Liminal space - mellomtiden

I mangel på et godt norsk uttrykk, lager jeg et selv: Mellomtiden. Mellomtiden, eller Liminal space, høres kanskje kjedelig ut, nettopp fordi vi forbinder den med å bare få tiden til å gå. Men, tro meg, om du trer inn i den og blir der til du er klar for å tre ut, da er det få ting som finnes mer spennende.. 

Liminal kommer av det latinske ordet Limen, som betyr terskel. Hva er terskelens funskjon? Å skille et rom fra et annet. Noe du må trå over for å komme deg ut av, eller noe du må trå over for å komme deg inn i. Terskelen er høy, sier vi ofte. Kanskje er det nettopp de høyeste tersklene det er viktigst for oss å jobbe oss over? Terskelen må også ha en viss form for dybde for at du skal kunne stå litt der midt i mellom og betrakte utsikten. Liminal space, eller mellomtiden, er tiden mellom hva som var og hva som kommer. Den bringer med seg mye usikkerhet og utålmodighet, og det ubehaget vil vi helst unngå. Men den tiden, den mellomtiden, den er helt nødvendig. I stedet for å løpe gjennom, haste videre, hoppe over, rundt og forbi, bør vi omfavne tiden mellom, der noe er over og noe nytt ikke enda har begynt. Hvordan kan vi ellers vite hva som er neste steg?  

Mellomtiden er altså der magien hender. Vi snakker ofte om alt vi kan og skal gjøre i mellomtiden, og med det mener vi alt vi skal fordrive tiden med mens vi venter på det vi egentlig skal gjøre. Jeg løper på do i mellomtiden. Du kan sitte her i mellomtiden. Gå og kle på deg i mellomtiden. Vi stikker innom butikken i mellomtiden. I den sammenhengen har ikke mellomtiden noen annen funksjon enn å tette et hull i en timeplan og kanskje få en kjedelig eller nødvendig oppgave gjort. Mellomtiden som fenomen, the Liminal space, betyr noe helt annet, og har en funksjon i seg selv. Den skal ikke tette et hull, men derimot sprenge dører, åpne vinduer og være et springbrett inn i en annen fremtid. Mellomtiden handler her ikke om å få tiden til å gå, men om å finne ut hva du vil fylle tiden din med. Ikke hva du gjør imens, men hva du vil gjøre etterpå. 

Alle disse tankene kom til meg mens jeg lyttet til en Robcast kalt SeasonsOm du liker sånt, sånn selvutviklende, spirituell, kreativ inspirasjon, så anbefales den podcasten på det sterkeste. Føler du at du står fast? Klynger du deg til ting du egentlig vet du bør slippe, av frykt for å miste grepet helt? Kom våren litt for fort for mørket inni deg? Kjenner du noen ganger at det skurrer? At noe bare ikke føles riktig, men det er uklart hva det er og hva som kan føles bedre. Vel, velkommen inn i mellomtiden. Her skal vi finne ut av det! 

Som med alle omfavnelser, kan de være for lange eller for korte. Begge deler like ubehagelig. Når jeg sier at vi bør omfavne mellomtiden, mener jeg ikke brutale, brutte omfavnelser som er over for fort, eller kleine klemmer som drøyer ut i en oi-eeeh-hva-skjedde-her-situasjon. Jeg mener sånne akkurat passe lange, akkurat passe harde, akkurat passe myke, omfavnelser som etterlater deg med en god følelse av verdighet, trygghet, tillit, kjærlighet, varme. Raser vi gjennom mellomtiden, ender vi i det nye for fort, ikke helt klare, ikke helt ferdige med det gamle, ikke helt sikre på at dette ble riktig. Blir vi for lenge, blir det tøffere og tøffere å slippe. Tomheten skremmer. Kulda uten skremmer. Til slutt er det så mye å slippe at vi ikke våger fordi vi tror vi blir stående helt uten noen ting om vi gjør det. 

Mange av oss lider av det engelskmenn kaller warm body syndrome. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør det. Mange ting i livet mitt fyller en funksjon uten å dekke behovene på ekte. Men fordi jeg har de, og gjør de, gidder jeg liksom ikke å finne noe bedre. Orker ikke. Det er mat i kjøleskapet, det er rene sokker i skuffen, jeg står oppreist, har noen å snakke med, våkner om morgenen. Det krever for mye innsats å bytte ut innholdet med noe som kan bringe mer piff inn i livet. Som en kjæreste du blir hos fordi det i det minste er en varm kropp å krype inntil om kvelden. Enda dere kanskje ikke har noe til felles lenger annet enn at dere tror dere bør. Det er skummelt å fastne slik i "dette var sånn det ble", "det er ikke mer å hente", "det nytter ikke å prøve noe annet". Eller, det verste, "jeg er vel ikke verdt mer". På et eller annet tidspunkt er det absolutt essensielt at du tar steget tilbake, ser på det du har og strengt spør deg selv: Er alt dette godt for meg å holde fast i? Hva bør jeg forkaste, hva bør jeg forevige og hva kan repareres? Hva trenger jeg å ha og hva trenger jeg å slippe? Hva vil jeg ta med meg inn i neste sesong av livet mitt? Hvordan vil jeg at det skal se ut? 

Kanskje føles det som at våren kom for fort for mørket inni deg. Det er helt greit. Det er mellomtiden. Noe er over og noe har ikke helt startet enda. Det mørke føles for mørkt, det lyse føles for lyst, du får gråte for det og du får juble for det. Du vet de første hestehovene i april. Det er ikke alle de som overlever. En frostnatt, og blomsterhodet synker mot jorden det kom fra, litt for tidlig for seg selv. Men det kommer flere, de slutter ikke å komme. Og frostnettene blir stadig færre. En dag er det så varmt at du rydder varme jakker og sko inn i boden, spiser is og legger deg oppå dyna om kvelden, og dagen etter daler snøen stille utenfor vinduet. Tiden skjer, og ting skjer i tiden, jo mer vi utholder av uforutsigbarhet, jo mer kan vi se og like ved forandingene i den, mulighetene i den. Like lite som vi kan forhaste skifter i naturen, kan vi forhaste skifter i livet. Vi klarer liksom ikke å vente, det er menneskelig. Men noen ganger må vi, det er livet.  

Vi må ikke frykte mellomtiden, det eneste risikable som kan skje er at vi ikke holder den ut og går bakover, eller ikke holder den ut og løper framover, rett inn i en vegg. I mellomtiden bor det så mye potensial at det formelig bobler over. Om du blir der en liten stund, kan du kjenne skapergnisten tennes. Du kan kjenne noe inni deg vil ut, et eller annet vil uttrykkes og utforskes. Du får kanskje trang til å lage noe, huske på en lekeplass, danse til høy musikk, le høyt av noens vits, smake sushi eller hoppe i fallskjerm. Eller noe så crazy som å bade naken? Sove med beina på puta og hodet i fotenden? Hva vet vel jeg? Jeg vet ikke hvordan din mellomtid vil bre seg utover, men jeg vet at den kan. Et eller annet vil forandres og skapes, og på veien dit er det små ting, små skritt av forandring og kreasjon som bønnfaller deg om å få skje. Kanskje oppdager du at du bare vil kle deg i farger, eller at du har talent for mekking av bil? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet er at alt det som skjer i mellomtiden er viktig for tiden videre. 

Mellomtiden kan være jævlig også. Den mellomtiden jeg er i nå er mildt sagt det. Likevel kan jeg både løpe, hoppe og gjøre danseyogaposisjon i den. Jeg skaper rom i mellomtiden. Vier tid til å se på tiden min, satser livet mitt på den i en periode slik at ikke jeg skal bruke resten av livet på å angre på at jeg ble igjen. Det er langt fra kjedelig, ganske tøft, til tider svært interessant og spennende. Jeg skuer, snur og vender på det jeg ser, faller til ro med meg selv og gjør meg klar for sommer. 

Thea, 11 år


Det luktet omtrent som nå, kilte i nesa, lokket menneskene ut. Nyklippet gress om kvelden, den litt ekle, litt trygge regnlukten av mark og snegler blandet med fuktig jord, små, hvite blomster på trærne, lukten av mamma, solkrem på bare armer. Sandalene hadde vært på noen uker allerede. Det var mai 2003. Det var innspurten i femteklasse, det var hovedsteder som skulle pugges og engelske verb som skulle bøyes. Be-was-been, see-saw-seen, think-thought-thought, fight-fought-fought. Jeg og en venninne pleide å sykle til et hemmelig sted og drikke saft og spise kjeks etter skolen. Vi syklet kjempelangt, sikkert ti minutter, og sykkelen min hadde tre gir og hennes 21, og vi suste bortover mens det ristet og plinget i ringeklokkene på den humpete veien. Vi søstrene satt i kø i hagen og flettet rastafletter på hverandre. Jeg stekte pannekaker til middag, og vi kranglet om at vi måtte sitte så lenge til bords, kranglet om hvem som fikk sitte foran i bilen, kranglet om hvem som skulle legge seg først, om hvem som hadde sagt hva til hvem, kranglet om hvem som hadde begynt å krangle, men vi var venner før vi sovnet, en i overkøya og en i underkøya.

Noen sa jeg var søt.

På kveldene lå jeg på magen i gresset, fortsatt varmt etter en lang dag med sol, og lette mellom grønne strå etter firkløver i plenen helt til det ringte i bjella til kveldsmat. Alt var som det pleier, alt var som det skal. Men et menneske ble en kropp i verden. Det var snart sommer, vi løp ut i regnet og dusjet i badedrakter, den røde var min. To poser med gamle Bobsey-barna-bøker som vi fikk låne av tante, ble slukt på en uke. Umettelig på inntrykk, historier, dager, kjærlighet, kunne ikke få levd fort nok. En mage i speilet og to lår som ikke hadde nok luft mellom. 

 

Ellers takk, jeg har spist, sa jeg.

 

Og et eller annet sted, midt i våren, sluttet en liten jente å vokse. 

 



 

 

Du er vårt, du er vårt

Denne dagen starter på millioner av måter. I huset ved vannet klør det under tykke ullstrømper allerede før flagget heises utenfor. Noen mødre skriker og noen barn gråter og noen fedre løper etter med kameraet som lå igjen på en kjøkkenbenk full av jordbær og lomper og våtservietter. Badet var opptatt, dusjen var tom for varmt vann, vi glemte å kjøpe egg, og vi husket å kjøpe brus. Noen føler seg så fine at de nesten sprekker, andre våger ikke engang å se seg i speilet. I de tusen hjem krangles det og stresses det og skåles i champagneglass, før alle står klare langs veien presis klokken ti. Hører du trommene? Henger sjalet skeivt? Flagget har noen skrukker, men dere er alle der. Du er vårt, du er vårt.

Fra toppen av fjellet, fra bunnen av dalen, fra en balkong i hovedstaden ljomer det velkjente toner fra en sang vi alle kan så godt helt til andre del av vers to. En sliten russ traver gatelangs på jakt etter en burger, eller en softis, eller kanskje helst et toalett. En hund gjemmer seg under bordet ved lyden av kanonsalutten denne tidlige morgenen. Vi smiler til naboen, vinker til kongen og vasker ketchup av blondeforkleet. Du er vårt, du er vårt.

Pysjen kan være lei å komme ut av. Bunaden kan være vanskelig å komme inn i. Men dette er dagen der alle skal ut, der det verken finnes dårlig vær eller dårlige klær, så lenge det er det fineste vi har og bæres med et smil. Noen kler seg i rødt, noen i blått, noen helst i rosa, noen i arvegods og noen i siste skrik, noen fryser og noen koker. Det behøves ikke sol, for lyset stråler ut av barna der de toger frem gjennom snø og regn og vind og oppholdsvær. Du er vårt, du er vårt. 

Ingen kan være triste på en dag som denne, enda dagen starter på millioner av måter. Men selv om det er smil som råder, mellom isspising og sekkeløp og lillebror som stolt marsjerer frem i sin litt for store korpsuniform, er det mange som finner denne gladeste dagen som en av de vondeste. Det kan være lett å glemme i vrimlene hvor vi forenes under et felles flagg, en felles frihet, en felles stolthet, et fellesskap. Du er vårt, du er vårt. 

Denne dagen er alt synlig. Dette er dagen der alle skal ut. Vi er fri, vi er sammen, og vi smiler bredt til naboen. Det finnes verken dårlig vær eller dårlige klær, men noen gruer seg fordi det vonde er like vondt i dag. Vi er fri, men kamper kjempes fortsatt i de tusen hjem mellom mennesker, mellom tanker, mellom flasker og lønninger og piller og indre demoner og frykt og måltider og sorg og ensomhet. Du er vårt, du er vårt, og desto vondere å føle seg utenfor. 

Denne dagen starter på millioner av måter, og den slutter på millioner av måter, og på millioner av måter kan vi være der for hverandre i alle sekundene i mellom oss. Så husk på hverandre. Du er vårt, du er vårt. Klem litt ekstra lenge. Du er vårt, du er vårt. Vis ærlighet og raushet og raushet for ærlighet. Slik at alle kan kjenne litt på at de tilhører noe og noen i dag. Du er vårt, du er vårt. Du også, du også. 





 

Jeg, drankeren

Folk kaller meg smart. De har ingen ide om alt det van(n)vittig dumme jeg holder på med. 

Det verker i hodet. Dopapirbruken er halvert. Hele natten gjennom sover jeg, og jeg kan åpne vinduer og skru på frokost-tv før jeg går på badet om morgenen. To øyne møter mine i speilet, de stirrer mot meg fra et ansikt jeg nesten kan finne noe likendes ved hver dag nå. Jeg kan trene yoga på kveldstid uten å uroe meg for magen. Jeg kan løpe uten dopapirlager i lommene, jeg kan gå til butikken og hjem igjen, uten å knipe. Det er mandag, det er dag fire av et beintøft avvenningsprogram jeg har pålagt meg: Jeg, drankeren, forsøker å ikke være det lenger. 

Om det er noen som kjenner seg igjen i den avhengigheten jeg her skal beskrive, hadde det vært interessant å høre fra dere. Jeg har fortsatt til gode å møte en som meg. Jeg drikker for mye. Enda jeg ikke drikker i det hele tatt. Mitt problem er ikke alkoholrelatert, faktisk har jeg aldri smakt, ikke en liten dråpe engang, men jeg er avhengig av drikke likevel. Nå tenker du kanskje at alle er avhengig av drikke, for det er vi jo. Helst et par liter om dagen. Men mitt problem er i en helt annen målestokk og går over i skummelt farvann. For mye av en god ting er ikke nødvendigvis bra. Uten mat og drikke duger helten ikke, men for mye drikke kan faktisk drepe deg. Tenk så trist. Døde i sin egen te! Best å gjøre noe før jeg tar meg vann over hodet.

Jeg kan ikke helt huske hvordan det begynte, eller når det begynte. Men jeg kan huske at jeg en gang for mange år siden ofte var dehydrert. Jeg spiste minimalt og drakk minimalt for å gjøre meg selv mindre. Mye har skjedd siden de første årene med anoreksi, og et eller annet sted på veien begynte jeg å drikke, og fortsatte med det, til jeg ikke bare drakk lenger, men bælmet og skvulpet og filtrerte urin som en eneste stor nyre. Når jeg nå forsøker å se galskapen i dette og ta grep, visualiserer jeg en vaskebøtte fylt til randen som skal helles ned gjennom kroppen min daglig, og prøver å ta inn at det er de faktiske forholdene. Om jeg i tillegg ser hva bøtta inneholder, blir jeg nærmest kvalm: En brungrønn suppe av te med suketter, vann, Pepsi Max og Fun Light. Æsj. Fyttigrisen. Det kan umulig være bra.

Jeg vet helt sikkert at det ikke er bra. Ikke bare ser jeg at det er syke mengder, men kroppen min reagerer med stress og varskorop på alle måter. Det er nok ikke så lett å forstå uten å ha erfart det selv, men jeg tror de fleste kan tenke seg til hvilket ubehag det medfører å være så full av væske at kroppen er sprengt og det skvulper over nederst i svelget fordi det ikke er plass til mer nedover i systemet. Ulike kroppsdeler viser tydelige tegn, også synlige fra utsiden. Ansiktet mitt blir måneformet og hovent, sokkene lager dype merker på leggen, hendene blir stive, magen står som et trommeskinn, jeg blir bløt og rar under huden på overkroppen. Tunge poser henger over øyelokkene, og personen i speilet er knapt til å kjenne igjen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det voldsomme væskeinntaket fører selvfølgelig til voldsomt hyppig vannlatingsbehov, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan gå på do hvert tiende minutt og likevel alltid ha mye å komme med. Med en mage full av væske, vet jeg aldri om jeg egentlig er sulten eller egentlig mett, hvilket er vanskelig nok i seg selv å finne ut av. Jeg føler meg stor og stygg, og vil ikke at noen skal se meg. Den ekstra tyngden i kroppen forstyrrer mitt kroppsbilde, gjør meg sliten og sløv, og medfører ofte isolasjon og passivitet på kveldstid.

Hvorfor gjør jeg likevel dette? Dag ut og dag inn? Kanskje kan jeg skylde på vanens makt, eller at dette er en selvforsterkende syklus? Jeg er jo tørst. For med all drikkingen kommer også suget etter salt, som jeg derfor inntar i store doser daglig. Det blir en vane å alltid ty til drikke, om jeg er sulten, sliten, redd, glad, trist, sint, nervøs, oppspilt, ensom. Det fyller meg opp, men dekker ikke de behovene jeg egentlig søker å tilfredsstille. Noen ganger tenker jeg at jeg gjør det for å straffe meg selv, for å forsterke kroppsforakten ved å gjøre meg slik jeg føler meg som: stor, bulende, stygg og kaotisk. Eller kanskje er det helt nødvendig for meg å bli tung og sløv, for å i det hele tatt klare å gi kroppen hvile. Jeg pleide å drikke meg mett, slik at sulten ikke skulle føles så intens. Men det er ikke lenger nødvendig, for jeg spiser mer og har ikke så ofte sult å skjule. Dermed har all drikkingen nesten motsatt effekt: den gjør mettheten vanskelig å finne, og gjør meg usikker på om jeg er sulten, mett eller bare "full". 

Som med alt annet man er avhengig av, eller har et sykt forhold til, er det vanskeligere å slutte enn å fortsette. Argumentene mot blir svake og krymper under behovet for å gjøre det kjente, det trygge, det som føles viktig og riktig i det øyeblikket. Jeg ble nylig diagnostisert med lavt stoffskifte, som jeg tydeligvis har hatt i flere år, og det fikk meg til å tenke: Hva i helvete er det egentlig jeg holder på med? Det ble den kjente dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er frustrerende og trist at spiseforstyrrelsen har fått fysiske følger, men det er desto mer frustrerende og trist at jeg stadig fortsetter å straffe og pine kroppen på nye måter. Om du ser for deg den fulle bøtta igjen, tenk deg så at alt det skal gjennom en kropp der alle prosesser går ekstra sakte og ekstra tungt. Stakkars nyrer, de må være så overarbeidet at det eneste de kan trøste seg med er at de er to om byrden. Noen ganger sier de ifra, og da krymper jeg meg i smerter før jeg koker nok en liter vann til den neste halvtimen på sofaen. 

Men, enn så lenge er dette historie, og i skrivende stund innarbeider jeg nye vaner. Ikke en tekopp eller et glass har blitt rørt mens dette blogginnlegget har blitt skrevet. Noen har apper på telefonen som minner dem på å drikke nok vann, jeg har gule post-it-lapper og ark hengende rundt omkring på kjøkkenet, badet og stua med det motsatte budskap i fete bokstaver: Maks 2 liter om dagen! Stopp opp, pust, finn noe bedre å gjøre! Det holder med en slurk! Drikkestopp! Te er fienden! Pepsi Max ingen adgang! 

Vi får se om dette blir bare nok en puslete dråpe i det store havet av forsøk, eller om det kan bli starten på nye og bedre van(n)er. Ønsk meg lykke til! Det trenger jeg. 



 

Det må nesten være litt lys



Det må nesten være litt lys

for å finne lysbryteren 

som du ikke vet hvor er

hvordan ser ut

hvordan føles i hånden

hvor høyt den sitter

 

må du strekke deg eller gå ned på kne

om den er stor eller liten

 

eller om den finnes i det hele tatt

 

Det må nesten være litt lys

for å finne det som forandrer

alt du bare føler og gjemmer

til ting du kan se, ta på, vise, gå inn i og ut av, gjennom og rundt 

 

Du kan venne deg til mørket

bli mørkere selv

men mørket blir aldri mindre mørkt

bare mer trygt og kjent

 

Jo større rom, jo mer å søke, jo mer å finne

og fire hender er mer enn to når man leter

 

Det må nesten være litt lys 

for å ikke gi opp når du er så nær

 

Det er det jeg leter etter

 



 

Ett år

Noe har hatt bursdag! Jeg var for opptatt med å feire til å skrive om det her. Eh, neida. Med mindre du kan kalle det å ligge i en L med beina oppetter veggen, øynene lukket, armene i vingeformasjon, og grine litt til Jason Mraz som synger I won't give up ut fra telefonen som ligger trygt plassert oppå magen min for feiring. Det var hyggeligere enn det høres ut som. 

For ett år siden i går opprettet jeg denne bloggen, og slik lyder avslutningen på mitt aller første blogginnlegg: "Jeg pusler altså, og om du vil, kan du pusle med meg. Kanskje noen av brikkene mine er like dine, eller kanskje du bare syns det er avkoblende og stressfritt å lese om andres pusling? Eller så syns du bare det er kjedelig. Hva vet vel jeg? Men fra nå av vil altså mine brikker folde seg utover dette domene og skape et slags herlig kaos av farger og mønstre og bilder som skrider frem. Mitt liv, der ute i internett. Det er crazy, og alle trenger litt crazy i livet sitt. Spesielt sånne som meg!"

Dagens innlegg er nummer 142 i rekken. Jeg orker ikke å tenke og telle hvor mange ord det er til sammen, men det er flere enn jeg noen gang kunne drømme om at jeg skulle skrive. Den tause Thea er langt fra tausheten nå. Mine kamper er ikke over, jeg har tapt mye og frykter mer, men jeg har vunnet mye samtidig. I utryggheten har jeg funnet trygghet og forpliktelser til å fortsette her inne. Dårlige dager har blitt til dype bilder, rare dikt og felte tårer over fine hilsener fra lesere som sitter et helt annet sted i helt andre liv og på et eller annet vis kjenner seg igjen og finner noe viktig i det jeg formidler. Gode dager har blitt til bedre dager. Alle dagene mellom har blitt til noe de også. Dette har blitt noe å leve for, noe å gjøre når alt ser umulig ut. Og noe å holde fast i når alle muligheter åpner seg. 

Jeg er fortsatt her, ett år senere. Ikke så mye bedre, men annerledes og med viktige erfaringer og et større nettverk. Underlige og vidunderlige ting har hendt på grunn av bloggen. Nye venner, nærere venner, ny innsikt, økt forståelse, publisering i Aftenposten og ROSinfo, mindre skam, mer åpenhet, foredragsforespørsel og gjennomføring, motivasjon, mestring, å være betydningfull, mer ærlighet, mer følelser, flere løsninger, spontanreiser, tilbakemeldinger fra kjente og ukjente, prisnominasjon, bedre skriveferdigheter, å falle ned og klatre opp igjen, tro på meg selv, kule bilder, fine bilder, ærlige bilder, det nest beste kan være godt nok, inspirasjonsturer i skogen, spontane badeturer, McFlurry, yoga, tillit og utfordringer på jobb, knuste drømmer og drømmer i blomstring. 

Jeg tenkte å trekke fram et innlegg som virkelig gjorde en forskjell for meg. Det er dette: Om hvordan kringle kan krongle til. Det vil alltid være kringler som krongler til, men jammen kan de både lukte og smake godt også og gi energi til å gjøre noe bedre. Jeg trenger å plukke opp brikkene, vende på dem og se at de kan legges annerledes og at brikkene er mye i seg selv. De er mine, de er ikke tapt. De er biter av et liv som allerede finnes. Målet er ikke seieren. Livet er alle sekundene vi tar oss gjennom. 

"Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil, men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.

Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen "sannheter" og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni."  - Thea Wolff Kristensen

Takk til alle som har fulgt med, alle som har kommet til, alle som forstår og alle som ønsker å forstå. Jeg fortsetter så lenge jeg vil med å skrive om det jeg føler vi må snakke mer om. Det er ikke over, men alt kan fortsatt skje! Og alt det andre skal vi også klare. 

 

 

Puslingen på ekte


"Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea."

Det stemmer ikke. Harde fakta er at jeg driver ikke med pusling lenger, med tiden har jeg blitt en pusling skjult under et robust ytre og velformulerte ord. Jeg har blitt puslingen jeg skulle gjøre. 

Kroppen pusler på egenhånd og er ikke til å stole på, alle haugene jeg sorterte har jeg blandet i et salig virvar og skjøvet lengst under sofaen. Jeg sluttet å prøve for redd for å feile. For hver dag blir alt mer fragmentert. Mindre Thea. 

Det glapp for meg nok en gang, mistet grepet, mistet motivet, mistet evnen og mistet håpet. Litt. Og litt mer. Og enda litt mer. Og helt og fullstendig. Og bildet jeg pusler er ikke mitt bilde, det er et fremmed bilde og det er bildet av en som er for feig til å være tro mot det hun tror på innerst inne. Det gjør meg redd, og når man er redd søker man til det som er trygt, og det som er trygt er det som skader enda mer. Og gjør meg enda reddere, med behov for mer trygghet.

Og sånn skjer det. 

Jeg forsøkte å være en som gjør, men endte opp som en som bare snakker om det. 

Når ingen andre rister i meg, får jeg riste meg selv. 

Slutt, slutt, slutt. Det er ingen andre her enn deg. Det er du som må. Det er du som kan gjøre.

Litt støtte på det hadde vært fint, og rom for å handle. Harde stemmer som ikke bare snakker med, men snakker mot. Gi meg tilbake litt kamp og noe å holde fast i, så jeg må slutte å være pusling. Dette er reglene, dette er brikkene, slik vinner du. 

Kanskje burde jeg bli sint? Ikke bare på meg og brikkene under sofaen, men på alle som er fornøyd så lenge det går. Noen hviler i troen på at kroppen forteller alt, andre hviler i troen på at jeg forteller alt. Kroppen forteller ingen ting og jeg forteller bare litt. 

Det er ikke nok at det går, når det går feil. 

Litt er ikke nok når det vonde igjen har blitt alt. Å gjøre litt, å si litt, å prøve litt, det er som å ta på seg bare en ullsokk når man fryser eller å drikke bare en dråpe når man er tørst. Det er som å lappe en hel teltduk sammen med bare ett sting eller gå ett skritt når du er ti mil unna. Det gir ingen effekt, bare enda større fortvilelse. Og det koster å gjøre litt også, til sammen koster litt og litt alt man har og ender opp uten noe tilbake. 

Når ingen ting blir riktig, blir alt feil. Det er så enkelt og så vanskelig. Det er alt eller ingen ting. Det er å leve eller å bare se på.

Jeg vet ikke hva jeg ser lenger, men det er ikke den jeg ville bli. 

 

 

 

 

 

 

Denne uken - hva du ser og hva du ikke kan se

Ukens oppdagelse:

Jeg har spist mye rart opp gjennom tiden. Som liten kunne jeg finne på å blande to ting jeg likte godt, som brunost og leverpostei, eller kanelknekkebrød og leverpostei, eller brunost med sukker med brunost med sukker med brunost med sukker, eller bolle med salami eller blå brus og gul brus. Det meste med stor suksess, kanskje foruten brunost og leverpostei. Som stor kan jeg finne på å blande flere ting som jeg har hørt er bra. Eller bytte ut noe godt med noe sunt og late som at det er tilfredsstillende. Hadde jeg ikke vært så fokusert på hva jeg bør spise og ikke kan spise, men heller hvordan det smaker og hva det gjør, tror jeg mye kunne endret seg. Noen ganger konsentrerer jeg meg om å kjenne etter om tilfredsstillelsen kommer av en slags spiseforstyrret mestring eller smaksopplevelser. Og noen ganger oppdager jeg at noe som før smakte "godt" (les: hypersunt, kunstig og kalorifattig), nå oppleves kvalmende, vondt og frastøtende fordi jeg har gjennomskuet det. Noe får meg nesten til å brekke meg bare ved tanken. Og med tid og nitidig innsats, blir sakte den lange listen over mat som liksom var "trygg" litt kortere, og den korte listen over vanlig mat jeg kan og vil spise i stedet litt lengre. 

Ukens følelse:

Skam, den skjulte følelsen. Jeg har tidligere skrevet et langt innlegg om skammen, du kan finne det igjen her. Og skammen er fortsatt fremtredende i meg, i større grad når jeg ikke har det så bra. Det ligger i skammens natur å gjemme seg, og det er det jeg føler for å gjøre. Enten å gjemme meg bort eller gjemme bort meg. Som en kvinne på 157 cm med både forplikelser og behov, er det rent praktisk ganske vanskelig å gjemme meg bort, enda så kort jeg er. Derfor går jeg ofte for løsning nummer to: å gjemme bort meg. Det skjer overalt, hvor som helst, noen ganger hele tiden og fullstendig, noen ganger bare litt. Da møter du meg, men meg gjemt bak en meg jeg tror du vil møte. Det kan for eksempel se ut slik som på bildet over og i virkeligheten være slik som på bildet under.

Lite hjelper det, og avstanden mellom oss blir større enn den burde vært. For å bryte litt ut av dette, tenkte jeg å si rett ut et par ting jeg skammer meg over akkurat nå. Noe av det, som de to første punktene, har jeg ikke sagt til nærmeste familie og venner en gang, så mye skammer jeg meg og er redd for å bli misforstått:

- Jeg har avsluttet arbeidspraksisen min og er i en mellomperiode uten noe bestemt mål eller slutt. Det er mange grunner til det, og en av dem er at alt stadig har blitt verre og nå har nådd et punkt der jeg er for sliten, for redd og for mørk til å late som og håpe det går over. Jeg vet bedre. Jeg må ta tak nå, mens jeg fortsatt vil og har mulighet. Hadde jeg hatt gode, korte svar på hvorfor, hadde jeg kanskje ikke behøvd å være redd og skammet meg slik, men jeg har ingen svar som passer inn i den forventede dybden og rammen fra den som spør. Hvordan går det? eller Hva gjør du? eller Hvorfor? høres så greit ut, og vi spør og spør i øst og vest. Jeg spør sjelden lett om slike ting som kan være vanskelig å svare på, fordi jeg vet hvor tøft det er å bli stående igjen som den som enten måtte lyve eller si mer enn hva som var komfortabelt, for å forklare. 

- Å ha sagt opp leiligheten min. Jeg tror jeg gruet meg og mannet meg opp i tre uker, og så var det hele over på tre minutter. Og det gikk fint, ble mottatt med forståelse. Men inni meg kjenner jeg en ekkel følelse av å ha gjort noe galt og måtte unskylde meg, forklare meg og gjøre opp for meg hver gang jeg ser dem. Enda jeg rent objektivt vet at jeg ikke har gjort noe galt og verken må unnskylde meg, forklare noe eller gjøre opp for noe som er en helt naturlig og uunngåelig del av det å leie ut og å leie. 

- Kroppen min. Til tross for at sommeren så vidt har begynt, lengter jeg til høst, mørket og lange jakker, skjerf og store regndråper hardt mot ruta. Jeg er ikke klar for å kle av meg lagene mine, og jeg vil ikke at noen skal se. Det var lettere da alt var tynt og jeg var kald. Det er lettere å kle seg større og finne varmen enn å ønske seg mindre og kjøle seg ned. 

- Å lese blogger og følge profiler på sosiale medier som jeg egentlig ikke følger av andre grunner enn at det er en tvangsmessig spiseforstyrret besettelse. Du skulle bare visst alt jeg klikker meg inn på, sluker ord for ord, bilde for bilde, snoker rundt i og sammenligner meg med. Jeg støtter med det opp om idealer og profiler jeg er dypt uenig i og forsøker å skille meg fra. Det er veldig motstridende. Jeg kan og vil egentlig ikke, men det er akkurat som at jeg MÅ vite hva som står, hvordan de spiser, hvordan de trener, hvordan de ser ut, hva de har gjort i dag, og hvor jævla mislykket, svak og dum jeg er i forhold. 

Ukens beste:

Definitivt det å treffe igjen en ny venn som jeg bare har møtt en gang før og likevel føler jeg har kjent for alltid. Noen personer kjenner deg fordi de kjenner igjen seg selv i deg, og motsatt. Det er en underlig, trygg følelse. Og slike samtaler man kan ha med noen som forstår selv før du har sagt et ord, de både sitter lenge i og er selvutviklende på høyt nivå. Takk! Og på gjensyn. 



Ukens øyeblikk:

Dette: 


Ukens trening:

Jeg vet ikke hva som er mest anstrengende, å bruke kroppen fysisk eller å tenke konstant. Jeg har i hvert fall gjort begge deler, med en blanding av lindrende slitenhet og krevende slitenhet. Trening er gift og trening er medisin, det kommer an på dosen og omstendighetene. Akkurat nå er det gift fysisk, men jeg kunne ikke klart meg uten psykisk. Og noen ganger er det bare godt, men det er gjerne de dagene jeg går fremfor å løpe, og underveis kan ligge i en blomstereng eller dyppe føttene i iskaldt vann. 


Akkurat nå:

Akkurat nå er jeg dårlig selskap altså. Den der bakken tar aldri slutt. Jeg må på forhånd beklage til alle de som kanskje treffer på meg, for jeg prøver hardt å ikke prøve så hardt å late som at alt er bra når det ikke er det. Korte svar og uttrykksløst ansikt kommer kanskje som en overraskelse, for jeg har brukt mange år på å bygge opp en slags forventing hos andre om hvordan jeg skal være. Det virker som en enkel løsning, men fungerer dårlig på sikt, og det er forbausende vanskelig å bryte ut av også. Her er jeg og prøver. Kanskje kan jeg også da le mer hjertelig og snakke rett fra hjertet, ikke bare når ting er bra, men når ting er dritt. Få ting føles mer befriende enn å le når du er sur, trist, redd eller rasende. Følelsene ligger allerede helt i overflaten da, og noen ganger kan de fiskes opp med bare hendene. 

I helgen: 

Her er fire ting jeg vil gjøre i helgen:

- Ta årets første bad. Jeg angrer allerede på forhånd. 

- Spise frokost på trappa. 

- Kjøre innom et gartneri og velge et par planter til å ha i krukken utenfor døra. I vinter har jeg hatt lyng og en bitteliten tujaplante der, men etter en hard vinter har de takket for seg, og for at det ikke skulle se så tomt ut, puttet jeg midlertidig tre grønne plastikkplanter nedi der. Det ser ikke bra ut. Uff. 

- Planlegge en tur jeg kan glede meg til. Jeg liker den reisende Thea. Spontan, energisk, løsningsorientert, effektiv, modig, litt sprø, bekymringsløs og trygg. 


Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Igjen. Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. Igjen. Jeg må spørre igjen. Helt til jeg får et svar, eller i det minste et lite vink. De hvisker og tisker og fniser litt sjenert, det bobler og banker og gnager sånn forsiktig. Og dypt inni der et sted svarer et godt gjemt mot at: jeg vil ha det du vil ha. Det var kanskje det verste og det beste jeg kunne høre. For jeg vet kanskje mer enn jeg tror, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det høyt og fremdeles stå rak og gå videre. 

 

 

 

 

Mellom

Skyggene omkranser meg. Det er alltid for langt mellom meg og livet. Mellom er tanker og bekymringer, vegger, murer, låste dører og nummen hud. Stillheten. Så sliten av å gjøre meg så ufattelig liten.  

Et ansikt hovent av gråt og salte renner nedover bleke kinn. Det er forbasket lyst. Jeg myser, men kan ikke stenge ute eller stenge inne. Mørket er uendelig mye mørkere i mai. 

På en brygge tok jeg av sokkene, dyppet forsiktig først en tå, så to, så ti, ned i det kalde vannet. En stikkende kraft strålte oppover i kroppen, nådde helt inn til det mørke hjertet. Sjokkstartet et dunk, og et til, og plutselig, for et sekund eller to, var det ikke noe mellom lenger. Kulden ikke lenger like kald. Jeg lukket øynene mot sola, bruste med beina, fikk kjølige dråper i ansiktet. De blandet seg med tårene og ble tørket i en vennlig vind. 

Noe må holde meg. Jeg gjorde det og lot det skje. Når du holder rundt og blir holdt på samme tid. Da er det ingen ting mellom. 

Det går ikke bra, og mellom meg og livet ser jeg bare begrensninger. Alt svever over og rundt meg, jeg har ikke armer nok til å holde fast i det viktige, ikke høyden til overblikk eller tryggheten til å slippe opp og gripe tak.

Men noe mildt og helende kan likevel finnes i det lille og uviktige. Et blaff av uventet friskhet gjennom kalde tær, tårer som blander seg med vanndråper over stille vann. Et kjærtegn fra varmen og varme pust. Når armene ikke strekker ut får de i det minste strekke til. Jeg tror det er viktig og stadig viktigere å være nær, på alle mulige måter. Kun da kan avstanden bli mindre mellom da og nå og det som kommer. Mellom deg og meg. Mellom utenpå og inni. Bli ett og det samme.  

 

 

 

Denne uken - ord for ord

Ukens beste:

En kuleis med sjokolade i beger til meg og en softis med sjokoladestrøssel til bursdagsfarmoren min. Jeg tok henne med til en isbar hun og farfar pleide å ta oss barnebarna med til da vi var små. Begge hadde en liten klump i halsen der vi satt rundt bordet som to forandrede mennesker. Farmor uten farfar og jeg som voksen. Vi snakket om da og nå og etterpå. Det var fint å dele dagen med henne. 

Ukens følelse:

Angst. Den kommer smygende om morgenen, like før jeg våkner. Så henger den der, som min lille, personlige uværsky, og gjør dagen mørk og uoversiktelig, uforutsigbar som været, og meg redd. Den hviler på puten min om kvelden og gjør det vanskelig å sovne. Den etterlater meg kald og urolig, og alle planer blir for store og alle drømmer blir mareritt. Maten er skummel og kroppen er skummel og hjemme er skummelt og jobben er skummel. Jeg vil gjemme meg, men den følger med. Det er umulig å løpe fra den, og hardt å løpe med. Jeg håper noe kan slippe så jeg kan se klart igjen.  

Ukens musikk, podcast, film og bok: 

Jeg er en lettbegeistret person. Lettoppslukt, lettrørt og lettbeundrende. Takk for at jeg finner slik en glede, trøst og inspirasjon i alt rundt meg, bare jeg minner meg på å være der, åpne øyne, ører og hjerte for inntrykk. 

Hør på denne: "Long live", av og med Taylor Swift. Åh, Sarah, dette er sangen vår. Long live all the mountains we moved, I had the time of my life fighting dragons with you. 

Og hør på denne: The Robcast episode 74: A Good Morning with Elizabeth Gilbert. Dette er en podcast med to av mine favorittinspirasjonspersoner. Jeg tipser gjerne om flere siden, og tar imot tips tilbake med takk! 

Se på denne: "The Intern". Har sett den to ganger på en uke, fordi jeg så den og ville se den med mamma også. Den gir både latter og tårer, om du er typen. 

Les denne: "Bjørnstad", av Fredrik Backman. Denne elsker jeg allerede så mye, etter to kvelder med lesing på senga og en tredjedel på vei. Faktisk leser jeg den på svensk, da den ikke har kommet på norsk enda, desto mer å elske! Eller hur?

Ukens dårligste:

Definitivt at våren krympet seg for høststormer i april. De ser så kalde ut, de små, grønne knoppene på trærne, som gjennom vind og snø og hagl så gjerne vil vokse, vokse og springe ut. Det rareste skjedde en ettermiddag da jeg tittet ut vinduet og så sol og friskt vær, lot vantene ligge og pannebåndet ligge og kjørte mot skogen for å løpe på sti. På veien dit samlet det seg små skydotter til en større skydott, helt harmløs så den ut på avstand, men under den herjet vinden, og snøfiller og isklumper haglet mot ruta, og det hele blåste med meg til skogen og fulgte meg de første kilometerne innover blant trærne. Jeg stappet telefonen ned i tightsen og gjemte hendene i genseren og forsøkte å løpe meg varm. Med ett var vinteren over igjen, og sola tittet frem og jeg plumpet i en dam og hutret hele veien hjem. 

Ukens øyeblikk:

Jeg gikk tur med mamma og hunden deres en fin ettermiddag, og mamma hadde velsignet meg med noen strofer av "Det var julekveld i skogen..." tidligere på dagen og den spilte om og om igjen inni hodet mitt til jeg til slutt ikke orket mer og tok initiativet til å fjerne den fra hjernen ved å synge den høyt. Så gikk vi der, en i kåpe og en i dress (du kan selv gjette hvem som var hvem), og gaulet på den rareste julesangen som finnes, småkranglet om hvorvidt det var fir'ogtyve eller fir'ogfemti år siden noen hadde hørt i fra den eldste sønnen i huset i skogen (intern tekstdiskusjon), mens hunden brydd og overdramatisk lot som at han ikke ante hvem vi var. Vi lo så vi nesten ikke kunne gå. Og gikk litt til før vi gikk hjem og drakk te og så på to filmer i strekk. 

Ukens trening:

Tungt, det har vært tungt. Kroppen min er ikke helt i slaget, og det er kilde til mye bekymring. Enda jeg forsøker å ta bedre vare på den, reagerer den med utmattelse og kraftløshet. Tvangen i treningen tiltar jo mer usikker jeg blir på kroppen, og derfor kan jeg heller ikke la den hvile. Dette er ikke bra. Jeg vet. Jeg vet mye, men får gjort veldig lite med det. Jeg behøver hjelp og jeg skal si det nå. Men, jeg liker at skogen ikke er så fuktig lenger, slik at jeg kan løpe i grønn natur og suge til meg med grådig sjel. På en av disse turene var det at en diger rådyrbukk hoppet ut på stien rett foran meg, og vi ble skremt begge to og fortsatte å løpe i samme retning, den først og jeg etter. Stakkars, han glemte liksom at han kunne hoppe inn blant trærne til høyre eller venstre og med det bli trygg fra løperen som jaget etter, så vi fortsatte slik i noen sekunder, før han plutselig husket og tok sats og forsvant bak en gran og det ble stille igjen.  

Akkurat nå:

Sitter jeg nydusjet i ren pysj i ren fleecemorgenkåpe med te i koppen, varme i kroppen, middag i magen og blomster på bordet. Jeg er hjemme alene, etter noen netter borte, og forsøker å gjøre det til en hyggelig greie. Snart begynner Norske talenter, og ellers skal jeg lese bok og skrive litt før jeg legger meg akkurat sent nok til at jeg kanskje får sove litt lenger enn til klokka seks. Jeg savner storesøsteren min ekstra mye i dag, og har mye på hjertet som jeg må få følt av meg på et vis. 

I helgen:

Helgene mine er ofte blanke. Jeg blir sliten av planlegging, fordi jeg aldri får bestemt meg og derfor må planlegge for både hovedplanen, reserveplanen, den andre reserveplanen og hva som antagelig vil skje når ingen ting av det planlagte skjer og så videre. Jeg skal en tur i bursdag, og jeg skal en tur i skogen. Jeg har lyst til å ta bilder og bære med meg gyngestolen min ut på trammen slik at jeg kan sitte der og lese i vårsola, om den finner det for godt å stikke innom. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. De tier og verker og skriker og knyter seg. Og dypt inni der et sted svarer et forsiktig lite glimt av håp at: det er nok at du spør. I dag er det nok. I morgen får vi se. Ikke glem å lytte. 

 

Drevet av frykt


Det slo meg at jeg er en person som ikke drives av noe annet enn frykten.

frykten for å mislykkes

frykten for å misforstås

frykten for å bli latterliggjort

frykten for å bli feit

frykten for å bli dum

frykten for å bli lat

frykten for å hates

frykten for å være til bry

frykten for å bli forlatt

frykten for å dø

frykten for å være synlig

frykten for å bli stor

frykten for å bli alene

frykten for å gjøre feil

og den frykten får meg til å gjøre det jeg frykter aller mest:

å ikke leve, av frykt for frykten. 

Tenk deg hva som ville skjedd om du lot deg drive av kjærlighet i stedet? Det var søsteren min som spurte. Jeg vet ikke, svarte jeg, antagelig for redd for å finne det ut. 

Jeg er inne i en tung periode. Jeg er litt som været akkurat nå. Holder fast i noe som holder vårens liv på avstand. Kulde, vind, snø og grått. Jeg lengter til vår. Kanskje kommer den snart. 

 

 

 

Himmelen holder oss



En pute i ryggen og myke klær omfavner kroppen, svøper meg inn i et teppe og en verden av trygghet. Jeg har lest ferdig en nydelig bok i kveld. Den gjorde at jeg gråt litt og fikk lyst til å bli mamma likevel og skrive bok og være ute i naturen som alltid venter på meg. Det er lenge siden sist jeg kunne sitte ned og bare lese. Jeg tenkte på den gangen du lå i overkøya og jeg under, og i all hemmelighet, lyttende etter de som våket over oss etter sengetid, med lommelykt under dyna, leste til vi sovnet. Jeg savner det. Jeg håper du har en bra dag.

Jeg håper du finner noe du har lett etter og hviler i et øyeblikk. 

Alltid er du elsket av en som stirrer mot himmelen og trøstes av at vi deler den. 

Himmelen holder savnet og holder oss forbundet med noe konstant. Det er aldri helt mørkt og aldri helt lyst, og langt borte blir nært og nært blir langt borte. Nå kan forbinde, men ikke siden.

Jeg er ikke redd for å savne deg, det forteller mer om hva jeg har enn hva jeg mangler. Lik bøker holder på stemning og minner og historier, mens utenfor permen er det stille og flatt. 

Du må åpne for å føle. Dykk inn. 

Den siste tiden

Den siste tiden har jeg vært opptatt med å tenke, og å tenke på det å tenke. Den siste tiden har jeg vært opptatt med å bli eldre og ønske jeg var liten og ønske jeg var stor. Den siste tiden har jeg vært stresset, forsøkt å bli mindre stresset, ikke fått det til, gjort meg selv mer stresset og sånne ting. 

I en vanndam badet to fugler, jeg var der. 

Det har vært påske, søknadsfrister, bursdager og april. Noen dager har det snødd, andre dager har det regnet. På bordet står en bukett tulipaner jeg har fått av pappa, jeg har en ny, 3 meter lang ladekabel til mobilen min som erstatter den på 10 cm. Det er ingen frihet som å kunne lade telefonen i stua på do. Jeg har kjøpt meg en bok på svensk, en ny bukse, en bluse i størrelse medium fordi den var så trang rundt armene. Broren min er elendig på å stokke kort, søsteren min er litt bedre, men det har vært herlig å spille likevel. Jeg er en dårlig taper med mye flaks. Her om kvelden sov jeg på hotell. En morgen løp jeg i en nedhugget skog, en annen svømte jeg i et utendørs basseng på toppen av 13. etasje. Bilen min har nye trommelbremser, og jeg har sitti på huk ved hvert dekk og fylt i akkurat passe mengde luft. En av plantene mine får nye blader, sånn like etter at jeg hadde tenkt til å gi den opp. Jeg har spist kebab for første gang i mitt liv og belgisk vaffel til frokost, alt på under 12 timer. En morgen sov jeg til ni. 

Jeg føler meg tung, samtidig som alt er svevende kaos. Uhåndgripelig flyktig. Kanskje trenger jeg mer tid, kanskje trenger jeg å gjøre. 

Utenfra kan nok ingen forstå, men det gjør ikke så mye lenger, for jeg forstår selv.   



Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. 



Et tre i full blomst, jeg var der. Stolper med kjeder av lys mot himmelen, jeg var der. 

To søstre i et vindu. Jeg var der. 

 

Kunsten å bestemme seg

Jeg sitter på jobb og lurer på når jeg kan gå, jeg har noe jeg må få gjort. Mens jeg sender mail og scanner bilder til det digitale arkivet, har jeg hodet en helt annen plass enn der. Telefonen brenner på arbeidspulten, jeg har satt den på flymodus, jeg ønsker ikke å kunne nås eller å måtte nå. Det er onsdag før påske, og før lunsjen er spist og før jeg tar mot til meg og spør sjefen om hvor lenge vi jobber i dag, dør jeg halvveis innvendig og svetter ubehagelig nedover ryggen under genseren. En fornemmelse av angst ligger i luften. Jeg vet hva som skjer, hvorfor jeg opplever alle symptomer på krise i kroppen og hvorfor ikke hodet kan konsentrere seg om å skrive riktig tekst til riktig bilde. Jeg har prestasjonsangst for egen fremtid, og i dag må jeg mestre den vanskeligste kunsten av dem alle: å bestemme meg. 

Så fort jeg kan, fyker jeg ut derfra. På vei hjem er jeg innom fire matbutikker, blir bedt på middag og sjekker en ekstra gang i bagasjerommet om ikke jeg pakket treningstøy likevel. Nei, det gjorde jeg ikke. Hvordan skal jeg få roet meg ned da? Det flakker muligheter gjennom bevisstheten i rasende fart, hva som helst som kanskje kan hjelpe mot panikken som stiger i takt med musikken jeg spiller for full guffe langs Indre Østfolds riksveier. Skal jeg stoppe her og løpe ti ganger rundt bilen? Bade naken i Øyeren? Eller kanskje ringe mamma? Det er nok best å si at det ikke passer med middag i dag? Til slutt gjør jeg det eneste rette: sender en melding og ber om å få bestemme meg i morgen i stedet. Det går fint. Nå venter 24 uutholdelige timer ekstra i kaoset før jeg kan slå meg til ro med en avgjørelse som i dette øyeblikk virker umulig å ta.

Det går virkelig ikke fint overhodet. Som om det vil være lettere i morgen!

Kunsten å bestemme seg er ikke en medfødt gave i mitt tilfelle. Det er noe jeg sjelden gjør, og sjelden får til, og noe jeg helst skulle overlatt til noen andre, mer kapable mennesker. Her har du livet mitt, finn ut av det og gi meg beskjed! Hele livet har jeg lært at det er best å ha alle muligheter åpne. Virkelig store avgjørelser utsetter jeg vanligvis til jeg bare må bestemme meg fort, og så angrer jeg etterpå. Det kan virke som at jeg ikke våger å velge fordi jeg er redd for å velge feil, og jo mer redd jeg blir for å velge feil, jo mer feil/"trygt" velger jeg. Jeg tenker mer på hva andre vil tenke om det jeg velger enn hva jeg egentlig selv har lyst til. Med angeren kommer litt kraft til å kaste meg rundt og finne andre muligheter, og så er jeg i gang igjen. Hele livet har jeg hørt at jeg kan bli hva jeg vil, og at jeg er flink til alt jeg gjør og at jeg er skapt for dette, og dette, og dette og det også. Til slutt vet jeg ingen ting jeg vil annet enn å slippe å velge.

Min rastløse sjel vil videre, søker frem muligheter, alternativer, planlegger tilværelsen på ti nye steder hver dag. Et minutt skal jeg løpe USA på tvers, det neste bli bakerlærling i Lom. Så høres det fornuftig ut å bare bli og fortsette det midlertidige livet jeg lever, deretter rammes jeg av en klaustrofobisk følelse, googler "yoga retreat Bali" og får lyst til å lære å slå hjul, surfe og spise mango med skallet på. Samordna opptak er sprengt, for 10 alternativer er 100 alternativer for lite når hele Norge er alternativ studieplass. Jeg vurderer å kalle dataen min Finn, for det er stort sett der vi henger. Finn jobb, finn eiendom, finn reise, finn meg!  

Når tiden for et valg nærmer seg, spør jeg et lite utvalg av mine bekjentskaper hva de tenker. De svarer villig og forvirrer meg enda mer, helt til i går. Mens jeg vasket opp og skrubbet kjøkkenbenken, fikk jeg streng beskjed fra storesøster over høyttaleren på telefonen om at hun ikke ville snakke med meg mer før jeg hadde bestemt meg. Den eneste som kan bestemme for meg er meg. Så la hun på. Hun sa ikke engang ha det. Jeg ble sint og lei meg, selvfølgelig, ropte og gråt litt og kastet nesten telefonen i do. Deretter gjorde jeg det eneste rette: tok på meg pysj, tente 16 lys og så på film resten av kvelden. Jeg takker henne nå. 

I natt har jeg sovet på magen, den lille stunden jeg fikk sove. Dagen begynte med havregrøten min i yndlingsskåla mi i sofakroken min med nok en film. Karate Kid. Pick up that jacket! Egentlig ventet jeg bare på at svaret skulle komme til meg, jeg hadde gitt opp å lete. Men tankene ga meg ikke fred. Your focus needs more focus! Det begynte å snø, og jeg løp i skogen der alle trærne er hugget ned og hilste på en gammel mann som syklet langs en grusvei. Like etter hilste jeg på ham igjen. Det var fint, jeg ble tvunget bort fra den indre dialogen og ut i det virkelige liv i møte med mannen på sykkel. Han snudde før bakken i enden av veien, og syklet fram og tilbake på den flate strekningen. Vi klaget på været og han sa jeg løp fort. Tredje gang vi passerte, ønsket vi hverandre god påske og ha det bra, så løp jeg opp og han syklet tilbake. Plutselig visste jeg hva jeg ville, eller egentlig mer hva jeg ikke ville. Hodet ble merkelig rolig, klart, som stille vann. Det skjedde like før hundrevis av hvitveis åpenbarte seg i et skogholt rett ved der jeg bor. Med våte, leirete sko, iskalde fingre og snøfnugg fallende mot nesa, la jeg meg ned i gresset og bestemte meg.

Det funket som et Ctrl+Alt+Del. Alle faner lukkes. Alt arbeid du har gjort og ikke lagret går tapt. Skjermen går i svart. Det blir stille. Så fløy jeg hjem og har ikke tvilt på beslutningen siden. 

Så enkelt var det. 


Det spiller ingen rolle hvilket valg det gjelder. Fra stort til smått, fra viktig til uviktig. Fra enkelt og tullete, til vanskelig og seriøst. Jeg har vanskelig for å forholde meg til valgmuligheter, men lett for å forholde meg til avgjørelser. Det er en utrolig dårlig kombinasjon. Ofte skyver jeg viktige avgjørelser til side til fordel for uviktige avgjørelser som spiseforstyrrelsen vil prioritere. Kanskje jeg bare må bestemme meg for å slutte å måtte bestemme meg for alt mulig hele tiden. Eller så må jeg korte ned tiden jeg er i valgmulighetsmodus og ta avgjørelser med en gang. Eller innsnevre valgmulighetene. Eller ansette en assistent som kan gjøre det for meg. Jeg får bestemme meg i morgen. 

 

 

 

Verdens beste oppskrift

                                               

Det finnes en enkel oppskrift som alle burde kunne. Den er som følger:

1. Tenk på alt du er redd for. Lag deg en liste.

2. Finn fram, kjøp, oppsøk, eller på annet vis gjør en og en frykt tilgjengelig for deg. Ikke vær redd for å få hjelp og støtte fra andre til dette og neste punkt. Det er viktig for resultatet at hver frykt får gjennomgå alle punktene. 

3. Se på det, ta på det, lukt på det, lytt til det, føl det, spis det, ødelegg det, drikk det, møt det, ta det på, kast det, rop det, bruk det, gå ut i det, klatre opp i det, vær i det, si det...

4. Gjenta punkt 3.

5. Gjenta punkt 3.

6. Gjenta punkt 3.

7. Gjenta punkt 3.

8. Gjenta punkt 3.

9. Gjenta punkt 3.

10. Gjenta punkt 3.

11. Gjenta punkt 3.

12. Gjenta punkt 3.

13. Gjenta punkt 3.

14. Gjenta punkt 3.

15. Gjenta punkt 3.

16. Gjenta punkt 3.

17. Gjenta p... men dette er vel ikke skummelt lenger? 

18. Dette er hvilepunktet. Surr rundt i trygge vaner til du er klar for siste punkt eller har blitt lei av de "trygge" vanene dine. 

19. Start forfra med en ny ting. Gjenta punkt 2-19.

Se at listen blir mindre. Skrell frykten bort, bit for bit. Se hvordan muligheter bretter seg ut og friheten kommer blåsende din vei. Kjenn at du bygger deg opp. Troen på deg selv vokser, du ser at det nytter, sakte, sakte, sakte. Har du noen gang opplevd å bli mindre redd for noe ved å unngå det? Tror ikke det. Så hvorfor ikke prøve en ny oppskrift i dag? Den funker på det meste. For min egen del, kan jeg nå både ta telefonen når den ringer, drikke vanlig lettmelk og gå turer i mørket alene. Daglig bruker jeg oppskriften for å bli venn med ulike matvarer, avtale lunsjer med venner, si nei og sette grenser, gå på treningssenter i rushtiden, spise kveldsmat, poste blogginnlegg, gå med bare armer, kjøre over broer, komme bare akkurat til tiden (ikke et kvarter før, for sikkerhets skyld), og mange, mange, mange, stadig færre ting jeg er redd for. 

Lykke til. Du har så godt av det! 




 

Livet vokser i vårbrune grøftekanter

Ok. Dette er ikke et innlegg for de våryre, bildene til tross. Jeg går rundt med et uttrykk som sier "ikke spør, bare ikke..." Det er ikke bare det sløve blikket, de sinte bevegelsene og den lutende holdningen som signaliserer at en konfrontasjon kan bli fatal. Tårene sitter løst, jeg har to dype, sinte rynker mellom øyenbrynene, nedadpekende munnviker, du klarer ikke møte blikket mitt, med mindre du kommer nedenfra. Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er redd, jeg er frustrert, jeg er motløs, og dagen blir stadig verre. Jeg har lyst til å gråte, eller skrike, eller knuse noe, eller løpe, eller helst alt på en gang. Så det skal jeg gjøre, eller noe annet, hva som helst jeg føler for, for følelser er viktig. Kvelden skal vies til følelsesutbrudd, Star Wars og å ta vare på meg selv. Og så, i morgen, skal jeg reise meg igjen og håndtere. 

Her kommer en liste over ting som påvirker:

- Terror. Jeg føler en bunnløs sorg over alle liv som opphører, alle steder som farges og forandres, alle liv som påvirkes, all frykt som vekkes, alle og alt som på et eller annet vis aldri blir det samme igjen. Samtidig blir jeg stolt og fylt med en slags varme over mennesket, som i møte med død, kaos og terror står sterkt og vokser i kjærlighet, nestekjærlighet, samhold og livsvilje. 

Alt annet på denne listen blir egentlig helt uvesentlig nå. Men likevel:

- Jeg har fått vite, eller bekreftet, noe helserelatert som rommer og påvirker mye mer enn andre kan forstå. Det spiller en rolle for alt som har vært og alt som er og alt som kan bli annerledes nå som jeg vet. Aldri har jeg blitt så lettet over en dårlig nyhet. Likevel har jeg heller aldri følt en så overveldende håpløshet som nå, i går, i dag. I morgen skal jeg reise meg igjen og håndtere. Det man vet kan man gjøre noe med. 

- Et dekkskift, faktisk et dekkskift som var en tidlig bursdagspresang fra bror, endte med flere dårlige nyheter. Disse ble jeg derimot ikke lettet over. Bilen kan ikke kjøres en meter, boltene går rundt og rundt i festene på det ene bakdekket, bremsetromler må byttes, verksteder er stengt, jeg er billøs. Det eneste som mangler nå, er den dårligste nyheten av dem alle: regningen. Likevel er jeg glad for at det ble oppdaget i dag, for det kunne gått så mye verre om hjulet løsnet i 100 km/t på vei til jobb en tidlig morgen. 

- Denne uken begynte så bra, med fokus på tilstedeværelse, velernæring, selvtillit, trening for overskudd og alt det der. Kort oppsummert: ikke sånn nå lenger. Skal avslutte uken med stil i morgen, som en perfekt sirkelkomposisjon over novellen "Kunsten å velge rett når alt går galt". 

 

Enn så lenge, akkurat nå må jeg kun en ting: sette meg under et tre, som oksen Ferdinand, og lukte på blomstene, som like unnselig hvert år titter fram og bringer farge og liv til vårbrune grøftekanter i hauger av råttent løv. Livet fortsetter. 

 

La helsa mi være i fred!

En stk. utslitt kvinnekropp. Hvem er det sitt ansvar? Eieren av den utslitte kvinnekroppen først og fremst. Altså: mitt ansvar. 

Forrige uke var jeg intervjuobjekt i et debattinnlegg i Aftenposten om spiseforstyrrelser og treningssentre. Mine tanker, erfaringer og holdninger til tematikken er mange flere enn hva som fikk plass på trykk. I etterkant har jeg kjent at jeg ønsker å gå mer i dybden på problemstillingen, fordi jeg mener at absolutt alle, ikke bare de med et anstrengt forhold til trening, mat og kropp, påvirkes av det jagende samfunnet vi lever i i dag på en snikende, negativ og helseforringende måte. Vi må bli flere som stiller spørsmål, flere som går motsatt vei, flere som tenker etter og kjenner etter før vi følger strømmen, både i tanker, ord og handlinger. Det hadde vært spennende å høre deres refleksjoner og erfaringer rundt temaet, mine kjære kjente og ukjente lesere, så ikke nøl med å kommentere, snakke med hverandre, starte en diskusjon, lytte, sette ned foten, være modig.

I debattinnlegget var det også linket til et blogginnlegg jeg skrev i sommer. For første gang i min blogghistorie opplevde jeg å få noen usaklige og lite hyggelige kommentarer. Tre ting skjedde:

1. jeg ble overrasket, lei meg, sint, redd, skamfull, usikker og krenket - jeg følte.

2. jeg så på kommentarene med objektive øyne, og kom frem til at de egentlig ikke handlet så mye om meg, men om noe hos avsenderen. Jeg skilte person og sak, skilte meg fra dem, og så at min sannhet ikke er deres sannhet - jeg tenkte.

3. jeg svarte høflig og saklig på kommentarene, og ved det fikk jeg en følelse av å stå opp for meg selv og håndtere noe vanskelig på en konstruktiv måte - jeg handlet. 

Tre ting som til sammen gjorde hele forskjellen - jeg vant. Jeg vant over de automatiske onde sirklene jeg vanligvis ville blitt dratt inn i, og jeg vant selvfølelse og selvrespekt. Nå står jeg sterkere i meg selv. Egentlig er jeg nesten takknemlig for erfaringen. 

Over til temaet ansvarsfordeling i et helseperspektiv. 

I innlegget i Aftenposten var problemstillingen hva treningssentrene skal og kan gjøre om de blir bekymret for et medlems trening og helse. Noen sentre har egne ressursteam som skal fange opp og følge opp medlemmer som kanskje sliter med en spiseforstyrrelse eller på annet vis trener på en måte som ikke er helsefremmende. Det vitner om at problemstillingen både er utbredt og alvorlig, og at stadig flere blir bevisst på dette. Men på samme måte som at en matbutikk ikke kan følge med på hva kundene handler og gripe inn og blande seg opp i dine matvalg, kan ikke treningssentrene følge med på hva alle kundene gjør på trening, eller gripe inn og blande seg opp i dine treningsvalg. Litt forenklet kan vi si at en som lider av overspising eller bulimi aldri vil bli nektet å kjøpe mat i store kvanta i butikken, og at en som lider av anoreksi aldri vil bli tvunget til å kjøpe næringsrik mat. Treningssentrene sine muligheter til innblanding er også begrenset. De har ingen kontroll på hva medlemmene gjør i ubemannede tidsrom, fra vakt til vakt, ved andre treningssentre og utenfor senterets fire vegger. Det kan vi heller ikke kreve. 

Så hvem har ansvaret på matbutikken? Hvem har ansvaret på treningssenteret? Hvem har ansvaret for min helse, din helse og vår helse? Det er mitt ansvar, ditt ansvar, vårt ansvar. Barn er voksnes ansvar, mens voksne har ansvar for seg selv, på alle områder. Alt fra helsehjelp, matpakke, inntekt, hviledager, boligstøtte og utdanningsveiledning til forsikringer, barnehageplass, pensjon, frisk luft og skattemelding, det er enkeltindividets ansvar å ordne seg eller søke støtte til. Men. Det er et stort MEN. Vi har alle et felles ansvar for andres helse ved å forsøke å ikke skade. 

Det er et stort ansvar, for helse er et vidt begrep som omfatter hele mennesket: fysisk, psykisk, sosialt og åndelig/kulturelt. Et raskt søk på begrepet "helse" på google, viser et litt mindre nyansert bilde

Ta en titt selv! Google begreper som helse, sunnhet, trening, kosthold, livsstil, og se hvilke bilder som dukker opp. Det er mye kvinnekropp, målebånd og vekter, grønnsaker, vann og hjerter som pumper jern.

Helse er ikke lenger noe vi har, det er noe vi må strebe etter med en allmenn oppfatning om at det vi allerede gjør ikke er godt nok. Helse har gått fra å være individuelt og sammensatt, til å bli generalisert, fysisk, konkretisert og sunnifisert. Helse er status, helse er business og helse er til stor forvirring. Helse forbindes med samvittighet og mestring, selvbeherskelse og flinkhet. Helse har blitt for stort og dermed for lite ved at helse omfatter alt, og hvert minste lille valg avgjør om du er på den gode eller dårlige siden av helsebarometeret. Valgte du sofaen eller valgte du knebøy? Valgte du pizza eller valgte du salat? Valgte du kaffe eller valgte du grønn te? Valgte du løping eller valgte du gange? Valgte du sjokolade eller valgte du selleri?  Valgte du skjerm eller valgte du bok? Valgte du banan eller valgte du grapefrukt? Valgte du mager eller vanlig variant? Valgte du tidlig morgen eller valgte du sen kveld? Kanskje valgte du det du trengte, altså det som var riktig for deg, men målt mot helsetyrannen valgte du feil, for du kunne valgt bedre. 

Nåtidens helse definerer og setter i bås, den skaper usikkerhet og overopptatthet, den endrer fokuset fra det opprinnelige helseperspektivet til det kommersielle helseperspektivet. Psykiater Finn Skårderud peker på en skremmende utvikling: «Vestlig kultur er en risikokultur med sitt overfokus på kroppen som symbol på psykologisk og sosial mestring». Helse har blitt kultur, helse har blitt kropp og kropp har blitt selve bildet på vellykkethet, ikke bare rent fysisk, men som mestringen av livets psykiske og sosiale aspekter også. I enkelte miljøer på sosiale medier, florerer det motiverende slagord som "Eat-sleep-squat-repeat" og "Great bodies aren't born, they are forged". Sunn mat og hard trening har blitt selve kilden til det gode, sunne og helsebringende liv, men hva med resten? Resten av helseaspeket ble borte, sunn fornuft ble borte, andre arenaer vi kan oppleve mestring og livskvalitet blekner bort så lenge vi valgte pølsefest og film med barna framfor gønnkålchips og spinning.

Vi kan til en viss grad verne oss fra usunne helseoppfatninger ved å bevisst velge hva vi utsetter oss for av holdninger, bilder og tekst, hvem vi velger å sammenlikne oss med og hvilken standard vi forsøker å leve opp til, men likevel ikke. Det kan hende jeg er for farget av alt og alle jeg lar meg påvirke av, slik at mine referansepunkter ikke er representative for den generelle befolkningen, men likevel, jeg kan ikke unngå å høre snakket, se bildene, lese reklamene, puste inn angsten for fett, for sukker, for gluten, for karbohydrater, for magefett, for laktose, for svakhet, for livsstilssykdommer, for latskap, for fedme, for mislykkethet, for usunnhet, for uhelse. Denne angsten siver ikke bare ut av sosiale medier og i glansede blader, den ligger i luften rundt middagsbordet, summer på bussen, svettes på treningssenteret og diskuteres i klatrestativet på barneskolen. Jeg kan logge av alt jeg orker, men noe eller noen vil alltid nå meg med budskapet: det kan aldri bli godt nok. 

Og det er her ansvarsfordelingen kommer inn. Jeg har ansvar for min egen helse, du har ansvar for din. Samfunnet gjør mange grep for å bedre befolkningshelsen, tilrettelegge for god, uavhengig og usponset informasjon og veiledning og ved å sette helse på dagsorden. Likevel er vi preget av en uendelig mengde informasjon fra objektive eller subjektive kilder, som enten vil hjelpe oss eller tjene penger på oss. Hvem som helst kan skrive hva som helst når som helst hvor som helst for hvem som helst å lese, og de som roper høyest og mest bastant er kanskje de vi absolutt ikke burde lytte til. Hvem som helst blir usikker. Hvem har rett, hva er riktig, hvem kan jeg stole på, hvem vil meg godt og hvem vil ha pengene mine? Hvem vil hjelpe meg og hvem vil påvirke meg til å velge annerledes i deres favør og fortjeneste? I usikkerheten sås det vekst til å høste inn, men hvem sitter igjen med gevinsten? 

Det er dette jeg sikter til med det felles ansvaret vi har for egen og andres helse ved å ikke skade. Her snakker jeg ikke om det å konkret skade noen fysisk, men skade gjennom å bidra til usikkerhet, uoppnåelige og ekstreme idealer, feil fokus og subjektiv, bastant feilinformasjon. Dette ansvaret er det lett å miste grepet om i den stadig voksende businessen som helse er. Treningssentre har ikke bare ansvaret for å redde sykelig undervektige og overtrente medlemmer fra å svime av på tredemølla, de har ansvaret for at alle medlemmene på senteret skal få et sunt bilde av hva trening er og kan være i et helseperspektiv. Plakater med slagord som skal motivere, kommentarer og påstander for å få gruppetreningsentusiastene til å presse seg enda hardere, de gjør ofte mer skade enn gagn. De rammer ikke bare de som allerede har et anstrengt forhold til kropp, vekt og trening, de rammer alle og gjør at anstrengte forhold blir den nye normalen. Det syke normaliseres, alle blir ikke spiseforstyrret, men svært mange og stadig flere blir forstyrrede spisere, forstyrrede trente, forstyrrede kropper i et forstyrret sinn. Relasjonen mellom kroppen og selvet blir noe skummelt, et enormt forbedringspotensiale som aldri kan forenes i godt nok for meg, godt nok for deg.

Medier, forbilder, sosiale medieprofiler, foreldre, kjendiser, trenere, storesøsken, idrettsutøvere, voksne, lærere, venner, naboer, leger, reklame, mannen i gata, vi har alle et ansvar. Som enkeltpersoner må vi våge å møte informasjon med et kritisk blikk. Stopp opp og tenk etter: hvem sier hva til hvem i hvilken kanal? Hva sier jeg, hva sier du? Jeg har tro på enkeltindividets evne til holdningsendring, til påvirkning og til støtte. Vi må bli flere som stiller spørsmål. Flere som gjør det som føles riktig for seg og sin kropp i sitt liv. Vi må lære å lytte mer til kroppen enn til ytre påvirkning. La helsa mi være i fred! 



 

Kjære følelsene mine



Kjære angst!

Så søt du er som blir helt fortumlet og skakende redd hver gang jeg gjør noe nytt, annerledes eller litt utrygt. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du redder livet mitt hver dag når du får meg til å fryse, flykte eller kjempe mot farer, tusen takk. Men akkurat nå, akkurat nå så må jeg be deg være snill og GI FAEN. For akkurat nå så er det ikke noe å redde meg fra. Jeg har bare spist en vanlig kveldsmat, og ingen ting i den kommer til å forsøke å skade meg, forfølge meg, drepe meg eller være slem mot meg. Det er ikke noe å være redd for, så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen!

Kjære skam!

Så søt du er som blir helt forsagt og lammende selvbevisst hver gang jeg er sammen med andre mennesker. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du redder meg fra å si så mye dumt og uinteressant, du setter grenser for hva jeg deler og ikke, tusen takk. Men akkurat nå, akkurant så må jeg be deg være snill og GI FAEN! For akkurat nå er det ingen ting å skamme seg over. Jeg har bare gjort en helt ok jobb, og jeg har vært helt gjennomsnittlig imøtekommende hyggelig, omgjengelig og pliktoppfyllende, og det er ingen som kommer til å heve et øyenbryn over meg i dag. Så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen! 

Kjære sinne!

Så søt du er som blir helt tullete oppildnet og klar til angrep hver gang jeg føler meg urettferdig behandlet, misforstått eller truet. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du hjelper meg å sette grenser og lar meg ikke finne meg i hva som helst. Du kan være skikkelig tøff i trynet iblant, og jeg liker den deilige følelsen av nei-nå-får-det-søren-i-meg-være-nok-for-h*lv*t*. Tusen takk! Men akkurat nå, akkurat nå så må jeg be deg være snill og GI FAEN. For akkurat nå er det ingen andre å være sint på enn meg selv, og det blir for dumt. Vi skulle ha slått i bordet i stad, men nå er det for sent. Det er ikke noe å knytte nevene for, vi er ikke tjent med å bære sinnet rundt inni oss i tide og utide, så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen! 


Kjære forakt!

Så søt du er som blir helt smalsynt og navlebeskuende hver gang jeg står foran speilet eller på en eller annen måte blir var kroppen og dens svingninger og behov. Hva skulle jeg gjort uten deg (å, da kunne jeg gjort masse da!)? Du er helt tullete nærtagende, og du kommer med pekefingeren og er altfor god til å finne feil. Du hjelper meg ... nei, egentlig er du ganske dum mot meg fordi du retter forakten innover, så deg kjenner jeg jeg er litt sint på. Men du kan være hjelpsom også, for eksempel når noen tråkker på mine og andres verdier, overskrider grenser eller gjør grusomme ting. Da kan du få meg til å stå opp for meg selv og andre, velge gode ting. Tusen takk! Men akkurat nå, akkurat nå så må jeg be deg være snill og GI FAEN. For akkurat nå er det ingen ting å forakte, annet enn kroppen, og den får vi ikke gjort så mye med. Den er ikke så ille som du skal ha det til, den funker, jeg kan skrive, pysjen passer, altså, hallo! Jeg sitter komfortabelt på min myke rumpe, og alle disse kiloene du er så sint på, de er min innboforsikring. De passer på det inni meg, gir meg frihet og trygghet, de er kjekke å ha, så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen! 

Kjære dårlige samvittighet!

Så søt du er som alltid, alltid henger deg på, min trofaste klegg. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du er helt overveldende engasjert og aktiv, det er nesten så jeg får dårlig samvittighet bare av å sitte stille. Du hjelper meg å holde meg innafor, du sier alltid ifra om jeg sier, gjør, tenker eller føler noe galt, galt i dine øyne. Du er trofast, det skal du ha. Tusen takk! Men du kan være en pain in the ass også, for du gir meg aldri fred. Og dessuten er du litt for opphengt i småting som egentlig ikke betyr noe, du går meg på nervene. Og akkurat nå, akkurat nå så må jeg be deg være snill og GI FAEN. For akkurat nå har jeg ikke sagt, gjort, tenkt eller følt noe galt, i mine øyne. Ikke i andres øyne heller. Jeg har bare kommet meg gjennom mandagen på en helt ålreit måte, så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen! 

Kjære tristhet!

Så søt du er som liksom smyger deg inntil meg og gjør alt rundt meg litt mørkere. Hva skulle jeg gjort uten deg? Du får tårene til å renne og savnet og lengselen forteller meg at jeg har evnen til å elske, savne og lengte. Jeg er rik, fordi jeg er var deg, så lenge du ikke gjør meg fattig i ensomheten. Jeg aksepterer deg, og jeg er glad i deg, for du lar meg kjenne på og kjempe for alt det jeg trenger at tar din plass. Tusen takk! Men du kan være litt vel dramatisk av og til, oss to imellom. Er det nødvendig å gråte hav og kjenne det rive i hjertet av smerte, tap, sorg og lengsel sånn omtrent nesten hele tiden? I stedet for å sørge over alt det tapte, er det mer hensiktsmessig å skape og være i alt det som er, alt det vi har. Så akkurat nå, akkurat nå må jeg be deg være snill og GI FAEN. For akkurat nå har jeg ikke vondt, ingen er døde, all bedrøveligheten din kan vi gjøre noe med i morgen (og kanskje går den over av seg selv?), så gå og legg deg nedpå litt. Du må være forferdelig sliten, så intenst du har jobbet i dag! Legg beina høyt og hvil deg, så skal jeg si ifra når jeg har behov for dine tjenester igjen! 

Kjære glede, interesse og nærhet!

Så søte dere er som blir helt i ekstase hver gang sola skinner, kreativiteten flommer over og vi gir og får varme klemmer. Hva skulle jeg gjort uten dere? Dere er mine gode veivisere, mine kilder til inspirasjon, kraft og kjærlighet, og dere gjør livet mitt verdt å leve. Tusen takk! Så akkurat nå, akkurat nå må jeg be dere være snille og GI JERNET. For akkurat nå skal jeg gå og legge meg nedpå litt. Jeg er forferdelig sliten, så intenst alt i meg har jobbet i dag! Legge beina høyt og hvile meg, og benytte meg av deres tjenester resten av kvelden. 

 

Kjære følelsene mine! Dere er min indre familie, og jeg anerkjenner og behøver dere alle. På hver deres unike måte er dere viktige for meg. Noen av dere er litt mye noen ganger, noen forsvinner litt i mengden, men jeg har blitt flinkere til å sjekke inn og spørre hvordan dere har det. Dere er meg ikke fremmed, og dere er ikke farlige, så lenge jeg kjenner dere, hva dere driver med og hvorfor dere flammer opp og svinner hen. Summen av dere er meg. Det går opp og ned, det blir tungt og lett. Dere har alltid noe å fortelle meg, og jeg lytter. Jeg lytter. 

Fire dager som to uker

På vei til oppfølgingsoppholdet, ble jeg var en tiltagende uro i kroppen. Det tok litt tid å kjenne etter hva den bunnet i. Nesten framme, måtte jeg stoppe og gå litt innover i skogen like ved, fordi jeg ikke var klar helt enda. Ikke helt klar til å møte den jeg kjente jeg var urolig for å møte. Bakken var myk og våt, det var siste søndag i mars og månedens varmeste dag. Bare gå til du er klar for å stoppe, gå tilbake og kjør helt fram, sa jeg til meg selv. Tankene var overalt, men likevel samlet jeg meg sammen og plasserte kroppen inni bilen og ankom.

Meg selv.

Det var jeg som ventet der. Hele meg. Og hele meg ble ønsket velkommen, og hele meg ble omringet av varmen og godheten som den plassen utstråler. Det hvisker i gangene: det er plass til deg her. Ingen kan gjemme seg bort, for alle blir sett. Det henger i luften en aksept for det fragmenterte mennesket og et ønske om å bli hel. Hele meg traff igjen alle de som hadde kjempet med meg, hele meg klemte minner og mennesker varsomt inntil, hele meg senket skuldrene og hele meg slapp opp og slapp inn. 

Likevel, selv om alt på sekunder føltes som om det sist var i går og at ingen ting var forandret annet enn tiden, kjente jeg at den jeg som kom tilbake var en annen enn den jeg som reiste for et år siden. Liksom et helt nytt menneske i det stille har vokst frem inni meg, og det kom frem i møtet med andre. Jeg var ikke lenger mest komfortabel alene. Jeg kunne ikke lenger sitte i stillhet og snakke innvendig. Jeg trakk meg ikke tilbake, jeg flyktet ikke bort, jeg var plutselig der med dem, og jeg ville bare være der med dem. Avslappet, ekte, åpen og deltagende.   

Sosialt har jeg vokst meg tryggere. Psykisk har jeg blitt mer innsiktsfull, tolerant og nærværende. Fysisk har jeg stått i normalvekt. Rent åndelig har jeg gjenvunnet troen på mennesket og livet. Til sammen har året ført meg videre, men likevel ble jeg smertelig klar over hvor mye jeg likevel står fast.

Hva disse fire dagene gjorde med alle mine dimensjoner, viser meg veldig tydelig hvordan livet jeg lever er langt fra godt for meg. Det er ikke snilt, det er ikke sunt, det er ikke fritt og det er ikke sånn jeg vil ha det. Rutinene mine, som jeg der og da tror er ok og den eneste måten å få til livet på, viser seg å være spiseforstyrrelsen i forkledning. Jeg ble overrasket over hvor fast grep den har på meg fortsatt, i alle små valg jeg tar blander den seg inn og roter det til. Så selvsagt at jeg ikke legger merke til det. Kroppen min har lenge forsøkt å si ifra. Det samme har den svingende sinnstilstanden og isolasjonen, mangelen på konsentrasjon, tvangen og det evigvarende tankesurret. Jeg ser det nå. Noe i meg har forsøkt å si: vi må snakke sammen. Hallo! Vi må ta en prat! Hallo, hører du? Hallo! Pause! Snakke. Sammen. Nå!

Jeg brukte de fire dagene på å lytte til det som skjer inni, få mest mulig ut av opplegget, snakke om hvordan alt har vært, hvordan det er nå, hvordan komme videre. De fire dagene føltes som to uker. Jeg møtte meg selv på alle måter: den jeg som var der og var så bestemt på å fortsette de gode rutinene hjemme, den jeg som er redd for å gi slipp på kontrollen, den jeg som vil mer enn jeg får til nå og den jeg som kjenner at jeg trenger andre mennesker. Jeg møtte en jeg som er sulten på mat, hvile, latter, kjærlighet, trygghet, fellesskap, aksept, støtte, mestring og fremgang. Jeg vet mer nå om hva jeg må gjøre for å stadig vinne livet mer tilbake.

Aller mest innså jeg at jeg er et menneske som har det best sammen med andre mennesker. Og at selv min kropp elsker rundstykke med honning og brunost og et iskaldt glass melk. Og at det er fantastisk å le så man griner over geiter som skriker på youtube. Og at livet er fattig i sykdommen og så rikt når man våger det vanskeligste av alt:

Å ta vare på seg selv.

Står du fast, minn deg på at vi er ikke født med røtter, men føtter. Forandring skjer ikke i stillstand. Du har alltid et valg. Du må velge.  

 

 

Ord fra før forteller om endringen nå


I dag har jeg lett gjennom tenkte tanker, skrevne ord og bilder fra tiden da jeg levde i uvisshet for livet. Tiden før jeg ble innlagt for siste gang, tiden før jeg forsto at den eneste som kan ta livet mitt tilbake er meg selv. Blant hva jeg fant, fant jeg mest av alt essensen i den jeg som som var. Det gjør meg trist å lese, men samtidig fylt av mot og stolthet over hvilken forandring jeg har våget meg inn i, våget å være i og våger å bevege meg videre fra. I dag skal glemte ord få tale språket til den tause ensomhet og drømmene til en som behøvde å vekkes:

Jeg kjenner kroppen roper «Stopp!», at jeg egentlig ikke orker mer, men jeg må. Jeg må alltid spise mindre, løpe lengre, oftere, trene hardere, hvile mindre, sove mindre, for det er kun slik jeg kan leve med denne kroppen som kalles meg. Og jeg hater det. Og jeg vil ikke mer, orker ikke mer, klarer ikke mer. Jeg nyter ikke sulten, den gir meg ingen euforisk rus. Bare smerte. Og jeg fortjener den smerten. Og derfor fortsetter jeg. 

Jeg tror i dag at det gikk opp for meg at jeg faktisk nesten ikke overlevde dette. At jeg faktisk nesten sluttet å være. Thea. Jeg har vært følelsesløs så lenge, og i dag begynte jeg å føle litt igjen. Jeg er ganske overveldet av følelser nå. Alle følelser. Redsel, sinne, håp, fortvilelse, hat, kjærlighet, savn, lengsel, sorg, pessimisme, optimisme, men aller mest vilje.

Denne verden er til, for sånne som deg og sånne som meg. Jeg vil for alltid kjempe for å være i livet. Jeg skal kjempe for å ta livet mitt tilbake og ta plass i det og jeg skal leve. 

Jeg vil finne meg selv igjen. Jeg vil leve livet, ikke bare overleve det. Det jeg drømmer om er ikke noe ekstraordinært liv. Jeg drømmer om at dagene har forstavelser. At det er mandager, lørdager, ukedager, helgedager, arbeidsdager, helligdager, feriedager, ikke bare en uendelig rekke sekunder som må holdes ut. At jeg kan legge meg om kvelden og kjenne at det har vært en ok dag. At jeg har en grunn til å stå opp dagen etter. Jeg drømmer om å bety noe for andre. Jeg drømmer om å ha en verdi bare fordi jeg er meg. Jeg drømmer om å studere, jobbe med noe jeg liker, ha et innholdsrikt liv med en fin balanse av ting jeg må gjøre og ting jeg gjør bare fordi jeg har lyst.

Jeg drømmer om å føle ro i kroppen. Jeg drømmer om å le, og gråte. Føle. Jeg vil leve, med alt det livet innebærer. Men jeg kan ikke leve med en spiseforstyrrelse. Den tar bare liv, eller tar det fra deg. Jeg drømmer om å være sjef i eget liv. Jeg vil bli frisk, helt frisk. Det er ingen andre ting jeg vil mer.

Jeg er redd for at det livet jeg kjemper meg tilbake til skal vise seg for vanskelig for meg å leve. Jeg er redd at ingen er igjen, av venner og mennesker jeg trenger, fordi jeg har vært distansert og innesluttet så lenge. Jeg er redd jeg aldri skal bli glad igjen. Jeg er så redd for å bli og forbli helt alene. Alltid. Jeg er redd for at det mennesket jeg er aldri vil bli bra nok. Jeg er redd for å aldri finne ro i meg selv. Jeg er redd for å gi opp. Jeg er så veldig, veldig redd. 

Jeg lengter sånn etter nærhet. Jeg trenger andre, og det er jeg ikke redd for å si. Men jeg kjenner at jeg trenger meg selv også, og at jeg er viktig for meg, og at jeg må ta vare på meg selv og vise meg selv medfølelse og kjærlighet og ikke bare hat og vondskap og slit. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Men tør jeg?

Kjære meg. Kjære deg som leser. Det er mye jeg, enda så selvutslettende livet mitt var den gangen. I dag kan jeg si at jeg våget og at jeg stadig våger mer. Bare noen måneder etter disse ordene, skrev jeg dette, som ble et slags bilde på at det er ikke over, men det er ikke over for det. Tiden fremover vil fortsatt bære preg av at jeg er underveis, men jeg gjør, jeg er, jeg våger, taper, vinner. Jeg finner noe og jeg finner stadig mer av det som er viktig: 

Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men jeg pusler, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.

Jeg er ikke så redd lenger. Jeg er ikke taus. Jeg er ikke alene. 

Jeg valgte livet, og jeg står for det. 

 

Forandring krever


Hver gang jeg går nye veier, blir jeg uendelig sliten. En fugl flyr forbi, jeg skvetter og får vansker med å fokusere blikket mot bakken. En ekstra hump i veien, det kan se ut som om regnet har laget bekker i sanden og dratt med seg småstein ned til det demmet seg opp, og jeg må trå over, men beinet vil knapt løfte seg. Rett til høyre for meg, så nærme at jeg kan knipe av et blad mens jeg trasker forbi, vokser det et tre ut av et annet tre. Det ser merkelig ut, jeg går litt for nær, en av greinene stryker meg over kinnet, jeg dukker og bruker fire skritt før jeg er oppreist igjen. Er jeg ikke snart på toppen? Bakken bare fortsetter å vokse foran meg. Pusten er så tung at jeg hiver etter den og presser den ut igjen mens det brenner i halsen. Hvor langt har jeg gått? Hvor lenge har jeg igjen? Hvor er halvveis, kommer det snart et flatere parti? Jeg tror ikke jeg takler en sving til i feil retning. Snart siger jeg sammen, om ikke noe kan fortelle meg at jeg nærmer meg noe annet. 

Akkurat sånn kan to kilometer på en vei jeg aldri har gått på før føles. Helt overveldende for mye. I løpet av den korte stunden det tar meg å gå, rekker jeg å ha lyst til å snu minst sju ganger. Jeg kjemper mot trangen til å sette meg ned minst fem ganger. For hver tiende meter, sparker jeg litt for hardt mot grusen av frustrasjon og sinne, og steinene fyker i alle retninger mens skoen blir stadig mer møkkete. Jeg må beherske meg for å ikke begynne å gråte eller le av frustrasjon og frustrasjon over frustrasjonen, og annenhver tanke jeg tenker handler om ett av følgende tre: Jeg er for svak til å klare dette. Jeg går feil vei. Det er noe feil med meg som føler det sånn. 

Av disse årsaker, går og løper jeg helst faste runder. Selv det å ta motsatt vei, er helt uaktuelt. Med mindre jeg har en usedvanlig god dag, full av overskudd og energi, og det er sol og tørt på bakken og jeg er dritt lei de veiene jeg vanligvis tar, hvilket skjer sånn omtrent aldri. 

Av disse årsaker, er det også veldig enkelt å gå seg fast i trygge spor. Det går liksom rundt og rundt, hverken oppover eller nedover. Heller ikke framover. All energi man bruker på å sirkulere, er energi man kunne investert i å skyte fart mot andre mål. Men det krever. Forandring fryder sjelden før den er overstått, og da blir den ofte glemt eller dysset ned i en ny streben. Det er fysisk tøft å tråkke opp en ny sti. Det tar masse tid. Du vil lammes av motløshet og lengte tilbake til det du kjente til. Armene vil verke, beina vil bli seige. Hodet vil nekte å samarbeid, blikket bli sløret av tårer. Alle inntrykkene kan lamme deg, frykten kommer snikende. Stemmen dirrer der du løfter hodet mot regnet og lar det skylle over deg mens du skriker ut i fortvilelse: Ta meg tilbake. 

Men du vil ikke tilbake når du endelig når toppen og ser utover alt det ukjente du er på vei inn i. Idet du står der, litt sterkere, litt modigere, litt utslitt og litt lettet, vil forandringen føles som den nye normalen. Bakketoppen blir et utgangspunkt for nye erfaringer. Kanskje snur du deg og tenker: Hvorfor har jeg ikke vært her før?

Velg meste motstands vei. Når det stritter imot inni deg, virkelig protesterer og overtaler og nedsnakker, jo viktigere er det å kjempe for det du ønsker innerst inne. La det gå en liten f* inni deg, la nok være nok nå. DET ER NOK NÅ! Hvilket jeg prøver på sånn omtrent hver gang jeg kjenner jeg er dritt lei de veiene jeg vanlivis tar. Og det gjør meg totalt utmattet. Det krever all min tålmodighet, energi og tilstedeværelse. Det skal føles å forandre seg. Du skal ha lyst til å snu. Du kommer til å sette deg ned og ikke makte et skritt til. Du kommer til å sparke av frustrasjon og skrike av sinne. Du kommer til å hive etter pusten og du kommer til å gråte. Du kommer til å tenke at du er for svak til å klare dette. Du kommer til å tenke at du går feil vei. Du kommer til å føle deg dum som føler det sånn. Du kommer til å føle deg alene. Du kommer til å flakke med blikket. Du kommer til å miste fokus og du kommer til å finne et nytt. 

Men så sant du fortsetter, ut av vilje og ut av kraften du bærer i deg, vil du komme til et punkt der du kan hvile i mestringens øyeblikk, som herre eller kvinne over eget liv. Hvor skyggene er bak deg og øynene blendes av lys. 

 

Vår, hår, vårhår, nytt menneske

Det er helgene som er verst, sa jeg. Hva kan du gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre? spurte hun. Hm. Det er enkelt å si at det ikke er noe jeg kan gjøre, og så sitte der søndag kveld som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: var det ikke det jeg sa?

Men ikke denne gangen, ikke. Nei, fra jeg reiste hjem fra jobb på fredag, foran hvert et potensielt ødeleggende øyblikk, har jeg gjentatt spørsmålet: "Hva kan jeg gjøre annerledes for at denne helgen skal bli bedre?". Og så har jeg gjort det som har falt meg inn.

Fredag ettermiddag, mamma spør om vi skal dra på kino. Jeg tenker hm nei og sier hm ja det kan vi, og kan ikke jeg spise middag med dere først? Fredag kveld, mamma kunne tenkt seg cookies, jeg kunne kanskje tenkt meg cookies selv, jeg er redd for cookies, jeg baker cookies, og spiser en og cookies er litt mindre skummelt. Lørdag formiddag, jeg vil hjem til maten min og trene mer og bare, nei, ikke nå, ikke, og tenker, en skulle ikke klippa av litt hår siden det er vår. To minutter senere er jeg hos frisøren, en halvtime senere er jeg et nytt menneske. Jeg kaster på håret og smiler mot speilbildet i vinduene jeg passerer på vei til bakeren for å kjøpe meg noe å spise. Ringer og avtaler å møte familie, spiser årets første is med dem, lager pizza, spiser pizza og blir helt til kvelden.

Søndag morgen, jeg er lys våken, tenker jeg skal løpe litt før frokost, tenker ikke løpe før frokost, ikke. Spiser litt, KJØRER til treningssenteret, avslutter økta halvveis, KJØRER hjem, spiser ordentlig frokost, ser på TV, dusjer, sminker meg, pynter meg og reiser på fotoshoot med meg selv. Tenker at dette er kleint, der går noen tur, her styrer jeg med selvutløser og alt mulig, fortsetter med det. Ber meg selv bort på lunsj. Tenker å stikke innom en søndagsåpen butikk og kjøpe en halvannen liter Pepsi Max, tenker ikke noe boblende, brusende blære i dag, ikke, og kjøper heller en bukett røde roser til kjøkkenbordet mitt.

Søndagen går, jeg snakker med storesøster og plutselig sitter jeg her og søndag kveld er ikke som forrige søndag kveld som søndag kveld i slutten av oktober og bare: hva sa du sa du? 

Håret ble kortere, og gurimalla så utrolig mye hår jeg har! Frisøren hadde aldri vært borti makan. Og det til tross for alt hår som har gått tapt i denne sykdommen. Jeg elsker den nye sveisen, føler meg fresh, flott og forventningsfull, full av ny energi og inspirasjon. Det eneste problemet er at det virkelig er så mye hår at selv om det går i en hestehale, så kan jeg ikke gå med hestehale, for det ser helt brutalt ut. Som om noe massivt presses gjennom et tynt, tynt rør og så putselig spruter ut i en butt og raskt avbrutt megafontene, om det bildet ble tydelig nok. 


Dette ga mye mening for meg. Håper det ikke ble helt uleselig og at du kan bli inspirert til å lage deg bra sekunder, minutter, timer, dager. 

Fredag, lørdag, søndag, det har vært hyggelig å bli kjent! Gleder meg til å møtes igjen. 


Du i speilet



Hallo, du i speilet. 

Du må ikke gå. 
Du må ikke vike fra blikket mitt nå.

Du må ikke høre på stemmer i hodet.

Du må ikke tro det du hører er sant.

Du må ikke tro det, du får ikke tro det.

Først da kan du si at du tror at du vant.

 

For å gni det inn, har jeg spandert hele ettermiddagen foran mitt største speil, spinnende rundt i undertøyet og prøvd meg gjennom alle klærne mine. Vinter, ull og mørke farger havnet under senga i en plastkasse, mens vår, bomull og farge-farger ligger klart i skuffer og skap. Jeg har rocket bikinier i takt med Taylor Swift og kvittet meg med min siste tenk-om-jeg-en-dag-er-bitteliten-igjen-bukse. Jeg er ikke bitteliten. Jeg er er snart halvveis til femti faktisk. 

Kom kroppsforakt og treng deg på. Her skal du motstand finne. Jeg vender det andre kinnet til og ser, jeg ser en kvinne.  

 

 

Vårhåp


etter det

kalde mørkret:

gåseungemjuk

vårvarme

- Helge Torvund

Kjære leser.

Dette er en personlig tekstsamling om store og små rørelser i livet mitt. En dag er det mørkt, en dag er det lyst, en dag gløder teksten av inspirasjon og bildene flommer over av optimisme. Andre dager er hvert punktum et sukk og enter-tasten lager hull og tomrom i teksten fordi ordene kommer i gråtende hikst. Ta meg på ordet, men ikke ta alle ordene til deg som annet enn mitt utløp for følelser. I det siste har jeg blitt redd for hva mitt mørke kan gjøre med andre. Jeg er opptatt av å vise hva livet også kan være, og det er ikke alltid like vakkert og hyggelig. Likevel håper jeg at dere som leser kan finne noe nyttig, om så bare en egen refleksjon, et innfall, en dypere forståelse og aksept for egne og andres behov, inspirasjon til å snakke om ting og våge de første, utfordrende skrittene mot forandring. 


Mars er snart halvveis mot april. Det betyr at det er vår, selv om duse skyer gjemmer solen og vinterjakken beholdes på. Jeg liker vår, slik jeg ønsker enhver årstid velkommen når det er på tide å ta farvel med den forrige. Fortsatt kan det bli litt vel mye dagslys og få kroker å gjemme seg bort i, men å våkne til den friske lukten av alt som spirer og gror, gjennom et åpent vindu der solen tegner blondeskygger på veggen bak meg, det gjør noe med meg. Noe godt. På vei til jobb, mens lastebilen foran spruter sølete slaps mot frontruta mi, ser jeg en sti inn i skogen der det plutselig ikke er snø lenger, og jeg gleder meg til å ta på klær med mer farge og finne energien i naturen igjen. 

I våren vil jeg:

- ut på tur med kamera og lette sko, en appelsin på innerlomma og god musikk i ørene, eller kanskje helt i stillhet, nå som lydene utenfra stadig blir flere.

- se "Skjønnheten og udyret" på kino. 

- rydde i klær og saker og ting, gi bort og finne bortglemte skatter, bytte ut disse mørke plaggene med blått og korall og hvitt og mønstret. 

- skrive kule saker, på jobb og på blogg og kanskje noen andre prosjekter. 

- åpne døra, for rett utenfor er sola og regnet og frisk luft, alt jeg behøver for et skift i stemning. Ta med teen på trammen og øve på å slå hjul rett på gresset. 

- reise på tur igjen, et par dager fri for rutiner og fri for tvang, se noe nytt eller noe velkjent med nye øyne. Jeg tenke kanskje en påsketur, til familie i London eller et helt nytt sted. Må bare bestemme meg for at jeg skal og bestille, så jeg kan begynne å glede meg. 

- absolutt spise mer ute, på kafe og restaurant, alene og sammen med andre. Jeg savner gode smaker, jeg behøver den deilige, tilfredsstillende opplevelsen av alt det jeg unngår og ikke våger å kjøpe. Å bruke penger på mat jeg ikke har kontroll på er vanskelig for meg, men vanskelig er ikke det samme som umulig. En gang var det også vanskelig for meg å spise sukker på grøten, vel, nå finner aldri en pose Sukrin veien inn i min husholdning igjen. 

- få mest mulig utbytte av oppfølgingsoppholdet ved behandlingsstedet jeg ble skrevet ut fra for et år siden. Tenk at jeg har klart meg alene hjemme i ett år snart. Når jeg tenker tilbake på den dagen jeg ble skrevet ut og kjørte hjem oppløst i angst og tårer for hvilket monster jeg ville bli mot meg selv alene uten de trygge rammene, har jeg klart meg bra. Kanskje jeg må ha et lite oppsummeringsinnlegg, med erfaringer, opplevelser og oppdagelser fra mitt år på jakt etter meg selv. Ikke minst for å selv minne meg på alt som har blitt annerledes og alle skrittene i riktig retning.

- klippe meg. Forandring, forandring, forandring. Er ikke det vårens essens? For tre år siden klippet jeg av alt dette: 


og elsket å ha kortere hår. Det fikk meg til å føle meg mer stilig, voksen og fresh, det ønsker jeg velkommen!


- søke min kjære Tulips utforskertrang, energi og livsglede. Tulip var hunden min, og hun lærte meg at livet kan være skikkelig herlig. For henne var alt nytt spennende, alt uopplevde forlokkende, alt uspist fristende, alle mennesker vennlige og elskbare. Tulip er et stort savn, og en stor inspirasjon. En dag vil jeg være like kul som Tulip. 

Hva vil du at din vår skal vokse seg til? Hvilke forandringer kan gi livet ditt mer spontan glede og kriblende muligheter? Åpne opp for våren og ikke bli redd om livet kommer smygende i asfaltens sprekker og skinner i selv de bruneste grøftekanter. 

Hvorfor går du nå?

Jeg vil ikke gå tur, prøvde jeg å si. Men det er ingen ting som heter det. 

Først hadde jeg stått på badet og dratt i magen.

Denne delen som forbinder overkropp med underkropp og rommer så mye viktig. 

Den kunne dras i, den skulle ikke det. 

Jeg kan ikke si at jeg føler det jeg føler, for jeg går rundt og bærer på alt dette og liksom aksepterer det i min stille resignasjon og oppfordrer andre til å være fornøyd med seg selv. Fra dypt inni meg, så mener jeg det, bare ikke for meg. Noen ser meg og tenker at der er hun og hun er helt ok med å se ut sånn. Og andre ser meg og tenker at herregud, hva er det hun babler om. Så sier noen noe og jeg tolker noe annet, eller så sier ingen noen ting og jeg tolker alt av det. 

Den eneste jeg kan diskutere dette med er meg, og den diskusjonen er pågående og inngående, barnslig og smålig. Jeg er feit, jeg er stygg. Så stor forskjell er det vel ikke fra forrie uke? Jeg har fått store lår og stor rumpe. Men du er jo en kvinne, og den rumpa er i hvert fall bedre å sitte på enn den forrige.  Magen er aldri flat. Men det er luft og mat og drikke inni der. Uansett hvor mye jeg trener, det gjør ingen forskjell. Du har jo blitt sterkere. Om jeg spiser sånn eller sånn eller en kombinasjon av alt svada, det spiller ingen rolle. Jo, nei, du har kanskje rett. Er ikke buksa litt trangere i dag? Ansiktet er bredt, kragebeinet borte, hoftebeina borte, luften mellom lårene, forduftet. Ja, og fy så stor og stygg du har blitt.

Forakten jeg føler over egen kropp er svimlende. Det er nesten så jeg tar avstand fra den på en slik måte at jeg ikke ser at det er meg i speilet. Hvem er du? tenker jeg. Hva står du og glaner så stygt på? Jeg ser helst at ingen får se meg. Det er vår og snart skal sola skinne og klærne minke. Neste prioritering er å gjøre noe med alt som plutselig la seg over meg. 

På med joggeskoene og det innbitte ansiktet.

Og så går jeg.

Ganske sint gråter jeg.

Og så spør jeg:

Hvorfor går du nå?

Det er umulig å argumentere, både for og imot. 

 

Gjøre noe med det, ja. Det er den ene måten. Erfaringen viser at kroppsforakt ikke kan slankes bort.

Kanskje jeg heller burde bli og bli kjent med denne fremmede i speilet. Vi er tross alt den samme. 


En stigende følelse av mestring

(Min kjære storesøster er fotografen. Dette er fra en av våre road trips i USA, og jeg husker jeg følte meg så liten og så mektig akkurat her)

Det virker som denne finne-ut-av-perioden kommer til å ta en stund. Første skritt er å kjenne etter hva som ikke føles riktig. Det neste er å akseptere og stå for den erkjennelsen. Med det løftes noe tungt fra mine skuldre og jeg får tilbake litt kraft, litt motstandsdyktighet og et åpent sinn. Jeg har blitt flinkere til å stå opp for meg selv og mine behov, men fortsatt overdøves og distraheres egne tanker av andres tanker, andres følelser, andres meninger og andres overlegenhet. Og bak der lurer spiseforstyrrelsen alltid, så kjent at jeg knapt legger merke til den før den protesterer når jeg protesterer. 

Hvor går så neste skritt? Kanskje skal jeg bare stå litt her og ta det inn?

Her og nå, det er det eneste vi er ment til å være i. Tenk alle de øyeblikkene av her og nå som forsvinner i tanker om før og etter. Tenk all den tiden vi taper på å forsøke å forme fremtiden eller reparere fortiden. 

Nå skulle du sett meg. Her jeg sitt...ligger i sofaen med dataen i en slags skrå vinkel så det akkurat går å taste på tastaturet. Dobbelthake, magen står som et trommeskinn, jeg orker ikke holde den inne lenger, pysj med en flekkete genser, kanskje er det havregrøt? Da jeg kom hjem var jeg uutholdelig sulten, men jeg hadde mye greier med meg fordi jeg har sovet borte og truffet to herlige mennesker i to forskjellige byer siden jobb i går. Å sitte ned og spise er nærmest umulig for meg om det står ting rundt omkring som jeg burde pakke ut og rydde opp. Et helt tørkestativ med to maskiner klesvask på. Blomstene burde vannes. Det er en flekk med stearin på stuebordet jeg ikke får bort.  

Jeg kjenner stresset kommer bare jeg skriver om det. Og jeg tok meg selv i å åpne sekker og poser, rydde inn i skap og vaske kjøkkenbenken, omorganisere skoene i gangen og alt mulig annet enn å gå og begynne på den middagen jeg skulle spise. Sulten skremmer meg sånn, at jeg utsetter og utsetter spisingen til jeg ikke klarer å sette sammen et måltid og putte noe på en tallerken som kan inntas ved bordet. Altfor mange timer siden jeg ga kroppen næring. Jeg la opp til dette selv. Nå ligger en kaotisk masse i magen av alt jeg kom over i kjøleskapet som ikke behøver å kuttes og stekes og kokes før bruk. Tenk om jeg i stedet hadde spist lunsj på den kafeen. Tenk om jeg kunne tenkt lenger enn tankene som skremmer. Tenk hvilken fin kveld det kunne ha blitt da. Tenk hvilken forskjell et stabilt blodsukker gjør. Det tenker jeg nå. Det skal jeg huske på neste gang. Og du, som kanskje er der med meg da. Minn meg på det, er du snill. Si til meg at nå spiser du her sammen med meg, for husker du sist da du dro hjem sulten og skulle takle det alene?

Du skulle ha sett meg nå. For her sitt...ligger jeg fortsatt, og tørkstativet er like fullt av klær, blomsterjorda like tørr, stearinflekken rød og fin, oppvasken i kummen, sekken like uåpnet, skoene i et kaos i gangen. Og jeg ligger her på sofaen og bare gir litt faen i det. For jeg er sliten. Og jeg hadde en kjempefin kveld i går og jeg har hatt en kjempefin dag i dag og dumme meg gjorde ettermiddagen litt dum, men nå er jeg her, og det er greit. Jeg er litt for mett, men jeg hadde vært litt for sulten, og det er også greit. Og i stedet for å gjøre noe overilt, som å spurte en runde eller spise enda mer eller planlegge for fasting i morgen eller gå og kjøpe Pepsi Max eller starte vårrengjøringen sånn klokken åtte en torsdag kveld eller alt det på en gang, skal jeg bare ligge litt her og høre på musikk og drite i det, kjenne kroppen sakte bryte ned den kaotiske maten til viktig, nyttig energi med superkrefter sånn at jeg kanskje orker å lene meg over dataen og skru på TV. 

Det er prøving, det er feiling, learning by doing, og alt det der. Men jeg kjenner jeg er her, og det er det viktigste jeg kan være. Det er nok å være her akkurat nå. Beina høyt og hvilepuls. Meg, lyslenkene i vinduet, pysjen, magen, musikken, pusten, en kvise på haka, alt det fine vi snakket om, drypping fra takrenna utenfor. Så liten og så mektig, akkurat her. En perfeksjonistisk streber som gir litt faen og en stigende følelse av mestring. 

Hva måles min lidelse i?

En sang til kvelden for å summere opp mitt fravær i det siste: The Lonely, av og med Christina Perri

Hvis ikke psykisk sykdom måles i fysisk tyngde (referert til dette innlegget), hva måles den i da?

Min psykiske lidelse måles i ensomhet, tror jeg. Behøvet for ensomhet og effekten av ensomheten. Som det motsatte av fysisk tyngde. Det er helt tydelig, for i motsetning til fysisk sykdom kan ikke psykisk sykdom sees eller måles i noe konkret. Uavhengig av fysisk tyngde, tynger sykdommen. Tomhet, ensomhet, mørke og frykt. Fysisk tyngde kan gjøre deg sterkere, tryggere, mindre sårbar, mer synlig og vanskeligere å gjemme bort. Men med det kommer også behovet for å gjemme bort, utryggheten ved å bli synlig, følelser og et hjerte som kan knuses, forventninger om å bli noe målbart, og du søker ensomheten igjen og sykdommen holder deg inntil seg. Det som mangler i livet mitt nå er ikke food, fat and feelings, men mennesker. Andre liv. Livet er så lite i seg selv, det er i møte med annet liv at livet får en mening. Trygghet, bekreftelse og noe til å fylle de uendelig tomme sekundene, minuttene, timene med. Ting jeg desperat søker etter i strenge regler, utmattelse og fyll. Det vil aldri finnes der. 

Når jeg sier at min psykiske lidelse kan måles i ensomhet, gir jeg ensomheten mye makt over meg. Det er viktig å skille mellom å være alene og å være ensom. Å være alene kan være en fin ting, å være ensom er i mine øyne intet annet enn destruktivt og vondt. Et fremtredende symptom ved mange psykiske lidelser, om ikke de fleste, er nettopp ensomhet og isolasjon, kanskje fordi en psykisk lidelse i hovedsak finnes i hodet og tankene. Livet opphører utenfor eget hode, eller man fjerner seg sakte fra det. Dessuten kan ingen se, lese seg til, høre eller føle akkurat hvordan det føles for deg, og gjenkjennelsesgraden, selv hos de som deler samme diagnose, er varierende. Psykiske lidelser er individuelle opplevelser, og de er vanskelig for andre å forstå, de er vanskelig for andre å se, og vi snakker helst om været, innstilte tog og hva vi gjorde i helgen. Psykiske lidelser er ensomme. De skaper et behov for ensomhet, og ensomheten skaper et behov for dem. 


På en måte legger vi opp til ensomhet i lidelsen ved å holde den for oss selv, og ofte, på det mørkeste, mest destruktive, trekker vi oss bort slik at ingen skal måtte se hvordan det faktisk er. Så vondt unner vi de ikke, og skammen ville ikke vært til å leve med. Det tomrommet som oppstår når man fjerner seg fra fellesskapet, stenger alt inne og alle ute, det må liksom fylles likevel, og det du har for hånden er kun det som gjør alt verre; angst, mørke, sult, tvang, fullhet, stemmer i hodet, sinne, sorg.

Ville de tingene spiseforstyrrelsen anser som viktige å holde fast i vært så viktige å holde fast i hvis jeg holdt noen andre i hånden?

Og når kan man kjenne seg friskere? Når dette tomrommet fylles med andre ting enn det sydommen vil fylle det med? Når livet utenfor får ta plass inni igjen, med mennesker, følelser, musikk, opplevelser, sanseinntrykk, latter, kunnskap, kjærlighet, trygghet, varme.

Det nytter ikke å fortsette denne soloreisen, for den tar meg aldri dit jeg vil. Jeg må finne menneskene mine. Og i disse møtene, vil jeg også finne meg selv så lenge jeg kan slippe meg løs fra alt jeg tror er meg. I alle rollene jeg spiller, må jeg slutte å spille. De er alle meg, jeg finnes der, i den flinke, sårbare, lille, morsomme, triste, trygge, voksne, barnslige, engasjerte, nysgjerrige. Jeg er i alt det, og kan være alt det også i egen høye person. Akkurat nå er rollene noe jeg beveger meg inn og ut av, avhengig av motspillere, regler og spillebrett, både separert og usammenhengende for andre og i meg selv. Selv rollene er strenge. mens en friskere person kan være fleksibel og spontan, uforutsigbar. Til og med mer spennende å være rundt, liksom sprudlende av ovverraskelser. Jeg overrasker aldri noen.  

Det føles som at jeg ikke kan være det, den personen jeg vil være med det livet jeg vil være i med de tingene jeg vil gjøre, fordi jeg gikk glipp av min egen vekst inn i meg selv gjennom alle disse årene med selvundertrykkelse. Noen ganger kan jeg liksom se et glimt av det, i en sang jeg ikke får nok av, i måten tiden forsvinner på når jeg gjør noe som er virkelig meningsfullt for meg, når jeg overgår egne forventninger, når det jeg var redd for viste seg å være helt ok, i måten forandring skjer rundt meg og i meg, hvordan luften i går fyltes av snø og i dag sang fuglene, i nærhet og presens, med varme, trygge mennesker, når jeg er sikker på hvem jeg er og hva jeg er for dem. 


Jeg lengter etter å føle eierskap til livet mitt, til stemmen min, til tingene mine, til kroppen min, til interessene mine, til drømmene mine, til følelsene mine, til dagene mine, til pengene mine, til jobben min, til tiden min og hvordan jeg bruker den. Mest av alt, lengter jeg etter andre. Ensomhet holder så mye desperasjon. Det holder meg tilbake. Det fyller meg med behovet til å fylle meg med det jeg har tilgjengelig og det jeg kjenner fra før, som selvhat, undertrykkelse, tvang, utmattelse, væske, sult, mat, mer ensomhet. Ensomheten gjør spiseforstyrrelsen til en nødvendighet. Ironisk nok gjør spiseforstyrrelsen ensomheten til en nødvendighet også. 

Ensomhet, jeg er elendig på det. Og jeg ser ikke poenget i å håndtere det ved å lære meg å bli bedre på å være alene. For de gangene jeg øver meg på å være mindre alene, kjenner jeg at jeg ønsker aleneheten velkommen etterpå, for en liten stund. Jeg behøver begge deler. Det slår meg at det er frykten for mer ensomhet som holder meg fra å komme andre for nære. En slags redsel for deres uforutsigbarhet, alle som kommer og går. Det er vondere å miste noe man har hatt. Jeg ønsker at noe kan være konstant og at noen kan bli. Jeg ønsker å være essensiell for noen, å bli behøvet så mye at jeg må kjempe videre for å være her, være her på ordentlig, i hode, kropp og hjerte. 

Det virker som om det er for sent. Men jeg har ikke tenkt meg noen steder. Så kom. Om det er noen, noe eller meg selv som kommer tilbake. 

Sammen kan det vonde sakte bli mindre, jeg tror på det. Jeg tror bare ikke på at sammen er noe jeg passer til. Og så savner jeg deg plutselig så mye at det får øynene mine til å fylles med tårer. Og så tror jeg litt likevel. 

Hvem er du?

Hei, jeg heter Thea.


Jeg var og/eller er en datter, søster, elev, arbeidspraktikant, kunde, profesjonell, pasient, solist, skribent, sopran, medpasient, venn, løper, kollega, leietaker, hundemamma, skuespiller, matlager, bilist, tv-titter, radiolytter, yogi, turist, blogger, privat, leser, fotograf, medmenneske, foredragsholder, barnepike, og alt annet du har møtt meg som.

I det siste har jeg opppdaget noe interessant om dette. Rundt omkring, i møte med situasjoner og mennesker, behøver jeg å ta på meg en rolle. Enten er den rollen knyttet opp mot en relasjon, et arbeidsforhold, en oppgave eller en interesse. Så fort rollen er definert, er neste skritt å mestre rollen etter de kravene som stilles, det andre forventer av rollen eller det jeg selv pålegger rollen av egenskaper og handlinger. Endringen i meg skjer på sekundet, helt tydelig merkbart i meg, men ikke like synlig for andre, kanskje fordi de er så vant til å se meg slik de er vant til å se meg. Rollespill er trygt, for det har regler. Rollespill er trygt, for det har tidsrammer, begrensninger og forutsigbarhet. Men for mye rollespill kan også føre til konflikter, vinnere og tapere, spilleavhengighet, vanskeligheter med å skille spill fra virkelighet. Man kan spille så man mister alt, og man kan spille så man mister seg selv.

Bak rollene mine, kan selve jeg-et gjemme seg litt. Til tross for en svært introvert personlighet, kan jeg i arbeidspraksis som "journalist" være spørrende, frampå, bestemt og snakkesalig, og det fullstendig komfortabel og naturlig. Det hersker ingen tvil om hva jeg er og hva jeg har kommet for å gjøre. Gråtende kan jeg kjøre til butikken, tørke tårene, kjøpe et eple og smile takk og ha en fin dag til han i kassa. Jeg kan memorere 100 sider i en historiebok og få sekser på prøven. Eller jeg kan løpe to mil, reise til andre siden av verden helt på egenhånd, synge foran hundrevis av mennesker uten annet enn en mikrofon å støtte meg mot, stå på kjøkkenet i seks timer og bake en kake verdig et kongelig ball, si "du er verdifull i deg selv, du behøver ikke å være noe annet enn deg" til en medpasient, sette grenser overfor mamma, be pappa om hjelp, ligge tett inntil en nær søster og krangle høylydt med en bror. Jeg kan juble med armene over hodet når Norge vinner gull, og jeg kan snakke i halvannen time om et svært personlig og vanskelig tema foran hundre ukjente unge mennesker uten å skjelve i stemmen. Jeg kan skrive "klem" og "mange klemmer" og "uendelig mange klemmer", til vennene mine, til besteforeldre og bekjente. Jeg kan til og med banne høyt av forfjamselse, sinne eller for underholdningens skyld. Og som om ikke det var nok, kan jeg tåle å spise etter andres regler, så mye mat, utrygg mat, sammen med andre mennesker, mens jeg vet at jeg sakte legger på meg alle kiloene jeg så hardt jobbet for å få bort og at det er synlig for alle rundt meg.

Jeg kan så mye, så lenge jeg vet hva jeg er.

Og så kan jeg komme tilbake på kontoret og ikke våge å spørre om hjelp til å få bildeteksten i avisen i riktig størrelse. Kjøre hjem fra butikken og vurdere mulighetene for å få en slutt på dette livet. Jeg kan legge fra meg historieprøven i det fine arkivet med andre sekserprøver og ikke huske et ord av det jeg en gang kunne. Jeg kan komme hjem fra løpetur og ikke orke å stå å dusje, reise hjem fra jobb og ikke skjønne hvordan jeg skal klare meg på egenhånd i tre timer, synge foran meg selv i speilet og bli oppriktig skamfull og nervøs, kaste kaka jeg bakte i søpla fordi jeg ikke kan være rundt den, si "du er ikke verdifull, du kan aldri være god nok i deg selv" til meg selv, føye meg etter alt og alle, ikke ville være til bry, krympe sammen til en ball og rope "gå vekk, gå vekk, la meg være", få vondt i hodet av alt innestengt sinne. Jeg kan være så redd for å ta plass og uttrykke egne følelser at jeg later som jeg ikke bryr meg, jeg kan sitte i taushet i halvannen time med psykologen fordi det er for personlig og vanskelig å snakke om. Jeg kan fysisk dytte folk unna om de kommer for nære. Jeg kan til og med banne høyt inni meg og smile pent utenpå. Og som om ikke det var nok, kan jeg spise kun etter egne regler, så lite mat, trygg mat, alene, mens jeg vet at jeg sakte frarøver kroppen min og selvet mitt muligheten til vekst. 

Hei, jeg heter Thea.

Du kan godt spørre hva jeg er, spør gjerne om det. Men spør meg ikke hvem jeg er, er du snill. Jeg var og er ingen, ingenting. Jeg mistet meg selv i spillet. Og der ligger problemet. Hvem er jeg? Hvem er jeg når jeg ikke kan gjemme meg bak noe jeg tror andre vil jeg skal være eller jeg tror jeg bør være? Er jeg den jeg kan være i en av de trygge rollene, utadvent, morsom, kjærlig, dyktig, bestemt og full av initiativ og drivkraft? Jeg håper det. For jeg trives der ute, når jeg spiller og får være med. Og jeg håper at jo mer jeg kan ta den rollen, jo mer kan jeg lære å være slik uten rollen også. 


Til slutt vil jeg tilføye at i oppramsingen om alt jeg var/er, står det ingen ting om spiseforstyrrelser eller andre diagnoser, for det er noe jeg har, ikke noe jeg er. Det må man aldri blande, for da blir alt riktig så dystert og forvirrende. En sykdom er ingen identitet, selv om identiteten kan skjules godt bak den. Men mer om det i et annet innlegg. 

Ha en fortreffelig kveld, som deg selv. Dette bildet er det nærmeste jeg kom et kleint forsøk på indre jubel og impulsivitet i sommer. Jeg kalte det "Her ligger jeg i en blomstereng og prøver". 

Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil

Fremtiden, den er alt alle snakker om. Hvem vil du bli, hva vil du gjøre, hvor skal du? Planene skal helst være store, oppnåelige, målrettede og spennende. De vil høre hva du vil. Hva du drømmer om. Og, ikke minst, hvordan du skal få det til. Så stor du har blitt. Så flink du er. Du kan bli akkurat hva du vil. 

Bak svarene som kommer på rams, uten å si noe konkret, men likevel ikke være for svevende, står en ung kvinne og kaldsvetter. Det var dette hun fryktet. Så fort hun finner tilbake til seg selv, er ikke lenger hun selv god nok. Nervøst flytter hun på seg, vrir den ene skulderen litt, tar håret bak øret, lurer på når hun kan si ha det og gå hjem og grine. Hun må jo bli noe også. Alle andre blir noe, eller er noe allerede. Du kan bli hva du vil. Likevel føler hun seg som den posen med blomsterfrø på Plantasjen, som havnet under en hyllerad og ikke ble funnet før det var for sent for liv der. 

Thea kunne telle til hundre og knytte sine sko. De var grønne, akkurat som jakka og buksa, og sekken var lilla, det var mye farger. 200 meter hjemmefra, fikk hun en plass ved vinduet. Hun kunne lese, hun kunne skrive, hun kunne steke pannekaker. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne annerledes. Det tok ikke lang tid før alt hun kunne gjorde henne besatt av å alltid måtte kunne alt. Hun kunne ikke glemme noe. Hun kunne ikke slurve med noe, hun kunne ikke tåle en feil. Det hun kunne, ble henne, og alle så henne for det. Dessuten var hun usedvanlig pliktoppfyllende og ordentlig. Hun hevet aldri stemmen, hun klaget aldri, hun kom aldri for sent. Inni seg sverget hun at hun aldri skulle gjøre noe som ikke var riktig, eller noe som gjorde andre lei seg, eller noe som gjorde andre sinte. På konferansetimene skrøt læreren av henne, og hun sa takk, for det sier man. Likevel hørte hun ikke etter, annet enn at hun skjønte at hun måtte fortsette med dette, for nå var hun slik, og det ble forventet ting av en som henne. Ikke minst fra henne selv. 

Alt hun måtte gjøre for å fortsette å være den andre så henne være, tok mye tid. Inni den lille kroppen, herjet følelser og behov og behovet for følelser, men det måtte ingen få vite. Hun forsøkte å gjøre som de andre, hun husket som de andre, hoppet paradis som de andre, samlet på snegler som de andre og løp hjem når dagen var slutt, som de andre. Hjemme var hun ikke som hun burde være. Hun har blitt fortalt at hun var vanskelig. Mye sint og mange tårer. Dette kan hun selv ikke huske, for det var liksom ikke henne. Et sted sivet alt det som bygget seg opp ut, i trygge omgivelser som tålte det fordi de var hennes kjøtt og blod. De måtte i hvert fall tåle det, men tålte det kanskje ikke så godt, og hun tålte ikke så godt å være den belastende ungen som ikke fikk sove og ikke torde noen ting og sakte, sakte følte seg for mye.

Til slutt fant hun ut hvordan alt skulle bli bra. Hun skulle bli raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Hun skulle gjøre det hun var god på, og bare være god på alt hun gjorde. Hun skulle ikke gråte eller krangle eller være redd for noe. Hun skulle ha venner, og hun skulle bli en bedre søster, og hun skulle alltid, alltid tenke på andre før seg selv. Hun var bare så gammel at hun fortsatt var for liten for å tenke sånne tanker i det hele tatt. Ikke mer enn 9-10 år, favorittplagget var fortsatt en blå silkepysj med bamser på. Hun visste ikke hva angst var, men hun var redd. Hun visste ikke hva BUP var, men hun satt der og ristet på hodet og nikket i 45 minutter annenhver uke. Hun visste ikke at det viktigste man lærer på barneskolen er å være et barn og være sammen med andre barn, men hun kunne ramse opp alle hovedstedene i Europa, om noen spurte. Ofte sa hun at hun likte skolen, men ofte var det for at de skulle like henne. Hun likte aller best å kunne være best på noe, for hun følte seg som et forferdelig stygt og krevende menneske. 

Slik startet et liv som på papiret så fantastisk bra ut. Alt rett, 37 av 37. Full pott. 6! Strålende. Slik sluttet et liv som kunne vært levelig. 

Jeg skriver om dette i tredjeperson. Det er et eller annet som gjør at jeg ikke helt kan akseptere at det også var meg. Selv nå, som jeg tenker på det, tenker jeg at jeg var så mye bedre da fordi jeg klarte alt det der, til tross for alt jeg ikke klarte av alt det andre livet burde inneholdt. Mitt evige slit for å alltid være så god at andre kunne godta meg, gjorde meg veldig ensom, veldig drevet av tvang, veldig innesluttet. Jeg kan huske jeg hadde hodepine, og et halvt år med så mange bekymringstanker at jeg lå våken hver natt til klokka var to-tre. Jeg kan også huske den første gangen jeg veide meg, den første gangen jeg løy om at jeg hadde spist et annet sted, den første gangen jeg kastet matpakka i søpla, den første gangen jeg ikke kunne spise kveldsmat lenger, den første dagen jeg ikke spiste noen ting, den sekstende dagen i 6. klasse og min første natt på sykehus, da de dyttet en sonde ned gjennom nesen, forbi svelget, nedover i spiserøret, at jeg hostet, at jeg ikke klarte å ikke gråte, at slangen traff magesekken og det kjølige vannet de sprøytet gjennom den mens de lyttet med stetoskop på den hårete magen for å bekrefte at prosedyren var korrekt gjennomført, at jeg ikke spiste noen ting på et halvt år etter det. Jeg kan huske at jeg ikke husker noe på en uke, og så kan jeg huske at jeg var veldig bekymret fordi vi skulle ha en engelskprøve jeg gikk glipp av.

Jeg valgte å bli noe jeg ikke kunne leve opp til: Umenneskelig perfekt uten følelser, uten behov, uten å være til bry for andre. Etterpå har jeg brukt mye liv på å ikke leve og oppheve. Når andre tok kontrollen over maten min, kroppen min, hver minste lille bevegelse jeg gjorde, tok jeg kontrollen over tankene mine, de fikk ingen. For å føle at jeg fikk til noe, mestret jeg skolen perfekt. Etter hvert ble skole karakterer, og mine måtte alltid være de beste. Tiden gikk, og jeg var fortsatt syk og sykelig opptatt av å være god. Jeg hadde noen venner, jeg mistet noen venner, jeg fikk ikke så mange nye. Jeg ble god på å være med voksne, for det var voksne jeg var mest sammen med, på sykehuset, i terapi, selv skolematen ble spist under oppsyn av en lærer. Det var uaktuelt å gjøre normale ting, som å dra på leirskole, Polentur, klassefest, det første kysset, se på film og spise brownies rett fra stekebrettet, være ute for sent. Jeg var på sykehuset, eller hjemme, eller på skolen. 

Etter grunnskolen, orket jeg ikke mer. Det gikk to dager på videregående før jeg forsto at jeg enten måtte slutte på skolen eller forsvinne igjen. Jeg valgte å slutte, men med tiden forsvant jeg likevel. Etter et år, der jeg trodde jeg skulle klare å bli friskere fordi jeg slapp skolepresset, begynte jeg på skolen igjen, like syk. Og enda mer alene. Jeg skulle ønske noen forbød meg å slutte da jeg sluttet, for alt er vanskeligere alene. Igjen fordypet jeg meg i fag og karakterjag, og tre år på tre forskjellige skoler resulterte i toppkarakterer i alle fag, en enda mer innviklet og altoppslukende spiseforstyrrelse og en ny venn. For alle andre enn henne, var jeg en nerd, en kjedelig person, en man kun snakket med om man lurte på noe faglig, eller på et eller annet vis behøvde noe fra. Jeg tror medelever så på meg og ikke så noe annet enn veggen bak meg, som jeg forsøkte å gå i ett med. 

Etter det, har jeg sett at hvem som helst har blitt hva som helst. Studenter, karrieremennesker, forlovede, mødre, fedre, gifte, huseiere, hundeeiere, reisende, noe for seg selv og noe for andre. På stolen jeg sitter, ved mitt arvede kjøkkenbord, i min leide sokkelleilighet, i en liten by utenfor mulighetenes land, med rennende tårer og en krypende følelse av at dette er for personlig å snakke om, er jeg ingen ting av det jeg trodde jeg skulle bli bare jeg ble raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Det viste seg at det bare gjorde det å bli noe helt umulig, og selv nå, som jeg stiller spørsmålet og andre stiller spørsmålet, vil jeg ikke, kan jeg ikke, tør jeg ikke, greier jeg ikke å tro at jeg kan. 

Jeg kan ikke se for meg at måten jeg går på skole på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg har gått på skole på i alle årene jeg har gått på skole. Jeg kan ikke se for meg at måten andre ser på meg på, skal eller kan bli noe annerledes enn måten andre har sett på meg på i alle årene jeg har syntes. Jeg kan ikke se for meg at måten jeg ser på meg selv, skal eller kan bli noe annerledes enn måten jeg alltid har sett på meg selv. I egne øyne er jeg verdiløs med mindre jeg presterer noe usedvanlig verdifullt, noe håndfast og konkret, skrevet ned på et papir eller vist som et tall på en vekt. 

Bare tanken på å sitte i en forelesningssal igjen, kjøpe pensumbøker, flytte til et nytt sted, gjør meg kvalm. Det gjorde meg virkelig syk sist, så fortvilet og mørk og desperat at jeg var redd for å ville dø og redd for å fortsette å leve. Ingen ting ved studentlivet virker overkommelig for meg, og aller minst det alle forbinder med studentlivet: å leve livet, ha det gøy, være sosial, feste, være midt i det. Jeg vet bare hvordan å være for god for mitt eget beste. Og det er ikke bra for meg nå. Jeg har mer enn nok med å forsøke å være god mot meg selv og innfinne meg med å gjøre ting godt nok, og samtidig gjøre noe akkurat passe krevende i den tiden og energien jeg har til overs etter det.

Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente; isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt fram i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for. Jeg vil ikke gå på skole igjen før jeg har mer rundt meg og i meg av det som kan gi livet mitt mening. 

Med snø i håret på myke veier

Vet du hva som skjer når du tar bort noe? Noe annet får ta plass, eller noe nytt får slippe til. Vet du hva som skjer når du lar livet gå litt saktere? Ting får falle og reise seg, inntrykkene rundt deg blir plutselig synlige og kraftfulle, selv snøen blir liggende i håret litt lenger før den smelter. Grusen du trår på åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe du ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 

Jeg velger å huske alt jeg har fått til denne uken, fremfor de få stundene alt brøt sammen. Kroppen har ikke gjort like vondt. Ikke en eneste gang har jeg vært så sliten at jeg bare vil gråte, pakke meg inn og gjemme meg bort. Fremfor å bli utslitt av for harde kroppslige påkjenninger, har jeg blitt akkurat passe sliten i viljestyrken av å la være. Fremfor å være mest alene, har jeg vært mest med. I dag, lørdag, har jeg endelig litt tid for meg selv hjemme hos meg selv, og det føles forfriskende godt. Ute snør det pent og pyntelig, og jeg har kjole på og flettet hår, enda jeg ikke skal noe sted. Til ære for meg selv og det livet jeg har fått et glimt av, her kommer en liste over ukens øyeblikk av mestring: 

- Treningen har bare fått halvparten så mye plass, og jeg har endelig blitt hel igjen. Det er tøft å slutte før tvangen vil, tøffere enn å fortsette, men jeg har greid det, hele uken, og jeg har merket en enorm forskjell underveis og etterpå. Mye frigjort tid, ingen apatiske fosterstillingsseanser på gulvet, fysisk, mentalt og sosialt overskudd, tiltakslyst. En del av motivasjonen har vært at det er bare for en uke, og at jeg kanskje vil bli sterkere av det fordi jeg virkelig behøvde litt etterlengtet restitusjon. Men det har fått meg til å tenke på hva jeg vil at livet mitt skal inneholde, hva alle den treningen egentlig er godt, eller vondt, for, alt jeg orker å gjøre når jeg ikke er så sliten hele tiden. Forhåpentligvis er dette bare starten på en ny, snillere måte å behandle kroppen min på, selv om endringen må skje gradvis og garantert vil gå både fremover, bakover og stå stille.

- Til tross for at jeg har trent betraktelig mindre, har jeg etterstrebet å gi kroppen nok energi gjennom dagen. Noen kalorifattige matvarer er byttet ut med mer næringsrik og energitett mat, og har kjent meg mer tilfreds enn konstant sulten. De neste ukene skal jeg bruke på å innarbeide nye rutiner for innkjøp, måltider og trening, og det kommer til å bli krevende. Det tar lang tid å bli trygg, men alternativet er å bruke all tid på å forbli utrygg, og det kaoset orker jeg ikke mer nå.  

- Hver dag på jobb er en øvelse i å være utenfor egen komfortsone og gjøre ting jeg ikke kan. Av natur er jeg elendig på å gjøre ting jeg ikke kan, jeg unngår det så langt det går. Det begrenser meg i stor grad, fordi det stadig blir færre ting jeg føler jeg kan, og selv ting jeg en gang kunne, slutter jeg å gjøre i frykt for at jeg ikke mestrer det perfekt lenger. Vel, på jobb må jeg utfordre meg. Det heter ikke nei, det går ikke, men ok, det skal jeg prøve. Stressnivået er høyt, presset fra min indre perfeksjonist er til tider nærmest lammende, men jeg står i det og gjør så godt jeg kan. Foreløpig har det vært godt nok. Godt nok er godt nok, godt nok kan i slike tilfeller være bedre enn perfekt. Godt nok senker kravene og gir flere muligheter. 

- På torsdag ble jeg intervjuet og fotografert til en debattsak i Aftenposten. Mer om det når saken skal på trykk, men jeg kan røpe at det dreier seg om noe jeg brenner for og kjenner på kroppen. Jeg overnattet i Oslo, hadde en superhyggelig kveld og morgen med lillesøsteren min, og spiste til og med lunsj som ikke var medbrakt. Pluss i Thea-boka! 

- Thea vs. blomsterfluer: 1-0. I en plante fra Plantasjen, en stor, dyr og flott en, fant jeg kilden til minifluehelvetet hjemme. Selveste moder jord, i en potte av terrakotta. Etter å forsøkt alle kjerringråd, klappet og klappet de små inntrengerne flate mellom hender, mot vinduer, gulv og vegger, stukket fyrstikker opp-ned i jorda og sprayet med salmiakkvann, endte hele planta på trappa i vinternatten. Men litt frost skadet visst ingen, annet enn å ta livet av draketreet der det sto til sakte opptining i gangen, og bladene falt mot flisene, mens fluene våknet opp av vinterdvalen igjen. Nå ligger alt dødt og levende i den store restavfallsdunken i oppkjørselen, og hjemmet er fritt for både grønt og husdyr. Girlpower, fly, fly goodbye!

- Med tente lys, rolig musikk og avslappende stemning, gjorde jeg yoga hjemme uten at det utviklet seg til en styrkeøkt. Attpåtil tok jeg en lang dusj og spiste ordentlig kveldsmat etterpå, og den natta sov jeg så godt, uten smerter, mett og varm. 

- Jeg har drukket mye mindre enn jeg pleier, takket være nok et forsøk på å slutte med Pepsi Max. Det har ført til mer sammenhengende søvn, et mindre anstrengt forhold til kroppen, færre toalettbesøk, bedre sult- og metthetsfølelse og etter hvert ga den verste hodepinne seg også. Av erfaring melder behovet seg ved neste tur på butikken, men akkurat nå kjenner jeg ikke noe tvangsmessig sug etter det, og det er en fri følelse. 

 

Livet i saktere, lettere, snillere tempo, har vært mest fint. Støtten fra famile, venner og lesere har vært motiverende og betryggende. Neste uke skal bli så god som mulig, det tror jeg på. Kanskje saktere, lettere, snillere kan gi meg mer enn det jeg tror jeg mister? Det handler om meg selv, men ikke bare det. Meg selv med meg selv, meg selv i verden, meg selv med andre. Hvem vet hvilket liv som kanskje venter når man slutter å flykte fra det?

Grusen jeg stamper i og snubler bortover, åpenbarer seg som en fortryllende vei innover, nedover i noe jeg ikke vet hva er, men stadig kommer nærmere. 




 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
Thea

Thea

25, Eidsberg

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på. Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits