Hei, jeg heter Thea, jeg er ikke student.

Det er min høst. Det er mitt liv. Nå bestemmer jeg for meg, ikke for andre. 

Jeg har ikke måneder å ta av, et liv å spille med. Jeg ser hva fire uker har gjort med meg. Jeg kan ikke vente og se hva som skjer når jeg kjenner hva som skjer mens jeg venter. Bare få det vekk, ta det bort, det kveler meg, føler jeg. Det er med lettet hjerte jeg velger, i det minste når valget er tatt, men det er med tungt hjerte jeg sier det høyt. Jeg vet ikke hvordan. Frykter skammen, meningene og spørsmålene. Hvem er jeg nå? Hva skal det bli av meg?

Jeg skal ikke være student. Ikke nå, kanskje aldri noen gang. Jeg tror heller ikke på at alle kan eller bør studere. Det må finnes andre muligheter for de som av en grunn eller tusen andre ikke flyter gjennom livet i strømmen av normen. Det må finnes verdier i annet enn bokstaver på et ark. 

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil. Det er fortsatt min historie. Den blir stadig lengre. Kanskje kan jeg ikke bli hva jeg vil, men jeg vil bli hva jeg kan. Jeg henter frem det jeg skrev for et halvt år siden og forsøker å tenke gode tanker om mennesket bak ordene:

Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for.

Det eneste jeg angrer på i dag, etter de tunge trappene opp til kontoret der jeg ga beskjeden, etter de tunge trappene ned igjen, etter frykten for å treffe på medstudenter i gangene, etter vandringen i regnet der kinnene var våte av himmelske og sjelelige tårer, etter bussturen hjem, etter å ha kastet studentkalenderboken, etter tiden jeg tilbragte helt oppløst på gulvet, etter tiden det tok å komme meg derfra, etter dagene der jeg levde med sannheten i meg og løgnen utenpå, er at jeg ikke sto opp for meg selv før nå. Jeg tenkte ikke annerledes om et halvt år, men jeg torde ikke å si det. Den eneste grunnen til at jeg forsøkte, igjen, var lettelsen over å slippe å stå svarskyldig når noen spør hvorfor ikke. Når noen spør hva jeg gjør. Når noen spør hvem jeg er. Hei, jeg heter Thea, jeg er student. De fleste blir fornøyd da.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Men jeg vet hva jeg ikke gjør, og det føles befriende riktig. Jeg er fortsatt meg, kanskje nå enda mer, og jeg vil bli hva jeg kan. 

 

12 kommentarer
    1. Thea <3 jeg måtte også avslutte akademiske studier etter at sykdommen tok overhånd. Jeg har sakte men sikkert blitt bedre, men har hele tiden ikke orket tanken på å i det hele tatt begynne på en skole igjen. I steden for å gjøre hva jeg har følt andre har forventet av meg, har jeg i steden gjort det som gir meg glede og lyst til å leve, nemlig å få holde på med hendene og det kreative. Først folkehøyskole, nå en håndverkskole. Jeg er ikke frisk enda, men jeg har kommet lenger, mye fordi jeg finner motivasjon i det jeg gjør og holder på med. Du kan være så mye mer en en student, det holder faktisk å bare være deg selv og å gjøre det DU vil. Jeg håper du finner ut av det, jeg tror på deg!

    2. Støtter deg fullt ut <3 Du trenger ikke bli noe, du er allerede en veldig viktig noen - fantastiske deg!

    3. Det var dumt (nå kan jeg angre ergoterapientusiasmen, håper det ikke ble veldig feil), men enda bedre å høre at du sto opp for deg selv. Du er mye viktigere enn et studie <3

    4. Det ble ikke feil. Jeg er sterkere nå, tror jeg, og sikker på at det var et riktig valg. Jeg har funnet noe som hjelper meg mer enn noe annet, og innsett at jeg fortsatt behøver å lære å hjelpe meg selv før jeg kan hjelpe andre med det samme.

      Godt nytt år, kjære Åshild, og måtte det bli slik du vil. Klemmer fra meg

    5. Godt! Og at du har funnet noe som hjelper mer enn noe annet var akkurat det jeg hadde lyst til å høre 🙂 Ja, det er en tid for alt og det er jo ikke alltid så lett å vite hva som går når. (Og ja, jeg studerer ergoterapi, sakte og under lignende vurderinger)
      Godt nytt år til deg også, gode Thea. Måtte du få det enda mye bedre fremover og vite litt av hvor bra du er. Klem

    6. Jeg antar at dette er deg, fine Åshild. Så spennende med mer utdanning. Det er noe annet å lære seg selv enn å lære bort, så vær raus med deg selv og det du får til.

      Godt nytt år tilbake, jeg tror og håper at det blir bedre og bedre.

      Du er også bra. Vi gjør hverandre bra ved å minne hverandre på det!

      Klemmer <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg