Handlingsrommet

 

Tårene har falt. Trekker ned som regndråper i mørket, i setet på trikken, i jakkeermet, i håret, i kleenexen, i den løvdekte stien gjennom kirkegården, i puta, i yogamatta, i middagen, i asfalten. Frosset fast i asfalten, holdt fast inni hodet. Ikke foran deg. Jeg smiler. Sier noe morsomt. 

Nå har jeg havnet inni skallet mitt igjen, med høylydte tanker, uhåndterlige følelser, usagte ord. Jeg kjenner murene jeg bygger rundt meg, kjenner dem igjen fra tidligere, de er bygget og forsøkt revet mange ganger. Jeg vet ikke helt hvem som skal vernes fra hvem, egentlig. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Dette har liksom ingen ende, det starter ikke noe sted, det bare er her. Noe i meg. Jeg. Jeg gjør vondt. Det er ikke det at jeg ikke har mennesker rundt meg, at jeg ikke har meningsfulle ting å fylle dagene med. Dette handler ikke om det, dette handler om totalbelastning, sårbarhet, uforutsette utfordringer, kaos i rutiner, en ganske fastlåst og ensom tilværelse, skam, og en feilslått det-går-bra-det-går-bra-det-går-bra-mentalitet. Dette handler om et liv som i perioder er veldig tøft å leve. Et liv som fortsatt i perioder, selv om jeg ikke liker det, trenger en spiseforstyrrelse å flykte inn i og skape struktur, mestring, mål og mening i dagene mine. Jeg liker det slettes ikke, kjenner jeg svikter. Det gikk ganske dårlig, og så bare verre og verre.

Det begynner å bli trangt her inne.

Når dagene er vonde blir jeg redd for meg selv. I går kveld lå jeg på balkongen og så opp på den mørke himmelen. Det var bedre enn å bli liggende på gulvet inne og lytte til duringen fra kjøleskapet. Jeg lå helt mørk og stille i det stille mørket. Det var ikke kaldt. Bare trist. Ingen så meg, men jeg hørte i det minste lyden av mennesker. Hørte noen gikk oppover bakken, noen lo, noen snakket i telefonen, de dempede fottrinnene til en hund, en på høye hæler, noen snakket med sin mamma. Jeg gråt lydløst til det sluttet, lå der litt til, for å være helt sikker på at noen av følelsene kunne bli igjen ute i treverket og oktoberlufta og la meg være i fred når jeg omsider gikk inn og lukket døra. Kanskje jeg bare er sliten av å føle, ikke orker å bruke krefter på slike krefter lenger. Kanskje jeg bare skulle ønske at hjemme ikke var et sted jeg møter meg selv i døra. Kanskje jeg skulle ønske at det ikke alltid bare er meg, slik jeg stenger alt det vonde inne og alle gode ute. Kanskje jeg skulle ønske at den oppsigelsen hadde blitt tatt imot på en litt mer seriøs måte. 

Det er mye jeg trenger, tenker jeg. Har vært her før, vet en del om hva som skal til for å gjøre vondt bedre og hva som bare gjør vondt verre. Men ordene klarer ikke å bli sagt. De forstummer meg, faller ned mellom linjene. Vil du snakke om det, Thea? Det er vanskelig å si noe som helst, egentlig, for jeg er redd det er tårer som kommer om jeg prøver. Det er best å svare i punktum. Punktum punktum punktum. Jeg vet bedre enn noen hvor mye slike punktum kan romme. Trenger du en klem, Thea?. (…) . Stillhet bygger murer, og så kanskje et svakt Nei. Kom ikke nærmere, er du snill. Bare jeg åpner øynene, kan jeg kjenne trykket, det salte trykket av innestengte følelser i øyekroken. Best å lukke dem, ikke møte noens blikk som kan se forbi. Mørke på innsiden, og så kanskje et lite Det går bra. Det går ikke bra da, det vet vi nok begge, 

i et par sekunder henger det der i luften, mellom oss, 

det der bittelille handlingsrommet, det der bittelille, kjempestore, ropende stille, fullt-av-muligheter handlingsrommet. Men jeg er redd og du er snill, og jeg svelger alt bort, forbi klumpen i halsen. En klump av ord som er for gamle, for store, for kjente, for nye, for skumle, for mange til å bli noe jeg kan formulere til noe jeg kan forholde meg til og sette sammen i setninger som du skal forholde deg til og jeg gruer meg til å komme hjem nå og det er kaldt og mørkt på balkongen og jeg angrer på at jeg sa nei til den klemmen egentlig. Kanskje hadde det vært helt ok å få knuse litt foran deg? 

 

 

 

6 kommentarer
    1. Du kan alltid, alltid knuse litt foran meg <3 Alle mennesker trenger det, tror jeg. Sender deg en stor og varm (egentlig kald her jeg sitter med varmeflaske!) klem.

    2. Jeg kjenner meg så ekstremt godt igjen. Ikke bare har vi samme navn, men også veldig mange av de samme tankene og opplevelsene. Virker det som.
      Jeg unner deg alt annet enn å ha slik som du beskriver så godt i dette innlegget, men samtidig er det godt for meg å føle meg bitte litt mindre alene om disse kaotiske tankene og følelsene.
      Det er tøft å være så ressurssterk og flink på alle mulig måter (kanskje utenom å ta hensyn til seg selv), for så å ikke kjenne seg selv igjen. Følelsern av å gå i tusen knas. Igjen.
      Ikke minst kjenne på behovet for å flykte inn i tidligere, destruktive mønstre. Tryggheten man vet så altfor godt leder til alt annet enn nettopp trygghet. Men som man likevel desperat trenger akkurat nå.
      Vel, dette ble langt.. Jeg ble bare så rørt, trist og litt lettet av alt du skriver. Du må gjerne sende meg en Mail om du har lyst og orker.
      Ønsker deg uansett en best mulig lørdag❤️ Klem fra Thea

    3. Thea!

      Så flott å høre fra en annen Thea å kjenne seg igjen i. Beklager at jeg ikke svarte før nå, men du skal vite at det gjorde en forskjell å lese ordene dine da jeg gjorde det, selv om det tok litt tid å finne ord tilbake.

      Takk for deg, og for den ærlige og varme måten du fanger essensen av disse erfaringene og deler de med meg. Det er slikt som er det motsatte av ensomhet. Det bidrar du til. Og du gir meg en følelse av å bidra også.

      Jeg ønsker deg en best mulig dag, uansett hvilken dag <3 Takk for klemmen. Det er bare å skrive igjen.

      Klem oss Theaer imellom

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg