hits

Bagasjen holdt ikke følge med flyplasspurteren

Det er topp her, vi har det topp, og her er masse bilder fra en uklar fotoshoot i pysj oppå det store, litt støvete speilet som ligger på gulvet, av alle steder, på min søsters soverom. Jeg har ny genser, lånt kosebukse og mitt siste rene par med sokker på, for allerede i London måtte kofferten kaste inn håndkleet og erklære seg slått, med det flyplasspurtetempoet jeg holdt for å rekke neste flyvning. Så før jeg forteller noe mer om de to søstrenes eventyrdager i Santa Fe, skal jeg følge opp forrige blogginnlegg med resten av reisen min hit. Den seilte raskt og selvsikkert inn på topp to-listen over verste flyreiser noensinne. 

Så, ja, min idylliske blogging fra Gardermoen tok brått slutt da jeg ventet på flyet og tiden gikk og min neste flyvning nærmet seg for fort og jeg nærmet meg London altfor sakte. To timer etter tiden landet vi på Heathrow, og jeg bykset oppover trappene til sikkerhetskontrollen, og fikk beskjed om at jeg aldri kunne klare å rekke flyet mitt videre, og at jeg måtte gå til en skranke og få booket om hele reisen. Så da løp jeg til en skranke og ventet svettende i kø før mannen bak skranken så med bekymret blikk på mine billetter og måtte gå på bakrommet for å rådføre seg med sin overordnede om hvordan han kunne løse dette. Han kunne ikke løse det, sa han, og så gransket han meg fra topp til tå, fra to trippende føtter til to rødblussende kinn, og sa "I think you should try and run for it. You might make it!". Så jeg kastet meg rundt, ble huket tak i av en kvinne i uniform og geleidet en bakvei til sikkerhetskontrollen med kortest kø, galloperte gjennom den og nærmest fløy nedover terminalene. Hjertet sank da jeg innså at jeg måtte ned en etasje og på et tog til en annen terminal, men jeg kom meg dit og tok tre og tre steg av gangen i rulletrappene opp igjen. Pustet og peste og kjente det verke i kneet, men så øynet jeg gaten og klarte litt til. 

Der var alt stille. Ingen kø, ikke noe stress, ikke noe fly. Dette flyet viste seg nemlig også å være forsinket fordi det både måtte vaskes og trengte to nye hjul. Det skulle altså bli en slik dag. Ingen informasjon om det noe sted. Jeg hadde løpt så fort at det brant i halsen. Min første innskytelse var å finne et toalett. Min andre bekymring var å finne noen som kunne finne ut om bagasjen min var på vei til dette flyet som altså ikke var her, og om når dette manglende flyet skulle dra, og når jeg ville lande i Los Angeles med alle disse forsinkelsen. Bagasjen var på vei, sa de, flyet skulle gå om en time, vi ville ta igjen den tapte tiden over Atlanterhavet. Ok, sa jeg. Thank you so much. And you are 100 percent certain that my bag is going to make it? YES! sa de da. 

Dessuten hadde jeg mistet mitt fine, reservert sete ved midtgangen, fordi noen som hadde trodd at jeg ikke kom til å rekke flyet hadde gitt det til noen andre. Nå fikk jeg i stedet et sete midt i midten av flyet, min marerittplassering, tatt i betraktning min selskapsblæres lave kapasitet. Men trøbbelet ga seg ikke her. Da flyet endelig ankom gaten og vi fikk gått ombord, ble vi sittende der i en time til for å vente på en maskin som skulle fjerne is fra flyvingene. Mine fire fine timers mellomlanding i Los Angeles krympet stadig, og allerede der på rullebanen i London visste jeg at det ville bli akkurat like høyt tempo på neste flyplass.

Omsider kom vi oss avgårde. 11 timers hvile i lufta ble ganske fort 11 timers pine i lufta. Kroppen min er visst ikke skapt for å sitte stille. På begge sider av meg satt det sånne passasjerer som aldri behøver å strekke på beina eller gå på do eller hilse på naboen. I det minste var kaffen god, og jeg så på Love Actually og forsøkte å ikke tenke på at jeg måtte tisse. 

Endelig landet vi i Los Angeles. Der var det 25 grader. Der løp jeg til innreisekontrollen, og fikk en rask kø. Så løp jeg til bagasjebåndet, fordi man må sjekke ut og sjekke inn bagasjen sin igjen det første stedet man lander i USA. Ingen koffert dukket opp. Jeg sto der og så etter den med slitne tårer i øynene, helt til det var 15 minutter til mitt siste fly skulle gå. Jeg fant nok en skranke, og nok en gang fikk jeg beskjed om å løpe, jeg kunne klare å rekke flyet. Kofferten var kanskje sendt hele veien fram. Så jeg løp, gjennom nok en sikkerhetskontroll, og stoppet hvert femte minutt for å spørre om veien. Og da jeg trodde jeg var framme, var jeg ikke det, for jeg måtte ut på rullebanen og ta en buss til en annen del av terminalen. Bussene skulle til å kjøre der jeg raste ned trappene, men en snill dame ropte "We have a runner!" gjennom walkie talkien, og jeg følte meg så absolutt som en, og den ene bussen ventet på meg og jeg hoppet på og suste bortover, hoppet ut og løp inn første dør og selvfølgelig til den innerste gaten, og der var alt stille. Småfly har det sjelden travelt. Kofferten din er sjekket helt inn til Albuquerque, sa de. Ok,sa jeg. That was great news! Og før flyet lettet fikk jeg med meg en flammende rød solnedgang, før vi steg oppover, oppover, til Los Angeles bare var millioner av lys der nede. Jeg fikk sovet en halvtimes tid, og hørte litt på Podcast og var så glad for at stresset var over. 

I Albuquerque ventet Sarah, men ingen koffert. Den er sist registrert i London. Hurra. Men jeg er her, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Og alt var verdt det. Nå får jeg kjøpt meg sånne ting jeg trenger her jeg er på ferie uten bagasjen min, og får attpåtil refundert utgiftene. Snakk om service! Jeg håper bare den kommer før jeg reiser hjem igjen, at ikke den er borte, for i den ligger blant annet mine to yndlingsbukser og favorittløpeskoene, samt disse 1200 fluortablettene som er sårt etterlengtet. 

Nå er klokken ett på natten, og jeg er så våken som jeg bruker å være i nidraget om morgenen i Norge. Jeg får vel forsøke å legge meg likevel. En strålende fin dag ønskes deg fra en kjøkkenøy midt i et hus midt i ørkenen midt i natten i USA. 

Mens jeg venter på første fly

God morgen, eller formiddag, eller hva er egentlig klokken? Jeg har sovet en time i natt, og har allerede rukket å spise en nattfrokost, tatt buss til Gardermoen, sjekket inn og gått gjennom sikkerhetskontrollen og helt til den borteste gaten, og så hele veien tilbake og ut av tollen igjen og til innsjekking igjen og gjennom sikkerhetskontrollen igjen og hele veien til den borteste gaten igjen, og reisen har bare såvidt begynt. Et forsinket fly var årsaken til den doble runden på Gardermoen, for å se om hele reisen min kunne bookes om fordi det kun er en bitteliten sannsynlighet for at jeg kan rekke flyet fra London til Los Angeles når flyet fra Oslo til London er så forsinket, og om ikke jeg kommer meg til Los Angeles i tide, mister jeg neste fly til Albuquerque og da frykter jeg at denne allerede eviglange dagen blir uendelig mye lengre. Men om alt går som det skal, om jeg så må spurte meg gjennom flyplassene på veien, så er det kun 24 timer, kun 86400 sekunder, til jeg er framme og kan kaste meg rundt halsen på Sarah igjen! 

Jeg smiler her jeg sitter, og har 35 kroner i norske kontanter som snart skal brukes på dagens andre kopp med kaffe. Jeg hører på julemusikk, lader telefonen, skriver blogg og har det helt topp. Reisefeber og søsterlengsel gjorde det nærmest umulig å pakke i går, og så måtte jeg jo få med meg Norges åttendedelsfinaleseier mot Spania, og delta på desembers siste yogatime i Norge, og smøre matpakke og gjøre leiligheten klar for å klare seg uten meg en ukes tid. Alt ble pakket og klart til slutt, og i bagasjen kan man finne både bikini til å bade i varme kilder, løpesko, julekort, Firkløver, strikkeprosjekt, notatblokk og trykkblyant, kamera, Snøfall på DVD, fire Jordan oppvaskkoster og 1200 fluortabletter (dette kan bli vanskelig å forklare i tollen, you see, my sister really loves these Norwegian Fluor pills, and her teeth will thank you every day for the next year if you will just please let me bring them to her. I promise you they are not drugs or anything, you can taste every flavour if you want. and I can really recommend them if you ever visit Norway. Thank you very much and have a wonderful day!). 

Det har blitt lite skriving her den siste tiden, og jeg kan fortelle at det er rett og slett fordi jeg er ganske opptatt med å ha det ganske bra, og de få stundene jeg har hjemme for meg selv, bruker jeg på å spise og restituere og sove og bli klar for verden igjen. Livet mitt er fullt av innhold, og det er deilig å reise fra noe bra, til en superuke med storesøster, og faktisk glede meg til å komme hjem igjen.

En stor klem fra amerikafareren som nå kjenner at energinivået er dalende. Det er på høy tid å pakke ned dataen og pakke opp frokostmatpakken og fylle på med både mat og koffein. Lykke til til alle som har førjulsinnspurt på jobb og skole og i alt annet som livet krever. Nyt tiden og vær god mot deg selv og de rundt deg. Vi skrives fra Santa Fe <3 

 

Søsterkjærlighet

Dette skrev jeg i fjor, og jeg vet at du leser det, igjen og igjen, og trenger å høre det, igjen og igjen. Derfor vil jeg løfte frem vår søsterkjærlighet en gang til, for det kan aldri sies nok ganger at jeg er uendelig glad i deg. Og at jeg er fordi du er fordi vi er. Og om bare seks dager, så sees vi igjen. Tenk det. Jeg kan nesten ikke vente. Kjærlig hilsen meg <3 

 

Aller kjæreste Storesøs

Det er på tide å bli personlig. Fordi du er viktig, og fordi vi er viktig. Fordi det er så mye vondt og vanskelig rundt oss, må vi dele det gode og det som er kjærlighet. Fordi du føler du må leve i skyggene. Og du holder rundt lyset mitt, selv om du har mer enn nok med å beskytte din egen flamme fra å knuses av alle boksene som regner ned over oss og vi ikke passer inn i. Og fordi i går da vi snakket så bare lyttet jeg, og gråt med deg, og klarte ikke si noe gjøre noe være noe annet enn en med ører og et åpent hjerte og uendelige mengder med kjærlighet. I dag har jeg ord, og jeg håper du hører meg gjennom bokstavene, over havet, dypt inn i landet, dypt inn i hjertet. Du sa en gang 

I feel so close to you sis. I think it is exactly how we work you and I, like two sides of a heart. Which means we are two pumps but one pump, and, well, quite literally, we have each other's back. Bloody but oh well.

(british accent) all the bloody shit we've had to get through, all the bloody shit ahead, but it's like the muscle, it's like there is magic in the fibers now. Big magic.

På et vidunderlig vis, som om vi er den perfekte tilknytningen mellom to motsetninger, finner jeg alltid det jeg trenger å høre i deg. Du er så langt borte, men likevel er du den nærmeste. Du er min person. Og når hjertet ditt slår villt, eller det nesten står stille, så kjenner jeg det. Og når du kjemper der i bølgene, eller surfer på toppen av dem, så er jeg der med deg. Alltid med deg. Selv bak lukkede øyne, lukkede ører, lukket munn, ser jeg deg, hører deg, skulle ønske jeg klarte å si det til deg. Du har måttet tåle så mye av meg, selv om du sier du valgte det og du ville det og du så meg. Du så meg alltid. Og du ser meg fortsatt. Og jeg ser deg, hør meg når jeg sier JEG SER DEG. Og mest av alt skulle jeg ønske andre kunne se hva livet ditt har kostet deg og hva det koster deg å være der du er nå, hva du trenger for å forbli der og vokse derfra. 

Når jeg tenker på mine stormer, mitt mørke, min fortvilelse og mine tap, er det som at de bare er krusninger i dine bølger. Dråper i dine hav, et pust i dine vinder. En hvisking i dine skrik. For mitt mørke har blitt sett, og mine stormer har blitt roet og mine tap har til dels blitt erstattet, mens dine,

du har måttet være i det, virvles rundt og kastes frem og tilbake. Helt alene. Det var ikke plass til alt i oss, men de gjorde mest plass til mitt. Den plassen du trengte var det ingen her som kunne gi deg, så du dro for å finne et sted der du fikk være. Hjem. Å høre til. Å passe inn. Og du fant det. Livet ditt fikk nye røtter, og greinene dine danser og strekker seg langt fra stammen. Det er så fint å se på. 

Fra jeg åpnet øynene mine inn i denne verden, har du kjent meg. Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, er det deg jeg har vært sammen med aller mest. Du sov øverst, jeg sov nederst. Jeg kastet lakkskoene dine i do, fordi, fordi jeg var den plagsomme lillesøsteren og min oppgave var å gjøre livet litt surere for deg. Til jeg skjønte, og du skjønte, at vår oppgave var å gjøre hverandre gode. Gjøre hverandre godt. Og det har vi gjort, og min flamme brenner fordi du holdt rundt den når jeg ville slukne. Og jeg vil leve fordi du har vist meg at det finnes kjærlighet i verden og at det finnes kjærlighet i meg, i slike mengder at det gjør vondt og tar pusten fra meg på en gang. Jeg trodde jeg ikke var i stand til å være glad i, at ingen ville ønske å holde rundt meg, men du får klemme meg, og du får være nær meg, som hjertekamre som slår dunk-dunk,

dunk-dunk. 

Vi er så forskjellig, men likevel ett. Og slik vi har levd, slik vi har vært mot oss selv, slik skal vi ikke lenger leve. For vi skal leve. Når vi ikke passer inn i firkantene, så får vi sprenge hull i taket så stjernehimmelen kommer inn. Når gjerdene vil holde oss inne, så får vi slå ut vingene og fly over. Når bølgene vil knuse oss, får vi dukke under og vente til øyeblikket der vi kan bryte overflaten og komme opp for luft, åpne munnen og la det strømme inn. Kanskje føles det som om du lever i skyggene, du er fanget i noe som holder deg fast og holder deg fra å gjøre det du må gjøre for å kunne gjøre noe som helst. Men det er ikke skygger uten lys, og du har lys bak deg, i deg, gjennom deg, strømmende ut av deg. 

"Turn our face stubbornly towards the light, and keep it there" - Elizabeth Gilbert

Aller kjæreste storesøs. Jeg er fordi du er. Og jeg er så uendelig stolt av deg. Det du har i deg, det er nok til å tenne gnister i de mørkeste, våteste, mest vindfulle hjørner i menneskenes dyp. Jeg tror at de vil se det. Jeg tror ikke de kan unngå å se det, for det er der allerede, og det blender meg. 

Og jeg er glad i deg, du vet, du vet, du vet,

du vet hvor mye

 

Jag älskar att vi är systrar

Samler øyeblikk i desember

Med årets beste julekalender, er hver dag en forundringspakke.

Jeg samler øyeblikk og fine steder, delt tid og latter, klemmer og nedtelling til førjulsreisen, julekakebaking, julesang i bilen, en vakker dørkrans jeg går forbi, den store månen på himmelen. En løpetur i den blå timen, et lys som brenner stille, en fortrolig samtale over kjøkkenbenken, et nestenfall i den isete bakken, følelsen av fellesskap, fine komplimenter, elleville kommentatorer når håndballjentene vinner, et julekort blant reklamen i postkassa, min første kaffekopp hos farmor, all den herlige julemusikken, duften av nellik og appelsin, en morsom snap fra en morsom bror, å smile til en fremmed og få et smil igjen. 

Mørketiden kan være tung, så de som kan får bære lyset. Jeg klarer å bære og skinne litt nå. Jeg merker at verden møter meg på en annen måte når jeg møter verden med åpne armer. Jeg er mottakelig og kontaktbar. Jeg gir, og jeg tar imot av raushet, omsorg, varme, omtenksomhet, interesse, tid, engasjement, kjærlighet, samarbeid og tillit. Det er godt å være litt viktig, å gjøre en liten forskjell, å føle på alt det fine som menneskemøter skaper. 

Litt dårlig bildekvalitet til tross, legger jeg ved et par snapper fra den siste uken. Sosiale medier for meg handler ikke om influencing og perfekte vinkler, men om å holde kontakten med de jeg er glad i. Med venner, familie og søsken spredd over hele verden, er det et verktøy for å gjøre avstanden mellom oss så liten som mulig.

Jeg ønsker deg mange fine øyeblikk i desember, og takk til alle som bidrar til mine!

Husk at noe lite kan være noe stort. Fra hjerte til hjerte, del varmen <3 

 

 

Det er lov å ha det bra

Akkurat nå har jeg det bra. Akkurat nå har jeg det så bra at jeg faktisk måtte snu puta da jeg la meg i går, fordi jeg hadde glemt å skifte på senga og fikk tåle en natt på baksiden. Glemt å skifte på senga! Nå begynner det virkelig å ligne på et ordentlig hverdagsliv. 

Det er med blandede følelser jeg sier det. Bedring er ofte forbundet med negative konsekvenser i psykiatrien. Så fort man har stablet seg på beina og tatt et skritt, nådd noen delmål, kommet ut av den depressive tåka eller klarer å trosse angsten, blir man gjerne sluppet. Utskrevet, avsluttet, nedmedisinert, mindre oppfølging, færre samtaler, må klare seg selv. Å oppleve bedring er ikke det samme som å være frisk, men det er et skritt i riktig retning. Og som med alt annet her i livet, er det ikke gitt at det bare går opp og fram fra der. Grunnen til de stadige svingningene i dagsform, motivasjon og symptomtrykk, tilbakefall og reinnleggelser, skyldes i mange tilfeller nettopp det at man blir sluppet og presset videre for tidlig. Man er ikke bra selv om man har det bedre. Om opplegget rundt deg endelig fungerer og gir effekt, hvorfor i all verden skal det bety at du ikke lenger har behov for det. Det er jo nettopp det du har behov for, det er nettopp det som gjør at du akkurat nå opplever bedring. Trygghet, stabilitet, aksept, samarbeid, støtte, utvikling, utfordring, ro, tid. Det tar så mye tid å bygge opp et menneske igjen, og tid er gjerne det siste som prioriteres. 

Akkurat nå føler jeg meg ikke veiet og funnet frisk. Jeg føler meg sett og møtt som et helt menneske. Uten tall og uten fordommer. Spørsmålet er ikke lenger hvorfor skal vi hjelpe deg, men hvordan. Alt jeg behøver, virker det som, er at noen ser MEG. Det gir i grunn veldig mye mening. Hva er vi uten bekreftelse på at vi er? Alt jeg behøver, virker det som, er tid. Et liv er ikke bygd på en dag. Nok tid gir rom for prøving og feiling, mindre stress og mindre press. Alt jeg behøver, virker det som, er trygghet. At livet ikke er en pågående krise, at alt ikke må fikses hele tiden, at noe er trygt slik at jeg har overskudd til å møte det utrygge. Ingen ting gror i krig og kaos. Alt jeg behøver, virker det som, er mennesker. Vi er ikke skapt for ensomhet. Enhver vil bli gal av ensomhet. Mennesker trenger mennesker. Det er fantastisk å føle at jeg kan være noe for noen andre og at noen andre kan få være noe for meg. 

Å bli sett, å få tid, å oppleve trygghet, å ikke være alene. Fire grunnleggende ting, selvsagte og essensielle. Det burde ikke være så vanskelig. Med gode forutsetninger finnes det håp, en vei ut av det vonde, styrken til å fortsette å gå. Litt etter litt. Minutt for minutt. Tanke for tanke og forsøk for forsøk.

Jeg har klart å etablere en rutine som sørger for forutsigbarhet i dagen. Det innebærer at jeg spiser til faste tider, trygg mat, forsøker å spise nok mat, trener til faste tider, står opp og legger meg til faste tider, handler mat på faste dager, drikker te og kaffe i faste mengder. Akkurat nå er det så mye annet jeg utfordrer meg på som krever at jeg ikke kan bruke så enormt mye energi og tankevirksomhet på spiseforstyrrelsen. Adferden min rundt mat og kropp og trening er derfor ganske rigid, men stabil. Kontrollert, men forutsigbar. Ganske forstyrret, men ikke like forstyrrende som før. Det frigir kapasitet til å utvikle meg sosialt, våge å være meg selv i møte med andre, ha det gøy, være morsom, gjøre hyggelige ting, være litt mer spontan. Det bygger opp meg, og så, når jeg har et bedre utgangspunkt for å møte verden som et åpent og tryggere menneske, kan jeg endre fokus og arbeide mer mot å bli friere fra spiseforstyrrelsen. Kanskje vil jeg automatisk bli litt friere bare fordi jeg blir tryggere og ikke lenger behøver den for å mestre alt jeg føler og opplever. 

Akkurat nå har jeg det så bra at jeg glemmer å skifte på senga. Det betyr ikke at alt er bra nå. Hver dag velger jeg mine kamper, ingen vil klare å kjempe på alle fronter samtidig. Hva må jeg gjøre for å få gjort det viktigste i dag? Hva må jeg gjøre for å sørge for mest mulig overskudd til å stå i det vanskelige? Hva må jeg prioritere og hva må jeg prioritere bort? Eller hvem. Hva er den neste riktige tingen å gjøre? Og den neste, og den neste, og den neste?

Endelig virker det. 

 

Den som kom ut av dette

 

En håpløs ingenting

var jeg

i høst da alt gikk galt

igjen

 

glad er jeg

over hvordan det ble i steden

stolt er jeg

over den som kom ut av dette

 

 

og forundret ser jeg

hver dag

på henne som er

meg

 

i meg

der var du jo

hallo

velkommen hit

kan du forlate meg alt og

forlat meg aldri

 

det er jo meg

jeg vil være

 

 

 

The runner's cry

This one is in English. The words came to me this way. I hope you can understand and forgive me for this once in a blogtime. 

I had a new experience today, while running. The road was slippery, and whenever my feet hit solid, ice free ground, I speeded up and felt superpowerful. In the low November sun, nothing could stop my flow, not even the crossing lights downtown. I simply used those breaks to bump up my energetic running spirit, waiting, breathing, drumming heart longing for the green light that would let me take flight again. 

Ok, so this was the setting. 

Usually I run with a smile, an innocent grin, beaming at nature and buildings and busses and castles and men in suits and the ocean and rivers and bridges and pigeons and posters and kids in strollers and dogs walking their owners. I feel high. But today I even cried. Like a runner's cry. Not like sobbing, nothing dramatic, no sound. Just a single tear silently running down my left cheek every now and then, making it strangely wet and hot in the cold, dry air. It was a happy tear. Like it was nothing and everything all at once. A sensation so raw and beautiful, a thereness. 

Did you ever go?
 

 

 

Å krype inn i et lunkent dynetrekk

Morgenen startet tidlig, gårsdagen falt til ro litt sent. Kroppen våknet med yoga og har hastet gjennom dagen på kaffe og slapseføre. Da jeg kom hjem, og fant den tørketromlede klesvaska der jeg etterlot den i et kaos på sofaen, og fikk spist litt mat, og fikk tatt igjen meg selv, ble jeg helt sigen. Det er deilig å være sliten, for jeg er sliten av bra ting. Ekstra deilig var det å krype inn i et lunkent dynetrekk, gjemme hendene i et par myke sokker jeg fant der inne, og blunde litt før alt skulle brettes sammen og ryddes bort. Nå er det gjort, og alle lys er tent og pysjen er på og ullteppejakka også. 

Jeg har fortsatt bra dager! Det skyldes antagelig en blanding av Fontenehus-håpet, kaffepiffen, jeg-skal-søren-i-meg-vise-dem-at-jeg kan-klare-bedre-selv-følelsen i møte med et dysfunksjonelt støtteapparat, yogaflyten, løpeeuforien, doblet dose stoffskiftemedisin, snøfallet på tirsdag og at jeg er omgitt av så mange fantastisk bra mennesker i min nye hjemby. 

Det var alt. Over og ut og beina høyt. Tenn lys i hver en krok og mørke sinn!

 

 

Det er noe som hender, det er november

Er det noen andre som har knust is under skoene i dag? Mørket gir meg energi og kulden føles kjærkommen mot nesetippen som stikker opp fra skjerfet når jeg går. Ah, novemberen min. Jeg har faktisk en spilleliste på Spotify som heter nettop det, mye grunnet min faste tradisjon med November-musikken til Odd Nordstoga, den gjør ventetiden til julemusikk og adventstid litt kortere.

Ukene går og nærmer seg stadig et nytt år. Men før den tid er det mange dager som skal leves. I helgen har jeg gjort akkurat det, levd. Så når det går langt mellom nye innlegg her, er det gjerne fordi jeg er litt for opptatt med å være der ute, midt i det, hei, her er jeg. 

Jeg tenkte å liste opp en del ting som opptar tiden og hjertet mitt akkurat nå. Det kan være lurt å minne seg på hva man har og hvor man vil iblant. 

- Jeg er stolt av meg selv. Jeg har klart det. Kneet er bedre, jeg kan løpe på ordentlig igjen. Du skal ikke se bort ifra at livet mitt er litt sånn to be or not to be, to run or not to run. Hvert smertefrie steg sender bølger av lykke gjennom kroppen. Når det suser rundt ørene og damper av pusten, sola glimter frem bak trærne og jeg hører lyden av hjertet mitt innenfra. Når regndråpene sildrer nedover ansiktet og det går oppover i bakkene, da er jeg som best. Da elsker jeg livet og tenker at jeg er ikke så verst.

Fortsatt må jeg skynde meg langsomt, være forsiktig og vennlig oppmerksom mot hva kroppen forteller. Det er litt vanskelig, men jeg er på vei. Tiden i løpekrise har lært meg at kroppen overlever på mindre løping, at jeg blir sterkere av styrketreningen når jeg ikke sliter kroppen sånn, at jeg kan få runner's high og lengsel etter løping av å høre på folk som snakker om løping på løpepodcast og på løpeteater, at hver tur kan være en nytelse og at jeg virkelig trenger alt det løpingen får meg til å føle og være. 

- Kaffen har tatt meg med storm. Etter for mange år utenfor det celebre selskap, lærer jeg meg nå å drikke kaffe. Det hele startet en kveld jeg fikk lillesøster på kveldsmat og vi gikk på butikken sammen og hun pekte ut en bra startkaffe og jeg la den i kurven blant rundstykker og pålegg. Altså, tenk så hyggelig å spise kveldsmat med en søster og ha selskap til den første slurken! Kaffen må være varm, svart og kruttsterk, og enn så lenge så trekker jeg et dypt pust, holder for nesen og svelger den ned mens ansiktet vrenger seg i bitre grimaser. Jo varmere jo bedre, for da smaker ting minst, og siden jeg uansett misliker smaken, kjører jeg på i styrke for å få maks ut av hver dråpe.

Du vil kanskje ikke kalle dette å bli tatt med storm, men allerede på dag seks kjenner jeg at smaken er litt mindre ille og hver slurk litt mer selvfølgelig. Koffeinet gir meg et velkomment piff, placebo eller ekte, det behøves. Den store ildprøven blir neste søndag, da det er familieselskap og jeg for første gang skal si ja takk når koppene sendes rundt. Betydningen av å være innenfor kaffefellesskapet er undervurdert. 

- Bilen er endelig skodd for vinteren. Den trengte nye dekk, og jeg kjente at jeg ikke orket å betale for nye dekk og håpet at alt bare ville gå over. Det gikk ikke over, selvfølgelig, og dekkene koster like mye uansett hvor lenge man venter, og det føltes ille å vite at den sto parkert i Askim i ukjørbar tilstand.

Jeg tok meg sammen og tog toget dit, gikk til bilen og kjørte bilen til dekkforhandleren, pugget dekkdimensjoner på veien og gikk målrettet til skranken og bare ramset opp min bestilling og leste KK og spiste en pepperkake mens jeg ventet. Så glad var jeg da alt var i orden (se bilde). Så kjørte jeg bilen tilbake til der den hadde stått, ba pappa om skyss til toget gjennom snøværet og reiste derfra med litt tommere lommebok og en nyervervet frihetsfølelse. Nå kan jeg reise og besøke bilen min når jeg vil og kjøre hvor jeg vil, og jeg elsker bilen min for det. 

- Om akkurat en måned er jeg på vei til USA, til Santa Fe og min favorittstoresøster, my person (referanse til de som trofast har sett Grey's Anatomy). Vi får en uke sammen, sånn like før jul, og jeg gleder meg hvert sekund av hver dag jeg teller ned. Å ha henne der borte er for langt borte, altfor, altfor, altfor langt borte. Selv om jeg elsker at vi kan ha ringedate en tidlig lørdag morgen, og selv om jeg elsker alt vi snakker om på norsk og svensk og britisk og amerikansk engelsk, og selv om det er godt å vite at vi begge er der vi behøver å være, og selv om vi er nærmere enn noen gang før, så er det altfor, altfor lenge mellom øyeblikkene vi deler. 

Sist, men kanskje aller størst: 

- Du vet antagelig ikke hva Fontenehuset i Oslo er, men jeg kan si deg at det er fantastisk bra. Jeg hadde ikke visst hva det var jeg heller, om ikke jeg hadde hørt om det ved en tilfeldighet mens jeg fortsatt var ergoterapistudent i et auditorium på høgskolen, og om ikke jeg i et håpløst øyeblikk hadde sendt mail dit og plutselig fikk svar og håpet tilbake, og et hus hvor døren er åpen og fellesskapet stort. Kort sagt er det et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Men det er så mye mer enn det. Arbeidet som gjøres av og for medlemmene der er slikt som bygger mennesker.

Akkurat nå er det det viktigste som skjer i livet mitt, og det får ting til å skje i livet mitt. Det kan være min trygge base og grunn for vekst. Jeg klyper meg i armen og håper det ikke er for godt til å være sant. Og om du tenker at du kunne trengt noe sånt du også, så kan du lese mer om hva det er og kanskje finnes det et nær der du er. 

Finn noe som fyller novemberen din og ta vare på deg selv midt i alt <3 

 

 

Det som gjør meg levende

Fellesnevneren i mitt liv og alt det har vært, er meg. Ingen annen. Det kan gi håp. Jeg vet at det finnes så utrolig mye i meg som lengter til å få være her, lengter til å slippes fri og bare få leve, være dyp og sterk, le inderlig og elske fryktløst. 

Når jeg tenker tilbake på den jeg var som barn, minnes jeg en jente med mange følelser som aldri fikk slippe ut, men også mange inntrykk som fikk slippe inn. På en eller annen måte klarte den innesluttede kroppen å suge til seg verden i alt hun så, luktet, leste, kjente og hørte. Kanskje var det nettopp alt det vonde og tause som skapte behovet for og evnen til å samle på det gode. I et rom i hjertet fyltes det opp av øyeblikk og stemninger, det ga meg en varmende følelse av kontakt og tilhørighet. Etter hvert som jeg havnet dypere inn flukten fra meg selv, var dette personlige rommet inni meg det eneste som kunne bryte onde sirkler og selvskadende mønster, gi meg et sårt tiltrengt sekunds ro og trygghet. Selv når det har vært så tungt at jeg ikke har visst om jeg vil leve mer, har døren inn i dette rommet vært åpen. Alle de gangene alt annet ved meg har forsvunnet inn i en tåke, blitt ødelagt og lagt på is, fortrengt og hatet, har jeg fortsatt hatt dette. En liten, skinnende skattekiste full av verdier som aldri kan tape seg. 

Det er vanskelig å forklare, det er på en måte bare slik jeg er og aldri noe jeg har fundert over, før det slo meg i helgen at dette kanskje er en av mine mest essensielle egenskaper, det som gjør meg levende. Jeg elsker alt det lille som gir mening i alt det store, og kun et lite blaff av slik tilstedeværelse kan fylle hele tomrommet i meg i lang tid. Når jeg går rundt i verden ser jeg ikke forbi, jeg ser på, og oppdager spennede, kule, fine, triste, vakre, interessante og levende ting overalt. Spor etter mennesker med kjærlighet og omtanke, smarte løsninger, fargespill. Tanken på alle som lever parallelt og likevel separat kan gjøre meg svimmel, alle menneskene som alle kjenner mange andre mennesker som ikke kjenner hverandre som passerer hverandre på gaten og hvor mye liv en bygård rommer. Alle rutinene, kjedelige, selvfølgelige og likevel helt unike og nødvendige. Jeg kan kjenne lukten av frost blande seg med at noen et sted i nærheten steker pannekaker denne ettermiddagen, huske at storesøsters pannekaker alltid var perfekt tynne, at vi en gang fryktløst kunne spise tosifret antall av dem, se for meg huset som var hjemme og hvor rart det er der nå uten oss i. 

Kanskje har jeg trodd at alle har det sånn, at liv tiltrekker seg liv, og at også du fortrylles inn i nærværet av noe utenfor deg i deg, og ikke kan annet enn å smile når den lille gutten på fortauet synger Ja, vi elsker en sen novemberkveld og moren tar ham varsomt i hånden og haster over gangfeltet før det blir rød mann. Ser du form og farge bak funksjon, hører du alle lydene fra en full skolegård i storefri når du går forbi, ser du mannen som går på akkurat samme måte som bestefar gjorde, og har du sanger du aldri kan høre nok ganger og et personlig forhold til et tre i skogen du alltid lekte i da du var liten? Bærer klærne dine på minner, har du et hemmelig sted i skogen der det alltid er plass til din sorg, og holder du alltid på samme sted på gelenderet i trappen du går ned? Gjør du det fint rundt deg bare for deg selv, kan du le når ingen ser?

Jeg vil ikke si at jeg er takknemlig for å ha hatt det vondt. Derimot er jeg takknemlig for at smerte og frykt, skam og sorg har åpnet opp og lært meg å føle. Jeg kan føle. Jeg kan føle det vonde, og jeg kan føle det gode. Ikke bare kan jeg føle, jeg kan også sanse, jeg kan skape, jeg kan minnes.

I dagene mine er det fargerikt og lærerikt å være. De er fulle av musikk og tett knyttet til alt rundt meg. Jeg er hun som løper smilende i regnet, mimer sangtekster og hopper ned trappa i takt med sangen jeg hører på, trekker pusten ekstra dypt forbi ethvert bakeri, legger hodet vennlig på skakke og hilser blygt på kvinnen som alltid sitter på trappen og tar seg en røyk når jeg går på yoga torsdag morgen. I sølepytter ser jeg speilbilder, det renner kanskje en enslig tåre nedover kinnet mitt på bussen når jeg tenker på at jeg skulle ønske du var her nå, høye hæler gir meg selvtillitt og best er det om de klakker i takt med Taylor Swift i hodetelefonene, jeg snakker ofte ironisk til meg selv og ler av min fantastiske, munnrappe humor, jeg kan glede meg en hel uke til å synke ned i førersetet i bilen min og kjøre hvor jeg vil med høy musikk og tid til omveier. 

Jeg har et uendelig rikt liv. Verdien av et øyeblikk er opp til den som er i det. Min glede er like stor som noen annens. Jeg velger å gjøre livet rikt. Det er det som gjør meg levende. 

 

 

Å skrive er ikke det samme som å snakke sammen

 

I dag fikk jeg høre at det virker så trist inne på bloggen min, fra en som står meg nær. Det gjorde litt vondt. Jeg tenkte først at det var trist å høre. For i min verden er det ikke enten eller, det er både òg, og det håper jeg mine tekster gjenspeiler. Kanskje bør jeg bli flinkere til å skrive det i ord, og ikke bare i bilder eller mellom linjene.

Min andre tanke var at jeg ikke kan fortsette slik som jeg gjør, at jeg ikke kan leve splittet på denne måten; åpen og lukket, nær og på avstand. Denne bloggen er på ingen måte privat, men likevel blir den det, da det skrevne ofte forblir usagt. Det er to forskjellige verdener; mitt indre og mitt ytre. På den måten er det mange lesere jeg aldri har møtt, som likevel vet mer om meg enn mine egne foreldre. Våre samtaler handler om alt annet enn hvordan vi har det. Og av og til når noen nære titter inn, er det av en grunn, av bekymring eller nysgjerrighet, og ofte finner de bekreftelse på det de lette etter og ikke alt det andre som også ligger der.

Det er en lettelse å få være i fred med det jeg deler. Samtidig blir det en byrde jeg både får og pålegger andre. Når jeg har funnet en måte å slippe ting ut, minsker behovet for å gjøre det på ordentlig. Men å skrive er ikke det samme som å fortelle. Å skrive er ikke det samme som å gråte. Å skrive er ikke det samme som å skrike. Å skrive er ikke det samme som le. Å skrive er ikke det samme som å snakke sammen.

I det siste har jeg fundert på om denne bloggen av disse grunner kanskje virker mot sin hensikt, i det minste for min egen del. Likevel kan jeg ikke komme bort fra hvilken forskjell det har gjort i livet mitt å ha et fristed hvor tanker, kreativitet og følelser får gi mening og stemme til delene av meg som en gang tiet. Til tider er det en livreddende forpliktelse, til tider en kilde til motivasjon. Det er også et sted for mestring, forståelse og selvinnsikt, samt nærhet til noe eller noen når jeg føler meg alene. 

Målet med bloggen har alltid vært åpenhet, men ikke på bekostning av åpenheten. Jeg ønsker å påvirke, og la meg bli påvirket, men jeg ønsker ikke å skremme, trigge eller dra andre ned i samme mørke som jeg ofte forviller meg inn i. Jeg ønsker å vise at alt ved oss er menneskelig, og at å åpne opp for følelser i seg selv og med andre er skummelt og vakkert samtidig, men jeg ønsker ikke at internett blir hovedkanalen for denne kontakten. I tiden fremover vil jeg øve på å være hele meg, også der ute. Det vil ikke utelukkende være en befrielse, det er en grunn til at det er lettere å late som. Men å late som kan aldri bli ekte, og jeg ønsker ekte.

 

 

I morgen skal jeg ikke tenke på før da

 

I kveld vil jeg bare drikke te, ha på ullsokker og høre på Odd Nordstoga

 

tenne lys på bordet, tenke på det fine du sa

og la det være litt støvete i hjørnet.

 

I morgen skal jeg ikke tenke på før da. 

 

 

 

Hvileputer

Jeg har en søster i Amerika som med sitt svekkede norske ordforråd, tar hvileputer bokstavelig: som store, myke puter til å hvile på. Det er et begrep, forklarer jeg, men hun tenker fortsatt på puter. Har du noen hvileputer?, spør jeg. Hvilken type puter snakker vi om nå?, svarer hun. Sånne som fyller et rom uten å fylle et behov, svarer jeg. Jeg forstår fortsatt ikke, svarer hun. Og da gir jeg litt opp å forklare, for hun lever kanskje et hvileputeløst liv, eller har bedre begrep for det. Selv drukner jeg snart i mine.

I et drømmeliv, ville jeg bare hatt sånne ekte, myke puter man kan starte putekrig med, tatt den ene og slått den andre til fjærene fyker, funnet trygghet og hvile på dem om kvelden, nettopp slike puter min søster snakker om. Men hvileputer i den forstand jeg skriver om i dag, gir ikke annet enn falsk trygghet og resignasjon. Det er lite slagkraft i hvileputer. Faktisk gir de falske forhåpninger og inntrykk av å være noe de ikke er, med den alvorlige konsekvensen at man slutter å lete etter bedre erstatninger. Det finnes mange slags hvileputer, og hva som er en hvilepute, varierer fra person til person og situasjon til situasjon. De finnes overalt, for eksempel i klimapolitikken, i sporten, i kollektivtrafikken, i politiet, i skolevesenet, i familien og i helsevesenet. Noe fyller et rom uten å dekke et behov, noe ser fint ut på papiret, men fungerer ikke i praksis, noe har positive effekter på kort sikt og negative konsekvenser på lang sikt. Det skurer og går, men ikke fremover. 

Min observasjon er at hvileputetettheten er fryktelig høy innen psykiatrien. Det har kanskje å gjøre med at mitt møte med helsevesenet hovedsaklig har vært innen psykiatrien, både på godt og vondt, med unntak av en brukken finger, en og annen lungebetennelse og to sting i tommelen. Det er ikke like enkelt å slå seg til ro med en cellegiftkur som ikke virker, et åpent sår som forblør eller en protese som gnager, som det er å si vi får se hva som skjer, behandlingsresistent, akseptabelt symptomtrykk, er i behandling, mangler motivasjon, gjengangspasient, "naver", det finnes ikke noe tilbud i din kommune, lettere deprimert, møter ikke til time, oppbevaringsopphold, ikke syk nok, tenkepause, lite sykdomsinnsikt, sommerstengt, oppmerksomhetssyk, manipulerende, lite samarbeidsvillig, krevende, skrives ut mot sin vilje, frisk nok. Samtidig opplever svært mange at ansvaret for bedring legges over på den syke, manglende fremgang skyldes manglende motivasjon, innsats og ressurser hos pasienten. Jeg er ikke ute etter å fordele skyld, og ansvaret ligger hos begge parter, men la oss ikke avfeie sårbare mennesker med et du ønsker kanskje ikke egentlig å bli frisk?

Det er ubehagelig å snakke om hvileputene. Det er så mye lettere å late som at de ikke finnes, det blir for mye styr ellers. For hun er jo i behandling, men han tar jo medisiner, men hun skal legges inn neste uke, men han er vektstabil, men hun selvskader mindre enn før, men han fikser skolen, men hun er i et NAV-tiltak, men han har jevnlig samtaler med psykolog, men hun er henvist til spesialist. Puh, ok! Vel og bra. Men fungerer det? Hjelper det? Opplever pasienten bedring? Minsker symptomene? Er det god kjemi og fortrolighet mellom pasient og behandler? Er behandlingen helhetlig eller symptomrettet? Finnes det et bedre tilbud et annet sted? Hvordan er pasientens livssituasjon ellers? Er poliklinisk oppfølging tilstrekkelig? Hva skrives pasienten ut til? Hvorfor stagnerer vi nå? Er det samarbeid mellom hjelpeinstansene? Har pasienten et trygt nettverk rundt seg? Hvem taler pasientens sak? Hva mener pasienten selv om alt dette?

Noen ganger har jeg kvinnet meg opp og stått opp for mine rettigheter og meninger, kastet hvileputene opp i luften og sagt det alle tenker: at dette hjelper ikke, vi beveger oss i sirkler nå, det må finnes en annen vei. Det være seg manglende fremgang under innleggelse, dårlig kjemi med behandler, NAV-tiltak som virker mot sin hensikt, medisinering uten effekt, vektfokus (min helse måles ikke i et tall) eller feilbehandling. Dette har jeg gjort på en saklig og ydmyk måte, ingen putekriger, for jeg forstår at de fleste gjør så godt de kan med det de har av ressurser og kapasitet. Ofte har jeg selv funnet frem til alternativer, fremgangsmåter og informasjon, ikke fordi jeg er kravstor og manipulerende, men fordi det er like mye i min interesse som i hjelpeapparatet sin at behandling og tiltak som iverksettes, faktisk kan hjelpe. Det er ikke bare et liv som står på spill, det handler også om verdifull bruk av tid, ressurser og, ikke minst, motivasjon og håp.

Du vil ikke tro hva som ofte hender.

Det blir en kamp på makt og ære. Det blir konflikt, beskyldninger, tvangsutskrivelser (ja, det skjer også), forsvarstaler, manipulering av journal, brudd på taushetsplikt, nekting av videre henvisninger, påstander om dissosiasjon og passiv agressiv personlighetsforstyrrelse, tvangsinnleggelser, ingen svarer på henvendelser, baksnakking, strengere regler for besøk og kommunikasjon, enda strammere tvangsbelter, dobbeltkommunikasjon, muntlig avslag som aldri noen kan finne tilbake til, sykepleiere som støtter deg helt til du sitter på psykiaters kontor og de vender deg ryggen av lojalitet til sjefen, en ekstra øse med smeltet smør over fisken, overmedisinering, leger som ikke snakker med sykepleiere som ikke snakker med psykologer som ikke snakker med NAV som ikke snakker med deg, aktivitetsforbud, telefonforbud, besøksforbud, hjemreiseforbud, kjøreforbud, alt du sier betviles, alt du deler vrenges på, nei, svaret er nei, det er ikke aktuelt, dette blir stående i journalen din.  

Og jeg som trodde vi hadde samme mål. 

Å finne riktig behandling, riktig dose, riktig måte å kommunisere på, riktig balanse mellom frihet og ansvar, riktig sted, riktig hyppighet, riktig kjemi, riktig tempo og riktig samarbeid er krevende. Det er kanskje denne kompleksiteten og hårfine balansen som gjør at så mye blir feil, som gjør det lettere å ha en standardmetode enn en individuell løsning. Men i behandling betyr ikke nødvendigvis i bedring, medisinert betyr ikke nødvendigvis friskere, i arbeid betyr ikke nødvendigvis i utvikling, hjemme betyr ikke nødvendigvis trygt, samtaler betyr ikke nødvendigvis samarbeid, "frisk" kropp betyr ikke nødvendigvis friskt menneske.

Under alle hvileputene, om vi løfter og flytter litt på dem, finnes løsninger som ikke bare fyller et rom, men dekker et behov. Det krever innsats og arbeid å finne dem, fra utsiden og innsiden. Det krever innsats og arbeid å kave i hvileputer også, men det gir ikke samme resultat. Det er også helt nødvendig å huske på at den kanskje viktigste ressursen i behandling faktisk er pasienten selv. Ikke fordi pasienten har løsningen, men fordi pasienten har opplevelsene og erfaringene. Det er ikke alltid den som kan mest vet best. Pasienten er ikke en gruppe eller en diagnose, men et individ, et ressurssterkt menneske. Kanskje med den svakeste stemmen, den med minst makt og innflytelse, den mest ambivalente av dem alle, den som opplever fra innsiden, kjenner på kroppen, den som har alt å tape eller alt å vinne, den som er sliten nå og stadig møter motgang.

Det må være lov å stille spørsmål, det må legges til rette for å finne svar, det er mange veier til mål. Det er ikke bare et liv som står på spill, det handler også om verdifull bruk av tid, ressurser og, ikke minst, motivasjon og håp.

 

 

 

 

fant en sti og løp til det ble stille

 

Vasket vasken, ryddet bordet, pusset tenner

skulle lese, skulle skrive, skulle vokse, skulle ringe, skulle føle, skulle kjempe, skulle spise, skulle sulte, skulle slutte

verken kunne eller ville

 

kneppet jakka, dro meg ut med begge hender

fant en sti og løp til det ble stille

 

 

 

Sulten er kanskje både kroppen og sjelen

Hun går og går i Oslos gater. Hun sier ikke et ord, men føler mer enn det burde være mulig å få plass til inni seg. Hun gikk ut fordi hun ikke visste hvordan hun skulle være inne. Hun savner å være mett. Hun vet ikke helt hvordan det skal kjennes ut. Hun vet heller ikke helt om kroppen burde være mett eller om den burde være sulten. Alt hun vet er at hun ikke tenker på annet enn hva hun skal spise og hvordan la være, når hun skal trene og alle skrittene hun må gå og hvordan og hvorfor og hvordan skal det noen gang kunne bli annerledes. Gatelangs er hun langt fra kjøleskapet, og det kjennes tryggest akkurat nå. For hun er ikke mett, men sliten. Og hun vet ikke helt hva som hender da, eller hvordan å få det bort. Og hun vet ikke om hun kan være sliten, og om sliten og sulten er det samme. Om sliten er kroppen eller tankene, om sulten er kroppen eller sjelen. 

Sulten er kanskje både kroppen og sjelen. Sulten er kanskje også ensomhet. Sulten på fellesskap og trygghet. Kjenner ensomhet alene og ensomhet med andre. Plutselig har det åpnet seg et helt nytt, enormt rom inni henne som aldri kan fylles med nok mennesker og sammenhet. Bare hun puster, kjenner hun et sug av savn etter andre. Ingen klarer helt å fylle det rommet. Ofte fordi de er inni der samtidig uten å være der sammen. Andre er kanskje limet som mangler i livet. Noen andre, noen andre enn bare henne og hodet og tankene der. Alt blir meningsløse brikker, alt flyter og hun skulle ønske noen var der når hun sovnet og når hun vasket opp og når hun låste opp døra og når hun våknet og når hun knekker sammen av latter eller gråt og når hun vil leve og når hun ikke vil. Det er liksom ikke plass til flere enn henne. Det er trangt der inne, og samtidig altfor god plass.   

 

 

Spiseforstyrrelsen gir og spiseforstyrrelsen tar

Med tiden har jeg blitt godt kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg er ikke den, men jeg er i den, lever med den, lever for den, hater den. Trenger den. Vi har en destruktiv relasjon, jeg og den, og jeg skulle gitt hva som helst for å gå. Men det er ikke gjort på en dag eller første forsøk, ikke det tusende heller. Noen ganger lurer jeg på om det noen gang vil la seg gjøre. Det er som at jeg ikke kan se for meg et liv uten, samtidig som jeg ikke orker tanken på et liv med. 

I terapeutisk sammenheng, snakkes det ofte om spiseforstyrrelsen som venn og fiende. Noe må den gi deg, for du trenger den. Likevel er listen over alt den tar ifra deg lengre. Dypt inni spiseforstyrrelsen er det vanskelig å se konsekvensene, for den er en mester i å oppta så mye plass at det verken blir plass til følelser eller tanker om andre ting. Mange symptomer oppleves som nyttige, de virker. Det er poenget. Vanskelige følelser, vonde opplevelser, tap, konflikter, mobbing, overgrep, krav og press, usikkerhet, traumer og livsomveltninger stues vekk og gjør plass, all plass, til et befriende nytt og konkret fokus. En spiseforstyrrelse beskrives som en overopptatthet av matinntak, vekt, kropp og utseende. Overopptattheten gjør alt annet uviktig. Et ullent slør dekker til ubehagelige følelser og tanker og gir deg ro og kontroll. Det er gjerne alt det bakenforliggende som skaper behovet for en mestringsstrategi i utgangspunktet, og spiseforstyrrelsen er en svært effektiv og konkret løsning, i hvert fall til å begynne med. Ro og kontroll. Enn så lenge.

Det finnes nesten alltid et motsvar til fordelene, det blir som en lek med motsetninger. Spiseforstyrrelsen lover deg kontroll, men tar kontrollen over deg. Jo mer den får styre, jo mer kaos skaper den og jo mer trenger du den. For meg er det nyttig å utforske disse kreftene i sykdommen og lære dens funksjoner å kjenne. Keep your friends close, but your enemies closer, er det ikke det de sier? Om jeg ikke kan flykte fra den, skal jeg i det minste vite hvor jeg har den.

Her er min venn-fiende-liste. Den forandrer seg fra dag til dag og farges av hvilken del av meg jeg lytter mest til. Lag gjerne en lignende liste over noe i livet ditt som både gir og tar. Bevisstgjøring er første steg til forandring. 

Spiseforstyrrelsen er løsningen, og spiseforstyrrelsen er problemet.

Spiseforstyrrelsen lover kontroll, og skaper kaos.

Spiseforstyrrelsen lover mestring, men jeg mislykkes.

Spiseforstyrrelsen er alltid der, og gjør at jeg aldri er til stede.

Spiseforstyrrelsen føles trygg, og gjør alt utrygt. 

Spiseforstyrrelsen skaper struktur, og gjør meg rigid.

Med spiseforstyrrelsen er jeg aldri alene, men i spiseforstyrrelsen er jeg alltid ensom.

Spiseforstyrrelsen fyller tiden, men tar all tid.

Spiseforstyrrelsen er det eneste jeg får til, men med den får jeg ikke til noen ting.

Spiseforstyrrelsen demper det vonde, og demper det gode samtidig.

Spiseforstyrrelsen stiller krav, og det blir aldri nok. 

Spiseforstyrrelsen gir rutiner, men rutinene er uforenelige med et liv. 

Spiseforstyrrelsen oppleves som viktigst, og gjør alt annet uviktig. 

Spiseforstyrrelsen demper angst med mer angst. 

Spiseforstyrrelsen vil endre kroppen, men gir meg bare økt kroppsforakt. 

Spiseforstyrrelsen er min identitet, men JEG forsvinner i sykdommen. 

Spiseforstyrrelsen skaper ro for et øyeblikk, og øker all uro samtidig.

Spiseforstyrrelsen kan se ut som et valg, men er tvang. 

Spiseforstyrrelsen er en kjent og forventet rolle, men jeg klarer ikke å bryte ut når jeg ikke vil spille lenger.

Spiseforstyrrelsen er et språk, men den har ikke ord og ingen andre forstår.

Spiseforstyrrelsen fungerer som en distraksjon fra vonde ting, men distraherer meg fra alt.

Spiseforstyrrelsen er en unnskyldning, og spiseforstyrrelsen passiviserer.

Spiseforstyrrelsen er trofast mot meg, og jeg er bundet til den. 

Spiseforstyrrelsen skal gjøre usynlig, men jeg blir synlig. 

Spiseforstyrrelsen skal forbedre kroppen, men ødelegger kroppen. 

Spiseforstyrrelsen er bare min, og gjør meg utilgjengelig for andre. 

Spiseforstyrrelsen var en virkning, den hadde en hensikt, men nå er den bare årsaker. 

 

Bildene i dette innlegget er tatt av min dyktige, vakre og aller, aller kjæreste storesøster på et sted i livet der jeg døde litt mer for hver dag. Med øyne som et hav av mørke og selvdestruksjon som eneste mål. Takket være den sta jævelen jeg er, søsteren min og mange andre vidunderlige mennesker jeg har i livet mitt, fikk det ikke skje, ikke da, ikke før eller siden heller.

Fortsatt lever jeg i kampen, jeg er på ingen måte frisk. Inni er jeg ganske lik, sykdommen får ta mer plass enn meg. Jeg hater den, og trenger den. En spiseforstyrrelse ser ikke ut eller arter seg på en bestemt måte. Den er like unik og ulik som alle vi mennesker er unike og ulike hverandre. Ikke glem det. 

Et problem er aldri en løsning. Glem ikke det heller. 

 

 

Verdensdagen 2017

I dag er Verdensdagen for psykisk helse, og årets viktige tema er "Noe å glede seg over". Du kan lese mer om Verdensdagen og finne arrangementer i nærheten av deg herDagen har vært markert over hele verden siden 1992, altså feirer både jeg og Verdensdagen 25 år i år. Formålet med en slik dag er å bidra til åpenhet, debatt, kunnskap, toleranse, samtaler, bevisstgjøring og medmenneskelighet.

Hva snakker vi om når vi snakker om psykisk helse, om vi snakker om det i det hele tatt? Min erfaring er at vi sjelden snakker om det. Noen drister seg til å snakke om psykisk uhelse, i form av psykiske lidelser, med større eller mindre grad av seriøsitet og kunnskap. Enkelte lidelser er mer akseptert, både å ha og å snakke om, enn andre. Det har nærmest blitt hverdagskost. Er du litt deppa, eller trendy med et snev av panikkangst, hadde det ikke vært kjekt med en spiseforstyrrelse for å gå ned litt i vekt, er du helt schizo, eller? Store stemmer i medienes søkelys snakker dessuten åpent om livet med angsten og veien ut av rusen og slik ble jeg frisk og fantastisk. Bidrar alt dette til åpenhet? Til en viss grad. Ikke minst kan det gi håp, kunnskap og økt aksept, skape et samfunn der vi forstår at alle har sitt. Det skjer så masse inni oss som andre ikke ser. Samtidig kan det virke som at du skal komme sterkere ut av alt. Du skal nesten være takknemlig for å ha hatt det jævlig, for det gjorde at du ble jævlig bra. Det er ikke nok å få en bedre hverdag, et bedre forhold til deg selv, snillere mestringsstrategier og mer frihet, du skal også bli vellykket og skrive bøker om det. Du er ikke frisk og verdig før det er dokumentert og prisbelønnet. 

Men, hva bør vi egentlig snakke om når vi snakker om psykisk helse? I likhet med fysisk helse, er psykisk helse noe alle har til enhver tid. Selv om vi ofte først tenker på den når den er svekket, er den der og påvirker livet i smått og stort. På samme måte kan vi påvirke vår psykiske helse i smått og stort. Hadde alle jobbet like mye med sin psykiske helse som de som kjemper seg ut av psykens dunkle fangehull, hadde verden vært et bedre sted. Hadde det blitt skrevet, blogget, snakket, snappet, poddet, filmet og ment like mye om vår psykiske helse som vår fysiske helse, hadde kanskje både vår fysiske helse og vår psykiske helse økt betraktelig.

Poenget er ikke hva vi bør snakke om når vi snakker om psykisk helse, men at vi snakker om den. På alle nivåer, i alle faser, i fjerne og nære relasjoner, på tvers av generasjoner og kulturer, i store og små sammenhenger. Er du en som spør "Hvordan har du det i dag?". Ofte blir det ekkelt stille. Du kan se noen blunke bort en tåre. Noen svelge ekstra tungt. Et blikk som synker mot gulvet. Et menneske som gjør seg enda mindre. Alt fokus og innsikt til tross, det eneste rette svaret er stadig "Bra!". Vi overser tårer, knyttede never og skjelvende stemmer, nikker og tar til takke med vage svar, korte svar, svarene det er lettest å gi og lettest å ta imot.

Åpenhet er toveis, noen må våge å snakke og noen må våge å lytte. 

En slik dag kan oppleves tyngende. Det blir tydelig hva alle de 364 andre dagene i året mangler av alt det denne dagen fremmer. Kanskje er dette den eneste dagen du føler det er greit å være deg, akseptert å være den du er. Og kanskje ser det fint ut på papiret og på arrangementsinvitasjonene på Facebook, mens du i realiteten ligger dypt begravd i skam og håpløshet og føler deg feil som ikke engang klarer å karre deg ut døra og ta del i dagen. Noe å glede seg over, et stikk i ditt mørke. Eller? Psykisk helse handler ikke om å enten være frisk eller syk, lykkelig eller deprimert, fredfull eller engstelig, fri eller fanget, manisk eller apatisk, vellykket eller mislykket, åpen eller lukket, lovende eller håpløs, sammen eller alene, gal eller normal, sterk eller svak. 

Livet er ikke enten eller, det er både og.

Det er lov å ha det vondt, og det er lov å ha det godt. Uansett hvordan du har det, har du det i deg å føle begge deler og alt mellom der. Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og alt er like normalt og like reelt. Psykisk helse behøver ikke å være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig. Og med tanke på tematikken for Verdensdagen: noe å glede seg over behøver ikke være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig heller. Det kan være et skritt i en god retning, og det kan være et mimiminidelmål på veien dit. Det kan handle om her og nå, eller etterpå. En drøm, et sekund, en solstråle gjennom kjøkkenvinduet, en hund som går som eieren sin, en melding til søsteren din, at du heldigvis hadde en dorull til i skapet (vi har alle vært der), et minne, at de spiller en av dine gamle favorittsanger over høyttaleren i butikken, noe du skal gjøre, noen du skal treffe, en som smiler til deg på gata, en du smiler til på bussen, eller rett og slett å kunne trykke "Hopp over intro" på Netflix. Glede er hverken noe du må fortjene eller forklare. Glede er noe du kan gi og noe du kan ta imot. Glede er ikke alltid et valg, men det kan være en mulighet. 

 

Det er viktig å huske på viktigheten av å ta seg selv på alvor, ta hverandre på alvor, ta sine behov på alvor, sine ønsker på alvor, sine følelser på alvor, sine interesser på alvor, sin glede på alvor, sin sorg på alvor, sin integritet på alvor, sin tid på alvor, sin helse på alvor. Både psykisk og fysisk. Det er ingen andre som kan hjelpe deg slik du kan. Den viktigste personen i ditt liv er faktisk deg. Samme hvor destruktiv den relasjonen er, kan du ikke smelle igjen døra og gå. Det betyr ikke at du må klare alt alene. Tvert imot, å ta seg selv på alvor innebærer å slippe andre inn. Det er modig å be om hjelp. Modig, nødvendig og menneskelig. 

Min oppfordring til alle er å være en som våger spørre, en som våger lytte og en som våger svare. Ingen ting ville gledet meg mer enn å kunne bidra til dette. 

<3 

I dag lengter jeg til nærhet, så jeg sender deg en klem og et lykke til. Mennesker trenger mennesker. 

 

 

 

Håpet er som soloppgang

Livet er litt fremmed for meg nå. Som at alt som skjer skjer for første gang, og alt er nytt og utrygt, til og med mitt jeg. Aldri før har jeg vært like til stede i eget hode og kropp mens jeg står midt i krisen og forsøker å håndtere at alt raser. Dette er både spennende og uutholdelig skremmende. Kanskje er hele min eksistens på spill, og kanskje er dette en uunngåelig fase jeg må gjennom for å klare å leve videre. Likevel føles det som at dette er en fase jeg ikke kan overleve, i hvert fall akkurat nå. Det er ingen ukjent følelse, men det faktum at jeg fortsatt er her, betyr at det heller ikke er en følelse jeg bør tro for mye på. Den er, som med alle andre følelser, nettopp bare en følelse, og følelser er ikke farlige. Det er å gjemme følelsene dypt inni hjernens fallgruver som er farlig. 

Når det sakte synker innover meg hva livet mitt har gjort med meg og hva jeg har gjort med livet mitt, rammes jeg av et sterkt ønske om å forsvinne og unnslippe innsikten. Det er vanskeligere enn man skulle tro å ikke tenke på noe man ikke vil tenke på, og tankene komme når jeg trenger som mest å få hvile. Det ville vært løgn å si at jeg ikke forsøker distraksjon, og spiseforstyrrelsen er trofast der som løsningen på alle problemer. Det bekymrer meg selvfølgelig å merke at jeg er på vei inn i "trygge", onde sirkler, men på samme tid kan jeg se det hele fra et større perspektiv og være bevisst hva som skjer, hvordan det skjer og hvorfor det skjer. Så lenge jeg både erfarer, analyserer og forstår egen adferd med en nysgjerrig tilnærming, håper jeg det kan gi verdifull informasjon og verktøy til endrings- og bygningsarbeidet som gjenstår: å bygge en sterkere, helere, tryggere, friere Thea. 

Mange som lider av psykisk sykdom beskriver en enorm ensomhetsfølelse. Det er kanskje ikke så rart når alt foregår i eget hode og livet tilsynelatende skjer for alle utenfor. Min vei ut av den ensomheten er å slippe andre inn, åpne opp, være nær, være her. Det er ikke bare en vei ut av ensomheten, men en vei ut av lidelsen. I begynnelsen er det utenkelig å se for seg å kunne ta den plassen, som om den plassen er noe man må gjøre seg fortjent til. Som at å møte opp i seg med sitt er en byrde for de andre. Men mennesker forbauser og avkrefter sannhetene vi lever i. Det er vakkert å se at det møtes med kjærlighet. Alle har sitt, noen kan forstå og noen kan kjenne seg igjen. Noen ganger trenger vi ikke all den forståelsen heller, det er verdifullt bare å ha noen der mens vi forstår. 

Selv om det letteste er å bare gi opp, og tro meg, jeg gir opp litt her og der hver dag, ber jeg om hjelp til å hjelpe meg selv. Mennesker som kan noe om dette eller kjenner meg godt, er ekstremt verdifulle i denne prosessen, og jeg er ikke lenger like redd for å snakke. Jeg står ikke alene selv om kampen er min. Selv om dagene mine er mørke, finnes det muligheter. Og selv om alt virker håpløst, finnes det håp. En sterk kvinne sa en gang at håpet er som soloppgang. Det festet seg ved meg. Glennon Doyle Melton heter hun, og senest i går så jeg denne og fikk litt håp om håp. Håpet er ikke noe du har, det er noe som kommer hver morgen og inviterer deg ut. Uansett hvor uendelig svart alt er, hvor håpløst alt ser ut, hvor lenge du har følt det sånn, kan du hver dag velge å ta skrittet ut og la lyset skinne på deg. Kanskje bare et sekund. Kanskje er det alt du får til akkurat i dag. Det er greit, velkommen igjen. Det er alltid en soloppgang et sted, og det er aldri for sent å våge håpet.  

 

Mindre enn ord

Lydløst beveger jeg meg gjennom dagene, passerer forbi, svelger sorg og stirrer ned i fortauet. Det er mørkt ute nå, høsten stormer nærmere. Hadde det ikke vært for regnet, hadde bladene som faller mot bakken knust under vekten av folk på vei. I brune, stinkende hauger ligger de i stedet flatt, alt håp er ute, snart blir de jord. Et skjerf i halsen, hender inni ermene, hver dag litt kaldere enn i går. De stille pustene blir synlige i oktobers krypende kvelder, svever litt i dråpeform før de forsvinner. Alt annet trekker inn og mot hverandre. 

Jeg setter meg opp, plasserer dataen i vinduskarmen og bøyer magen over sofalenet, trekker ut kontakten til lyslenken som er drapert rundt vinduet. For mye lys. Å føle seg frem i mørket er bedre enn å føle ingen ting. På vei mot badet snubler foten i en blomsterpotte, jeg tar meg for like før det er for sent, svinger opp i balanse igjen. Lever på kanten. Går etter lyden av vifta i baderomstaket, griper etter dørhåndtaket og ender foran vasken, lar vannet bli kaldt før jeg bøyer hodet og øser håndfuller over hovne kinn. Salte dråper og springvann surkler ned i sluket, det er tungt å puste, det svimler for meg på vei gjennom mørket til senga. 

I dag har jeg vært kun i eget hode. Snakket med ingen. Lurt på om jeg eksisterer i det hele tatt, om andre kan høre jeg faller, om noen ser verden slik jeg ser den, om fargene blekner også for dem. Hodet er tungt og forvirret, jeg formaner det om å la meg være i fred. Jeg vil bare gråte, men ser bilder av døden. Tårene kommer av frykt og av lengsel. Det skremmer meg sånn. Det samme gjør sulten jeg lurer i søvn. Sovner med et hikst, våkner til nok en kamp. Og utenfor er tiden på vandring gjennom dagene, kulisser i fargespill som glir forbi mens jeg åpner fryseren i den innerste kroken i gangen, sitter på huk og sluker en frossen skive brød, dypper en brokkolikvast i kyllingposteiboksen, tygger og tygger, svelger med knyttede never som bokser i magen. Jo visst er dagen min. 

Det er ikke alltid at ord behøves, i nærvær og nærhet kan alt sies taust og tausheten si alt. Det er mer enn ord i slike øyeblikk. I tausheten som omgir et distansert fravær, er det som om noe opphører og noe aldri kan bli. De usakte ordene gjør nærvær og nærhet umulig. Du kan sitte inntil meg, men vi er likevel ikke sammen. Jeg er ikke her. Jeg har ikke ord, jeg finner ikke ord, jeg leter ikke etter dem heller. Enten så føler jeg ingen ting nå, eller så føler jeg så mye at det er lettere å ikke forholde meg til meg, ikke si noe, ikke regnes med, ikke være noe for noen, ikke trenge noen, ikke ha noen. Det du ikke har kan du ikke miste. Et tap til vil felle.

Vondt å være, vondt å la være. Mindre enn ord. Jeg kan kjenne at jeg puster, men utenom det så lever jeg ikke. 

Tid

 

Det er rart med tiden

den er endeløs eller utilstrekkelig

den går for sakte eller for fort

den føles eller forsvinner

 

Det er rart med mennesker og tiden

du lengter til mer eller flykter fra masse

du lar den styre eller styrer den

du er før eller siden 

du er sjelden i den

 

Og så er det det med tiden

at jeg kan ikke gi deg min

uten å ta fra deg din

 

 

Alt jeg har er tid

du har

alt annet enn det

 

og i mellomtiden

savner jeg deg

 

 

 

Det ville i grunn vært ergerlig om livet tok slutt i morgen

Nå er det snart to uker siden livet igjen ble blanke ark og endeløs tid i kaos og mørke. Jeg har gitt opp, ser ingen mening, klarer ikke mer, sier jeg.

Men det stemmer ikke. Hver dag fortsetter hodet og kroppen å leve, finner nye måter å gjøre ting på, tar kontakt med noen som kan hjelpe, takker ja til å holde foredrag, kjøper to nye løpejakker og en sukkulent til kjøkkenbordet, forlenger spillelisten med høstmusikk, gleder meg til Farmen-sesong, drømmer om tur til fjells, sier til storesøster i USA at jeg vil komme i desember, deler tid med venner og søsken, gråter meg gjennom oppstartssamtale hos ny behandler, tegner årsabonnement hos treningssenter med super yogatimeplan, sender mail til styret i borettslaget om at vaskemaskinen i kjelleren ikke virker og ber noen fikse den, løper få og korte turer slik at kneet skal bli bedre, fornyer månedskortet hos Ruter, pakker ut varme gensere og bretter tynne bluser og shortser pent sammen, stabler sommeren i en kasse under senga og henger et ullpledd over sofalenet, kjøper fire pakker av favoritteen når den er på tilbud, låner inspirerende bøker på biblioteket, skriver dikt, går lange turer i stillhet, begynner å se på Gilmore Girls og elsker det og det faktum at jeg har episoder nok til et helt år å se fram til, tilbringer en søndag på galleri og får lyst til å gå på fotokurs og se mer av verden, kjøper garn til nytt strikkeprosjekt, skriver lister over alt jeg elsker å gjøre, rydder i viktige papirer og flytter alt studierelatert til en skjult hylle i gangen, kjøper en megapakke med fyrstikkesker, jubler litt innvendig når jeg løfter tyngre enn jeg trodde jeg kunne klare, kler meg opp når jeg er nede med skjørt, lang kåpe og leppestift, ser villvinden skifte farge mot den grå muren utenfor, skrur på varmekablene på badet og tar en ekstra lang dusj, kjenner all yogaen gjør at jeg bærer meg selv litt høyere, litt stoltere enn før...

... alt det ville ikke gitt mening i en verden hvor jeg har gitt opp. Det ville i grunn vært ergerlig med så mye styr og pengebruk og utløpte lån og trening og døde planter og gråting og ubrukte billetter og utente fyrstikker og den første snøen som aldri får smelte mot mine kinn, om livet tok slutt i morgen. 

Hvem man er

 

Og der sto du og sa

det er ikke så viktig hva man blir, men hvem man er

 

 

 

Takk

 

 

 

 

 

the "what's the point of this?"

"Despair, the "what's the point of this?", comes because you have exhausted the very life source at the center of your being." - Rob Bell i Wisdom. As Yourself 

I går kveld sto jeg i toppen av et tårn midt i skogen, stirret utover trekronene og lurte på om det var hoppe jeg skulle. Den første høstdagen med skjerf, var det hoppe jeg skulle? Jeg hadde ikke gått opp dit for det, men der oppe virket det som den eneste veien ned. Bli funnet i mine sølete yndlingsløpesko. Slutten. 

Et menneske som kommer alene,

som reiser alene,

som blir igjen i noens hjerte når alt er over.

Det er kanskje livskilden innerst i meg som er slitt ut. Sakte og sivende lekket ut overalt og i ingenting. I alt jeg gir og ikke klarer ta imot. Hver gang jeg gjør de små tingene som gjør meg mindre. Hver gang de store tingene må stenges inne. I nærheten jeg unngår, i alt jeg ikke deler. I alt godt som gjelder alle andre enn meg selv. Hver gang jeg må lete etter mening i det som skjer og ikke skjer. Etter alt jeg har overkommet og alt jeg er underlagt. Var det en helt vanlig tirsdag, en helt vanlig tirsdag at det plutselig ikke skulle være noen vits å prøve mer? 

Intetanende og sløv landet den på håndleddet mitt, krøp inn i jakkeermet, rev meg ut av intet og fikk meg til å rive av meg jakken, slå vilt rundt meg, skrike, samle meg, kjenne at jeg frøs. Det skulle bli en veps som reddet meg, den gulsorte jævelen. Den fortsatte å sirkle, lot meg ikke i fred før jeg sto barbent i en haug av skjerf, genser, frykt og jakke, med gåsehud på armene og hev etter pusten gjennom gråten. I skumringen forsvant den over gjerdekanten, like stille som den kom. Og stille kledde jeg på meg det avrevne igjen. Glidelåsen på jakka er ødelagt, så i stedet for å dra den igjen, måtte jeg bre den rundt meg, holde rundt meg for å holde varmen. Trengte klemmen. 

Jeg gikk ned trappene og fant stien ut derfra med alt livet i behold. 

 

Utslitt av å prøve, men desperasjon er bare en tilstand. Desperasjon er ikke et sluttpunkt. Det må være mening, den må finnes i noe. Kilden til liv kan komme igjen, fylles opp. Jeg har ikke overlevd så mye uten å tro på det. Jeg får tro for meg, litt til, til jeg har noe å leve for igjen.

 

 

 

Tross alt er høsten fin

Det beste man kan gjøre når det mørkner er å fylle øyeblikkene med lys og farger:

- Vandre gatelangs på nye steder, i et annet nabolag enn ditt, ta bussen til havet eller finne et nytt utsiktspunkt.

- Gjøre noe bare fordi det er gøy.

- Tenne lys, til frokost, til kveldsmat, til sofakvelden eller til arbeidet, slå av lamper og gi dagslyset plass, henge opp lyslenker rundt vinduer og i dunkle kroker. 

- Være ute så mye man kan, plukke sopp eller kongler eller årets siste ville blomst. Høre lyden av løv som knuser under føttene, høre været storme utenfor eller danse i sokkelesten i vinden, varme hendene i nye vanter eller en annens hånd.

- Omgi deg med inspirasjon, lytte til din favorittmusikk eller oppdage en ny artist, se på dokumentarfilmer, tilbringe en ettermiddag på biblioteket, låne en bok med bare poesi, se på dansevideoer på youtube, kjøpe garn, gå på håndballkamp, bla gjennom bilder på telefonen eller sortere alle bildemappene på dataen, henge opp brevet du fikk fra en som er glad i deg et sted du ser når du står opp, kle deg i farger du liker, bruke sko med hæler som klikker selvsikkert mot fortauet, prøve noe nytt til frokost, drikke te i vinduskarmen.

- Gi deg selv pusterom og kanskje noe nytt. Du har lov til å ha det bra, du har lov til å ta vare på deg selv, du fortjener fine ting, gode ting og opplevelser. Du er også i din fulle rett til å ta valg på egne vegne, både si ja og nei, og helst prøve å si ja når du mener ja og nei når du mener nei. Om du ikke får det til første gang, har du i det minste begynt å tenke og kjenne etter. Å bli bevisst seg selv er første skritt. 

- La saker og ting ha faste plasser, akkurat som tannbørsten din og vekkerklokka alltid er å finne samme sted, kan husnøkkelen, fyrstikkene, batterier og kulepenner ha en logisk og praktisk plass. Det skaper mindre stress, mindre rot og mer tid til å gjøre andre ting.

- Bruk din særpregede håndskrift for en gangs skyld, spiss blyanten og skrible ned noen ord som faller deg inn, eller kanskje lag en liste over greier du gleder deg til i høst, steder du vil se eller bøker du vil lese. 

- Møt en venn på kafé, gå kveldstur med en søster, be broren din på middag, se solen gå ned over tretoppene med den du har kjær, gå på kino, gå på museum, gå på konsert, bli med på arrangementer i nærheten av der du bor eller ta toget til hjemstedet ditt og la deg selv bli tatt vare på en stund.  

- Vær kreativ, på din måte. Ingen hobby er for liten, ingen interesse er for stor. Hva som helst som får tiden til å fly, andre tanker til å svinne hen, humøret til å stige og etterlater deg i en tilstand av flyt, mestring og iver. 

Jeg håper høsten blir et friskt pust og en tid for endring, oppdagelser og tilhørighet. En tid for deg. 

 

 

Hei, jeg heter Thea, jeg er ikke student.

Det er min høst. Det er mitt liv. Nå bestemmer jeg for meg, ikke for andre. 

Jeg har ikke måneder å ta av, et liv å spille med. Jeg ser hva fire uker har gjort med meg. Jeg kan ikke vente og se hva som skjer når jeg kjenner hva som skjer mens jeg venter. Bare få det vekk, ta det bort, det kveler meg, føler jeg. Det er med lettet hjerte jeg velger, i det minste når valget er tatt, men det er med tungt hjerte jeg sier det høyt. Jeg vet ikke hvordan. Frykter skammen, meningene og spørsmålene. Hvem er jeg nå? Hva skal det bli av meg?

Jeg skal ikke være student. Ikke nå, kanskje aldri noen gang. Jeg tror heller ikke på at alle kan eller bør studere. Det må finnes andre muligheter for de som av en grunn eller tusen andre ikke flyter gjennom livet i strømmen av normen. Det må finnes verdier i annet enn bokstaver på et ark. 

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil. Det er fortsatt min historie. Den blir stadig lengre. Kanskje kan jeg ikke bli hva jeg vil, men jeg vil bli hva jeg kan. Jeg henter frem det jeg skrev for et halvt år siden og forsøker å tenke gode tanker om mennesket bak ordene:

"Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for."

Det eneste jeg angrer på i dag, etter de tunge trappene opp til kontoret der jeg ga beskjeden, etter de tunge trappene ned igjen, etter frykten for å treffe på medstudenter i gangene, etter vandringen i regnet der kinnene var våte av himmelske og sjelelige tårer, etter bussturen hjem, etter å ha kastet studentkalenderboken, etter tiden jeg tilbragte helt oppløst på gulvet, etter tiden det tok å komme meg derfra, etter dagene der jeg levde med sannheten i meg og løgnen utenpå, er at jeg ikke sto opp for meg selv før nå. Jeg tenkte ikke annerledes om et halvt år, men jeg torde ikke å si det. Den eneste grunnen til at jeg forsøkte, igjen, var lettelsen over å slippe å stå svarskyldig når noen spør hvorfor ikke. Når noen spør hva jeg gjør. Når noen spør hvem jeg er. Hei, jeg heter Thea, jeg er student. De fleste blir fornøyd da.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Men jeg vet hva jeg ikke gjør, og det føles befriende riktig. Jeg er fortsatt meg, kanskje nå enda mer, og jeg vil bli hva jeg kan. 

 

hun sparker fra, en gang til

Hun

venter bak gjerdet

nederst i trappa

der skyggene varsomt svøper 

om henne

 

alt er oppoverbakker og 

åpnes et vindu så lukkes en dør

 

sakte

hun synker

i verden som raser

 

reiser seg ikke

 

trekker pusten dypt og forsvinner under

mot bunnen

føler seg følelsesløst frem

 

og føtter møter 

grunnen

 

der oppe er solen

 

hun

sparker fra

en gang til

Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

Det kom til å bli vanskelig, det visste jeg. Men dette er ikke bare vanskelig, dette virker nesten umulig. Som at alt plutselig eksploderer rett innenfor øynene på meg. Hele kroppen rister i trykkende, blendende, brennende fare. Det lukter svidd, det er røyk overalt. Stemmer og kropper om hverandre, alt er bare ansikter og stemmer uten ansikter som roper i munnen på hverandre. Det hjelper ikke å holde for ørene, for det er ikke utenfor det skjer. Kroppen vil flykte, kroppen vil gjemme seg, kroppen vil stivne av skrekk. Og slik går jeg bortover gaten, følger strømmen av andre gående som haster over gangfeltet på grønn mann. I den verdenen sitter jeg kavende forsteinet i forelesningssalen og fokus-fokus-ufokuserer. Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

De siste nettene har jeg sovet lite. Jeg har lagt meg til omtrent samme tid som før, men i mørket og natten blitt liggende med telefonen på magen og sang etter sang etter sang til hodet til slutt finner fred. Det tok tid å klare å høre på musikk igjen etter at jeg flyttet hit, som om det ikke var plass til enda et lydspor i den evige strømmen av tanker og stemmer i hodet. Men nå har den funnet meg og jeg finner meg i den. Denne og denne er vidunderlige. Så fulle av følelser og nærvær. I går listet jeg meg til og med gjennom tomme ganger i toppetasjene på høgskolen og måtte ta en liten hurradans da jeg oppdaget at jeg kunne låse meg inn til et rom med piano. Egentlig hadde jeg med data og bøker for å forsøke å studere litt, men i stedet ble jeg sittende i timesvis og spille og synge. Det gjorde meg stresset og avslappet på samme tid. Jeg burde, jeg burde, jeg burde så mye, men noen ganger trenger jeg noe helt annet. Og noen ganger klarer jeg å gjøre akkurat det. Og noen ganger gjør det at jeg klarer litt mer av alt det andre. 

Men ikke i dag. Naboen har besøk i kveld. De lager mat og har det hyggelig. Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og hører latteren trille gjennom veggen. De hører ikke meg. Jeg gråter uten lyd i lyset fra vinduet og mørket fra sinnet. Har gjort opp dagens regnskap og kommet fram til hvordan denne dagen er. En dårlig dag. Som tidligere beskrevet, vurderer jeg dager som gode eller dårlige etter maten og treningen. Det blir sjelden bra. Aldri bra nok. Kroppen trenger seg på og blir med i vurderingen. Den bidrar sjelden med noe positivt. Kroppsforakten bare øker i takt med at alt blir vanskeligere. I takt med at stemmene i hodet roper høyere. I takt med at lengten til noe trygt, hva som helst og akkurat det jeg frykter, blir uimotståelig påtrengende. 

I kriser må man finne ut hva som er viktigst. Som student må man finne ut hva som er viktigst. I livet må man finne ut hva som er viktigst. Dypt inni en spiseforstyrrelse, virker alt annet enn mat og mat og mat og trening og trening og ikke mat og mat og ikke mat fullstendig uviktig. Fullstendig, totalt uviktig. Det er ikke vanskelig for meg å forstå det, for det er slik jeg lever. Det første jeg tenker på, det siste jeg tenker på og alt det jeg tenker mellom de tankene, alt dreier seg om det. Jeg er vant til å prøve å lytte over alt som skriker, se forbi bildene som flimrer for øynene, snakke med min egen stemme mens andre stemmer stadig avbryter fra innsiden, føle meg forbi følelsen av magen som strammer mot buksekanten, puste inn uten å gi luften plass i kroppen. Men det gjør det å gjøre noe annet, tenke noe annet, se noe annet, si noe annet, føle noe annet, fokusere på noe annet eller lære noe nytt utrolig krevende. Jeg har ikke det det krever akkurat nå og lever mer inni enn utenpå. Og med eksplosjoner og krigføring, går alt til helvete. Der er det mørkt. Og utenfor er alt stille. 

 

 

Oslo på nytt

Hver morgen våkner jeg opp, stirrer ut av vinduet på denne pustende, pesende byen og tenker ok, du skal få en ny sjanse! Om det er meg eller Oslo jeg snakker til, er fortsatt uklart. Et bein svinger ut av senga og ned på sofalenet, jeg lander mykt med bare føtter mot gulvet, hører lyden av motorsykler som starter og en på skateboard nedover bakken. Unger på vei til skolen og et par høye hæler som fyker bortover asfalten.

Det er så mange liv samlet under samme himmel. Hvem er jeg i alt dette? Til nå har jeg klatret inn i høstens nye roller og spilt med. Student, ettromsboer i oppgang, kunde på Rema 1000, prøvemedlem på treningssenter, ny i yogaklasser, fotgjenger, bonde i byen. Rollene er meg, men alt ved meg som er konstant og naturlig, har forsvunnet i massene. Tiden har ikke strukket til, det har vært trangt om plassen.

Men i kveld, med kamera rundt halsen og intet annet mål enn å vandre inn i kreativiteten min igjen, gikk jeg gatelangs og plukket biter av meg selv. Motiv for motiv. Et selvportrett i en dør og gater i farger og lys. Plutselig fikk jeg lyst til å synge i klangfulle underganger. Kun mørket, som varsomt la seg over hustakene, førte meg sakte hjemover, og her inne kokte jeg te og satte meg ned og så gjennom alt jeg nettopp hadde sett.

Jeg tror det kan bli bra, dette her. Oslo på nytt og livet på nytt. 

 

Kroppen min vet vel ikke at det er mandag?

I et blått antrekk gikk jeg gjennom morgenen på vei til skolen. Allerede kjenner jeg igjen noen mennesker i gatene. De har en morgenrutine som treffer min på akkurat samme sted hver dag. Vi hilser ikke. Dette er Norge. Det er hyggelig likevel. Jeg foretrekker å gå, selv om jeg kan ta buss. Det er noe med at bussen er full, og hodet er fullt, og jeg er redd jeg ikke klarer å skrumpe meg inn blant de andre uten å renne over. Når jeg går, slipper jeg å være redd for at bussen er forsinket, eller at den skal bruke dobbelt så lang tid frem dit jeg skal. Jeg orker ikke å forholde meg til muligheten for å komme for sent. 

Jeg startet senere enn vanlig, men våknet tidlig. Så tidlig at jeg rakk å gjøre ikke noen ting fornuftig i to timer før jeg måtte gå. Da jeg låste døren bak meg, var alt strøkent og plettfritt der inne. Man vet aldri hva som kan skje, det er greit å ha alt på det rene. Haltende kom jeg meg ned alle trappene og ut inngangsdøren. Den smalt igjen bak meg. Etter å ha kastet en pose restavfall, spritet jeg hendene og beveget meg i frisk gange opp bakken bak huset. Forbi en lekeplass med lekeapparater for barn og treningsapparater for voksne. En tv-benk som har stått og støvet ned utenfor en port hele helgen. Den lokale grønnsaksforhandleren som har en grønn løper på fortauet utenfor. Det seige på asfalten jeg tar et langt skritt over. Mylderet i Ullevålsveien, og bokhandelen på hjørnet der jeg svinger ned mot Pilestredet. 

Hele veien tenkte jeg på at det er mandag, og at jeg må løpe, avbrutt av tanken på kneet og at det ikke kan/burde løpe nå. Men det er jo mandag, en ny start, og alt som har vært er visket vekk og må gjøres på nytt. Denne kroppen har ikke trent siden forrige uke, eller, i går da, og det kan jeg ikke tolerere. Jeg hører selv hvor ulogisk dette er, men intellekt er irrelevant i denne sammenhengen. Kroppen min vet vel ikke at det er mandag? Det er tvil i ordene. Eller, vet den? Trenger den mat likevel? Hva vil skje med meg nå, med kroppen, sulten, med dagen, med livet? 

Dette forstyrret hele første forelesning, hele den neste også. Og da det ble lunsj, spiste jeg halve matpakka og lot resten være. Like sulten og like stengt inni eget hode, ble de to neste timene også forstyrret. Dagens tema var helse, sykdom, funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, aktivitetsanalyse, dynamiske modeller for forståelsen av alle faktorene som påvirker aktivitet og livsutfoldelse. Og der satt jeg og fikk med meg en brøkdel fordi mitt eget hode ikke kunne la meg være i fred. Nedsatt funksjon, var det det du sa?

Resten av dagen har gått dritt. Nå ligger jeg på sofaen med dundrende hodepine og den laveste selvfølelsen jeg har kjent på lenge. Ukens hovedmål er å ikke løpe. Det er det eneste jeg har fått til i dag. Og på grunn av det har jeg ikke fått til noe annet.

Av og til tenker jeg at jeg har valgt studie på feil grunnlag. Er det et brennende ønske om å hjelpe andre, eller nok et forsøk på å finne det som kan hjelpe meg selv? 

 

Uken - mål for mål

Jeg lager en ny fotomappe for hver måned i året. De pleier å inneholde et variert utvalg av bilder av trær, vann, himmel, vinduer, stier, meg og andre slike (u)viktige ting. Kameraet er ofte med meg ut i verden, som en måte å uttrykke noe jeg føler, eller for å få følelser av noe jeg ser, bryte en stemning og erstatte den med en ny. I mappen for august finnes det bare ett bilde, og det er vinduet i min nye leilighet. Akkurat nå er jeg til og med litt usikker på hvor i all skaporganiseringen kameraet havnet. Håper ikke det ligger i en av eskene i kjellerboden, for der er det ikke særlig kjekt å holde til for noe annet enn lufttette saker. Mangelen på bilder fra august forteller kanskje noe om at jeg verken har hatt tid til å uttrykke følelser på en kreativ måte, eller å ta til meg noe særlig input fra omverdenen, annet enn alt praktisk, akademisk og nødvendig. JEG.SAVNER.NATUR. med andre ord. Og så savner jeg litt overskudd til å kjenne etter og la alt rundt meg gi farge, form og mening i dagene mine. 

Bilder brukt i dette innlegget er derfor av eldre dato. Det var godt å bla gjennom min kunstneriske dagbok og minne meg selv på at en tilstand av oversikt, overskudd og overbegeistring er innenfor rekkevidde. Kanskje ikke om jeg fortsetter slik jeg har holdt på de siste ukene, men med etablering av nye vaner som kan automatiseres, stadig mindre som må fikses og ordnes og å lande i et nytt liv her i storbyen. Jeg har vært student en uke nå, og mye har gått dritt og mye har gått mye bedre enn fryktet. Tilstanden er konstant og presserende en tilstand av å freake ut og bare ville vekk, men samtidig iblandet en god dose iver og spenning, inspirasjon og forventning, mestring og løsning. Hvordan det er å kombinere mitt spekter av psykiske vansker med studentlivet, det skal jeg skrive mer om senere. Til helgen, kanskje? I dag tenkte jeg å dele hva jeg har satt meg som mål for denne uken. Ikke mye til mål, vil du kanskje tenke, men for meg er disse livsnødvendige og utrolig vanskelige å få til. Her kommer de:

- Ha med og spise ordentlig lunsj hver skoledag

- Ta bussen til skolen i stedet for å gå, minst en dag

- Ha en fullstendig treningsfri dag

- Ha det gøy med gruppearbeidet

- Få en slags oversikt over ukens pensum

- Møte opp på åpen korøvelse til nytt kor

- En tur til skogs

Jepp, vi er der, det er der lista ligger. Foreløpig både hadde jeg med og spiste matpakke til lunsj i dag, dog ikke nok mat for en sulten kropp og et sultent hode, og alt ble spist i en stille korridor for meg selv. Forbedringspotensialet er stort, i det minste. Det har blitt en del gåing (les: mye), det har blitt en del trening i tillegg. Gruppen min er flott, så det punktet kan gå bra! Hodet er overveldet av alt som skal leses i bøker og på nett, men jeg har i hvert fall kjøpt bøkene, åpnet dem og sett litt i de aktuelle kapitlene uten å gå i svart eller hyperventilere. Korøvelse er på torsdag, HJELP! Men det kan bli skikkelig gøy. Skogen, kanskje i morgen? Jeg lengter til det myke, åpne, friske, grønne, vakre, fredelige, trygge, inkluderende, pustende.

Nå skal jeg legge vekk data og bøker og alt som krever mer hjernekapasitet enn litt hjernedød serietitting. God kveld, god natt, sov godt, og takk for støtten og alle gode ord <3 

 

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017