Sulten er kanskje både kroppen og sjelen

Hun går og går i Oslos gater. Hun sier ikke et ord, men føler mer enn det burde være mulig å få plass til inni seg. Hun gikk ut fordi hun ikke visste hvordan hun skulle være inne. Hun savner å være mett. Hun vet ikke helt hvordan det skal kjennes ut. Hun vet heller ikke helt om kroppen burde være mett eller om den burde være sulten. Alt hun vet er at hun ikke tenker på annet enn hva hun skal spise og hvordan la være, når hun skal trene og alle skrittene hun må gå og hvordan og hvorfor og hvordan skal det noen gang kunne bli annerledes. Gatelangs er hun langt fra kjøleskapet, og det kjennes tryggest akkurat nå. For hun er ikke mett, men sliten. Og hun vet ikke helt hva som hender da, eller hvordan å få det bort. Og hun vet ikke om hun kan være sliten, og om sliten og sulten er det samme. Om sliten er kroppen eller tankene, om sulten er kroppen eller sjelen. 

Sulten er kanskje både kroppen og sjelen. Sulten er kanskje også ensomhet. Sulten på fellesskap og trygghet. Kjenner ensomhet alene og ensomhet med andre. Plutselig har det åpnet seg et helt nytt, enormt rom inni henne som aldri kan fylles med nok mennesker og sammenhet. Bare hun puster, kjenner hun et sug av savn etter andre. Ingen klarer helt å fylle det rommet. Ofte fordi de er inni der samtidig uten å være der sammen. Andre er kanskje limet som mangler i livet. Noen andre, noen andre enn bare henne og hodet og tankene der. Alt blir meningsløse brikker, alt flyter og hun skulle ønske noen var der når hun sovnet og når hun vasket opp og når hun låste opp døra og når hun våknet og når hun knekker sammen av latter eller gråt og når hun vil leve og når hun ikke vil. Det er liksom ikke plass til flere enn henne. Det er trangt der inne, og samtidig altfor god plass.   

 

 

Spiseforstyrrelsen gir og spiseforstyrrelsen tar

Med tiden har jeg blitt godt kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg er ikke den, men jeg er i den, lever med den, lever for den, hater den. Trenger den. Vi har en destruktiv relasjon, jeg og den, og jeg skulle gitt hva som helst for å gå. Men det er ikke gjort på en dag eller første forsøk, ikke det tusende heller. Noen ganger lurer jeg på om det noen gang vil la seg gjøre. Det er som at jeg ikke kan se for meg et liv uten, samtidig som jeg ikke orker tanken på et liv med. 

I terapeutisk sammenheng, snakkes det ofte om spiseforstyrrelsen som venn og fiende. Noe må den gi deg, for du trenger den. Likevel er listen over alt den tar ifra deg lengre. Dypt inni spiseforstyrrelsen er det vanskelig å se konsekvensene, for den er en mester i å oppta så mye plass at det verken blir plass til følelser eller tanker om andre ting. Mange symptomer oppleves som nyttige, de virker. Det er poenget. Vanskelige følelser, vonde opplevelser, tap, konflikter, mobbing, overgrep, krav og press, usikkerhet, traumer og livsomveltninger stues vekk og gjør plass, all plass, til et befriende nytt og konkret fokus. En spiseforstyrrelse beskrives som en overopptatthet av matinntak, vekt, kropp og utseende. Overopptattheten gjør alt annet uviktig. Et ullent slør dekker til ubehagelige følelser og tanker og gir deg ro og kontroll. Det er gjerne alt det bakenforliggende som skaper behovet for en mestringsstrategi i utgangspunktet, og spiseforstyrrelsen er en svært effektiv og konkret løsning, i hvert fall til å begynne med. Ro og kontroll. Enn så lenge.

Det finnes nesten alltid et motsvar til fordelene, det blir som en lek med motsetninger. Spiseforstyrrelsen lover deg kontroll, men tar kontrollen over deg. Jo mer den får styre, jo mer kaos skaper den og jo mer trenger du den. For meg er det nyttig å utforske disse kreftene i sykdommen og lære dens funksjoner å kjenne. Keep your friends close, but your enemies closer, er det ikke det de sier? Om jeg ikke kan flykte fra den, skal jeg i det minste vite hvor jeg har den.

Her er min venn-fiende-liste. Den forandrer seg fra dag til dag og farges av hvilken del av meg jeg lytter mest til. Lag gjerne en lignende liste over noe i livet ditt som både gir og tar. Bevisstgjøring er første steg til forandring. 

Spiseforstyrrelsen er løsningen, og spiseforstyrrelsen er problemet.

Spiseforstyrrelsen lover kontroll, og skaper kaos.

Spiseforstyrrelsen lover mestring, men jeg mislykkes.

Spiseforstyrrelsen er alltid der, og gjør at jeg aldri er til stede.

Spiseforstyrrelsen føles trygg, og gjør alt utrygt. 

Spiseforstyrrelsen skaper struktur, og gjør meg rigid.

Med spiseforstyrrelsen er jeg aldri alene, men i spiseforstyrrelsen er jeg alltid ensom.

Spiseforstyrrelsen fyller tiden, men tar all tid.

Spiseforstyrrelsen er det eneste jeg får til, men med den får jeg ikke til noen ting.

Spiseforstyrrelsen demper det vonde, og demper det gode samtidig.

Spiseforstyrrelsen stiller krav, og det blir aldri nok. 

Spiseforstyrrelsen gir rutiner, men rutinene er uforenelige med et liv. 

Spiseforstyrrelsen oppleves som viktigst, og gjør alt annet uviktig. 

Spiseforstyrrelsen demper angst med mer angst. 

Spiseforstyrrelsen vil endre kroppen, men gir meg bare økt kroppsforakt. 

Spiseforstyrrelsen er min identitet, men JEG forsvinner i sykdommen. 

Spiseforstyrrelsen skaper ro for et øyeblikk, og øker all uro samtidig.

Spiseforstyrrelsen kan se ut som et valg, men er tvang. 

Spiseforstyrrelsen er en kjent og forventet rolle, men jeg klarer ikke å bryte ut når jeg ikke vil spille lenger.

Spiseforstyrrelsen er et språk, men den har ikke ord og ingen andre forstår.

Spiseforstyrrelsen fungerer som en distraksjon fra vonde ting, men distraherer meg fra alt.

Spiseforstyrrelsen er en unnskyldning, og spiseforstyrrelsen passiviserer.

Spiseforstyrrelsen er trofast mot meg, og jeg er bundet til den. 

Spiseforstyrrelsen skal gjøre usynlig, men jeg blir synlig. 

Spiseforstyrrelsen skal forbedre kroppen, men ødelegger kroppen. 

Spiseforstyrrelsen er bare min, og gjør meg utilgjengelig for andre. 

Spiseforstyrrelsen var en virkning, den hadde en hensikt, men nå er den bare årsaker. 

 

Bildene i dette innlegget er tatt av min dyktige, vakre og aller, aller kjæreste storesøster på et sted i livet der jeg døde litt mer for hver dag. Med øyne som et hav av mørke og selvdestruksjon som eneste mål. Takket være den sta jævelen jeg er, søsteren min og mange andre vidunderlige mennesker jeg har i livet mitt, fikk det ikke skje, ikke da, ikke før eller siden heller.

Fortsatt lever jeg i kampen, jeg er på ingen måte frisk. Inni er jeg ganske lik, sykdommen får ta mer plass enn meg. Jeg hater den, og trenger den. En spiseforstyrrelse ser ikke ut eller arter seg på en bestemt måte. Den er like unik og ulik som alle vi mennesker er unike og ulike hverandre. Ikke glem det. 

Et problem er aldri en løsning. Glem ikke det heller. 

 

 

Verdensdagen 2017

I dag er Verdensdagen for psykisk helse, og årets viktige tema er "Noe å glede seg over". Du kan lese mer om Verdensdagen og finne arrangementer i nærheten av deg herDagen har vært markert over hele verden siden 1992, altså feirer både jeg og Verdensdagen 25 år i år. Formålet med en slik dag er å bidra til åpenhet, debatt, kunnskap, toleranse, samtaler, bevisstgjøring og medmenneskelighet.

Hva snakker vi om når vi snakker om psykisk helse, om vi snakker om det i det hele tatt? Min erfaring er at vi sjelden snakker om det. Noen drister seg til å snakke om psykisk uhelse, i form av psykiske lidelser, med større eller mindre grad av seriøsitet og kunnskap. Enkelte lidelser er mer akseptert, både å ha og å snakke om, enn andre. Det har nærmest blitt hverdagskost. Er du litt deppa, eller trendy med et snev av panikkangst, hadde det ikke vært kjekt med en spiseforstyrrelse for å gå ned litt i vekt, er du helt schizo, eller? Store stemmer i medienes søkelys snakker dessuten åpent om livet med angsten og veien ut av rusen og slik ble jeg frisk og fantastisk. Bidrar alt dette til åpenhet? Til en viss grad. Ikke minst kan det gi håp, kunnskap og økt aksept, skape et samfunn der vi forstår at alle har sitt. Det skjer så masse inni oss som andre ikke ser. Samtidig kan det virke som at du skal komme sterkere ut av alt. Du skal nesten være takknemlig for å ha hatt det jævlig, for det gjorde at du ble jævlig bra. Det er ikke nok å få en bedre hverdag, et bedre forhold til deg selv, snillere mestringsstrategier og mer frihet, du skal også bli vellykket og skrive bøker om det. Du er ikke frisk og verdig før det er dokumentert og prisbelønnet. 

Men, hva bør vi egentlig snakke om når vi snakker om psykisk helse? I likhet med fysisk helse, er psykisk helse noe alle har til enhver tid. Selv om vi ofte først tenker på den når den er svekket, er den der og påvirker livet i smått og stort. På samme måte kan vi påvirke vår psykiske helse i smått og stort. Hadde alle jobbet like mye med sin psykiske helse som de som kjemper seg ut av psykens dunkle fangehull, hadde verden vært et bedre sted. Hadde det blitt skrevet, blogget, snakket, snappet, poddet, filmet og ment like mye om vår psykiske helse som vår fysiske helse, hadde kanskje både vår fysiske helse og vår psykiske helse økt betraktelig.

Poenget er ikke hva vi bør snakke om når vi snakker om psykisk helse, men at vi snakker om den. På alle nivåer, i alle faser, i fjerne og nære relasjoner, på tvers av generasjoner og kulturer, i store og små sammenhenger. Er du en som spør "Hvordan har du det i dag?". Ofte blir det ekkelt stille. Du kan se noen blunke bort en tåre. Noen svelge ekstra tungt. Et blikk som synker mot gulvet. Et menneske som gjør seg enda mindre. Alt fokus og innsikt til tross, det eneste rette svaret er stadig "Bra!". Vi overser tårer, knyttede never og skjelvende stemmer, nikker og tar til takke med vage svar, korte svar, svarene det er lettest å gi og lettest å ta imot.

Åpenhet er toveis, noen må våge å snakke og noen må våge å lytte. 

En slik dag kan oppleves tyngende. Det blir tydelig hva alle de 364 andre dagene i året mangler av alt det denne dagen fremmer. Kanskje er dette den eneste dagen du føler det er greit å være deg, akseptert å være den du er. Og kanskje ser det fint ut på papiret og på arrangementsinvitasjonene på Facebook, mens du i realiteten ligger dypt begravd i skam og håpløshet og føler deg feil som ikke engang klarer å karre deg ut døra og ta del i dagen. Noe å glede seg over, et stikk i ditt mørke. Eller? Psykisk helse handler ikke om å enten være frisk eller syk, lykkelig eller deprimert, fredfull eller engstelig, fri eller fanget, manisk eller apatisk, vellykket eller mislykket, åpen eller lukket, lovende eller håpløs, sammen eller alene, gal eller normal, sterk eller svak. 

Livet er ikke enten eller, det er både og.

Det er lov å ha det vondt, og det er lov å ha det godt. Uansett hvordan du har det, har du det i deg å føle begge deler og alt mellom der. Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og alt er like normalt og like reelt. Psykisk helse behøver ikke å være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig. Og med tanke på tematikken for Verdensdagen: noe å glede seg over behøver ikke være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig heller. Det kan være et skritt i en god retning, og det kan være et mimiminidelmål på veien dit. Det kan handle om her og nå, eller etterpå. En drøm, et sekund, en solstråle gjennom kjøkkenvinduet, en hund som går som eieren sin, en melding til søsteren din, at du heldigvis hadde en dorull til i skapet (vi har alle vært der), et minne, at de spiller en av dine gamle favorittsanger over høyttaleren i butikken, noe du skal gjøre, noen du skal treffe, en som smiler til deg på gata, en du smiler til på bussen, eller rett og slett å kunne trykke "Hopp over intro" på Netflix. Glede er hverken noe du må fortjene eller forklare. Glede er noe du kan gi og noe du kan ta imot. Glede er ikke alltid et valg, men det kan være en mulighet. 

 

Det er viktig å huske på viktigheten av å ta seg selv på alvor, ta hverandre på alvor, ta sine behov på alvor, sine ønsker på alvor, sine følelser på alvor, sine interesser på alvor, sin glede på alvor, sin sorg på alvor, sin integritet på alvor, sin tid på alvor, sin helse på alvor. Både psykisk og fysisk. Det er ingen andre som kan hjelpe deg slik du kan. Den viktigste personen i ditt liv er faktisk deg. Samme hvor destruktiv den relasjonen er, kan du ikke smelle igjen døra og gå. Det betyr ikke at du må klare alt alene. Tvert imot, å ta seg selv på alvor innebærer å slippe andre inn. Det er modig å be om hjelp. Modig, nødvendig og menneskelig. 

Min oppfordring til alle er å være en som våger spørre, en som våger lytte og en som våger svare. Ingen ting ville gledet meg mer enn å kunne bidra til dette. 

<3 

I dag lengter jeg til nærhet, så jeg sender deg en klem og et lykke til. Mennesker trenger menneske. 

 

 

 

Håpet er som soloppgang

Livet er litt fremmed for meg nå. Som at alt som skjer skjer for første gang, og alt er nytt og utrygt, til og med mitt jeg. Aldri før har jeg vært like til stede i eget hode og kropp mens jeg står midt i krisen og forsøker å håndtere at alt raser. Dette er både spennende og uutholdelig skremmende. Kanskje er hele min eksistens på spill, og kanskje er dette en uunngåelig fase jeg må gjennom for å klare å leve videre. Likevel føles det som at dette er en fase jeg ikke kan overleve, i hvert fall akkurat nå. Det er ingen ukjent følelse, men det faktum at jeg fortsatt er her, betyr at det heller ikke er en følelse jeg bør tro for mye på. Den er, som med alle andre følelser, nettopp bare en følelse, og følelser er ikke farlige. Det er å gjemme følelsene dypt inni hjernens fallgruver som er farlig. 

Når det sakte synker innover meg hva livet mitt har gjort med meg og hva jeg har gjort med livet mitt, rammes jeg av et sterkt ønske om å forsvinne og unnslippe innsikten. Det er vanskeligere enn man skulle tro å ikke tenke på noe man ikke vil tenke på, og tankene komme når jeg trenger som mest å få hvile. Det ville vært løgn å si at jeg ikke forsøker distraksjon, og spiseforstyrrelsen er trofast der som løsningen på alle problemer. Det bekymrer meg selvfølgelig å merke at jeg er på vei inn i "trygge", onde sirkler, men på samme tid kan jeg se det hele fra et større perspektiv og være bevisst hva som skjer, hvordan det skjer og hvorfor det skjer. Så lenge jeg både erfarer, analyserer og forstår egen adferd med en nysgjerrig tilnærming, håper jeg det kan gi verdifull informasjon og verktøy til endrings- og bygningsarbeidet som gjenstår: å bygge en sterkere, helere, tryggere, friere Thea. 

Mange som lider av psykisk sykdom beskriver en enorm ensomhetsfølelse. Det er kanskje ikke så rart når alt foregår i eget hode og livet tilsynelatende skjer for alle utenfor. Min vei ut av den ensomheten er å slippe andre inn, åpne opp, være nær, være her. Det er ikke bare en vei ut av ensomheten, men en vei ut av lidelsen. I begynnelsen er det utenkelig å se for seg å kunne ta den plassen, som om den plassen er noe man må gjøre seg fortjent til. Som at å møte opp i seg med sitt er en byrde for de andre. Men mennesker forbauser og avkrefter sannhetene vi lever i. Det er vakkert å se at det møtes med kjærlighet. Alle har sitt, noen kan forstå og noen kan kjenne seg igjen. Noen ganger trenger vi ikke all den forståelsen heller, det er verdifullt bare å ha noen der mens vi forstår. 

Selv om det letteste er å bare gi opp, og tro meg, jeg gir opp litt her og der hver dag, ber jeg om hjelp til å hjelpe meg selv. Mennesker som kan noe om dette eller kjenner meg godt, er ekstremt verdifulle i denne prosessen, og jeg er ikke lenger like redd for å snakke. Jeg står ikke alene selv om kampen er min. Selv om dagene mine er mørke, finnes det muligheter. Og selv om alt virker håpløst, finnes det håp. En sterk kvinne sa en gang at håpet er som soloppgang. Det festet seg ved meg. Glennon Doyle Melton heter hun, og senest i går så jeg denne og fikk litt håp om håp. Håpet er ikke noe du har, det er noe som kommer hver morgen og inviterer deg ut. Uansett hvor uendelig svart alt er, hvor håpløst alt ser ut, hvor lenge du har følt det sånn, kan du hver dag velge å ta skrittet ut og la lyset skinne på deg. Kanskje bare et sekund. Kanskje er det alt du får til akkurat i dag. Det er greit, velkommen igjen. Det er alltid en soloppgang et sted, og det er aldri for sent å våge håpet.  

 

Mindre enn ord

Lydløst beveger jeg meg gjennom dagene, passerer forbi, svelger sorg og stirrer ned i fortauet. Det er mørkt ute nå, høsten stormer nærmere. Hadde det ikke vært for regnet, hadde bladene som faller mot bakken knust under vekten av folk på vei. I brune, stinkende hauger ligger de i stedet flatt, alt håp er ute, snart blir de jord. Et skjerf i halsen, hender inni ermene, hver dag litt kaldere enn i går. De stille pustene blir synlige i oktobers krypende kvelder, svever litt i dråpeform før de forsvinner. Alt annet trekker inn og mot hverandre. 

Jeg setter meg opp, plasserer dataen i vinduskarmen og bøyer magen over sofalenet, trekker ut kontakten til lyslenken som er drapert rundt vinduet. For mye lys. Å føle seg frem i mørket er bedre enn å føle ingen ting. På vei mot badet snubler foten i en blomsterpotte, jeg tar meg for like før det er for sent, svinger opp i balanse igjen. Lever på kanten. Går etter lyden av vifta i baderomstaket, griper etter dørhåndtaket og ender foran vasken, lar vannet bli kaldt før jeg bøyer hodet og øser håndfuller over hovne kinn. Salte dråper og springvann surkler ned i sluket, det er tungt å puste, det svimler for meg på vei gjennom mørket til senga. 

I dag har jeg vært kun i eget hode. Snakket med ingen. Lurt på om jeg eksisterer i det hele tatt, om andre kan høre jeg faller, om noen ser verden slik jeg ser den, om fargene blekner også for dem. Hodet er tungt og forvirret, jeg formaner det om å la meg være i fred. Jeg vil bare gråte, men ser bilder av døden. Tårene kommer av frykt og av lengsel. Det skremmer meg sånn. Det samme gjør sulten jeg lurer i søvn. Sovner med et hikst, våkner til nok en kamp. Og utenfor er tiden på vandring gjennom dagene, kulisser i fargespill som glir forbi mens jeg åpner fryseren i den innerste kroken i gangen, sitter på huk og sluker en frossen skive brød, dypper en brokkolikvast i kyllingposteiboksen, tygger og tygger, svelger med knyttede never som bokser i magen. Jo visst er dagen min. 

Det er ikke alltid at ord behøves, i nærvær og nærhet kan alt sies taust og tausheten si alt. Det er mer enn ord i slike øyeblikk. I tausheten som omgir et distansert fravær, er det som om noe opphører og noe aldri kan bli. De usakte ordene gjør nærvær og nærhet umulig. Du kan sitte inntil meg, men vi er likevel ikke sammen. Jeg er ikke her. Jeg har ikke ord, jeg finner ikke ord, jeg leter ikke etter dem heller. Enten så føler jeg ingen ting nå, eller så føler jeg så mye at det er lettere å ikke forholde meg til meg, ikke si noe, ikke regnes med, ikke være noe for noen, ikke trenge noen, ikke ha noen. Det du ikke har kan du ikke miste. Et tap til vil felle.

Vondt å være, vondt å la være. Mindre enn ord. Jeg kan kjenne at jeg puster, men utenom det så lever jeg ikke. 

Tid

 

Det er rart med tiden

den er endeløs eller utilstrekkelig

den går for sakte eller for fort

den føles eller forsvinner

 

Det er rart med mennesker og tiden

du lengter til mer eller flykter fra masse

du lar den styre eller styrer den

du er før eller siden 

du er sjelden i den

 

Og så er det det med tiden

at jeg kan ikke gi deg min

uten å ta fra deg din

 

 

Alt jeg har er tid

du har

alt annet enn det

 

og i mellomtiden

savner jeg deg

 

 

 

Det ville i grunn vært ergerlig om livet tok slutt i morgen

Nå er det snart to uker siden livet igjen ble blanke ark og endeløs tid i kaos og mørke. Jeg har gitt opp, ser ingen mening, klarer ikke mer, sier jeg.

Men det stemmer ikke. Hver dag fortsetter hodet og kroppen å leve, finner nye måter å gjøre ting på, tar kontakt med noen som kan hjelpe, takker ja til å holde foredrag, kjøper to nye løpejakker og en sukkulent til kjøkkenbordet, forlenger spillelisten med høstmusikk, gleder meg til Farmen-sesong, drømmer om tur til fjells, sier til storesøster i USA at jeg vil komme i desember, deler tid med venner og søsken, gråter meg gjennom oppstartssamtale hos ny behandler, tegner årsabonnement hos treningssenter med super yogatimeplan, sender mail til styret i borettslaget om at vaskemaskinen i kjelleren ikke virker og ber noen fikse den, løper få og korte turer slik at kneet skal bli bedre, fornyer månedskortet hos Ruter, pakker ut varme gensere og bretter tynne bluser og shortser pent sammen, stabler sommeren i en kasse under senga og henger et ullpledd over sofalenet, kjøper fire pakker av favoritteen når den er på tilbud, låner inspirerende bøker på biblioteket, skriver dikt, går lange turer i stillhet, begynner å se på Gilmore Girls og elsker det og det faktum at jeg har episoder nok til et helt år å se fram til, tilbringer en søndag på galleri og får lyst til å gå på fotokurs og se mer av verden, kjøper garn til nytt strikkeprosjekt, skriver lister over alt jeg elsker å gjøre, rydder i viktige papirer og flytter alt studierelatert til en skjult hylle i gangen, kjøper en megapakke med fyrstikkesker, jubler litt innvendig når jeg løfter tyngre enn jeg trodde jeg kunne klare, kler meg opp når jeg er nede med skjørt, lang kåpe og leppestift, ser villvinden skifte farge mot den grå muren utenfor, skrur på varmekablene på badet og tar en ekstra lang dusj, kjenner all yogaen gjør at jeg bærer meg selv litt høyere, litt stoltere enn før...

... alt det ville ikke gitt mening i en verden hvor jeg har gitt opp. Det ville i grunn vært ergerlig med så mye styr og pengebruk og utløpte lån og trening og døde planter og gråting og ubrukte billetter og utente fyrstikker og den første snøen som aldri får smelte mot mine kinn, om livet tok slutt i morgen. 

Hvem man er

 

Og der sto du og sa

det er ikke så viktig hva man blir, men hvem man er

 

 

 

Takk

 

 

 

 

 

the "what's the point of this?"

"Despair, the "what's the point of this?", comes because you have exhausted the very life source at the center of your being." - Rob Bell i Wisdom. As Yourself 

I går kveld sto jeg i toppen av et tårn midt i skogen, stirret utover trekronene og lurte på om det var hoppe jeg skulle. Den første høstdagen med skjerf, var det hoppe jeg skulle? Jeg hadde ikke gått opp dit for det, men der oppe virket det som den eneste veien ned. Bli funnet i mine sølete yndlingsløpesko. Slutten. 

Et menneske som kommer alene,

som reiser alene,

som blir igjen i noens hjerte når alt er over.

Det er kanskje livskilden innerst i meg som er slitt ut. Sakte og sivende lekket ut overalt og i ingenting. I alt jeg gir og ikke klarer ta imot. Hver gang jeg gjør de små tingene som gjør meg mindre. Hver gang de store tingene må stenges inne. I nærheten jeg unngår, i alt jeg ikke deler. I alt godt som gjelder alle andre enn meg selv. Hver gang jeg må lete etter mening i det som skjer og ikke skjer. Etter alt jeg har overkommet og alt jeg er underlagt. Var det en helt vanlig tirsdag, en helt vanlig tirsdag at det plutselig ikke skulle være noen vits å prøve mer? 

Intetanende og sløv landet den på håndleddet mitt, krøp inn i jakkeermet, rev meg ut av intet og fikk meg til å rive av meg jakken, slå vilt rundt meg, skrike, samle meg, kjenne at jeg frøs. Det skulle bli en veps som reddet meg, den gulsorte jævelen. Den fortsatte å sirkle, lot meg ikke i fred før jeg sto barbent i en haug av skjerf, genser, frykt og jakke, med gåsehud på armene og hev etter pusten gjennom gråten. I skumringen forsvant den over gjerdekanten, like stille som den kom. Og stille kledde jeg på meg det avrevne igjen. Glidelåsen på jakka er ødelagt, så i stedet for å dra den igjen, måtte jeg bre den rundt meg, holde rundt meg for å holde varmen. Trengte klemmen. 

Jeg gikk ned trappene og fant stien ut derfra med alt livet i behold. 

 

Utslitt av å prøve, men desperasjon er bare en tilstand. Desperasjon er ikke et sluttpunkt. Det må være mening, den må finnes i noe. Kilden til liv kan komme igjen, fylles opp. Jeg har ikke overlevd så mye uten å tro på det. Jeg får tro for meg, litt til, til jeg har noe å leve for igjen.

 

 

 

Tross alt er høsten fin

Det beste man kan gjøre når det mørkner er å fylle øyeblikkene med lys og farger:

- Vandre gatelangs på nye steder, i et annet nabolag enn ditt, ta bussen til havet eller finne et nytt utsiktspunkt.

- Gjøre noe bare fordi det er gøy.

- Tenne lys, til frokost, til kveldsmat, til sofakvelden eller til arbeidet, slå av lamper og gi dagslyset plass, henge opp lyslenker rundt vinduer og i dunkle kroker. 

- Være ute så mye man kan, plukke sopp eller kongler eller årets siste ville blomst. Høre lyden av løv som knuser under føttene, høre været storme utenfor eller danse i sokkelesten i vinden, varme hendene i nye vanter eller en annens hånd.

- Omgi deg med inspirasjon, lytte til din favorittmusikk eller oppdage en ny artist, se på dokumentarfilmer, tilbringe en ettermiddag på biblioteket, låne en bok med bare poesi, se på dansevideoer på youtube, kjøpe garn, gå på håndballkamp, bla gjennom bilder på telefonen eller sortere alle bildemappene på dataen, henge opp brevet du fikk fra en som er glad i deg et sted du ser når du står opp, kle deg i farger du liker, bruke sko med hæler som klikker selvsikkert mot fortauet, prøve noe nytt til frokost, drikke te i vinduskarmen.

- Gi deg selv pusterom og kanskje noe nytt. Du har lov til å ha det bra, du har lov til å ta vare på deg selv, du fortjener fine ting, gode ting og opplevelser. Du er også i din fulle rett til å ta valg på egne vegne, både si ja og nei, og helst prøve å si ja når du mener ja og nei når du mener nei. Om du ikke får det til første gang, har du i det minste begynt å tenke og kjenne etter. Å bli bevisst seg selv er første skritt. 

- La saker og ting ha faste plasser, akkurat som tannbørsten din og vekkerklokka alltid er å finne samme sted, kan husnøkkelen, fyrstikkene, batterier og kulepenner ha en logisk og praktisk plass. Det skaper mindre stress, mindre rot og mer tid til å gjøre andre ting.

- Bruk din særpregede håndskrift for en gangs skyld, spiss blyanten og skrible ned noen ord som faller deg inn, eller kanskje lag en liste over greier du gleder deg til i høst, steder du vil se eller bøker du vil lese. 

- Møt en venn på kafé, gå kveldstur med en søster, be broren din på middag, se solen gå ned over tretoppene med den du har kjær, gå på kino, gå på museum, gå på konsert, bli med på arrangementer i nærheten av der du bor eller ta toget til hjemstedet ditt og la deg selv bli tatt vare på en stund.  

- Vær kreativ, på din måte. Ingen hobby er for liten, ingen interesse er for stor. Hva som helst som får tiden til å fly, andre tanker til å svinne hen, humøret til å stige og etterlater deg i en tilstand av flyt, mestring og iver. 

Jeg håper høsten blir et friskt pust og en tid for endring, oppdagelser og tilhørighet. En tid for deg. 

 

 

Hei, jeg heter Thea, jeg er ikke student.

Det er min høst. Det er mitt liv. Nå bestemmer jeg for meg, ikke for andre. 

Jeg har ikke måneder å ta av, et liv å spille med. Jeg ser hva fire uker har gjort med meg. Jeg kan ikke vente og se hva som skjer når jeg kjenner hva som skjer mens jeg venter. Bare få det vekk, ta det bort, det kveler meg, føler jeg. Det er med lettet hjerte jeg velger, i det minste når valget er tatt, men det er med tungt hjerte jeg sier det høyt. Jeg vet ikke hvordan. Frykter skammen, meningene og spørsmålene. Hvem er jeg nå? Hva skal det bli av meg?

Jeg skal ikke være student. Ikke nå, kanskje aldri noen gang. Jeg tror heller ikke på at alle kan eller bør studere. Det må finnes andre muligheter for de som av en grunn eller tusen andre ikke flyter gjennom livet i strømmen av normen. Det må finnes verdier i annet enn bokstaver på et ark. 

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil. Det er fortsatt min historie. Den blir stadig lengre. Kanskje kan jeg ikke bli hva jeg vil, men jeg vil bli hva jeg kan. Jeg henter frem det jeg skrev for et halvt år siden og forsøker å tenke gode tanker om mennesket bak ordene:

"Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for."

Det eneste jeg angrer på i dag, etter de tunge trappene opp til kontoret der jeg ga beskjeden, etter de tunge trappene ned igjen, etter frykten for å treffe på medstudenter i gangene, etter vandringen i regnet der kinnene var våte av himmelske og sjelelige tårer, etter bussturen hjem, etter å ha kastet studentkalenderboken, etter tiden jeg tilbragte helt oppløst på gulvet, etter tiden det tok å komme meg derfra, etter dagene der jeg levde med sannheten i meg og løgnen utenpå, er at jeg ikke sto opp for meg selv før nå. Jeg tenkte ikke annerledes om et halvt år, men jeg torde ikke å si det. Den eneste grunnen til at jeg forsøkte, igjen, var lettelsen over å slippe å stå svarskyldig når noen spør hvorfor ikke. Når noen spør hva jeg gjør. Når noen spør hvem jeg er. Hei, jeg heter Thea, jeg er student. De fleste blir fornøyd da.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Men jeg vet hva jeg ikke gjør, og det føles befriende riktig. Jeg er fortsatt meg, kanskje nå enda mer, og jeg vil bli hva jeg kan. 

 

hun sparker fra, en gang til

Hun

venter bak gjerdet

nederst i trappa

der skyggene varsomt svøper 

om henne

 

alt er oppoverbakker og 

åpnes et vindu så lukkes en dør

 

sakte

hun synker

i verden som raser

 

reiser seg ikke

 

trekker pusten dypt og forsvinner under

mot bunnen

føler seg følelsesløst frem

 

og føtter møter 

grunnen

 

der oppe er solen

 

hun

sparker fra

en gang til

Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

Det kom til å bli vanskelig, det visste jeg. Men dette er ikke bare vanskelig, dette virker nesten umulig. Som at alt plutselig eksploderer rett innenfor øynene på meg. Hele kroppen rister i trykkende, blendende, brennende fare. Det lukter svidd, det er røyk overalt. Stemmer og kropper om hverandre, alt er bare ansikter og stemmer uten ansikter som roper i munnen på hverandre. Det hjelper ikke å holde for ørene, for det er ikke utenfor det skjer. Kroppen vil flykte, kroppen vil gjemme seg, kroppen vil stivne av skrekk. Og slik går jeg bortover gaten, følger strømmen av andre gående som haster over gangfeltet på grønn mann. I den verdenen sitter jeg kavende forsteinet i forelesningssalen og fokus-fokus-ufokuserer. Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

De siste nettene har jeg sovet lite. Jeg har lagt meg til omtrent samme tid som før, men i mørket og natten blitt liggende med telefonen på magen og sang etter sang etter sang til hodet til slutt finner fred. Det tok tid å klare å høre på musikk igjen etter at jeg flyttet hit, som om det ikke var plass til enda et lydspor i den evige strømmen av tanker og stemmer i hodet. Men nå har den funnet meg og jeg finner meg i den. Denne og denne er vidunderlige. Så fulle av følelser og nærvær. I går listet jeg meg til og med gjennom tomme ganger i toppetasjene på høgskolen og måtte ta en liten hurradans da jeg oppdaget at jeg kunne låse meg inn til et rom med piano. Egentlig hadde jeg med data og bøker for å forsøke å studere litt, men i stedet ble jeg sittende i timesvis og spille og synge. Det gjorde meg stresset og avslappet på samme tid. Jeg burde, jeg burde, jeg burde så mye, men noen ganger trenger jeg noe helt annet. Og noen ganger klarer jeg å gjøre akkurat det. Og noen ganger gjør det at jeg klarer litt mer av alt det andre. 

Men ikke i dag. Naboen har besøk i kveld. De lager mat og har det hyggelig. Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og hører latteren trille gjennom veggen. De hører ikke meg. Jeg gråter uten lyd i lyset fra vinduet og mørket fra sinnet. Har gjort opp dagens regnskap og kommet fram til hvordan denne dagen er. En dårlig dag. Som tidligere beskrevet, vurderer jeg dager som gode eller dårlige etter maten og treningen. Det blir sjelden bra. Aldri bra nok. Kroppen trenger seg på og blir med i vurderingen. Den bidrar sjelden med noe positivt. Kroppsforakten bare øker i takt med at alt blir vanskeligere. I takt med at stemmene i hodet roper høyere. I takt med at lengten til noe trygt, hva som helst og akkurat det jeg frykter, blir uimotståelig påtrengende. 

I kriser må man finne ut hva som er viktigst. Som student må man finne ut hva som er viktigst. I livet må man finne ut hva som er viktigst. Dypt inni en spiseforstyrrelse, virker alt annet enn mat og mat og mat og trening og trening og ikke mat og mat og ikke mat fullstendig uviktig. Fullstendig, totalt uviktig. Det er ikke vanskelig for meg å forstå det, for det er slik jeg lever. Det første jeg tenker på, det siste jeg tenker på og alt det jeg tenker mellom de tankene, alt dreier seg om det. Jeg er vant til å prøve å lytte over alt som skriker, se forbi bildene som flimrer for øynene, snakke med min egen stemme mens andre stemmer stadig avbryter fra innsiden, føle meg forbi følelsen av magen som strammer mot buksekanten, puste inn uten å gi luften plass i kroppen. Men det gjør det å gjøre noe annet, tenke noe annet, se noe annet, si noe annet, føle noe annet, fokusere på noe annet eller lære noe nytt utrolig krevende. Jeg har ikke det det krever akkurat nå og lever mer inni enn utenpå. Og med eksplosjoner og krigføring, går alt til helvete. Der er det mørkt. Og utenfor er alt stille. 

 

 

Oslo på nytt

Hver morgen våkner jeg opp, stirrer ut av vinduet på denne pustende, pesende byen og tenker ok, du skal få en ny sjanse! Om det er meg eller Oslo jeg snakker til, er fortsatt uklart. Et bein svinger ut av senga og ned på sofalenet, jeg lander mykt med bare føtter mot gulvet, hører lyden av motorsykler som starter og en på skateboard nedover bakken. Unger på vei til skolen og et par høye hæler som fyker bortover asfalten.

Det er så mange liv samlet under samme himmel. Hvem er jeg i alt dette? Til nå har jeg klatret inn i høstens nye roller og spilt med. Student, ettromsboer i oppgang, kunde på Rema 1000, prøvemedlem på treningssenter, ny i yogaklasser, fotgjenger, bonde i byen. Rollene er meg, men alt ved meg som er konstant og naturlig, har forsvunnet i massene. Tiden har ikke strukket til, det har vært trangt om plassen.

Men i kveld, med kamera rundt halsen og intet annet mål enn å vandre inn i kreativiteten min igjen, gikk jeg gatelangs og plukket biter av meg selv. Motiv for motiv. Et selvportrett i en dør og gater i farger og lys. Plutselig fikk jeg lyst til å synge i klangfulle underganger. Kun mørket, som varsomt la seg over hustakene, førte meg sakte hjemover, og her inne kokte jeg te og satte meg ned og så gjennom alt jeg nettopp hadde sett.

Jeg tror det kan bli bra, dette her. Oslo på nytt og livet på nytt. 

 

Kroppen min vet vel ikke at det er mandag?

I et blått antrekk gikk jeg gjennom morgenen på vei til skolen. Allerede kjenner jeg igjen noen mennesker i gatene. De har en morgenrutine som treffer min på akkurat samme sted hver dag. Vi hilser ikke. Dette er Norge. Det er hyggelig likevel. Jeg foretrekker å gå, selv om jeg kan ta buss. Det er noe med at bussen er full, og hodet er fullt, og jeg er redd jeg ikke klarer å skrumpe meg inn blant de andre uten å renne over. Når jeg går, slipper jeg å være redd for at bussen er forsinket, eller at den skal bruke dobbelt så lang tid frem dit jeg skal. Jeg orker ikke å forholde meg til muligheten for å komme for sent. 

Jeg startet senere enn vanlig, men våknet tidlig. Så tidlig at jeg rakk å gjøre ikke noen ting fornuftig i to timer før jeg måtte gå. Da jeg låste døren bak meg, var alt strøkent og plettfritt der inne. Man vet aldri hva som kan skje, det er greit å ha alt på det rene. Haltende kom jeg meg ned alle trappene og ut inngangsdøren. Den smalt igjen bak meg. Etter å ha kastet en pose restavfall, spritet jeg hendene og beveget meg i frisk gange opp bakken bak huset. Forbi en lekeplass med lekeapparater for barn og treningsapparater for voksne. En tv-benk som har stått og støvet ned utenfor en port hele helgen. Den lokale grønnsaksforhandleren som har en grønn løper på fortauet utenfor. Det seige på asfalten jeg tar et langt skritt over. Mylderet i Ullevålsveien, og bokhandelen på hjørnet der jeg svinger ned mot Pilestredet. 

Hele veien tenkte jeg på at det er mandag, og at jeg må løpe, avbrutt av tanken på kneet og at det ikke kan/burde løpe nå. Men det er jo mandag, en ny start, og alt som har vært er visket vekk og må gjøres på nytt. Denne kroppen har ikke trent siden forrige uke, eller, i går da, og det kan jeg ikke tolerere. Jeg hører selv hvor ulogisk dette er, men intellekt er irrelevant i denne sammenhengen. Kroppen min vet vel ikke at det er mandag? Det er tvil i ordene. Eller, vet den? Trenger den mat likevel? Hva vil skje med meg nå, med kroppen, sulten, med dagen, med livet? 

Dette forstyrret hele første forelesning, hele den neste også. Og da det ble lunsj, spiste jeg halve matpakka og lot resten være. Like sulten og like stengt inni eget hode, ble de to neste timene også forstyrret. Dagens tema var helse, sykdom, funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, aktivitetsanalyse, dynamiske modeller for forståelsen av alle faktorene som påvirker aktivitet og livsutfoldelse. Og der satt jeg og fikk med meg en brøkdel fordi mitt eget hode ikke kunne la meg være i fred. Nedsatt funksjon, var det det du sa?

Resten av dagen har gått dritt. Nå ligger jeg på sofaen med dundrende hodepine og den laveste selvfølelsen jeg har kjent på lenge. Ukens hovedmål er å ikke løpe. Det er det eneste jeg har fått til i dag. Og på grunn av det har jeg ikke fått til noe annet.

Av og til tenker jeg at jeg har valgt studie på feil grunnlag. Er det et brennende ønske om å hjelpe andre, eller nok et forsøk på å finne det som kan hjelpe meg selv? 

 

Uken - mål for mål

Jeg lager en ny fotomappe for hver måned i året. De pleier å inneholde et variert utvalg av bilder av trær, vann, himmel, vinduer, stier, meg og andre slike (u)viktige ting. Kameraet er ofte med meg ut i verden, som en måte å uttrykke noe jeg føler, eller for å få følelser av noe jeg ser, bryte en stemning og erstatte den med en ny. I mappen for august finnes det bare ett bilde, og det er vinduet i min nye leilighet. Akkurat nå er jeg til og med litt usikker på hvor i all skaporganiseringen kameraet havnet. Håper ikke det ligger i en av eskene i kjellerboden, for der er det ikke særlig kjekt å holde til for noe annet enn lufttette saker. Mangelen på bilder fra august forteller kanskje noe om at jeg verken har hatt tid til å uttrykke følelser på en kreativ måte, eller å ta til meg noe særlig input fra omverdenen, annet enn alt praktisk, akademisk og nødvendig. JEG.SAVNER.NATUR. med andre ord. Og så savner jeg litt overskudd til å kjenne etter og la alt rundt meg gi farge, form og mening i dagene mine. 

Bilder brukt i dette innlegget er derfor av eldre dato. Det var godt å bla gjennom min kunstneriske dagbok og minne meg selv på at en tilstand av oversikt, overskudd og overbegeistring er innenfor rekkevidde. Kanskje ikke om jeg fortsetter slik jeg har holdt på de siste ukene, men med etablering av nye vaner som kan automatiseres, stadig mindre som må fikses og ordnes og å lande i et nytt liv her i storbyen. Jeg har vært student en uke nå, og mye har gått dritt og mye har gått mye bedre enn fryktet. Tilstanden er konstant og presserende en tilstand av å freake ut og bare ville vekk, men samtidig iblandet en god dose iver og spenning, inspirasjon og forventning, mestring og løsning. Hvordan det er å kombinere mitt spekter av psykiske vansker med studentlivet, det skal jeg skrive mer om senere. Til helgen, kanskje? I dag tenkte jeg å dele hva jeg har satt meg som mål for denne uken. Ikke mye til mål, vil du kanskje tenke, men for meg er disse livsnødvendige og utrolig vanskelige å få til. Her kommer de:

- Ha med og spise ordentlig lunsj hver skoledag

- Ta bussen til skolen i stedet for å gå, minst en dag

- Ha en fullstendig treningsfri dag

- Ha det gøy med gruppearbeidet

- Få en slags oversikt over ukens pensum

- Møte opp på åpen korøvelse til nytt kor

- En tur til skogs

Jepp, vi er der, det er der lista ligger. Foreløpig både hadde jeg med og spiste matpakke til lunsj i dag, dog ikke nok mat for en sulten kropp og et sultent hode, og alt ble spist i en stille korridor for meg selv. Forbedringspotensialet er stort, i det minste. Det har blitt en del gåing (les: mye), det har blitt en del trening i tillegg. Gruppen min er flott, så det punktet kan gå bra! Hodet er overveldet av alt som skal leses i bøker og på nett, men jeg har i hvert fall kjøpt bøkene, åpnet dem og sett litt i de aktuelle kapitlene uten å gå i svart eller hyperventilere. Korøvelse er på torsdag, HJELP! Men det kan bli skikkelig gøy. Skogen, kanskje i morgen? Jeg lengter til det myke, åpne, friske, grønne, vakre, fredelige, trygge, inkluderende, pustende.

Nå skal jeg legge vekk data og bøker og alt som krever mer hjernekapasitet enn litt hjernedød serietitting. God kveld, god natt, sov godt, og takk for støtten og alle gode ord <3 

 

:-O slo

Mitt nye vindu er vakkert. Det er også mitt eneste vindu. Fra senga som ruver høyt over et skap, rett ved en sofa og et fjærkast fra kjøkkenbenken, ser jeg tvers gjennom nypusset glass og ut mot et tre i bakgården. Tre netter har jeg klatret opp i den senga og krøpet sammen under kreppet sengetøy, tømt alle tankene fra hodet ned på en blokk jeg stikker mellom madrassen og sengekanten, forsøkt å sove, forsøkt å sove, skriblet ned flere lister, forsøkt å sove og sovnet etter hvert. Våknet tre morgener av lys og lyder som virker fremmede, som nå er en del av mitt liv. Det er Oslo jeg puster inn og puster ut og til tider kveles av. Jeg er her. 

I dag er det søndag. Siden torsdag har all tid gått med til å få meg og mitt hit. Med liten plass kreves smarte løsninger, og det tar tid og gjentatte forsøk å organisere seg inn i et nytt hjem. Mine prioriteringer har vært merkelige og i følgende rekkefølge: vaske-trene-flytte-bære-vaske-utpakke-vaske-sove-kjøre-trene-utpakke-flytte-vaske-spise-trene-reorganisere-vaske-puste-gå på do-pusse tenner-omgås folk. Det har føltes som at alt haster. Jeg aner ikke hvor all kraften til å gjøre kom fra, men den er helt brukt opp nå. Det som hastet var å bli ferdig, så fort som mulig, for selv om jeg liker flytting, blir hodet okkupert av det, og jeg kan ikke ha et hode okkupert av flytting og samtidig skulle gjøre andre ting. Nye ting og skumle ting, så fryktinngytende, livsforandrende, forventingsfylte ting at hjernen går i svart og sender dårlige repriser av klesskapsorganiseringsprosessen bare jeg prøver å tenke på det, antakelig for å roe meg ned. Dette, flyttingen, var ikke målet, men veien til kampen for målet. Alt har knapt begynt. 

I dag er det søndag, jeg anser meg som nesten ferdig. Det er den første dagen her hvor jeg ikke har så mye å gjøre at det bare er å starte i et hjørne og jobbe seg halvveis gjennom, den første dagen jeg rekker å kjenne etter at jeg ikke er helt her enda, og at jeg savner natur og stillhet, og at skolen starter dagen etter i morgen, og at jeg føler meg litt redd og alene i en egen boble i en gate i en by med masse nok til å knuse meg eller gjøre livet rikere. Det er trygt her nå, meg i mitt hjem omgitt av ting i sin skjønneste orden, men verden venter på meg. Livet likeså. 

I dag er det søndag, og den startet med havregrøtsfrokost i sofaen til en episode New Girl, deretter koking av bløtlagte kikerter, etterfulgt av hummuslaging og porsjonering og nedfrysing av dette. Før du dømmer, hever øyenbrynene, spør hvorfor, eller hva jeg skal med det, eller hvor jeg tar det fra, ikke gjør det. Bare aksepter det og takk skaperen for at ikke alle er like og at du i hvert fall ikke er som meg. Som sagt, merkelige prioriteringer. Du skulle bare visst. Etterpå løp jeg fire trapper ned i fellesvaskeriet i kjelleren for å begynne på det ekleste punktet på dagens liste. Bevæpnet med tørkerull, to billige oppvaskkoster, desinfiserende såpe og bøttevis med vann, skrubbet, skyllet, børstet, desinfiserte og renset jeg det svære uhyret av en vaskemaskin i nesten en time, alt inni og utenpå. Det tror jeg ingen har gjort før. Det var helt nødvendig. Nå kan jeg vaske klær. Det var helt nødvendig. I morgen begynner alt. 

Det var godt å skrive litt nå. Det var lenge siden jeg formulerte tanker til setninger, ikke bare handlinger. Den kommende tiden kan bli jævlig eller jævlig bra. Det er bare en måte å finne det ut på. Bloggingen vil bære preg av dette, at jeg finner ut det, og jeg kan ikke love hva som kommer eller hva som uteblir. Jeg antar at det er flere enn meg som åpner døra og trer ut i nye landskap, vennskap, bokskap og kontorlandskap nå, så vi får alle sende hverandre litt varme og bære over med at ikke alt blir som før før alt har blitt mer vanlig. 

Takk for at du leser. Og om du altså har lest, så har Oslo-Thea planer om å ha det så mye hyggeligere, kulere, mer spontant, sosialt, gøyere, mer uforutsigbart og ustrukturert enn alle andre tidligere versjoner til sammen. Alle dere som jeg savner og aldri får sett: vår tid kommer nå. Alle dere jeg vil bli kjent med: se opp (eller ned, i mitt lave tilfelle)! Dette mennesket er sulten på livet, hun er bare redd for å vise det. 

 

Jeg kan ikke løpe fra det lenger

Den siste tiden har vært ganske tung. Det er fortsatt slik. En stor, stor livsforandring nærmer seg med stormskritt, og jeg bare venter mens alt går til helvete og tenker at det blir sikkert bedre. Snart blir det bedre, bare litt til. Men jeg flytter jo ikke fra meg selv. Hvilken forandring vil Oslo gjøre om ikke jeg også endrer meg? 

Det er august. Det regner følelser og tordner tanker, tårene blåser sidelengs. Mitt vern mot alt er å løpe fra det, eventuelt gjemme meg. Jeg har gjort begge deler. Denne gangen er jeg redd jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke kan finnes igjen, og det sitter langt inne å komme fram av meg selv.

Kroppen min er vant til å løpe, og den har aldri sviktet der, før nå. Litt vondt i kneet av og til, har blitt til veldig vondt i kneet hele tiden når jeg løper, går i trapper, går i bakker, reiser meg opp og sitter på huk. Hadde jeg sakket farten før, ville kanskje ikke skaden blitt så stor, men jeg klarer ikke å stoppe før det er umulig å la være. Og nå er jeg der. Det er 13 dager siden jeg løp sist, og jeg går på veggen og i oppløsning. En så lang løpepause har jeg ikke hatt i hele min 7 år lange løpekarriere. 14 dager tvungen fri foreskrev jeg, og håpet at også kneet ville bli bedre. I stedet har jeg styrketrent og flyttet og båret og styrketrent og gått og gått og gått og gått og gått. I dag, i en oppoverbakke i skogen, skulle jeg bare teste om formen var like borte som jeg føler det, og etter tre løpesteg sviktet kneet under meg i et smerteinferno av en annen verden, og håpet brast. Desperasjonen nådde et nytt nivå, jeg tror ikke jeg orker flere følelser jeg må tåle nå. I saktere tempo tar alt meg igjen og henger over meg. 

Løpingen, som pleier å være min smertestillende, har blitt det motsatte. Uten får jeg ingen hvile. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og alt som går dritt. Jeg vil ikke sitte i ro med alt det. Litt motvillig innser jeg at løpingen ikke bare er viktig, men faktisk helt nødvendig. Løpingen er mitt oppkast og mitt sultende. Det er kanskje bulimisk? En måte å fortjene, rettferdiggjøre og bli kvitt mat. En måte å bli fridd fra følelser. Mitt dop. Min motgift og min gift. 

Hva gjør jeg med meg selv? Hva gjør det med meg? Hva gjør jeg nå?

I det minste blir det fine bilder på vandring gjennom skogen. 

Du får ikke se meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå

Jeg kan ikke se meg selv slik du ser meg. Jeg kan ikke se meg selv slik jeg ser andre. Og du får ikke se meg fordi jeg ikke kan utstå å se at du ser meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå. 

Jeg er der igjen. I speilet. Og lukker øynene for det jeg ser, skulle ønske jeg ikke så så mye. Jeg kjenner varm hud mot varm hud, der huden ikke skulle møtes, kropp mot klær, der jeg helst skulle kjent luft og ikke trykk av stoff. Når jeg retter meg opp kjenner jeg liksom bulker av kropp i folder over skulderbladene. En jakke kneppes over magen, en stor, løs jakke over en stor, løs mage. Det er for mykt å sitte. Det gnisser i arm mot armhule. En hånd klyper under haken mot halsen, den får et godt tak. Jeg kjenner det klyper og jeg kjenner jeg klyper. Jeg forsøker å gjøre meg mindre og holde massen skjult med en pute over magen i sofaen, hår foran ansiktet, ved å bare gå ut når ingen andre er ute og holde pusten med magen inndratt hver gang jeg passerer vinduer der noen kanskje stirrer ut. Magen blir også klemt og dratt i mellom to fingre, to fingre trekker hud sammen på ryggen og forsøker å gjøre magen mindre ved å dra den bakover fra bak over sidene. Det klyper i kinnene. Jeg klyper i kinnene. 

Det blir merker. De forsvinner. Men tanken sitter igjen. Følelsen av skamfullhet over den jeg er. 

Så jeg forblir inne, hos speilet og hatet til kroppen. Setter meg som mål for livet å bli mindre, mislykkes, prøver igjen. Takker nei, jeg er opptatt, det passer ikke.

Egentlig er det jeg som ikke passer. 

Fremtiden


Hør på denne: Not Today, Imagine Dragons

Denne dagen startet vidunderlig. Den er fortsatt ganske fin. Det er en sånn dag der jeg i stedet for å slå opp øynene og våkne, våknet og blunket mykt mot lyset som landet varsomt i ansiktet mitt. Etter noen minutter slik, kledde jeg på meg og åpnet døra, gikk ut i det sommerlige gråværet og ruslet en stund i morgenen. Ingen andre var ute, og det var modne bringebær langs stien. Kroppen var litt vond, så jeg tok det forsiktig, og innså at den har hatt litt for få slike morgener i det siste. Ofte starter dagen brått, sultent og engstelig, og før jeg vet ordet av det har jeg spist og trent og etterlates i en haug av tid og kraftløshet. Vel, ikke i dag. 

Hvor denne roen kom fra, vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg badet i går? Eller fordi yogaen virker, eller fordi jeg er for sliten av selvkjøret til noe annet? Uansett, det er deilig. Og det er deilig at været er kjøligere og solen hviler, og shit! der er det et digert stankelbein som jeg må hjelpe ut! Et øyeblikk bare!

Sånn, mission accomplished. Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om: Fremtiden. Kanskje handler roen også om at jeg nå må forholde meg til avgjørelser fremfor valg, etter en lang periode i uvisshet. Jeg blir helt manisk i uvissheten. En slags fremtidsforstyrrelse. Det kan ikke forklares så lett med ord, men kanskje noen andre kjenner følelsen? Det rare er at jeg ikke får til å gjøre så mye for å komme meg ut av valgprosessen, som om jeg liker best å være i den. Det handler nok også om at jeg ikke tør å stole på egne valg. Hvem er jeg til å velge rett, liksom? Hvem ved sine fulle fem ville gitt meg ansvaret for å bestemme? Jeg som ikke aner hva jeg vil og ikke tror på at noe kan gå. Jeg som besvarer de fleste spørsmål med et motsprøsmål; Hva vil du? Når passer det for deg? Hvordan har du det?

Det har blitt en del søvnløse netter, en del rydding og vasking, en del litt for hyppige løpeturer og en del for mye sult og for mye metthet, men nå er jeg på den andre siden av de fleste av valgene. Her kommer en liste over hva jeg nå vet:

- Jeg flytter fra Mysen 31. juli.

- Jeg mellomlander hos foreldrene mine.

- Jeg flytter til Oslo 10. august.

- Jeg begynner på HiOA 15. august.

- Det finnes yoga-steder i Oslo, det finnes skoger å løpe i i Oslo.

- Det er en REMA 1000 400 meter fra mitt nye hjem.

- Jeg har en søster, en bror, en kusine og mange, mange vidunderlige venner i Oslo.

- Jeg skal kjøpe månedskort på Ruter. 

- Jeg skal klare meg. Jeg skal klare meg. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli kjent med. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det skal løse seg økonomisk. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli å studere. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om ensomheten er med på flyttelasset. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å føles håndterlig og hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å behøve spiseforstyrrelsen. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å be om hjelp. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan klare. Men jeg skal klare meg. 

Og tenk om det går. Og tenk om jeg blir helere, gladere, friskere, klokere, morsommere, mer sosial, mer spontan, tryggere, friere, mer levende. Tenk om jeg blir kjent med noen kule mennesker! Tenk om jeg er mer ute enn hjemme! Tenk om jeg oppdager nye sider ved meg selv! Tenk om andre får se dem! Tenk om jeg blir forelsket! Tenk om jeg klarer mer enn jeg tror og tror stadig mer på meg selv! Tenk om ting blir lettere! Tenk om ting blir annerledes! Tenk om jeg er den jeg er og at det er nok! 

Tenk om ingen ting er for sent og jeg er akkurat der jeg skal være når den tid kommer! Ikke her, men et sted. 

Ikke i dag, men en dag. 





Mitt periodiske system

Det som alt er bygget opp av, samlet i system. Mye å lære. Komplisert. Naturlig. Kilden til liv. Jord, luft, ild, vann, og alt det der. Små greier, stor betydning. 

Vi snakker selvsagt om kvinners syklus, eller, som jeg liker å kalle det: Mitt periodiske system. 

Omtrent sånn her ser jeg ut når jeg nærmer meg slutten på/starten på min syklus. Omtrent sånn som det ser ut føler jeg meg også. I dag er en sånn dag der jeg ikke helt forstår hvordan jeg for en uke siden faktisk lå i bikini på en strand og lyttet til skravling og bølgeskvulp. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg så stygg at jeg ikke vil utsette andre folk for mitt åsyn. Store deler av formiddagen forsøkte jeg å trene det av meg, liksom at all ekstra følte vekt og mørke skulle forsvinne av fysisk utmattelse. Det funket til en viss grad, fordi jeg fikk påfyll av endorfiner til hormonkaoset som allerede foregår, men effekten vedvarte dessverre ikke. Store deler av resten av dagen har jeg tilbragt på gulvet, i sofaen, i senga, på gulvet, på badet - sa jeg på gulvet? - med en hånd på magen og en arm oppgitt henslengt over øynene. Ellers har det blitt litt klemming, på kviser, og et stort innhugg i 8-pakningen med Pepsi max som jeg skamfullt bar ut av Rema 1000 på fredag, selv om jeg forrige gang sverget for meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå den skamgangen igjen.

Til mitt forsvar, så er dette med syklus ganske (gammelt) nytt for meg. Nytt og skremmende. En ubalansert og utrygg kropp er ikke et egnet sted for å skape nytt liv, og med det forsvinner mensen. Det fantastiske er jo at kroppen kan komme tilbake, så selvsikkert og selvfølgelig at du skulle tro ingen ting hadde hendt. Og så heldig var jeg, for to måneder siden, da det siste og mest forhatte tegnet på at kroppen har det ganske ålreit dukket opp på biltur med familien. Ikke et blidt gjensyn, for å si det mildt. Men, siden jeg nå er en kvinne, velger jeg å ta imot det med halvåpne armer og nysgjerrig, oppsperret blikk. Til min fordel, er jeg en del år eldre enn de fleste er når de skal lære sin kropp å kjenne, og jeg har lært et og annet om det å være redd. For eksempel vet jeg at min frykt krymper mot erfaring og kunnskap.


Erfaringsdelen står kroppen for selv, det er ikke til å komme unna. Hver dag har noe å fortelle om hva som foregår. For å holde litt orden på det, har jeg lastet ned en syklus-app kalt "Min kalender", hvilket er ganske irriterende, navnet altså. Til mitt forsvar er alt litt irriterende i dag. Ingen ting ved dette føles "mitt", og app-symbolet er en rød dagbok med en søt, hvit blomst på, og ved å trykke på den kommer det blant annet fram en tikkende klokke, mensnedtelling og en katt som sier "Periodestart, trykk på meg!". Jeg blir litt sint hver gang jeg ser den katten, noe så tåpelig. Til mitt forsvar er jeg generelt en del sint i dag også. Men appen er kjekk, og den har notater, diagrammer, logg, symptomkryssliste og sånt som jeg egentlig begynner å synes er litt spennende. Spennende, tenk det! Nysgjerrighet er tusen ganger bedre enn frykt.

Når det gjelder kunnskapsdelen, hjelper kroppen til også der. Jeg lærer av å leve, liksom. Erfare, kjenne etter, føle, tenke, se sammenhenger og notere ned. Og jeg har lest bøker! Hørt podcaster! Om kvinners syklus. Om mensen! ÆÆÆÆÆÆÆ! Egentlig er mensen ganske uinteressant og forutsigbart, men alt før og etter mensen, det er jo et indre liv jeg aldri før har hørt om, eller brydd meg om, eller tenkt at angår meg, men som virkelig angår meg i aller høyeste grad! Selvsagt lærte jeg om det på skolen, men det eneste jeg husker fra den tiden er noen bananer og kondomer, og at læreren helte rød saft på et bind så stort som et laken, i hvert fall nesten. Det var totalt megaflaut og helt irrelevant for mitt 12-årige jeg med sonde i nesa og permanent adresse barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Det føltes som et helt liv unna, et helt liv og en hel kropp unna. Og nå, 13 år senere, er det jammen nesten det. 

På to måneder har jeg lært masse. Jeg vet for eksempel forskjell på follikkelfase og lutealfase, hva som skjer når og hvordan det føles. Jeg vet at alt som regel blir bedre når mensen kommer. Og at alt kan rekke å føles ganske så ille før den tid. Jeg har lært at alt påvirkes av syklusen, og at man kan gjøre mye for å påvirke disse tingene slik at man ikke kjører karusell med hormonene sine med bind for øynene. I løpet av min syklus har jeg dager jeg vil dø og dager jeg omfavner livet. Jeg har dager der jeg rydder gjennom alt jeg eier, og dager der jeg vrenger av meg engangslinsene og kaster de på gulvet på soverommet og tråkker på de inntørkede restene neste morgen. Noen dager føler jeg meg så sterk at jeg tror jeg helt sikkert kunne dyttet bilen min et par hundre meter, om jeg måtte. Og dager der jeg blir sliten av å knyte på meg løpeskoene i gangen. Enkelte dager er jeg supertrivelig, morsom og sosial, og så har jeg sånne dager som i dag, der jeg kommuniserer i enstavelsesord og noe som ligner bjeffing og knurring, om noen er så heldige å treffe meg.

Det begynner å gi mening, mitt periodiske system. Mye mer mening enn hva de radene og kolonnene med grunnstoffer noen gang ga meg. Ca, N, He og O er byttet ut med østrogen, FSH, progesteron og LH, og faser og humør og oppblåsthet og letthet og sinne og latter og tårer og kraft og PMS og kreativitet og nedstemthet og inspirajon og tiltaksløshet og irritabilitet og sårbarhet og duracell-energi og impulsivitet og sofa-serie-sjokolade-dag og kvalme og styrke og en følelse av å være på lag med kroppen min. 

Takk! For at du ikke ga meg opp. Jeg skal henge med. Kanskje en dag vil alt dette ikke være forgjeves. Vi får se. 

Og for nå kan jeg bare trøste meg med at tåka snart letner, og så er vi på'n igjen! Legger ved et bilde på det. Det blir bra!






 

Tenk om det går

Jeg skuer utover endeløse åkre. Vasser i kornaks til livet og beveger meg sakte. Kroppen forsvinner under meg, jeg ser den ikke, føler den ikke. Er den der? Er den liten, er den stor? Lyden av føttene som stryker mot strå beroliger meg litt, svisj, svisj, den ender i hvert fall et sted der nede. Svisj, svisj, plopp. Sokkene blir våte, jeg ser ikke hvor jeg går, ender i en kulp av vann i et gammel traktorspor. Himmelen synker tungt mot jorden i vest. Dunkelt og mektig. Det blir stille over verden. Summingen og svisjingen opphører i den spente, lydløse stunden like før tordenet kommer. Jeg vil rope, JEG ER HER, men lyden bærer ikke over det bølgende grønne, den fastner i hodet. jeg er her. Ingen vet hvor akkurat jeg er. Jeg er liten. Liten og ser opp, og nedenfra virker alt stort, massivt og bratt.

Hvordan kommer jeg meg ut herfra? Tiden, lyset, mørket, det er ingen ting annet som styrer. Alt her har et mål, og det er å vokse, oppover. Hadde jeg bare vært litt høyere, eller litt lettere, da kunne jeg kanskje få øye på en sti ut, eller inn, bare bort. Snart kommer regnet, jeg hører det rulle inn over horisonten. Jeg ser det henger i slør fra himmelen. Det går fint å bli våt. Men snart er det mørkt, og jeg er sliten. Det surkler i skoene, føttene flytter seg usikkert, nølende, som om de er redde for å trå feil, som om de forstår at de ikke er til å stole på. De kan jo ikke se og jeg ser de ikke. Fortsett å gå, messer jeg. 



Hvor lenge har jeg vært her? Hvor langt har jeg gått? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg?

Hvor, hvor, hvor, hvorfor går jeg?

Det er ingen svar å finne om jeg spør. De må liksom komme av seg selv. Eller kanskje bare føles. Har jeg gått rundt her lenge nok nå? Hva vil jeg egentlig med alt dette? Tenk om det ikke går. Hva er mitt det? Hva tenker jeg på når jeg tenker tenk om det ikke går? Mitt det er ikke ditt det, slik ditt det ikke er mitt. Det kan romme hva som helst og være den minste eller største tingen i verden. Jeg vet kanskje ikke helt hva mitt det er. Det må jeg kanskje ikke vite. Livet bare skjer, eller det som skjer er livet. Det er endeløse åkre og våte sokker. Det er tordenskyer og stråler av lys mot ansiktet. Det er strevet, og det er håpet. Fortsett å gå. Kanskje vet jeg noe om mine hva, mine hvor, mine hvorfor og mine hvordan, og det jeg vet er det jeg leter etter, trekkes mot og ser. Og det jeg leter etter kan jeg finne.

Som når jeg plutselig tar et skritt fram, og vender ryggen mot det krypende mørket, og ser alt på en gang; noen har vært her før, jeg er ikke alene, det er en vei ut og det er en vei inn.

Tenk om det går. 

 

Ryddegalskap/-friskhet

Det startet en kveld jeg ikke fikk sove. For en gangs skyld var det ikke bekymringer som holdt meg våken. Snarere tvert imot, det føltes som om jeg skulle eksplodere av forventning og iver. Jeg rocket på skuldrene, siden det er min favorittkroppsdel å rocke på, siden det er den eneste kroppsdelen jeg får til å rocke på, og etter hvert ble dyna sparket av og i det bekmørke rommet hoppet jeg litt i senga. Etter det er det blankt. Jeg husker bare at det var svært vanskelig å sovne igjen og at jeg ikke forsøkte så iherdig heller. Men en eller annen gang må det ha skjedd.

Neste morgen våknet jeg bak fram i senga, oppsiktsvekkende lettkledd. På badet fant jeg pysjen i en krøll, hauger av klær tøt ut av det flombelyste kottet, det ene kjøkkenskapet var åpnet og fire stabler med boller og annet servise vaklet faretruende høyt og ustabilt på kjøkkenbenken. Jeg hadde til og med skrevet en lapp og teipet den fast på speilet på badet: "Thea! Nå er det utrenskningstid! Benytt sjansen når du kan!" 

Og siden har jeg fortsatt med utrenskningen. Haugene som tøt ut av kottet er nå sortert og plassert i poser til bruktbutikker og diverse arvtagere. Kjøkkenskapenes innhold er nærmest halvert. Jeg har opprettet bruker på Tise for å selge noe, og resten skal til gjenbruk. Bokhyllen har krympet, de fire kassene med lagrede gaver og ting jeg har laget til gaver, som tok all plassen under senga, skal noen andre få gleden av. En hel boks med triggende treningsblader, og oppskrifter jeg en gang klippet ut av Hjemmet og Norsk Ukeblad og limte inn i kladdebøker mens jeg fantaserte om å spise og forble like sulten, alt er i papirinnsamlingsdunken. Ripete CD-er, hullete pysjer med morken strikk i livet, den siste posen kunstig Sukrinmelis (fysj, som det smaker!) og den planta jeg aldri fikk liv i igjen; resirkulert!

Det ser helt bombet ut her, og jeg blir stadig lykkeligere. Et eller annet sted inni hjernen er alt vi noen gang har tenkt og følt og eid gjemt. Det er som svarte hull som trekker energi og tynger, uten at vi tenker over det. De siste dagenes innsats har gjort enorme forandringer. Hodet føles lettere, inspirasjonen øker, jeg føler jeg får mer plass til meg selv. Plutselig virker ikke den forestående utflyttingen like håpløs, til tross for at jeg ikke har noe sted å flytte til enda. For hver ting jeg klarer å skille meg fra, blir det lettere å leve.

Vanligvis forsøker jeg litt halvhjertet, og i stedet for å finne grunner til å gi videre, finner jeg grunner til å beholde. Denne har jeg ikke brukt på tre år, den får jeg sikkert bruk for. Denne følte jeg meg tynn i en gang, kanskje den vil passe en gang igjen. Disse hadde jeg glemt jeg hadde, de kommer sikkert til nytte. Denne var for dyr til å bare gi bort. Denne brukte jeg et halvt år på å strikke, men ingen vil synes den er fin nok til å bruke, kanskje jeg kan bruke den selv om noen år. Denne får jeg sikkert liv i igjen. Denne er kjekk å ha. 10 isskåler i forskjellige farger, ja, de blir sikkert fine en gang jeg skal ha masse besøk. Det er for gæærnt å bare gi bort denne, jeg kan lagre den på loftet, i boden, i bilen (ja, faktisk!), i kjelleren, i huet. 

De tankene er forduftet akkurat nå. Jeg ser på alt jeg eier og føler et sterkt forhold til de tingene og klærne jeg virkelig vil ha, og en tilsvarende sterk avstand til alt det andre. Jeg vil bare ha det bort. Og bort skal det. Ah! Deilig!

Rydd plass til deg selv! Det er min anbefaling og oppfordring til deg denne regnværsdagen. 

 

 

 

Et hårstrå, et blunk, litt magefett

Det er en rar dag. Jeg føler meg så tilstede at jeg blir ubekvem, og litt forundret samtidig. Ser på himmelen, ser på pysjbuksene mine, ser på regnet, ser på fingrene mot tekoppen, kjenner at øynene flommer over og at jeg smiler selv om jeg er trist og at jeg er trist selv om jeg smiler. Kan andre føle livet mot kroppen og kroppen mot livet på denne måten? Det er fint, og forbasket distraherende. Jeg føler meg litt som to mennesker, en utenpå som føler en moderlig sorg og glede over den inni, og en inni som føler en usikker frykt for den og det utenpå.

Om jeg kunne holdt rundt hjertet mitt, eller svøpt tankene mine inn i et teppe og vugget de trygt og varsomt, hadde jeg gjort det. Snilt og vennlig går jeg heller grusveien til byen, og blir revet ut i verden av sjasminbusken som eksploderer av intens lukt i sola. Tar stien langs elva og tusler snart i sokkelesten inn til yogatimen og vender blikket innover og synker dypt i meg selv. Det kan ikke unngå å komme følelser da. Jeg gråter over alt inni meg som gjør vondt og er sint på meg, skuffet over meg, skammer seg. Men tårene sitter ikke fast, og de føles riktige, viktige, der de sildrer nedover solbrente kinn. Jeg gråter over det syke i meg som så iherdig kjemper for suverenitet, og med en slags voksen overbærenhet hvisker jeg at jeg hører hva du sier. Hvisker det, men jeg vet det når inn, og at det der inne blir rasende på motstanden. 

Det finnes en voksende vilje til å leve i meg, leve så inderlig og fullkomment at følelsene får ligge anføttes i en himmelseng og våkne og sovne til soloppganger og solnedganger i lys og mørke og alt imellom. Det finnes også en vilje til å dø, så smertefullt og følelsesløst som is som sakte binder løvet til bakken og fryser over, til levende blir dødt og gjemt og glemt under snøen. Denne delen av meg vil ikke slippe meg. Den vil ikke slippe, for den har blitt selvfølgelig, en normalitet, en nødvendighet, på instinktnivå, ofte ubevisst. Jeg holder den i hånda og leder den med meg, lar meg lede også. Men jeg kan i det minste kjenne de kalde fingrene gripe tak, og jeg kan bryte løs i flyktige øyeblikk av fryktløst sinne eller lykke. Slipp meg. Men fingrene griper i luften mellom tanker og handling og får alltid tak i en flik av et eller annet av meg. Et hårstrå, et blunk, litt magefett. Ofte det siste. Og så legger de seg om friheten min som en tornekrone av skam og skuffelse, umulig å ignorere, men til å leve gjennom. 

Å leve gjennom er ikke det samme som å bare leve. Hvordan er det å bare leve? Uten all den kampen. Hvor jeg taper og vinner samtidig som jeg vinner og taper. Uten all den dobbeltheten. Det friske som smiler og det syke som fnyser, og jeg-et mellom de to som ikke vet helt hvem som er hvem og hva som er hva og hva som er meg i det hele.

I dag har jeg en bra dag, kan jeg si om noen spør. Da pustes det lettet ut og samtalen flyter videre. Men så er det noen som spør mer. Hvorfor det? Hvorfor har du en bra dag? Hva skal til for at dagen er bra eller dårlig? Og det får meg til å tenke. Så jeg løfter på litt rot og noen gamle minner, skyver bort en følelse her og en bekymring der og langt baki hjernen smyger sannheten seg mot meg som et råtnende lik som var for stort for meg å flytte på, så jeg ga opp og gjemte det dypt der inne til jeg vente meg til lukten og dekket over synet. Jo, det er en bra dag hvis jeg har spist for lite. Og så er det en dårlig dag hvis jeg har spist for mye. Selve målet for dagen når jeg står opp er å bli tynn. Det er ikke alltid det jeg tenker på, men i grunnen er det det som styrer alt jeg gjør. Ubevisst. Det er bare det at jeg ikke er tynn og at jeg ikke klarer å bli tynn lenger. Kroppen min nekter det, plent nekter å gjøre noe annet enn å dekke behov som har blitt oversett så lenge, og en god dag blir nesten alltid en dårlig dag fordi jeg ved dagens siste regnskap alltid overskrider det lille som det syke tillater. Og det lille, tynne, harde, svake i meg er rasende på det store, funksjonelle, myke, sterke jeg har blitt. Inni stemmer ikke med utenpå. Jeg er feil. Uansett hvordan jeg er, så er jeg for stor for det det vil jeg skal være. Det er rasende alltid. Uansett hvor hardt jeg prøver å bare gjøre det jeg med min fornuft og kunnskap og mitt lyttende til kroppen forstår og har lært at er bedre. Det er fælt å krangle sånn. Jeg føler meg liten i møte med mitt indre, stinkende lik. Presserende er det. Som at det eneste viktige i verden er å minnes på at det er der. At det er dødt inni meg, kan aldri gå ut av meg igjen. Det kom for å bli, til jeg eventuelt legger meg ved siden av i en massegrav av tapt verdi og plass og stemme.  

To liv i ett, neither can live while the other survives. 

Alt dette tenker jeg på i dag. Blandet med alt det andre jeg alltid tenker og alt det jeg plutselig føler nære. Himmelen mørkner ute nå. Det har tordnet kraftig mens jeg har sittet her, og teen ble kald før jeg rakk å huske at den var der i koppen på bordet. Spillekøen på Spotify er over, og nå har den fortsatt i den delen der jeg har bare pianostykker. Det er vakkert å høre på. Ofte legger jeg meg før det blir mørkt, og jeg pleier ikke å ha på annet lys enn en lyslenke og en søsterstjerne i vinduet. Det er akkurat nok til at jeg ser tastaturet og føler hele settingen er billedlig helende i sin dunkle varme. Det har vært en bra dag. Nå vet du hva det betyr. Og liket stinker derfor litt ekstra mye i kveld. Til helvete og tilbake har jeg vært, flere ganger. Men jeg er altså her, tilbake. Jeg kjenner de kalde fingrene, for jeg er selv varmere nå. Og nå skal jeg ta både hårstrå og blunk og magefett og den litt gnagende sulten og falle til ro i natten og sove godt og finne et annet mål å leve for. 





 

Bikinitrening



Her ligger jeg og tørrtrener. Det er helt ufarlig, med unntak av noen tistler i plenen. Faktisk er det egentlig ganske deilig, og det gir meg ro. Selvfølgelig hjelper pysjen på den avslappede stemningen, men også lyset mot ansiktet, gresset under kroppen og et vindpust over tærne. Dette er bikinitrening. For så avslappet hadde det vært fint å klare å være selv med bikini på kroppen, stekende sol, andre bikinikledde rundt og et bølgende hav. Det blir likevel en helt annen sak, det der. Ofte finner du meg ikke der i det hele tatt.

Men jeg vil dit. Jeg ønsker meg tilbake til den bekymringsfrie tilværelsen som femåring i knallrød badedrakt og svømmebriller, med en klappeskive med nugatti i hånda og kronisk saltvannsvått hår. Derfor øver jeg litt hver dag. I pysj, i klær, i badedrakt, i bikini under et håndkle, i bikini oppå et håndkle. Jeg øver meg på å ha øynene igjen, musikk i ørene og null kontroll. Måltider tar jeg med ut, rigger meg til på et håndkle, kaster klærne og lar magen få puste på ordentlig. Det hjelper litt at ingen ser meg som øver i hagen. Men noen ganger blir jeg satt ut bare av at jeg ser. 

Neste nivå i bikinitreningen blir å flytte den ut av den skjermede hagen. Kanskje reise til hagen til mamma og pappa, eller til badesteder der ingen kjenner meg. Dette prøvde jeg i fjor, det kan du lese om her: Når en er en for lite. Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så lurt likevel, for da er det andre vonde følelser og frykt som slår inn samtidig. 

Nei, tenk om jeg kunne være Thea fremfor en kropp. Hoppe-sa-gåsa-Thea, tørke-på-svaberget-Thea, den-røde-badedrakt-Thea, hei-jeg-heter-Thea-Thea. Det er en lang vei dit, og kanskje når jeg ikke frem i år, men jeg skal i hvert fall gjøre en solid innsats. I det minste kanskje jeg kan oppleve små øyeblikk av frihet, for det er det det handler om. Frihet til å være akkurat den man er akkurat slik man er akkurat her og akkurat nå. 

 

 

Hjertesommer

I går vasket jeg vinduer i bare bikini. Det var ikke varmt, det er uten tvil sommer. Sommer i Norge er ulikt alt annet. Det er å kjøre fort langs landeveier og forsøke å komme før regnet til hjemmet, løpe ut av bilen og rive all den tørre klesvasken ned fra snoren før det blir klissvått igjen. Sommer i Norge er å spise frokost på verandaen, iført pledd og ullsokker. Eller å steke på noen svaberg mens vesp summer rundt kurven med vannmelon og skillingsboller, og hoppe uti det svale vannet hver gang kysten er klar for brennmaneter.

Det er stygge tånegler godt skjult i noen lave sandaler. Bleke kropper, røde kropper, brune kropper. Sommer i Norge er eviglange køer på Zara, der alle skal finne den perfekte sommergarderoben, og å henge de nye plaggene i skapet til bruk den ene kvelden vi alle kommer til huske som den kvelden det var så varmt. Husker du den? Det er blomsterenger, rapsåkre og kroneis til en femmer på Rema. En himmel i lyseblått eller mørkegrått eller hagl som faller mot varm asfalt. Måkeskrik og snører med klesklyper med blåskjell på, som en gammel tante fryktløst gikk ut i tangen og hentet, slik at de voksne får noen minutters ro til solingen sin eller lesingen sin eller hva annet de heller vil gjøre enn å høre på gnålet til småungene som lurer på når vi kan kjøpe is og om vi kan bade snart og når skal vi gå hjem. Nøyaktig ett minutt får de, før ungene skriker Krabbe! Krabbe! og det var den freden. 

Du kan ligge på magen i gresset og lese en bok, mens du vifter bort maur som kommer kravlende fra øst og vest. Sommer i Norge er søndagsåpne matbutikker på gudsforlatte steder som plutselig myldrer av hyttefolk med slitne hytteklær og saltvannsfrisyre. Og søndagsåpne plantebutikker. There is no business like norsk plante-business om sommeren. Vi vil alle ha det pent rundt oss de få ukene i året der vi flytter livet ut. Det er nye hagemøbler, gigantiske griller, busker og basseng og frø til den grønnsakshagen du har pratet om å plante i evigheter. Det er jordbær som blir spist av snegler og bringebær fulle av bærfis, og noen snille naboer som vanner plantene og tar inn posten og parkerer bilen sin i oppkjørselen din mens du er på ferie.



Sommer i Norge er også latmannsliv på solsenger, bare vi husker på å snu oss hver halve time. Og noen må hjelpe til med å smøre ryggen. Og er du alene, får du bende, vri og strekke alle ledd i overkroppen til du får det til sånn halvveis. Bare husk at alt skylles av i all badingen, og prosessen må gjentas i det kjedsommelige. Hvorhen du går, så går folk i shorts. Selv om det bare er 12 grader. Og den befriende naturlige looken av solkrem i ansiktet og håret i en dott på hodet er helt innafor. Det er det for så vidt når som helst ellers også. 

Sommer i Norge er også å flykte fra den, eller rettere sagt å flykte fra Norge og til sommeren. For er det et sted du er garantert sol og varme, så er det utenfor landets grenser. Med knekkebrød og tubeost i kofferten, faktor 50 og lommebøkene fulle av fremmed valuta, er vi klare for en uke med solbrenthet og fulle strender hvor som helst med basseng og havutsikt. De obligatoriske badebildene, spisebildene og severdighetsbildene knipses i hundretall på kameraet, og øl og brus er billigere enn vann til middag. I det store utland viser verden seg som liten, og med hodet ned i telefonen, norske aviser i kiosken og kjentfolk på hver strand, føler nordmenn seg som hjemme og trygge. Koser seg. Har tid til å være sammen.


Men det kanskje aller beste med sommer i Norge, er de tidlige morgenene, de sene kveldene og at dagene er lange og glir over i hverandre og gir en følelse av å være uavhengig. Alt lyset. Lettheten. Man kan legge seg når man er trøtt og våkne når man er uthvilt. Kanskje har man fri fra alt som ellers opptar tid og tankevirksomhet, og stunder å fylle med muligheter og innfall. Sommer i Norge er mennesker på lading, og telefoner på lydløs og radio i bilen. Vi går tilbake til sommeren slik vi elsket den som barn, utedo og loff med sukker på, den rare følelsen av å ta på langbukser igjen etter en uke uten, markjordbær på et strå, et telt i hagen å sove i og myggstikk å klø på. Å sitte i timesvis og speide utover havet i armkroken til en du elsker og snakke om alt du drømmer om. Ingen tårer over salte kinn. Eller kanskje mange salte tårer som får tørke i vinden.

Fyll sommeren med ting som gir.

Og sola som får alt til å gro får stråle over oss. 





 

Jeg er her fortsatt

På toget sitter hun innerst ved vinduet på en av de plassene der det er mest mulig vindu og minst mulig vegg. Verden raser forbi utenfor, og noe raser sammen inni henne, raser sammen, samler seg og bygges opp, raser sammen, samler seg og bygges opp. Raser sammen. I en sliten termokopp er det grøt. Den spises lydløst, men ikke ubemerket, for lukten av kanel kan ikke unngå å sive ut av den lille boblen hun lager rundt seg og frokosten sin. Det er langt igjen, og allerede kjemper hun mot tunge øyelokk, klamme hender, klamme lår og den innsnevrede halsen som varsler at det enten kommer tårer eller panikk snart. Tårer eller panikk. Minuttene går for fort. De er nesten ved den stasjonen der så mange skal på at alle seter blir fulle, grøten må være borte før det. I magen. Og proppene i øret og blikket ut og bort og ikke se på alle som ser og tenker sitt. Hun tenker alt. Hun dro mot sin vilje i dag igjen, for om hun skal klare noe som helst, må hun i det minste klare dette. Hun er usikker på om hun vinner eller taper, for seier er tap og tap er seier, alt etter som hvilke deler av henne som bestemmer. 

Det kalles et studieforberedende kurs, men for henne er det mer et sosialt eksperiment. Først togturen, med grøten i koppen og skjelving gjennom kroppen, så pustebesværet gatelangs i storbyen, inn i det røde mursteinshelvetet av seriøse bygg og inn en dør til, og enda en, og opp noen trapper, bortover en seterad og innerst, øverst, med fullt overblikk, synker hun ned og kjenner hjertet hopper over et slag annenhver gang det forsøker. Det er for varmt og for kaldt, og måtte hun som satt ved siden av i går finne samme plass i dag, for det er trygghet i gjenkjennelse. Det småprates før det prates stort og noen noterer flittig. Hun noterer seg hva som skjer inne henne. Og tre timer går før hun klarer å skrive noe som helst. Seks små ord. På midten av arket hun skjuler i fanget, med tynn blyantskrift, nesten usynlig, så lite at bare hun forstår, og det forstår hun så altfor godt:

Det jeg frykter mest er pausene

Så mye fikk hun med seg. Pause er det hver time. Da passer hun på å gå på do, i bygget ved siden av, for der er det ingen andre. Hver gang hun låser døren bak seg, kan liksom noe slippe, men da er det tårer som vil komme, og hun vil løpe til toget igjen, og slike krefter må holdes tilbake selv om ingen ser. Så det kan liksom slippe, men ikke likevel, og derfor blir hver tur bare falske pustehull som for hver gang knytter nevene enda strammere og dytter pusten opp i halsen og munnen ut i en smal strek og låser kjeven fast så det blir vanskelig å si noe som helst. Slik går pausene og slik går timene, og hvert minutt der virker det fjernere og fjernere at dette kanskje skal bli den nye hverdagen hennes. Livet hennes. Hun i livet, i live, på randen til å dø av angst, bli tykk og lat og stryke i alt. 

 

Dette tenker hun på nå. Hun har ikke dødd av angst, hverken dag en, to, tre eller fire. Det er bare en dag igjen, i morgen, med samme togtur, samme gater, samme mursteinsbygg og samme folk. I går slo hjertet alle slag. En av pausene i dag gikk hun ikke fra setet sitt i det hele tatt. Ikke hun som satt ved siden av heller. De snakket litt om noe lett og så litt om det som skremmer. Alt annet har gått ganske på tverke, enda så mye kontroll hun har forsøkt å holde på det. Det har blitt for lite mat og for mye drikke, og av og til for mye mat også, og for mye gåing og et vondt kne som ikke klarer å løpe og som må løpe likevel, og mange forsøk på å sovne som ikke går, og mange poser og bokser med det ene og det andre hun kanskje kan klare å spise utenfor hjemmet, og en hel del tanker om hva hun burde, må og skal, som ikke helt stemmer med hva hun egentlig burde, vil og kan.

Om noen spør hva hun har lært, så skal hun svare dette: 

Jeg er her fortsatt 

 

 

Krigeren

Det skal ikke så mye til. Å synke ned i en stilling, brystet opp, hodet stolt og hender som stråler energi ut fra fingertuppene. Den vide himmelen og gress mellom tærne. Var det en snegle jeg tråkket på? Skuldrene ned, kjenne kroppen tung mot bakken, presse ned i den og løftes opp. 

Og slik ble en stresset, selvhatende, skamfull og destruktiv kvinne en kriger

som hilser solen

ønsker pusten velkommen


og danser fra hjertet

Jeg er i yoga-flow igjen. Og jeg elsker det. 

Lyset i meg hilser lyset i deg,

Namaste 



 

Ser du fortsatt plankene nå?

Noen stygge, råtne planker,

taggete og dekket av alger.

De ser nærmest rustne ut,

som om man kan skjære seg på dem. 

 

Men så er det vannet. 

Og et eller annet med himmelen og lyset,

og vinden som er så stille at krusningene hviler.

 

Noen ganger må man se ned for å se opp. 

Ser du det jeg ser?

En hel liten Manhattan skyline der nede i vannet.

 

Du kan se det fine om du ser etter. Det utrolige i det vanlige. Det spennende i det kjedelige. Det gode etter det vonde. Det sterke i det svake. Mulighetene blant hindringene. Du kan se bare skyggene, eller du kan se lyset rundt. Og når du først har valgt, så er det det du ser. Ser du fortsatt plankene nå?

 

 

 

En historie fra et svært forstyrret perspektiv

Forrige uke var litt av en uke. Jeg tenkte å fortelle en høyst forstyrret historie om hvordan en spiseforstyrrelse også kan se ut, og hva det finnes å lære av det. 

Vi starter med begynnelsen. Mandag morgen. Jeg våknet og kunne ikke forstå hvor jeg var. Det var en seng over hodet mitt, og dynetrekket luktet sånn gammelt og trygt som det bare gjør etter å ha ligget på i månedsvis uten kroppslig kontakt. Det tok litt lenger tid å innse det da, men jeg la to og to sammen, hyttelukt og køyeseng, stillhet og fuglekvitter, kvernet de få våkne hjernecellene og kom frem til at jeg altså befant meg i underkøya på familiens hytte. Jeg hadde bråreist dit kvelden før, om det kan kalles å bråreise når man både rekker å pakke med seg strikketøy og ferdigkokt havregrøt. Uansett, jeg sto opp tidlig og tuslet barbeint inn på kjøkkenet for å bruke siste skvett av medbrakt vann til å lage en varm kopp te. Tok en tur på utedoen mens kokeplata ble varm, satt på huk og vasket hender i fjorårsgammelt, kaldt vann i en slags fiffig kjele med kran på og klarte knapt å reise meg fra stillingen. Men det måtte jeg, for inne fra kjøkkenet kom faretruende lyder av dyrebare vanndråper som kokte over og dryppet ned på gulvet. Det braket i knærne og magen samtidig, hvilket minnet meg på at det var på høy tid med både hviledag og frokost, og jeg manøvrerte den stive kroppen i åtte hoppende steg rundt utemøbler og over den høye terskelen og brant meg på det kokende vannet og innså at dette kom til å bli en skikkelig tuvlete dag. 

Både vannkjelen og koppen måtte gjennom en grundig skylleprosess før det nådde standarden for akseptabel hygiene, selv på en hytte. Teen ble helt grei. Jeg glemte å putte oppi sukettene, og da jeg kom på det, var den blitt så kald at de ikke ville løse seg opp. Alle som har tygget suketter vet at det gjør man helst ikke. Det gikk ned, det var alt vannet jeg hadde igjen. Jeg svelget siste slurk med en kunstig søtsjokkgrimase og åpnet kjøleskapet for å finne boksen med grøten. Ikke en morgen uten. Mikroens tilstand tilfredsstilte ikke akseptabel hygiene, og å bruke våtservietter inni der ville bare gjøre det hele verre. Derfor fant jeg frem en kjele med et litt tvilsomt belegg i bunnen og lukket øynene og klorte inni håndflatene før jeg klarte å helle grøten oppi der. Alt man kan tolerere. Jeg forsøkte å trøste støvet på hjernen med at det skulle kokes, det ville bli greit. Eller så ville jeg dø. En av to. Det gikk sikkert greit.

Komfyren har stått der siden jeg var liten og bestefar kokte pølser og stappe på den. Den er altså gammel, kanskje like gammel som meg. Plata bruker om mulig enda lenger tid på å bli kjølig igjen enn den bruker på å bli varm. Den var allerede skrekkelig varm etter tekokingen. Dette glemte jeg å ta i betraktning. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. 

Til nå er det ikke så veldig forstyrret, alt dette jeg beskriver. Med unntak av litt bakteriefrykt og det faktum at den trofaste grøten var med, kunne dette vært en helt vanlig historie om et helt vanlig menneske som våkner opp i en helt vanlig hytte og skal lage seg en helt vanlig frokost. Så lenge jeg får gjort som jeg har tenkt og som jeg pleier, går det ganske uforstyrret hen. I dag skulle ikke være en sånn vanlig dag. Jeg skulle nok ha tatt med stekeovnens alder og kokeplatas temperatur i betraktning. Min glipp. Mens jeg løp rundt i BH og truse og lot deodoranten tørke under armene, som jeg alltid gjør, spredde det seg en tynn, tynn røyk inni hytta, og det luktet som om noen forsøkte å brenne sokkene sine. Det var fortsatt flere søvnige enn våkne hjerneceller, og her måtte jeg legge både to og to og fire og fire sammen mange ganger før jeg innså at røyken og lukten kanskje hadde en sammenheng, og at det ikke var innbilning, og at det ikke gikk over men tiltok, og at det kanskje mest sannsynlig var mitt verk. Eller grøten sitt. Litt begge deler. Det freste fra kjøkkenet, og hjertet dundret utenpå brystet da jeg kom til og trakk den glohete kjelen av plata for sent og vurderte situasjonen som ytterst kritisk for grøtens del. Plastikkgaffelen jeg hadde funnet som det mest hygieniske rørealternativet, sto som plantet opp fra midten av kjelen, den hadde jeg glemt igjen der til smeltepunktet. Og det fortsatte å frese og boble og ose i det som føltes som minutter, selv etter at grøten var reddet. Den viste seg å være forbi stadiet der man kan redde alt som ikke er fastsvidd, den var veldig forbi det stadiet.

Det skal skrekkelig mye til at jeg ikke spiser grøten min. Jeg helte den ned i en pose med fordums søppel og gråt noen modige tårer. Det vanlige var over og det forstyrrede nådde et helt nytt nivå i det øyeblikket. 

Skap og skuffer åpnet og lukket seg i en voldsom fart. Fantes det havregryn der? Og linfrø og kanel og salt og ekstra lett melk og proteinpulver og eggehviter og vann og kardemomme og vaniljeessens og og og visp og hakkede, ovnsristede mandler? Kjøkkenet hånet desperasjonen og bød frem en pakke Smash som gikk ut i august, en pose First Price risengrynsgrøt med en foruroligende farge og oppgasset forpakning, en åpnet boks billig sjokoladepålegg, fire oppskårede skiver kneippbrød fra Coop, en frossen halv burger, en utskvist tube majones, en klump sukker og Mariekjeks og masse sitronpepper, til og med en øl. Det var kanskje best å bare dø. Butikken var stengt, frokosten var ødelagt, jeg var så sulten at jeg var helt redd, og alt brast i flammer og svidde bunner. Livskiten gikk ut av meg. Uansett hvor forberedt jeg hadde vært slik at frokosten skulle bli akkurat som hjemme, slik at morgenen ikke skulle bli forstyrret av alt det forstyrrede, så kom livets ironi og bare ta deg en øl og en kjeks and you're good to go! Kunne jeg ikke bare få en fin morgen på hytta? Bare en?

Jeg løp på do igjen, vasket hendene på huk under kjelekrana igjen, tok såpe på fire ganger fordi alt plutselig var så utrygt og uhåndterlig. På et tidspunkt der kan jeg erindre barnåler i håret og fjell som skrapet opp ryggen mens jeg gjorde situps i fortvilelse. Noen pullups i takbjelkene på den overbygde uteplassen. Et par converse får duge, tenkte jeg, for jeg hadde jo ikke tatt med treningstøy, fordi jeg ikke skulle trene denne dagen, og snørte tøyskoene stramt på føttene og planla å løpe til jeg glemte at jeg var sulten. Kanskje ville jeg nå Mysen innen den tid, og så kunne jeg gjenta den møysommelige prosessen med å veie og måle og koke og krydre og vispe og kjøle ned og røre inn og koke opp igjen denne hersens grøten. Det stoppet opp i et par sekunder, tankekjøret, og i et vakuum stivnet jeg i lufta og så klart og tydelig for meg utfallet av handlingene jeg var ved å gjøre. Om jeg løp derfra i truse og BH, slik jeg på det tidspunktet var antrukket, i den forfatningen jeg var i, uten annet mål enn å bare løpe til jeg ikke var sulten lenger, hva godt ville komme ut av det? Det kunne til og med ende med at noen tvang meg inn i en bil og leverte meg på en avdeling der disse sidene ved meg hører hjemme. Høylydt sukket jeg, sparket i lufta og slo meg selv i ansiktet, overraskende mildt, og knøt av meg skoene igjen. Møtte et skremmende oppsyn i refleksjonen min i vinduet og trakk pusten dypt inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. På yogisk kalles det rensende pust. 

Det endte med at jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ble, og løste problemene der med det jeg hadde til rådighet. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller noe sånt. Jeg raidet kjøkkenet en gang til og fant det mest holdbare å ha på to frosne polarbrød fra fryseren. Brukte en plastikkniv til å smøre et tynt lag av det forbudte sjokoladepålegget over de kalde skivene, spiste det hele stående i undertøyet på kjøkkenet mens P4 spilte Killing me softly på radioen.

Så levende har jeg ikke følt meg på lenge. 

Det finnes ingen bilder fra disse timene. Og om det hadde fantes, så hadde de grunnet bekledningen ikke vært skikket for bruk. Opplevelsen er fortsatt forbilledlig lagret og herved delt. Jeg sto der og slikket sjokolade av fingrene og kjente sulten sakte forsvinne, med en blandet følelse av å gjøre noe riktig galt og riktig riktig på en og samme tid. Er det dette som kalles fremskritt?

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits