hits

Hele jeg i en haug i gangen

Det gr bra. Det gr bra. Det gr bra. Det gr som regel bra helt til det ikke gjr det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det snn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit fr jeg falt.  

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms p telefonen, noe med en samtale i gr, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planls, noe med hsten som kommer og er helt mlls, noe med noe som skjedde p Gaustad i gr, noe med noe jeg ikke tr snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjrlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg vre rundt andre mennesker da. Det fles som at alle tankene blir ord, alle flelsene trer, og jeg vil ikke at noen skal sprre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, hper det holder. Hper ingen spr, for det gr ikke bra n. 

Jeg svelget trene som vget seg fram, sa jeg er sliten

sa jeg m g, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rd mann i det frste lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk p rdt, tenkte at det er for langt hjem, n kommer mrket, jeg kan ikke stoppe trene fra flomme over, over lekeplassen, knuste bittesm kastansjentthylster under sandalene der jeg nesten lp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der hndverkere hadde stablet verktykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten mte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, flte meg kvalm av flelser, nkkelen i den ene hnden, den andre hnden holdt nkkelhnden fast, fikk vridd om. Lste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftlshet fikk alt til rase nr jeg kunne la det rase, umulig holde oppe veggene, murene, hendene, trene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnls trishet. Hvordan havnet jeg her p ti minutter? Det gr bra, det gr bra, det gr bra, sier jeg, helt til det ikke gjr det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet p drmatta, helt trevt i det ene hjrnet. pnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, fr sol p trne. Skriver litt. Hrer p trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Fler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Nr det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte vre enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Fler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen fr. Er redd det en gang vil vre for langt hjem. Er redd det mrket, alt det er, alt det tar.

Er ikke s stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg m g.

Er ikke s liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg f vre her?

 

 

Sommer(opp)tur og det brutale mtet med havregrten



Denne uken har jeg vrt p ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk. 

Ved tidligere anledninger har jeg som regel vrt hun som str forhindret igjen p grdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgrde p sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.

Faktisk betalte jeg for turen p en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at reise p tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare la vre dra nr jeg frst hadde betalt. Noen ganger kan det lnne seg i livet vre konomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turflget var kanskje det tryggeste turflget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vrt helt tullerusk. 

Turen gikk til Horten, som er et srdeles undervurdert reiseml. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra n forbinder jeg Horten med flotte lvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt p til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrtte forsk p filme en morsom boomerang til Instagram, skravling p brygga, at jeg endelig klarte stupe slik som bestefar alltid stupte fra flten, de vgale spurvene som spiste potetgull fra hodene vre p stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde by p. 



12 ting jeg lrte av vre p sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkrlig rekkeflge):

1. Min verden er full av fine folk.

2. Det finnes andre som er like begeistret for ligge og flyte p ryggen i blgene som meg.

3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bllukt i hret som meg.

4. Hotellfrokost overgr faktisk havregrten.

5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende handle p Europris. 

6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser. 

7. Det er mulig vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende gr rett vest en stund. 

8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga. 

9. Det er veldig hyggelig lpe sammen med andre. 

10. Det er veldig hyggelig spise sammen med andre. 

11. Det er veldig hyggelig dele rom med andre. 

12. Noen ganger er det mer utfordrende komme hjem fra tur enn vre p tur. 
 

I dag vknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at mtet med livet og havregrten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig l hjemme og ventet p meg. Derfor har i dag vrt en Thea-forsker--ta-vare-p-Thea-dag, og det gikk ikke s bra, s det er planen for sndagen ogs. Overgangen fra leve i en sommerturboble og vre rundt fine mennesker hele tiden til komme hjem til kampen for tilvrelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg br vre redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper. 

 

 

Et krater av flelser under en stjerneklar himmel

Hver gang jeg begynner skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke fullfre en tekst, jeg vger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen n. Listen over halvferdige dikt og pbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.

Jeg blir smkvalm av lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i mte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slr og slr forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjrlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjrlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tle slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i mte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg grter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung br av frykt jeg brer med meg. Stenger ute, stenger inne. 

Jeg er redd det jeg trenger si ikke er noe de nsker hre. Og jeg kan ikke si det fr jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkeflge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la vre.  

Det er rommet i meg som alltid er lst. Det brenner der inne n. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse flelser, minner og tanker. Det har gtt lett sirkle rundt dette og skrive om alt som foregr i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil fle alt det p en gang.

S jeg grter ikke. Sier ingenting. 

Men n brenner det alts der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, ryken legger seg over de fine tingene som jeg hpefullt har spart p rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er s sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig n. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer. 

Men s ser jeg henne. Hun ligger sammenkrllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter p at det skal bli trygt komme fram. Hun hper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser p og venter ogs. Det m vel komme noen. 

Det m komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt se p. 

Hun venter p noen, og jeg kan ikke vente lenger. Lper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort nr jeg ser p henne, hun gjr seg tung. Hun er den tyngste bren av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og s veldig varm. Hun sier ingenting. Hun grter ikke. 

Utenfor synker vi sammen. 

Det er over n, sier jeg. Hun rister p hodet. Hun har mrke yne, skremmende kjente. Hun rister p hodet. 

N begynner det.

Sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte.

Ingen vil fle alt det, men det er det vi gjr. 

Fra da er hun min br. Hennes lille, dirrende hjerte. Jeg kan romme. Jeg kan tle. Hele henne. 

Hun grter ikke. Hun sier ingenting. 

Jeg er her n, sier jeg. N begynner det. 

 

Hva skjer med et hjerte som holder alt?

Det slr ned i oss der vi synker sammen. Hele vr eksistens. Et krater av flelser under en stjerneklar himmel. 

Jeg ser meg rundt og ser bare meg. 

 

 

Tar sommeren tilbake

Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt n.

Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe p lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, vkner i lyset morgenen etter, tidlig og hpefull, lysebl himmel. Jeg kan lpe langs havet og bade fr jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal vre helt rlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det fles ha p langbukser faktisk. For jeg kan ha p shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.

Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjr det, tar sommeren tilbake. Det er p hy tid. Under sola, gress under trne, en underlig flelse av passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Hre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vr, stup uti havet vrt, vr her med oss. Jeg tror jeg vil det. 



S fr det heller vre at noen dager ikke er like gode som disse har vrt. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, ogs jeg. Noen dager trenger jeg fire forsk p og av og p og av og p og av og p og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klr som passer og lper to mil for roe meg ned etter det.

Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. P sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig fornekte noe jeg har satt ord p, vanskelig dekke over noe som er sagt hyt. 

Her og n kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra "nei og nei!" til "ja-ja...". Fra "dette er ikke min kropp" til "dette er kroppen!". Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice p Fontenehuset og det ble superviktig skrelle epler i en sammenhengende skallremse, s vi kunne kaste den bakover over hodet og nske oss noe. Jeg nsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet opp hylla med vannmugger og under komfyren og i en krll p gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.

I dag har jeg trua, alts. Natta! 


 

 

 

Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet


 

Det finnes helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra. Jeg kjenner mange av disse. De er FULLTIDSHELTER og SUPERMENNESKER med store bokstaver, for det skal mye menneske til for vkne hver dag i sitt eget mrke og prve igjen, prve og hpe og feile og prve. Igjen og igjen. Du har liksom alt tape og vet ikke hva det vil si vinne eller om du vil kjenne forskjellen, for tap og vinn skjer med samme sinn og forandring tar tid. 

Jeg er venn med mange av disse. Vi kan kjenne hverandre dypt og inderlig uten egentlig kjenne hverandre s godt. Som om vi er stilt inn p samme frekvens og bare kan hoppe over alt skurr og reklame og simpelthen lytte til hverandre.

Det er bde det beste og verste med finnes for hverandre. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er bde det beste og verste. For helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det s bra, kan ha det veldig vondt og ikke ville bli funnet. Eller de kan glemme at det er viktig at de finnes, eller hvem de er, eller hva de vil, eller hvor de er, eller hvordan det kan bli, eller hvorfor de er, eller de kan tro at det er bedre uten dem. Det er det verste. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet, men hvor er du n, nr du forsvinner? Kan jeg f komme dit?

 

Armene strekker ikke til

ikke ut til alt og alle jeg vil

vre for

 

s da sitter jeg her med hendene i fanget

og holder rundt hpet ditt

til du vger tro igjen

 

jeg er her, jeg ser deg, jeg vet

la meg

 

 

 

Tilfriskningsprosessens kroppsfornektelse

Dette har visst blitt en vrlig tradisjon. S fort lvet spretter, gr garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklr sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervs og ukomfortabel bare jeg pner lokket p den boksen. Det er som om selvflelsen rakner i de nette smmene. De er s fine, men de er ikke mine sommerklr lenger, de er verken min strrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen fr jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrmningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prve den i gr, bom fast, et klaustrofobisk yeblikk, dette gr ikke lenger noen vei. N er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, fr jeg ble overrumplet av det evinnelige hpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet bde vret og kroppen, inns jeg at bde jeg og klesskapet p mange mter fortsatt str fast i tilfriskningens frste fase: fornektelsen.

Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet p den vekta, s stokket det seg for meg om jeg ble bedt om si tallet mitt hyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om p sifrene, trakk fra og la til. Ikke for lure noen, for behandlerne s ogs tallet hver uke, men for verne meg selv.

Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble hyt nok og kroppen min fornyd nok og jeg begynte fle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, mtte jeg rlig innrmme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg bde vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for frste gang i mitt liv ba jeg om bli veid med ryggen til, s jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av. 

Fornektelsen fr meg til klippe av alle lapper i alle klr, bde de lappene med strrelse og alle andre lapper som strrelsen kan ha lurt seg p. Det er ganske upraktisk. Jeg har delagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett p den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen fr meg til skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler p grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg gr i klesbutikker, som har vrt ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt ndt til ha noe ha p meg n som det er for varmt for vinterklr, s klarer jeg ikke finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prver plagg etter plagg i kun strrelse for liten og fler seg for stor for sommeren? 

Det er hpet i fornektelsen som fr meg til beholde alle de ubrukelige klrne og g tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prverom. Jeg fler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare vite. Jeg har flt meg midlertidig s lenge at jeg nesten har sluttet  tro p det de sier om at den flelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante p drive-thru midt p natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lrene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjpe klr som passer, mens hodet vil passe klrne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.

Om kroppsfornektelse er frste fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er frste fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et snt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint p andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke vre sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje m noe eller noen snart begynne provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start bli sint p klesstrrelsene i butikken i stedet for p kroppen i prverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare n med en eneste gang ta sommerklrne fra fortiden, lpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox? 

 

 

Oppvekst


Jeg er redd jeg har gravd langt ned n

til der hvor lyset ikke trenger gjennom den tyngende massen

og den tyngende massen veier for mye

gisp

 

selv for en som har gravd s dypt, med varsomme hender

ned til egne rtter, mitt tause rot, rop, et virvar av innviklede flelser og minner

Jeg m faktisk ned dit for se hvor dypt alt stikker, huske det gjemte

og kjenne trykket etter hva som manglet, m finnes 

 

s klart kan man se uten lys, uten luft

det blir helt uutholdelig og essensielt

ville leve

mtte opp

slippes fri

gisp

 

og med det lar jeg rttene vre,

de er som de var som de vil bli,

rydder kanskje litt i rotet, ja, du vet

fr jeg griper rundt mine sterke fester og lar meg lede opp igjen

 

opp igjen, gjennom og opp fra den tyngende massen

 

Der vokser et tre

med en trekrone p og 

millioner av sm grnne blader

 

s sttt som jeg str her,

kan jeg aldri rives ned av roten

 

 

Inneglemt mai

Hva i all verden skulle jeg gjre p Hovedya alene denne helligdagen i mai som attptil er bloggens bursdag og s forbasket varm? Jeg rakk angre og tvile allerede p bussen mot kaia. Den fremmede flelsen av hud mot sete fikk hjertet til nesten stanse og meg til nske at jeg bare hadde blitt inne. Hvorfor hadde jeg tatt p shorts? Den gamle bl, den eneste som passer n nr kroppen er strre en selvbildet. S dum, s dum som jeg kan bli, eller ekkel, eller begge deler. Eier du ikke skam, Thea? Jeg ville g av, og gjorde det p neste stopp. Sto der en liten stund og kjente vekten av strandbagen over skulderen, vekten av hpet som aldri blir mer enn det, vekten av alle planene som knuser mot livet og husket hver ting jeg hadde pakket og kjente lukten av solkrem i ansiktet og for helvete, det er bare mai, det er snart sommer, jeg er ikke klar for dette.

Det var et nederlag snu, og en god dose solkrem helt undvendig slst bort. Du vet, nederlag og slsing og slikt er vanskelig for meg, nesten like vanskelig som ha p shorts. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ta meg til i s mange timer om jeg reiste hjem allerede? Ferdigspist, ferdigtrent, veldig ferdig med vre inne for meg selv. Uten vite sikkert hva jeg burde gjre, gikk jeg p neste buss mot kaia igjen, sto med ryggen lent mot den kalde ruta i et par stopp til, nrmet meg folkemengdene, nrmet meg et inneklemt og grensesprengende angstanfall. Gikk av igjen, gikk p igjen, samme buss denne gangen. For en dag. 

P kaia var det flere som hadde tenkt som meg, at det sikkert var en fin dag ta bten ut til en y og finne et stille sted og ha en fredelig fridag for seg selv. Nei, stryk det siste. Alle var visst flere enn n, en som, ensom, meg. Ken til btene var lang og hyttalende, leende, selvsikker, isspisende, shortskledd. Mine bare bein fikk seg ikke til stille seg bak dem. Mine bare bein gikk fort forbi og tvers over Rdhusplassen igjen. S nrme og likevel s utrolig langt unna det de hadde, det de skulle, de de var. 

Det gikk ikke noen buss hjem igjen akkurat da, og jeg trengte forsvinne litt akkurat da, s jeg fisket opp kameraet jeg heldigvis hadde med i strandbagen og s meg rundt etter et sted forsvinne i motiver. Og slik gikk det til at en tur til Hovedya ble en tur til Akershus festing, og at disse bildene ble dagens trygge havn der like ved fjorden. Jeg gjemte mine bare bein, mine bare skuldre og min bare ensomhet bak linsa og gjorde meg opptatt med noe annet enn vre ute i shorts p hylys dag. I hvert fall for en liten stund, i hvert fall frem til neste buss hjem. 





Du blir forbausende fort ferdig med vre ute nr du fler deg s utenfor som jeg gjorde da. S jeg tok bildene jeg fant, gikk fort til bussen, gikk fort p, satte meg fort ned og tok fort strandbagen over lrene, bussen gikk ikke fort nok, jeg gikk fort av og fort over veien og lste meg fort inn, gikk fort opp trappene og pnet fort dra og lukket den fort og lste den bak meg, og s, sakte, gikk tiden igjen sakte og pusten fikk komme ned i magen og jeg tok av shortsen, dusjet solkremen av, tok p pysj, tok en kopp te, pakket ut av strandbagen, sjekket klokka, regnet ut hvor lenge det er til sola gr ned, hvor lenge det er til fredag, hvor lenge det er til jeg kan spise middag, sov en time p sofaen, orket ikke grte for noe av dette, fler meg mest sint egentlig, over at n aldri er nok og at sola bare skinner over det fine og fr samfunnets skygger til gjemme seg, og s

tenkte jeg at kanskje du ogs fler deg litt inneklemt og inneglemt i mai og at du trenger hre at du ikke er alene. S det sier jeg deg, og sender en klem og en tillatelse til fylle disse dagene med det du behver for fle at livet ikke er s helsvart som mrket i lyset. 

 

P godt og vondt

 

Det gjr vondt

gjre vondt verre

 

Det gjr jammen vondt

gjre vondt bedre ogs

 

 

Shit, det skal ikke vre lett, det her!

 

 

 

Hjemmestedet

 

Som liten tok jeg ofte med alle flelsene mine inn i et skap eller under en seng eller langt inn i skogen eller lst inn i kroppen eller bak noen esker p loftet

I kveld er jeg der med henne og holder

holder ut

holder rundt

holder fast

 

 

 

du skal ikke tro

 

Du skal ikke tro

at du er noe
 

du skal vite det 

 

 

 

mot en annen verden

 

jeg sukker

og lukker ynene for det jeg s og kjenner noe knuser inni meg

mens jeg henter en feiekost og skulle nske livet ikke var s dyrt og at hjertet ikke var s bart

som det det er i dag

 

jeg sukker

og lukker ordene i tankene i historiene om hvordan det var vre meg en gang

mens jeg leter i hylla etter en annen bok sovne til her jeg ligger vken og

skulle nske det kunne ende godt

 

jeg sukker

og lukker noen ute for kjenne hvordan det er faktisk hre til og fler det

gjr vondt  f vite at det betyr s mye bli sett selv nr jeg er liten og

jeg er stor n, slutter aldri lre

 

jeg sukker

og lukker opp en annen verden der jeg verken knuser eller knuger fortiden i hendene og

tror jeg drmmer men vkner og kjenner at det er helt p ekte at jeg 

tross alt har det bedre n selv om i dag gjr ganske vondt

venter noen p meg og jeg gr dit

 

 

 

p trygg avstand

 

det vil alltid vre dine

ord mot

mine flelser

 

 

 

 

Hverdagen kurerer bare nesten alt

P tirsdag vknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for pusse vinduer i morgenlyset. S det gjorde jeg, fr jeg kokte kaffe og nt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg fler jeg fikk gjort hele psken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte pskeuken, krympet og gjemte seg i mte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til p samme mten, og innen torsdag flte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende. 


(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/lping utendrs, har jeg ikke sett snurten av farger denne vren.)

Det triste er at det ble helg igjen allerede p fredag, og n er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grtt og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det s greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina fles som bly, knrne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg fler meg ikke mett eller pfylt av energi nr jeg har spist, stemmen er grtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, fr ikke sove og vkner ved soloppgang like trtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt puste.

Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og s tar tirsdag en styt fr jeg p onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig lsning p mine underliggende gnagsr. Og brtt er det fredag igjen. 

Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke s bra samle opp all grr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode p kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er presse kroppen enda hardere p trening og regulere flelser ved regulere mat. Det gir mye mening for meg n hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg m begynne jobbe med det parallelt med alle smtingene jeg jobber med her og n, fra minutt til minutt.

Det er kanskje p hy tid grave dypt for komme videre. Ned i flelsene, slippe de fri, grte litt, heve stemmen, sl i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein p destruktive runddanser, se med nye yne p gamle relasjoner og med gammel visdom p nye, st i valg og avgjrelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjr det med oss nr jeg skal vre meg? 

Vren har i hvert fall et enormt potensiale til vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhpentligvis kommer krypende med litt tid og tlmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert. 

 

det er liksom greiere snn

 

det er en del ord inni meg som vil ut

men ordene mine var aldri ment for sre noen

og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot

 

s da holder jeg de inne, 

og s sres jeg i stedet

 

det er liksom greiere snn

 

peace out, og alt det der

 

det gr i tusen knas

i hodet

i hjertet g

 

 

Jeg kan lappe sammen meg

det kan jeg

 

 

 

 

Noen som deg

 

Det gjr litt vondt trenge noen,

det gjr faktisk det

Nr noen er opptatt med

bli trengt av andre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen har det fint

og du ikke vil forstyrre

 

Det gjr litt vondt trenge noen, 

det gjr faktisk det

Nr noen ikke vet om hva andre behver

og andre ikke klarer si

 

at akkurat n s er jeg sliten av klare selv

og ganske trist

og det er ikke sikkert jeg kan tulle det bort i dag

det hjalp ikke lpe heller

 

for i dag s gjr det vondt

over alt, helt inn

og 

og

 

og jeg trenger

 

noen

som deg

 

 

 

Fontenehuset, et sted finne, finnes og bli funnet

                          (Et bilde fra i fjor, i lengsel etter pent vann, grnn skog, bare tr og vr)

N skal jeg prve samle de riktige ordene til formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forskt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for sm, dette er for stort, dette er for godt til vre sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant: 

Fontenehuset i Oslo

I morgen er det seks mneder siden jeg pnet dra inn dit for frste gang. N er det nesten vanskelig g derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg fr vre der. P de siste seks mnedene fles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 r i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende hplst. N gr det fremover, s fort at jeg knapt holder flge med egne fremskritt. 

Til n har jeg vrt varsom med dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppflging i helsevesenet. Frst og fremst fordi det er svrt individuelt hva man har behov for og utbytte av, men ogs fordi jeg dessverre har flere drlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken rde eller frarde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseomrde, men jeg oppfordrer som alltid til vre pen og rlig og oppske hjelp nr du trenger det. Likevel velger jeg alts skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil vre det riktige for alle, men fordi det kan vre det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, s vil jeg vre en som forteller om det. 

Men, fr jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du f vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom gi medlemmene muligheten til finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene p huset. Hver enkelt fr den sttte og veiledning man nsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, bde p huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer p huset; alle menneskemter der, arbeidsoppgavene som gjres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper. 

Du kan klikke p denne linken for komme rett inn p hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er alts "mitt" hus. Jeg flte meg hjemme fra frste sekund.

For oppsummere dette, kan jeg si at:

Fontenehuset er et sted  finne, finnes og bli funnet. 

Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd hp og spede drmmer.

Fontenehuset er et sted med pen dr og hyt under taket. 

Fontenehuset er et nytt utgangspunkt. 

(et bilde fra Mlen for lenge siden, bare fordi det er s optimistisk og fint)

Det er vanskelig beskrive flesen av plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp lete etter. Her var den, lsningen, liksom. Alt og alle jeg behvde, under samme tak. Her var den genuine jeg ogs, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tr, hun som vil, hun som ler, hun som prver, hun som vil vre en del av et fellesskap og kan smskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, s glad er jeg for se henne igjen. Tenk at det er snn jeg er. Tenk at jeg kan f vre snn. 

Livet var s lenge redusert til handle om overleve. Det er nye tider n. Jeg tror det m kalles levestadiet. N skjer det. Det er n det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedevrelse av hp og fravr av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og frre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart. 

Og apropos skrive mer her p bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behvde den til trre si det jeg ville si, fle det jeg flte, holde meg med selskap i all ensomheten, sttte meg nr jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.

N kan jeg vre hele meg uten bloggen, srbar og sterk. N har jeg det jeg lengtet etter. N er min stemme min, mine ord mine, mine flelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg mtte vre. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et nske om forst og akseptere. 

Jeg skulle nske alle de som har mtt meg fr kunne se meg n. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile p tusen mter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har ftt nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min fles mer verdifull. Jeg kan vkne med forventning til dagen og prioritere det som gjr meg godt. 

Takk for at dere gjr livet mitt til et sted jeg vil vre. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere p Fontenehuset i Oslo, venner, familie, sskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg fle at ogs jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som fr meg til betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:

"Hva om
jeg er s bra
som du tror"

Dere er brikkene jeg manglet. N henger alt sammen, n kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant. 

(et bilde fra forrige uke, vakker vrstemning i skogen)

 

 

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal vre.

Dette m vre den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det bde som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve p ordentlig, men ogs formidle det ekte, det nre, det vanskelige og det som er bra. N har det frste hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan vre frustrerende kjenne at jeg ikke klarer finne tiden eller evnen til f de skrevet ned. 

Mennesker fyller n mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rmmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som fr vre bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, alts), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjre slikt jeg behver, vil eller fler jeg m, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for vende tilbake til det sosiale liv. Denne blgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til vre alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg fler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.

Jeg er heldig, jeg har mange, og noen fr ha meg. 

 

Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat n. Nr dagene er gode, er det helt ok vre den jeg er. Gjre det jeg gjr. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte fler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig ml. Det handler mye om vanskeligheter med sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til legge til mer, men ekstremt drlig til trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene p pause og forsker finne ro og tilstedevrelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/m-tanker, dukker det kanskje opp en rliten, nrmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og rlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da. 

Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i mte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mnster. Jeg beveger meg usttt p en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men s kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare ogs dette. 

Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til vre med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, snn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rtt og direkte. 

Til neste gang, lov meg lytte litt ekstra godt etter nr tankene taler for deg. Hva vil du, snn egentlig?

Det er en verden der ute, det er vel der vi skal vre. 
 

 

Med isroser p yevippene

Med isroser p yevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vintervret. Det gr sakte p isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utlmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen lper med knasende pigger, selv prver jeg lpe litt mindre og g litt mer p ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig suse nedover bakkene, selvflgelig.  

Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene gr, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg p at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.

Men s tenker jeg at det kanskje er bedre vre opptatt med  leve, og at hele hensikten med denne bloggen var finne ut av det. At det er bedre snakke med folk, le med folk, vre med folk, enn sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre bli sliten av vre meg selv, enn bli sliten av forske forklare hvem jeg er. At det er bedre gi av meg selv i mte med andre, enn gi av meg selv til et tastatur. Nr kveldene kommer, og dagene har vrt fulle av menneskemter, flelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn fylle p med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.

Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. N innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg fler p ved leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake n som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det. 

Derfor vil jeg tillate meg ikke fle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke vre et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye si og tanker jeg vil dele, men ikke p bekostning av levde dager.

Flelser kan fles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utlmodig etter fle, jeg vil se, jeg vil hre, jeg vil smake, jeg vil vre. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve. 

 

Og s smiler jeg

Jeg har ikke tid til bruke tiden min til bare f tiden til g lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vrt til n, eller hvorfor alt livet har by p, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men n forandres forsiktig alt det, s gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som fr, og det gamle fles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. ville s mye p en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.

Du har tid, hvisker jeg mildt nr det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om nr livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg nr jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.

Jeg har troen p at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.

Og det jeg vil er synge, lne noter p biblioteket og spille piano til, melde meg p skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, lpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til hre p musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese p senga.

Kveldsmat og te med lillesster, g p kino, ofte, ta en helg p fjellet, skrive bok, ta med skiene p bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri fr har vrt, huske p de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjre yoga p et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg fle det jeg fler og si det jeg vil si, flette hret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile p ordentlig, glemme se p klokka, gi meg tid. 

Men. Noe m vike nr noe fr ta mer plass. Og det gir angst slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slr imot meg, pusten ut av meg, s er jeg der igjen, men ikke for bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner  bygge livet p? Kan det gi ro bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen bli glad i?

Du har tid, tenker jeg nr jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og s smiler jeg.  

 

"Vi skal ikke alltid mtte klare alt alene"

Frst ble jeg halt under en lpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke lpe fra noen ting. Og n som behovet for nettopp det er s uendelig stort. S skulle jeg vaske klr, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede p grunn av kneet, og klarte  legge fra meg alle nklene mine i kjellerboden og lse den utenfra med hengelsen, og med det lse meg ute fra bde bod, kjeller, inngangsdr, telefon og leilighet.  

Deretter brukte jeg en god stund p bare vre helt tom og tenke at kanskje det gr over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til ordne opp. Men i treningsklr og tfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for hjelpe meg. "Vi skal ikke alltid mtte klare alt alene", sa hun, og ynene viste at hun s langt utover og forbi det at jeg var lst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene p dra, og jeg fikk ut nklene og skrudde dra p igjen.

Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer gi. S jeg begynte  koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grnnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig bde s og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var s varm at vakuumet fikk lokket til poppe av og halve suppeporsjonen til eksplodere utover kjkkenet. Noen andre fr ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med trketromlet klesvask p sofaen. Men ingen andre gjr det, det er bare meg her, s etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne vaske. Da glapp lokket p flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tlmodighet.

En halv trkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe p, slang jeg i vasken, satte p springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, inns jeg at ogs kjkkenvekten hadde havnet der. N virker ikke den lenger. Den tler visst ikke vann s godt. Hva skal jeg veie havregryn p i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen g?

Resten av dagen har fortsatt deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare g og legge meg n. 

Jeg skjnner at det ikke skal vre s lett, livet. Men m alt jeg gjr bli s vanskelig?

 

Men i morgen skal jeg hvile

 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.

S mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare hre det bli stille. S, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag m jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, lpe ut dra og bli ferdig med treningen fr jeg rekker bruke opp energien p noe annet. Da blir det litt stille, nr kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjr litt vondt, det er godt.  

S fylles hodet av tanker igjen, en utmmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg m, hvem var det som sa at jeg mtte, den frste gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til mtte til slutt? Hvem kan si stopp? Nr er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo p stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, frst da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det fles nesten snn. 

Jeg kan lure p om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen. 

Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min ogs. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. P min mte, den eneste mten som gr. For det er vel viktig at det gr. Jeg m vel gjre det jeg m gjre for f gjort noe som helst?

S fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg gr dit jeg skal, er der, gr tilbake senere og s str jeg litt rett opp og ned fr jeg kanskje kan f spist noe middag. P den mten som gjr at jeg kan. 

Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snmke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg gr. 

Men i morgen skal jeg hvile.

Den kroppen som til slutt legger seg p madrassen, har ikke noe annet nske enn det. Sovner med hpet. 

Nok en natt. Nok en morgen. Vkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette drper renner nedover ryggen, jeg sitter p toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.

Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. M trene, forbedre, forbrenne, fortjene.

Men, i morgen skal jeg hvile. 

 

 

Trygt

 

To par yne lukkes i hverandre.

Med kjrlighet i hjertet i blikk i blikk.

Du er der. Det er trygt. Det er trygt bli og det er trygt g, det er trygt se

og det er trygt blunke. Det er trygt tie og

det er trygt rope. Det er trygt falle 

og det er trygt reise seg. Noen har

deg. Du har noen.

Trygghet gir

frihet.

Uten er man fanget. Lp av grde n,

jeg er her

nr du snur deg. 

 

 

 

Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag

Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik snne dager kommer og gr. Et hyt niv av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil vre tilstede i. Likevel har jeg ikke klart vre tilstede i noe av det i dag.

Jeg har brukt dagen til gjre slikt som fles trygt, fulgt tankene uten tenke p hva det gjr med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som utsette mltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la vre ta telefonen, bli stende foran speilet og forske finne noe ha p meg i s lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og s spise meg for mett, st over neste mltid igjen, g, g mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlst i eget hode og tenke at drlige dager ikke kan bli bedre. 

Det er for s vidt riktig. P den mten kan ikke drlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Frst m jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor fles det trygt agere p tankene? Antagelig fles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre mten, den snillere mten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter handle som fr. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet gjre enn legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjring og begynne grave/hugge/trkke meg mot et annet ml. 

Likevel m jeg vre realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vrt bra. Og midt oppi de dagene er dette s langt borte, og midt oppi dette er de s langt borte.

Jeg frykter mrket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten s stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha snne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det "trygge" ikke er trygt lenger og aldri har vrt det. Uansett hvor mange ganger jeg m erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke lses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlst av grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behver ikke. 

Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lrer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet. 
 

 

 

Nummer 201

Som alltid er jeg litt sen med disse mileplene. Det ble verken ballonger, kake eller feststemning denne gangen heller. Det er kanskje like greit, siden ballonger og kake er mer stresstemning for meg. Innlegg nummer 200 ble publisert under uvitende og rolige omstendigheter fra sofaen en ettermiddag for fire dager siden. Men, n har jeg alts talt opp, og dette er innlegg 201. Det er verdt et rlite hurra!

For en liten stund siden begynte jeg p arbeidet med lage en sikkerhetskopi av bloggen, med klipp og lim inn i Word, og vi snakker alts om totalt 152 975 ord. Det er s mye at jeg nesten ikke kan fatte og begripe at det gr an. Det er s mange ord at Word bruker ti minutter p laste inn hele dokumentet. Det er flere ord enn jeg noen gang kunne drmme om skrive. Og attptil er det ord fra og om meg, ord om mine tanker og flelser, ord som fr ble holdt inne. Ord jeg n verken skammer meg over eller er redd for lenger. Ord som gjr samtaler mulig, forstelsen mer omfavnende, ord som kan brukes i kampen mot den tause, ensomme lidelsen.

S hvordan gr det n, 152 975 ord siden den spede starten p mitt nye, mer pne liv? For vre helt rlig, s vet jeg ikke. Gr det bedre? Gr det drligere? Gr det framover, bakover, eller kanskje sporer jeg av? Spiseforstyrrelsen er p en mte en s stor og selvsagt del av meg at jeg ikke vet hvem jeg skal svare for. Dens seire blir mine seire. Mine tap blir dens tap. Mitt liv er bde mitt liv og s langt fra livet mitt som det kan g an. Jeg er ikke lenger like selvdestruktiv, men i hodet foregr krigen stadig mellom den delen som vil meg vel og den delen som vil meg vondt. Ofte fler jeg meg sterk nr jeg str imot sykdommen, mens andre ganger fler jeg meg sterk nr jeg fyer meg etter den. Kanskje vil det alltid vre snn. Men jeg tror at det kan bli bedre enn dette. At det m bli bedre enn dette. Det beste har ikke hendt enn.

Det er likevel en forskjell, jeg er ikke den samme som i mai 2016. Frst og fremst er jeg eldre, og en smule mer trygg og avslappet. Jeg bor et annet sted, nrmere venner og muligheter, og det er fint ha alt og alle mer tilgjengelig nr jeg plutselig har lyst og overskudd til gjre noe. Samtidig er jeg mye mer meg selv i mte med andre, den ekte, rlige og litt morsomme meg. Bloggen har vrt en fin arena til utforske egen personlighet og utvikle og utfolde meg og mine interesser. Jeg ser p meg selv med nysgjerrig yne, og begir meg inn i nye ting med mer forventning og forunding enn frykt og motvilje.

penheten her inne, bde fra meg, men ogs fra dere, mine trofaste og varme lesere, virker inn p livet utenfor bloggen. I relasjoner og menneskemter der jeg fr var engstelig, unnvikende og skamfull, opplever jeg n det motsatte.  Det fles som at mine venner, min familie og andre jeg mter ogs kjenner p denne nye, romslige mten omgs p, der ingen ting er for stort eller for lite snakke om. Vi er ikke lenger like redde for flelser, verken de gode eller de vonde. Jeg fler meg mindre og mindre som en belastning og mer og mer som en ressurs, en som bde kan gi og ta imot. Alt er mer ekte. 

For oppsummere dette, kan jeg kanskje si at jeg har tatt skrittet inn i livet igjen, som et sosialt, pent og kreativt menneske. Livet er uforutsigbart og vanskelig, hplst iblant, men ogs fint og glimtvis vidunderlig. Livet er mye p en gang, uansett hvordan man har det og hvilken livssituasjon man er i. I denne usikkerheten og de utfordringene jeg str i, krever spiseforstyrrelsen fortsatt sin plass, som en strategi for mestring, trygghet, kontroll og angstdemping. Jeg behver den for mte det som kommer, og den gjr det noen ganger litt lettere, for en liten stund, men aller mest enda mer vanskelig. Men jeg kjenner samtidig en trass og motvilje mot den, og et hp om finne andre lsninger, annet innhold som kan bli mer viktig, mer riktig. 

Derfor vil jeg ikke gi meg her. Jeg har ikke noe ml med skrivingen, annet enn fortsette, pne opp, lre og vokse. Leve litt p veien. Le masse og vre i dagene mine med hele meg. Hva vil det bli, hva venter n? Det vet jeg ikke. Men jeg er her. 

 

Stopper opp og sier NEI

Nyttrsaften og uke 1 er ikke min beste tid, det nye ret virker truende p min eksistens. Fylt av angst for januar og de ekstra utfordringene et nytt r frer med seg. Ikke utfordringer i form av alt som m forandres, men utfordinger med st imot presset om forandring. En angst for forventningene og hetsen rundt det som skal starte og sparkes i gang, uro og press over alt som n skal begrenses eller forbys. N skal vi bli nye, bedre, sunne, tynne, sterke, vakre, rike, dyktige, stressfrie, opphyede versjoner av oss selv. Og jeg som akkurat hadde begynt tro litt p at jeg er bra nok akkurat som jeg er. 

Jeg fler meg liten i mte med det. Som en liten og maktesls ingen med en stemme som nr for kort, ofte ikke inn til meg selv engang. Som en svamp som suger til seg alt, en magnet som trekkes mot alle retninger. Sveiper og blar og skummer meg gjennom tekst og glansede bilder, blir stadig mer frynsete, mer redd, mer usikker. Jeg som trodde jeg sto stdigere i meg selv n, opplever at jeg i stedet for stille meg kritisk til alt som skrives og presses p, begynner betvile min egen motvilje mot den type pvirkning. Betvile mine friskere tanker om at kroppen ikke har hatt annet enn godt av litt jul og litt hvile, at hjertet ikke har hatt annet enn godt av selskap og kjrlighet, at hodet ikke har hatt annet enn godt av slippe litt opp p regler og gi rom for intuisjon og egen frie vilje.

Detox, kickstart, periodisk faste, treningschallenge, no pain no gain, kjttfri, kur, sixpack, morgentrening, proteinpudding, forbrenning, treningsplan, laktosefri, squat 'til you drop, sukrin, glutenfri, lavkarbo, eggehviter, suppediett, fettfobi, svettefest, mammakroppen, sommerkroppen, regler, fitness, godtestopp, grenser, renselse, bare en mil til, bare et par kilo mindre, bare litt, litt, litt, jeg har kontroll, jeg har kontroll, jeg klarer det fint, jeg har det bra, jeg er ikke p avveie, ikke enda, jeg er sterkere denne gangen, jeg m, jeg skal, jeg trodde jeg ville.

Men nei. Jeg stopper det der. Stopper opp og sier NEI. Holder for rene, kniper ynene igjen og synger s hyt jeg kan p en irriterende sang s ingen lyder, ingen ord, ingen bilder, ingen syke tanker fr slippe inn og feste seg. Jeg m stoppe det der. For om jeg ikke stopper det der, mister jeg snart, veldig, veldig fort, evnen til stoppe i det hele tatt. Det er kort mellom tanke og handling i meg, det er veldig, veldig, helt ekstremt liten avstand mellom kontroll og tap av kontroll. Fremgang og tilbakefall. Det friske og det syke. Mellom meg og at jeg forsvinner.

Jeg har alt tape p fortape meg i det. Jeg har ikke kommet s langt for falle tilbake. 

Kjre du som leser. Jeg foreslr at du ogs, i dette yeblikk, trykker pekefingrene lett mot rene, lukker ynene, gauler p en sang du digger og vger tro p at du er bra nok akkurat snn du er. Finn mot til  st imot presset, til lytte mer innover enn utover, til lre deg selv kjenne og vre nysgjerrig p den du finner. Det er s mye som venter p deg. Det ekte, frie, tffe og kaotisk fortryllende livet ditt er ditt liv. Du bestemmer. Du har alt vinne p vre den du er. 
 

 

Med nsker om et godt nytt r

Det var ikke snn julen skulle bli. Men her sitter jeg n p sjette dagen, i pysjen, sipper til et glass appelsinjuice med ingefr og hviler litt mellom hostekulene. Immunforsvaret klarte ikke st imot smitten fra alle familire hold, og i samme sekund som jeg endelig skulle sette meg ned og bare nyte julen, beske venner og ta vare p meg selv igjen, da fikk jeg influensa. Hurra. 

Jeg har hatt god tid til tenke, og st i (eller rettere sagt ligge langflat i) angsten som kommer med ikke orke annet enn ta meg fra senga til kjkkenet til badet til senga, riste puta og trykke i gang nye episoder av Gilmore Girls p Netflix. Jeg gjr hva som helst, har jeg tenkt, bare jeg fr slippe denne vonde halsen og feberheten og apatien og kvalmen og reverken og hosten og hplsheten. Hva som helst, selv om det krype under teppet og ikke gjre noen ting mens jeg likevel spiser mine mltider, er noe av det mest krevende jeg gjr. 

Tiden og roen har hatt effekt, selvflgelig. I gr stablet jeg meg opp p beina og fikk tatt en dusj, i formiddag ruslet jeg en tur rundt i nabolaget, innpakket i ull og boblejakke. Det gr sakte i riktig retning, og jeg klapper meg p skulderen over egen innsats.  

Jeg ser p dette som en siste prvelse med vennlig hilsen 2017. Denne uken har virkelig satt mine vanlige tvangsrutiner litt i perspektiv. Antagelig har kroppen og psyken bare hatt godt av tvungen hvile. Jeg har verken ftt trent som jeg pleier, spist som jeg pleier eller gjort som jeg pleier siden fr USA-turen, men kroppen bde ser og fles omtrent lik ut, som et standhaftig og hndfast bevis mot spiseforstyrrelsenes vrangforestillinger. Skal 2018 bli ret hvor jeg, i egen hye person, knuser dette hjernespkelset for godt? Det er jo lov hpe, og viktig tro. 

N kribler det i hele meg etter hverdag og alt som kan hende i det nye ret. Jeg er klar. Jeg nsker meg bare bli frisk igjen, slik at jeg kan fortsette den gode utviklingen jeg var midt oppi.  

Et lite skravleinnlegg her alts, fra den sykes kjkkenbord denne siste dagen i ret. Jeg hper du gr det nye ret i mte med forventning og nye krefter. Uten krav, men med hjertet fullt av hp og sjelen full av drmmer. 

Klem fra Thea <3 

 

 

Julefreden

Nydelig musikk flommer mot meg fra stua der lillesster sitter og spiller julesanger p piano. En gang var det jeg som lrte henne det, og n er hun tusen ganger s god som meg. Mamma har fyrt i peisen, og Nure, familiens hund, ligger fornyd i kjent positur p ryggen inntil sofaen etter ha ftt en brdskalk med leverpostei. Pappa har reist p jobb, men vi to satt oppe i natt og s litt p TV og spiste kalde kjttboller (pappa) og fruktsalat (jeg), etter at alle gjestene hadde dratt hjem og resten av familien hadde lagt seg. Broren min har ogs reist p jobb, og kanskje stikker jeg innom der senere med en gdtekll (hvit kakemann) som han kan kose seg med mens han arbeider. 

Vi var mange i gr, hele 14 stykk, og manglet bare en storesster. Vi feiret jul slik vi feirer jul, med kalkun og lett overkokte grnnsaker, mammas beste saus og fullt kjr helt til all maten sto p bordet og julefreden kunne senke seg. Siden vi var s mange, mtte vi finne en alternativ mte g rundt juletreet p, og endte opp med holde hender og rekke hele veien rundt "rundkjringen" i mine foreldres hus, alts gjennom begge stuene, gangen og kjkkenet i en stor ring. S sang vi "S gr vi rundt om en enebrbusk-busk" mens vi hoppet hyt p hver ekstra "-busk" og holdt p le oss ihjel over egen jultregangoppfinnsomhet. Jeg vet ikke hvem som moret seg mest, den yngste eller den eldste generasjonen. 

I dag er jeg litt pjusk, og det er kanskje ikke s rart, ettersom familien har ligget strdd med lungebetennelse og febertokter de siste dagene. Kanskje er det best bare bli sittende her foran peisen, i pysjen, og lese julehefter og se p julefilmer og forske ikke jages opp av at jeg hadde planlagt lpe i dag. 

Det har gtt bedre enn p mange r, alt dette med maten og familien og treningen og rutinefravik. Det er godt. Jeg holder rundt den nye meg med varme, varsomme hender, s redd for miste henne igjen. Akkurat her, akkurat n, akkurat snn, akkurat nok. 

Med et julepyntet bilde vil jeg nske dere alle en fredfull julehytid. Hold sammen, vr nr, vr raus og vr god, mot deg selv og de rundt deg. Julen er bde lett og tung, vakker og vond. Full av kjrlighet og fellesskap, full av lengsel og ensomhet. Alt stort blir lite og alt lite blir uendelig stort.

Klem fra Thea <3 

 

 

 

Det er deilig ville leve

Det var annerledes komme hjem denne gangen. Det var annerledes vre borte ogs. Alt er annerledes n. Jeg fler meg ikke som den jeg var, men den jeg nsker vre og er p vei til bli. Jeg fler meg glad, lett, sterk og full av kjrlighet. 6 dager med Sarah ga inspirerende og vidunderlig pfyll av livskraft, fra et utgangspunkt som allerede var mye bedre enn p lang, lang tid.

Vi snakket mye om alt dette. Hvor annerledes alt er. At jeg kunne glede meg bde til komme til henne og til reise hjem igjen, at vi funker s bra sammen, hvor langt vi har kommet, hvor langt vi har igjen og hvordan vi er klare for det som mtte komme.

Shit, alts. Jeg sprekker nesten av livsvilje og livsenergi. Det er s mye jeg vil gjre, s mange jeg vil vre med, s mye kjrlighet jeg vil gi og s mye essensielt jeg vil dele. Nr man mter verden med pne armer og sultent sinn, blir verden bde strre og mindre samtidig. Livet ogs. Det er deilig ville leve. 

P grunn av alt dette kan det bli vanskelig sove i natt, men kanskje mest fordi reisen hjem var lang og svnls, og at dagen i dag ble forkortet fordi jeg sov helt til 12 (ny rekord!). Enn s lenge sparer jeg resten av ord og tanker til et senere innlegg og gir deg heller noen bilder fra mine siste timer i USA. Kanskje kan du se noe av dette jeg prver formidle med ord i bilder. 

 

 

 

 

 

I ville vesten

I en nydelig New Mexico-solnedgang, lp jeg en runde i mine flunkende nye lpesko. Sarah har forsikret meg om at alle slanger er i dvale n, men jeg holder meg til asfalt og lper rvkent midt i veien likevel. Enhver pinne og sprekk fr meg til hoppe himmelhyt. Plutselig ble jeg overrumplet av naturen likevel, for ut av kaktus og buskas kom det snikende en coyote over veien en 7-8 meter foran meg. Reaksjonen min var like kraftig som om det skulle ha vrt en bjrn eller fjellve, for nest etter slanger, er det det jeg er mest redd for her, med god grunn. De observeres til stadighet i utkanten av byen, og omrdet min sster bor i er midt i villdyrenes rike.

Skrekken og forfjamselsen ble brtt snudd til rdmende latter, for et par turgere hadde sett bde meg og coyoten, og vinket leende til meg og sa "it will probably leave you alone". Coyoten lp bedagelig videre, og jeg ogs, dog litt mer p vakt. Vel hjemme, styrtet jeg inn i huset og til sengen der Sarah l og sov middag, og vekket henne med min begeistrede villdyrhistorie. Hun sa bare "ok", snudde seg litt irritert rundt og sov videre. Coyoter er visst like sjeldne og verdsatt her som brunsnegler er i Norge.

Hjelpes! Akkurat nr jeg skriver dette er jeg alene hjemme, det er kveld og mrkt, og jeg er litt smengstelig og har lst alle drer og og lukket persienner for alle vinduene, og selvflgelig begynner det ule fra en hel flokk av disse coyotene i den svarte natten, s hyt at du skulle tro de var like utenfor. Det var de sikkert ogs. 

N kommer jeg ikke til trre reise meg fra denne stolen fr Sarah ringer p. Det frister ikke akkurat lpe mer alene heller. Men det var s deilig lpe igjen. vre ute av treningsrutiner og langt vekk fra treningssenteret, stresser meg veldig. Jeg prver tenke at kroppen sikkert har godt av en litt annerledes uke, og at litt lping, yoga, klatring og shopping er bra nok aktivitet. Likevel fles det som at kroppen forfaller og at jeg ikke kan spise nr jeg ikke trener hardt og mye, enda fornuften vet bedre. Jeg vet bedre. Det er bare vanskelig tro p det. Jeg har antagelig veldig godt av mtte st i dette, i hvert fall for en kortere periode p tur. 

Leggene mine er fortsatt ganske mme etter en lpetur tidligere i uka med et par lnte barfotsko. Barfotsko er ikke min greie, men er man lpedesperat nok og ikke har ftt kjpt nye lpesko enda, fr man tle litt smerte. For i en koffert, et eller annet sted i verden, ligger lpeskoene jeg pakket til turen, sammen med mine favorittklr, favorittlpeklr og favorittunderty, julegaver, stoffskiftemedisiner, pulverkaffe og te og norske suketter. En koffert full av alt jeg trenger i livet mitt akkurat n. I morgen har den vrt borte i fem dager, og da settes det visstnok i verk nye tiltak fra flyselskapets side. Jeg vurderer be om forlengede mellomlandinger p hjemreisen, s kan jeg lete selv! 

Hele oppholdet her er derfor litt rart, for i stedet for gjre hyggelige ssterting, som  lpe og ta bilder og gjre yoga og bade i varme kilder og bake julekaker og kjpe julegaver og drikke kaffe og se p julefilm, bruker vi formiddagen p sitte i telefonk hos American Airlines, og jeg trler gjennom butikkene p jakt etter truser, sokker, genser, bukse, BH, treningsty, lpesko og barberhvel og alt annet jeg behver etter hvert som dagene gr. Nr vi er ferdige med gjre alt det, er vi lei av butikker og at alt plutselig dreier seg om ting og underty og bagtags og rettigheter. 

S slik gr n dagene. Og alt dette til tross, s har jeg det s fint her med Sarah. Vi er totalt forskjellige p absolutt alle mter, men fungerer overraskende bra sammen. Hun er fryktls, og jeg er engstelig. Vi behver hverandre for havne i en slags sunn balanse. Hun jekker meg opp, og jeg jekker henne ned. I gr for eksempel, befant jeg meg plutselig i baksetet til en rask bil p vei til et enormt klatresenter i Albuquerque sammen med Sarah og en av hennes bestevenner. Han er brannmann. Han hadde en pistol under setet, hnddesinfeksjonsspray som luktet lavendel og viste Oppdrag Nemo p en skjerm i dashbordet mens vi kjrte. Jeg trodde jeg ikke ville trre klatre, at jeg ville bli sliten av vre s sosial, at spisingen ville g til helvete og at dagen ville bli altfor, altfor mye. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Jeg hadde det supergy, flte meg supersterk, spiste nr jeg var sulten, lo masse og glemte vre redd.

vre her er som vre p en psykisk helsereise. Jeg skal nyte hvert sekund av de siste dagene, koffert eller ei. N kom Sarah hjem, og da snurrer vi julefilm og tenner i peisen. Natta! 

 

 

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018