hits

Nummer 201

Som alltid er jeg litt sen med disse mileplene. Det ble verken ballonger, kake eller feststemning denne gangen heller. Det er kanskje like greit, siden ballonger og kake er mer stresstemning for meg. Innlegg nummer 200 ble publisert under uvitende og rolige omstendigheter fra sofaen en ettermiddag for fire dager siden. Men, n har jeg alts talt opp, og dette er innlegg 201. Det er verdt et rlite hurra!

For en liten stund siden begynte jeg p arbeidet med lage en sikkerhetskopi av bloggen, med klipp og lim inn i Word, og vi snakker alts om totalt 152 975 ord. Det er s mye at jeg nesten ikke kan fatte og begripe at det gr an. Det er s mange ord at Word bruker ti minutter p laste inn hele dokumentet. Det er flere ord enn jeg noen gang kunne drmme om skrive. Og attptil er det ord fra og om meg, ord om mine tanker og flelser, ord som fr ble holdt inne. Ord jeg n verken skammer meg over eller er redd for lenger. Ord som gjr samtaler mulig, forstelsen mer omfavnende, ord som kan brukes i kampen mot den tause, ensomme lidelsen.

S hvordan gr det n, 152 975 ord siden den spede starten p mitt nye, mer pne liv? For vre helt rlig, s vet jeg ikke. Gr det bedre? Gr det drligere? Gr det framover, bakover, eller kanskje sporer jeg av? Spiseforstyrrelsen er p en mte en s stor og selvsagt del av meg at jeg ikke vet hvem jeg skal svare for. Dens seire blir mine seire. Mine tap blir dens tap. Mitt liv er bde mitt liv og s langt fra livet mitt som det kan g an. Jeg er ikke lenger like selvdestruktiv, men i hodet foregr krigen stadig mellom den delen som vil meg vel og den delen som vil meg vondt. Ofte fler jeg meg sterk nr jeg str imot sykdommen, mens andre ganger fler jeg meg sterk nr jeg fyer meg etter den. Kanskje vil det alltid vre snn. Men jeg tror at det kan bli bedre enn dette. At det m bli bedre enn dette. Det beste har ikke hendt enn.

Det er likevel en forskjell, jeg er ikke den samme som i mai 2016. Frst og fremst er jeg eldre, og en smule mer trygg og avslappet. Jeg bor et annet sted, nrmere venner og muligheter, og det er fint ha alt og alle mer tilgjengelig nr jeg plutselig har lyst og overskudd til gjre noe. Samtidig er jeg mye mer meg selv i mte med andre, den ekte, rlige og litt morsomme meg. Bloggen har vrt en fin arena til utforske egen personlighet og utvikle og utfolde meg og mine interesser. Jeg ser p meg selv med nysgjerrig yne, og begir meg inn i nye ting med mer forventning og forunding enn frykt og motvilje.

penheten her inne, bde fra meg, men ogs fra dere, mine trofaste og varme lesere, virker inn p livet utenfor bloggen. I relasjoner og menneskemter der jeg fr var engstelig, unnvikende og skamfull, opplever jeg n det motsatte.  Det fles som at mine venner, min familie og andre jeg mter ogs kjenner p denne nye, romslige mten omgs p, der ingen ting er for stort eller for lite snakke om. Vi er ikke lenger like redde for flelser, verken de gode eller de vonde. Jeg fler meg mindre og mindre som en belastning og mer og mer som en ressurs, en som bde kan gi og ta imot. Alt er mer ekte. 

For oppsummere dette, kan jeg kanskje si at jeg har tatt skrittet inn i livet igjen, som et sosialt, pent og kreativt menneske. Livet er uforutsigbart og vanskelig, hplst iblant, men ogs fint og glimtvis vidunderlig. Livet er mye p en gang, uansett hvordan man har det og hvilken livssituasjon man er i. I denne usikkerheten og de utfordringene jeg str i, krever spiseforstyrrelsen fortsatt sin plass, som en strategi for mestring, trygghet, kontroll og angstdemping. Jeg behver den for mte det som kommer, og den gjr det noen ganger litt lettere, for en liten stund, men aller mest enda mer vanskelig. Men jeg kjenner samtidig en trass og motvilje mot den, og et hp om finne andre lsninger, annet innhold som kan bli mer viktig, mer riktig. 

Derfor vil jeg ikke gi meg her. Jeg har ikke noe ml med skrivingen, annet enn fortsette, pne opp, lre og vokse. Leve litt p veien. Le masse og vre i dagene mine med hele meg. Hva vil det bli, hva venter n? Det vet jeg ikke. Men jeg er her. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar