hits

Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil

Fremtiden, den er alt alle snakker om. Hvem vil du bli, hva vil du gjre, hvor skal du? Planene skal helst vre store, oppnelige, mlrettede og spennende. De vil hre hva du vil. Hva du drmmer om. Og, ikke minst, hvordan du skal f det til. S stor du har blitt. S flink du er. Du kan bli akkurat hva du vil. 

Bak svarene som kommer p rams, uten si noe konkret, men likevel ikke vre for svevende, str en ung kvinne og kaldsvetter. Det var dette hun fryktet. S fort hun finner tilbake til seg selv, er ikke lenger hun selv god nok. Nervst flytter hun p seg, vrir den ene skulderen litt, tar hret bak ret, lurer p nr hun kan si ha det og g hjem og grine. Hun m jo bli noe ogs. Alle andre blir noe, eller er noe allerede. Du kan bli hva du vil. Likevel fler hun seg som den posen med blomsterfr p Plantasjen, som havnet under en hyllerad og ikke ble funnet fr det var for sent for liv der. 

Thea kunne telle til hundre og knytte sine sko. De var grnne, akkurat som jakka og buksa, og sekken var lilla, det var mye farger. 200 meter hjemmefra, fikk hun en plass ved vinduet. Hun kunne lese, hun kunne skrive, hun kunne steke pannekaker. Det tok ikke lang tid fr alt hun kunne gjorde henne annerledes. Det tok ikke lang tid fr alt hun kunne gjorde henne besatt av alltid mtte kunne alt. Hun kunne ikke glemme noe. Hun kunne ikke slurve med noe, hun kunne ikke tle en feil. Det hun kunne, ble henne, og alle s henne for det. Dessuten var hun usedvanlig pliktoppfyllende og ordentlig. Hun hevet aldri stemmen, hun klaget aldri, hun kom aldri for sent. Inni seg sverget hun at hun aldri skulle gjre noe som ikke var riktig, eller noe som gjorde andre lei seg, eller noe som gjorde andre sinte. P konferansetimene skrt lreren av henne, og hun sa takk, for det sier man. Likevel hrte hun ikke etter, annet enn at hun skjnte at hun mtte fortsette med dette, for n var hun slik, og det ble forventet ting av en som henne. Ikke minst fra henne selv. 

Alt hun mtte gjre for fortsette vre den andre s henne vre, tok mye tid. Inni den lille kroppen, herjet flelser og behov og behovet for flelser, men det mtte ingen f vite. Hun forskte gjre som de andre, hun husket som de andre, hoppet paradis som de andre, samlet p snegler som de andre og lp hjem nr dagen var slutt, som de andre. Hjemme var hun ikke som hun burde vre. Hun har blitt fortalt at hun var vanskelig. Mye sint og mange trer. Dette kan hun selv ikke huske, for det var liksom ikke henne. Et sted sivet alt det som bygget seg opp ut, i trygge omgivelser som tlte det fordi de var hennes kjtt og blod. De mtte i hvert fall tle det, men tlte det kanskje ikke s godt, og hun tlte ikke s godt vre den belastende ungen som ikke fikk sove og ikke torde noen ting og sakte, sakte flte seg for mye.

Til slutt fant hun ut hvordan alt skulle bli bra. Hun skulle bli raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Hun skulle gjre det hun var god p, og bare vre god p alt hun gjorde. Hun skulle ikke grte eller krangle eller vre redd for noe. Hun skulle ha venner, og hun skulle bli en bedre sster, og hun skulle alltid, alltid tenke p andre fr seg selv. Hun var bare s gammel at hun fortsatt var for liten for tenke snne tanker i det hele tatt. Ikke mer enn 9-10 r, favorittplagget var fortsatt en bl silkepysj med bamser p. Hun visste ikke hva angst var, men hun var redd. Hun visste ikke hva BUP var, men hun satt der og ristet p hodet og nikket i 45 minutter annenhver uke. Hun visste ikke at det viktigste man lrer p barneskolen er vre et barn og vre sammen med andre barn, men hun kunne ramse opp alle hovedstedene i Europa, om noen spurte. Ofte sa hun at hun likte skolen, men ofte var det for at de skulle like henne. Hun likte aller best kunne vre best p noe, for hun flte seg som et forferdelig stygt og krevende menneske. 

Slik startet et liv som p papiret s fantastisk bra ut. Alt rett, 37 av 37. Full pott. 6! Strlende. Slik sluttet et liv som kunne vrt levelig. 

Jeg skriver om dette i tredjeperson. Det er et eller annet som gjr at jeg ikke helt kan akseptere at det ogs var meg. Selv n, som jeg tenker p det, tenker jeg at jeg var s mye bedre da fordi jeg klarte alt det der, til tross for alt jeg ikke klarte av alt det andre livet burde inneholdt. Mitt evige slit for alltid vre s god at andre kunne godta meg, gjorde meg veldig ensom, veldig drevet av tvang, veldig innesluttet. Jeg kan huske jeg hadde hodepine, og et halvt r med s mange bekymringstanker at jeg l vken hver natt til klokka var to-tre. Jeg kan ogs huske den frste gangen jeg veide meg, den frste gangen jeg ly om at jeg hadde spist et annet sted, den frste gangen jeg kastet matpakka i spla, den frste gangen jeg ikke kunne spise kveldsmat lenger, den frste dagen jeg ikke spiste noen ting, den sekstende dagen i 6. klasse og min frste natt p sykehus, da de dyttet en sonde ned gjennom nesen, forbi svelget, nedover i spiserret, at jeg hostet, at jeg ikke klarte ikke grte, at slangen traff magesekken og det kjlige vannet de sprytet gjennom den mens de lyttet med stetoskop p den hrete magen for bekrefte at prosedyren var korrekt gjennomfrt, at jeg ikke spiste noen ting p et halvt r etter det. Jeg kan huske at jeg ikke husker noe p en uke, og s kan jeg huske at jeg var veldig bekymret fordi vi skulle ha en engelskprve jeg gikk glipp av.

Jeg valgte bli noe jeg ikke kunne leve opp til: Umenneskelig perfekt uten flelser, uten behov, uten vre til bry for andre. Etterp har jeg brukt mye liv p ikke leve og oppheve. Nr andre tok kontrollen over maten min, kroppen min, hver minste lille bevegelse jeg gjorde, tok jeg kontrollen over tankene mine, de fikk ingen. For fle at jeg fikk til noe, mestret jeg skolen perfekt. Etter hvert ble skole karakterer, og mine mtte alltid vre de beste. Tiden gikk, og jeg var fortsatt syk og sykelig opptatt av vre god. Jeg hadde noen venner, jeg mistet noen venner, jeg fikk ikke s mange nye. Jeg ble god p vre med voksne, for det var voksne jeg var mest sammen med, p sykehuset, i terapi, selv skolematen ble spist under oppsyn av en lrer. Det var uaktuelt gjre normale ting, som dra p leirskole, Polentur, klassefest, det frste kysset, se p film og spise brownies rett fra stekebrettet, vre ute for sent. Jeg var p sykehuset, eller hjemme, eller p skolen. 

Etter grunnskolen, orket jeg ikke mer. Det gikk to dager p videregende fr jeg forsto at jeg enten mtte slutte p skolen eller forsvinne igjen. Jeg valgte slutte, men med tiden forsvant jeg likevel. Etter et r, der jeg trodde jeg skulle klare bli friskere fordi jeg slapp skolepresset, begynte jeg p skolen igjen, like syk. Og enda mer alene. Igjen fordypet jeg meg i fag og karakterjag, og tre r p tre forskjellige skoler resulterte i toppkarakterer i alle fag og en enda mer innviklet og altoppslukende spiseforstyrrelse. For de fleste var jeg en nerd, en kjedelig person, en man kun snakket med om man lurte p noe faglig, eller p et eller annet vis behvde noe fra. Jeg tror medelever s p meg og ikke s noe annet enn veggen bak meg, som jeg forskte g i ett med. 

Etter det, har jeg brukt r p ikke komme noen vei. Ned og opp har ikke vrt like langt. Jeg har skadet meg selv og drept livet i meg. Jeg har bygget meg opp igjen og hater den jeg ble. Jeg har bedt om hjelp og tatt i mot det jeg har ftt, noe til hjelp og noe til skade. Jeg har forskt bli frisk og blitt sykere, blitt friskere, blitt verre, blitt annerledes syk, blitt altoppslukende intet. Samtidig har jeg sett at hvem som helst har blitt hva som helst. Studenter, karrieremennesker, forlovede, mdre, fedre, gifte, huseiere, hundeeiere, reisende, noe for seg selv og noe for andre. P stolen jeg sitter, ved mitt arvede kjkkenbord, i min leide sokkelleilighet, i en liten by utenfor mulighetenes land, med rennende trer og en krypende flelse av at dette er for personlig snakke om, er jeg ingen ting av det jeg trodde jeg skulle bli bare jeg ble raskest, smartest, best, snillest, flinkest, mest stille, lettest og sterkest. Det viste seg at det bare gjorde det bli noe helt umulig, og selv n, som jeg stiller sprsmlet og andre stiller sprsmlet, vil jeg ikke, kan jeg ikke, tr jeg ikke, greier jeg ikke tro at jeg kan. 

Jeg kan ikke se for meg at mten jeg gr p skole p, skal eller kan bli noe annerledes enn mten jeg har gtt p skole p i alle rene jeg har gtt p skole. Jeg kan ikke se for meg at mten andre ser p meg p, skal eller kan bli noe annerledes enn mten andre har sett p meg p i alle rene jeg har syntes. Jeg kan ikke se for meg at mten jeg ser p meg selv, skal eller kan bli noe annerledes enn mten jeg alltid har sett p meg selv. I egne yne er jeg verdils med mindre jeg presterer noe usedvanlig verdifullt, noe hndfast og konkret, skrevet ned p et papir eller vist som et tall p en vekt. 

Bare tanken p sitte i en forelesningssal igjen, kjpe pensumbker, flytte til et nytt sted, gjr meg kvalm. Det gjorde meg virkelig syk sist, s fortvilet og mrk og desperat at jeg var redd for ville d og redd for fortsette leve. Ingen ting ved studentlivet virker overkommelig for meg, og aller minst det alle forbinder med studentlivet: leve livet, ha det gy, vre sosial, feste, vre midt i det. Jeg vet bare hvordan vre for god for mitt eget beste. Og det er ikke bra for meg n. Jeg har mer enn nok med forske vre god mot meg selv og innfinne meg med gjre ting godt nok, og samtidig gjre noe akkurat passe krevende i den tiden og energien jeg har til overs etter det.

Det er viktigere for meg bli trygg p hvem jeg er, bli trygg p det jeg gjr, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg p de jeg har rundt meg og oppske nye steder bli kjent med meg selv og andre p, enn sette meg selv i en s utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte flelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svrt f. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for s mye, s hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan f til. Kanskje er jeg en dag klar, men i r er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve s mye av meg at jeg ikke klarer ta vare p meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt r, men jeg greier ikke forholde meg til s langt frem i tid i dette her og n. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for snne som meg som skolen blir alt for. Jeg vil ikke g p skole igjen fr jeg har mer rundt meg og i meg av det som kan gi livet mitt mening. 

4 kommentarer

Victoria Larsen

27.02.2017 kl.23:04

Wow, for en sterk historie!

Thea

28.02.2017 kl.21:15

<3

Synne

28.02.2017 kl.13:22

Sterk historie, og kjenner meg veldig igjen, dessverre. Sliter sjlv med SF, og frykten for at det som har skjedd, erfaringane eg har ftt, skal gjenta seg. Eg jobber konstant mot den frykten, at ingenting er konstant, at sjlv om det gikk skeis ein, to eller tre ganger m man ikkje gi opp og prve. Skule er kanskje ikkje din veg, og det er heilt greit. Det er ekstremt vanskelig og sj p dei rundt seg, som er ferdigutdanna, etablerte, frie, og fle seg mislykka. Men eg prver og tenke at det betyr ikkje mislykka, det betyr kanskje nysgjerrig? At man ikkje heilt klare lande p noko, + at vi har gtt glipp av s mykje. Du har fullt lov og g din egen vei, du trenger ikkje gjere som alle andre, ta vare p deg sjlv, gjer det som gjer deg godt, det er kun du som m vere i ditt eget selskap 24/7. Du er meir enn god nok akkurat slik som du er.

Thea

28.02.2017 kl.21:23

Kjre Synne. Det var en flott tanke, se p andre og seg selv med nysgjerrighet fremfor deleggende sammenlikning. Jeg er lei meg, s uendelig lei meg, for deg og alle jeg hrer fra, som kjenner seg igjen og som p en eller annen mte har et forhold til seg selv som delegger og hindrer fremfor skape muligheter og aksept. Det er mye man gr glipp av i sykdommens altoppslukende prosjekt og ensomhet, og noe fr man aldri gjort om. Men det betyr ikke at det er for sent f det bedre, oppleve fine ting, oppleve kjrlighet, oppleve mestring og oppleve leve fremfor bare kjempe og overleve. Det viktigste vi kan gjre for oss selv, og for andre og de vi er rundt, er f det bedre med oss selv. Du er den du tilbringer mest tid med, og alt som skjer i de mange stundene med seg selv, pvirker alle omrder av livet. Jeg hper du klarer ta vare p deg selv, vre stolt av deg selv og sl deg til ro med at ogs du er god nok. Du viser meg godhet, og det er jeg veldig takknemlig for. Det sier mye om den du er. Takk. Og jeg sender deg mange varme tanker, og jeg har troen p deg.

Skriv en ny kommentar