hits

du skal ikke tro

 

Du skal ikke tro

at du er noe
 

du skal vite det 

 

 

 

mot en annen verden

 

jeg sukker

og lukker øynene for det jeg så og kjenner noe knuser inni meg

mens jeg henter en feiekost og skulle ønske livet ikke var så dyrt og at hjertet ikke var så bart

som det det er i dag

 

jeg sukker

og lukker ordene i tankene i historiene om hvordan det var å være meg en gang

mens jeg leter i hylla etter en annen bok å sovne til her jeg ligger våken og

skulle ønske det kunne ende godt

 

jeg sukker

og lukker noen ute for å kjenne hvordan det er å faktisk høre til og føler det

gjør vondt å få vite at det betyr så mye å bli sett selv når jeg er liten og

jeg er stor nå, slutter aldri å lære

 

jeg sukker

og lukker opp en annen verden der jeg verken knuser eller knuger fortiden i hendene og

tror jeg drømmer men våkner og kjenner at det er helt på ekte at jeg 

tross alt har det bedre nå selv om i dag gjør ganske vondt

venter noen på meg og jeg går dit

 

 

 

på trygg avstand

 

det vil alltid være dine

ord mot

mine følelser

 

 

 

 

Hverdagen kurerer bare nesten alt

På tirsdag våknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for å pusse vinduer i morgenlyset. Så det gjorde jeg, før jeg kokte kaffe og nøt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg føler jeg fikk gjort hele påsken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte påskeuken, krympet og gjemte seg i møte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til på samme måten, og innen torsdag følte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende. 


(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/løping utendørs, har jeg ikke sett snurten av farger denne våren.)

Det triste er at det ble helg igjen allerede på fredag, og nå er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grått og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det så greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina føles som bly, knærne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg føler meg ikke mett eller påfylt av energi når jeg har spist, stemmen er grøtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, får ikke sove og våkner ved soloppgang like trøtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt å puste.

Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og så tar tirsdag en støyt før jeg på onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig løsning på mine underliggende gnagsår. Og brått er det fredag igjen. 

Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke så bra å samle opp all gørr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode på kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er å presse kroppen enda hardere på trening og regulere følelser ved å regulere mat. Det gir mye mening for meg nå hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg må begynne å jobbe med det parallelt med alle småtingene jeg jobber med her og nå, fra minutt til minutt.

Det er kanskje på høy tid å grave dypt for å komme videre. Ned i følelsene, slippe de fri, gråte litt, heve stemmen, slå i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein på destruktive runddanser, se med nye øyne på gamle relasjoner og med gammel visdom på nye, stå i valg og avgjørelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjør det med oss når jeg skal være meg? 

Våren har i hvert fall et enormt potensiale til å vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhåpentligvis kommer krypende med litt tid og tålmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert. 

 

det er liksom greiere sånn

 

det er en del ord inni meg som vil ut

men ordene mine var aldri ment for å såre noen

og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot

 

så da holder jeg de inne, 

og så såres jeg i stedet

 

det er liksom greiere sånn

 

peace out, og alt det der

 

det går i tusen knas

i hodet

i hjertet òg

 

 

Jeg kan lappe sammen meg

det kan jeg

 

 

 

 

Noen som deg

 

Det gjør litt vondt å trenge noen,

det gjør faktisk det

Når noen er opptatt med

å bli trengt av andre

 

Det gjør litt vondt å trenge noen, 

det gjør faktisk det

Når noen har det fint

og du ikke vil forstyrre

 

Det gjør litt vondt å trenge noen, 

det gjør faktisk det

Når noen ikke vet om hva andre behøver

og andre ikke klarer å si

 

at akkurat nå så er jeg sliten av å klare selv

og ganske trist

og det er ikke sikkert jeg kan tulle det bort i dag

det hjalp ikke å løpe heller

 

for i dag så gjør det vondt

over alt, helt inn

og 

og

 

og jeg trenger

 

noen

som deg

 

 

 

Fontenehuset, et sted å finne, finnes og bli funnet

                          (Et bilde fra i fjor, i lengsel etter åpent vann, grønn skog, bare tær og vår)

Nå skal jeg prøve å samle de riktige ordene til å formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forsøkt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for små, dette er for stort, dette er for godt til å være sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant: 

Fontenehuset i Oslo

I morgen er det seks måneder siden jeg åpnet døra inn dit for første gang. Nå er det nesten vanskelig å gå derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg får være der. På de siste seks månedene føles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 år i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende håpløst. Nå går det fremover, så fort at jeg knapt holder følge med egne fremskritt. 

Til nå har jeg vært varsom med å dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppfølging i helsevesenet. Først og fremst fordi det er svært individuelt hva man har behov for og utbytte av, men også fordi jeg dessverre har flere dårlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken råde eller fraråde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseområde, men jeg oppfordrer som alltid til å være åpen og ærlig og oppsøke hjelp når du trenger det. Likevel velger jeg altså å skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil være det riktige for alle, men fordi det kan være det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, så vil jeg være en som forteller om det. 

Men, før jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du få vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom å gi medlemmene muligheten til å finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene på huset. Hver enkelt får den støtte og veiledning man ønsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, både på huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer på huset; alle menneskemøter der, arbeidsoppgavene som gjøres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper. 

Du kan klikke på denne linken for å komme rett inn på hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er altså "mitt" hus. Jeg følte meg hjemme fra første sekund.

For å oppsummere dette, kan jeg si at:

Fontenehuset er et sted å finne, finnes og bli funnet. 

Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd håp og spede drømmer.

Fontenehuset er et sted med åpen dør og høyt under taket. 

Fontenehuset er et nytt utgangspunkt. 

(et bilde fra Mølen for lenge siden, bare fordi det er så optimistisk og fint)

Det er vanskelig å beskrive følesen av å plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp å lete etter. Her var den, løsningen, liksom. Alt og alle jeg behøvde, under samme tak. Her var den genuine jeg også, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tør, hun som vil, hun som ler, hun som prøver, hun som vil være en del av et fellesskap og kan småskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, så glad er jeg for å se henne igjen. Tenk at det er sånn jeg er. Tenk at jeg kan få være sånn. 

Livet var så lenge redusert til å handle om å overleve. Det er nye tider nå. Jeg tror det må kalles levestadiet. Nå skjer det. Det er nå det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedeværelse av håp og fravær av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og færre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart. 

Og apropos å skrive mer her på bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behøvde den til å tørre å si det jeg ville si, føle det jeg følte, holde meg med selskap i all ensomheten, støtte meg når jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til å ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.

Nå kan jeg være hele meg uten bloggen, sårbar og sterk. Nå har jeg det jeg lengtet etter. Nå er min stemme min, mine ord mine, mine følelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg måtte være. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et ønske om å forstå og å akseptere. 

Jeg skulle ønske alle de som har møtt meg før kunne se meg nå. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile på tusen måter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har fått nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min føles mer verdifull. Jeg kan våkne med forventning til dagen og prioritere det som gjør meg godt. 

Takk for at dere gjør livet mitt til et sted jeg vil være. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere på Fontenehuset i Oslo, venner, familie, søskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg føle at også jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som får meg til å betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:

"Hva om
jeg er så bra
som du tror"

Dere er brikkene jeg manglet. Nå henger alt sammen, nå kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant. 

(et bilde fra forrige uke, vakker vårstemning i skogen)

 

 

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være. 

Dette må være den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det både som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve på ordentlig, men også formidle det ekte, det nære, det vanskelige og det som er bra. Nå har det første hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan være frustrerende å kjenne at jeg ikke klarer å finne tiden eller evnen til å få de skrevet ned. 

Mennesker fyller nå mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rømmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som får være bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, altså), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjøre slikt jeg behøver, vil eller føler jeg må, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for å vende tilbake til det sosiale liv. Denne bølgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til å være alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg føler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.

Jeg er heldig, jeg har mange, og noen får ha meg. 

 

Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat nå. Når dagene er gode, er det helt ok å være den jeg er. Gjøre det jeg gjør. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte føler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig mål. Det handler mye om vanskeligheter med å sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til å legge til mer, men ekstremt dårlig til å trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene på pause og forsøker å finne ro og tilstedeværelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/må-tanker, dukker det kanskje opp en ørliten, nærmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og ærlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da. 

Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i møte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mønster. Jeg beveger meg ustøtt på en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men så kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare også dette. 

Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted å bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til å være med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, sånn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rått og direkte. 

Til neste gang, lov meg å lytte litt ekstra godt etter når tankene taler for deg. Hva vil du, sånn egentlig?

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være. 
 

 

Med isroser på øyevippene

Med isroser på øyevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vinterværet. Det går sakte på isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utålmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen løper med knasende pigger, selv prøver jeg å løpe litt mindre og gå litt mer på ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig å suse nedover bakkene, selvfølgelig.  

Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene går, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg på at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.

Men så tenker jeg at det kanskje er bedre å være opptatt med å leve, og at hele hensikten med denne bloggen var å finne ut av det. At det er bedre å snakke med folk, le med folk, være med folk, enn å sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre å bli sliten av å være meg selv, enn å bli sliten av å forsøke å forklare hvem jeg er. At det er bedre å gi av meg selv i møte med andre, enn å gi av meg selv til et tastatur. Når kveldene kommer, og dagene har vært fulle av menneskemøter, følelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn å fylle på med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.

Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. Nå innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg føler på ved å leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake nå som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det. 

Derfor vil jeg tillate meg å ikke føle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke være et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye å si og tanker jeg vil dele, men ikke på bekostning av levde dager.

Følelser kan føles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utålmodig etter å føle, jeg vil se, jeg vil høre, jeg vil smake, jeg vil være. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve. 

 

Og så smiler jeg

Jeg har ikke tid til å bruke tiden min til å bare få tiden til å gå lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjøre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vært til nå, eller hvorfor alt livet har å by på, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men nå forandres forsiktig alt det, så gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som før, og det gamle føles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. Å ville så mye på en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.

Du har tid, hvisker jeg mildt når det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om når livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.

Jeg har troen på at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.

Og det jeg vil er å synge, låne noter på biblioteket og spille piano til, melde meg på skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, løpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til å høre på musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese på senga.

Kveldsmat og te med lillesøster, gå på kino, ofte, ta en helg på fjellet, skrive bok, ta med skiene på bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri før har vært, huske på de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjøre yoga på et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg føle det jeg føler og si det jeg vil si, flette håret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile på ordentlig, glemme å se på klokka, gi meg tid. 

Men. Noe må vike når noe får ta mer plass. Og det gir angst å slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det å reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slår imot meg, pusten ut av meg, så er jeg der igjen, men ikke for å bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner å bygge livet på? Kan det gi ro å bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen å bli glad i?

Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og så smiler jeg.  

 

"Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene"

Først ble jeg halt under en løpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke løpe fra noen ting. Og nå som behovet for nettopp det er så uendelig stort. Så skulle jeg vaske klær, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede på grunn av kneet, og klarte å legge fra meg alle nøklene mine i kjellerboden og låse den utenfra med hengelåsen, og med det låse meg ute fra både bod, kjeller, inngangsdør, telefon og leilighet.  

Deretter brukte jeg en god stund på å bare være helt tom og tenke at kanskje det går over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til å ordne opp. Men i treningsklær og tøfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for å hjelpe meg. "Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene", sa hun, og øynene viste at hun så langt utover og forbi det at jeg var låst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene på døra, og jeg fikk ut nøklene og skrudde døra på igjen.

Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer å gi. Så jeg begynte å koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grønnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig både så og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var så varm at vakuumet fikk lokket til å poppe av og halve suppeporsjonen til å eksplodere utover kjøkkenet. Noen andre får ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med tørketromlet klesvask på sofaen. Men ingen andre gjør det, det er bare meg her, så etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne å vaske. Da glapp lokket på flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tålmodighet.

En halv tørkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe på, slang jeg i vasken, satte på springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, innså jeg at også kjøkkenvekten hadde havnet der. Nå virker ikke den lenger. Den tåler visst ikke vann så godt. Hva skal jeg veie havregryn på i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen gå?

Resten av dagen har fortsatt å deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare gå og legge meg nå. 

Jeg skjønner at det ikke skal være så lett, livet. Men må alt jeg gjør bli så vanskelig?

 

Men i morgen skal jeg hvile

 

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

Så mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare høre det bli stille. Så, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag må jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, løpe ut døra og bli ferdig med treningen før jeg rekker å bruke opp energien på noe annet. Da blir det litt stille, når kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjør litt vondt, det er godt.  

Så fylles hodet av tanker igjen, en utømmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg må, hvem var det som sa at jeg måtte, den første gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å måtte til slutt? Hvem kan si stopp? Når er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo på stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, først da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det føles nesten sånn. 

Jeg kan lure på om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min også. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. På min måte, den eneste måten som går. For det er vel viktig at det går. Jeg må vel gjøre det jeg må gjøre for å få gjort noe som helst?

Så fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg går dit jeg skal, er der, går tilbake senere og så står jeg litt rett opp og ned før jeg kanskje kan få spist noe middag. På den måten som gjør at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snømåke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg går. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg på madrassen, har ikke noe annet ønske enn det. Sovner med håpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette dråper renner nedover ryggen, jeg sitter på toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. Må trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

 

 

Trygt

 

To par øyne lukkes i hverandre.

Med kjærlighet i hjertet i blikk i blikk.

Du er der. Det er trygt. Det er trygt å bli og det er trygt å gå, det er trygt å se

og det er trygt å blunke. Det er trygt å tie og

det er trygt å rope. Det er trygt å falle 

og det er trygt å reise seg. Noen har

deg. Du har noen.

Trygghet gir

frihet.

Uten er man fanget. Løp av gårde nå,

jeg er her

når du snur deg. 

 

 

 

Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik sånne dager kommer og går. Et høyt nivå av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil være tilstede i. Likevel har jeg ikke klart å være tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til å gjøre slikt som føles trygt, fulgt tankene uten å tenke på hva det gjør med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som å utsette måltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la være å ta telefonen, bli stående foran speilet og forsøke å finne noe å ha på meg i så lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og så spise meg for mett, stå over neste måltid igjen, gå, gå mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlåst i eget hode og tenke at dårlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for så vidt riktig. På den måten kan ikke dårlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Først må jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor føles det trygt å agere på tankene? Antagelig føles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre måten, den snillere måten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter å handle som før. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjøring og begynne å grave/hugge/tråkke meg mot et annet mål. 

Likevel må jeg være realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vært bra. Og midt oppi de dagene er dette så langt borte, og midt oppi dette er de så langt borte.

Jeg frykter mørket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten så stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha sånne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det "trygge" ikke er trygt lenger og aldri har vært det. Uansett hvor mange ganger jeg må erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke løses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av å bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av å bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlåst av å grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behøver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lærer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

 

 

Nummer 201

Som alltid er jeg litt sen med disse milepælene. Det ble verken ballonger, kake eller feststemning denne gangen heller. Det er kanskje like greit, siden ballonger og kake er mer stresstemning for meg. Innlegg nummer 200 ble publisert under uvitende og rolige omstendigheter fra sofaen en ettermiddag for fire dager siden. Men, nå har jeg altså talt opp, og dette er innlegg 201. Det er verdt et ørlite hurra!

For en liten stund siden begynte jeg på arbeidet med å lage en sikkerhetskopi av bloggen, med klipp og lim inn i Word, og vi snakker altså om totalt 152 975 ord. Det er så mye at jeg nesten ikke kan fatte og begripe at det går an. Det er så mange ord at Word bruker ti minutter på å laste inn hele dokumentet. Det er flere ord enn jeg noen gang kunne drømme om å skrive. Og attpåtil er det ord fra og om meg, ord om mine tanker og følelser, ord som før ble holdt inne. Ord jeg nå verken skammer meg over eller er redd for lenger. Ord som gjør samtaler mulig, forståelsen mer omfavnende, ord som kan brukes i kampen mot den tause, ensomme lidelsen.

Så hvordan går det nå, 152 975 ord siden den spede starten på mitt nye, mer åpne liv? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Går det bedre? Går det dårligere? Går det framover, bakover, eller kanskje sporer jeg av? Spiseforstyrrelsen er på en måte en så stor og selvsagt del av meg at jeg ikke vet hvem jeg skal svare for. Dens seire blir mine seire. Mine tap blir dens tap. Mitt liv er både mitt liv og så langt fra livet mitt som det kan gå an. Jeg er ikke lenger like selvdestruktiv, men i hodet foregår krigen stadig mellom den delen som vil meg vel og den delen som vil meg vondt. Ofte føler jeg meg sterk når jeg står imot sykdommen, mens andre ganger føler jeg meg sterk når jeg føyer meg etter den. Kanskje vil det alltid være sånn. Men jeg tror at det kan bli bedre enn dette. At det må bli bedre enn dette. Det beste har ikke hendt ennå.

Det er likevel en forskjell, jeg er ikke den samme som i mai 2016. Først og fremst er jeg eldre, og en smule mer trygg og avslappet. Jeg bor et annet sted, nærmere venner og muligheter, og det er fint å ha alt og alle mer tilgjengelig når jeg plutselig har lyst og overskudd til å gjøre noe. Samtidig er jeg mye mer meg selv i møte med andre, den ekte, ærlige og litt morsomme meg. Bloggen har vært en fin arena til å utforske egen personlighet og utvikle og utfolde meg og mine interesser. Jeg ser på meg selv med nysgjerrig øyne, og begir meg inn i nye ting med mer forventning og forunding enn frykt og motvilje.

Åpenheten her inne, både fra meg, men også fra dere, mine trofaste og varme lesere, virker inn på livet utenfor bloggen. I relasjoner og menneskemøter der jeg før var engstelig, unnvikende og skamfull, opplever jeg nå det motsatte.  Det føles som at mine venner, min familie og andre jeg møter også kjenner på denne nye, romslige måten å omgås på, der ingen ting er for stort eller for lite å snakke om. Vi er ikke lenger like redde for følelser, verken de gode eller de vonde. Jeg føler meg mindre og mindre som en belastning og mer og mer som en ressurs, en som både kan gi og ta imot. Alt er mer ekte. 

For å oppsummere dette, kan jeg kanskje si at jeg har tatt skrittet inn i livet igjen, som et sosialt, åpent og kreativt menneske. Livet er uforutsigbart og vanskelig, håpløst iblant, men også fint og glimtvis vidunderlig. Livet er mye på en gang, uansett hvordan man har det og hvilken livssituasjon man er i. I denne usikkerheten og de utfordringene jeg står i, krever spiseforstyrrelsen fortsatt sin plass, som en strategi for mestring, trygghet, kontroll og angstdemping. Jeg behøver den for å møte det som kommer, og den gjør det noen ganger litt lettere, for en liten stund, men aller mest enda mer vanskelig. Men jeg kjenner samtidig en trass og motvilje mot den, og et håp om å finne andre løsninger, annet innhold som kan bli mer viktig, mer riktig. 

Derfor vil jeg ikke gi meg her. Jeg har ikke noe mål med skrivingen, annet enn å fortsette, åpne opp, lære og vokse. Leve litt på veien. Le masse og være i dagene mine med hele meg. Hva vil det bli, hva venter nå? Det vet jeg ikke. Men jeg er her. 

 

Stopper opp og sier NEI

Nyttårsaften og uke 1 er ikke min beste tid, det nye året virker truende på min eksistens. Fylt av angst for januar og de ekstra utfordringene et nytt år fører med seg. Ikke utfordringer i form av alt som må forandres, men utfordinger med å stå imot presset om forandring. En angst for forventningene og hetsen rundt det som skal starte og sparkes i gang, uro og press over alt som nå skal begrenses eller forbys. Nå skal vi bli nye, bedre, sunne, tynne, sterke, vakre, rike, dyktige, stressfrie, opphøyede versjoner av oss selv. Og jeg som akkurat hadde begynt å tro litt på at jeg er bra nok akkurat som jeg er. 

Jeg føler meg liten i møte med det. Som en liten og maktesløs ingen med en stemme som når for kort, ofte ikke inn til meg selv engang. Som en svamp som suger til seg alt, en magnet som trekkes mot alle retninger. Sveiper og blar og skummer meg gjennom tekst og glansede bilder, blir stadig mer frynsete, mer redd, mer usikker. Jeg som trodde jeg sto stødigere i meg selv nå, opplever at jeg i stedet for å stille meg kritisk til alt som skrives og presses på, begynner å betvile min egen motvilje mot den type påvirkning. Betvile mine friskere tanker om at kroppen ikke har hatt annet enn godt av litt jul og litt hvile, at hjertet ikke har hatt annet enn godt av selskap og kjærlighet, at hodet ikke har hatt annet enn godt av å slippe litt opp på regler og gi rom for intuisjon og egen frie vilje.

Detox, kickstart, periodisk faste, treningschallenge, no pain no gain, kjøttfri, kur, sixpack, morgentrening, proteinpudding, forbrenning, treningsplan, laktosefri, squat 'til you drop, sukrin, glutenfri, lavkarbo, eggehviter, suppediett, fettfobi, svettefest, mammakroppen, sommerkroppen, regler, fitness, godtestopp, grenser, renselse, bare en mil til, bare et par kilo mindre, bare litt, litt, litt, jeg har kontroll, jeg har kontroll, jeg klarer det fint, jeg har det bra, jeg er ikke på avveie, ikke enda, jeg er sterkere denne gangen, jeg må, jeg skal, jeg trodde jeg ville.

Men nei. Jeg stopper det der. Stopper opp og sier NEI. Holder for ørene, kniper øynene igjen og synger så høyt jeg kan på en irriterende sang så ingen lyder, ingen ord, ingen bilder, ingen syke tanker får slippe inn og feste seg. Jeg må stoppe det der. For om jeg ikke stopper det der, mister jeg snart, veldig, veldig fort, evnen til å stoppe i det hele tatt. Det er kort mellom tanke og handling i meg, det er veldig, veldig, helt ekstremt liten avstand mellom kontroll og tap av kontroll. Fremgang og tilbakefall. Det friske og det syke. Mellom meg og at jeg forsvinner.

Jeg har alt å tape på å fortape meg i det. Jeg har ikke kommet så langt for å falle tilbake. 

Kjære du som leser. Jeg foreslår at du også, i dette øyeblikk, trykker pekefingrene lett mot ørene, lukker øynene, gauler på en sang du digger og våger å tro på at du er bra nok akkurat sånn du er. Finn mot til å stå imot presset, til å lytte mer innover enn utover, til å lære deg selv å kjenne og være nysgjerrig på den du finner. Det er så mye som venter på deg. Det ekte, frie, tøffe og kaotisk fortryllende livet ditt er ditt liv. Du bestemmer. Du har alt å vinne på å være den du er. 
 

 

Med ønsker om et godt nytt år

Det var ikke sånn julen skulle bli. Men her sitter jeg nå på sjette dagen, i pysjen, sipper til et glass appelsinjuice med ingefær og hviler litt mellom hostekulene. Immunforsvaret klarte ikke å stå imot smitten fra alle familiære hold, og i samme sekund som jeg endelig skulle sette meg ned og bare nyte julen, besøke venner og ta vare på meg selv igjen, da fikk jeg influensa. Hurra. 

Jeg har hatt god tid til å tenke, og stå i (eller rettere sagt ligge langflat i) angsten som kommer med å ikke orke annet enn å ta meg fra senga til kjøkkenet til badet til senga, riste puta og trykke i gang nye episoder av Gilmore Girls på Netflix. Jeg gjør hva som helst, har jeg tenkt, bare jeg får slippe denne vonde halsen og feberheten og apatien og kvalmen og øreverken og hosten og håpløsheten. Hva som helst, selv om det å krype under teppet og ikke gjøre noen ting mens jeg likevel spiser mine måltider, er noe av det mest krevende jeg gjør. 

Tiden og roen har hatt effekt, selvfølgelig. I går stablet jeg meg opp på beina og fikk tatt en dusj, i formiddag ruslet jeg en tur rundt i nabolaget, innpakket i ull og boblejakke. Det går sakte i riktig retning, og jeg klapper meg på skulderen over egen innsats.  

Jeg ser på dette som en siste prøvelse med vennlig hilsen 2017. Denne uken har virkelig satt mine vanlige tvangsrutiner litt i perspektiv. Antagelig har kroppen og psyken bare hatt godt av tvungen hvile. Jeg har verken fått trent som jeg pleier, spist som jeg pleier eller gjort som jeg pleier siden før USA-turen, men kroppen både ser og føles omtrent lik ut, som et standhaftig og håndfast bevis mot spiseforstyrrelsenes vrangforestillinger. Skal 2018 bli året hvor jeg, i egen høye person, knuser dette hjernespøkelset for godt? Det er jo lov å håpe, og viktig å tro. 

Nå kribler det i hele meg etter hverdag og alt som kan hende i det nye året. Jeg er klar. Jeg ønsker meg bare å bli frisk igjen, slik at jeg kan fortsette den gode utviklingen jeg var midt oppi.  

Et lite skravleinnlegg her altså, fra den sykes kjøkkenbord denne siste dagen i året. Jeg håper du går det nye året i møte med forventning og nye krefter. Uten krav, men med hjertet fullt av håp og sjelen full av drømmer. 

Klem fra Thea <3 

 

 

Julefreden

Nydelig musikk flommer mot meg fra stua der lillesøster sitter og spiller julesanger på piano. En gang var det jeg som lærte henne det, og nå er hun tusen ganger så god som meg. Mamma har fyrt i peisen, og Nure, familiens hund, ligger fornøyd i kjent positur på ryggen inntil sofaen etter å ha fått en brødskalk med leverpostei. Pappa har reist på jobb, men vi to satt oppe i natt og så litt på TV og spiste kalde kjøttboller (pappa) og fruktsalat (jeg), etter at alle gjestene hadde dratt hjem og resten av familien hadde lagt seg. Broren min har også reist på jobb, og kanskje stikker jeg innom der senere med en gødtekæll (hvit kakemann) som han kan kose seg med mens han arbeider. 

