En sang til kvelden for å summere opp mitt fravær i det siste: The Lonely, av og med Christina Perri

Hvis ikke psykisk sykdom måles i fysisk tyngde (referert til dette innlegget), hva måles den i da?

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Min psykiske lidelse måles i ensomhet, tror jeg. Behøvet for ensomhet og effekten av ensomheten. Som det motsatte av fysisk tyngde. Det er helt tydelig, for i motsetning til fysisk sykdom kan ikke psykisk sykdom sees eller måles i noe konkret. Uavhengig av fysisk tyngde, tynger sykdommen. Tomhet, ensomhet, mørke og frykt. Fysisk tyngde kan gjøre deg sterkere, tryggere, mindre sårbar, mer synlig og vanskeligere å gjemme bort. Men med det kommer også behovet for å gjemme bort, utryggheten ved å bli synlig, følelser og et hjerte som kan knuses, forventninger om å bli noe målbart, og du søker ensomheten igjen og sykdommen holder deg inntil seg. Det som mangler i livet mitt nå er ikke food, fat and feelings, men mennesker. Andre liv. Livet er så lite i seg selv, det er i møte med annet liv at livet får en mening. Trygghet, bekreftelse og noe til å fylle de uendelig tomme sekundene, minuttene, timene med. Ting jeg desperat søker etter i strenge regler, utmattelse og fyll. Det vil aldri finnes der. 

Når jeg sier at min psykiske lidelse kan måles i ensomhet, gir jeg ensomheten mye makt over meg. Det er viktig å skille mellom å være alene og å være ensom. Å være alene kan være en fin ting, å være ensom er i mine øyne intet annet enn destruktivt og vondt. Et fremtredende symptom ved mange psykiske lidelser, om ikke de fleste, er nettopp ensomhet og isolasjon, kanskje fordi en psykisk lidelse i hovedsak finnes i hodet og tankene. Livet opphører utenfor eget hode, eller man fjerner seg sakte fra det. Dessuten kan ingen se, lese seg til, høre eller føle akkurat hvordan det føles for deg, og gjenkjennelsesgraden, selv hos de som deler samme diagnose, er varierende. Psykiske lidelser er individuelle opplevelser, og de er vanskelig for andre å forstå, de er vanskelig for andre å se, og vi snakker helst om været, innstilte tog og hva vi gjorde i helgen. Psykiske lidelser er ensomme. De skaper et behov for ensomhet, og ensomheten skaper et behov for dem. 

På en måte legger vi opp til ensomhet i lidelsen ved å holde den for oss selv, og ofte, på det mørkeste, mest destruktive, trekker vi oss bort slik at ingen skal måtte se hvordan det faktisk er. Så vondt unner vi de ikke, og skammen ville ikke vært til å leve med. Det tomrommet som oppstår når man fjerner seg fra fellesskapet, stenger alt inne og alle ute, det må liksom fylles likevel, og det du har for hånden er kun det som gjør alt verre; angst, mørke, sult, tvang, fullhet, stemmer i hodet, sinne, sorg.

Ville de tingene spiseforstyrrelsen anser som viktige å holde fast i vært så viktige å holde fast i hvis jeg holdt noen andre i hånden?

Og når kan man kjenne seg friskere? Når dette tomrommet fylles med andre ting enn det sydommen vil fylle det med? Når livet utenfor får ta plass inni igjen, med mennesker, følelser, musikk, opplevelser, sanseinntrykk, latter, kunnskap, kjærlighet, trygghet, varme.

Det nytter ikke å fortsette denne soloreisen, for den tar meg aldri dit jeg vil. Jeg må finne menneskene mine. Og i disse møtene, vil jeg også finne meg selv så lenge jeg kan slippe meg løs fra alt jeg tror er meg. I alle rollene jeg spiller, må jeg slutte å spille. De er alle meg, jeg finnes der, i den flinke, sårbare, lille, morsomme, triste, trygge, voksne, barnslige, engasjerte, nysgjerrige. Jeg er i alt det, og kan være alt det også i egen høye person. Akkurat nå er rollene noe jeg beveger meg inn og ut av, avhengig av motspillere, regler og spillebrett, både separert og usammenhengende for andre og i meg selv. Selv rollene er strenge. mens en friskere person kan være fleksibel og spontan, uforutsigbar. Til og med mer spennende å være rundt, liksom sprudlende av ovverraskelser. Jeg overrasker aldri noen.  

Det føles som at jeg ikke kan være det, den personen jeg vil være med det livet jeg vil være i med de tingene jeg vil gjøre, fordi jeg gikk glipp av min egen vekst inn i meg selv gjennom alle disse årene med selvundertrykkelse. Noen ganger kan jeg liksom se et glimt av det, i en sang jeg ikke får nok av, i måten tiden forsvinner på når jeg gjør noe som er virkelig meningsfullt for meg, når jeg overgår egne forventninger, når det jeg var redd for viste seg å være helt ok, i måten forandring skjer rundt meg og i meg, hvordan luften i går fyltes av snø og i dag sang fuglene, i nærhet og presens, med varme, trygge mennesker, når jeg er sikker på hvem jeg er og hva jeg er for dem. 

Jeg lengter etter å føle eierskap til livet mitt, til stemmen min, til tingene mine, til kroppen min, til interessene mine, til drømmene mine, til følelsene mine, til dagene mine, til pengene mine, til jobben min, til tiden min og hvordan jeg bruker den. Mest av alt, lengter jeg etter andre. Ensomhet holder så mye desperasjon. Det holder meg tilbake. Det fyller meg med behovet til å fylle meg med det jeg har tilgjengelig og det jeg kjenner fra før, som selvhat, undertrykkelse, tvang, utmattelse, væske, sult, mat, mer ensomhet. Ensomheten gjør spiseforstyrrelsen til en nødvendighet. Ironisk nok gjør spiseforstyrrelsen ensomheten til en nødvendighet også. 

Ensomhet, jeg er elendig på det. Og jeg ser ikke poenget i å håndtere det ved å lære meg å bli bedre på å være alene. For de gangene jeg øver meg på å være mindre alene, kjenner jeg at jeg ønsker aleneheten velkommen etterpå, for en liten stund. Jeg behøver begge deler. Det slår meg at det er frykten for mer ensomhet som holder meg fra å komme andre for nære. En slags redsel for deres uforutsigbarhet, alle som kommer og går. Det er vondere å miste noe man har hatt. Jeg ønsker at noe kan være konstant og at noen kan bli. Jeg ønsker å være essensiell for noen, å bli behøvet så mye at jeg må kjempe videre for å være her, være her på ordentlig, i hode, kropp og hjerte. 

Det virker som om det er for sent. Men jeg har ikke tenkt meg noen steder. Så kom. Om det er noen, noe eller meg selv som kommer tilbake. 

Sammen kan det vonde sakte bli mindre, jeg tror på det. Jeg tror bare ikke på at sammen er noe jeg passer til. Og så savner jeg deg plutselig så mye at det får øynene mine til å fylles med tårer. Og så tror jeg litt likevel.