Det er en rar dag. Jeg føler meg så tilstede at jeg blir ubekvem, og litt forundret samtidig. Ser på himmelen, ser på pysjbuksene mine, ser på regnet, ser på fingrene mot tekoppen, kjenner at øynene flommer over og at jeg smiler selv om jeg er trist og at jeg er trist selv om jeg smiler. Kan andre føle livet mot kroppen og kroppen mot livet på denne måten? Det er fint, og forbasket distraherende. Jeg føler meg litt som to mennesker, en utenpå som føler en moderlig sorg og glede over den inni, og en inni som føler en usikker frykt for den og det utenpå.

Om jeg kunne holdt rundt hjertet mitt, eller svøpt tankene mine inn i et teppe og vugget de trygt og varsomt, hadde jeg gjort det. Snilt og vennlig går jeg heller grusveien til byen, og blir revet ut i verden av sjasminbusken som eksploderer av intens lukt i sola. Tar stien langs elva og tusler snart i sokkelesten inn til yogatimen og vender blikket innover og synker dypt i meg selv. Det kan ikke unngå å komme følelser da. Jeg gråter over alt inni meg som gjør vondt og er sint på meg, skuffet over meg, skammer seg. Men tårene sitter ikke fast, og de føles riktige, viktige, der de sildrer nedover solbrente kinn. Jeg gråter over det syke i meg som så iherdig kjemper for suverenitet, og med en slags voksen overbærenhet hvisker jeg at jeg hører hva du sier. Hvisker det, men jeg vet det når inn, og at det der inne blir rasende på motstanden. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det finnes en voksende vilje til å leve i meg, leve så inderlig og fullkomment at følelsene får ligge anføttes i en himmelseng og våkne og sovne til soloppganger og solnedganger i lys og mørke og alt imellom. Det finnes også en vilje til å dø, så smertefullt og følelsesløst som is som sakte binder løvet til bakken og fryser over, til levende blir dødt og gjemt og glemt under snøen. Denne delen av meg vil ikke slippe meg. Den vil ikke slippe, for den har blitt selvfølgelig, en normalitet, en nødvendighet, på instinktnivå, ofte ubevisst. Jeg holder den i hånda og leder den med meg, lar meg lede også. Men jeg kan i det minste kjenne de kalde fingrene gripe tak, og jeg kan bryte løs i flyktige øyeblikk av fryktløst sinne eller lykke. Slipp meg. Men fingrene griper i luften mellom tanker og handling og får alltid tak i en flik av et eller annet av meg. Et hårstrå, et blunk, litt magefett. Ofte det siste. Og så legger de seg om friheten min som en tornekrone av skam og skuffelse, umulig å ignorere, men til å leve gjennom. 

Å leve gjennom er ikke det samme som å bare leve. Hvordan er det å bare leve? Uten all den kampen. Hvor jeg taper og vinner samtidig som jeg vinner og taper. Uten all den dobbeltheten. Det friske som smiler og det syke som fnyser, og jeg-et mellom de to som ikke vet helt hvem som er hvem og hva som er hva og hva som er meg i det hele.

I dag har jeg en bra dag, kan jeg si om noen spør. Da pustes det lettet ut og samtalen flyter videre. Men så er det noen som spør mer. Hvorfor det? Hvorfor har du en bra dag? Hva skal til for at dagen er bra eller dårlig? Og det får meg til å tenke. Så jeg løfter på litt rot og noen gamle minner, skyver bort en følelse her og en bekymring der og langt baki hjernen smyger sannheten seg mot meg som et råtnende lik som var for stort for meg å flytte på, så jeg ga opp og gjemte det dypt der inne til jeg vente meg til lukten og dekket over synet. Jo, det er en bra dag hvis jeg har spist for lite. Og så er det en dårlig dag hvis jeg har spist for mye. Selve målet for dagen når jeg står opp er å bli tynn. Det er ikke alltid det jeg tenker på, men i grunnen er det det som styrer alt jeg gjør. Ubevisst. Det er bare det at jeg ikke er tynn og at jeg ikke klarer å bli tynn lenger. Kroppen min nekter det, plent nekter å gjøre noe annet enn å dekke behov som har blitt oversett så lenge, og en god dag blir nesten alltid en dårlig dag fordi jeg ved dagens siste regnskap alltid overskrider det lille som det syke tillater. Og det lille, tynne, harde, svake i meg er rasende på det store, funksjonelle, myke, sterke jeg har blitt. Inni stemmer ikke med utenpå. Jeg er feil. Uansett hvordan jeg er, så er jeg for stor for det det vil jeg skal være. Det er rasende alltid. Uansett hvor hardt jeg prøver å bare gjøre det jeg med min fornuft og kunnskap og mitt lyttende til kroppen forstår og har lært at er bedre. Det er fælt å krangle sånn. Jeg føler meg liten i møte med mitt indre, stinkende lik. Presserende er det. Som at det eneste viktige i verden er å minnes på at det er der. At det er dødt inni meg, kan aldri gå ut av meg igjen. Det kom for å bli, til jeg eventuelt legger meg ved siden av i en massegrav av tapt verdi og plass og stemme.  

To liv i ett, neither can live while the other survives. 

Alt dette tenker jeg på i dag. Blandet med alt det andre jeg alltid tenker og alt det jeg plutselig føler nære. Himmelen mørkner ute nå. Det har tordnet kraftig mens jeg har sittet her, og teen ble kald før jeg rakk å huske at den var der i koppen på bordet. Spillekøen på Spotify er over, og nå har den fortsatt i den delen der jeg har bare pianostykker. Det er vakkert å høre på. Ofte legger jeg meg før det blir mørkt, og jeg pleier ikke å ha på annet lys enn en lyslenke og en søsterstjerne i vinduet. Det er akkurat nok til at jeg ser tastaturet og føler hele settingen er billedlig helende i sin dunkle varme. Det har vært en bra dag. Nå vet du hva det betyr. Og liket stinker derfor litt ekstra mye i kveld. Til helvete og tilbake har jeg vært, flere ganger. Men jeg er altså her, tilbake. Jeg kjenner de kalde fingrene, for jeg er selv varmere nå. Og nå skal jeg ta både hårstrå og blunk og magefett og den litt gnagende sulten og falle til ro i natten og sove godt og finne et annet mål å leve for.