesskapet p mange mter fortsatt str fast i tilfriskningens frste fase: fornektelsen.

Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet p den vekta, s stokket det seg for meg om jeg ble bedt om si tallet mitt hyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om p sifrene, trakk fra og la til. Ikke for lure noen, for behandlerne s ogs tallet hver uke, men for verne meg selv.

Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble hyt nok og kroppen min fornyd nok og jeg begynte fle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, mtte jeg rlig innrmme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg bde vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for frste gang i mitt liv ba jeg om bli veid med ryggen til, s jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av. 

Fornektelsen fr meg til klippe av alle lapper i alle klr, bde de lappene med strrelse og alle andre lapper som strrelsen kan ha lurt seg p. Det er ganske upraktisk. Jeg har delagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett p den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen fr meg til skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler p grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg gr i klesbutikker, som har vrt ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt ndt til ha noe ha p meg n som det er for varmt for vinterklr, s klarer jeg ikke finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prver plagg etter plagg i kun strrelse for liten og fler seg for stor for sommeren? 

Det er hpet i fornektelsen som fr meg til beholde alle de ubrukelige klrne og g tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prverom. Jeg fler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare vite. Jeg har flt meg midlertidig s lenge at jeg nesten har sluttet  tro p det de sier om at den flelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante p drive-thru midt p natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lrene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjpe klr som passer, mens hodet vil passe klrne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.

Om kroppsfornektelse er frste fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er frste fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et snt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint p andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke vre sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje m noe eller noen snart begynne provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start bli sint p klesstrrelsene i butikken i stedet for p kroppen i prverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare n med en eneste gang ta sommerklrne fra fortiden, lpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox? 

 

 

Oppvekst


Jeg er redd jeg har gravd langt ned n

til der hvor lyset ikke trenger gjennom den tyngende massen

og den tyngende massen veier for mye

gisp

 

selv for en som har gravd s dypt, med varsomme hender

ned til egne rtter, mitt tause rot, rop, et virvar av innviklede flelser og minner

Jeg m faktisk ned dit for se hvor dypt alt stikker, huske det gjemte

og kjenne trykket etter hva som manglet, m finnes 

 

s klart kan man se uten lys, uten luft

det blir helt uutholdelig og essensielt

ville leve

mtte opp

slippes fri

gisp

 

og med det lar jeg rttene vre,

de er som de var som de vil bli,

rydder kanskje litt i rotet, ja, du vet

fr jeg griper rundt mine sterke fester og lar meg lede opp igjen

 

opp igjen, gjennom og opp fra den tyngende massen

 

Der vokser et tre

med en trekrone p og 

millioner av sm grnne blader

 

s sttt som jeg str her,

kan jeg aldri rives ned av roten

 

 

Inneglemt mai

Hva i all verden skulle jeg gjre p Hovedya alene denne helligdagen i mai som attptil er bloggens bursdag og s forbasket varm? Jeg rakk angre og tvile allerede p bussen mot kaia. Den fremmede flelsen av hud mot sete fikk hjertet til nesten stanse og meg til nske at jeg bare hadde blitt inne. Hvorfor hadde jeg tatt p shorts? Den gamle bl, den eneste som passer n nr kroppen er strre en selvbildet. S dum, s dum som jeg kan bli, eller ekkel, eller begge deler. Eier du ikke skam, Thea? Jeg ville g av, og gjorde det p neste stopp. Sto der en liten stund og kjente vekten av strandbagen over skulderen, vekten av hpet som aldri blir mer enn det, vekten av alle planene som knuser mot livet og husket hver ting jeg hadde pakket og kjente lukten av solkrem i ansiktet og for helvete, det er bare mai, det er snart sommer, jeg er ikke klar for dette.

Det var et nederlag snu, og en god dose solkrem helt undvendig slst bort. Du vet, nederlag og slsing og slikt er vanskelig for meg, nesten like vanskelig som ha p shorts. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ta meg til i s mange timer om jeg reiste hjem allerede? Ferdigspist, ferdigtrent, veldig ferdig med vre inne for meg selv. Uten vite sikkert hva jeg burde gjre, gikk jeg p neste buss mot kaia igjen, sto med ryggen lent mot den kalde ruta i et par stopp til, nrmet meg folkemengdene, nrmet meg et inneklemt og grensesprengende angstanfall. Gikk av igjen, gikk p igjen, samme buss denne gangen. For en dag. 

P kaia var det flere som hadde tenkt som meg, at det sikkert var en fin dag ta bten ut til en y og finne et stille sted og ha en fredelig fridag for seg selv. Nei, stryk det siste. Alle var visst flere enn n, en som, ensom, meg. Ken til btene var lang og hyttalende, leende, selvsikker, isspisende, shortskledd. Mine bare bein fikk seg ikke til stille seg bak dem. Mine bare bein gikk fort forbi og tvers over Rdhusplassen igjen. S nrme og likevel s utrolig langt unna det de hadde, det de skulle, de de var. 

Det gikk ikke noen buss hjem igjen akkurat da, og jeg trengte forsvinne litt akkurat da, s jeg fisket opp kameraet jeg heldigvis hadde med i strandbagen og s meg rundt etter et sted forsvinne i motiver. Og slik gikk det til at en tur til Hovedya ble en tur til Akershus festing, og at disse bildene ble dagens trygge havn der like ved fjorden. Jeg gjemte mine bare bein, mine bare skuldre og min bare ensomhet bak linsa og gjorde meg opptatt med noe annet enn vre ute i shorts p hylys dag. I hvert fall for en liten stund, i hvert fall frem til neste buss hjem. 





Du blir forbausende fort ferdig med vre ute nr du fler deg s utenfor som jeg gjorde da. S jeg tok bildene jeg fant, gikk fort til bussen, gikk fort p, satte meg fort ned og tok fort strandbagen over lrene, bussen gikk ikke fort nok, jeg gikk fort av og fort over veien og lste meg fort inn, gikk fort opp trappene og pnet fort dra og lukket den fort og lste den bak meg, og s, sakte, gikk tiden igjen sakte og pusten fikk komme ned i magen og jeg tok av shortsen, dusjet solkremen av, tok p pysj, tok en kopp te, pakket ut av strandbagen, sjekket klokka, regnet ut hvor lenge det er til sola gr ned, hvor lenge det er til fredag, hvor lenge det er til jeg kan spise middag, sov en time p sofaen, orket ikke grte for noe av dette, fler meg mest sint egentlig, over at n aldri er nok og at sola bare skinner over det fine og fr samfunnets skygger til gjemme seg, og s

tenkte jeg at kanskje du ogs fler deg litt inneklemt og inneglemt i mai og at du trenger hre at du ikke er alene. S det sier jeg deg, og sender en klem og en tillatelse til fylle disse dagene med det du behver for fle at livet ikke er s helsvart som mrket i lyset. 

 

P godt og vondt

 

Det gjr vondt

gjre vondt verre

 

Det gjr jammen vondt

gjre vondt bedre ogs

 

 

Shit, det skal ikke vre lett, det her!

 

 

 

Hjemmestedet

 

Som liten tok jeg ofte med alle flelsene mine inn i et skap eller under en seng eller langt inn i skogen eller lst inn i kroppen eller bak noen esker p loftet

I kveld er jeg der med henne og holder

holder ut

holder rundt

holder fast

 

 

 

du skal ikke tro

 

Du skal ikke tro

at du er noe
 

du skal vite det 

 

 

 

mot en annen verden

 

jeg sukker

og lukker ynene for det jeg s og kjenner noe knuser inni meg

mens jeg henter en feiekost og skulle nske livet ikke var s dyrt og at hjertet ikke var s bart

som det det er i dag

 

jeg sukker

og lukker ordene i tankene i historiene om hvordan det var vre meg en gang

mens jeg leter i hylla etter en annen bok sovne til her jeg ligger vken og

skulle nske det kunne ende godt

 

jeg sukker

og lukker noen ute for kjenne hvordan det er faktisk hre til og fler det

gjr vondt  f vite at det betyr s mye bli sett selv nr jeg er liten og

jeg er stor n, slutter aldri lre

 

jeg sukker

og lukker opp en annen verden der jeg verken knuser eller knuger fortiden i hendene og

tror jeg drmmer men vkner og kjenner at det er helt p ekte at jeg 

tross alt har det bedre n selv om i dag gjr ganske vondt

venter noen p meg og jeg gr dit

 

 

 

p trygg avstand

 

det vil alltid vre dine

ord mot

mine flelser

 

 

 

 

Hverdagen kurerer bare nesten alt

P tirsdag vknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for pusse vinduer i morgenlyset. S det gjorde jeg, fr jeg kokte kaffe og nt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg fler jeg fikk gjort hele psken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte pskeuken, krympet og gjemte seg i mte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til p samme mten, og innen torsdag flte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende. 


(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/lping utendrs, har jeg ikke sett snurten av farger denne vren.)

Det triste er at det ble helg igjen allerede p fredag, og n er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grtt og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det s greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina fles som bly, knrne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg fler meg ikke mett eller pfylt av energi nr jeg har spist, stemmen er grtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, fr ikke sove og vkner ved soloppgang like trtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt puste.

Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og s tar tirsdag en styt fr jeg p onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig lsning p mine underliggende gnagsr. Og brtt er det fredag igjen. 

Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke s bra samle opp all grr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode p kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er presse kroppen enda hardere p trening og regulere flelser ved regulere mat. Det gir mye mening for meg n hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg m begynne jobbe med det parallelt med alle smtingene jeg jobber med her og n, fra minutt til minutt.

Det er kanskje p hy tid grave dypt for komme videre. Ned i flelsene, slippe de fri, grte litt, heve stemmen, sl i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein p destruktive runddanser, se med nye yne p gamle relasjoner og med gammel visdom p nye, st i valg og avgjrelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjr det med oss nr jeg skal vre meg? 

Vren har i hvert fall et enormt potensiale til vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhpentligvis kommer krypende med litt tid og tlmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert. 

 

det er liksom greiere snn

 

det er en del ord inni meg som vil ut

men ordene mine var aldri ment for sre noen

og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot

 

s da holder jeg de inne, 

og s sres jeg i stedet

 

det er liksom greiere snn

 

peace out, og alt det der

 

det gr i tusen knas

i hodet

i hjertet g

 

 

Jeg kan lappe sammen meg

det kan jeg

 

 

 

 

Noen som deg

 

Det gjr litt vondt trenge noen,

det gjr faktisk det

Nr noen er opptatt med

bli trengt av andre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen har det fint

og du ikke vil forstyrre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen ikke vet om hva andre behver

og andre ikke klarer si

 

at akkurat n s er jeg sliten av klare selv

og ganske trist

og det er ikke sikkert jeg kan tulle det bort i dag

det hjalp ikke lpe heller

 

for i dag s gjr det vondt

over alt, helt inn

og 

og

 

og jeg trenger

 

noen

som deg

 

 

 

Fontenehuset, et sted finne, finnes og bli funnet

                          (Et bilde fra i fjor, i lengsel etter pent vann, grnn skog, bare tr og vr)

N skal jeg prve samle de riktige ordene til formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forskt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for sm, dette er for stort, dette er for godt til vre sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant: 

Fontenehuset i Oslo

I morgen er det seks mneder siden jeg pnet dra inn dit for frste gang. N er det nesten vanskelig g derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg fr vre der. P de siste seks mnedene fles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 r i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende hplst. N gr det fremover, s fort at jeg knapt holder flge med egne fremskritt. 

Til n har jeg vrt varsom med dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppflging i helsevesenet. Frst og fremst fordi det er svrt individuelt hva man har behov for og utbytte av, men ogs fordi jeg dessverre har flere drlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken rde eller frarde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseomrde, men jeg oppfordrer som alltid til vre pen og rlig og oppske hjelp nr du trenger det. Likevel velger jeg alts skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil vre det riktige for alle, men fordi det kan vre det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, s vil jeg vre en som forteller om det. 

Men, fr jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du f vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom gi medlemmene muligheten til finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene p huset. Hver enkelt fr den sttte og veiledning man nsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, bde p huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer p huset; alle menneskemter der, arbeidsoppgavene som gjres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper. 

Du kan klikke p denne linken for komme rett inn p hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er alts "mitt" hus. Jeg flte meg hjemme fra frste sekund.

For oppsummere dette, kan jeg si at:

Fontenehuset er et sted  finne, finnes og bli funnet. 

Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd hp og spede drmmer.

Fontenehuset er et sted med pen dr og hyt under taket. 

Fontenehuset er et nytt utgangspunkt. 

(et bilde fra Mlen for lenge siden, bare fordi det er s optimistisk og fint)

Det er vanskelig beskrive flesen av plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp lete etter. Her var den, lsningen, liksom. Alt og alle jeg behvde, under samme tak. Her var den genuine jeg ogs, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tr, hun som vil, hun som ler, hun som prver, hun som vil vre en del av et fellesskap og kan smskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, s glad er jeg for se henne igjen. Tenk at det er snn jeg er. Tenk at jeg kan f vre snn. 

Livet var s lenge redusert til handle om overleve. Det er nye tider n. Jeg tror det m kalles levestadiet. N skjer det. Det er n det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedevrelse av hp og fravr av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og frre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart. 

Og apropos skrive mer her p bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behvde den til trre si det jeg ville si, fle det jeg flte, holde meg med selskap i all ensomheten, sttte meg nr jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.

N kan jeg vre hele meg uten bloggen, srbar og sterk. N har jeg det jeg lengtet etter. N er min stemme min, mine ord mine, mine flelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg mtte vre. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et nske om forst og akseptere. 

Jeg skulle nske alle de som har mtt meg fr kunne se meg n. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile p tusen mter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har ftt nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min fles mer verdifull. Jeg kan vkne med forventning til dagen og prioritere det som gjr meg godt. 

Takk for at dere gjr livet mitt til et sted jeg vil vre. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere p Fontenehuset i Oslo, venner, familie, sskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg fle at ogs jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som fr meg til betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:

"Hva om
jeg er s bra
som du tror"

Dere er brikkene jeg manglet. N henger alt sammen, n kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant. 

(et bilde fra forrige uke, vakker vrstemning i skogen)

 

 

Les mer i arkivet Oktober 2018 September 2018 August 2018