hits

Prosjekt: Ut av skyggen

Livet er for dyrebart til fjerne seg fra det. Det er p tide finne veien ut i lyset, slik lyset finner veien tilbake til vren og vekker liv i alt fastfrosset, sndekket, midlertidig i dvale. Det er ikke for evig, heller ikke dette. 

Mange har vinterferie n. Jeg takker for at jeg fr fortsette min arbeidsrutine mens andre reiser til fjells. Det eneste utfordrende med mine fine fjols til fjells og utenlands - ikke ekte fjols, men jeg er fjollete glad i dem - er at jeg ikke kan flykte fra ensomheten like enkelt. Det er ingen sove hos, ingen snakke med i sene nattetimer, med mindre jeg vger oppske kontakter som krever mer av meg enn min fysiske tilstedevrelse. Det blir jeg helt ndt til, samtidig som jeg m gjre hjemme til noe litt varmere, tryggere og roligere enn det har vrt den siste tiden. Frst og fremst handler det om innholdet i kjleskapet, tillate meg rolige dager med skriving, lesing, film, trene passe nok, holde fast i gode rutiner og skape nye og bedre der rutinen ikke er hensiktsmessig p lang sikt.

Kort oppummert:  ta vare p kroppen, med alle dens behov. Ssteren min ba meg tenke p kroppen min som et lite barn jeg er ansvarlig for. En liten jente   -la oss kalle henne Elin, som faktisk er det finske ordet for kropp - som er avhengig av bli tatt vare p. Det innebrer vre streng iblant, for eksempel si at det holder med Pepsi Max n, eller du m spise brdet ogs, ikke bare plegget, g og kle p deg, for n m vi reise. Det innebrer mest vre snill, for eksempel snakke til med milde ord, rose, trste, holde rundt. Dessuten trenger jeg vre et godt forbilde for meg selv. Jeg trenger mennesker rundt meg, og jeg trenger trygge rammer og slkke kvelder p sofaen.

I januar byttet jeg arbeidspraksis, og det har vrt en utfordrende og sunn forandring for meg. Hver dag gjr jeg ting jeg ikke kan, saker jeg ikke vet om jeg er god p, ting jeg er redd for, kaster meg ut i det. Jeg lrer gjennom gjre, og lringskurven er bratt og til tider veldig stressende. Stresset er likevel hndterlig og oppbyggende, fordi jeg opplever mestring og tillit. Etter tre uker som praktikant i lokalavisa, i selveste redaksjonen blant dyktige journalister, har jeg gtt fra fle meg som en udugelig tufs til en respektert og verdsatt ressurs. Det er faktisk vanskelig beskrive den forandringen dette har hatt for min profesjonelle selvtillit, og forhpentligvis etter hvert ogs for min personlige egenverdi. Jeg har oppdaget noe svrt interessant om dette som jeg planlegger et lengre innlegg om i fremtiden. Flg med!

finne det som er viktig, kan virke veldig enkelt ved frste yekast. Nesten alt jeg gjr oppleves som veldig viktig at gjres akkurat snn. Det er de spiseforstyrrede vanene, tankegangene og fellene som regjerer. De gangene jeg klarer zoome ut og se meg selv slik en annen ville sett meg, kan jeg i det minste innse at det jeg gjr bde virker sykt og mot sin hensikt. Om jeg klarer zoome enda lenger ut, kan jeg se det strre bildet; de opprettholdende faktorene, alt det hindrer meg fra gjre, hva som kunne vrt bedre p lang sikt. Dilemmaet oppstr nr det blir konflikt mellom kortsiktige lsninger og langsiktige ml. I det ligger det mye frustrasjon og hplshet, som ofte resulterer i syke valg igjen. Dette er noe jeg jobber med, ikke p daglig, men sekundlig basis. Det krever alt jeg har, og alt jeg har krever en kropp som verken er for sliten eller for energisk, et sinn som verken er for redd eller for avslappet, behov som verken er overdekket eller underdekket, i verste fall ignorert. Det er vanskelig se klart i skyggene, og jeg fler ting stadig har blitt verre, som at jeg mister kontrollen og blir styrt av noe annet. Jeg tenker hver dag at jeg ikke vil ha det slik lenger, men hver dag gjr jeg samtidig hundrevis av valg som holder fast i sykdommen. 

Det som er viktig, er vanskelig velge, men med fokus og standhaftighet, er det mulig. Dessuten hjelper det finne noe oppslukes av som ikke innebrer kropp, vekt og mat. Den siste uken har jeg takket ja til en utfordring og tatt en avgjrelse om noe jeg skal kjempe for, og disse to sakene, strre enn meg selv, er fantastisk motivasjon. Jeg vil holde det for meg selv en liten stund til, men vil selvsagt dele nr det blir naturlig. Ikke vr redd for tenke stort, mennesker har mer potensial enn begrensninger, i de rette forholdene og med troen p egen verdi og viktighet. 

Mange ganger kan det skifte fokus gjre den lille forskjellen som gjr den store forskjellen. Det er ikke bra stenge seg inne, oppslukt i eget hode og eget mrke. Nr har det noen gang vrt konstruktivt? S hvorfor er det s vanskelig bare g ut da? Terskelen er ikke hyere enn man tillater den vre. Med kameraet rundt halsen, eller penn og papir, eller musikk, klarer jeg oppslukes av inntrykk, ideer og flelser som gir mening i alt det meningslse. Et gammelt vindu, mten lyset fr gjenskinnet i vinduet til fange bde innsiden og utsiden, fargespill og sterk innsikt, vakker utsikt.

Det er lov grte. Det er lov le. Det er ogs lov til ikke gjre noe fornuftig eller bare fle seg litt tom. Det som ikke er greit, er stoppe. Livet kan smelte som sn mot huden, livet kan rske som torden, livet kan fryse i vakre tapper eller blge i store hav. Livet kan brenne ned og livet kan f til vokse. Livet kan strle og livet kan hvile i tkedekte kre. Livet er aldri over, det er trassig konstant, i evig bevegelse. Livet er aldri nytt og aldri det samme. Livet tar og livet gir, men mest av alt, finnes det i alt som finnes, i alt rundt alt som finnes. Alle eier litt og alle deler masse. Livet har aldri skapt noe uten funksjon, livet tar ingen ting for gitt. Livet er forutsigbart overraskende. Livet er unikt og ikke spesielt p noen mte. Livet er hva vi velger gjre, hva vi velger ikke gjre. Livet er ditt og livet er mitt, like selvklart som forunderlig. Livet kan aldri vente, s aldri stopp. Livet er stygt og livet er vakkert. Men det er der. 

2 kommentarer

SiljeSolsikke

21.02.2017 kl.20:42

Jeg elsker lese det du skriver, alltid <3 du er s god p det.

Thea

23.02.2017 kl.20:24

Takk, kjre solsikke <3

Skriv en ny kommentar