Vi var mange i går, hele 14 stykk, og manglet bare en storesøster. Vi feiret jul slik vi feirer jul, med kalkun og lett overkokte grønnsaker, mammas beste saus og fullt kjør helt til all maten sto på bordet og julefreden kunne senke seg. Siden vi var så mange, måtte vi finne en alternativ måte å gå rundt juletreet på, og endte opp med å holde hender og rekke hele veien rundt "rundkjøringen" i mine foreldres hus, altså gjennom begge stuene, gangen og kjøkkenet i en stor ring. Så sang vi "Så går vi rundt om en enebærbusk-busk" mens vi hoppet høyt på hver ekstra "-busk" og holdt på å le oss ihjel over egen jultregangoppfinnsomhet. Jeg vet ikke hvem som moret seg mest, den yngste eller den eldste generasjonen. 

I dag er jeg litt pjusk, og det er kanskje ikke så rart, ettersom familien har ligget strødd med lungebetennelse og febertokter de siste dagene. Kanskje er det best å bare bli sittende her foran peisen, i pysjen, og lese julehefter og se på julefilmer og forsøke å ikke jages opp av at jeg hadde planlagt å løpe i dag. 

Det har gått bedre enn på mange år, alt dette med maten og familien og treningen og rutinefravik. Det er godt. Jeg holder rundt den nye meg med varme, varsomme hender, så redd for å miste henne igjen. Akkurat her, akkurat nå, akkurat sånn, akkurat nok. 

Med et julepyntet bilde vil jeg ønske dere alle en fredfull julehøytid. Hold sammen, vær nær, vær raus og vær god, mot deg selv og de rundt deg. Julen er både lett og tung, vakker og vond. Full av kjærlighet og fellesskap, full av lengsel og ensomhet. Alt stort blir lite og alt lite blir uendelig stort.

Klem fra Thea <3 

 

 

 

Det er deilig å ville leve

Det var annerledes å komme hjem denne gangen. Det var annerledes å være borte også. Alt er annerledes nå. Jeg føler meg ikke som den jeg var, men den jeg ønsker å være og er på vei til å bli. Jeg føler meg glad, lett, sterk og full av kjærlighet. 6 dager med Sarah ga inspirerende og vidunderlig påfyll av livskraft, fra et utgangspunkt som allerede var mye bedre enn på lang, lang tid.

Vi snakket mye om alt dette. Hvor annerledes alt er. At jeg kunne glede meg både til å komme til henne og til å reise hjem igjen, at vi funker så bra sammen, hvor langt vi har kommet, hvor langt vi har igjen og hvordan vi er klare for det som måtte komme.

Shit, altså. Jeg sprekker nesten av livsvilje og livsenergi. Det er så mye jeg vil gjøre, så mange jeg vil være med, så mye kjærlighet jeg vil gi og så mye essensielt jeg vil dele. Når man møter verden med åpne armer og sultent sinn, blir verden både større og mindre samtidig. Livet også. Det er deilig å ville leve. 

På grunn av alt dette kan det bli vanskelig å sove i natt, men kanskje mest fordi reisen hjem var lang og søvnløs, og at dagen i dag ble forkortet fordi jeg sov helt til 12 (ny rekord!). Enn så lenge sparer jeg resten av ord og tanker til et senere innlegg og gir deg heller noen bilder fra mine siste timer i USA. Kanskje kan du se noe av dette jeg prøver formidle med ord i bilder. 

 

 

 

 

 

I ville vesten

I en nydelig New Mexico-solnedgang, løp jeg en runde i mine flunkende nye løpesko. Sarah har forsikret meg om at alle slanger er i dvale nå, men jeg holder meg til asfalt og løper årvåkent midt i veien likevel. Enhver pinne og sprekk får meg til å hoppe himmelhøyt. Plutselig ble jeg overrumplet av naturen likevel, for ut av kaktus og buskas kom det snikende en coyote over veien en 7-8 meter foran meg. Reaksjonen min var like kraftig som om det skulle ha vært en bjørn eller fjelløve, for nest etter slanger, er det det jeg er mest redd for her, med god grunn. De observeres til stadighet i utkanten av byen, og området min søster bor i er midt i villdyrenes rike.

Skrekken og forfjamselsen ble brått snudd til rødmende latter, for et par turgåere hadde sett både meg og coyoten, og vinket leende til meg og sa "it will probably leave you alone". Coyoten løp bedagelig videre, og jeg også, dog litt mer på vakt. Vel hjemme, styrtet jeg inn i huset og til sengen der Sarah lå og sov middag, og vekket henne med min begeistrede villdyrhistorie. Hun sa bare "ok", snudde seg litt irritert rundt og sov videre. Coyoter er visst like sjeldne og verdsatt her som brunsnegler er i Norge.

Hjelpes! Akkurat når jeg skriver dette er jeg alene hjemme, det er kveld og mørkt, og jeg er litt småengstelig og har låst alle dører og og lukket persienner for alle vinduene, og selvfølgelig begynner det å ule fra en hel flokk av disse coyotene i den svarte natten, så høyt at du skulle tro de var like utenfor. Det var de sikkert også. 

Nå kommer jeg ikke til å tørre å reise meg fra denne stolen før Sarah ringer på. Det frister ikke akkurat å løpe mer alene heller. Men det var så deilig å løpe igjen. Å være ute av treningsrutiner og langt vekk fra treningssenteret, stresser meg veldig. Jeg prøver å tenke at kroppen sikkert har godt av en litt annerledes uke, og at litt løping, yoga, klatring og shopping er bra nok aktivitet. Likevel føles det som at kroppen forfaller og at jeg ikke kan spise når jeg ikke trener hardt og mye, enda fornuften vet bedre. Jeg vet bedre. Det er bare vanskelig å tro på det. Jeg har antagelig veldig godt av å måtte stå i dette, i hvert fall for en kortere periode på tur. 

Leggene mine er fortsatt ganske ømme etter en løpetur tidligere i uka med et par lånte barfotsko. Barfotsko er ikke min greie, men er man løpedesperat nok og ikke har fått kjøpt nye løpesko enda, får man tåle litt smerte. For i en koffert, et eller annet sted i verden, ligger løpeskoene jeg pakket til turen, sammen med mine favorittklær, favorittløpeklær og favorittundertøy, julegaver, stoffskiftemedisiner, pulverkaffe og te og norske suketter. En koffert full av alt jeg trenger i livet mitt akkurat nå. I morgen har den vært borte i fem dager, og da settes det visstnok i verk nye tiltak fra flyselskapets side. Jeg vurderer å be om forlengede mellomlandinger på hjemreisen, så kan jeg lete selv! 

Hele oppholdet her er derfor litt rart, for i stedet for å gjøre hyggelige søsterting, som å løpe og ta bilder og gjøre yoga og bade i varme kilder og bake julekaker og kjøpe julegaver og drikke kaffe og se på julefilm, bruker vi formiddagen på å sitte i telefonkø hos American Airlines, og jeg tråler gjennom butikkene på jakt etter truser, sokker, genser, bukse, BH, treningstøy, løpesko og barberhøvel og alt annet jeg behøver etter hvert som dagene går. Når vi er ferdige med å gjøre alt det, er vi lei av butikker og at alt plutselig dreier seg om ting og undertøy og bagtags og rettigheter. 

Så slik går nå dagene. Og alt dette til tross, så har jeg det så fint her med Sarah. Vi er totalt forskjellige på absolutt alle måter, men fungerer overraskende bra sammen. Hun er fryktløs, og jeg er engstelig. Vi behøver hverandre for å havne i en slags sunn balanse. Hun jekker meg opp, og jeg jekker henne ned. I går for eksempel, befant jeg meg plutselig i baksetet til en rask bil på vei til et enormt klatresenter i Albuquerque sammen med Sarah og en av hennes bestevenner. Han er brannmann. Han hadde en pistol under setet, hånddesinfeksjonsspray som luktet lavendel og viste Oppdrag Nemo på en skjerm i dashbordet mens vi kjørte. Jeg trodde jeg ikke ville tørre å klatre, at jeg ville bli sliten av å være så sosial, at spisingen ville gå til helvete og at dagen ville bli altfor, altfor mye. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Jeg hadde det supergøy, følte meg supersterk, spiste når jeg var sulten, lo masse og glemte å være redd.

Å være her er som å være på en psykisk helsereise. Jeg skal nyte hvert sekund av de siste dagene, koffert eller ei. Nå kom Sarah hjem, og da snurrer vi julefilm og tenner i peisen. Natta! 

 

 

Bagasjen holdt ikke følge med flyplasspurteren

Det er topp her, vi har det topp, og her er masse bilder fra en uklar fotoshoot i pysj oppå det store, litt støvete speilet som ligger på gulvet, av alle steder, på min søsters soverom. Jeg har ny genser, lånt kosebukse og mitt siste rene par med sokker på, for allerede i London måtte kofferten kaste inn håndkleet og erklære seg slått, med det flyplasspurtetempoet jeg holdt for å rekke neste flyvning. Så før jeg forteller noe mer om de to søstrenes eventyrdager i Santa Fe, skal jeg følge opp forrige blogginnlegg med resten av reisen min hit. Den seilte raskt og selvsikkert inn på topp to-listen over verste flyreiser noensinne. 

Så, ja, min idylliske blogging fra Gardermoen tok brått slutt da jeg ventet på flyet og tiden gikk og min neste flyvning nærmet seg for fort og jeg nærmet meg London altfor sakte. To timer etter tiden landet vi på Heathrow, og jeg bykset oppover trappene til sikkerhetskontrollen, og fikk beskjed om at jeg aldri kunne klare å rekke flyet mitt videre, og at jeg måtte gå til en skranke og få booket om hele reisen. Så da løp jeg til en skranke og ventet svettende i kø før mannen bak skranken så med bekymret blikk på mine billetter og måtte gå på bakrommet for å rådføre seg med sin overordnede om hvordan han kunne løse dette. Han kunne ikke løse det, sa han, og så gransket han meg fra topp til tå, fra to trippende føtter til to rødblussende kinn, og sa "I think you should try and run for it. You might make it!". Så jeg kastet meg rundt, ble huket tak i av en kvinne i uniform og geleidet en bakvei til sikkerhetskontrollen med kortest kø, galloperte gjennom den og nærmest fløy nedover terminalene. Hjertet sank da jeg innså at jeg måtte ned en etasje og på et tog til en annen terminal, men jeg kom meg dit og tok tre og tre steg av gangen i rulletrappene opp igjen. Pustet og peste og kjente det verke i kneet, men så øynet jeg gaten og klarte litt til. 

Der var alt stille. Ingen kø, ikke noe stress, ikke noe fly. Dette flyet viste seg nemlig også å være forsinket fordi det både måtte vaskes og trengte to nye hjul. Det skulle altså bli en slik dag. Ingen informasjon om det noe sted. Jeg hadde løpt så fort at det brant i halsen. Min første innskytelse var å finne et toalett. Min andre bekymring var å finne noen som kunne finne ut om bagasjen min var på vei til dette flyet som altså ikke var her, og om når dette manglende flyet skulle dra, og når jeg ville lande i Los Angeles med alle disse forsinkelsen. Bagasjen var på vei, sa de, flyet skulle gå om en time, vi ville ta igjen den tapte tiden over Atlanterhavet. Ok, sa jeg. Thank you so much. And you are 100 percent certain that my bag is going to make it? YES! sa de da. 

Dessuten hadde jeg mistet mitt fine, reservert sete ved midtgangen, fordi noen som hadde trodd at jeg ikke kom til å rekke flyet hadde gitt det til noen andre. Nå fikk jeg i stedet et sete midt i midten av flyet, min marerittplassering, tatt i betraktning min selskapsblæres lave kapasitet. Men trøbbelet ga seg ikke her. Da flyet endelig ankom gaten og vi fikk gått ombord, ble vi sittende der i en time til for å vente på en maskin som skulle fjerne is fra flyvingene. Mine fire fine timers mellomlanding i Los Angeles krympet stadig, og allerede der på rullebanen i London visste jeg at det ville bli akkurat like høyt tempo på neste flyplass.

Omsider kom vi oss avgårde. 11 timers hvile i lufta ble ganske fort 11 timers pine i lufta. Kroppen min er visst ikke skapt for å sitte stille. På begge sider av meg satt det sånne passasjerer som aldri behøver å strekke på beina eller gå på do eller hilse på naboen. I det minste var kaffen god, og jeg så på Love Actually og forsøkte å ikke tenke på at jeg måtte tisse. 

Endelig landet vi i Los Angeles. Der var det 25 grader. Der løp jeg til innreisekontrollen, og fikk en rask kø. Så løp jeg til bagasjebåndet, fordi man må sjekke ut og sjekke inn bagasjen sin igjen det første stedet man lander i USA. Ingen koffert dukket opp. Jeg sto der og så etter den med slitne tårer i øynene, helt til det var 15 minutter til mitt siste fly skulle gå. Jeg fant nok en skranke, og nok en gang fikk jeg beskjed om å løpe, jeg kunne klare å rekke flyet. Kofferten var kanskje sendt hele veien fram. Så jeg løp, gjennom nok en sikkerhetskontroll, og stoppet hvert femte minutt for å spørre om veien. Og da jeg trodde jeg var framme, var jeg ikke det, for jeg måtte ut på rullebanen og ta en buss til en annen del av terminalen. Bussene skulle til å kjøre der jeg raste ned trappene, men en snill dame ropte "We have a runner!" gjennom walkie talkien, og jeg følte meg så absolutt som en, og den ene bussen ventet på meg og jeg hoppet på og suste bortover, hoppet ut og løp inn første dør og selvfølgelig til den innerste gaten, og der var alt stille. Småfly har det sjelden travelt. Kofferten din er sjekket helt inn til Albuquerque, sa de. Ok,sa jeg. That was great news! Og før flyet lettet fikk jeg med meg en flammende rød solnedgang, før vi steg oppover, oppover, til Los Angeles bare var millioner av lys der nede. Jeg fikk sovet en halvtimes tid, og hørte litt på Podcast og var så glad for at stresset var over. 

I Albuquerque ventet Sarah, men ingen koffert. Den er sist registrert i London. Hurra. Men jeg er her, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Og alt var verdt det. Nå får jeg kjøpt meg sånne ting jeg trenger her jeg er på ferie uten bagasjen min, og får attpåtil refundert utgiftene. Snakk om service! Jeg håper bare den kommer før jeg reiser hjem igjen, at ikke den er borte, for i den ligger blant annet mine to yndlingsbukser og favorittløpeskoene, samt disse 1200 fluortablettene som er sårt etterlengtet. 

Nå er klokken ett på natten, og jeg er så våken som jeg bruker å være i nidraget om morgenen i Norge. Jeg får vel forsøke å legge meg likevel. En strålende fin dag ønskes deg fra en kjøkkenøy midt i et hus midt i ørkenen midt i natten i USA. 

Mens jeg venter på første fly

God morgen, eller formiddag, eller hva er egentlig klokken? Jeg har sovet en time i natt, og har allerede rukket å spise en nattfrokost, tatt buss til Gardermoen, sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen og helt til den borteste gaten, og så hele veien tilbake og ut av tollen igjen og til innsjekking igjen og gjennom sikkerhetskontrollen igjen og hele veien til den borteste gaten igjen, og reisen har bare såvidt begynt. Et forsinket fly var årsaken til den doble runden på Gardermoen, for å se om hele reisen min kunne bookes om fordi det kun er en bitteliten sannsynlighet for at jeg kan rekke flyet fra London til Los Angeles når flyet fra Oslo til London er så forsinket, og om ikke jeg kommer meg til Los Angeles i tide, mister jeg neste fly til Albuquerque og da frykter jeg at denne allerede eviglange dagen blir uendelig mye lengre. Men om alt går som det skal, om jeg så må spurte meg gjennom flyplassene på veien, så er det kun 24 timer, kun 86400 sekunder, til jeg er framme og kan kaste meg rundt halsen på Sarah igjen! 

Jeg smiler her jeg sitter, og har 35 kroner i norske kontanter som snart skal brukes på dagens andre kopp med kaffe. Jeg hører på julemusikk, lader telefonen, skriver blogg og har det helt topp. Reisefeber og søsterlengsel gjorde det nærmest umulig å pakke i går, og så måtte jeg jo få med meg Norges åttendedelsfinaleseier mot Spania, og delta på desembers siste yogatime i Norge, og smøre matpakke og gjøre leiligheten klar for å klare seg uten meg en ukes tid. Alt ble pakket og klart til slutt, og i bagasjen kan man finne både bikini til å bade i varme kilder, løpesko, julekort, Firkløver, strikkeprosjekt, notatblokk og trykkblyant, kamera, Snøfall på DVD, fire Jordan oppvaskkoster og 1200 fluortabletter (dette kan bli vanskelig å forklare i tollen, you see, my sister really loves these Norwegian Fluor pills, and her teeth will thank you every day for the next year if you will just please let me bring them to her. I promise you they are not drugs or anything, you can taste every flavour if you want. and I can really recommend them if you ever visit Norway. Thank you very much and have a wonderful day!). 

Det har blitt lite skriving her den siste tiden, og jeg kan fortelle at det er rett og slett fordi jeg er ganske opptatt med å ha det ganske bra, og de få stundene jeg har hjemme for meg selv, bruker jeg på å spise og restituere og sove og bli klar for verden igjen. Livet mitt er fullt av innhold, og det er deilig å reise fra noe bra, til en superuke med storesøster, og faktisk glede meg til å komme hjem igjen.

En stor klem fra amerikafareren som nå kjenner at energinivået er dalende. Det er på høy tid å pakke ned dataen og pakke opp frokostmatpakken og fylle på med både mat og koffein. Lykke til til alle som har førjulsinnspurt på jobb og skole og i alt annet som livet krever. Nyt tiden og vær god mot deg selv og de rundt deg. Vi skrives fra Santa Fe <3 

 

Søsterkjærlighet

Dette skrev jeg i fjor, og jeg vet at du leser det, igjen og igjen, og trenger å høre det, igjen og igjen. Derfor vil jeg løfte frem vår søsterkjærlighet en gang til, for det kan aldri sies nok ganger at jeg er uendelig glad i deg. Og at jeg er fordi du er fordi vi er. Og om bare seks dager, så sees vi igjen. Tenk det. Jeg kan nesten ikke vente. Kjærlig hilsen meg <3 

 

Aller kjæreste Storesøs

Det er på tide å bli personlig. Fordi du er viktig, og fordi vi er viktig. Fordi det er så mye vondt og vanskelig rundt oss, må vi dele det gode og det som er kjærlighet. Fordi du føler du må leve i skyggene. Og du holder rundt lyset mitt, selv om du har mer enn nok med å beskytte din egen flamme fra å knuses av alle boksene som regner ned over oss og vi ikke passer inn i. Og fordi i går da vi snakket så bare lyttet jeg, og gråt med deg, og klarte ikke si noe gjøre noe være noe annet enn en med ører og et åpent hjerte og uendelige mengder med kjærlighet. I dag har jeg ord, og jeg håper du hører meg gjennom bokstavene, over havet, dypt inn i landet, dypt inn i hjertet. Du sa en gang 

I feel so close to you sis. I think it is exactly how we work you and I, like two sides of a heart. Which means we are two pumps but one pump, and, well, quite literally, we have each other's back. Bloody but oh well.

(british accent) all the bloody shit we've had to get through, all the bloody shit ahead, but it's like the muscle, it's like there is magic in the fibers now. Big magic.

På et vidunderlig vis, som om vi er den perfekte tilknytningen mellom to motsetninger, finner jeg alltid det jeg trenger å høre i deg. Du er så langt borte, men likevel er du den nærmeste. Du er min person. Og når hjertet ditt slår villt, eller det nesten står stille, så kjenner jeg det. Og når du kjemper der i bølgene, eller surfer på toppen av dem, så er jeg der med deg. Alltid med deg. Selv bak lukkede øyne, lukkede ører, lukket munn, ser jeg deg, hører deg, skulle ønske jeg klarte å si det til deg. Du har måttet tåle så mye av meg, selv om du sier du valgte det og du ville det og du så meg. Du så meg alltid. Og du ser meg fortsatt. Og jeg ser deg, hør meg når jeg sier JEG SER DEG. Og mest av alt skulle jeg ønske andre kunne se hva livet ditt har kostet deg og hva det koster deg å være der du er nå, hva du trenger for å forbli der og vokse derfra. 

Når jeg tenker på mine stormer, mitt mørke, min fortvilelse og mine tap, er det som at de bare er krusninger i dine bølger. Dråper i dine hav, et pust i dine vinder. En hvisking i dine skrik. For mitt mørke har blitt sett, og mine stormer har blitt roet og mine tap har til dels blitt erstattet, mens dine,

du har måttet være i det, virvles rundt og kastes frem og tilbake. Helt alene. Det var ikke plass til alt i oss, men de gjorde mest plass til mitt. Den plassen du trengte var det ingen her som kunne gi deg, så du dro for å finne et sted der du fikk være. Hjem. Å høre til. Å passe inn. Og du fant det. Livet ditt fikk nye røtter, og greinene dine danser og strekker seg langt fra stammen. Det er så fint å se på. 

Fra jeg åpnet øynene mine inn i denne verden, har du kjent meg. Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, er det deg jeg har vært sammen med aller mest. Du sov øverst, jeg sov nederst. Jeg kastet lakkskoene dine i do, fordi, fordi jeg var den plagsomme lillesøsteren og min oppgave var å gjøre livet litt surere for deg. Til jeg skjønte, og du skjønte, at vår oppgave var å gjøre hverandre gode. Gjøre hverandre godt. Og det har vi gjort, og min flamme brenner fordi du holdt rundt den når jeg ville slukne. Og jeg vil leve fordi du har vist meg at det finnes kjærlighet i verden og at det finnes kjærlighet i meg, i slike mengder at det gjør vondt og tar pusten fra meg på en gang. Jeg trodde jeg ikke var i stand til å være glad i, at ingen ville ønske å holde rundt meg, men du får klemme meg, og du får være nær meg, som hjertekamre som slår dunk-dunk,

dunk-dunk. 

Vi er så forskjellig, men likevel ett. Og slik vi har levd, slik vi har vært mot oss selv, slik skal vi ikke lenger leve. For vi skal leve. Når vi ikke passer inn i firkantene, så får vi sprenge hull i taket så stjernehimmelen kommer inn. Når gjerdene vil holde oss inne, så får vi slå ut vingene og fly over. Når bølgene vil knuse oss, får vi dukke under og vente til øyeblikket der vi kan bryte overflaten og komme opp for luft, åpne munnen og la det strømme inn. Kanskje føles det som om du lever i skyggene, du er fanget i noe som holder deg fast og holder deg fra å gjøre det du må gjøre for å kunne gjøre noe som helst. Men det er ikke skygger uten lys, og du har lys bak deg, i deg, gjennom deg, strømmende ut av deg. 

"Turn our face stubbornly towards the light, and keep it there" - Elizabeth Gilbert

Aller kjæreste storesøs. Jeg er fordi du er. Og jeg er så uendelig stolt av deg. Det du har i deg, det er nok til å tenne gnister i de mørkeste, våteste, mest vindfulle hjørner i menneskenes dyp. Jeg tror at de vil se det. Jeg tror ikke de kan unngå å se det, for det er der allerede, og det blender meg. 

Og jeg er glad i deg, du vet, du vet, du vet,

du vet hvor mye

 

Jag älskar att vi är systrar

Samler øyeblikk i desember

Med årets beste julekalender, er hver dag en forundringspakke.

Jeg samler øyeblikk og fine steder, delt tid og latter, klemmer og nedtelling til førjulsreisen, julekakebaking, julesang i bilen, en vakker dørkrans jeg går forbi, den store månen på himmelen. En løpetur i den blå timen, et lys som brenner stille, en fortrolig samtale over kjøkkenbenken, et nestenfall i den isete bakken, følelsen av fellesskap, fine komplimenter, elleville kommentatorer når håndballjentene vinner, et julekort blant reklamen i postkassa, min første kaffekopp hos farmor, all den herlige julemusikken, duften av nellik og appelsin, en morsom snap fra en morsom bror, å smile til en fremmed og få et smil igjen. 

Mørketiden kan være tung, så de som kan får bære lyset. Jeg klarer å bære og skinne litt nå. Jeg merker at verden møter meg på en annen måte når jeg møter verden med åpne armer. Jeg er mottakelig og kontaktbar. Jeg gir, og jeg tar imot av raushet, omsorg, varme, omtenksomhet, interesse, tid, engasjement, kjærlighet, samarbeid og tillit. Det er godt å være litt viktig, å gjøre en liten forskjell, å føle på alt det fine som menneskemøter skaper. 

Litt dårlig bildekvalitet til tross, legger jeg ved et par snapper fra den siste uken. Sosiale medier for meg handler ikke om influencing og perfekte vinkler, men om å holde kontakten med de jeg er glad i. Med venner, familie og søsken spredd over hele verden, er det et verktøy for å gjøre avstanden mellom oss så liten som mulig.

Jeg ønsker deg mange fine øyeblikk i desember, og takk til alle som bidrar til mine!

Husk at noe lite kan være noe stort. Fra hjerte til hjerte, del varmen <3 

 

 

Det er lov å ha det bra

Akkurat nå har jeg det bra. Akkurat nå har jeg det så bra at jeg faktisk måtte snu puta da jeg la meg i går, fordi jeg hadde glemt å skifte på senga og fikk tåle en natt på baksiden. Glemt å skifte på senga! Nå begynner det virkelig å ligne på et ordentlig hverdagsliv. 

Det er med blandede følelser jeg sier det. Bedring er ofte forbundet med negative konsekvenser i psykiatrien. Så fort man har stablet seg på beina og tatt et skritt, nådd noen delmål, kommet ut av den depressive tåka eller klarer å trosse angsten, blir man gjerne sluppet. Utskrevet, avsluttet, nedmedisinert, mindre oppfølging, færre samtaler, må klare seg selv. Å oppleve bedring er ikke det samme som å være frisk, men det er et skritt i riktig retning. Og som med alt annet her i livet, er det ikke gitt at det bare går opp og fram fra der. Grunnen til de stadige svingningene i dagsform, motivasjon og symptomtrykk, tilbakefall og reinnleggelser, skyldes i mange tilfeller nettopp det at man blir sluppet og presset videre for tidlig. Man er ikke bra selv om man har det bedre. Om opplegget rundt deg endelig fungerer og gir effekt, hvorfor i all verden skal det bety at du ikke lenger har behov for det. Det er jo nettopp det du har behov for, det er nettopp det som gjør at du akkurat nå opplever bedring. Trygghet, stabilitet, aksept, samarbeid, støtte, utvikling, utfordring, ro, tid. Det tar så mye tid å bygge opp et menneske igjen, og tid er gjerne det siste som prioriteres. 

Akkurat nå føler jeg meg ikke veiet og funnet frisk. Jeg føler meg sett og møtt som et helt menneske. Uten tall og uten fordommer. Spørsmålet er ikke lenger hvorfor skal vi hjelpe deg, men hvordan. Alt jeg behøver, virker det som, er at noen ser MEG. Det gir i grunn veldig mye mening. Hva er vi uten bekreftelse på at vi er? Alt jeg behøver, virker det som, er tid. Et liv er ikke bygd på en dag. Nok tid gir rom for prøving og feiling, mindre stress og mindre press. Alt jeg behøver, virker det som, er trygghet. At livet ikke er en pågående krise, at alt ikke må fikses hele tiden, at noe er trygt slik at jeg har overskudd til å møte det utrygge. Ingen ting gror i krig og kaos. Alt jeg behøver, virker det som, er mennesker. Vi er ikke skapt for ensomhet. Enhver vil bli gal av ensomhet. Mennesker trenger mennesker. Det er fantastisk å føle at jeg kan være noe for noen andre og at noen andre kan få være noe for meg. 

Å bli sett, å få tid, å oppleve trygghet, å ikke være alene. Fire grunnleggende ting, selvsagte og essensielle. Det burde ikke være så vanskelig. Med gode forutsetninger finnes det håp, en vei ut av det vonde, styrken til å fortsette å gå. Litt etter litt. Minutt for minutt. Tanke for tanke og forsøk for forsøk.

Jeg har klart å etablere en rutine som sørger for forutsigbarhet i dagen. Det innebærer at jeg spiser til faste tider, trygg mat, forsøker å spise nok mat, trener til faste tider, står opp og legger meg til faste tider, handler mat på faste dager, drikker te og kaffe i faste mengder. Akkurat nå er det så mye annet jeg utfordrer meg på som krever at jeg ikke kan bruke så enormt mye energi og tankevirksomhet på spiseforstyrrelsen. Adferden min rundt mat og kropp og trening er derfor ganske rigid, men stabil. Kontrollert, men forutsigbar. Ganske forstyrret, men ikke like forstyrrende som før. Det frigir kapasitet til å utvikle meg sosialt, våge å være meg selv i møte med andre, ha det gøy, være morsom, gjøre hyggelige ting, være litt mer spontan. Det bygger opp meg, og så, når jeg har et bedre utgangspunkt for å møte verden som et åpent og tryggere menneske, kan jeg endre fokus og arbeide mer mot å bli friere fra spiseforstyrrelsen. Kanskje vil jeg automatisk bli litt friere bare fordi jeg blir tryggere og ikke lenger behøver den for å mestre alt jeg føler og opplever. 

Akkurat nå har jeg det så bra at jeg glemmer å skifte på senga. Det betyr ikke at alt er bra nå. Hver dag velger jeg mine kamper, ingen vil klare å kjempe på alle fronter samtidig. Hva må jeg gjøre for å få gjort det viktigste i dag? Hva må jeg gjøre for å sørge for mest mulig overskudd til å stå i det vanskelige? Hva må jeg prioritere og hva må jeg prioritere bort? Eller hvem. Hva er den neste riktige tingen å gjøre? Og den neste, og den neste, og den neste?

Endelig virker det. 

 

Den som kom ut av dette

 

En håpløs ingenting

var jeg

i høst da alt gikk galt

igjen

 

glad er jeg

over hvordan det ble i steden

stolt er jeg

over den som kom ut av dette

 

 

og forundret ser jeg

hver dag

på henne som er

meg

 

i meg

der var du jo

hallo

velkommen hit

kan du forlate meg alt og

forlat meg aldri

 

det er jo meg

jeg vil være

 

 

 

The runner's cry

This one is in English. The words came to me this way. I hope you can understand and forgive me for this once in a blogtime. 

I had a new experience today, while running. The road was slippery, and whenever my feet hit solid, ice free ground, I speeded up and felt superpowerful. In the low November sun, nothing could stop my flow, not even the crossing lights downtown. I simply used those breaks to bump up my energetic running spirit, waiting, breathing, drumming heart longing for the green light that would let me take flight again. 

Ok, so this was the setting. 

Usually I run with a smile, an innocent grin, beaming at nature and buildings and busses and castles and men in suits and the ocean and rivers and bridges and pigeons and posters and kids in strollers and dogs walking their owners. I feel high. But today I even cried. Like a runner's cry. Not like sobbing, nothing dramatic, no sound. Just a single tear silently running down my left cheek every now and then, making it strangely wet and hot in the cold, dry air. It was a happy tear. Like it was nothing and everything all at once. A sensation so raw and beautiful, a thereness. 

Did you ever go?
 

 

 

Å krype inn i et lunkent dynetrekk

Morgenen startet tidlig, gårsdagen falt til ro litt sent. Kroppen våknet med yoga og har hastet gjennom dagen på kaffe og slapseføre. Da jeg kom hjem, og fant den tørketromlede klesvaska der jeg etterlot den i et kaos på sofaen, og fikk spist litt mat, og fikk tatt igjen meg selv, ble jeg helt sigen. Det er deilig å være sliten, for jeg er sliten av bra ting. Ekstra deilig var det å krype inn i et lunkent dynetrekk, gjemme hendene i et par myke sokker jeg fant der inne, og blunde litt før alt skulle brettes sammen og ryddes bort. Nå er det gjort, og alle lys er tent og pysjen er på og ullteppejakka også. 

Jeg har fortsatt bra dager! Det skyldes antagelig en blanding av Fontenehus-håpet, kaffepiffen, jeg-skal-søren-i-meg-vise-dem-at-jeg kan-klare-bedre-selv-følelsen i møte med et dysfunksjonelt støtteapparat, yogaflyten, løpeeuforien, doblet dose stoffskiftemedisin, snøfallet på tirsdag og at jeg er omgitt av så mange fantastisk bra mennesker i min nye hjemby. 

Det var alt. Over og ut og beina høyt. Tenn lys i hver en krok og mørke sinn!

 

 

Det er noe som hender, det er november

Er det noen andre som har knust is under skoene i dag? Mørket gir meg energi og kulden føles kjærkommen mot nesetippen som stikker opp fra skjerfet når jeg går. Ah, novemberen min. Jeg har faktisk en spilleliste på Spotify som heter nettop det, mye grunnet min faste tradisjon med November-musikken til Odd Nordstoga, den gjør ventetiden til julemusikk og adventstid litt kortere.

Ukene går og nærmer seg stadig et nytt år. Men før den tid er det mange dager som skal leves. I helgen har jeg gjort akkurat det, levd. Så når det går langt mellom nye innlegg her, er det gjerne fordi jeg er litt for opptatt med å være der ute, midt i det, hei, her er jeg. 

Jeg tenkte å liste opp en del ting som opptar tiden og hjertet mitt akkurat nå. Det kan være lurt å minne seg på hva man har og hvor man vil iblant. 

- Jeg er stolt av meg selv. Jeg har klart det. Kneet er bedre, jeg kan løpe på ordentlig igjen. Du skal ikke se bort ifra at livet mitt er litt sånn to be or not to be, to run or not to run. Hvert smertefrie steg sender bølger av lykke gjennom kroppen. Når det suser rundt ørene og damper av pusten, sola glimter frem bak trærne og jeg hører lyden av hjertet mitt innenfra. Når regndråpene sildrer nedover ansiktet og det går oppover i bakkene, da er jeg som best. Da elsker jeg livet og tenker at jeg er ikke så verst.

Fortsatt må jeg skynde meg langsomt, være forsiktig og vennlig oppmerksom mot hva kroppen forteller. Det er litt vanskelig, men jeg er på vei. Tiden i løpekrise har lært meg at kroppen overlever på mindre løping, at jeg blir sterkere av styrketreningen når jeg ikke sliter kroppen sånn, at jeg kan få runner's high og lengsel etter løping av å høre på folk som snakker om løping på løpepodcast og på løpeteater, at hver tur kan være en nytelse og at jeg virkelig trenger alt det løpingen får meg til å føle og være. 

- Kaffen har tatt meg med storm. Etter for mange år utenfor det celebre selskap, lærer jeg meg nå å drikke kaffe. Det hele startet en kveld jeg fikk lillesøster på kveldsmat og vi gikk på butikken sammen og hun pekte ut en bra startkaffe og jeg la den i kurven blant rundstykker og pålegg. Altså, tenk så hyggelig å spise kveldsmat med en søster og ha selskap til den første slurken! Kaffen må være varm, svart og kruttsterk, og enn så lenge så trekker jeg et dypt pust, holder for nesen og svelger den ned mens ansiktet vrenger seg i bitre grimaser. Jo varmere jo bedre, for da smaker ting minst, og siden jeg uansett misliker smaken, kjører jeg på i styrke for å få maks ut av hver dråpe.

Du vil kanskje ikke kalle dette å bli tatt med storm, men allerede på dag seks kjenner jeg at smaken er litt mindre ille og hver slurk litt mer selvfølgelig. Koffeinet gir meg et velkomment piff, placebo eller ekte, det behøves. Den store ildprøven blir neste søndag, da det er familieselskap og jeg for første gang skal si ja takk når koppene sendes rundt. Betydningen av å være innenfor kaffefellesskapet er undervurdert. 

- Bilen er endelig skodd for vinteren. Den trengte nye dekk, og jeg kjente at jeg ikke orket å betale for nye dekk og håpet at alt bare ville gå over. Det gikk ikke over, selvfølgelig, og dekkene koster like mye uansett hvor lenge man venter, og det føltes ille å vite at den sto parkert i Askim i ukjørbar tilstand.

Jeg tok meg sammen og tog toget dit, gikk til bilen og kjørte bilen til dekkforhandleren, pugget dekkdimensjoner på veien og gikk målrettet til skranken og bare ramset opp min bestilling og leste KK og spiste en pepperkake mens jeg ventet. Så glad var jeg da alt var i orden (se bilde). Så kjørte jeg bilen tilbake til der den hadde stått, ba pappa om skyss til toget gjennom snøværet og reiste derfra med litt tommere lommebok og en nyervervet frihetsfølelse. Nå kan jeg reise og besøke bilen min når jeg vil og kjøre hvor jeg vil, og jeg elsker bilen min for det. 

- Om akkurat en måned er jeg på vei til USA, til Santa Fe og min favorittstoresøster, my person (referanse til de som trofast har sett Grey's Anatomy). Vi får en uke sammen, sånn like før jul, og jeg gleder meg hvert sekund av hver dag jeg teller ned. Å ha henne der borte er for langt borte, altfor, altfor, altfor langt borte. Selv om jeg elsker at vi kan ha ringedate en tidlig lørdag morgen, og selv om jeg elsker alt vi snakker om på norsk og svensk og britisk og amerikansk engelsk, og selv om det er godt å vite at vi begge er der vi behøver å være, og selv om vi er nærmere enn noen gang før, så er det altfor, altfor lenge mellom øyeblikkene vi deler. 

Sist, men kanskje aller størst: 

- Du vet antagelig ikke hva Fontenehuset i Oslo er, men jeg kan si deg at det er fantastisk bra. Jeg hadde ikke visst hva det var jeg heller, om ikke jeg hadde hørt om det ved en tilfeldighet mens jeg fortsatt var ergoterapistudent i et auditorium på høgskolen, og om ikke jeg i et håpløst øyeblikk hadde sendt mail dit og plutselig fikk svar og håpet tilbake, og et hus hvor døren er åpen og fellesskapet stort. Kort sagt er det et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Men det er så mye mer enn det. Arbeidet som gjøres av og for medlemmene der er slikt som bygger mennesker.

Akkurat nå er det det viktigste som skjer i livet mitt, og det får ting til å skje i livet mitt. Det kan være min trygge base og grunn for vekst. Jeg klyper meg i armen og håper det ikke er for godt til å være sant. Og om du tenker at du kunne trengt noe sånt du også, så kan du lese mer om hva det er og kanskje finnes det et nær der du er. 

Finn noe som fyller novemberen din og ta vare på deg selv midt i alt <3 

 

 

Det som gjør meg levende

Fellesnevneren i mitt liv og alt det har vært, er meg. Ingen annen. Det kan gi håp. Jeg vet at det finnes så utrolig mye i meg som lengter til å få være her, lengter til å slippes fri og bare få leve, være dyp og sterk, le inderlig og elske fryktløst. 

Når jeg tenker tilbake på den jeg var som barn, minnes jeg en jente med mange følelser som aldri fikk slippe ut, men også mange inntrykk som fikk slippe inn. På en eller annen måte klarte den innesluttede kroppen å suge til seg verden i alt hun så, luktet, leste, kjente og hørte. Kanskje var det nettopp alt det vonde og tause som skapte behovet for og evnen til å samle på det gode. I et rom i hjertet fyltes det opp av øyeblikk og stemninger, det ga meg en varmende følelse av kontakt og tilhørighet. Etter hvert som jeg havnet dypere inn flukten fra meg selv, var dette personlige rommet inni meg det eneste som kunne bryte onde sirkler og selvskadende mønster, gi meg et sårt tiltrengt sekunds ro og trygghet. Selv når det har vært så tungt at jeg ikke har visst om jeg vil leve mer, har døren inn i dette rommet vært åpen. Alle de gangene alt annet ved meg har forsvunnet inn i en tåke, blitt ødelagt og lagt på is, fortrengt og hatet, har jeg fortsatt hatt dette. En liten, skinnende skattekiste full av verdier som aldri kan tape seg. 

Det er vanskelig å forklare, det er på en måte bare slik jeg er og aldri noe jeg har fundert over, før det slo meg i helgen at dette kanskje er en av mine mest essensielle egenskaper, det som gjør meg levende. Jeg elsker alt det lille som gir mening i alt det store, og kun et lite blaff av slik tilstedeværelse kan fylle hele tomrommet i meg i lang tid. Når jeg går rundt i verden ser jeg ikke forbi, jeg ser på, og oppdager spennede, kule, fine, triste, vakre, interessante og levende ting overalt. Spor etter mennesker med kjærlighet og omtanke, smarte løsninger, fargespill. Tanken på alle som lever parallelt og likevel separat kan gjøre meg svimmel, alle menneskene som alle kjenner mange andre mennesker som ikke kjenner hverandre som passerer hverandre på gaten og hvor mye liv en bygård rommer. Alle rutinene, kjedelige, selvfølgelige og likevel helt unike og nødvendige. Jeg kan kjenne lukten av frost blande seg med at noen et sted i nærheten steker pannekaker denne ettermiddagen, huske at storesøsters pannekaker alltid var perfekt tynne, at vi en gang fryktløst kunne spise tosifret antall av dem, se for meg huset som var hjemme og hvor rart det er der nå uten oss i. 

Kanskje har jeg trodd at alle har det sånn, at liv tiltrekker seg liv, og at også du fortrylles inn i nærværet av noe utenfor deg i deg, og ikke kan annet enn å smile når den lille gutten på fortauet synger Ja, vi elsker en sen novemberkveld og moren tar ham varsomt i hånden og haster over gangfeltet før det blir rød mann. Ser du form og farge bak funksjon, hører du alle lydene fra en full skolegård i storefri når du går forbi, ser du mannen som går på akkurat samme måte som bestefar gjorde, og har du sanger du aldri kan høre nok ganger og et personlig forhold til et tre i skogen du alltid lekte i da du var liten? Bærer klærne dine på minner, har du et hemmelig sted i skogen der det alltid er plass til din sorg, og holder du alltid på samme sted på gelenderet i trappen du går ned? Gjør du det fint rundt deg bare for deg selv, kan du le når ingen ser?

Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig for å ha hatt det vondt. Derimot er jeg takknemlig for at smerte og frykt, skam og sorg har åpnet opp og lært meg å føle. Jeg kan føle. Jeg kan føle det vonde, og jeg kan føle det gode. Ikke bare kan jeg føle, jeg kan også sanse, jeg kan skape, jeg kan minnes.

I dagene mine er det fargerikt og lærerikt å være. De er fulle av musikk og tett knyttet til alt rundt meg. Jeg er hun som løper smilende i regnet, mimer sangtekster og hopper ned trappa i takt med sangen jeg hører på, trekker pusten ekstra dypt forbi ethvert bakeri, legger hodet vennlig på skakke og hilser blygt på kvinnen som alltid sitter på trappen og tar seg en røyk når jeg går på yoga torsdag morgen. I sølepytter ser jeg speilbilder, det renner kanskje en enslig tåre nedover kinnet mitt på bussen når jeg tenker på at jeg skulle ønske du var her nå, høye hæler gir meg selvtillitt og best er det om de klakker i takt med Taylor Swift i hodetelefonene, jeg snakker ofte ironisk til meg selv og ler av min fantastiske, munnrappe humor, jeg kan glede meg en hel uke til å synke ned i førersetet i bilen min og kjøre hvor jeg vil med høy musikk og tid til omveier. 

Jeg har et uendelig rikt liv. Verdien av et øyeblikk er opp til den som er i det. Min glede er like stor som noen annens. Jeg velger å gjøre livet rikt. Det er det som gjør meg levende. 

 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018