Med snø i håret på myke veier

Vet du hva som skjer når du tar bort noe? Noe annet får ta plass, eller noe nytt får slippe til. Vet du hva som skjer når du lar livet gå litt saktere? Ting får falle og reise seg, inntrykkene rundt deg blir plutselig synlige og kraftfulle, selv snøen blir liggende i håret litt lenger før den smelter. Grusen du trår på åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe du ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

Jeg velger å huske alt jeg har fått til denne uken, fremfor de få stundene alt brøt sammen. Kroppen har ikke gjort like vondt. Ikke en eneste gang har jeg vært så sliten at jeg bare vil gråte, pakke meg inn og gjemme meg bort. Fremfor å bli utslitt av for harde kroppslige påkjenninger, har jeg blitt akkurat passe sliten i viljestyrken av å la være. Fremfor å være mest alene, har jeg vært mest med. I dag, lørdag, har jeg endelig litt tid for meg selv hjemme hos meg selv, og det føles forfriskende godt. Ute snør det pent og pyntelig, og jeg har kjole på og flettet hår, enda jeg ikke skal noe sted. Til ære for meg selv og det livet jeg har fått et glimt av, her kommer en liste over ukens øyeblikk av mestring: 

- Treningen har bare fått halvparten så mye plass, og jeg har endelig blitt hel igjen. Det er tøft å slutte før tvangen vil, tøffere enn å fortsette, men jeg har greid det, hele uken, og jeg har merket en enorm forskjell underveis og etterpå. Mye frigjort tid, ingen apatiske fosterstillingsseanser på gulvet, fysisk, mentalt og sosialt overskudd, tiltakslyst. En del av motivasjonen har vært at det er bare for en uke, og at jeg kanskje vil bli sterkere av det fordi jeg virkelig behøvde litt etterlengtet restitusjon. Men det har fått meg til å tenke på hva jeg vil at livet mitt skal inneholde, hva alle den treningen egentlig er godt, eller vondt, for, alt jeg orker å gjøre når jeg ikke er så sliten hele tiden. Forhåpentligvis er dette bare starten på en ny, snillere måte å behandle kroppen min på, selv om endringen må skje gradvis og garantert vil gå både fremover, bakover og stå stille.

- Til tross for at jeg har trent betraktelig mindre, har jeg etterstrebet å gi kroppen nok energi gjennom dagen. Noen kalorifattige matvarer er byttet ut med mer næringsrik og energitett mat, og har kjent meg mer tilfreds enn konstant sulten. De neste ukene skal jeg bruke på å innarbeide nye rutiner for innkjøp, måltider og trening, og det kommer til å bli krevende. Det tar lang tid å bli trygg, men alternativet er å bruke all tid på å forbli utrygg, og det kaoset orker jeg ikke mer nå.  

- Hver dag på jobb er en øvelse i å være utenfor egen komfortsone og gjøre ting jeg ikke kan. Av natur er jeg elendig på å gjøre ting jeg ikke kan, jeg unngår det så langt det går. Det begrenser meg i stor grad, fordi det stadig blir færre ting jeg føler jeg kan, og selv ting jeg en gang kunne, slutter jeg å gjøre i frykt for at jeg ikke mestrer det perfekt lenger. Vel, på jobb må jeg utfordre meg. Det heter ikke nei, det går ikke, men ok, det skal jeg prøve. Stressnivået er høyt, presset fra min indre perfeksjonist er til tider nærmest lammende, men jeg står i det og gjør så godt jeg kan. Foreløpig har det vært godt nok. Godt nok er godt nok, godt nok kan i slike tilfeller være bedre enn perfekt. Godt nok senker kravene og gir flere muligheter. 

- På torsdag ble jeg intervjuet og fotografert til en debattsak i Aftenposten. Mer om det når saken skal på trykk, men jeg kan røpe at det dreier seg om noe jeg brenner for og kjenner på kroppen. Jeg overnattet i Oslo, hadde en superhyggelig kveld og morgen med lillesøsteren min, og spiste til og med lunsj som ikke var medbrakt. Pluss i Thea-boka! 

- Thea vs. blomsterfluer: 1-0. I en plante fra Plantasjen, en stor, dyr og flott en, fant jeg kilden til minifluehelvetet hjemme. Selveste moder jord, i en potte av terrakotta. Etter å forsøkt alle kjerringråd, klappet og klappet de små inntrengerne flate mellom hender, mot vinduer, gulv og vegger, stukket fyrstikker opp-ned i jorda og sprayet med salmiakkvann, endte hele planta på trappa i vinternatten. Men litt frost skadet visst ingen, annet enn å ta livet av draketreet der det sto til sakte opptining i gangen, og bladene falt mot flisene, mens fluene våknet opp av vinterdvalen igjen. Nå ligger alt dødt og levende i den store restavfallsdunken i oppkjørselen, og hjemmet er fritt for både grønt og husdyr. Girlpower, fly, fly goodbye!

- Med tente lys, rolig musikk og avslappende stemning, gjorde jeg yoga hjemme uten at det utviklet seg til en styrkeøkt. Attpåtil tok jeg en lang dusj og spiste ordentlig kveldsmat etterpå, og den natta sov jeg så godt, uten smerter, mett og varm. 

- Jeg har drukket mye mindre enn jeg pleier, takket være nok et forsøk på å slutte med Pepsi Max. Det har ført til mer sammenhengende søvn, et mindre anstrengt forhold til kroppen, færre toalettbesøk, bedre sult- og metthetsfølelse og etter hvert ga den verste hodepinne seg også. Av erfaring melder behovet seg ved neste tur på butikken, men akkurat nå kjenner jeg ikke noe tvangsmessig sug etter det, og det er en fri følelse. 

 

Livet i saktere, lettere, snillere tempo, har vært mest fint. Støtten fra famile, venner og lesere har vært motiverende og betryggende. Neste uke skal bli så god som mulig, det tror jeg på. Kanskje saktere, lettere, snillere kan gi meg mer enn det jeg tror jeg mister? Det handler om meg selv, men ikke bare det. Meg selv med meg selv, meg selv i verden, meg selv med andre. Hvem vet hvilket liv som kanskje venter når man slutter å flykte fra det?

Grusen jeg stamper i og snubler bortover, åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe jeg ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 




 

23 minutter



Når du har fått til i 72 timer

vært god i 72 timer

stått imot i 72 timer

tatt vare på i 72 timer

vært sterk i 72 timer

 

så kommer det 23 minutter

en slags gift som øker kontrasten til alt er gjennomsyret av svarte forgreininger i tanker, minner og hjerte

og så er 23 minutter det eneste du husker

 

 

 

 

Saktere, lettere, snillere


Musikk når du trenger kraften med deg: "Rey's theme" - filmmusikk fra Star Wars: The Force Awakens, av John Williams

Prosjektet "Ut av skyggen" startet med et virkelig brak i går. Jeg hadde sovet dårlig, gruet meg litt til jobb, kjente at hodet var opphengt i de få grammene ekstra med havregryn som fant veien oppi kjelen til frokost, posen med treningstøy som lå klar i bilen til bruk etter jobb. Men mest av alt, var jeg distrahert til det hinsidige av to dragninger i meg: den som vil forandre og den som vil holde fast. Mandag betyr nye uke, ny uke betyr at jeg ikke har trent denne uken, hvilket betyr at jeg må trene så mye jeg kan for å ikke føle meg som en som ikke trener. Til tross for at jeg trente hver dag forrige uke, det var forrige uke. Ingen hvile før utmattelse. Problemet var bare det at jeg var utmattet allerede, og etter syv timer på jobb var jeg segneferdig. Angsten bygget seg opp for hvert sekund klokken nærmet seg tre, for da visste jeg at det bar rett ut i bilen, til løpetights og løpesko og ut i skogen i høyt tempo til det bestemte antall kilometer var tilbakelagt. Jeg var like ved å gråte frustrerte tårer, legge meg under arbeidspulten og be noen ta meg med hjem, men det kunne jeg ikke, for da ville alle se den ekte meg og jeg ville ikke kunne spise noe mer den dagen fordi jeg er så lat og ikke fortjener mat.

Jeg lengtet etter en tillatelse fra noen til å reise hjem, spise middag, slappe av, men den kom ikke. Så jeg slepte meg ut i bilen, sendte en nødsnap til storesøster og spurte om hun hadde tid til å snakke litt, ble sittende i ti minutter i førersetet, kjente ambivalensen rive og slite i meg, gikk ut av bilen, åpnet bakdøra, tok ut posen med treningstøy, slang den tilbake, lukket bakdøra, snakket meg selv ned i håp om å bygge opp løpeviljen, til jeg til slutt stirret meg selv inn i øynene i sladrespeilet og sa med bestemt og tydelig stemme: Nå, Thea, nå kjører du hjem og lager middag, du får ikke bevege deg en meter til i dag! Og så gjorde jeg det, andpusten og innbitt som om det var et maraton i selvkontroll jeg holdt på med. Storesøster ringte, og vi snakket i to timer, helt til begge var forsikret om at jeg ikke kom til å gå ut og løpe og jeg hadde fått flere oppgaver for den kommende uken med formålet å ta vare på meg selv. 

De siste månedene har jeg merket at kroppen prøver å si ifra om at noe ikke er som det skal. Jeg er alltid sliten, alltid sulten, musklene verker, jeg kan bli svimmel og apatisk ved brå bevegelser. Dette uten at kroppen har forandret seg nevneverdig. Målet er konstant det samme - å gå ned i vekt - men det får jeg faktisk ikke til, og det er vel fordi kroppen nekter plent. Dette er deg, sier kroppen, du får bare leve med det. Dette leder til en frustrasjon og usikkerhet, spesielt rundt mat og trening, der jeg føler jeg må begrense og kompensere for alt jeg spiser, og trene stadig mer og tyngre. Etter en viss tid, for det går greit for en periode, reagerer kroppen slik den kan best: Skrur ned forbrenningen, prioriterer viktige funksjoner, sakner det generelle tempoet og signaliserer tre ting: Jeg er sulten, jeg er sliten, jeg har vondt. 

De som ser meg spise, løpe, løfte, pushe, prestere, ville blitt overrasket over hvordan jeg er når jeg spiser hjemme, ikke løper, ikke løfter, ikke pusher og ikke må prestere. Da ligger jeg sammenkrøpet i sofaen, sitter apatisk på en stol foran dataen, hviler hele kroppen mot baderomsinnredningen for å orke å pusse tenner og spiser store porsjoner mat. Det holder ikke med en kopp te, det blir titalls, det holder ikke med et glass Pepsi Max, det blir en firpakning, det holder ikke med frokost, jeg må gjerne ha dobbel porsjon. Det går fra horisontal posisjon på gulvet til spurter i motbakken utenfor. Og likevel skriker kroppen etter mer. Mer mat, mer hvile, mer drikke, mer mer mer. 

Blir du aldri fornøyd, tenker jeg om kroppen, før jeg pusher grensene ytterligere. Løpesteget er ikke lenger like kvikt, de tunge øktene på treningssenteret sitter i i flere dager. Jeg tror jeg tåler mer fordi jeg øker på, løper lenger, legger på vekter, men innerst inne tror jeg det er mer stålvilje enn muskelkraft som rår. 

Hva er det egentlig du vil med livet ditt? spurte søsteren min i går. Vil jeg virkelig at all min ledige tid skal gå med til planlegging og gjennomføring av måltider og treningsøkter? Skal noe så basalt som mat og bevegelse få alt mitt fokus, all min innsats, all min energi? Og virker det? Gir det meg det jeg søker? Mestring, overskudd og positive følelser? Nei, nei og nei. Det gir meg mangel på mestring, underskudd og svært selvkritiske følelser, et mørke. Får det meg til å bli mer sosial? Gir det meg konsentrasjon og motivasjon til å skrive, utvikle meg, gjøre noe større? Nei, det er et ensomt prosjekt, der alle smarte tanker dyttes vekk av totalt unyttige tanker og bekymringer om mat, mat, mat, trening, trening, trening. Og løsningen jeg tyr til for å kompensere for alt dette kaoset, er et enda større fokus på mat og trening. Som om det gjaldt livet, mens det helt tydelig frarøver meg livet.

Så virker det?

Nei!

Så hvorfor fortsette? 

Gud, hun er fantastisk, hun søsteren min. To timers skravling med henne, og jeg føler meg som et sterkt, målrettet og godt menneske med alle muligheter i verden. Selvsagt går dette over ganske fort, men for hver gang, kommer jeg litt høyere opp og ettereffekten varer litt lenger.

Denne uken, som det både er mange utfordringer på jobb, privat og sosialt, har jeg derfor pålagt meg selv en virkelig tøff treningsuke, vi snakker styrkeprøve deluxe. Programmet er som følger: Saktere, lettere, snillere. Det vil si kortere løpeturer, kortere styrkeøkter, lettere vekter, yoga, nok mat før og etter og et par matutfordringer. Den tyngste treningen jeg gjør, er den treningen jeg klarer å ikke gjøre. De sunneste matvalgene jeg gjør, er de som viker fra den (u)sunne rutinen. 

Mitt strålende smil helt øverst, kom spontant og sprudlende i dag etter årets korteste, mest solfylte løpetur. Jeg må finne meg noen nye runder, for alle favorittene er rett og slett for lange for mitt eget beste. Tilbake til pusten, det myke, det snille, det gode. For jeg fortjener å ha det så mye bedre. Jeg vil mer, mye mer, enn dette slitne livet kan tilby meg. 

 

Prosjekt: Ut av skyggen

Livet er for dyrebart til å fjerne seg fra det. Det er på tide å finne veien ut i lyset, slik lyset finner veien tilbake til våren og vekker liv i alt fastfrosset, snødekket, midlertidig i dvale. Det er ikke for evig, heller ikke dette. 

Mange har vinterferie nå. Jeg takker for at jeg får fortsette min arbeidsrutine mens andre reiser til fjells. Det eneste utfordrende med mine fine fjols til fjells og utenlands - ikke ekte fjols, men jeg er fjollete glad i dem - er at jeg ikke kan flykte fra ensomheten like enkelt. Det er ingen å sove hos, ingen å snakke med i sene nattetimer, med mindre jeg våger oppsøke kontakter som krever mer av meg enn min fysiske tilstedeværelse. Det blir jeg helt nødt til, samtidig som jeg må gjøre hjemme til noe litt varmere, tryggere og roligere enn det har vært den siste tiden. Først og fremst handler det om innholdet i kjøleskapet, å tillate meg rolige dager med skriving, lesing, film, å trene passe nok, holde fast i gode rutiner og skape nye og bedre der rutinen ikke er hensiktsmessig på lang sikt.

Kort oppummert: å ta vare på kroppen, med alle dens behov. Søsteren min ba meg tenke på kroppen min som et lite barn jeg er ansvarlig for. En liten jente   -la oss kalle henne Elin, som faktisk er det finske ordet for kropp - som er avhengig av å bli tatt vare på. Det innebærer å være streng iblant, for eksempel å si at det holder med Pepsi Max nå, eller du må spise brødet også, ikke bare pålegget, gå og kle på deg, for nå må vi reise. Det innebærer mest å være snill, for eksempel å snakke til med milde ord, rose, trøste, holde rundt. Dessuten trenger jeg å være et godt forbilde for meg selv. Jeg trenger mennesker rundt meg, og jeg trenger trygge rammer og slække kvelder på sofaen.

I januar byttet jeg arbeidspraksis, og det har vært en utfordrende og sunn forandring for meg. Hver dag gjør jeg ting jeg ikke kan, saker jeg ikke vet om jeg er god på, ting jeg er redd for, kaster meg ut i det. Jeg lærer gjennom å gjøre, og læringskurven er bratt og til tider veldig stressende. Stresset er likevel håndterlig og oppbyggende, fordi jeg opplever mestring og tillit. Etter tre uker som praktikant i lokalavisa, i selveste redaksjonen blant dyktige journalister, har jeg gått fra å føle meg som en udugelig tufs til en respektert og verdsatt ressurs. Det er faktisk vanskelig å beskrive den forandringen dette har hatt for min profesjonelle selvtillit, og forhåpentligvis etter hvert også for min personlige egenverdi. Jeg har oppdaget noe svært interessant om dette som jeg planlegger et lengre innlegg om i fremtiden. Følg med!

Å finne det som er viktig, kan virke veldig enkelt ved første øyekast. Nesten alt jeg gjør oppleves som veldig viktig at gjøres akkurat sånn. Det er de spiseforstyrrede vanene, tankegangene og fellene som regjerer. De gangene jeg klarer å zoome ut og se meg selv slik en annen ville sett meg, kan jeg i det minste innse at det jeg gjør både virker sykt og mot sin hensikt. Om jeg klarer å zoome enda lenger ut, kan jeg se det større bildet; de opprettholdende faktorene, alt det hindrer meg fra å gjøre, hva som kunne vært bedre på lang sikt. Dilemmaet oppstår når det blir konflikt mellom kortsiktige løsninger og langsiktige mål. I det ligger det mye frustrasjon og håpløshet, som ofte resulterer i syke valg igjen. Dette er noe jeg jobber med, ikke på daglig, men sekundlig basis. Det krever alt jeg har, og alt jeg har krever en kropp som verken er for sliten eller for energisk, et sinn som verken er for redd eller for avslappet, behov som verken er overdekket eller underdekket, i verste fall ignorert. Det er vanskelig å se klart i skyggene, og jeg føler ting stadig har blitt verre, som at jeg mister kontrollen og blir styrt av noe annet. Jeg tenker hver dag at jeg ikke vil ha det slik lenger, men hver dag gjør jeg samtidig hundrevis av valg som holder fast i sykdommen. 

Det som er viktig, er vanskelig å velge, men med fokus og standhaftighet, er det mulig. Dessuten hjelper det å finne noe å oppslukes av som ikke innebærer kropp, vekt og mat. Den siste uken har jeg takket ja til en utfordring og tatt en avgjørelse om noe jeg skal kjempe for, og disse to sakene, større enn meg selv, er fantastisk motivasjon. Jeg vil holde det for meg selv en liten stund til, men vil selvsagt dele når det blir naturlig. Ikke vær redd for å tenke stort, mennesker har mer potensial enn begrensninger, i de rette forholdene og med troen på egen verdi og viktighet. 

Mange ganger kan det å skifte fokus gjøre den lille forskjellen som gjør den store forskjellen. Det er ikke bra å stenge seg inne, oppslukt i eget hode og eget mørke. Når har det noen gang vært konstruktivt? Så hvorfor er det så vanskelig å bare gå ut da? Terskelen er ikke høyere enn man tillater den å være. Med kameraet rundt halsen, eller penn og papir, eller musikk, klarer jeg å oppslukes av inntrykk, ideer og følelser som gir mening i alt det meningsløse. Et gammelt vindu, måten lyset får gjenskinnet i vinduet til å fange både innsiden og utsiden, fargespill og sterk innsikt, vakker utsikt.

Det er lov å gråte. Det er lov å le. Det er også lov til å ikke gjøre noe fornuftig eller bare føle seg litt tom. Det som ikke er greit, er å stoppe. Livet kan smelte som snø mot huden, livet kan røske som torden, livet kan fryse i vakre tapper eller bølge i store hav. Livet kan brenne ned og livet kan få til å vokse. Livet kan stråle og livet kan hvile i tåkedekte åkre. Livet er aldri over, det er trassig konstant, i evig bevegelse. Livet er aldri nytt og aldri det samme. Livet tar og livet gir, men mest av alt, finnes det i alt som finnes, i alt rundt alt som finnes. Alle eier litt og alle deler masse. Livet har aldri skapt noe uten funksjon, livet tar ingen ting for gitt. Livet er forutsigbart overraskende. Livet er unikt og ikke spesielt på noen måte. Livet er hva vi velger å gjøre, hva vi velger å ikke gjøre. Livet er ditt og livet er mitt, like selvklart som forunderlig. Livet kan aldri vente, så aldri stopp. Livet er stygt og livet er vakkert. Men det er der. 

Tyngdekraft



Noen dager er alt jeg trenger bare en sang som gir fullstendig mening for alt jeg føler og frykter og behøver. Tyngdekraften, for meg er den spiseforstyrrelsen. Jeg vil ikke la den fange meg slik, men den gjør det likevel. Holder meg nede og forfalsker en trygghet jeg burde finne i andre og i annet. Det er noe som holder meg i sirkulasjon rundt den, og jeg kan komme så langt som jeg kanskje har kommet nå, men liksom aldri lenger. Aldri forbi dette punktet, der jeg trekkes mot og dras tilbake, når motstanden og tomheten og det uendelige griper meg. 

Gravity

- av og med Sara Bareilles, hør på den her.

Something always brings me back to you
It never takes too long
No matter what I say or do
I'll still feel you here 'till the moment I'm gone

You hold me without touch
You keep me without chains
I never wanted anything so much than to drown in your love 
And not feel your reign

Set me free, leave me be
I don't want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I'm supposed to be
But you're on to me and all over me

Oh, you loved me 'cause I'm fragile
When I thought that I was strong
But you touch me for a little while 
And all my fragile strength is gone

Set me free, leave me be
I don't want to fall another moment into your gravity
Here I am, and I stand
So tall, just the way I'm supposed to be
But you're on to me and all over me

I live here on my knees as I try to make you see 
That you're everything I think I need here on the ground
But you're neither friend nor foe though I can't seem to let you go
The one thing that I still know is that you're keeping me down
You're keeping me down, eh ooh
You're on to me, on to me, and all over

Something always brings me back to you
It never takes too long

Så mørkt - et menneskesinn



Klokken er halv seks, solen har enda ikke funnet det for godt å forsvinne. I det sterke lyset, umulig å vende seg mot og umulig å verne seg fra, får ansiktet et forpint uttrykk. Øynene spennes opp og krymper sammen, sammenbitt munn, de fine rynkene karikerer pannen lik en vits. Det er øyeblikket før jeg gråter, av ikke noe spesielt og alt helt konkret. Den frostdekte steinen føttene sparker bortover veien, skyggene fra et eiketre som forplanter seg på fortauet jeg går på, en unge med hånden trygt i mammas vott, fjellet jeg sto på som ble rullesteiner, solen som bare skinner og skinner, livet som skjer. Kinnene blir våte og kalde før grove vanter på sinte hender fjerner det synlige beviset på mitt forfall. 

Så mørkt, et menneskesinn. Mer lukket enn antatt. Solskinnet bedrar. Jeg har prøvd å være modig. Det går bare så langt, altfor kort. Hvorfor det skjer nå, vet jeg ikke. Det kom kanskje så gradvis at jeg vente meg til mer og mer, lik øynene som gradvis begynner å se konturer i mørket, ser jeg stadig mindre klart og mer skremmende, konturer av skygger og djevler ruver i skumringen. Alt ser likt ut, farget av det fargeløse, alt høres likt ut, ekspanderende støy over voksende stemmer fra inni hodet mitt. Du kan ikke hvile nå, sier de. Du må passe deg fra de rundt deg, du står i veien. De sier jeg må gjemme meg. Så jeg gjør det. 

Kryper inn bak min høye mur, smiler til de som går forbi. Låser porten og kaster nøkkelen inn i tornekrattet der ingen våger lete eller spørre. Hvor gammel er jeg egentlig? Er det på tide å dø nå? 

Det er forvirrende og overveldende å ta avgjørelser uten oversikt over fremtiden. Jeg kan ikke møtes neste tirsdag, du må for all del ikke komme til meg. Du vet ikke hva du vil møte om du prøver, jeg vet ikke hva jeg kan være om du gjør det. Vær så snill, bare la meg være her hvor jeg ikke må noen ting og ikke vil noen ting. Du kan strekke ut hånda, men jeg kan ikke ta den. Det siste jeg vil er at du skal finne det ut på den måten. Det finnes ingen holdepunkter i meg lenger. Jeg faller, faller. 

Kald og fuktig i håret etter dusjen som skyllet over meg, der alt jeg skammer meg over havnet i sluket, sitter jeg ned på den faste plassen ved bordet. Kraftige skjelvinger går gjennom den slappe kroppen, det er vanskelig å sitte oppreist. Alt verker, hodet verker, og jeg merker at snart kommer tårene igjen. Jeg orker ikke mer. Musikken hjelper ikke,  ingen lys brenner i kveld. Det frister mest å pakke sekken og kjøre til noen likevel, men jeg er voksen, jeg må kunne være hjemme en kveld uten å gi opp. Jeg må kunne mer enn dette. Jeg må kunne

holde meg sammen

holde meg

 

hold meg

 

 

Kjøleskapet



Jeg trenger ikke maten

så lenge du er der

 

men når jeg er alene

trenger jeg maten

både å holde meg fra den og holde meg i den

 

selv om det burde vært deg jeg sirklet rundt og

hvilte ved

 

så er det kjøleskapet

 

kaldt

lukket

mørkt

 

mitt

 

 

 

Bristen



Jeg undrer

 

Om det plutselig bristet

og du var der da

ville du

gjemt deg

hadde du

sluttet å være glad i meg 

kunne du

stått der i forundring og tatt mitt alt inn?

 

 

 

Men hvorfor?

Har du noen gang betraktet deg selv utenfra, uten å dømme, bare nysgjerrig og åpen for det du ser? Det har jeg. Spurt hvorfor. Men hvorfor? Hvorfor gjør du det? Hvorfor tror du det vil hjelpe? Hvorfor gjør du det på dette viset? Hvorfor orker du? Hvorfor, når du vet hvorfor?

Det må bli en slutt på å være passiv betrakter, Passive betraktere ser mye, men de gjør ingen ting. Handlingslammet i egen innsikt og egne inntrykk. Kanskje tenker jeg at noe annet eller noen andre kommer til å fikse dette. Innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje, og at handlingen ligger i meg, et enormt potensiale av ubrukt handling. Nå skal jeg gjøre også. Nå skal du få noen av mine hvorfor, som en oppfølger til "Spør deg selv hvorfor". 

Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg for femte gang på ti minutter åpnet kjøleskapsdøra og spiste cottage cheese med fingrene rett ut av boksen. Da jeg dyppet bit på bit med oppknekt knekkebrød i pestoglasset og åpnet gapet for flaskene med Pepsi Max, som svart og brusende rant ned i magesekken uten å svelges. Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg ikke klarte å fortsette med å henge opp klær før jeg hadde spist nok for en hel dag, på en brøkdel av dagens timer. Selv frossent brød fra fryseren gikk ned på høykant. 

Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi ubehaget ved å spise er like stort uansett hvor mye jeg spiser, og det gir ro utover dagen å være ferdig med alt på en gang. Konstant sulten, tenker jeg på mat konstant, når jeg er mett, forsvinner mattankene og gir rom for viktigere tanker. 

Fordi i går kveld spiste jeg lite, og i dag er jeg derfor veldig sulten. 

Fordi jeg ikke spiste noe etter at jeg trente i går, og kroppen skriker etter noe å fylle glykogenlagrene med, reparere musklene med og smøre maskineriet med. Dessuten skal jeg trene i dag også, og jeg løper ikke på luft og kjærlighet. 

Hver dag legger jeg en plan for alt jeg skal spise, når og hvor, lik et budsjett med mat inn og forbrenning ut. Jeg er en mester i å budsjettere med underskudd, og kroppen min liker ikke underskudd. Hver dag benytter kroppen enhver anledning til å legge på litt ekstra, for å ha nok til å gjøre alt den må gjøre, og alt dette ekstra, som egentlig burde vært med i beregningen fra start, gir angst og panikk og krever strammere budsjett resten av dagen. Allerede etter første tygg for mye, slår refleksen inn, allerede da bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan tillate meg å spise lunsj, og at den planlagte middagen blir erstattet med magrere saker, og at jeg kommer til å være sulten til kvelden og kanskje gå på nok en smell. Og da tenker kroppen at her er det bare å karre til seg det som behøves før skapene lukkes for dagen. Det er helt tydelig, da spisingen følger måltidene både i innhold, form og mengder, bare ikke deres rytme. Frokost-lunsj-middag, i ett, og så er det over. En time eller to med selvforakt og intensiv trening, og så kan jeg slappe av i det at jeg ikke kan spise mer i dag og derfor ikke ser på maten som tilgjengelig lenger. 

Eller et annet scenario. Jeg reiser fra eget kjøleskap, fylt med mange næringsrike og kalorifattige matvarer, til andres kjøleskap, fylt med alt det jeg egentlig har lyst på. Tiden med maten, den ekte og fristende maten, tilgjengelig, er kort, og den er unntaket. Kroppen vil heller ha brød med gulost, kyllingpasta, sjokolademousse og appelsinjuice, enn agurk med mager leverpostei, squashstrimler med sukkerfri ketchup, stivpiskede eggehviter og sukkerfri saft. Så da spiser jeg der, i hemmelighet, og reiser derfra og kan ikke spise alt jeg vanligvis spiser som erstatninger for det jeg egentlig vil spise, fordi jeg allerede har spist. 



Eller et tredje scenario. Jeg skal treffe en venninne, spandere mange timer i hennes selskap, reiseveien er lang og hele dagen vil gå med. Før jeg reiser, spiser jeg frokost, som jeg pleier, og er like sulten. Spiser noe tilsvarende en lunsj, og er like sulten, spiser noe tilsvarende en middag, og er nesten fornøyd nå. På veien dit er jeg litt for mett, men innen vi møtes, bare helt passe. Alle timene sammen, er jeg bare med henne, ingen tanker om mat kan fjerne meg fra her og nå, og jeg blir ikke sulten og ei heller stresset for at maten der er annerledes enn det jeg er trygg på. Vi drikker te på kafe, rusler rundt, går på kino. Skravler oss gjennom en bokhandel og er stille sammen i folkemylderet utenfor. Ikke før på hjemveien, kommer jeg på at jeg ikke har spist siden den drøye frokosten. Vel hjemme kryper jeg sammen i sofaen med havregrøten min og føler meg helt trygg. Legger meg og kjenner at det ble en bra dag. 

Eller et fjerde scenario. Jeg skal på jobb, det er mandag. Nye arbeidstider på ny arbeidsplass. Hele helgen forsøkte jeg å planlegge når jeg skal trene den neste uken, da mine styrkedager nå har blitt arbeidsdager, og min treningsfridag nå har blitt fridag, og mine løpedager ikke burde komme rett etter hverandre og treningssenteret er for fullt av folk etter jobb. Alt jeg gjør må panlegges rundt treningen, ikke omvendt. Jeg landet på å holde fast på de samme dagene, men heller trene styrke klokken fem om morgenen før jobb, for da er det aldri noen andre der. Hvis ikke jeg er ferdig med treningen tidlig på dagen, tror jeg liksom at jeg ikke trener, og da tror jeg liksom at jeg ikke kan spise, og dessuten tror jeg liksom at jeg sikkert vil falle i trappa på vei hjem og slå meg gul og blå og ikke kunne trene i det hele tatt. Tenk om, hva hvis, helt sikkert, så det så! Klokken fem om morgenen er det tomt på treningssenteret. Det tar ikke lang tid før jeg forstår hvorfor. Styrken, kvikkheten og varmen er like fraværende som menneskene, jeg er bare trøtt, kald og sulten uansett hva jeg gjør. Når jeg er sulten, finner jeg det ofte best å utsette spisingen, nettopp fordi jeg er redd for å bli overmannet av bunnløs hunger rundt maten. Som om den bunnløse hungeren med tiden forsvinner, du kan selv tenke deg hva som skjer når jeg endelig åpner munnen for næring. 

Sakte, men sikkert blir jeg sterkere og raskere, tror jeg, eller er det heller slik at jeg sakte, men sikkert presser kroppen til å løfte tyngre og løpe fortere enn den egentlig makter? I meg finnes ingen grenser, for det kan aldri bli nok, og det heter ikke det orker jeg ikke eller det klarer jeg ikke, det heter bare det skal jeg orke og det må jeg klare, for det har jeg bestemt. Sakte, men sikkert mestrer jeg stadig nye greier, skriver helt ålreite tekster, treffer en venninne i ny og ne, steker omeletten min i margaring for første gang og attpåtil har på ost.

Det er poenget. Det går sakte. Det går veldig mye saktere enn det kunne gått, og med en enorm usikkerhet knyttet til alt jeg gjør, fordi jeg løser spiseforstyrrede tanker og problemer med spiseforstyrrede handlinger. Jeg vet hvorfor, det er fullstendig klart for meg. Det uklare er hvordan jeg skal stoppe opp der og da og gjøre noe annet. Men, det får vente til et nytt innlegg, et HVORDAN-innlegg om å bryte rutiner som ikke gjør annet enn å gjøre alt veldig mye vanskeligere. 

15 ting som gjør meg skikkelig glad

"Tevannet koker"

Om du virkelig vil vinne hjertet mitt, er det få ting som slår lyden av vannkokeren som skrus på og sakte begynner å koke, helt uoppfordret, bare fordi jeg kom på besøk. Da føler jeg meg som verdens mest verdsatte menneske, da føler jeg meg sett. Det ligger mye stor omtanke bak små handlinger. 

Å kjøre bil og høre på podcast eller høy musikk

Bilen min er liten, den er møkkete, til tider kaldere enn ute, selv etter femten minutters kjøring. Men, jeg elsker den. Blant alle stedene jeg er, er bilen det stedet jeg føler meg mest trygg og fullstendig hjemme. Radioen har aldri virket som den skal, selv om den er DAB og ny, det kan ha noe med den relativt primitive monteringen gjort av meg og min bror, men jeg gikk til innkjøp av en AUX-ledning, som forøvrig har smeltet fast i anlegget, og kjører aldri en meter uten å koble på lyd fra telefonen. Musikken kan jeg skrive mer om i et annet innlegg, forøvrig har jeg også delt musikktips flere ganger, så her kommer heller noen podcast-anbefalinger: 

- The big five/Sånn er du: super underholdning, både lærerikt og morsomt om personlighetsanalyser av kjente, norske profiler

- The RobCast: amerikansk podcast om alt mellom himmel og jord, med en inspirerende, spirituell og samfunnsaktuell tilnærming

- Misjonen: Antonsen og Golden, behøver jeg å si noe mer? Norsk nyhetshumor på sitt beste

- Radioresepsjonen: årets nedtur at Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim har et helt års pod-pause, men det ligger hundrevis av episoder ute. Lettbeint underholdning, innimellom hysterisk, innimellom litt mye underbuksehumor, men noen av de faste spaltene er virkelig til å le av

- Treningspodden, Träningspodden og Styrkebyrån: en norsk og to svenske, om trening, mat og helse, som regel med et helhetlig og sunt fokus på det. Jeg kan ikke noe for det, jeg sluker alt jeg kan komme over av slikt stoff, både på podcaster, blogger, instagram, pinterest, og så videre og så videre. Likevel, til tross for at jeg antagelig burde prioritere å lytte mer til egen kropp enn andres stemmer, er informasjonsstrømmen jeg utsetter meg for nøye gjennomtenkt og kritisk utvalgt. I stadig mindre grad lar jeg meg påvirke av usunne holdninger, og det får være det første skrittet. 

- Fredagspodden og Elsa och Hanna - en söndagspodd: to svenske til på tampen. Den første kommer ut hver fredag, den siste finnes det bare ti episoder av. Om livet, mental helse, hverdagen, vennskap, kjærlighet. Hver gang jeg hører på disse, føles det som å høre på noen jeg kjenner, som at det er jeg og søsteren min som snakker sammen. Så koselig! Pluss for at de er på svensk, jeg virkelig elsker det språket! 

Nå tenker du kanskje at "Gud, hun har fritidsproblemer!". Sannheten er at jeg har lettere for å gjøre alt med lyd rundt meg, så det er sjelden stille, verken i bilen eller hjemme. Lyden fyller tomrommet, gir meg energi, tiltakslyst og motivasjon og attpåtil er det både lærerik og flott underholdning. Anbefales! 

"You've got mail"

I dobbelt betydning. Filmen er helt herlig, og det å få faktisk mail er et høydepunkt. Jeg snakker ikke om kjedelige og irriterende reklamemail fra diverse nettbutikker, men mail fra mailvenner og storesøsteren min. Det beste med mail er at de ikke krever noe tilbake der og da. Det plinger i telefonen, og jeg kan vente med å lese til jeg har lyst, jeg kan svare når jeg har lyst, så langt eller så kort som jeg vil. I hvert fall fungerer mailingen mellom oss på den måten, og det er jeg takknemlig for.  

Håndball på TV, eller ski, så lenge Norge er best!

Det er gøy å være best. Og Norge er mye best, i denne sammenheng. Håndballmesterskap for kvinner før jul, VM på ski, vinter-OL, altså, TAKK for alt idretten skaper av engasjement og spenning. Høydepunktene er spredd utover året, og akkurat nå kjenner jeg det kribler i magen før VM i Lahti starter 22. februar. Jeg tror på gull, gull, gull og folkesjela og felleskapssfølelsen og Ja vi elsker og en samlet nasjon som bøyer seg i hatten for våre helter. 

Ektefølte, spontane komplimenter

"Du er så vakker", kan mamma finne på å si til meg. Eller et lite "You take my breath away", fra en søster. Eller "Når jeg blir stor, vil jeg bli like flink til å skrive som deg", fra en nydelig bloggleser. Eller "Jeg blir glad av å se deg". Først blir jeg ordentlig flau og brydd og føler nesten jeg må beklage at de følte de måtte si noe fint til meg. Jeg svarer ofte med et kompliment tilbake, som at komplimenter er som slike tikkende baller vi får kastet mot oss og må kaste videre før det smeller. Men, herregud, det er ikke akkurat sånn at vi mennesker går rundt og fremtvinger at andre skal si hyggelige ting til oss, om oss. Og når komplimentene kommer fra meg, kommer de helt uoppfordret, ærlig og velmenende, så hvorfor skal ikke det samme gjelde andre veien? Jeg feier de bort, men de lagres, langt der inne. Og det gjør meg glad å tenke på at andre kan like noe jeg gjør eller er. 

Årstider

Vinteren er flott, våren er flott, sommeren er flott, høsten er flott. Så lenge de kommer i den rekkefølgen, selvfølgelig og overlappende. Hva føles vel bedre enn at det endelig blir lysere, eller hestehoven som popper opp i sølete grøftekanter? Det første iskalde badet? Solregnet om sommeren? Bladene som virvler i høstvinden, når det blir så mørkt at det er koselig å tenne lys inne? Å vente på jul, å vente på snøen, å vente på at dagene sakte skal bli lenger og lenger? Årstider er flott så lenge de varer, før de blir uutholdelige og plutselig er over i en ny. De gir året driv og skaper naturlige skifter i livet som ellers bare går og går. 

Reise

Kort og langt, hit og dit. Hvor som helst, bare det ikke er hjemme. Å reise er å fri seg fra rutiner. Det krever spontanitet. Hver gang jeg reiser, kjenner jeg at jeg bare vil reise mer, kanskje i år skal bli året? Å reise er utelukkende sunt for meg, nå. Jeg har heldigvis snudd min reising fra å være en unnskyldning til å spise litt mindre og gå litt mer og bli kvitt noen kilo, til å bli en unnskyldning til å spise litt mer av mat jeg har lyst på og trene litt mindre og bli mange opplevelser rikere, tilstede i øyeblikket. 

At sokkene går opp etter klesvask

En pluss en er to, så det blir helt feil for meg når jeg står der med en og en og en og en som ikke passer sammen og lurer på hvor i all verden de andre har blitt av. Etter heftig risting av sengetøyet, som er til dobbeldyne og ofte krever at jeg kryper inn i det for å komme til hjørnene, finner jeg kanskje en sokk eller to, og resten forsøker jeg å forsone meg med at antakelig har havnet hos husnissene i Harry Potter-universet, som endelig kan bli frie. Med en i husholdningen, og ny vaskemaskin, er det ingen annen logisk forklaring på dette. 

Løpe nedover

Det er gøy å løpe oppover, men nedover går nesten dobbelt så fort, og fort er gøy. Med hendene flagrende bakover og trommende bein, kan jeg ikke annet enn å smile til de stakkarene som tusler motsatt vei på vei til jobb, eller hjem for å lage middag. Trapper er heller ikke til å gå i, da har du misforstått. Oppover tar du to trinn av gangen, nedover buldrer det så fort det lar seg gjør uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I huset der jeg vokste opp, er det en slik perfekt løpetrapp, med en liten trappeavsats for et ekstra hopp. Nå har derimot min kjære mor, praktisk anlagt med sans for finurlige løsninger, brukt en båtpolish til å ikke bare polere badekar og vask - allerede her blinker varsellampene - men også villaens fine fiskebeinsparkett, gulvbelegget på badet og trappen opp til andre etasje. Med andre ord, å løpe her nå, er rene risikosporten. Og det flotte med båtpolish, som mamma forsvarer seg med, er at det varer så lenge. 

Skogen

"Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også."

Fra et tidligere innlegg om skogen. Jeg må ha litt skog hver dag, helst. 

Oppdage nye talenter

Ikke egne, men andres! Jeg sluker Norske talenter med alle sanser, og blir dypt beveget over mennesker som utstråler fullstendig innlevelse og lidenskap i og for det de gjør. Forrige helg dykket jeg stadig dypere i youtube-linker til nye, nye, nye talenter, og jeg slutter aldri å bli imponert og forbauset over hvor mange flinke folk det finnes. Det inspirerer! 

Mørket

Mørket gir meg det som lyset ofte gir andre. Trygghet, varme og nærhet. I mørket kan jeg være lyset, og i mørket kan jeg være synlig uten å sees. Når dagene er lyse, blir alt ekstra synlig og ekstra sårt, mens i mørket kan man med god samvittighet trekke seg litt inn i seg selv og hjemmet sitt, tenne lys og se på film uten å føle på alt man burde gjort og alle man burde vært sammen med i stedet. Glem alt som skal grillast og alt som skal spilles og alt som skal danses og alt som skal elskes, i mørket er det nok å bare være. 

Harry Potter, Star Wars, Hunger Games, Hobbiten, Ringenes Herre

you name it, as long as it is wonderfully magical and filled with heroes and heroins. Alt er vellest, velsett og innlevd. Jeg venter bare på brevet fra Galtvort. 

Å skrive noe bra

Du vet når det bare flyter, uten anstrengelser og uten press, og etter to timer, som føles som ti minutter, sitter du der med noe stort ut av noe lite som ikke fantes før. Kall meg gjerne sær og egosentrisk, men jeg finner mye inspirasjon og støtte i å lese egne tekster. Av og til gråter jeg til og med. Og om det virkelig skal føles, så leser jeg det høyt, og det slår ned i meg, mot meg, inn i meg med en helt annen kraft og forståelse enn tanker kan gjøre. I motsetning er det få ting jeg finner mer frustrerende enn å ikke få til å skrive. Da er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at inspirasjon er noe du får, ikke noe du har eller har kontroll på, og legge ideen vekk til ideen ikke lar deg slippe. 

Å våkne

Min beste tid, er den tiden fra jeg våkner og til jeg våkner-våkner. Vi snakker et par sekunder, men de lever jeg på helt til jeg kan legge meg igjen og se fram til de to sekundene neste morgen. For et par øyeblikk, er alt greit; dagen er muligheter, masse uspist og masse ugjort, ingen ting må rettes opp i, alt venter. Ah, da er livet bare godt. 

Presset kropp



Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig å ikke glemme, men å lære. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, både til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse må til for å komme videre. 

Er det armer?

Nei, det er knær.

Det er knær uten funksjon, over legger uten funksjon, over føtter som verker av å stå, uten funksjon.

Det er knær under lår uten funksjon, som får blåmerker av å sittes på, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knær under mage uten funksjon, i et evig jag til nærmeste toalett før alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, så tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder ørene på siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydløse skrik.

Det er knær under armer uten funksjon, ute av stand til å holde rundt andre og mene det, alltid på vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knær i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn å overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine blå blodårer, presser seg fram for å minne på at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, så hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

På mitt sterkeste på mitt svakeste. 

Og likevel så jeg ikke noe av dette før det hadde skjedd. Men da så jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det største bedraget hadde foregått rett foran øynene på meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til å se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg ønsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg følt meg så stygg som da. Aldri har jeg følt meg så stygg som nå. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du må fysisk være i stand til å kjempe mot den. Det kjenner jeg nå, for kampen øker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den føles mindre viktig. Det handler ikke om å tape eller vinne, men å ta plass og leve på tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp på overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strømmet inn i meg slik luften strømmer inn når du slutter å klemme på noe. Det kan være overveldende, føles helt for mye, men det er bedre enn å være flat. Så kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, på vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelblå. 

Jeg kan stå, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan føle, jeg kan løpe, jeg kan snakke, jeg kan se. Nå er det opp til meg å slippe litt, la kroppen vite best og følelsene bølge. Slå meg til ro med hva jeg har, og hva jeg får til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, så lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er nå og livet vil fortsette å komme, så hvorfor ikke leve på lang sikt? Så lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjøre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?

Tanker i vinteren



Musikk når du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lørdag. Jeg er inne i et slags vintermørke. Vanligvis pleier mørket å ha en motsatt effekt på meg, men det er noe med dette året og dette livet som gjør meg mørk inni, enda jeg føler meg trygg i mørket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra øreproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjørende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg går og går, til det føles greit å gå hjem, og så går jeg litt til, for å være helt sikker. 

Det startet så fint, med tro, håp og kjærlighet, dette året. Så slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vært for en tante som alltid har plass til en ekstra, en søster som aldri slutter å ringe eller den alltid så åpne invitasjonen til å bare være litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don't. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can't live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Både for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til søsteren min, en sånn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare gråt til vi la på og etterpå også. Mye av det jeg publiserer her på bloggen er resultater av slike intense følelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen når jeg gjør alt det jeg må gjøre, og så rakner alt når det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg får søkt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

så veldig mange tårer. 

Mye har forandet seg i januar, utenpå i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjøpt brød. Jeg har begynt å løfte, bøye, presse tungt på trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt å spise ost.

Jeg er like tung, men så mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske øyne. Jeg stiller meg selv spørsmål og begynner å tvile. I møte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private følelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre får det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre på dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp nå, handler antagelig om det større bildet her. Det er sjelden de små tingene, som tilsynelatende virker utløsende, som er årsaken. Det er begrenset hvor stor påvirkning et halvt knekkebrød ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt større og større jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motløshet, undertrykte følelser, maskene jeg tar på, alt jeg føler jeg må, alt jeg føler jeg ikke kan, mindreverdighetsfølelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet å tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede ødelagt?

En dag må noe skje. Jeg kan ikke fortsette å bare vente og håpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som må fikse. Dessverre har ikke den oppfølgingen jeg har fått etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for å være helt ærlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, så stort på alle måter, så er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut på papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvfølgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute å være dekket på den måten, helsemessig og økonomisk. Den behandlingen jeg får passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende dårlig. Journalen fylles opp, men nærmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg økonomisk trygghet, så jeg har et sted å bo og penger til mat og klær, men det får meg også til å føle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke på sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg møtt med et "å, javel...?", og det blikket som får meg til å krympe sammen og klistre på mitt besvikne smil. 

En dag må noe skje. Det må bli i år. Kanskje kommer jeg til å reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket å ødelegge. Kanskje kommer jeg til å tørre å si høyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg må finne en annen grunn å bygge livet på. Eller at kjærligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen føles fullstendig meningsløs og egoistisk. Kanskje kommer jeg til å forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe må det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vært min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgård har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trøst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat sånn vil jeg føle det med det jeg gjør: som om jeg var født til det, lever for det, utstråler det. Se den, du også. Og tenk litt over om alt du gjør gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre måter å gjøre ting på. Det er ekte mot. Jeg har troen på deg. Det er bare du som kan åpne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg være litt modig (ref. Brave).



 

Dyret

Det er mye dyr i meg. Der jeg fanges mellom dine to øyne og ikke vet hvordan jeg kan flykte i en kropp splittet mellom ønsket om å bli og frykten for å bli sett. 

Om du så meg, ville du bli redd? Om du virkelig så meg, med alt mitt mørke? 

På den myke bakken kan jeg bølge fremover, så langt jeg vil, så fort jeg vil, hvor jeg vil. Lik et dyr som skyr folk, lengter jeg til den åpne, vidstrakte friheten. Frykter ingen og ingen ting. Likevel, i alt mitt tomme, skulle jeg ønske jeg var en blant flere, men hvor finnes de jeg er lik når jeg blant andre er annerledes?

Jeg lokkes ut, kjenner dragningen mot skogen, mot mørket, mot vannet, mot fjellet,  mot himmelen, der meningen ligger, fullkommenheten, det voksende. Der det er nok å være, der jeg ikke behøver språket fordi jeg ser, hører, føler. 


Meningen med livet er energi og bevegelse, før kroppen finner hvile sammenkrøllet på en seng av mose og bar under den strålende stjernehimmelen. Slik ligger jeg under dyna om kvelden, innunder, oppunder, tvunnet rundt meg selv. Pustende, varm, avslappet, trygg, helt fullstendig der. 

Bevegelse gir mening, å finne mat gir mening, å søke trygghet gir mening. All meningen. Hvor gjemmer den seg i dette livet? 

Som et dyr, er jeg. Jeg ønsker din nærhet, og tilbyr ingen ting. Tar og får, hva kan jeg gi deg tilbake?

Frosset fast i lyset av forventningen om alt hva et menneske bør være. Alt hva et menneske bør ønske. Alt hva et menneske bør føle. Alt hva et menneske bør eie og etterlate seg.

Vill, men fanget. Liten, men stor. Søt, men farlig. Du må ikke komme nærmere. Kom ikke nærmere. 

Før synet sakte vender tilbake, jeg myser mot deg, kryper sammen, i spranget tviler, men blir borte i natten.

Foto: weheartit, http://weheartit.com/entry/229217497

Spør deg selv hvorfor



Det bare skjer, sier mange. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg har mistet kontrollen. Det er ikke meg, noe annet styrer. 

Men hvorfor? De er ofte modige, de som stiller spørsmål. 

De er ofte redde, de som svarer. Ansikter av stein skjuler alt. Fordi. Jeg vet ikke. Skuldrene løfter seg oppgitt og resignerende mot ørene og faller tungt ned igjen. Og den som spurte liksom sukker og lar det bli med det. 

I hodet farer tankene i full fart inn i bevisstheten, ut av bevisstheten. Bildene flakker bak lukkede øyne, øyelokkene som et kinolerret der livet minutt for minutt spilles av i dobbel hastighet. Åpner du munnen, detter bruddstykker av indre samtaler ut. Det er ikke rom for alt sammen i det talte språk, i tankene er rommet uendelig. Hvem har vel tid til å høre alt? Og om ikke de hører alt, vil de ikke forstå, og derfor kan du ikke si noe annet enn: Jeg vet ikke. 

Med hånden på hjertet, kan jeg si at det hjelper å si noen ting, eller i det minste å fundere litt over det. Jeg tror mange forstår veldig mye av hvorfor, i seg selv, men har vanskelig for å finne de rette ordene til å forklare og de rette menneskene å dele dem med.

Jeg nekter å tro at ting bare skjer, at kontrollen har sin egen vilje og evne til å skru seg av og på, at noe annet styrer deg. Hele min spiseforstyrrelse er veldig forståelig. Alt som skjer er logisk og naturlig. Kontrollen er min, jeg styrer, men jeg styrer jo ofte feil. Det er en frustrerende innsikt, å vite men føle seg ute av stand til å endre. Det er derfor det er en sykdom. Og sykdommer har den egenskapen at de verken er selvvalgte eller selvhelbredende. Sykdommer krever hjelp utenfra for å reparere det inni. Medisinen hjelper ikke med mindre du oppsøker den, ønsker den, stoler på den og bruker den. Og selv da kan det hende det viser seg at du behøver en annen form for medisin, oftere, sjeldnere, mer, mindre, tettere, løsere, strengere, friere. Jeg snakker ikke om medisiner man finner på apoteket, selv om mange også behøver den typen medisin, jeg snakker om medisinen i form av mat, hvile, aktivitet, samtaler, terapi, innleggelser, opplevelser, relasjoner, aksept, mestringsstrategier. 

En frustrerende innsikt er dog alltid en innsikt, i noen tilfeller innsnevret og gjemt inn i lag på lag med usikkerhet, selvforakt, håpløshet og vaner, men i den ligger alltid muligeten til forandring. Forstår du hvorfor, kan du også forstå hvordan. Ofte ligger løsningen rett foran deg, i alle de små, små valgene du gjør som til sammen utgjør alt. Ofte ligger også opprettholdelsen i de små valgene, en dominoeffekt av tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling. Når en handling ikke kan aksepteres som bare en handling, men må utløse en tanke. Når en tanke ikke kan aksepteres som bare en tanke, men må utløse en handling. Der ligger følelsen av å bli styrt, miste kontrollen og at det bare skjer. For det gjør det, med mindre du stopper opp og enten lar være å handle eller handler annerledes, aksepterer tanken som en tanke og fortsetter det virkelige liv. 

Ironisk nok skriver jeg alt dette på en dag der dominobrikkene smeller i bakken som endeløse trommevirvler. Og jeg vet hvorfor. Og jeg tror jeg vet hvordan. Så neste gang tanken som leder til handling som leder til tanke som leder til handling, dukker opp - for å være realistisk, la oss si om ett minutt - skal jeg i stedet finne et ark og en nyspisset blyant og skrive ned mine hvorfor. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Skriv det ned og del det med noen. Det er spiseforstyrrelsens største frykt, å bli gjennomskuet og synliggjort. Ut i lyset for å sprekke. Ut i lyset for å fastne frykten i stein du kan klatre på, hoppe over og forlate. Gjør det. Du trenger det for å slutte å trenge den. 

Som alt bak ansiktet



Det hviler en stille fred over frossent vann. Kun lyden av egen pust bryter gjennom og forsvinner i øyeblikket. Alle andre tider på året, er dette et av de styggeste og mørkeste stedene jeg vet. Jeg løper helst fort forbi og forsøker å unngå å puste inn den kvalmende stanken av råttent vann. Et hvitt dryss forvandler noe stygt til noe vakkert. Det lukter varmt av solstråler som tiner frostdekte barnåler i dag.

Alt handler om synsvinkler, stemninger, fokus, forventning, sammenheng. Variabler av tid og tilstedeværelse som former inntrykket. Ingen ting er det det er gjennom øyne som ser det de tror de ser og at alt er bestandig. 

Så kanskje også det ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet har noe fint ved seg? Når øynene lyser varmt mot noen jeg er glad i. I det smilet jeg møtes med når jeg smiler mot. Når jeg gransker, med det mørke draget av forakt, ser jeg det. I ditt milde, åpne blikk, både lettet og fylt av lengsel, ser jeg meg selv som en som kan savnes. Som alt bak ansiktet. Det er fint.

Survival of the fittest

 

Jeg er tom for ord i alles ord om kropper og press og svettefest. Så jeg stiller heller et spørsmål:

 

Survival of the fittest

 

Har vi misforstått totalt?

 

 

 

 

Tenk om det var like lett

som snø som faller

at vannet trekker mot laveste punkt 

som å våkne fra å sove

at tannkremen spyttes ut i stedet for å svelges

som å skru på lyset for å se

at føttene finner det minst glatte stedet å trå på en vei av is

som å lengte til varmen når man er kald

at d kommer etter c kommer etter b kommer etter a

som å tisse når man er på do

at man holder seg hele veien dit

som å slippe rattet for å bytte gir

at solen smelter snø 

som å hviske på biblioteket

at bølgene puster inn og ut over møtet med land

som å løfte handleposen inn i bilen

at i morgen er det torsdag

 

Tenk om det var like lett å se seg selv med andres øyne

at man er lik og ulik, men ikke feil

 

Tenk om det var like lett å begynne å spise og å slutte å spise

at tiden er din til å fylle med hva du vil så lenge du er her

 

Tenk om det var like lett å se på kroppen som en kropp

og livet som et liv

og maten som mat

og tanker som tanker 

og følelser som følelser

og seg selv som alt man er

Maten og meg



Dette er kjøkkenet mitt. Det ser tomt ut. Det foregår mye i kjøkkenets skygger. Det foregår mye i skyggene på andres kjøkken. Ser du nøye etter, kan du så vidt skimte konturene av et menneske som mistet seg selv og fant maten. Et menneske innerst i hjørnet der, som strekker seg på tå opp i den delen av skapet hvor alle de skumle karbohydratene er samlet øverst, innerst. En skygge som farer forbi komfyren, åpner nok et skap på vei til kjøleskapet, på evig jakt etter det som kan stoppe jakten. Min skygge belyst fra toppen, som uansett hvor jeg snur meg, alltid følger med meg, foran, bak, rundt og under. Dette er beretningen om meg og maten. 

Mamma spurte meg i dag hvordan det går med maten. Det kommer like overrumplende hver gang, og hver gang ser hun like forskremt ut som meg. Slik mange utenforstående ofte spør uten å helt ville vite svaret. For jeg tror ikke det er mulig å forstå for en utenforstående til en som er fullstendig inneforstått med akkurat hvordan det er. Jeg svarte slik jeg alltid gjør, for å berolige og forhindre flere spørsmål. For jeg vet at hun vet at det er mye hun ikke vet og som hun heller ikke vil eller kan vite eller forstå.

Det går greit, mamma.

Både mamma og jeg vet at greit er et svært relativt begrep. Greit i denne forstand, er langt fra greit, men etter at det var opp og avgjort, kunne begge titte ut av kjøkkenvinduet mens vi samlet oss, fant igjen pusten og fortsatte praten om tåka og de glatte veiene. Og jeg slurpet ekstra høyt med teen, og hun kremtet sånn som hun pleier, og alt ble ufarlig igjen. 

Maten og jeg har et elsk-hat-forhold. Jeg elsker mat og jeg hater mat, og sånn går det med maten. Det innebærer at jeg aldri får fred for den. Mat er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg slokner om kvelden. Noen ganger drømmer jeg om mat, ofte fantaserer jeg om mat, jeg elsker å spise mat og jeg elsker å klare å ikke spise mat. Kroppen min får nok mat, men den vet aldri hva, hvor mye eller når.

Jeg tror det er mange som kjenner meg som tror de vet akkurat hvordan det er med meg og maten. For det første tror de at jeg er veldig sunn. For det andre tror de at jeg er veldig rigid, altså at jeg spiser faste måltider og følger en plan. For det tredje tror de at jeg ikke liker mat. For det fjerde tror de at jeg bruker stadig mindre tid på å tenke på mat nå som jeg har så mye annet å tenke på. For det femte tror de at jeg har det bra med maten så lenge jeg spiser mat. For det sjette er det sikkert tusen andre ting de også tror, tror jeg. Jeg vet at det meste de tror er feil og at det kommer de aldri til å tro på.

I mine barneår, gikk jeg fra å nyte mat til å nekte meg mat. Min måte å håndtere livet på, var å stenge alt og alle ute, også maten. Jeg var ofte redd, både for å dø og for alt mulig annet, men jeg var aldri redd for maten. For jeg visste at den var utilgjengelig for meg, med mindre noen tvang den i meg, og da var jeg selvfølgelig livredd. Fristelser fristet meg ikke, min munn var lukket og jeg var flink til å utholde sulten. Anoreksi var en merkelapp, og jeg var et prakteksemplar. Denne merkelappen henger igjen i andres antagelser om meg, enda jeg vokste ut av den tvangstrøya for lenge siden. 

Nå kaller jeg meg ikke anorektiker lenger. Jeg er så uspesifikk som å si at jeg har spiseforstyrrelser, i flertall, og det med hodet i sanden, fordi alt ved meg frembringer kvalmende skamfølelse og mindreverdighet. Jeg er feil nå, var riktig før. Selv om jeg vet at begge deler er like sykt. Min hverdag dreier rundt to ting: å spise og å gjøre bot. Noen ganger mer det ene enn det andre, noen ganger i perfekt ubalanse, for det kan aldri bli en trygg balanse når man hele tiden må gjøre opp for seg. Min belønning er mat, min straff er mat eller forbuk av mat; i form av annen mat, mindre mat, ingen mat, eller trening. Jeg kaster ikke opp, ikke av mangel på vilje, men av mangel på evne. Doskålen og jeg har bukket for hverandre flere ganger, men selv lukkemuskelen nederst i spiserøret, streiker mot mine indre demoner, akkurat som at kroppen streiker og nekter å slutte å være sulten, enda så mye jeg ønsker det. 

Forfatteren Karin Sveen, som selv har vært alvorlig syk av spiseforstyrrelser, sa en gang: "Mat er mager trøst, det er derfor det skal så mye til". Det skal så mye til. Uansett hvor mye jeg spiser, blir jeg aldri mett. Antagelig er dette bare nok et bevis på at spiseforstyrrelser handler om så mye annet enn mat. Men hva er jeg egentlig sulten på?

Jeg kan, også nå med hodet i sanden, helt ærlig innrømme at jeg er helt totalt avhengig av mat. Når du ikke ser meg, er jeg som regel travelt opptatt med å spise eller å holde meg fra det. Avhengigheten er som en hvilken som helst annen avhengighet, både i sin kortvarige rus og sin langvarige pine. Den eneste forskjellen, er at jeg ikke kan slutte med mat for å bli fri. Kanskje nettopp derfor er jeg aldri så rolig som når jeg er på matbutikken, hvilket er mitt eneste fristed for mat. Der kan jeg være rundt all maten og samtidig være trygg på at den forblir der den er. Jeg kan se på den, lukte på den, liksom kjenne smaken av den og ta på den, og likevel er den totalt og vidunderlig utilgjengelig. Et annet frirom er trening, da det fysisk er svært vanskelig å spise og trene samtidig. Før var jeg også trygg fra maten hos andre, men nå er alles skaper offer for mitt jag etter tilfredsstillelse, og det har vist seg umulig å sette kroken på døra igjen. 

Så, ja, jeg spiser sunt, jeg spiser rigid, det er mye mat jeg ikke liker eller våger spise, jeg kan virke uanfektet og tankeløs, jeg har det fysisk bedre nå som jeg spiser, til en viss grad.

MEN. Jeg spiser også usunt, jeg spiser også ukontrollert og hemmelig, til enhver tid, jeg elsker å spise mat og jeg hater at jeg spiser mat og det er stadig nye ting jeg våger spise før jeg blir livredd over hva jeg har gjort, jeg går aldri et sekund uten å vie maten en tanke, jeg har det psykisk helt jævlig og også fysisk ganske ille, nå som jeg spiser. Du får bare se en brøkdel av min kake av liv, og den brøkdelen forsøker jeg å pynte så fint og friskt som mulig, mens resten av kaka er en eneste røre av kaos, fornedring, kontroll og kontrolltap. 

Mange har forsøkt å forberede meg på denne fasen. Jeg velger å kalle det en fase, for jeg nekter å innfinne meg med at det er sånn her jeg skal ha det resten av livet. De har sagt at det er normalt å aldri føle seg mett, at det er normalt å utvikle bulimi og overspising etter lange perioder med restriktiv anoreksi. De har sagt at det ikke er noe å skamme seg over. Og de har sagt at dette ikke er en mindre alvorlig eller feil måte å være spiseforstyrret på. 

Men det når ikke inn i mitt skjøre selvbilde. Det kan ikke høres over de stygge tankene. Det er ingen lettelse i alt dette tunge. 

Det er frykt. Og jeg står ansikt til ansikt med den over alt, alltid. Og det skremmer livskiten ut av meg. Og jeg tenkte du kanskje burde få vite det. 

Om skogen

Jeg kjørte til en øde skog og gikk innover blant trærne. Det slo meg at fargene var uendelig sterke akkurat der. Det samme hadde slått meg samme morgen, noe trakk blikket mitt mot utsiden på vei mot kjøkkenbordet. Varme stråler farget landskapet gyllent, og vinduenes levde liv skred frem. Sola gjør slikt med alt rundt oss. Man legger liksom ikke merke til det som er tapt eller glemt før det igjen synliggjøres av lyset.

Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også. 

Beina blir alltid slitne av å gå. Om det er bevegelsene eller inntrykkene eller all farten jeg må holde igjen, vet jeg ikke. Når jeg går, kan jeg midt i en bakke stoppe og bare se opp på himmelen over toppene og kjenne at pusten er tung og at tyngdekraften gjør neste skritt vanskelig. En rot i stien, et ustøtt skritt over isen, kan sakne farten til stillstand og avmakt. Når jeg løper blir jeg aldri sånn sliten, for det er ikke jeg som løper, det er noe annet. Jeg løper gjennom, mens jeg går inn i. Jeg løper fra, mens jeg går mot. Det er forskjellen.  

Innenfor de trygge, velkjente ytterkantene av skogen, er det høye lyder som ikke hører til der. Det er noen som meier ned, noe som faller, noe tungt mot bakken, igjen og igjen. Alle luktene er for intense, sluppet fri og i friheten opphører. Store, enorme flater med skog er ikke skog lenger. Det får meg til å gråte. Jeg har nettopp spist lunsj, og så yoghurt, og så hele matpakka jeg egentlig skulle ha til i morgen, og det får meg til å gråte også. Jeg føler jeg er døende midt i livet. Her faller trærne som korn i regnet. 

Det skifter så øyeblikkelig. Som om jeg blunker og åpner øynene til en verden jeg ikke passer inn i lenger. Fremtiden er ikke lenger en lengsel, men en flukt. Mens jeg går innover i skogen, oppå skogen av trær som en gang sto og nå ligger flatt mot bakken, tenker jeg på at det tar så lang tid å vokse, og så kort tid å bli lite igjen. 

Det er glatt i skogen. Noen steder er stien bløt og mørk av fuktig jord, andre steder dekket av tynn is og snø. Det slår meg at de sikkert hugger skogen nå mens de fleste ser på skogen som utilgjengelig. Det er ingen spor av mennesker der, bare hjulspor og lyder av teknikk. Det gjør meg urolig, så jeg snur før jeg får se hendene bak maskinene. Jeg tenker på lysets hastighet og hvor mye jeg ønsker å fjerne meg derfra så raskt at ingen vil huske at jeg har vært der. Om et menneske faller i skogen, og ingen er der til å lytte, kunne du hørt lyden av lengsel da?

Føttene tråkker seg videre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Unnskyld, hvisker jeg til alle de nedverdigede trærne som ligger som et grønt teppe over avgrunnen. 

Dette kjennes fremmed. Liksom helt meningsløst. Kanskje savner jeg bare noen å snakke med. Og at noe kunne vært bestandig i alt. 

Bare falle litt i tanker

Hva vil du, hva skal du, hva bør du, hva gjør du?

Hvordan vil du, hvordan skal du, hvordan bør du, hvordan gjør du?

Hvorfor vil du, hvorfor skal du, hvorfor bør du, hvorfor gjør du?

Det blir stille,

du ser bare et blikk som vender bort og inn, lydløse lepper og brystet mitt som hever og senker seg. 

Ikke fordi jeg ikke vet,

ikke fordi jeg ikke vil.

Alt er brettet ut og lagt fram, over, under, side ved side. Jeg snubler meg fram for å finne det som passer, det som føles varmt å dvele ved. Skyver unna andres forventninger og løsninger, fordi jeg vet selv når noe gir lys og annet tar.

Noen ganger er det fint å falle. 

Bare falle litt i tanker. 

Det er ikke et skritt tilbake, det er snart et skritt fram.

Kunsten å gå



Ser du veien?

Det finnes en innbitthet i meg

om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist

eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder

eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes

og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over. 

Det er ingen skam å fortsette,

samme vei tilbake er ingen vei tilbake.

Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk. 

Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,

Thea skal fram,

det er kunsten å gå.

The "How to be here" Year (Vol. II)


Jenta mot strømmen har ikke nyttårsforsetter! Når hadde de egentlig en oppbyggende effekt? Aldri i mine erfaringer, i alle fall. Det ligger noe i det at fokus på endring med en negativ tilnærming, som "jeg skal ikke...", "jeg skal slutte...", "jeg må...", "-stopp, -forbud" og lignende, øker fokuset mot uhensiktsmessige tanker, egenskaper og vaner, og får deg til å knapt tenke på annet. Du trekkes mot indre demoner fremfor å vende dem ryggen.

Ved å bruke formuleringer som har en positiv forsterkning, som "jeg vil...", "jeg kan...", "mer..." og "jeg ønsker/drømmer...", inviterer du til mestringsfølelse og engasjement. Når positive følelser, opplevelser og vaner ønskes velkommen, blir det mindre plass til alt du misliker og som holder deg fast i usunne sirkler. Det kommer av helt praktiske årsaker. Du får ikke mer tid, du bare bruker tiden du har på en bedre måte for deg selv. 

Jeg kan strekke meg til å si at jeg har to nyttårsløfter som jeg tar svært alvorlig i all mostrømheten. Det første er at jeg ikke har nyttårsforsetter, fordi jeg ikke har tro på det. Det andre er at jeg ikke skal slanke meg i år.

Allerede har jeg mislyktes så til de grader på begge områder. Min skulderdjevel har alltid et indre, hemmelig mål om å gå ned i vekt. Et evig nyttårsforsett. Sjekk, sjekk. Og med det kommer den velkjente bakken jeg siger ned med bakglatte ski på beina. Det går trått oppover og framover, med slike forutsetninger. Så, nei, det er tid for å slutte med sånt noe og endre tankesett. 

Ved å kalle 2017 for The How to be here Year, er jeg allerede inne på noe essensiellt. For å faktisk klare å få til å være i kropp og sjel på samme sted til samme tid med drivkraft og tilstedeværelse, er jeg nødt til å legge til rette for det først. Med nok mat ofte nok, nok søvn, balanse mellom aktivitet og hvile, trygghet og sosialt påfyll jevnlig. Min fokuspille er rett og slett en tilfreds kropp uten unødvendig stress. Stress kan for meg også være å ha undertrykte følelser, si ja og nei basert på andres ønsker fremfor egne behov, dobbeltkommunikasjon, for mye rutine og for lite avbrekk og fri, perfeksjonisme, for mye egentid, for lite egentid, føle meg mislykket og underdanig, halvferdige prosjekter og løse avtaler. Ofte er det helt unødvendige tanker om alt dette som fjerner meg fra her og nå og får hjertet til å dunke fort og blikket til å flakke.

I år ønsker jeg å bli mer tilstede. Med mange pirrige nyttårstanker og deilig inspirasjon, ser jeg positivt på fremtiden. Med en rekke små ting, kommer de store vendepunktene, og stadige drypp av mestringsfølelse er veldig sunt. Her kommer min liste over alt jeg vil gjøre mer av og tilføye i livet jeg trer inn i: 

- si masse mer nei, standhaftig og uforventet: Jeg er så føyelig at jeg nærmest kan være for en Golden Retriever å regne, enig i alt alle sier og mener.

- si masse mer ja, genuint og overstrømmende: Hvorfor si nei til bra ting for å være hjemme og gjøre masse dumme ting?

- drikke appelsinjuice og melk: Gud, som jeg savner flytende kalorier.

- "endelig er det fredag"-følelsen: Når uka er en eviglang mandag av ting jeg må, blir alle dager mer grå. 

- ekte sukker på havregrøten: Jeg kastet nettopp min siste pose Sukrin, farvel rådyr metallsmak og velkommen knasende farin!

- mer McFlurry, mer pasta, mer ost og mer hjemmebakt: Mmmmmmmmmm.

- lese mer på senga: Det er jo så koselig. Det er på tide å friske opp i Harry Potter-manien!

- bruke mer tid og penger på morsomme, spennede og påfyllende ting: både slikt jeg kan glede meg til og slikt som bare skjer helt spontant.

- variere mer mellom ulike antrekk: Kroppen bestemmer ikke hvorvidt et plagg er fint eller ikke, jeg er lei av å være så kjedelig.

- flere fine øyeblikk over en lav terskel: Drikke morgente i morgensola på trammen, se flere stjernehimler, kjenne regn mot varme kinn og la håret danse i vinden, ofte.

- 1) kjøpe smør og olje, 2) steke mat i det: Nå er jeg lei teflonsvidd og kokt mat.

- mer fett og mer karbohydrater: Rett og slett mer god næring til min trofaste kropp.

- bade mer: Ute, altså. Gjenoppdaget badegleden i fjor, og nå venter jeg bare på varmere vær.

- spise oftere sammen med andre: Yes! Sammen med og samme mat i samme porsjoner. 

- mer treningsfri: Det er god trening det!

- stå opp så sent jeg kan: Klarer jeg slå 11:23-rekorden?

- dyrke mine kreative sider: Den følelsen av å skape noe ut av lite og la ideer få liv. 

- reise et sted jeg aldri har vært før: ...og reise tilbake dit jeg liker å være. 

- flytte: ... til et sted med flere muligheter for sosialt, kulturelt og faglig påfyll.

- bli mer yogi: Namaste!

- aldri mer enn en dag i ensomhet: En dag i hulen, ok, men så er det ut!

- se mer film: Det krever både evnen til å sitte i ro og være tilstede, innebærer ofte sosial hygge og noe godt attåt, så her er det sjanser for måloppnåelse på   mange områder!

- være spontan så ofte jeg kan: Behøver jeg si mer? Jeg får en rus av å befri meg fra tvang og rutiner på den måten. 

Mer av alt dette, slik at jeg kan melde meg av styrketimen en helt vanlig torsdag, ta på meg kjole og høye hæler, ta toget til Oslo og overraskelsesbesøke en venninne, møte lillesøsteren min for en McFlurry og ta toget hjem før jeg slenger meg på sofaen med en deilig porsjon havregrøt med sukker på til kveldsmat, drikker appelsinjuice og ser på Star Wars og bare kjenner at Dette har vært en dag med høy måloppnåelse! 

Lista over hva jeg vil mer, er lang og variert. Uten press, kun styrt av drømmen om noe annet, mer helt og tilfredsstillende. På den måten kan jeg kjenne mestring over valg jeg tidliger ikke turte ta, eller fikk dårlig samvittighet for, eller som resulterte i innstramminger og helvete i morgen. 

Gjøre mer av det som gjør meg bra, gi mer f* og stå opp for meg selv. Det er mitt liv, så det så!

The "How to be here" Year (Vol. I)



2017 - How to be here

Dette blir et bilingualt innlegg, bare fordi jag är så himla peppad för detta nya året. Norsk mangler den svenske snerten og den engelske finurligheten, men fungerer som en fin, rød tråd gjennom det hele. Dessuten finnes det tre herlige ord (uthevet i fet skrift) for følelser, egenskaper og tilstander vi ikke kan beskrive med kun ett ord på norsk, og derfor tenker jeg dere kan nå, først som sist, bare lære dere disse og bruke dem innimellom alt det norske vi beskriver med. 

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 (på engelsk), under julelys i søsterklemmer. Telte ned eller telte opp, det slo gnister av stemningen. Så mange mennesker med så mye tid bak seg og så mye ny tid foran seg. For en som vanligvis spanderer mye tid på å tenke, har jeg de siste dagene brukt utenkelige mengder tanker på nettopp det. Jeg kjenner meg:

resilient (Capable of returning to an original shape or position, as after having been compressed) (Som i fu** everything that's happened, nothing can bring me down or hold me back, here I come)

exhilarated (to feel happily refreshed and energetic)

och så himla peppad, med fare for å gjenta meg selv, SÅ HIMLA peppad, for dette året! (peppad som i SÅ KLAR og positiv i troen)

Storesøsteren min er veldig flink til å lage høytidelige seremonier rundt slike ting som dette, og tente lys på gulvet, la fram blanke ark og fargestifter med peppad musikk i bakgrunnen, og jeg bare... eh.... jeg kan ikke bli resilient, exhilarated och peppad på kommando. Akkurat da hun ville fange 2017 i kloke, store ord om mål og mening, tenkte jeg på den iskalde halvliteren (som forøvrig er en god del mer enn en halvliter i amerikansk flaskemålestokk) med Diet Pepsi  i kjøleskapet, og om jeg skulle ta en slurk nå eller vente til etterpå, og hva jeg hadde spist på den meksikanske restauranten, og om ikke magen kjentes litt uggen etter chili, refried beans og blue corn tortillas og alt vannet som måtte til for å slukke chilien, og hvor mange timer jeg hadde igjen av mitt USA-eventyr og mye annet som ikke lar seg forene eller forskyve med langtidsframtidstanker. 

Dagen etter, derimot, og alle dager siden, har jeg samlet mye av dette ned på papirer, i flertall, det formelig flyter her hjemme. Jeg har hørt på nye podcaster, som har en enda mer peppande effekt, forelsket meg i Star Wars, med all girlpower resilience som medfølger prinsesse Leia og Rey på deres universreddende eventyr (May the force be with you, OH YES!), skrevet og snappet og ringt med søsteren min, fordi vi liksom ikke klarer å bli ferdige med alle samtalene vi har pågående samtidig (og jeg blir smittet av exhilaration til jeg knapt får sove om nettene) og forsøkt å fange drømmene i drømmefangeren som henger bak hodeputen min. 

Oi. Det ryker nesten av tastaturet. 

Jeg kjenner allerede nå at dette må bli et innlegg i flere deler/Volumes/Vol.. For å unngå at det skal ha en berusende eller høyaktiverende effekt. For jeg tror at så mye energi fanget i knappe 700 ord gir en av de to. Så jeg velger å fortsette med Vol. II, III osv. i morgen eller dagen derpå og framover. Både for egen og andres del. Vol. II vil inneholde blant annet en liste over ting jeg vil tilføre livet mitt, og jeg kan røpe at det for eksempel dreier seg om appelsinjuice, "endelig er det fredag"-følelsen, ekte sukker på havregrøten og å si mer genuint JA og mer standhaftig NEI. 

2017 - The How to be here Year - og hva som skal til for å befinne hele meg selv på riktig sted, til riktig tid, med gode tanker og evne til å se framover

May the force be with you, kjære lesere. Og ikke vær redd for å bruke det nye året på endring gjennom å kjærlig, nysgjerrig og energisk tilføre fremfor å dekke over, tvinge frem eller forby. The soul feeds on love, positivity and achievement. That's all I'm saying. 

Et år før et nytt



Etter årets korteste dag, med personlig rekord i å sove lenge (helt til 11:23, faktisk), og i anledning 8. januar 2017, en hel uke inn i det nye året, er det på sin plass å grunne litt på alt som har skjedd i året som var. Grunne litt på det, før jeg gjemmer det i hjertet mitt som dyrebare erfaringer for fremtiden. 

2016 har vært et annerledes år. Sammenliknet med andre år, har det kanskje vært mitt tyngste, mørkeste og lengste år, men innimellom har det vært fylt av dager med en befriende lettelse, solskinn og timer som flyr avgårde. Er du glad eller er du lei deg? Ja! Jeg kan være begge deler, det er rom for alle følelser igjen, jeg føler mer enn noen gang. Det er greit. Det er bedre å føle alt enn å føle ingenting. Mye bedre. 

 

2016 står frem som mitt stolteste år noensinne. Enda så mye ulevd liv jeg har kjent på, så mange ganger jeg har sunket sammen i skamfull sjenanse når mitt kaotiske og ufullkomne liv blottlegges for andre som er mer verdt enn meg. Til tross for alle de øyeblikkene, har jeg tatt tak i ting. Jeg har vært gjennom en tøff innleggelse, taklet tiden etterpå nesten på egenhånd, håndtert hjemløse uker, venner og familie som er langt borte. Jeg har flyttet til et nytt sted, startet et liv som, til tross for at det føles midlertidig og som noen andres, inneholder mer av det som gjør meg godt og mindre av det som gjør meg ille.

Puslingen pågår, både i det virkelige liv, og også her på bloggen. Bloggen! Hvem hadde trodd det? Aller minst jeg. Hvilken snuoperasjon. Fra å være en som forsvinner inn i et monstermenneske av innestengte følelser, begynte jeg å snakke om det, skrive om det, ta bilder av det, dikte om det, dele det, vise det. Med åpenhet, raushet og inspirasjon, fra meg til dere og fra dere til meg. Jeg har reist alene og funnet sammen, i tid og sted, i minner og traumer, i drømmer og mareritt. Min stemme har blitt hørt og mine ord har gitt mening for andre enn meg selv. For første gang i mitt liv, har jeg brukt innsikten min til noe annet enn å motarbeide egne behov og være selvdestruktiv.

Det er kraft i knyttede never, det er styrke i utholdt smerte, det er lys i mørke og det er kjærlighet i et bankende hjerte. Jeg får dele, og jeg får ta del i, livet. 

2016 har vært kroppens år. Aldri har jeg hatt en mer funksjonell og frisk kropp. Kroppen og jeg blir nok aldri helt venner, men vi er på talefot så lenge jeg kan lytte. Jeg er stolt over hva kroppen min har tålt av motgang og destruksjon, og stolt over dens tålmodighet. Jeg er stolt over dens standhaftige vilje og evne til å overleve. Og stolt over at den ikke har gitt meg opp.

Det er fantastisk å ha en kropp som tar til takke med så lite kjærlighet og omsorg, og likevel presterer og presterer. Jeg er stolt over å ha kjempet meg til en vekt kroppen min trives med, enda vi har veldig forskjellige meninger om hva det er, og stolt over å ha opprettholdt den fysiske rammen. 

2016 har vært et spennende år. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, deriblant meg selv. Tidligere har jeg brukt all min tid på å være en annen, en som andre kan like og akseptere og ha nytte av, men den jeg som er bak alle jeg-ene som er meg, den Thea er visst ikke så verst likevel. Folk liker meg. Folk aksepterer meg og verdsetter meg. I kraft av meg selv, er jeg nyttig. Og ganske morsom. Ikke minst kan andre finne en annen ro i mitt nærvær og være mer seg selv rundt meg. Det skaper nære relasjoner. Det gir grunnlag for gode samtaler og tilstedeværelse. Det er det som bygger mennesker. Alt det mellom oss. 


2016 har vært året jeg ble tilstede i eget liv. Tilstede for meg selv, og tilstede for andre. Det føles nesten som å ha gått rundt i en tåke av svaksynthet og så plutselig få på seg briller. Jeg elsker alt det nye blikket mitt kan hvile på. Det er så mange farger, former og mønstre. Jeg ser, muligheter. Det er uendelige muligheter, så lenge jeg ser riktig vei og bruker kraften til å komme dit. 

Santa Fe


Var det bare en drøm?

Eller skjedde dette nettopp? At alle atomer i alle molekyler i alle celler i hele min fremmede kropp ble omringet av en varsom følelse av trygghet og fant hjem. 

Her kommer et tilfeldig utvalg av ord og bilder fra mine dager i Santa Fe. 

Under sheets, en enkeldyne fra Norge, tre fleecetepper, to ulltepper og en haug av lykke, sovnet jeg til lyden av dunkende hjerter i sync. Og våknet hver morgen til Taylor Swift-konsert fra din telefon som du liksom aldri våknet av men jeg liksom ikke klarte å irritere meg over likevel. 



Vel hjemme føles kjøkkenbordet tomt uten deg rundt, og lyset, alt lyset er liksom mørkere selv på dagen. 

Tenk at vi var her, og telte ned til det nye året sammen med tusenvis av andre under julelysene på Plaza. Det er vel det eneste bildet av oss to sammen, for vi hadde så mye å snakke om og så mye å gjøre og så mye å dele, at vi ikke sløste bort tiden med slikt. 



For første gang på lenge lo jeg så inderlig, med deg. Det var nesten som å være en del av en selvutviklende podcastsending som kontinuerlig pågikk i bakgrunnen, og vi ble litt slitne av det å aldri gå tom for ting å snakke om og le av og inspirere til. Men slitne på en god måte, fordi vi ble slitne av å ha det så bra sammen. Slitne av å være så nære. Fire dager med intenst positivt, oppmerksomt nærvær. Så nære at vi ikke behøvde å snakke i fulle setninger, vi bare skjønte og visste og lo oss videre på neste flyktige tema.

Fire dager var perfekt. Jeg kan leve på de lenge, lenge. Fire slike dager er mye mer enn ti distanserte. 





Alle har så fine dører der du bor, og julekranser av red chili mot blåmalt treverk er vakkert. Det er nesten som de sier velkommen hit, her er det hjerterom og plass til alle. Santa Fe er ulikt alle andre steder jeg har vært, det kan knapt kalles USA. Det passer deg og det passer meg, enda vi er totalt forskjellige. 




Du bor i kunst. Jeg blir aldri lei av å se. Gatene føles velkjente, og midt i alt det ørkenbrunrøde, øynes mesterverk på mesterverk av fargesprakende motiver og livsglede. 

Jeg er hjemme nå. Lys våken på natten og søvnig på dagen. Kveldens tredje vaskemaskin er i gang, juletreet skal ned. På en uke har jeg opplevd mer enn jeg pleier på et år. Intens tilstedeværelse er slitsomt fordi det er så ukjent for meg. Sjelen jubler over vellykket fra-dag-til-dag-kaos, og det er slike ting som dette som gir meg kraft til å være. Min struktur må rives ned for å bygges opp igjen på en bedre måte. Det er det jeg driver med nå. Det og du var og er akkurat det jeg trengte og trenger, kjære Sarah.

2017 skal bli et bra år, et spennende år, fylles med ting som gir dagene mening, gjør timene korte og ønsker fremtiden velkommen. 2017 skal bli vårt år, det kjenner jeg på meg. 

Du har gitt meg den beste starten. Nå er det bare å fortsette. Så langt borte igjen, men likevel inntil. Alltid. 

Livet lever


Tenk at jeg sitter her. Du gjetter aldri hvor. Jeg kan knapt fatte det selv, enda en verkende kropp med dundrende hodepine og søvnige øyne vitner om at det er helt på ekte. Jeg bare reiste. Hit. Til USA. Fordi savnet etter min storesøster var så stort, og ønsket om å avslutte dette året og starte det nye med den personen i verden som kanskje betyr mest for at jeg fortsatt er, vant over all fornuft og det-går-ikke-an-tanker. Fra en dag til en annen, på minuttet bestemte jeg meg. Og så bestilte jeg fly og flyplasshotell og shuttlebuss og løp ut med søpla og hentet posten og vasket opp og skrudde av varmekablene på badet og dro ut ledningen på stjerna i vinduet og hang opp klær og hev noe ned i en koffert og pakket en liten boks med potetmelstopper og bare reiste.

Det var i går kveld. I dag er og blir en uendelig lang dag. I skrivende stund har jeg vært våken i 24 timer, og klokka er ennå bare 17.15 lokal tid. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder koken, er vel reisefeberen og søsterlengselen. Jeg kjørte til Gardermoen sent i går kveld, sov to timer på et hotell, spiste hotellfrokost klokken fire i morges og fløy først til Frankfurt og så hit hvor jeg sitter nå, Los Angeles, der det ikke bare er 24 grader ute, men også inne, og jeg er dødssliten og trøtt og må vente her i fem timer før mitt siste fly tar meg til Albuquerque i New Mexico og denne lange reisen skal avsluttes i en shuttlebuss opp i fjellene til Santa Fe, der min søster bor. Det er ennå ti timer til jeg kan kaste meg rundt halsen hennes, og krype ned under ulltepper i hennes store seng og sove til jeg våkner og må klype meg i armen over alt dette.

Jeg er visst en sånn type person som gjør slike ting. Når jeg tenker etter, er det kanskje mer normen enn unntaket. Og slike impulsive og smågale eventyr, blir ofte de beste. For jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye og planlegge så grundig, og må derfor ta ting som de kommer. Det er veldig sunt for et regelstyrt hode som verner om sine rutiner.

Å reise alene er ikke noe problem, det har jeg gjort mange ganger, og jeg tviler aldri på min evne til å finne fram. Ting liksom bare ordner seg. Dessuten er de fleste jeg treffer på både hyggelige og hjelpsomme, og jeg snakker engelsk og koser meg som en som passer inn i mengden av folk på vei. Med unntak av en skikkelig usmakelig fyr som satt ved siden av meg på den 12 timer lange flyvningen over Atlanterhavet og gjorde det til 12 veldig, veldig lange timer i et fly over Atlanterhavet. Jeg fikk det uheldige setet midt i midterste seterad, og min selskapsblære er ikke-eksisterende i slike tilfeller. Derfor blir jeg veldig stresset over å måtte være til bry. Ikke bare var han sur, selv om jeg bare spurte om å få komme ut to ganger på hele turen, han kastet søppel på gulvet, satt med begge armene på armlenene og med beina bredt, drakk seg skikkelig full, kastet opp, satte seg igjen, så tungt mot setet og armlenene at han med albuen på min tv-kontroll både skrudde lyden min helt ned og helt opp i et enda kjør, trykket meg ut av det jeg så på og rett og slett forsuret hele min tur. På toppen av det hele, sølte jenta på min andre side et helt glass Sprite over jakka mi og sekken min, og det har nesten tørket nå.

Nå kjenner jeg energien dale. Jeg burde ha sovet en middagslur, ja, det er faktisk langt over leggetid norsk tid. Men jeg er ikke så flink til å sove på farten, sittende, med masse lyder og mennesker og ting å passe på. Kommaregler og god setningsbygning glemte jeg visst å pakke med, så dere får bære over med meg.

Jeg lover ikke mye USA-blogging mens jeg er her, for jeg skal reise hjem allerede tirsdag, og akter ikke å kaste bort søstertiden foran en skjerm. Men, jeg lover å ta bilder og gjøre mye gøy og starte det nye året på best mulig måte.

Leve livet, rett og slett. Livet lever. Og jeg har bare ett, og det er nå og nå og nå og NÅ.

Julen er her


For første jul på lenge, er dette en god dag. Det merkes i alt rundt meg. Alt fra de innbitte blikkene på menneskene som haster fra butikk til butikk på jakt etter byens siste julemarsipan. Til lukten av kalkun som kilte i nesa allerede før jeg sto opp, til tross for at vi skal bort i kveld. Gavene er pakket inn, og selv om det fortsatt er adventspynt som pryder vinduskarmer og lysestaker i mitt barndomshjem, har juletreet fått både lys, glitter, norske flagg og stjerne i toppen allerede. Det spiller liksom ingen rolle at min julevisjon aldri blir like glitrende i virkeligheten, for i år kjenner jeg det er godt, veldig godt, å bare være her, sammen med alle de jeg er så glad i og som er glade i meg. Å våkne opp i en gammel furuseng med lillesøster sovende ved siden av, en bror på badet og mammas tullete, oppdiktede sangtekster fra kjøkkenet under. 

I fjor feiret jeg jul langt fra hjemme, med andre mennesker som hadde det vondt i seg selv. Vi fant på en måte en felles følelse av tilhørighet i alt det ukjente og utrygge, og jeg hadde et fint øyeblikk stirrende opp på stjernehimmelen med to søstre på andre siden av jorden som gjorde akkurat det samme akkurat samtidig. Og så var julen over, som om den aldri hadde vært, og den vanskelige maten var spist fra sykehustallerkener og gavene var pakket opp i stillhet og forlegenhet på et gulv preget av spor etter tyngede mennesker. 

Denne julen skulle bli jul, det bestemte jeg meg for for lenge siden, og jeg har gjort mitt ytterste for å finne frem til de innerste følelsene som bør få skinne i julen. Følelser av fellesskap, forventning, kjærlighet og det å høre til. Å glede andre og finne ro i seg selv. Det er ikke det rundt oss som skaper jul, det er det i oss, og mest av alt, alt mellom oss. Alt det fine som knytter kjærlighets hellige bånd og holder julehjertene varme i de tusen hjem.

Mine tanker går til alle jeg er glad i og som på en eller annen måte bidrar til å gjør livet mitt lettere å leve bare ved å være. Mine tanker går til alle som savner og lengter og drømmer om noe annet. Mine tanker går til alle som kjemper for liv og kjemper for håp, og alle som fryser i kveld. 

Tenn lys, del varmen.

God jul

Hvordan det føles?

Hvordan det føles å løpe halvannen mil i et forferdelig regnvær i mørket en "hviledag" sånn rett før jul, med en halv brokkoli, 8 frosne jordbær, en halv kilo riskrem, to biter frossen banan, en stivpisket eggehvite, tre pepperkaker, to spiseskjeer peanøttsmør, to gulrøtter, to liter Pepsi Max, 1 teskje tomatpesto, tre sukrinmarsipankuler, åtte mandler, et halvt knekkebrød, to dadler, to biter mørk sjokolade, en bit melkerull, en kvart biscotti, tre kopper te og en slurk melk i magen?

Akkurat sånn.

Akkurat sånn føles det. 

Gledelig

Jævlig jul

Julehjertet

Bilderesultat for christmas heart

Når desember kommer, blir alt så lyst

selv skogens dunkle stammer skinner i månestråler i regndåper fra himmelen

Tett pakket inn, reiser hun ut for å finne hjem

til jul

 

Det er så fint å kjenne seg behøvet

så godt for det mørke å spre litt lys

Og aldri har hun mer å gi enn akkurat nå når hun ikke vil lengte til alt hun savner

til jul

 

Med smil som er ekte og ord som flommer

og alt det fine hun skaper med sine to stygge hender

Hun gleder seg med og gleder seg over og gleder seg over å glede deg og alle

til jul

 

Det verker i kroppen, og rumler i magen og søvnen vil sove vekk dyrebar tid

men hun har ikke tid til å kjenne på det og reiser videre, bestandig avsted

For nøklene inn til henne selv vrir om låsen og inn til alt hun gruer seg til

til jul

 

Til slutt er det jul i alles hus

i alles kakebokser og i alles postkasser og under alles juletrær

Når alle skal fylles av jul av hennes julehjerte

slutter det å slå for henne selv

 

Det er fint å opphøre og for et stjålent øyeblikk gjenoppstå

kan du høre det slå?

 

 

(Bildet er lånt av eskipaper.com)

Nede for telling, og stadig går det opp

Det telles

dager i desember

dager til jul

adventslys - 1 2 3 

luker i kalender

perler til snøkrystaller

Det telles

masker og omganger

desiliter og gram

kakesorter

lussekatter

julekort og julegaver

mål på håndballkamper

Det telles

tall på vekta

tall i hodet

tall på kilometer

tall på repetisjoner, sett og øvelser

minutter til lunsj

tall på antall inn og antall ut og kan jeg sove godt i natt

 

Det telles

klemmer

telles hjerter

alvesprell og barnelatter

sekunder fylt med kjærlighet

tente lys i alle kroker

 

Jeg elsker julen, og i år skal jeg ta meg tid til det. 
 

Kanskje blir bloggen litt nede for telling, men det er ikke jeg. Fordi det er så mye jeg vil gjøre akkurat nå. Så mange jeg vil glede og så mye jeg vil skape og så mange mennesker jeg vil holde rundt. Det tar faktisk ganske mye tid å leve livet mitt. Så for å gjøre mer av det som teller, må jeg gjøre mindre av alt som ikke burde telle, og noen ganger også mindre av ting som teller, men som kan vente litt, som dette.  

Jeg teller og jeg teller, ting teller stadig mer og stadig går det opp. Det er en deilig følelse. Og ute er det stjerneklart, jeg ønsker meg mer av alt. 

<3 En sang til fine kvelder: Vandrer på en sky, med Charlotte Qvale og Marte Wulff

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Thea

Thea

24, Eidsberg

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på. Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits