:-O slo

Mitt nye vindu er vakkert. Det er også mitt eneste vindu. Fra senga som ruver høyt over et skap, rett ved en sofa og et fjærkast fra kjøkkenbenken, ser jeg tvers gjennom nypusset glass og ut mot et tre i bakgården. Tre netter har jeg klatret opp i den senga og krøpet sammen under kreppet sengetøy, tømt alle tankene fra hodet ned på en blokk jeg stikker mellom madrassen og sengekanten, forsøkt å sove, forsøkt å sove, skriblet ned flere lister, forsøkt å sove og sovnet etter hvert. Våknet tre morgener av lys og lyder som virker fremmede, som nå er en del av mitt liv. Det er Oslo jeg puster inn og puster ut og til tider kveles av. Jeg er her. 

I dag er det søndag. Siden torsdag har all tid gått med til å få meg og mitt hit. Med liten plass kreves smarte løsninger, og det tar tid og gjentatte forsøk å organisere seg inn i et nytt hjem. Mine prioriteringer har vært merkelige og i følgende rekkefølge: vaske-trene-flytte-bære-vaske-utpakke-vaske-sove-kjøre-trene-utpakke-flytte-vaske-spise-trene-reorganisere-vaske-puste-gå på do-pusse tenner-omgås folk. Det har føltes som at alt haster. Jeg aner ikke hvor all kraften til å gjøre kom fra, men den er helt brukt opp nå. Det som hastet var å bli ferdig, så fort som mulig, for selv om jeg liker flytting, blir hodet okkupert av det, og jeg kan ikke ha et hode okkupert av flytting og samtidig skulle gjøre andre ting. Nye ting og skumle ting, så fryktinngytende, livsforandrende, forventingsfylte ting at hjernen går i svart og sender dårlige repriser av klesskapsorganiseringsprosessen bare jeg prøver å tenke på det, antakelig for å roe meg ned. Dette, flyttingen, var ikke målet, men veien til kampen for målet. Alt har knapt begynt. 

I dag er det søndag, jeg anser meg som nesten ferdig. Det er den første dagen her hvor jeg ikke har så mye å gjøre at det bare er å starte i et hjørne og jobbe seg halvveis gjennom, den første dagen jeg rekker å kjenne etter at jeg ikke er helt her enda, og at jeg savner natur og stillhet, og at skolen starter dagen etter i morgen, og at jeg føler meg litt redd og alene i en egen boble i en gate i en by med masse nok til å knuse meg eller gjøre livet rikere. Det er trygt her nå, meg i mitt hjem omgitt av ting i sin skjønneste orden, men verden venter på meg. Livet likeså. 

I dag er det søndag, og den startet med havregrøtsfrokost i sofaen til en episode New Girl, deretter koking av bløtlagte kikerter, etterfulgt av hummuslaging og porsjonering og nedfrysing av dette. Før du dømmer, hever øyenbrynene, spør hvorfor, eller hva jeg skal med det, eller hvor jeg tar det fra, ikke gjør det. Bare aksepter det og takk skaperen for at ikke alle er like og at du i hvert fall ikke er som meg. Som sagt, merkelige prioriteringer. Du skulle bare visst. Etterpå løp jeg fire trapper ned i fellesvaskeriet i kjelleren for å begynne på det ekleste punktet på dagens liste. Bevæpnet med tørkerull, to billige oppvaskkoster, desinfiserende såpe og bøttevis med vann, skrubbet, skyllet, børstet, desinfiserte og renset jeg det svære uhyret av en vaskemaskin i nesten en time, alt inni og utenpå. Det tror jeg ingen har gjort før. Det var helt nødvendig. Nå kan jeg vaske klær. Det var helt nødvendig. I morgen begynner alt. 

Det var godt å skrive litt nå. Det var lenge siden jeg formulerte tanker til setninger, ikke bare handlinger. Den kommende tiden kan bli jævlig eller jævlig bra. Det er bare en måte å finne det ut på. Bloggingen vil bære preg av dette, at jeg finner ut det, og jeg kan ikke love hva som kommer eller hva som uteblir. Jeg antar at det er flere enn meg som åpner døra og trer ut i nye landskap, vennskap, bokskap og kontorlandskap nå, så vi får alle sende hverandre litt varme og bære over med at ikke alt blir som før før alt har blitt mer vanlig. 

Takk for at du leser. Og om du altså har lest, så har Oslo-Thea planer om å ha det så mye hyggeligere, kulere, mer spontant, sosialt, gøyere, mer uforutsigbart og ustrukturert enn alle andre tidligere versjoner til sammen. Alle dere som jeg savner og aldri får sett: vår tid kommer nå. Alle dere jeg vil bli kjent med: se opp (eller ned, i mitt lave tilfelle)! Dette mennesket er sulten på livet, hun er bare redd for å vise det. 

 

Jeg kan ikke løpe fra det lenger

Den siste tiden har vært ganske tung. Det er fortsatt slik. En stor, stor livsforandring nærmer seg med stormskritt, og jeg bare venter mens alt går til helvete og tenker at det blir sikkert bedre. Snart blir det bedre, bare litt til. Men jeg flytter jo ikke fra meg selv. Hvilken forandring vil Oslo gjøre om ikke jeg også endrer meg? 

Det er august. Det regner følelser og tordner tanker, tårene blåser sidelengs. Mitt vern mot alt er å løpe fra det, eventuelt gjemme meg. Jeg har gjort begge deler. Denne gangen er jeg redd jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke kan finnes igjen, og det sitter langt inne å komme fram av meg selv.

Kroppen min er vant til å løpe, og den har aldri sviktet der, før nå. Litt vondt i kneet av og til, har blitt til veldig vondt i kneet hele tiden når jeg løper, går i trapper, går i bakker, reiser meg opp og sitter på huk. Hadde jeg sakket farten før, ville kanskje ikke skaden blitt så stor, men jeg klarer ikke å stoppe før det er umulig å la være. Og nå er jeg der. Det er 13 dager siden jeg løp sist, og jeg går på veggen og i oppløsning. En så lang løpepause har jeg ikke hatt i hele min 7 år lange løpekarriere. 14 dager tvungen fri foreskrev jeg, og håpet at også kneet ville bli bedre. I stedet har jeg styrketrent og flyttet og båret og styrketrent og gått og gått og gått og gått og gått. I dag, i en oppoverbakke i skogen, skulle jeg bare teste om formen var like borte som jeg føler det, og etter tre løpesteg sviktet kneet under meg i et smerteinferno av en annen verden, og håpet brast. Desperasjonen nådde et nytt nivå, jeg tror ikke jeg orker flere følelser jeg må tåle nå. I saktere tempo tar alt meg igjen og henger over meg. 

Løpingen, som pleier å være min smertestillende, har blitt det motsatte. Uten får jeg ingen hvile. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og alt som går dritt. Jeg vil ikke sitte i ro med alt det. Litt motvillig innser jeg at løpingen ikke bare er viktig, men faktisk helt nødvendig. Løpingen er mitt oppkast og mitt sultende. Det er kanskje bulimisk? En måte å fortjene, rettferdiggjøre og bli kvitt mat. En måte å bli fridd fra følelser. Mitt dop. Min motgift og min gift. 

Hva gjør jeg med meg selv? Hva gjør det med meg? Hva gjør jeg nå?

I det minste blir det fine bilder på vandring gjennom skogen. 

Du får ikke se meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå

Jeg kan ikke se meg selv slik du ser meg. Jeg kan ikke se meg selv slik jeg ser andre. Og du får ikke se meg fordi jeg ikke kan utstå å se at du ser meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå. 

Jeg er der igjen. I speilet. Og lukker øynene for det jeg ser, skulle ønske jeg ikke så så mye. Jeg kjenner varm hud mot varm hud, der huden ikke skulle møtes, kropp mot klær, der jeg helst skulle kjent luft og ikke trykk av stoff. Når jeg retter meg opp kjenner jeg liksom bulker av kropp i folder over skulderbladene. En jakke kneppes over magen, en stor, løs jakke over en stor, løs mage. Det er for mykt å sitte. Det gnisser i arm mot armhule. En hånd klyper under haken mot halsen, den får et godt tak. Jeg kjenner det klyper og jeg kjenner jeg klyper. Jeg forsøker å gjøre meg mindre og holde massen skjult med en pute over magen i sofaen, hår foran ansiktet, ved å bare gå ut når ingen andre er ute og holde pusten med magen inndratt hver gang jeg passerer vinduer der noen kanskje stirrer ut. Magen blir også klemt og dratt i mellom to fingre, to fingre trekker hud sammen på ryggen og forsøker å gjøre magen mindre ved å dra den bakover fra bak over sidene. Det klyper i kinnene. Jeg klyper i kinnene. 

Det blir merker. De forsvinner. Men tanken sitter igjen. Følelsen av skamfullhet over den jeg er. 

Så jeg forblir inne, hos speilet og hatet til kroppen. Setter meg som mål for livet å bli mindre, mislykkes, prøver igjen. Takker nei, jeg er opptatt, det passer ikke.

Egentlig er det jeg som ikke passer. 

Fremtiden


Hør på denne: Not Today, Imagine Dragons

Denne dagen startet vidunderlig. Den er fortsatt ganske fin. Det er en sånn dag der jeg i stedet for å slå opp øynene og våkne, våknet og blunket mykt mot lyset som landet varsomt i ansiktet mitt. Etter noen minutter slik, kledde jeg på meg og åpnet døra, gikk ut i det sommerlige gråværet og ruslet en stund i morgenen. Ingen andre var ute, og det var modne bringebær langs stien. Kroppen var litt vond, så jeg tok det forsiktig, og innså at den har hatt litt for få slike morgener i det siste. Ofte starter dagen brått, sultent og engstelig, og før jeg vet ordet av det har jeg spist og trent og etterlates i en haug av tid og kraftløshet. Vel, ikke i dag. 

Hvor denne roen kom fra, vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg badet i går? Eller fordi yogaen virker, eller fordi jeg er for sliten av selvkjøret til noe annet? Uansett, det er deilig. Og det er deilig at været er kjøligere og solen hviler, og shit! der er det et digert stankelbein som jeg må hjelpe ut! Et øyeblikk bare!

Sånn, mission accomplished. Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om: Fremtiden. Kanskje handler roen også om at jeg nå må forholde meg til avgjørelser fremfor valg, etter en lang periode i uvisshet. Jeg blir helt manisk i uvissheten. En slags fremtidsforstyrrelse. Det kan ikke forklares så lett med ord, men kanskje noen andre kjenner følelsen? Det rare er at jeg ikke får til å gjøre så mye for å komme meg ut av valgprosessen, som om jeg liker best å være i den. Det handler nok også om at jeg ikke tør å stole på egne valg. Hvem er jeg til å velge rett, liksom? Hvem ved sine fulle fem ville gitt meg ansvaret for å bestemme? Jeg som ikke aner hva jeg vil og ikke tror på at noe kan gå. Jeg som besvarer de fleste spørsmål med et motsprøsmål; Hva vil du? Når passer det for deg? Hvordan har du det?

Det har blitt en del søvnløse netter, en del rydding og vasking, en del litt for hyppige løpeturer og en del for mye sult og for mye metthet, men nå er jeg på den andre siden av de fleste av valgene. Her kommer en liste over hva jeg nå vet:

- Jeg flytter fra Mysen 31. juli.

- Jeg mellomlander hos foreldrene mine.

- Jeg flytter til Oslo 10. august.

- Jeg begynner på HiOA 15. august.

- Det finnes yoga-steder i Oslo, det finnes skoger å løpe i i Oslo.

- Det er en REMA 1000 400 meter fra mitt nye hjem.

- Jeg har en søster, en bror, en kusine og mange, mange vidunderlige venner i Oslo.

- Jeg skal kjøpe månedskort på Ruter. 

- Jeg skal klare meg. Jeg skal klare meg. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli kjent med. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det skal løse seg økonomisk. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli å studere. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om ensomheten er med på flyttelasset. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å føles håndterlig og hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å behøve spiseforstyrrelsen. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å be om hjelp. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan klare. Men jeg skal klare meg. 

Og tenk om det går. Og tenk om jeg blir helere, gladere, friskere, klokere, morsommere, mer sosial, mer spontan, tryggere, friere, mer levende. Tenk om jeg blir kjent med noen kule mennesker! Tenk om jeg er mer ute enn hjemme! Tenk om jeg oppdager nye sider ved meg selv! Tenk om andre får se dem! Tenk om jeg blir forelsket! Tenk om jeg klarer mer enn jeg tror og tror stadig mer på meg selv! Tenk om ting blir lettere! Tenk om ting blir annerledes! Tenk om jeg er den jeg er og at det er nok! 

Tenk om ingen ting er for sent og jeg er akkurat der jeg skal være når den tid kommer! Ikke her, men et sted. 

Ikke i dag, men en dag. 





Mitt periodiske system

Det som alt er bygget opp av, samlet i system. Mye å lære. Komplisert. Naturlig. Kilden til liv. Jord, luft, ild, vann, og alt det der. Små greier, stor betydning. 

Vi snakker selvsagt om kvinners syklus, eller, som jeg liker å kalle det: Mitt periodiske system. 

Omtrent sånn her ser jeg ut når jeg nærmer meg slutten på/starten på min syklus. Omtrent sånn som det ser ut føler jeg meg også. I dag er en sånn dag der jeg ikke helt forstår hvordan jeg for en uke siden faktisk lå i bikini på en strand og lyttet til skravling og bølgeskvulp. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg så stygg at jeg ikke vil utsette andre folk for mitt åsyn. Store deler av formiddagen forsøkte jeg å trene det av meg, liksom at all ekstra følte vekt og mørke skulle forsvinne av fysisk utmattelse. Det funket til en viss grad, fordi jeg fikk påfyll av endorfiner til hormonkaoset som allerede foregår, men effekten vedvarte dessverre ikke. Store deler av resten av dagen har jeg tilbragt på gulvet, i sofaen, i senga, på gulvet, på badet - sa jeg på gulvet? - med en hånd på magen og en arm oppgitt henslengt over øynene. Ellers har det blitt litt klemming, på kviser, og et stort innhugg i 8-pakningen med Pepsi max som jeg skamfullt bar ut av Rema 1000 på fredag, selv om jeg forrige gang sverget for meg selv at jeg aldri, aldri skulle gå den skamgangen igjen.

Til mitt forsvar, så er dette med syklus ganske (gammelt) nytt for meg. Nytt og skremmende. En ubalansert og utrygg kropp er ikke et egnet sted for å skape nytt liv, og med det forsvinner mensen. Det fantastiske er jo at kroppen kan komme tilbake, så selvsikkert og selvfølgelig at du skulle tro ingen ting hadde hendt. Og så heldig var jeg, for to måneder siden, da det siste og mest forhatte tegnet på at kroppen har det ganske ålreit dukket opp på biltur med familien. Ikke et blidt gjensyn, for å si det mildt. Men, siden jeg nå er en kvinne, velger jeg å ta imot det med halvåpne armer og nysgjerrig, oppsperret blikk. Til min fordel, er jeg en del år eldre enn de fleste er når de skal lære sin kropp å kjenne, og jeg har lært et og annet om det å være redd. For eksempel vet jeg at min frykt krymper mot erfaring og kunnskap.


Erfaringsdelen står kroppen for selv, det er ikke til å komme unna. Hver dag har noe å fortelle om hva som foregår. For å holde litt orden på det, har jeg lastet ned en syklus-app kalt "Min kalender", hvilket er ganske irriterende, navnet altså. Til mitt forsvar er alt litt irriterende i dag. Ingen ting ved dette føles "mitt", og app-symbolet er en rød dagbok med en søt, hvit blomst på, og ved å trykke på den kommer det blant annet fram en tikkende klokke, mensnedtelling og en katt som sier "Periodestart, trykk på meg!". Jeg blir litt sint hver gang jeg ser den katten, noe så tåpelig. Til mitt forsvar er jeg generelt en del sint i dag også. Men appen er kjekk, og den har notater, diagrammer, logg, symptomkryssliste og sånt som jeg egentlig begynner å synes er litt spennende. Spennende, tenk det! Nysgjerrighet er tusen ganger bedre enn frykt.

Når det gjelder kunnskapsdelen, hjelper kroppen til også der. Jeg lærer av å leve, liksom. Erfare, kjenne etter, føle, tenke, se sammenhenger og notere ned. Og jeg har lest bøker! Hørt podcaster! Om kvinners syklus. Om mensen! ÆÆÆÆÆÆÆ! Egentlig er mensen ganske uinteressant og forutsigbart, men alt før og etter mensen, det er jo et indre liv jeg aldri før har hørt om, eller brydd meg om, eller tenkt at angår meg, men som virkelig angår meg i aller høyeste grad! Selvsagt lærte jeg om det på skolen, men det eneste jeg husker fra den tiden er noen bananer og kondomer, og at læreren helte rød saft på et bind så stort som et laken, i hvert fall nesten. Det var totalt megaflaut og helt irrelevant for mitt 12-årige jeg med sonde i nesa og permanent adresse barneavdelingen på Fredrikstad sykehus. Det føltes som et helt liv unna, et helt liv og en hel kropp unna. Og nå, 13 år senere, er det jammen nesten det. 

På to måneder har jeg lært masse. Jeg vet for eksempel forskjell på follikkelfase og lutealfase, hva som skjer når og hvordan det føles. Jeg vet at alt som regel blir bedre når mensen kommer. Og at alt kan rekke å føles ganske så ille før den tid. Jeg har lært at alt påvirkes av syklusen, og at man kan gjøre mye for å påvirke disse tingene slik at man ikke kjører karusell med hormonene sine med bind for øynene. I løpet av min syklus har jeg dager jeg vil dø og dager jeg omfavner livet. Jeg har dager der jeg rydder gjennom alt jeg eier, og dager der jeg vrenger av meg engangslinsene og kaster de på gulvet på soverommet og tråkker på de inntørkede restene neste morgen. Noen dager føler jeg meg så sterk at jeg tror jeg helt sikkert kunne dyttet bilen min et par hundre meter, om jeg måtte. Og dager der jeg blir sliten av å knyte på meg løpeskoene i gangen. Enkelte dager er jeg supertrivelig, morsom og sosial, og så har jeg sånne dager som i dag, der jeg kommuniserer i enstavelsesord og noe som ligner bjeffing og knurring, om noen er så heldige å treffe meg.

Det begynner å gi mening, mitt periodiske system. Mye mer mening enn hva de radene og kolonnene med grunnstoffer noen gang ga meg. Ca, N, He og O er byttet ut med østrogen, FSH, progesteron og LH, og faser og humør og oppblåsthet og letthet og sinne og latter og tårer og kraft og PMS og kreativitet og nedstemthet og inspirajon og tiltaksløshet og irritabilitet og sårbarhet og duracell-energi og impulsivitet og sofa-serie-sjokolade-dag og kvalme og styrke og en følelse av å være på lag med kroppen min. 

Takk! For at du ikke ga meg opp. Jeg skal henge med. Kanskje en dag vil alt dette ikke være forgjeves. Vi får se. 

Og for nå kan jeg bare trøste meg med at tåka snart letner, og så er vi på'n igjen! Legger ved et bilde på det. Det blir bra!






 

Tenk om det går

Jeg skuer utover endeløse åkre. Vasser i kornaks til livet og beveger meg sakte. Kroppen forsvinner under meg, jeg ser den ikke, føler den ikke. Er den der? Er den liten, er den stor? Lyden av føttene som stryker mot strå beroliger meg litt, svisj, svisj, den ender i hvert fall et sted der nede. Svisj, svisj, plopp. Sokkene blir våte, jeg ser ikke hvor jeg går, ender i en kulp av vann i et gammel traktorspor. Himmelen synker tungt mot jorden i vest. Dunkelt og mektig. Det blir stille over verden. Summingen og svisjingen opphører i den spente, lydløse stunden like før tordenet kommer. Jeg vil rope, JEG ER HER, men lyden bærer ikke over det bølgende grønne, den fastner i hodet. jeg er her. Ingen vet hvor akkurat jeg er. Jeg er liten. Liten og ser opp, og nedenfra virker alt stort, massivt og bratt.

Hvordan kommer jeg meg ut herfra? Tiden, lyset, mørket, det er ingen ting annet som styrer. Alt her har et mål, og det er å vokse, oppover. Hadde jeg bare vært litt høyere, eller litt lettere, da kunne jeg kanskje få øye på en sti ut, eller inn, bare bort. Snart kommer regnet, jeg hører det rulle inn over horisonten. Jeg ser det henger i slør fra himmelen. Det går fint å bli våt. Men snart er det mørkt, og jeg er sliten. Det surkler i skoene, føttene flytter seg usikkert, nølende, som om de er redde for å trå feil, som om de forstår at de ikke er til å stole på. De kan jo ikke se og jeg ser de ikke. Fortsett å gå, messer jeg. 



Hvor lenge har jeg vært her? Hvor langt har jeg gått? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg?

Hvor, hvor, hvor, hvorfor går jeg?

Det er ingen svar å finne om jeg spør. De må liksom komme av seg selv. Eller kanskje bare føles. Har jeg gått rundt her lenge nok nå? Hva vil jeg egentlig med alt dette? Tenk om det ikke går. Hva er mitt det? Hva tenker jeg på når jeg tenker tenk om det ikke går? Mitt det er ikke ditt det, slik ditt det ikke er mitt. Det kan romme hva som helst og være den minste eller største tingen i verden. Jeg vet kanskje ikke helt hva mitt det er. Det må jeg kanskje ikke vite. Livet bare skjer, eller det som skjer er livet. Det er endeløse åkre og våte sokker. Det er tordenskyer og stråler av lys mot ansiktet. Det er strevet, og det er håpet. Fortsett å gå. Kanskje vet jeg noe om mine hva, mine hvor, mine hvorfor og mine hvordan, og det jeg vet er det jeg leter etter, trekkes mot og ser. Og det jeg leter etter kan jeg finne.

Som når jeg plutselig tar et skritt fram, og vender ryggen mot det krypende mørket, og ser alt på en gang; noen har vært her før, jeg er ikke alene, det er en vei ut og det er en vei inn.

Tenk om det går. 

 

Ryddegalskap/-friskhet

Det startet en kveld jeg ikke fikk sove. For en gangs skyld var det ikke bekymringer som holdt meg våken. Snarere tvert imot, det føltes som om jeg skulle eksplodere av forventning og iver. Jeg rocket på skuldrene, siden det er min favorittkroppsdel å rocke på, siden det er den eneste kroppsdelen jeg får til å rocke på, og etter hvert ble dyna sparket av og i det bekmørke rommet hoppet jeg litt i senga. Etter det er det blankt. Jeg husker bare at det var svært vanskelig å sovne igjen og at jeg ikke forsøkte så iherdig heller. Men en eller annen gang må det ha skjedd.

Neste morgen våknet jeg bak fram i senga, oppsiktsvekkende lettkledd. På badet fant jeg pysjen i en krøll, hauger av klær tøt ut av det flombelyste kottet, det ene kjøkkenskapet var åpnet og fire stabler med boller og annet servise vaklet faretruende høyt og ustabilt på kjøkkenbenken. Jeg hadde til og med skrevet en lapp og teipet den fast på speilet på badet: "Thea! Nå er det utrenskningstid! Benytt sjansen når du kan!" 

Og siden har jeg fortsatt med utrenskningen. Haugene som tøt ut av kottet er nå sortert og plassert i poser til bruktbutikker og diverse arvtagere. Kjøkkenskapenes innhold er nærmest halvert. Jeg har opprettet bruker på Tise for å selge noe, og resten skal til gjenbruk. Bokhyllen har krympet, de fire kassene med lagrede gaver og ting jeg har laget til gaver, som tok all plassen under senga, skal noen andre få gleden av. En hel boks med triggende treningsblader, og oppskrifter jeg en gang klippet ut av Hjemmet og Norsk Ukeblad og limte inn i kladdebøker mens jeg fantaserte om å spise og forble like sulten, alt er i papirinnsamlingsdunken. Ripete CD-er, hullete pysjer med morken strikk i livet, den siste posen kunstig Sukrinmelis (fysj, som det smaker!) og den planta jeg aldri fikk liv i igjen; resirkulert!

Det ser helt bombet ut her, og jeg blir stadig lykkeligere. Et eller annet sted inni hjernen er alt vi noen gang har tenkt og følt og eid gjemt. Det er som svarte hull som trekker energi og tynger, uten at vi tenker over det. De siste dagenes innsats har gjort enorme forandringer. Hodet føles lettere, inspirasjonen øker, jeg føler jeg får mer plass til meg selv. Plutselig virker ikke den forestående utflyttingen like håpløs, til tross for at jeg ikke har noe sted å flytte til enda. For hver ting jeg klarer å skille meg fra, blir det lettere å leve.

Vanligvis forsøker jeg litt halvhjertet, og i stedet for å finne grunner til å gi videre, finner jeg grunner til å beholde. Denne har jeg ikke brukt på tre år, den får jeg sikkert bruk for. Denne følte jeg meg tynn i en gang, kanskje den vil passe en gang igjen. Disse hadde jeg glemt jeg hadde, de kommer sikkert til nytte. Denne var for dyr til å bare gi bort. Denne brukte jeg et halvt år på å strikke, men ingen vil synes den er fin nok til å bruke, kanskje jeg kan bruke den selv om noen år. Denne får jeg sikkert liv i igjen. Denne er kjekk å ha. 10 isskåler i forskjellige farger, ja, de blir sikkert fine en gang jeg skal ha masse besøk. Det er for gæærnt å bare gi bort denne, jeg kan lagre den på loftet, i boden, i bilen (ja, faktisk!), i kjelleren, i huet. 

De tankene er forduftet akkurat nå. Jeg ser på alt jeg eier og føler et sterkt forhold til de tingene og klærne jeg virkelig vil ha, og en tilsvarende sterk avstand til alt det andre. Jeg vil bare ha det bort. Og bort skal det. Ah! Deilig!

Rydd plass til deg selv! Det er min anbefaling og oppfordring til deg denne regnværsdagen. 

 

 

 

Et hårstrå, et blunk, litt magefett

Det er en rar dag. Jeg føler meg så tilstede at jeg blir ubekvem, og litt forundret samtidig. Ser på himmelen, ser på pysjbuksene mine, ser på regnet, ser på fingrene mot tekoppen, kjenner at øynene flommer over og at jeg smiler selv om jeg er trist og at jeg er trist selv om jeg smiler. Kan andre føle livet mot kroppen og kroppen mot livet på denne måten? Det er fint, og forbasket distraherende. Jeg føler meg litt som to mennesker, en utenpå som føler en moderlig sorg og glede over den inni, og en inni som føler en usikker frykt for den og det utenpå.

Om jeg kunne holdt rundt hjertet mitt, eller svøpt tankene mine inn i et teppe og vugget de trygt og varsomt, hadde jeg gjort det. Snilt og vennlig går jeg heller grusveien til byen, og blir revet ut i verden av sjasminbusken som eksploderer av intens lukt i sola. Tar stien langs elva og tusler snart i sokkelesten inn til yogatimen og vender blikket innover og synker dypt i meg selv. Det kan ikke unngå å komme følelser da. Jeg gråter over alt inni meg som gjør vondt og er sint på meg, skuffet over meg, skammer seg. Men tårene sitter ikke fast, og de føles riktige, viktige, der de sildrer nedover solbrente kinn. Jeg gråter over det syke i meg som så iherdig kjemper for suverenitet, og med en slags voksen overbærenhet hvisker jeg at jeg hører hva du sier. Hvisker det, men jeg vet det når inn, og at det der inne blir rasende på motstanden. 

Det finnes en voksende vilje til å leve i meg, leve så inderlig og fullkomment at følelsene får ligge anføttes i en himmelseng og våkne og sovne til soloppganger og solnedganger i lys og mørke og alt imellom. Det finnes også en vilje til å dø, så smertefullt og følelsesløst som is som sakte binder løvet til bakken og fryser over, til levende blir dødt og gjemt og glemt under snøen. Denne delen av meg vil ikke slippe meg. Den vil ikke slippe, for den har blitt selvfølgelig, en normalitet, en nødvendighet, på instinktnivå, ofte ubevisst. Jeg holder den i hånda og leder den med meg, lar meg lede også. Men jeg kan i det minste kjenne de kalde fingrene gripe tak, og jeg kan bryte løs i flyktige øyeblikk av fryktløst sinne eller lykke. Slipp meg. Men fingrene griper i luften mellom tanker og handling og får alltid tak i en flik av et eller annet av meg. Et hårstrå, et blunk, litt magefett. Ofte det siste. Og så legger de seg om friheten min som en tornekrone av skam og skuffelse, umulig å ignorere, men til å leve gjennom. 

Å leve gjennom er ikke det samme som å bare leve. Hvordan er det å bare leve? Uten all den kampen. Hvor jeg taper og vinner samtidig som jeg vinner og taper. Uten all den dobbeltheten. Det friske som smiler og det syke som fnyser, og jeg-et mellom de to som ikke vet helt hvem som er hvem og hva som er hva og hva som er meg i det hele.

I dag har jeg en bra dag, kan jeg si om noen spør. Da pustes det lettet ut og samtalen flyter videre. Men så er det noen som spør mer. Hvorfor det? Hvorfor har du en bra dag? Hva skal til for at dagen er bra eller dårlig? Og det får meg til å tenke. Så jeg løfter på litt rot og noen gamle minner, skyver bort en følelse her og en bekymring der og langt baki hjernen smyger sannheten seg mot meg som et råtnende lik som var for stort for meg å flytte på, så jeg ga opp og gjemte det dypt der inne til jeg vente meg til lukten og dekket over synet. Jo, det er en bra dag hvis jeg har spist for lite. Og så er det en dårlig dag hvis jeg har spist for mye. Selve målet for dagen når jeg står opp er å bli tynn. Det er ikke alltid det jeg tenker på, men i grunnen er det det som styrer alt jeg gjør. Ubevisst. Det er bare det at jeg ikke er tynn og at jeg ikke klarer å bli tynn lenger. Kroppen min nekter det, plent nekter å gjøre noe annet enn å dekke behov som har blitt oversett så lenge, og en god dag blir nesten alltid en dårlig dag fordi jeg ved dagens siste regnskap alltid overskrider det lille som det syke tillater. Og det lille, tynne, harde, svake i meg er rasende på det store, funksjonelle, myke, sterke jeg har blitt. Inni stemmer ikke med utenpå. Jeg er feil. Uansett hvordan jeg er, så er jeg for stor for det det vil jeg skal være. Det er rasende alltid. Uansett hvor hardt jeg prøver å bare gjøre det jeg med min fornuft og kunnskap og mitt lyttende til kroppen forstår og har lært at er bedre. Det er fælt å krangle sånn. Jeg føler meg liten i møte med mitt indre, stinkende lik. Presserende er det. Som at det eneste viktige i verden er å minnes på at det er der. At det er dødt inni meg, kan aldri gå ut av meg igjen. Det kom for å bli, til jeg eventuelt legger meg ved siden av i en massegrav av tapt verdi og plass og stemme.  

To liv i ett, neither can live while the other survives. 

Alt dette tenker jeg på i dag. Blandet med alt det andre jeg alltid tenker og alt det jeg plutselig føler nære. Himmelen mørkner ute nå. Det har tordnet kraftig mens jeg har sittet her, og teen ble kald før jeg rakk å huske at den var der i koppen på bordet. Spillekøen på Spotify er over, og nå har den fortsatt i den delen der jeg har bare pianostykker. Det er vakkert å høre på. Ofte legger jeg meg før det blir mørkt, og jeg pleier ikke å ha på annet lys enn en lyslenke og en søsterstjerne i vinduet. Det er akkurat nok til at jeg ser tastaturet og føler hele settingen er billedlig helende i sin dunkle varme. Det har vært en bra dag. Nå vet du hva det betyr. Og liket stinker derfor litt ekstra mye i kveld. Til helvete og tilbake har jeg vært, flere ganger. Men jeg er altså her, tilbake. Jeg kjenner de kalde fingrene, for jeg er selv varmere nå. Og nå skal jeg ta både hårstrå og blunk og magefett og den litt gnagende sulten og falle til ro i natten og sove godt og finne et annet mål å leve for. 





 

Bikinitrening



Her ligger jeg og tørrtrener. Det er helt ufarlig, med unntak av noen tistler i plenen. Faktisk er det egentlig ganske deilig, og det gir meg ro. Selvfølgelig hjelper pysjen på den avslappede stemningen, men også lyset mot ansiktet, gresset under kroppen og et vindpust over tærne. Dette er bikinitrening. For så avslappet hadde det vært fint å klare å være selv med bikini på kroppen, stekende sol, andre bikinikledde rundt og et bølgende hav. Det blir likevel en helt annen sak, det der. Ofte finner du meg ikke der i det hele tatt.

Men jeg vil dit. Jeg ønsker meg tilbake til den bekymringsfrie tilværelsen som femåring i knallrød badedrakt og svømmebriller, med en klappeskive med nugatti i hånda og kronisk saltvannsvått hår. Derfor øver jeg litt hver dag. I pysj, i klær, i badedrakt, i bikini under et håndkle, i bikini oppå et håndkle. Jeg øver meg på å ha øynene igjen, musikk i ørene og null kontroll. Måltider tar jeg med ut, rigger meg til på et håndkle, kaster klærne og lar magen få puste på ordentlig. Det hjelper litt at ingen ser meg som øver i hagen. Men noen ganger blir jeg satt ut bare av at jeg ser. 

Neste nivå i bikinitreningen blir å flytte den ut av den skjermede hagen. Kanskje reise til hagen til mamma og pappa, eller til badesteder der ingen kjenner meg. Dette prøvde jeg i fjor, det kan du lese om her: Når en er en for lite. Når jeg tenker meg om, er det kanskje ikke så lurt likevel, for da er det andre vonde følelser og frykt som slår inn samtidig. 

Nei, tenk om jeg kunne være Thea fremfor en kropp. Hoppe-sa-gåsa-Thea, tørke-på-svaberget-Thea, den-røde-badedrakt-Thea, hei-jeg-heter-Thea-Thea. Det er en lang vei dit, og kanskje når jeg ikke frem i år, men jeg skal i hvert fall gjøre en solid innsats. I det minste kanskje jeg kan oppleve små øyeblikk av frihet, for det er det det handler om. Frihet til å være akkurat den man er akkurat slik man er akkurat her og akkurat nå. 

 

 

Hjertesommer

I går vasket jeg vinduer i bare bikini. Det var ikke varmt, det er uten tvil sommer. Sommer i Norge er ulikt alt annet. Det er å kjøre fort langs landeveier og forsøke å komme før regnet til hjemmet, løpe ut av bilen og rive all den tørre klesvasken ned fra snoren før det blir klissvått igjen. Sommer i Norge er å spise frokost på verandaen, iført pledd og ullsokker. Eller å steke på noen svaberg mens vesp summer rundt kurven med vannmelon og skillingsboller, og hoppe uti det svale vannet hver gang kysten er klar for brennmaneter.

Det er stygge tånegler godt skjult i noen lave sandaler. Bleke kropper, røde kropper, brune kropper. Sommer i Norge er eviglange køer på Zara, der alle skal finne den perfekte sommergarderoben, og å henge de nye plaggene i skapet til bruk den ene kvelden vi alle kommer til huske som den kvelden det var så varmt. Husker du den? Det er blomsterenger, rapsåkre og kroneis til en femmer på Rema. En himmel i lyseblått eller mørkegrått eller hagl som faller mot varm asfalt. Måkeskrik og snører med klesklyper med blåskjell på, som en gammel tante fryktløst gikk ut i tangen og hentet, slik at de voksne får noen minutters ro til solingen sin eller lesingen sin eller hva annet de heller vil gjøre enn å høre på gnålet til småungene som lurer på når vi kan kjøpe is og om vi kan bade snart og når skal vi gå hjem. Nøyaktig ett minutt får de, før ungene skriker Krabbe! Krabbe! og det var den freden. 

Du kan ligge på magen i gresset og lese en bok, mens du vifter bort maur som kommer kravlende fra øst og vest. Sommer i Norge er søndagsåpne matbutikker på gudsforlatte steder som plutselig myldrer av hyttefolk med slitne hytteklær og saltvannsfrisyre. Og søndagsåpne plantebutikker. There is no business like norsk plante-business om sommeren. Vi vil alle ha det pent rundt oss de få ukene i året der vi flytter livet ut. Det er nye hagemøbler, gigantiske griller, busker og basseng og frø til den grønnsakshagen du har pratet om å plante i evigheter. Det er jordbær som blir spist av snegler og bringebær fulle av bærfis, og noen snille naboer som vanner plantene og tar inn posten og parkerer bilen sin i oppkjørselen din mens du er på ferie.



Sommer i Norge er også latmannsliv på solsenger, bare vi husker på å snu oss hver halve time. Og noen må hjelpe til med å smøre ryggen. Og er du alene, får du bende, vri og strekke alle ledd i overkroppen til du får det til sånn halvveis. Bare husk at alt skylles av i all badingen, og prosessen må gjentas i det kjedsommelige. Hvorhen du går, så går folk i shorts. Selv om det bare er 12 grader. Og den befriende naturlige looken av solkrem i ansiktet og håret i en dott på hodet er helt innafor. Det er det for så vidt når som helst ellers også. 

Sommer i Norge er også å flykte fra den, eller rettere sagt å flykte fra Norge og til sommeren. For er det et sted du er garantert sol og varme, så er det utenfor landets grenser. Med knekkebrød og tubeost i kofferten, faktor 50 og lommebøkene fulle av fremmed valuta, er vi klare for en uke med solbrenthet og fulle strender hvor som helst med basseng og havutsikt. De obligatoriske badebildene, spisebildene og severdighetsbildene knipses i hundretall på kameraet, og øl og brus er billigere enn vann til middag. I det store utland viser verden seg som liten, og med hodet ned i telefonen, norske aviser i kiosken og kjentfolk på hver strand, føler nordmenn seg som hjemme og trygge. Koser seg. Har tid til å være sammen.


Men det kanskje aller beste med sommer i Norge, er de tidlige morgenene, de sene kveldene og at dagene er lange og glir over i hverandre og gir en følelse av å være uavhengig. Alt lyset. Lettheten. Man kan legge seg når man er trøtt og våkne når man er uthvilt. Kanskje har man fri fra alt som ellers opptar tid og tankevirksomhet, og stunder å fylle med muligheter og innfall. Sommer i Norge er mennesker på lading, og telefoner på lydløs og radio i bilen. Vi går tilbake til sommeren slik vi elsket den som barn, utedo og loff med sukker på, den rare følelsen av å ta på langbukser igjen etter en uke uten, markjordbær på et strå, et telt i hagen å sove i og myggstikk å klø på. Å sitte i timesvis og speide utover havet i armkroken til en du elsker og snakke om alt du drømmer om. Ingen tårer over salte kinn. Eller kanskje mange salte tårer som får tørke i vinden.

Fyll sommeren med ting som gir.

Og sola som får alt til å gro får stråle over oss. 





 

Jeg er her fortsatt

På toget sitter hun innerst ved vinduet på en av de plassene der det er mest mulig vindu og minst mulig vegg. Verden raser forbi utenfor, og noe raser sammen inni henne, raser sammen, samler seg og bygges opp, raser sammen, samler seg og bygges opp. Raser sammen. I en sliten termokopp er det grøt. Den spises lydløst, men ikke ubemerket, for lukten av kanel kan ikke unngå å sive ut av den lille boblen hun lager rundt seg og frokosten sin. Det er langt igjen, og allerede kjemper hun mot tunge øyelokk, klamme hender, klamme lår og den innsnevrede halsen som varsler at det enten kommer tårer eller panikk snart. Tårer eller panikk. Minuttene går for fort. De er nesten ved den stasjonen der så mange skal på at alle seter blir fulle, grøten må være borte før det. I magen. Og proppene i øret og blikket ut og bort og ikke se på alle som ser og tenker sitt. Hun tenker alt. Hun dro mot sin vilje i dag igjen, for om hun skal klare noe som helst, må hun i det minste klare dette. Hun er usikker på om hun vinner eller taper, for seier er tap og tap er seier, alt etter som hvilke deler av henne som bestemmer. 

Det kalles et studieforberedende kurs, men for henne er det mer et sosialt eksperiment. Først togturen, med grøten i koppen og skjelving gjennom kroppen, så pustebesværet gatelangs i storbyen, inn i det røde mursteinshelvetet av seriøse bygg og inn en dør til, og enda en, og opp noen trapper, bortover en seterad og innerst, øverst, med fullt overblikk, synker hun ned og kjenner hjertet hopper over et slag annenhver gang det forsøker. Det er for varmt og for kaldt, og måtte hun som satt ved siden av i går finne samme plass i dag, for det er trygghet i gjenkjennelse. Det småprates før det prates stort og noen noterer flittig. Hun noterer seg hva som skjer inne henne. Og tre timer går før hun klarer å skrive noe som helst. Seks små ord. På midten av arket hun skjuler i fanget, med tynn blyantskrift, nesten usynlig, så lite at bare hun forstår, og det forstår hun så altfor godt:

Det jeg frykter mest er pausene

Så mye fikk hun med seg. Pause er det hver time. Da passer hun på å gå på do, i bygget ved siden av, for der er det ingen andre. Hver gang hun låser døren bak seg, kan liksom noe slippe, men da er det tårer som vil komme, og hun vil løpe til toget igjen, og slike krefter må holdes tilbake selv om ingen ser. Så det kan liksom slippe, men ikke likevel, og derfor blir hver tur bare falske pustehull som for hver gang knytter nevene enda strammere og dytter pusten opp i halsen og munnen ut i en smal strek og låser kjeven fast så det blir vanskelig å si noe som helst. Slik går pausene og slik går timene, og hvert minutt der virker det fjernere og fjernere at dette kanskje skal bli den nye hverdagen hennes. Livet hennes. Hun i livet, i live, på randen til å dø av angst, bli tykk og lat og stryke i alt. 

 

Dette tenker hun på nå. Hun har ikke dødd av angst, hverken dag en, to, tre eller fire. Det er bare en dag igjen, i morgen, med samme togtur, samme gater, samme mursteinsbygg og samme folk. I går slo hjertet alle slag. En av pausene i dag gikk hun ikke fra setet sitt i det hele tatt. Ikke hun som satt ved siden av heller. De snakket litt om noe lett og så litt om det som skremmer. Alt annet har gått ganske på tverke, enda så mye kontroll hun har forsøkt å holde på det. Det har blitt for lite mat og for mye drikke, og av og til for mye mat også, og for mye gåing og et vondt kne som ikke klarer å løpe og som må løpe likevel, og mange forsøk på å sovne som ikke går, og mange poser og bokser med det ene og det andre hun kanskje kan klare å spise utenfor hjemmet, og en hel del tanker om hva hun burde, må og skal, som ikke helt stemmer med hva hun egentlig burde, vil og kan.

Om noen spør hva hun har lært, så skal hun svare dette: 

Jeg er her fortsatt 

 

 

Krigeren

Det skal ikke så mye til. Å synke ned i en stilling, brystet opp, hodet stolt og hender som stråler energi ut fra fingertuppene. Den vide himmelen og gress mellom tærne. Var det en snegle jeg tråkket på? Skuldrene ned, kjenne kroppen tung mot bakken, presse ned i den og løftes opp. 

Og slik ble en stresset, selvhatende, skamfull og destruktiv kvinne en kriger

som hilser solen

ønsker pusten velkommen


og danser fra hjertet

Jeg er i yoga-flow igjen. Og jeg elsker det. 

Lyset i meg hilser lyset i deg,

Namaste 



 

Ser du fortsatt plankene nå?

Noen stygge, råtne planker,

taggete og dekket av alger.

De ser nærmest rustne ut,

som om man kan skjære seg på dem. 

 

Men så er det vannet. 

Og et eller annet med himmelen og lyset,

og vinden som er så stille at krusningene hviler.

 

Noen ganger må man se ned for å se opp. 

Ser du det jeg ser?

En hel liten Manhattan skyline der nede i vannet.

 

Du kan se det fine om du ser etter. Det utrolige i det vanlige. Det spennende i det kjedelige. Det gode etter det vonde. Det sterke i det svake. Mulighetene blant hindringene. Du kan se bare skyggene, eller du kan se lyset rundt. Og når du først har valgt, så er det det du ser. Ser du fortsatt plankene nå?

 

 

 

En historie fra et svært forstyrret perspektiv

Forrige uke var litt av en uke. Jeg tenkte å fortelle en høyst forstyrret historie om hvordan en spiseforstyrrelse også kan se ut, og hva det finnes å lære av det. 

Vi starter med begynnelsen. Mandag morgen. Jeg våknet og kunne ikke forstå hvor jeg var. Det var en seng over hodet mitt, og dynetrekket luktet sånn gammelt og trygt som det bare gjør etter å ha ligget på i månedsvis uten kroppslig kontakt. Det tok litt lenger tid å innse det da, men jeg la to og to sammen, hyttelukt og køyeseng, stillhet og fuglekvitter, kvernet de få våkne hjernecellene og kom frem til at jeg altså befant meg i underkøya på familiens hytte. Jeg hadde bråreist dit kvelden før, om det kan kalles å bråreise når man både rekker å pakke med seg strikketøy og ferdigkokt havregrøt. Uansett, jeg sto opp tidlig og tuslet barbeint inn på kjøkkenet for å bruke siste skvett av medbrakt vann til å lage en varm kopp te. Tok en tur på utedoen mens kokeplata ble varm, satt på huk og vasket hender i fjorårsgammelt, kaldt vann i en slags fiffig kjele med kran på og klarte knapt å reise meg fra stillingen. Men det måtte jeg, for inne fra kjøkkenet kom faretruende lyder av dyrebare vanndråper som kokte over og dryppet ned på gulvet. Det braket i knærne og magen samtidig, hvilket minnet meg på at det var på høy tid med både hviledag og frokost, og jeg manøvrerte den stive kroppen i åtte hoppende steg rundt utemøbler og over den høye terskelen og brant meg på det kokende vannet og innså at dette kom til å bli en skikkelig tuvlete dag. 

Både vannkjelen og koppen måtte gjennom en grundig skylleprosess før det nådde standarden for akseptabel hygiene, selv på en hytte. Teen ble helt grei. Jeg glemte å putte oppi sukettene, og da jeg kom på det, var den blitt så kald at de ikke ville løse seg opp. Alle som har tygget suketter vet at det gjør man helst ikke. Det gikk ned, det var alt vannet jeg hadde igjen. Jeg svelget siste slurk med en kunstig søtsjokkgrimase og åpnet kjøleskapet for å finne boksen med grøten. Ikke en morgen uten. Mikroens tilstand tilfredsstilte ikke akseptabel hygiene, og å bruke våtservietter inni der ville bare gjøre det hele verre. Derfor fant jeg frem en kjele med et litt tvilsomt belegg i bunnen og lukket øynene og klorte inni håndflatene før jeg klarte å helle grøten oppi der. Alt man kan tolerere. Jeg forsøkte å trøste støvet på hjernen med at det skulle kokes, det ville bli greit. Eller så ville jeg dø. En av to. Det gikk sikkert greit.

Komfyren har stått der siden jeg var liten og bestefar kokte pølser og stappe på den. Den er altså gammel, kanskje like gammel som meg. Plata bruker om mulig enda lenger tid på å bli kjølig igjen enn den bruker på å bli varm. Den var allerede skrekkelig varm etter tekokingen. Dette glemte jeg å ta i betraktning. Det skulle jeg nok ikke ha gjort. 

Til nå er det ikke så veldig forstyrret, alt dette jeg beskriver. Med unntak av litt bakteriefrykt og det faktum at den trofaste grøten var med, kunne dette vært en helt vanlig historie om et helt vanlig menneske som våkner opp i en helt vanlig hytte og skal lage seg en helt vanlig frokost. Så lenge jeg får gjort som jeg har tenkt og som jeg pleier, går det ganske uforstyrret hen. I dag skulle ikke være en sånn vanlig dag. Jeg skulle nok ha tatt med stekeovnens alder og kokeplatas temperatur i betraktning. Min glipp. Mens jeg løp rundt i BH og truse og lot deodoranten tørke under armene, som jeg alltid gjør, spredde det seg en tynn, tynn røyk inni hytta, og det luktet som om noen forsøkte å brenne sokkene sine. Det var fortsatt flere søvnige enn våkne hjerneceller, og her måtte jeg legge både to og to og fire og fire sammen mange ganger før jeg innså at røyken og lukten kanskje hadde en sammenheng, og at det ikke var innbilning, og at det ikke gikk over men tiltok, og at det kanskje mest sannsynlig var mitt verk. Eller grøten sitt. Litt begge deler. Det freste fra kjøkkenet, og hjertet dundret utenpå brystet da jeg kom til og trakk den glohete kjelen av plata for sent og vurderte situasjonen som ytterst kritisk for grøtens del. Plastikkgaffelen jeg hadde funnet som det mest hygieniske rørealternativet, sto som plantet opp fra midten av kjelen, den hadde jeg glemt igjen der til smeltepunktet. Og det fortsatte å frese og boble og ose i det som føltes som minutter, selv etter at grøten var reddet. Den viste seg å være forbi stadiet der man kan redde alt som ikke er fastsvidd, den var veldig forbi det stadiet.

Det skal skrekkelig mye til at jeg ikke spiser grøten min. Jeg helte den ned i en pose med fordums søppel og gråt noen modige tårer. Det vanlige var over og det forstyrrede nådde et helt nytt nivå i det øyeblikket. 

Skap og skuffer åpnet og lukket seg i en voldsom fart. Fantes det havregryn der? Og linfrø og kanel og salt og ekstra lett melk og proteinpulver og eggehviter og vann og kardemomme og vaniljeessens og og og visp og hakkede, ovnsristede mandler? Kjøkkenet hånet desperasjonen og bød frem en pakke Smash som gikk ut i august, en pose First Price risengrynsgrøt med en foruroligende farge og oppgasset forpakning, en åpnet boks billig sjokoladepålegg, fire oppskårede skiver kneippbrød fra Coop, en frossen halv burger, en utskvist tube majones, en klump sukker og Mariekjeks og masse sitronpepper, til og med en øl. Det var kanskje best å bare dø. Butikken var stengt, frokosten var ødelagt, jeg var så sulten at jeg var helt redd, og alt brast i flammer og svidde bunner. Livskiten gikk ut av meg. Uansett hvor forberedt jeg hadde vært slik at frokosten skulle bli akkurat som hjemme, slik at morgenen ikke skulle bli forstyrret av alt det forstyrrede, så kom livets ironi og bare ta deg en øl og en kjeks and you're good to go! Kunne jeg ikke bare få en fin morgen på hytta? Bare en?

Jeg løp på do igjen, vasket hendene på huk under kjelekrana igjen, tok såpe på fire ganger fordi alt plutselig var så utrygt og uhåndterlig. På et tidspunkt der kan jeg erindre barnåler i håret og fjell som skrapet opp ryggen mens jeg gjorde situps i fortvilelse. Noen pullups i takbjelkene på den overbygde uteplassen. Et par converse får duge, tenkte jeg, for jeg hadde jo ikke tatt med treningstøy, fordi jeg ikke skulle trene denne dagen, og snørte tøyskoene stramt på føttene og planla å løpe til jeg glemte at jeg var sulten. Kanskje ville jeg nå Mysen innen den tid, og så kunne jeg gjenta den møysommelige prosessen med å veie og måle og koke og krydre og vispe og kjøle ned og røre inn og koke opp igjen denne hersens grøten. Det stoppet opp i et par sekunder, tankekjøret, og i et vakuum stivnet jeg i lufta og så klart og tydelig for meg utfallet av handlingene jeg var ved å gjøre. Om jeg løp derfra i truse og BH, slik jeg på det tidspunktet var antrukket, i den forfatningen jeg var i, uten annet mål enn å bare løpe til jeg ikke var sulten lenger, hva godt ville komme ut av det? Det kunne til og med ende med at noen tvang meg inn i en bil og leverte meg på en avdeling der disse sidene ved meg hører hjemme. Høylydt sukket jeg, sparket i lufta og slo meg selv i ansiktet, overraskende mildt, og knøt av meg skoene igjen. Møtte et skremmende oppsyn i refleksjonen min i vinduet og trakk pusten dypt inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. På yogisk kalles det rensende pust. 

Det endte med at jeg gjorde det eneste fornuftige. Jeg ble, og løste problemene der med det jeg hadde til rådighet. Nød lærer naken kvinne å spinne, eller noe sånt. Jeg raidet kjøkkenet en gang til og fant det mest holdbare å ha på to frosne polarbrød fra fryseren. Brukte en plastikkniv til å smøre et tynt lag av det forbudte sjokoladepålegget over de kalde skivene, spiste det hele stående i undertøyet på kjøkkenet mens P4 spilte Killing me softly på radioen.

Så levende har jeg ikke følt meg på lenge. 

Det finnes ingen bilder fra disse timene. Og om det hadde fantes, så hadde de grunnet bekledningen ikke vært skikket for bruk. Opplevelsen er fortsatt forbilledlig lagret og herved delt. Jeg sto der og slikket sjokolade av fingrene og kjente sulten sakte forsvinne, med en blandet følelse av å gjøre noe riktig galt og riktig riktig på en og samme tid. Er det dette som kalles fremskritt?

 

 

 

 

 

 

Om å lære kroppen å kjenne


En sang for dagen: To Be Human (Sia, Labrinth)

Jeg har liksom nettopp oppdaget at jeg har en kropp, at jeg er en kropp. Og at det i grunn er fordelaktig, det er kanskje der nyoppdagelsen ligger. Hva skulle jeg ha gjort uten? Det skjer saker og ting som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forholde meg til. Noen sier jeg må bli venn med kroppen. Andre sier jeg skal lytte til kroppens behov. Atter andre sier at kroppen og jeg ikke er to, men en, og at det er viktig å forstå helheten. Til slutt kommer noen og sier at jeg ikke bør bruke tid på å lytte og kjenne etter så mye i det hele tatt. Full forvirring!

Det kom helt bardumsk på meg, denne kroppstilbakevenningen. Vettskremt sto jeg der med et helt forsvarsløst nytt liv mellom hode og tær, og kjente meg uegnet, skrekkslagen og med et rent intuitivt behov for å ta vare på det. Være glad i det. En kropp som trenger mat, drikke, bevegelse, søvn, varme, nærhet, og det slo meg at jeg ikke egentlig helt vet hva nettopp denne kroppen trenger. Så bør jeg forbli redd? Redsel er den mest fremtredende følelsen i meg i møte med noe ukjent. Likevel må jeg innrømme at jeg er en smule nysgjerrig også, og at selv jeg forstår at det er mer hensiktsmessig enn redsel. Kroppen fungerer helt ok på egenhånd, men med meg på laget blir vi kanskje et dream team? I hvert fall kan vi ha glede av vår felles enhet på en annen måte. Derfor tenker jeg det kan være lurt å møte denne nye oppdagelsen med tre fokus: 

- Lytte

- Lære

- Prøve

Jeg vet for mye om saker som er helt uvesentlig for å tilfredsstille min kropp. Jeg vet faktisk så mye at det er vanskelig å tilfredsstille akkurat min kropp, for jeg har sluttet å lytte. Når kroppen sliter i oppoverbakker, eller det rumler i magen etter min liksom perfekte lunsj, søker jeg løsninger i ytre fakta og andres erfaringer. Sliten betyr utrent, betyr må trene mer. Sulten betyr svak viljestyrke, betyr bør kontrollere enda strengere. Dette er rent forstyrret. Rent logisk vil sliten bety sliten, må hvile mer. Og sulten vil bety sulten, må spise mer. Forstyrret tankegang og logikk er ikke forenelig. Det er heller ikke rigiditet og fleksibilitet. Fremfor å lytte og agere, bør jeg lytte og anerkjenne. Det er tross alt et av naturens største underverk jeg har som læremester. 



Neste punkt er å lære. Jeg trodde jeg var utlært, men det viser seg at jeg er ekspert på feil ting. Det er ikke det at jeg ikke er lærevillig. Av og til kan det virke som at det er helt fullt i topplokket, og alle lagrede fakta spilles av i dobbel hastighet konstant. Tall og oppskrifter, næringsstoffer, dietter og ulike treningsprogrammer fester seg fortere enn det skulle burde gå an, og det er helt umulig å lære det av meg. Jeg kan bedømme vekt og næringsinnhold på tilnærmet alt jeg spiser uten så mye som å forbrenne en kalori i tankeprosessen. Om det finnes tilgjengelig informasjon om noe innenfor dette interesseområdet, har det nesten en magnetisk tiltrekningskraft på meg. Jeg sluker det, altetende, ukritisk. Som en svamp suger jeg til meg alt som forsøker å påvirke meg og skviser samtidig ut det lille av kroppslige signaler. Men, nettopp fordi min kropp er unik og tilsynelatende lever sitt eget indre liv, har all denne kunnskapen ingen verdi for mitt kroppsmaskineri. Mens jeg utenfra teller pulssoner og kalorier fra karbohydrater og optimaliserer restitusjon mellom knebøysett, går alt litt halvveis inni av neglisjering og likegyldighet til kroppslige behov. Det er essensielt å lære min kropp å kjenne, fremfor å blindes av noe jeg leste på en blogg eller så på instagram. Jeg bærer allerede sannheten og oppskriften inni meg. 

Etter lytting og læring, blir det forhåpentligvis presserende å behandle meg selv på en annen måte, prøve noe annet og annerledes. Man kommer ingen vei uten å prøve. Å prøve betyr ikke at man må lykkes, men det er lærdom i å prøve, uansett hvordan det går. Å prøve er skummelt, men det er kanskje enda skumlere å la være. 

Jeg risikerer alt og ingenting på en gang i denne prosessen. Alt jeg trodde var viktig og riktig står for fall, mens alt som er viktig og riktig på ordentlig blir tilgjengelig. Det er vinn, vinn, vinn, vinn, for meg! 

 

Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt?



Ansiktet i sola. Føtter som flyr over bakken. Alle lyder, så intense. Alle farger, så sterke. Hvor var de før? Hvor gjemte denne meg seg da? Noe er på gang. Som når du legger deg med reisefeber, eller spretter opp om morgenen for å ikke gå glipp av et eneste øyeblikk. Det kan kanskje være en gryende form for fremtidsfeber? Har jeg plutselig fått følelser for livet mitt? Jeg lengter og drømmer, savner og fordømmer, og blir skrekkslagen og optimistisk på en og samme tid.

En lang rekke bra dager. I dag ikke fullt så bra. Men det går bra likevel. Det er vanskelig for meg å akseptere at også jeg kan ha det bra, for jeg er redd at andre ikke gjør det. Jeg er redd for å bli misforstått, mistenkeliggjort og sett ned på. For om jeg har det bra, hvorfor kan jeg ikke være som alle andre og leve opp til forventinger om prestasjon og mening? Prestere på eksamen, eller gå på date, eller invitere på middag, eller ta en ekstra vakt på jobben? Om jeg har det bra, er det feil å få lyst til å gå på yoga en fredagskveld? Kjøpe ny pysj? Høre på samme sang 24 ganger? Kjøre til en annen by og gå på kino? Løpe kjempelangt? Kjøpe blomster til mamma? Sende en mail til en nær venn? Lene ansiktet mot himmelen og la regnet skylle over alt som spenner seg? Se på film hele kvelden? Lage salat til lunsj? Spandere to timer mellom hylleradene på biblioteket? Le høyt av en podcast? Be om hjelp? Si jeg er glad i deg? Danse i sofaen? Dusje altfor lenge? Synge igjen? Spille piano igjen? Kjøpe en ny trykkblyant, i tilfelle jeg kanskje kan behøve den om jeg skal studere? Sove på hytta? Få lyst på is? Lese Harry Potter og se at magien fortsatt lever? La være å rydde ut av bagen, la oppvasken stå? Rope høyt ut i bilen at Gud, hvor deilig det er å leve i dag? Gråte høyt i bilen, fordi det er deilig å leve i dag?

Være så grenseløst, ubeskrivelig glad for at det er deilig å leve i dag?

Det har gått over en uke siden sist jeg skrev. Jeg har vært opptatt med å gjøre saker. Føle på saker. Ta opp saker. Gjøre ingen ting. Alle har behov for å leve litt uten forklaring, også mennesker som er syke. Syke mennesker er like glade som friske mennesker er lei seg. Mennesker som er syke er også friske. Mennesker som er friske er også syke. Både/og, ikke enten/eller. Vi er alle bare mennesker. Alle har lov til å ha det bra. Å ha det bra skal ikke kreve forklaring, eller unnskyldninger, eller krav. Men litt tilstedeværelse er aldri feil. Det krever deg, uten å kreve av deg.



Det betyr forskjellig ting for hver enkelt av oss, men oppfordringen min er lik for alle: Gå dit livet er. Drit en lang marsj i hva andre måtte mene om det. Det er bare du som kjenner hva glede er for deg. Det er bare du som vet hva du trenger for å vokse. Alle er tjent med mennesker i vekst. Gå dit livet er, så ofte du kan. Gjør det for deg, og gjør det for livet ditt, og gjør det for alle som er så heldige å få møte deg der. 

 

 

 

Den er tilbake

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Selv om noen av fjellene der vi sov like ved havet skjulte solen bak høye topper. Det var en på alle måter god tur også. Ganske spontan og relativt utfordrende. I helgen, altså. Dette er lørdag. Onsdag kjørte jeg avsted med bilen full av mamma og tre søskenbarn på vei til Vestlandet. Innom Beito, til Ålesund, til Runde, og denne dagen våknet vi i en suite på et hotell i Fosnavåg, av alle steder, etter en serie uheldige hendelser som resulterte i at stedet vi egentlig skulle sove ikke hadde plass til oss og derfor betalte for tipp topp overnatting et annet sted. Dette er ikke poenget med historien, men er viktig for selve forståelsen av nettopp hvilken på alle måter vidunderlig morgen dette var. Det var dessuten andre dag på rad hvor jeg ikke spiste havregrøt til frokost, og det er verdt å nevne i seg selv. 

Ingen ting spesielt hendte før klokken var nærmere ti. Sett bort fra at jeg blant annet nøt nystekte sveler, eggerøre, kalkunkjøttboller og appelsinjuice til frokost, nokså spesielt, og at vi var fire unge mennesker som hadde vanskelig for å gå i trapper denne morgenen. Dagen før hadde vi vært helt på topp, nærmere bestemt tre ganger, og slikt er man ikke vant med når man kommer fra Indre Østfold. Først hadde vi tatt turen opp alle trappene til Aksla i Ålesund, og så hadde vi kjørt til Runde og beinet opp på fuglefjellet for å se lundefugl. Der var det ikke en fugl i sikte, annet enn en kråke vi litt uvitende og ivrig forsøkte å fotografere før vi innså hva det var. Så vi hadde, relativt skuffet og slitne, trasket ned igjen og kjørt til hotellet, før vi fikk beskjed om at fuglene selvfølgelig ikke var å se før på kveldstid. Og dermed bar det selvfølgelig tilbake og opp igjen, vi snakker en halvtime i friskt tempo rett opp, og denne gangen kom det fugl, etter en god stund med venting og frysing. Det dirret i beina da all bestigingen var overstått. Ikke mamma sine, selvfølgelig, for hun hadde bare sittet og ventet på oss med det ene beinet høyt og helende og lest bok. 

Men nå var det altså lørdag, og klokken hadde passert frokost og nærmet seg utsjekking. Suiten hadde sett mindre og mindre ut som en suite for hvert minutt vi tilbragte i den, og nå var det poser og kopper og sure sokker og dyner og puter og gamle matpakker over alt og alle andre steder også. Alt dette skulle opp i bager og sekker og atter andre poser, før dette fine følget skulle starte på hjemreisen igjen. Jeg var overrasket over hvor godt jeg likte å være så tett oppi så mange mennesker og saker og opplevelser. Overrasket over at jeg faktisk ikke så frem til å komme hjem til all tvangen og ensomheten igjen. Eller havregrøten. Heldigvis skulle hele lørdagen tilbringes sammen med disse menneskene i en liten Ford på vei over fjellet, og selv det gledet jeg meg til. Vi stoppet når vi ville, for å gå på do eller spise eller bare strekke på beina, og som sjåfør styrte jeg musikk og lydbøker og alt gikk fremover på en trygg og bra måte. I døra hadde jeg gulrøtter, og fra snacksavdelingen i baksetet kunne jeg til og med få en sjokoladebit, om jeg ville. Og det ville jeg faktisk, av og til. 

Akkurat nå, sånn akkurat da midt mellom frokost og hjemreise, kjente jeg på at jeg egentlig bare ville være på tur med folk hele tiden. Gå på et fjell her og le av en vits der og ikke tenke så mye på så mye annet enn hvor vi skulle og hvordan vi skulle komme oss dit. Til og med spisingen føltes mer naturlig på tur, selv om gårsdagens middag hadde vært en boks cottage cheese møysommelig valgt ut etter 20 minutter hvileløst vandrende gjennom Meny, så hadde så mye annet gått bedre enn jeg hadde trodd.

Helt til alt skjedde.

Det var en på alle måter fin dag. Helt utmerket. Helt til det ble den verste dagen, på alle måter. Det var på det største hotellbadet jeg har vært noen gang, det hadde både en vanlig dør og en skyvedør, og begge dører var omhyggelig låst, selv om alle visste at jeg var der uansett. Kanskje hadde det vært lettere om det ikke kom så overraskende. Uten at jeg helt kan forstå hvordan det skulle foregått. Men der satt jeg og ante fred og ingen fare, ruset på livet og mett av hotellfrokost med en nyutsprungen sult på fellesskap og opplevelser. Jeg trodde jeg så feil, og så ville jeg ikke tro det jeg så, og så ville jeg egentlig ikke leve lenger. Den er tilbake. Tre år uten og så putselig kom den og masse tårer og angst attpåtil. Som det ultimate svik mot sykdommen og det endelige beviset på at nå er liksom alt bra. Som et kvinnelig standpunkt. Jeg innså ikke hvor mye jeg hadde gruet meg til dette øyeblikket før det faktisk skjedde. Det føltes som at livet ikke kunne fortsette, enda kroppen helt tydelig ga beskjed om at nå er vi endelig i gang. 

Hvordan tar man seg derfra? Hva skal jeg gjøre nå? 

Jeg er fortsatt der. Ikke på hotellbadet, selvfølgelig, jeg fikk samlet meg sammen og limt på meg et oppsyn som ikke vakte for stor bekymring og dårlig stemning. I en kasse på en Kiwi satt en ung mann og scannet en daddel, en Skyr, en Pepsi Max og en pakke med sånt som jeg ikke har kjøpt på så lenge at jeg ikke husket hva jeg burde kjøpe, og med den mest sjarmerende dialekten i verden lurte på om jeg hadde bonuskort. Jeg trakk fram Trumf-kortet. Han presiserte tålmodig og mildt rødmende at han mente bonuskort, med trykk på bonuskort, som at alle kvinner liksom skal vite hva det er. Jeg svarte, nesten sint, selv om jeg aldri svarer sint, men dette var altså en sånn dag der nesten sint var det hyggeligste jeg kunne svare, at jeg hadde bare Trumf-kort og var heller ikke interessert i å få et slikt bonuskort, uten å si at jeg ikke var interessert i å behøve et slikt kort overhodet noen gang noensinne.

Jeg er fortsatt der. Ikke på butikken, selvfølgelig, jeg fikk pakket alt ned i en pose og småløp ut til bilen og inn på et bensistasjonstoalett og brøt sammen igjen. Nei, jeg er fortsatt der, i den lille, redde kroppen som ikke vet hva som skjer og hva jeg skal gjøre. Hvordan er man en kvinne? Hvordan lever man med det alle kvinner har levd med i alle år? Hvorfor så sveket? Hvorfor så sint? Hvorfor så skuffet? Hvorfor så redd?

Hvordan tar man seg derfra?

Hvem er jeg nå?

 

 

Liminal space - mellomtiden

I mangel på et godt norsk uttrykk, lager jeg et selv: Mellomtiden. Mellomtiden, eller Liminal space, høres kanskje kjedelig ut, nettopp fordi vi forbinder den med å bare få tiden til å gå. Men, tro meg, om du trer inn i den og blir der til du er klar for å tre ut, da er det få ting som finnes mer spennende.. 

Liminal kommer av det latinske ordet Limen, som betyr terskel. Hva er terskelens funskjon? Å skille et rom fra et annet. Noe du må trå over for å komme deg ut av, eller noe du må trå over for å komme deg inn i. Terskelen er høy, sier vi ofte. Kanskje er det nettopp de høyeste tersklene det er viktigst for oss å jobbe oss over? Terskelen må også ha en viss form for dybde for at du skal kunne stå litt der midt i mellom og betrakte utsikten. Liminal space, eller mellomtiden, er tiden mellom hva som var og hva som kommer. Den bringer med seg mye usikkerhet og utålmodighet, og det ubehaget vil vi helst unngå. Men den tiden, den mellomtiden, den er helt nødvendig. I stedet for å løpe gjennom, haste videre, hoppe over, rundt og forbi, bør vi omfavne tiden mellom, der noe er over og noe nytt ikke enda har begynt. Hvordan kan vi ellers vite hva som er neste steg?  

Mellomtiden er altså der magien hender. Vi snakker ofte om alt vi kan og skal gjøre i mellomtiden, og med det mener vi alt vi skal fordrive tiden med mens vi venter på det vi egentlig skal gjøre. Jeg løper på do i mellomtiden. Du kan sitte her i mellomtiden. Gå og kle på deg i mellomtiden. Vi stikker innom butikken i mellomtiden. I den sammenhengen har ikke mellomtiden noen annen funksjon enn å tette et hull i en timeplan og kanskje få en kjedelig eller nødvendig oppgave gjort. Mellomtiden som fenomen, the Liminal space, betyr noe helt annet, og har en funksjon i seg selv. Den skal ikke tette et hull, men derimot sprenge dører, åpne vinduer og være et springbrett inn i en annen fremtid. Mellomtiden handler her ikke om å få tiden til å gå, men om å finne ut hva du vil fylle tiden din med. Ikke hva du gjør imens, men hva du vil gjøre etterpå. 

Alle disse tankene kom til meg mens jeg lyttet til en Robcast kalt SeasonsOm du liker sånt, sånn selvutviklende, spirituell, kreativ inspirasjon, så anbefales den podcasten på det sterkeste. Føler du at du står fast? Klynger du deg til ting du egentlig vet du bør slippe, av frykt for å miste grepet helt? Kom våren litt for fort for mørket inni deg? Kjenner du noen ganger at det skurrer? At noe bare ikke føles riktig, men det er uklart hva det er og hva som kan føles bedre. Vel, velkommen inn i mellomtiden. Her skal vi finne ut av det! 

Som med alle omfavnelser, kan de være for lange eller for korte. Begge deler like ubehagelig. Når jeg sier at vi bør omfavne mellomtiden, mener jeg ikke brutale, brutte omfavnelser som er over for fort, eller kleine klemmer som drøyer ut i en oi-eeeh-hva-skjedde-her-situasjon. Jeg mener sånne akkurat passe lange, akkurat passe harde, akkurat passe myke, omfavnelser som etterlater deg med en god følelse av verdighet, trygghet, tillit, kjærlighet, varme. Raser vi gjennom mellomtiden, ender vi i det nye for fort, ikke helt klare, ikke helt ferdige med det gamle, ikke helt sikre på at dette ble riktig. Blir vi for lenge, blir det tøffere og tøffere å slippe. Tomheten skremmer. Kulda uten skremmer. Til slutt er det så mye å slippe at vi ikke våger fordi vi tror vi blir stående helt uten noen ting om vi gjør det. 

Mange av oss lider av det engelskmenn kaller warm body syndrome. Jeg vet i hvert fall at jeg gjør det. Mange ting i livet mitt fyller en funksjon uten å dekke behovene på ekte. Men fordi jeg har de, og gjør de, gidder jeg liksom ikke å finne noe bedre. Orker ikke. Det er mat i kjøleskapet, det er rene sokker i skuffen, jeg står oppreist, har noen å snakke med, våkner om morgenen. Det krever for mye innsats å bytte ut innholdet med noe som kan bringe mer piff inn i livet. Som en kjæreste du blir hos fordi det i det minste er en varm kropp å krype inntil om kvelden. Enda dere kanskje ikke har noe til felles lenger annet enn at dere tror dere bør. Det er skummelt å fastne slik i "dette var sånn det ble", "det er ikke mer å hente", "det nytter ikke å prøve noe annet". Eller, det verste, "jeg er vel ikke verdt mer". På et eller annet tidspunkt er det absolutt essensielt at du tar steget tilbake, ser på det du har og strengt spør deg selv: Er alt dette godt for meg å holde fast i? Hva bør jeg forkaste, hva bør jeg forevige og hva kan repareres? Hva trenger jeg å ha og hva trenger jeg å slippe? Hva vil jeg ta med meg inn i neste sesong av livet mitt? Hvordan vil jeg at det skal se ut? 

Kanskje føles det som at våren kom for fort for mørket inni deg. Det er helt greit. Det er mellomtiden. Noe er over og noe har ikke helt startet enda. Det mørke føles for mørkt, det lyse føles for lyst, du får gråte for det og du får juble for det. Du vet de første hestehovene i april. Det er ikke alle de som overlever. En frostnatt, og blomsterhodet synker mot jorden det kom fra, litt for tidlig for seg selv. Men det kommer flere, de slutter ikke å komme. Og frostnettene blir stadig færre. En dag er det så varmt at du rydder varme jakker og sko inn i boden, spiser is og legger deg oppå dyna om kvelden, og dagen etter daler snøen stille utenfor vinduet. Tiden skjer, og ting skjer i tiden, jo mer vi utholder av uforutsigbarhet, jo mer kan vi se og like ved forandingene i den, mulighetene i den. Like lite som vi kan forhaste skifter i naturen, kan vi forhaste skifter i livet. Vi klarer liksom ikke å vente, det er menneskelig. Men noen ganger må vi, det er livet.  

Vi må ikke frykte mellomtiden, det eneste risikable som kan skje er at vi ikke holder den ut og går bakover, eller ikke holder den ut og løper framover, rett inn i en vegg. I mellomtiden bor det så mye potensial at det formelig bobler over. Om du blir der en liten stund, kan du kjenne skapergnisten tennes. Du kan kjenne noe inni deg vil ut, et eller annet vil uttrykkes og utforskes. Du får kanskje trang til å lage noe, huske på en lekeplass, danse til høy musikk, le høyt av noens vits, smake sushi eller hoppe i fallskjerm. Eller noe så crazy som å bade naken? Sove med beina på puta og hodet i fotenden? Hva vet vel jeg? Jeg vet ikke hvordan din mellomtid vil bre seg utover, men jeg vet at den kan. Et eller annet vil forandres og skapes, og på veien dit er det små ting, små skritt av forandring og kreasjon som bønnfaller deg om å få skje. Kanskje oppdager du at du bare vil kle deg i farger, eller at du har talent for mekking av bil? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet er at alt det som skjer i mellomtiden er viktig for tiden videre. 

Mellomtiden kan være jævlig også. Den mellomtiden jeg er i nå er mildt sagt det. Likevel kan jeg både løpe, hoppe og gjøre danseyogaposisjon i den. Jeg skaper rom i mellomtiden. Vier tid til å se på tiden min, satser livet mitt på den i en periode slik at ikke jeg skal bruke resten av livet på å angre på at jeg ble igjen. Det er langt fra kjedelig, ganske tøft, til tider svært interessant og spennende. Jeg skuer, snur og vender på det jeg ser, faller til ro med meg selv og gjør meg klar for sommer. 

Thea, 11 år


Det luktet omtrent som nå, kilte i nesa, lokket menneskene ut. Nyklippet gress om kvelden, den litt ekle, litt trygge regnlukten av mark og snegler blandet med fuktig jord, små, hvite blomster på trærne, lukten av mamma, solkrem på bare armer. Sandalene hadde vært på noen uker allerede. Det var mai 2003. Det var innspurten i femteklasse, det var hovedsteder som skulle pugges og engelske verb som skulle bøyes. Be-was-been, see-saw-seen, think-thought-thought, fight-fought-fought. Jeg og en venninne pleide å sykle til et hemmelig sted og drikke saft og spise kjeks etter skolen. Vi syklet kjempelangt, sikkert ti minutter, og sykkelen min hadde tre gir og hennes 21, og vi suste bortover mens det ristet og plinget i ringeklokkene på den humpete veien. Vi søstrene satt i kø i hagen og flettet rastafletter på hverandre. Jeg stekte pannekaker til middag, og vi kranglet om at vi måtte sitte så lenge til bords, kranglet om hvem som fikk sitte foran i bilen, kranglet om hvem som skulle legge seg først, om hvem som hadde sagt hva til hvem, kranglet om hvem som hadde begynt å krangle, men vi var venner før vi sovnet, en i overkøya og en i underkøya.

Noen sa jeg var søt.

På kveldene lå jeg på magen i gresset, fortsatt varmt etter en lang dag med sol, og lette mellom grønne strå etter firkløver i plenen helt til det ringte i bjella til kveldsmat. Alt var som det pleier, alt var som det skal. Men et menneske ble en kropp i verden. Det var snart sommer, vi løp ut i regnet og dusjet i badedrakter, den røde var min. To poser med gamle Bobsey-barna-bøker som vi fikk låne av tante, ble slukt på en uke. Umettelig på inntrykk, historier, dager, kjærlighet, kunne ikke få levd fort nok. En mage i speilet og to lår som ikke hadde nok luft mellom. 

 

Ellers takk, jeg har spist, sa jeg.

 

Og et eller annet sted, midt i våren, sluttet en liten jente å vokse. 

 



 

 

Du er vårt, du er vårt

Denne dagen starter på millioner av måter. I huset ved vannet klør det under tykke ullstrømper allerede før flagget heises utenfor. Noen mødre skriker og noen barn gråter og noen fedre løper etter med kameraet som lå igjen på en kjøkkenbenk full av jordbær og lomper og våtservietter. Badet var opptatt, dusjen var tom for varmt vann, vi glemte å kjøpe egg, og vi husket å kjøpe brus. Noen føler seg så fine at de nesten sprekker, andre våger ikke engang å se seg i speilet. I de tusen hjem krangles det og stresses det og skåles i champagneglass, før alle står klare langs veien presis klokken ti. Hører du trommene? Henger sjalet skeivt? Flagget har noen skrukker, men dere er alle der. Du er vårt, du er vårt.

Fra toppen av fjellet, fra bunnen av dalen, fra en balkong i hovedstaden ljomer det velkjente toner fra en sang vi alle kan så godt helt til andre del av vers to. En sliten russ traver gatelangs på jakt etter en burger, eller en softis, eller kanskje helst et toalett. En hund gjemmer seg under bordet ved lyden av kanonsalutten denne tidlige morgenen. Vi smiler til naboen, vinker til kongen og vasker ketchup av blondeforkleet. Du er vårt, du er vårt.

Pysjen kan være lei å komme ut av. Bunaden kan være vanskelig å komme inn i. Men dette er dagen der alle skal ut, der det verken finnes dårlig vær eller dårlige klær, så lenge det er det fineste vi har og bæres med et smil. Noen kler seg i rødt, noen i blått, noen helst i rosa, noen i arvegods og noen i siste skrik, noen fryser og noen koker. Det behøves ikke sol, for lyset stråler ut av barna der de toger frem gjennom snø og regn og vind og oppholdsvær. Du er vårt, du er vårt. 

Ingen kan være triste på en dag som denne, enda dagen starter på millioner av måter. Men selv om det er smil som råder, mellom isspising og sekkeløp og lillebror som stolt marsjerer frem i sin litt for store korpsuniform, er det mange som finner denne gladeste dagen som en av de vondeste. Det kan være lett å glemme i vrimlene hvor vi forenes under et felles flagg, en felles frihet, en felles stolthet, et fellesskap. Du er vårt, du er vårt. 

Denne dagen er alt synlig. Dette er dagen der alle skal ut. Vi er fri, vi er sammen, og vi smiler bredt til naboen. Det finnes verken dårlig vær eller dårlige klær, men noen gruer seg fordi det vonde er like vondt i dag. Vi er fri, men kamper kjempes fortsatt i de tusen hjem mellom mennesker, mellom tanker, mellom flasker og lønninger og piller og indre demoner og frykt og måltider og sorg og ensomhet. Du er vårt, du er vårt, og desto vondere å føle seg utenfor. 

Denne dagen starter på millioner av måter, og den slutter på millioner av måter, og på millioner av måter kan vi være der for hverandre i alle sekundene i mellom oss. Så husk på hverandre. Du er vårt, du er vårt. Klem litt ekstra lenge. Du er vårt, du er vårt. Vis ærlighet og raushet og raushet for ærlighet. Slik at alle kan kjenne litt på at de tilhører noe og noen i dag. Du er vårt, du er vårt. Du også, du også. 





 

Jeg, drankeren

Folk kaller meg smart. De har ingen ide om alt det van(n)vittig dumme jeg holder på med. 

Det verker i hodet. Dopapirbruken er halvert. Hele natten gjennom sover jeg, og jeg kan åpne vinduer og skru på frokost-tv før jeg går på badet om morgenen. To øyne møter mine i speilet, de stirrer mot meg fra et ansikt jeg nesten kan finne noe likendes ved hver dag nå. Jeg kan trene yoga på kveldstid uten å uroe meg for magen. Jeg kan løpe uten dopapirlager i lommene, jeg kan gå til butikken og hjem igjen, uten å knipe. Det er mandag, det er dag fire av et beintøft avvenningsprogram jeg har pålagt meg: Jeg, drankeren, forsøker å ikke være det lenger. 

Om det er noen som kjenner seg igjen i den avhengigheten jeg her skal beskrive, hadde det vært interessant å høre fra dere. Jeg har fortsatt til gode å møte en som meg. Jeg drikker for mye. Enda jeg ikke drikker i det hele tatt. Mitt problem er ikke alkoholrelatert, faktisk har jeg aldri smakt, ikke en liten dråpe engang, men jeg er avhengig av drikke likevel. Nå tenker du kanskje at alle er avhengig av drikke, for det er vi jo. Helst et par liter om dagen. Men mitt problem er i en helt annen målestokk og går over i skummelt farvann. For mye av en god ting er ikke nødvendigvis bra. Uten mat og drikke duger helten ikke, men for mye drikke kan faktisk drepe deg. Tenk så trist. Døde i sin egen te! Best å gjøre noe før jeg tar meg vann over hodet.

Jeg kan ikke helt huske hvordan det begynte, eller når det begynte. Men jeg kan huske at jeg en gang for mange år siden ofte var dehydrert. Jeg spiste minimalt og drakk minimalt for å gjøre meg selv mindre. Mye har skjedd siden de første årene med anoreksi, og et eller annet sted på veien begynte jeg å drikke, og fortsatte med det, til jeg ikke bare drakk lenger, men bælmet og skvulpet og filtrerte urin som en eneste stor nyre. Når jeg nå forsøker å se galskapen i dette og ta grep, visualiserer jeg en vaskebøtte fylt til randen som skal helles ned gjennom kroppen min daglig, og prøver å ta inn at det er de faktiske forholdene. Om jeg i tillegg ser hva bøtta inneholder, blir jeg nærmest kvalm: En brungrønn suppe av te med suketter, vann, Pepsi Max og Fun Light. Æsj. Fyttigrisen. Det kan umulig være bra.

Jeg vet helt sikkert at det ikke er bra. Ikke bare ser jeg at det er syke mengder, men kroppen min reagerer med stress og varskorop på alle måter. Det er nok ikke så lett å forstå uten å ha erfart det selv, men jeg tror de fleste kan tenke seg til hvilket ubehag det medfører å være så full av væske at kroppen er sprengt og det skvulper over nederst i svelget fordi det ikke er plass til mer nedover i systemet. Ulike kroppsdeler viser tydelige tegn, også synlige fra utsiden. Ansiktet mitt blir måneformet og hovent, sokkene lager dype merker på leggen, hendene blir stive, magen står som et trommeskinn, jeg blir bløt og rar under huden på overkroppen. Tunge poser henger over øyelokkene, og personen i speilet er knapt til å kjenne igjen fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Det voldsomme væskeinntaket fører selvfølgelig til voldsomt hyppig vannlatingsbehov, og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg kan gå på do hvert tiende minutt og likevel alltid ha mye å komme med. Med en mage full av væske, vet jeg aldri om jeg egentlig er sulten eller egentlig mett, hvilket er vanskelig nok i seg selv å finne ut av. Jeg føler meg stor og stygg, og vil ikke at noen skal se meg. Den ekstra tyngden i kroppen forstyrrer mitt kroppsbilde, gjør meg sliten og sløv, og medfører ofte isolasjon og passivitet på kveldstid.

Hvorfor gjør jeg likevel dette? Dag ut og dag inn? Kanskje kan jeg skylde på vanens makt, eller at dette er en selvforsterkende syklus? Jeg er jo tørst. For med all drikkingen kommer også suget etter salt, som jeg derfor inntar i store doser daglig. Det blir en vane å alltid ty til drikke, om jeg er sulten, sliten, redd, glad, trist, sint, nervøs, oppspilt, ensom. Det fyller meg opp, men dekker ikke de behovene jeg egentlig søker å tilfredsstille. Noen ganger tenker jeg at jeg gjør det for å straffe meg selv, for å forsterke kroppsforakten ved å gjøre meg slik jeg føler meg som: stor, bulende, stygg og kaotisk. Eller kanskje er det helt nødvendig for meg å bli tung og sløv, for å i det hele tatt klare å gi kroppen hvile. Jeg pleide å drikke meg mett, slik at sulten ikke skulle føles så intens. Men det er ikke lenger nødvendig, for jeg spiser mer og har ikke så ofte sult å skjule. Dermed har all drikkingen nesten motsatt effekt: den gjør mettheten vanskelig å finne, og gjør meg usikker på om jeg er sulten, mett eller bare "full". 

Som med alt annet man er avhengig av, eller har et sykt forhold til, er det vanskeligere å slutte enn å fortsette. Argumentene mot blir svake og krymper under behovet for å gjøre det kjente, det trygge, det som føles viktig og riktig i det øyeblikket. Jeg ble nylig diagnostisert med lavt stoffskifte, som jeg tydeligvis har hatt i flere år, og det fikk meg til å tenke: Hva i helvete er det egentlig jeg holder på med? Det ble den kjente dråpen som fikk begeret til å renne over. Det er frustrerende og trist at spiseforstyrrelsen har fått fysiske følger, men det er desto mer frustrerende og trist at jeg stadig fortsetter å straffe og pine kroppen på nye måter. Om du ser for deg den fulle bøtta igjen, tenk deg så at alt det skal gjennom en kropp der alle prosesser går ekstra sakte og ekstra tungt. Stakkars nyrer, de må være så overarbeidet at det eneste de kan trøste seg med er at de er to om byrden. Noen ganger sier de ifra, og da krymper jeg meg i smerter før jeg koker nok en liter vann til den neste halvtimen på sofaen. 

Men, enn så lenge er dette historie, og i skrivende stund innarbeider jeg nye vaner. Ikke en tekopp eller et glass har blitt rørt mens dette blogginnlegget har blitt skrevet. Noen har apper på telefonen som minner dem på å drikke nok vann, jeg har gule post-it-lapper og ark hengende rundt omkring på kjøkkenet, badet og stua med det motsatte budskap i fete bokstaver: Maks 2 liter om dagen! Stopp opp, pust, finn noe bedre å gjøre! Det holder med en slurk! Drikkestopp! Te er fienden! Pepsi Max ingen adgang! 

Vi får se om dette blir bare nok en puslete dråpe i det store havet av forsøk, eller om det kan bli starten på nye og bedre van(n)er. Ønsk meg lykke til! Det trenger jeg. 



 

Det må nesten være litt lys



Det må nesten være litt lys

for å finne lysbryteren 

som du ikke vet hvor er

hvordan ser ut

hvordan føles i hånden

hvor høyt den sitter

 

må du strekke deg eller gå ned på kne

om den er stor eller liten

 

eller om den finnes i det hele tatt

 

Det må nesten være litt lys

for å finne det som forandrer

alt du bare føler og gjemmer

til ting du kan se, ta på, vise, gå inn i og ut av, gjennom og rundt 

 

Du kan venne deg til mørket

bli mørkere selv

men mørket blir aldri mindre mørkt

bare mer trygt og kjent

 

Jo større rom, jo mer å søke, jo mer å finne

og fire hender er mer enn to når man leter

 

Det må nesten være litt lys 

for å ikke gi opp når du er så nær

 

Det er det jeg leter etter

 



 

Ett år

Noe har hatt bursdag! Jeg var for opptatt med å feire til å skrive om det her. Eh, neida. Med mindre du kan kalle det å ligge i en L med beina oppetter veggen, øynene lukket, armene i vingeformasjon, og grine litt til Jason Mraz som synger I won't give up ut fra telefonen som ligger trygt plassert oppå magen min for feiring. Det var hyggeligere enn det høres ut som. 

For ett år siden i går opprettet jeg denne bloggen, og slik lyder avslutningen på mitt aller første blogginnlegg: "Jeg pusler altså, og om du vil, kan du pusle med meg. Kanskje noen av brikkene mine er like dine, eller kanskje du bare syns det er avkoblende og stressfritt å lese om andres pusling? Eller så syns du bare det er kjedelig. Hva vet vel jeg? Men fra nå av vil altså mine brikker folde seg utover dette domene og skape et slags herlig kaos av farger og mønstre og bilder som skrider frem. Mitt liv, der ute i internett. Det er crazy, og alle trenger litt crazy i livet sitt. Spesielt sånne som meg!"

Dagens innlegg er nummer 142 i rekken. Jeg orker ikke å tenke og telle hvor mange ord det er til sammen, men det er flere enn jeg noen gang kunne drømme om at jeg skulle skrive. Den tause Thea er langt fra tausheten nå. Mine kamper er ikke over, jeg har tapt mye og frykter mer, men jeg har vunnet mye samtidig. I utryggheten har jeg funnet trygghet og forpliktelser til å fortsette her inne. Dårlige dager har blitt til dype bilder, rare dikt og felte tårer over fine hilsener fra lesere som sitter et helt annet sted i helt andre liv og på et eller annet vis kjenner seg igjen og finner noe viktig i det jeg formidler. Gode dager har blitt til bedre dager. Alle dagene mellom har blitt til noe de også. Dette har blitt noe å leve for, noe å gjøre når alt ser umulig ut. Og noe å holde fast i når alle muligheter åpner seg. 

Jeg er fortsatt her, ett år senere. Ikke så mye bedre, men annerledes og med viktige erfaringer og et større nettverk. Underlige og vidunderlige ting har hendt på grunn av bloggen. Nye venner, nærere venner, ny innsikt, økt forståelse, publisering i Aftenposten og ROSinfo, mindre skam, mer åpenhet, foredragsforespørsel og gjennomføring, motivasjon, mestring, å være betydningfull, mer ærlighet, mer følelser, flere løsninger, spontanreiser, tilbakemeldinger fra kjente og ukjente, prisnominasjon, bedre skriveferdigheter, å falle ned og klatre opp igjen, tro på meg selv, kule bilder, fine bilder, ærlige bilder, det nest beste kan være godt nok, inspirasjonsturer i skogen, spontane badeturer, McFlurry, yoga, tillit og utfordringer på jobb, knuste drømmer og drømmer i blomstring. 

Jeg tenkte å trekke fram et innlegg som virkelig gjorde en forskjell for meg. Det er dette: Om hvordan kringle kan krongle til. Det vil alltid være kringler som krongler til, men jammen kan de både lukte og smake godt også og gi energi til å gjøre noe bedre. Jeg trenger å plukke opp brikkene, vende på dem og se at de kan legges annerledes og at brikkene er mye i seg selv. De er mine, de er ikke tapt. De er biter av et liv som allerede finnes. Målet er ikke seieren. Livet er alle sekundene vi tar oss gjennom. 

"Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil, men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.

Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen "sannheter" og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni."  - Thea Wolff Kristensen

Takk til alle som har fulgt med, alle som har kommet til, alle som forstår og alle som ønsker å forstå. Jeg fortsetter så lenge jeg vil med å skrive om det jeg føler vi må snakke mer om. Det er ikke over, men alt kan fortsatt skje! Og alt det andre skal vi også klare. 

 

 

Puslingen på ekte


"Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea."

Det stemmer ikke. Harde fakta er at jeg driver ikke med pusling lenger, med tiden har jeg blitt en pusling skjult under et robust ytre og velformulerte ord. Jeg har blitt puslingen jeg skulle gjøre. 

Kroppen pusler på egenhånd og er ikke til å stole på, alle haugene jeg sorterte har jeg blandet i et salig virvar og skjøvet lengst under sofaen. Jeg sluttet å prøve for redd for å feile. For hver dag blir alt mer fragmentert. Mindre Thea. 

Det glapp for meg nok en gang, mistet grepet, mistet motivet, mistet evnen og mistet håpet. Litt. Og litt mer. Og enda litt mer. Og helt og fullstendig. Og bildet jeg pusler er ikke mitt bilde, det er et fremmed bilde og det er bildet av en som er for feig til å være tro mot det hun tror på innerst inne. Det gjør meg redd, og når man er redd søker man til det som er trygt, og det som er trygt er det som skader enda mer. Og gjør meg enda reddere, med behov for mer trygghet.

Og sånn skjer det. 

Jeg forsøkte å være en som gjør, men endte opp som en som bare snakker om det. 

Når ingen andre rister i meg, får jeg riste meg selv. 

Slutt, slutt, slutt. Det er ingen andre her enn deg. Det er du som må. Det er du som kan gjøre.

Litt støtte på det hadde vært fint, og rom for å handle. Harde stemmer som ikke bare snakker med, men snakker mot. Gi meg tilbake litt kamp og noe å holde fast i, så jeg må slutte å være pusling. Dette er reglene, dette er brikkene, slik vinner du. 

Kanskje burde jeg bli sint? Ikke bare på meg og brikkene under sofaen, men på alle som er fornøyd så lenge det går. Noen hviler i troen på at kroppen forteller alt, andre hviler i troen på at jeg forteller alt. Kroppen forteller ingen ting og jeg forteller bare litt. 

Det er ikke nok at det går, når det går feil. 

Litt er ikke nok når det vonde igjen har blitt alt. Å gjøre litt, å si litt, å prøve litt, det er som å ta på seg bare en ullsokk når man fryser eller å drikke bare en dråpe når man er tørst. Det er som å lappe en hel teltduk sammen med bare ett sting eller gå ett skritt når du er ti mil unna. Det gir ingen effekt, bare enda større fortvilelse. Og det koster å gjøre litt også, til sammen koster litt og litt alt man har og ender opp uten noe tilbake. 

Når ingen ting blir riktig, blir alt feil. Det er så enkelt og så vanskelig. Det er alt eller ingen ting. Det er å leve eller å bare se på.

Jeg vet ikke hva jeg ser lenger, men det er ikke den jeg ville bli. 

 

 

 

 

 

 

Denne uken - hva du ser og hva du ikke kan se

Ukens oppdagelse:

Jeg har spist mye rart opp gjennom tiden. Som liten kunne jeg finne på å blande to ting jeg likte godt, som brunost og leverpostei, eller kanelknekkebrød og leverpostei, eller brunost med sukker med brunost med sukker med brunost med sukker, eller bolle med salami eller blå brus og gul brus. Det meste med stor suksess, kanskje foruten brunost og leverpostei. Som stor kan jeg finne på å blande flere ting som jeg har hørt er bra. Eller bytte ut noe godt med noe sunt og late som at det er tilfredsstillende. Hadde jeg ikke vært så fokusert på hva jeg bør spise og ikke kan spise, men heller hvordan det smaker og hva det gjør, tror jeg mye kunne endret seg. Noen ganger konsentrerer jeg meg om å kjenne etter om tilfredsstillelsen kommer av en slags spiseforstyrret mestring eller smaksopplevelser. Og noen ganger oppdager jeg at noe som før smakte "godt" (les: hypersunt, kunstig og kalorifattig), nå oppleves kvalmende, vondt og frastøtende fordi jeg har gjennomskuet det. Noe får meg nesten til å brekke meg bare ved tanken. Og med tid og nitidig innsats, blir sakte den lange listen over mat som liksom var "trygg" litt kortere, og den korte listen over vanlig mat jeg kan og vil spise i stedet litt lengre. 

Ukens følelse:

Skam, den skjulte følelsen. Jeg har tidligere skrevet et langt innlegg om skammen, du kan finne det igjen her. Og skammen er fortsatt fremtredende i meg, i større grad når jeg ikke har det så bra. Det ligger i skammens natur å gjemme seg, og det er det jeg føler for å gjøre. Enten å gjemme meg bort eller gjemme bort meg. Som en kvinne på 157 cm med både forplikelser og behov, er det rent praktisk ganske vanskelig å gjemme meg bort, enda så kort jeg er. Derfor går jeg ofte for løsning nummer to: å gjemme bort meg. Det skjer overalt, hvor som helst, noen ganger hele tiden og fullstendig, noen ganger bare litt. Da møter du meg, men meg gjemt bak en meg jeg tror du vil møte. Det kan for eksempel se ut slik som på bildet over og i virkeligheten være slik som på bildet under.

Lite hjelper det, og avstanden mellom oss blir større enn den burde vært. For å bryte litt ut av dette, tenkte jeg å si rett ut et par ting jeg skammer meg over akkurat nå. Noe av det, som de to første punktene, har jeg ikke sagt til nærmeste familie og venner en gang, så mye skammer jeg meg og er redd for å bli misforstått:

- Jeg har avsluttet arbeidspraksisen min og er i en mellomperiode uten noe bestemt mål eller slutt. Det er mange grunner til det, og en av dem er at alt stadig har blitt verre og nå har nådd et punkt der jeg er for sliten, for redd og for mørk til å late som og håpe det går over. Jeg vet bedre. Jeg må ta tak nå, mens jeg fortsatt vil og har mulighet. Hadde jeg hatt gode, korte svar på hvorfor, hadde jeg kanskje ikke behøvd å være redd og skammet meg slik, men jeg har ingen svar som passer inn i den forventede dybden og rammen fra den som spør. Hvordan går det? eller Hva gjør du? eller Hvorfor? høres så greit ut, og vi spør og spør i øst og vest. Jeg spør sjelden lett om slike ting som kan være vanskelig å svare på, fordi jeg vet hvor tøft det er å bli stående igjen som den som enten måtte lyve eller si mer enn hva som var komfortabelt, for å forklare. 

- Å ha sagt opp leiligheten min. Jeg tror jeg gruet meg og mannet meg opp i tre uker, og så var det hele over på tre minutter. Og det gikk fint, ble mottatt med forståelse. Men inni meg kjenner jeg en ekkel følelse av å ha gjort noe galt og måtte unskylde meg, forklare meg og gjøre opp for meg hver gang jeg ser dem. Enda jeg rent objektivt vet at jeg ikke har gjort noe galt og verken må unnskylde meg, forklare noe eller gjøre opp for noe som er en helt naturlig og uunngåelig del av det å leie ut og å leie. 

- Kroppen min. Til tross for at sommeren så vidt har begynt, lengter jeg til høst, mørket og lange jakker, skjerf og store regndråper hardt mot ruta. Jeg er ikke klar for å kle av meg lagene mine, og jeg vil ikke at noen skal se. Det var lettere da alt var tynt og jeg var kald. Det er lettere å kle seg større og finne varmen enn å ønske seg mindre og kjøle seg ned. 

- Å lese blogger og følge profiler på sosiale medier som jeg egentlig ikke følger av andre grunner enn at det er en tvangsmessig spiseforstyrret besettelse. Du skulle bare visst alt jeg klikker meg inn på, sluker ord for ord, bilde for bilde, snoker rundt i og sammenligner meg med. Jeg støtter med det opp om idealer og profiler jeg er dypt uenig i og forsøker å skille meg fra. Det er veldig motstridende. Jeg kan og vil egentlig ikke, men det er akkurat som at jeg MÅ vite hva som står, hvordan de spiser, hvordan de trener, hvordan de ser ut, hva de har gjort i dag, og hvor jævla mislykket, svak og dum jeg er i forhold. 

Ukens beste:

Definitivt det å treffe igjen en ny venn som jeg bare har møtt en gang før og likevel føler jeg har kjent for alltid. Noen personer kjenner deg fordi de kjenner igjen seg selv i deg, og motsatt. Det er en underlig, trygg følelse. Og slike samtaler man kan ha med noen som forstår selv før du har sagt et ord, de både sitter lenge i og er selvutviklende på høyt nivå. Takk! Og på gjensyn. 



Ukens øyeblikk:

Dette: 


Ukens trening:

Jeg vet ikke hva som er mest anstrengende, å bruke kroppen fysisk eller å tenke konstant. Jeg har i hvert fall gjort begge deler, med en blanding av lindrende slitenhet og krevende slitenhet. Trening er gift og trening er medisin, det kommer an på dosen og omstendighetene. Akkurat nå er det gift fysisk, men jeg kunne ikke klart meg uten psykisk. Og noen ganger er det bare godt, men det er gjerne de dagene jeg går fremfor å løpe, og underveis kan ligge i en blomstereng eller dyppe føttene i iskaldt vann. 


Akkurat nå:

Akkurat nå er jeg dårlig selskap altså. Den der bakken tar aldri slutt. Jeg må på forhånd beklage til alle de som kanskje treffer på meg, for jeg prøver hardt å ikke prøve så hardt å late som at alt er bra når det ikke er det. Korte svar og uttrykksløst ansikt kommer kanskje som en overraskelse, for jeg har brukt mange år på å bygge opp en slags forventing hos andre om hvordan jeg skal være. Det virker som en enkel løsning, men fungerer dårlig på sikt, og det er forbausende vanskelig å bryte ut av også. Her er jeg og prøver. Kanskje kan jeg også da le mer hjertelig og snakke rett fra hjertet, ikke bare når ting er bra, men når ting er dritt. Få ting føles mer befriende enn å le når du er sur, trist, redd eller rasende. Følelsene ligger allerede helt i overflaten da, og noen ganger kan de fiskes opp med bare hendene. 

I helgen: 

Her er fire ting jeg vil gjøre i helgen:

- Ta årets første bad. Jeg angrer allerede på forhånd. 

- Spise frokost på trappa. 

- Kjøre innom et gartneri og velge et par planter til å ha i krukken utenfor døra. I vinter har jeg hatt lyng og en bitteliten tujaplante der, men etter en hard vinter har de takket for seg, og for at det ikke skulle se så tomt ut, puttet jeg midlertidig tre grønne plastikkplanter nedi der. Det ser ikke bra ut. Uff. 

- Planlegge en tur jeg kan glede meg til. Jeg liker den reisende Thea. Spontan, energisk, løsningsorientert, effektiv, modig, litt sprø, bekymringsløs og trygg. 


Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Igjen. Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. Igjen. Jeg må spørre igjen. Helt til jeg får et svar, eller i det minste et lite vink. De hvisker og tisker og fniser litt sjenert, det bobler og banker og gnager sånn forsiktig. Og dypt inni der et sted svarer et godt gjemt mot at: jeg vil ha det du vil ha. Det var kanskje det verste og det beste jeg kunne høre. For jeg vet kanskje mer enn jeg tror, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det høyt og fremdeles stå rak og gå videre. 

 

 

 

 

Mellom

Skyggene omkranser meg. Det er alltid for langt mellom meg og livet. Mellom er tanker og bekymringer, vegger, murer, låste dører og nummen hud. Stillheten. Så sliten av å gjøre meg så ufattelig liten.  

Et ansikt hovent av gråt og salte renner nedover bleke kinn. Det er forbasket lyst. Jeg myser, men kan ikke stenge ute eller stenge inne. Mørket er uendelig mye mørkere i mai. 

På en brygge tok jeg av sokkene, dyppet forsiktig først en tå, så to, så ti, ned i det kalde vannet. En stikkende kraft strålte oppover i kroppen, nådde helt inn til det mørke hjertet. Sjokkstartet et dunk, og et til, og plutselig, for et sekund eller to, var det ikke noe mellom lenger. Kulden ikke lenger like kald. Jeg lukket øynene mot sola, bruste med beina, fikk kjølige dråper i ansiktet. De blandet seg med tårene og ble tørket i en vennlig vind. 

Noe må holde meg. Jeg gjorde det og lot det skje. Når du holder rundt og blir holdt på samme tid. Da er det ingen ting mellom. 

Det går ikke bra, og mellom meg og livet ser jeg bare begrensninger. Alt svever over og rundt meg, jeg har ikke armer nok til å holde fast i det viktige, ikke høyden til overblikk eller tryggheten til å slippe opp og gripe tak.

Men noe mildt og helende kan likevel finnes i det lille og uviktige. Et blaff av uventet friskhet gjennom kalde tær, tårer som blander seg med vanndråper over stille vann. Et kjærtegn fra varmen og varme pust. Når armene ikke strekker ut får de i det minste strekke til. Jeg tror det er viktig og stadig viktigere å være nær, på alle mulige måter. Kun da kan avstanden bli mindre mellom da og nå og det som kommer. Mellom deg og meg. Mellom utenpå og inni. Bli ett og det samme.  

 

 

 

Denne uken - ord for ord

Ukens beste:

En kuleis med sjokolade i beger til meg og en softis med sjokoladestrøssel til bursdagsfarmoren min. Jeg tok henne med til en isbar hun og farfar pleide å ta oss barnebarna med til da vi var små. Begge hadde en liten klump i halsen der vi satt rundt bordet som to forandrede mennesker. Farmor uten farfar og jeg som voksen. Vi snakket om da og nå og etterpå. Det var fint å dele dagen med henne. 

Ukens følelse:

Angst. Den kommer smygende om morgenen, like før jeg våkner. Så henger den der, som min lille, personlige uværsky, og gjør dagen mørk og uoversiktelig, uforutsigbar som været, og meg redd. Den hviler på puten min om kvelden og gjør det vanskelig å sovne. Den etterlater meg kald og urolig, og alle planer blir for store og alle drømmer blir mareritt. Maten er skummel og kroppen er skummel og hjemme er skummelt og jobben er skummel. Jeg vil gjemme meg, men den følger med. Det er umulig å løpe fra den, og hardt å løpe med. Jeg håper noe kan slippe så jeg kan se klart igjen.  

Ukens musikk, podcast, film og bok: 

Jeg er en lettbegeistret person. Lettoppslukt, lettrørt og lettbeundrende. Takk for at jeg finner slik en glede, trøst og inspirasjon i alt rundt meg, bare jeg minner meg på å være der, åpne øyne, ører og hjerte for inntrykk. 

Hør på denne: "Long live", av og med Taylor Swift. Åh, Sarah, dette er sangen vår. Long live all the mountains we moved, I had the time of my life fighting dragons with you. 

Og hør på denne: The Robcast episode 74: A Good Morning with Elizabeth Gilbert. Dette er en podcast med to av mine favorittinspirasjonspersoner. Jeg tipser gjerne om flere siden, og tar imot tips tilbake med takk! 

Se på denne: "The Intern". Har sett den to ganger på en uke, fordi jeg så den og ville se den med mamma også. Den gir både latter og tårer, om du er typen. 

Les denne: "Bjørnstad", av Fredrik Backman. Denne elsker jeg allerede så mye, etter to kvelder med lesing på senga og en tredjedel på vei. Faktisk leser jeg den på svensk, da den ikke har kommet på norsk enda, desto mer å elske! Eller hur?

Ukens dårligste:

Definitivt at våren krympet seg for høststormer i april. De ser så kalde ut, de små, grønne knoppene på trærne, som gjennom vind og snø og hagl så gjerne vil vokse, vokse og springe ut. Det rareste skjedde en ettermiddag da jeg tittet ut vinduet og så sol og friskt vær, lot vantene ligge og pannebåndet ligge og kjørte mot skogen for å løpe på sti. På veien dit samlet det seg små skydotter til en større skydott, helt harmløs så den ut på avstand, men under den herjet vinden, og snøfiller og isklumper haglet mot ruta, og det hele blåste med meg til skogen og fulgte meg de første kilometerne innover blant trærne. Jeg stappet telefonen ned i tightsen og gjemte hendene i genseren og forsøkte å løpe meg varm. Med ett var vinteren over igjen, og sola tittet frem og jeg plumpet i en dam og hutret hele veien hjem. 

Ukens øyeblikk:

Jeg gikk tur med mamma og hunden deres en fin ettermiddag, og mamma hadde velsignet meg med noen strofer av "Det var julekveld i skogen..." tidligere på dagen og den spilte om og om igjen inni hodet mitt til jeg til slutt ikke orket mer og tok initiativet til å fjerne den fra hjernen ved å synge den høyt. Så gikk vi der, en i kåpe og en i dress (du kan selv gjette hvem som var hvem), og gaulet på den rareste julesangen som finnes, småkranglet om hvorvidt det var fir'ogtyve eller fir'ogfemti år siden noen hadde hørt i fra den eldste sønnen i huset i skogen (intern tekstdiskusjon), mens hunden brydd og overdramatisk lot som at han ikke ante hvem vi var. Vi lo så vi nesten ikke kunne gå. Og gikk litt til før vi gikk hjem og drakk te og så på to filmer i strekk. 

Ukens trening:

Tungt, det har vært tungt. Kroppen min er ikke helt i slaget, og det er kilde til mye bekymring. Enda jeg forsøker å ta bedre vare på den, reagerer den med utmattelse og kraftløshet. Tvangen i treningen tiltar jo mer usikker jeg blir på kroppen, og derfor kan jeg heller ikke la den hvile. Dette er ikke bra. Jeg vet. Jeg vet mye, men får gjort veldig lite med det. Jeg behøver hjelp og jeg skal si det nå. Men, jeg liker at skogen ikke er så fuktig lenger, slik at jeg kan løpe i grønn natur og suge til meg med grådig sjel. På en av disse turene var det at en diger rådyrbukk hoppet ut på stien rett foran meg, og vi ble skremt begge to og fortsatte å løpe i samme retning, den først og jeg etter. Stakkars, han glemte liksom at han kunne hoppe inn blant trærne til høyre eller venstre og med det bli trygg fra løperen som jaget etter, så vi fortsatte slik i noen sekunder, før han plutselig husket og tok sats og forsvant bak en gran og det ble stille igjen.  

Akkurat nå:

Sitter jeg nydusjet i ren pysj i ren fleecemorgenkåpe med te i koppen, varme i kroppen, middag i magen og blomster på bordet. Jeg er hjemme alene, etter noen netter borte, og forsøker å gjøre det til en hyggelig greie. Snart begynner Norske talenter, og ellers skal jeg lese bok og skrive litt før jeg legger meg akkurat sent nok til at jeg kanskje får sove litt lenger enn til klokka seks. Jeg savner storesøsteren min ekstra mye i dag, og har mye på hjertet som jeg må få følt av meg på et vis. 

I helgen:

Helgene mine er ofte blanke. Jeg blir sliten av planlegging, fordi jeg aldri får bestemt meg og derfor må planlegge for både hovedplanen, reserveplanen, den andre reserveplanen og hva som antagelig vil skje når ingen ting av det planlagte skjer og så videre. Jeg skal en tur i bursdag, og jeg skal en tur i skogen. Jeg har lyst til å ta bilder og bære med meg gyngestolen min ut på trammen slik at jeg kan sitte der og lese i vårsola, om den finner det for godt å stikke innom. 

Ukens spørsmål:

Hva vil du ha for å bli glad? Jeg spør kroppen, jeg spør magen, jeg spør hjertet og jeg spør sjelen. De tier og verker og skriker og knyter seg. Og dypt inni der et sted svarer et forsiktig lite glimt av håp at: det er nok at du spør. I dag er det nok. I morgen får vi se. Ikke glem å lytte. 

 

Drevet av frykt


Det slo meg at jeg er en person som ikke drives av noe annet enn frykten.

frykten for å mislykkes

frykten for å misforstås

frykten for å bli latterliggjort

frykten for å bli feit

frykten for å bli dum

frykten for å bli lat

frykten for å hates

frykten for å være til bry

frykten for å bli forlatt

frykten for å dø

frykten for å være synlig

frykten for å bli stor

frykten for å bli alene

frykten for å gjøre feil

og den frykten får meg til å gjøre det jeg frykter aller mest:

å ikke leve, av frykt for frykten. 

Tenk deg hva som ville skjedd om du lot deg drive av kjærlighet i stedet? Det var søsteren min som spurte. Jeg vet ikke, svarte jeg, antagelig for redd for å finne det ut. 

Jeg er inne i en tung periode. Jeg er litt som været akkurat nå. Holder fast i noe som holder vårens liv på avstand. Kulde, vind, snø og grått. Jeg lengter til vår. Kanskje kommer den snart. 

 

 

 

Himmelen holder oss



En pute i ryggen og myke klær omfavner kroppen, svøper meg inn i et teppe og en verden av trygghet. Jeg har lest ferdig en nydelig bok i kveld. Den gjorde at jeg gråt litt og fikk lyst til å bli mamma likevel og skrive bok og være ute i naturen som alltid venter på meg. Det er lenge siden sist jeg kunne sitte ned og bare lese. Jeg tenkte på den gangen du lå i overkøya og jeg under, og i all hemmelighet, lyttende etter de som våket over oss etter sengetid, med lommelykt under dyna, leste til vi sovnet. Jeg savner det. Jeg håper du har en bra dag.

Jeg håper du finner noe du har lett etter og hviler i et øyeblikk. 

Alltid er du elsket av en som stirrer mot himmelen og trøstes av at vi deler den. 

Himmelen holder savnet og holder oss forbundet med noe konstant. Det er aldri helt mørkt og aldri helt lyst, og langt borte blir nært og nært blir langt borte. Nå kan forbinde, men ikke siden.

Jeg er ikke redd for å savne deg, det forteller mer om hva jeg har enn hva jeg mangler. Lik bøker holder på stemning og minner og historier, mens utenfor permen er det stille og flatt. 

Du må åpne for å føle. Dykk inn. 

Den siste tiden

Den siste tiden har jeg vært opptatt med å tenke, og å tenke på det å tenke. Den siste tiden har jeg vært opptatt med å bli eldre og ønske jeg var liten og ønske jeg var stor. Den siste tiden har jeg vært stresset, forsøkt å bli mindre stresset, ikke fått det til, gjort meg selv mer stresset og sånne ting. 

I en vanndam badet to fugler, jeg var der. 

Det har vært påske, søknadsfrister, bursdager og april. Noen dager har det snødd, andre dager har det regnet. På bordet står en bukett tulipaner jeg har fått av pappa, jeg har en ny, 3 meter lang ladekabel til mobilen min som erstatter den på 10 cm. Det er ingen frihet som å kunne lade telefonen i stua på do. Jeg har kjøpt meg en bok på svensk, en ny bukse, en bluse i størrelse medium fordi den var så trang rundt armene. Broren min er elendig på å stokke kort, søsteren min er litt bedre, men det har vært herlig å spille likevel. Jeg er en dårlig taper med mye flaks. Her om kvelden sov jeg på hotell. En morgen løp jeg i en nedhugget skog, en annen svømte jeg i et utendørs basseng på toppen av 13. etasje. Bilen min har nye trommelbremser, og jeg har sitti på huk ved hvert dekk og fylt i akkurat passe mengde luft. En av plantene mine får nye blader, sånn like etter at jeg hadde tenkt til å gi den opp. Jeg har spist kebab for første gang i mitt liv og belgisk vaffel til frokost, alt på under 12 timer. En morgen sov jeg til ni. 

Jeg føler meg tung, samtidig som alt er svevende kaos. Uhåndgripelig flyktig. Kanskje trenger jeg mer tid, kanskje trenger jeg å gjøre. 

Utenfra kan nok ingen forstå, men det gjør ikke så mye lenger, for jeg forstår selv.   



Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. Det kommer til å gå bra. 



Et tre i full blomst, jeg var der. Stolper med kjeder av lys mot himmelen, jeg var der. 

To søstre i et vindu. Jeg var der. 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
Thea

Thea

25, Oslo

Jeg er ingen pusling, jeg driver med pusling. Først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett. Mer Thea. Jeg støtter Sunn Fornuft-plakaten, og alt den står for og setter fokus på. Ikke la en liten del av virkeligheten, pyntet på og forherliget, forringe din eller andres helhet!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits