Sammenheten

Har du noen gang betraktet deg selv utenfra, uten å dømme, bare nysgjerrig og åpen for det du ser? Det har jeg. Spurt hvorfor. Men hvorfor? Hvorfor gjør du det? Hvorfor tror du det vil hjelpe? Hvorfor gjør du det på dette viset? Hvorfor orker du? Hvorfor, når du vet hvorfor?

Det må bli en slutt på å være passiv betrakter, Passive betraktere ser mye, men de gjør ingen ting. Handlingslammet i egen innsikt og egne inntrykk. Kanskje tenker jeg at noe annet eller noen andre kommer til å fikse dette. Innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å skje, og at handlingen ligger i meg, et enormt potensiale av ubrukt handling. Nå skal jeg gjøre også. Nå skal du få noen av mine hvorfor, som en oppfølger til “Spør deg selv hvorfor”. 

Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg for femte gang på ti minutter åpnet kjøleskapsdøra og spiste cottage cheese med fingrene rett ut av boksen. Da jeg dyppet bit på bit med oppknekt knekkebrød i pestoglasset og åpnet gapet for flaskene med Pepsi Max, som svart og brusende rant ned i magesekken uten å svelges. Men, hvorfor? spurte jeg, da jeg ikke klarte å fortsette med å henge opp klær før jeg hadde spist nok for en hel dag, på en brøkdel av dagens timer. Selv frossent brød fra fryseren gikk ned på høykant. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jo, det skal jeg fortelle deg. Fordi ubehaget ved å spise er like stort uansett hvor mye jeg spiser, og det gir ro utover dagen å være ferdig med alt på en gang. Konstant sulten, tenker jeg på mat konstant, når jeg er mett, forsvinner mattankene og gir rom for viktigere tanker. 

Fordi i går kveld spiste jeg lite, og i dag er jeg derfor veldig sulten. 

Fordi jeg ikke spiste noe etter at jeg trente i går, og kroppen skriker etter noe å fylle glykogenlagrene med, reparere musklene med og smøre maskineriet med. Dessuten skal jeg trene i dag også, og jeg løper ikke på luft og kjærlighet. 

Hver dag legger jeg en plan for alt jeg skal spise, når og hvor, lik et budsjett med mat inn og forbrenning ut. Jeg er en mester i å budsjettere med underskudd, og kroppen min liker ikke underskudd. Hver dag benytter kroppen enhver anledning til å legge på litt ekstra, for å ha nok til å gjøre alt den må gjøre, og alt dette ekstra, som egentlig burde vært med i beregningen fra start, gir angst og panikk og krever strammere budsjett resten av dagen. Allerede etter første tygg for mye, slår refleksen inn, allerede da bestemmer jeg meg for at jeg ikke kan tillate meg å spise lunsj, og at den planlagte middagen blir erstattet med magrere saker, og at jeg kommer til å være sulten til kvelden og kanskje gå på nok en smell. Og da tenker kroppen at her er det bare å karre til seg det som behøves før skapene lukkes for dagen. Det er helt tydelig, da spisingen følger måltidene både i innhold, form og mengder, bare ikke deres rytme. Frokost-lunsj-middag, i ett, og så er det over. En time eller to med selvforakt og intensiv trening, og så kan jeg slappe av i det at jeg ikke kan spise mer i dag og derfor ikke ser på maten som tilgjengelig lenger. 

Eller et annet scenario. Jeg reiser fra eget kjøleskap, fylt med mange næringsrike og kalorifattige matvarer, til andres kjøleskap, fylt med alt det jeg egentlig har lyst på. Tiden med maten, den ekte og fristende maten, tilgjengelig, er kort, og den er unntaket. Kroppen vil heller ha brød med gulost, kyllingpasta, sjokolademousse og appelsinjuice, enn agurk med mager leverpostei, squashstrimler med sukkerfri ketchup, stivpiskede eggehviter og sukkerfri saft. Så da spiser jeg der, i hemmelighet, og reiser derfra og kan ikke spise alt jeg vanligvis spiser som erstatninger for det jeg egentlig vil spise, fordi jeg allerede har spist. 

Eller et tredje scenario. Jeg skal treffe en venninne, spandere mange timer i hennes selskap, reiseveien er lang og hele dagen vil gå med. Før jeg reiser, spiser jeg frokost, som jeg pleier, og er like sulten. Spiser noe tilsvarende en lunsj, og er like sulten, spiser noe tilsvarende en middag, og er nesten fornøyd nå. På veien dit er jeg litt for mett, men innen vi møtes, bare helt passe. Alle timene sammen, er jeg bare med henne, ingen tanker om mat kan fjerne meg fra her og nå, og jeg blir ikke sulten og ei heller stresset for at maten der er annerledes enn det jeg er trygg på. Vi drikker te på kafe, rusler rundt, går på kino. Skravler oss gjennom en bokhandel og er stille sammen i folkemylderet utenfor. Ikke før på hjemveien, kommer jeg på at jeg ikke har spist siden den drøye frokosten. Vel hjemme kryper jeg sammen i sofaen med havregrøten min og føler meg helt trygg. Legger meg og kjenner at det ble en bra dag. 

Eller et fjerde scenario. Jeg skal på jobb, det er mandag. Nye arbeidstider på ny arbeidsplass. Hele helgen forsøkte jeg å planlegge når jeg skal trene den neste uken, da mine styrkedager nå har blitt arbeidsdager, og min treningsfridag nå har blitt fridag, og mine løpedager ikke burde komme rett etter hverandre og treningssenteret er for fullt av folk etter jobb. Alt jeg gjør må panlegges rundt treningen, ikke omvendt. Jeg landet på å holde fast på de samme dagene, men heller trene styrke klokken fem om morgenen før jobb, for da er det aldri noen andre der. Hvis ikke jeg er ferdig med treningen tidlig på dagen, tror jeg liksom at jeg ikke trener, og da tror jeg liksom at jeg ikke kan spise, og dessuten tror jeg liksom at jeg sikkert vil falle i trappa på vei hjem og slå meg gul og blå og ikke kunne trene i det hele tatt. Tenk om, hva hvis, helt sikkert, så det så! Klokken fem om morgenen er det tomt på treningssenteret. Det tar ikke lang tid før jeg forstår hvorfor. Styrken, kvikkheten og varmen er like fraværende som menneskene, jeg er bare trøtt, kald og sulten uansett hva jeg gjør. Når jeg er sulten, finner jeg det ofte best å utsette spisingen, nettopp fordi jeg er redd for å bli overmannet av bunnløs hunger rundt maten. Som om den bunnløse hungeren med tiden forsvinner, du kan selv tenke deg hva som skjer når jeg endelig åpner munnen for næring. 

Sakte, men sikkert blir jeg sterkere og raskere, tror jeg, eller er det heller slik at jeg sakte, men sikkert presser kroppen til å løfte tyngre og løpe fortere enn den egentlig makter? I meg finnes ingen grenser, for det kan aldri bli nok, og det heter ikke det orker jeg ikke eller det klarer jeg ikke, det heter bare det skal jeg orke og det må jeg klare, for det har jeg bestemt. Sakte, men sikkert mestrer jeg stadig nye greier, skriver helt ålreite tekster, treffer en venninne i ny og ne, steker omeletten min i margaring for første gang og attpåtil har på ost.

Det er poenget. Det går sakte. Det går veldig mye saktere enn det kunne gått, og med en enorm usikkerhet knyttet til alt jeg gjør, fordi jeg løser spiseforstyrrede tanker og problemer med spiseforstyrrede handlinger. Jeg vet hvorfor, det er fullstendig klart for meg. Det uklare er hvordan jeg skal stoppe opp der og da og gjøre noe annet. Men, det får vente til et nytt innlegg, et HVORDAN-innlegg om å bryte rutiner som ikke gjør annet enn å gjøre alt veldig mye vanskeligere. 

“Tevannet koker”

Om du virkelig vil vinne hjertet mitt, er det få ting som slår lyden av vannkokeren som skrus på og sakte begynner å koke, helt uoppfordret, bare fordi jeg kom på besøk. Da føler jeg meg som verdens mest verdsatte menneske, da føler jeg meg sett. Det ligger mye stor omtanke bak små handlinger. 

Å kjøre bil og høre på podcast eller høy musikk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bilen min er liten, den er møkkete, til tider kaldere enn ute, selv etter femten minutters kjøring. Men, jeg elsker den. Blant alle stedene jeg er, er bilen det stedet jeg føler meg mest trygg og fullstendig hjemme. Radioen har aldri virket som den skal, selv om den er DAB og ny, det kan ha noe med den relativt primitive monteringen gjort av meg og min bror, men jeg gikk til innkjøp av en AUX-ledning, som forøvrig har smeltet fast i anlegget, og kjører aldri en meter uten å koble på lyd fra telefonen. Musikken kan jeg skrive mer om i et annet innlegg, forøvrig har jeg også delt musikktips flere ganger, så her kommer heller noen podcast-anbefalinger: 

– The big five/Sånn er du: super underholdning, både lærerikt og morsomt om personlighetsanalyser av kjente, norske profiler

– The RobCast: amerikansk podcast om alt mellom himmel og jord, med en inspirerende, spirituell og samfunnsaktuell tilnærming

– Misjonen: Antonsen og Golden, behøver jeg å si noe mer? Norsk nyhetshumor på sitt beste

– Radioresepsjonen: årets nedtur at Sagen-brødrene og Bjarte Tjøstheim har et helt års pod-pause, men det ligger hundrevis av episoder ute. Lettbeint underholdning, innimellom hysterisk, innimellom litt mye underbuksehumor, men noen av de faste spaltene er virkelig til å le av

– Treningspodden, Träningspodden og Styrkebyrån: en norsk og to svenske, om trening, mat og helse, som regel med et helhetlig og sunt fokus på det. Jeg kan ikke noe for det, jeg sluker alt jeg kan komme over av slikt stoff, både på podcaster, blogger, instagram, pinterest, og så videre og så videre. Likevel, til tross for at jeg antagelig burde prioritere å lytte mer til egen kropp enn andres stemmer, er informasjonsstrømmen jeg utsetter meg for nøye gjennomtenkt og kritisk utvalgt. I stadig mindre grad lar jeg meg påvirke av usunne holdninger, og det får være det første skrittet. 

– Fredagspodden og Elsa och Hanna – en söndagspodd: to svenske til på tampen. Den første kommer ut hver fredag, den siste finnes det bare ti episoder av. Om livet, mental helse, hverdagen, vennskap, kjærlighet. Hver gang jeg hører på disse, føles det som å høre på noen jeg kjenner, som at det er jeg og søsteren min som snakker sammen. Så koselig! Pluss for at de er på svensk, jeg virkelig elsker det språket! 

Nå tenker du kanskje at “Gud, hun har fritidsproblemer!”. Sannheten er at jeg har lettere for å gjøre alt med lyd rundt meg, så det er sjelden stille, verken i bilen eller hjemme. Lyden fyller tomrommet, gir meg energi, tiltakslyst og motivasjon og attpåtil er det både lærerik og flott underholdning. Anbefales! 

“You’ve got mail”

I dobbelt betydning. Filmen er helt herlig, og det å få faktisk mail er et høydepunkt. Jeg snakker ikke om kjedelige og irriterende reklamemail fra diverse nettbutikker, men mail fra mailvenner og storesøsteren min. Det beste med mail er at de ikke krever noe tilbake der og da. Det plinger i telefonen, og jeg kan vente med å lese til jeg har lyst, jeg kan svare når jeg har lyst, så langt eller så kort som jeg vil. I hvert fall fungerer mailingen mellom oss på den måten, og det er jeg takknemlig for.  

Håndball på TV, eller ski, så lenge Norge er best!

Det er gøy å være best. Og Norge er mye best, i denne sammenheng. Håndballmesterskap for kvinner før jul, VM på ski, vinter-OL, altså, TAKK for alt idretten skaper av engasjement og spenning. Høydepunktene er spredd utover året, og akkurat nå kjenner jeg det kribler i magen før VM i Lahti starter 22. februar. Jeg tror på gull, gull, gull og folkesjela og felleskapssfølelsen og Ja vi elsker og en samlet nasjon som bøyer seg i hatten for våre helter. 

Ektefølte, spontane komplimenter

“Du er så vakker”, kan mamma finne på å si til meg. Eller et lite “You take my breath away”, fra en søster. Eller “Når jeg blir stor, vil jeg bli like flink til å skrive som deg”, fra en nydelig bloggleser. Eller “Jeg blir glad av å se deg”. Først blir jeg ordentlig flau og brydd og føler nesten jeg må beklage at de følte de måtte si noe fint til meg. Jeg svarer ofte med et kompliment tilbake, som at komplimenter er som slike tikkende baller vi får kastet mot oss og må kaste videre før det smeller. Men, herregud, det er ikke akkurat sånn at vi mennesker går rundt og fremtvinger at andre skal si hyggelige ting til oss, om oss. Og når komplimentene kommer fra meg, kommer de helt uoppfordret, ærlig og velmenende, så hvorfor skal ikke det samme gjelde andre veien? Jeg feier de bort, men de lagres, langt der inne. Og det gjør meg glad å tenke på at andre kan like noe jeg gjør eller er. 

Årstider

Vinteren er flott, våren er flott, sommeren er flott, høsten er flott. Så lenge de kommer i den rekkefølgen, selvfølgelig og overlappende. Hva føles vel bedre enn at det endelig blir lysere, eller hestehoven som popper opp i sølete grøftekanter? Det første iskalde badet? Solregnet om sommeren? Bladene som virvler i høstvinden, når det blir så mørkt at det er koselig å tenne lys inne? Å vente på jul, å vente på snøen, å vente på at dagene sakte skal bli lenger og lenger? Årstider er flott så lenge de varer, før de blir uutholdelige og plutselig er over i en ny. De gir året driv og skaper naturlige skifter i livet som ellers bare går og går. 

Reise

Kort og langt, hit og dit. Hvor som helst, bare det ikke er hjemme. Å reise er å fri seg fra rutiner. Det krever spontanitet. Hver gang jeg reiser, kjenner jeg at jeg bare vil reise mer, kanskje i år skal bli året? Å reise er utelukkende sunt for meg, nå. Jeg har heldigvis snudd min reising fra å være en unnskyldning til å spise litt mindre og gå litt mer og bli kvitt noen kilo, til å bli en unnskyldning til å spise litt mer av mat jeg har lyst på og trene litt mindre og bli mange opplevelser rikere, tilstede i øyeblikket. 

At sokkene går opp etter klesvask

En pluss en er to, så det blir helt feil for meg når jeg står der med en og en og en og en som ikke passer sammen og lurer på hvor i all verden de andre har blitt av. Etter heftig risting av sengetøyet, som er til dobbeldyne og ofte krever at jeg kryper inn i det for å komme til hjørnene, finner jeg kanskje en sokk eller to, og resten forsøker jeg å forsone meg med at antakelig har havnet hos husnissene i Harry Potter-universet, som endelig kan bli frie. Med en i husholdningen, og ny vaskemaskin, er det ingen annen logisk forklaring på dette. 

Løpe nedover

Det er gøy å løpe oppover, men nedover går nesten dobbelt så fort, og fort er gøy. Med hendene flagrende bakover og trommende bein, kan jeg ikke annet enn å smile til de stakkarene som tusler motsatt vei på vei til jobb, eller hjem for å lage middag. Trapper er heller ikke til å gå i, da har du misforstått. Oppover tar du to trinn av gangen, nedover buldrer det så fort det lar seg gjør uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet. I huset der jeg vokste opp, er det en slik perfekt løpetrapp, med en liten trappeavsats for et ekstra hopp. Nå har derimot min kjære mor, praktisk anlagt med sans for finurlige løsninger, brukt en båtpolish til å ikke bare polere badekar og vask – allerede her blinker varsellampene – men også villaens fine fiskebeinsparkett, gulvbelegget på badet og trappen opp til andre etasje. Med andre ord, å løpe her nå, er rene risikosporten. Og det flotte med båtpolish, som mamma forsvarer seg med, er at det varer så lenge. 

Skogen

"Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også."

Fra et tidligere innlegg om skogen. Jeg må ha litt skog hver dag, helst. 

Oppdage nye talenter

Ikke egne, men andres! Jeg sluker Norske talenter med alle sanser, og blir dypt beveget over mennesker som utstråler fullstendig innlevelse og lidenskap i og for det de gjør. Forrige helg dykket jeg stadig dypere i youtube-linker til nye, nye, nye talenter, og jeg slutter aldri å bli imponert og forbauset over hvor mange flinke folk det finnes. Det inspirerer! 

Mørket

Mørket gir meg det som lyset ofte gir andre. Trygghet, varme og nærhet. I mørket kan jeg være lyset, og i mørket kan jeg være synlig uten å sees. Når dagene er lyse, blir alt ekstra synlig og ekstra sårt, mens i mørket kan man med god samvittighet trekke seg litt inn i seg selv og hjemmet sitt, tenne lys og se på film uten å føle på alt man burde gjort og alle man burde vært sammen med i stedet. Glem alt som skal grillast og alt som skal spilles og alt som skal danses og alt som skal elskes, i mørket er det nok å bare være. 

Harry Potter, Star Wars, Hunger Games, Hobbiten, Ringenes Herre

you name it, as long as it is wonderfully magical and filled with heroes and heroins. Alt er vellest, velsett og innlevd. Jeg venter bare på brevet fra Galtvort. 

Å skrive noe bra

Du vet når det bare flyter, uten anstrengelser og uten press, og etter to timer, som føles som ti minutter, sitter du der med noe stort ut av noe lite som ikke fantes før. Kall meg gjerne sær og egosentrisk, men jeg finner mye inspirasjon og støtte i å lese egne tekster. Av og til gråter jeg til og med. Og om det virkelig skal føles, så leser jeg det høyt, og det slår ned i meg, mot meg, inn i meg med en helt annen kraft og forståelse enn tanker kan gjøre. I motsetning er det få ting jeg finner mer frustrerende enn å ikke få til å skrive. Da er det ikke annet å gjøre enn å akseptere at inspirasjon er noe du får, ikke noe du har eller har kontroll på, og legge ideen vekk til ideen ikke lar deg slippe. 

Å våkne

Min beste tid, er den tiden fra jeg våkner og til jeg våkner-våkner. Vi snakker et par sekunder, men de lever jeg på helt til jeg kan legge meg igjen og se fram til de to sekundene neste morgen. For et par øyeblikk, er alt greit; dagen er muligheter, masse uspist og masse ugjort, ingen ting må rettes opp i, alt venter. Ah, da er livet bare godt. 

Noen ganger glemmer jeg hvor langt jeg har kommet. Det er viktig å ikke glemme, men å lære. Historien skal ikke gjenta seg, og forandringer, både til det bedre og det verre, er alltids forandringer. Forandringer er bevegelse. Bevegelse må til for å komme videre. 

Er det armer?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, det er knær.

Det er knær uten funksjon, over legger uten funksjon, over føtter som verker av å stå, uten funksjon.

Det er knær under lår uten funksjon, som får blåmerker av å sittes på, over rumpe uten funksjon, innhul.

Det er er knær under mage uten funksjon, i et evig jag til nærmeste toalett før alt renner tvers gjennom, under skuldre uten funksjon, så tynget av selvutviskelse at de siger mot jorden eller blir heist oppunder ørene på siden av et ansikt uten funksjon, stivnet i grimaser av lydløse skrik.

Det er knær under armer uten funksjon, ute av stand til å holde rundt andre og mene det, alltid på vei ut av klemmen og inn i kampen, flukten, ensomheten.

Det er knær i en kropp uten funksjon, i et liv uten funksjon, annet enn å overleve. Er det ikke bemerkelsesverdig hvordan livet kommer til overflaten med sine blå blodårer, presser seg fram for å minne på at det er fortsatt liv her, det pumpes fortsatt, det pustes fortsatt, så hvorfor lever vi ikke? Hvorfor lever vi ikke?

På mitt sterkeste på mitt svakeste. 

Og likevel så jeg ikke noe av dette før det hadde skjedd. Men da så jeg det, og jeg skjemtes. Det hadde ikke hjulpet noen ting, det gjorde bare alt ekstra vanskelig. Det største bedraget hadde foregått rett foran øynene på meg, og jeg var for opptatt med mitt ytre til å se alt som forsvant fra inni meg.

Hva jeg veier, spiller ingen rolle. Det er ikke vekten av meg jeg ønsket vekk, det er noe i meg, selve meg, eller kanskje selveste spiseforstyrrelsen? For hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva kan jeg? Aldri har jeg følt meg så stygg som da. Aldri har jeg følt meg så stygg som nå. Vekten er fysisk, lidelsen er psykisk, men du må fysisk være i stand til å kjempe mot den. Det kjenner jeg nå, for kampen øker i styrke og intensitet i takt med min personlige vekst. Men den er. Og en gang vil den føles mindre viktig. Det handler ikke om å tape eller vinne, men å ta plass og leve på tross av alt ulevd og frykten for det ukjente. 

En kropp på overlevesesstadiet kan aldri ta seg til toppen av menneskets potensial. Ikke engang halvveis. En presset kropp kan aldri gi et fritt sinn. Presset, presset, presset, jeg lot det slippe taket, og livet har strømmet inn i meg slik luften strømmer inn når du slutter å klemme på noe. Det kan være overveldende, føles helt for mye, men det er bedre enn å være flat. Så kanskje blir det som med ballonger, fra kjedelig flatpresset til full av luft og liv, på vei bortover, oppover, en fargeklatt mot det himmelblå. 

Jeg kan stå, jeg kan sitte, jeg kan klemme, jeg kan le. Jeg kan føle, jeg kan løpe, jeg kan snakke, jeg kan se. Nå er det opp til meg å slippe litt, la kroppen vite best og følelsene bølge. Slå meg til ro med hva jeg har, og hva jeg får til og se at jeg er et helt annet sted enn hva jeg var da. Innse at jeg kan klare, så lenge jeg har meg selv. Livet var da, og livet er nå og livet vil fortsette å komme, så hvorfor ikke leve på lang sikt? Så lenge jeg kan kjempe, skal jeg gjøre det. Ikke kjempe mot livet, men for det. For meg.

Hvorfor ikke la livet slippe til?

Musikk når du trenger mot: Brave, Sara Barielles

Det er lørdag. Jeg er inne i et slags vintermørke. Vanligvis pleier mørket å ha en motsatt effekt på meg, men det er noe med dette året og dette livet som gjør meg mørk inni, enda jeg føler meg trygg i mørket utenfor. Om kveldene pakker jeg meg inn i en varm hette, pakker jeg meg inn i musikk fra øreproppene og vandrer bortover veier uten gatelys. Av og til kommer det en bil kjørende, men jeg er aldri redd, helt alene kan det ikke skje meg noe verre enn alt allerede er. Jeg går og går, til det føles greit å gå hjem, og så går jeg litt til, for å være helt sikker. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det startet så fint, med tro, håp og kjærlighet, dette året. Så slo realiteten pusten ut av meg, og jeg kjemper fortsatt for luft. Hadde det ikke vært for en tante som alltid har plass til en ekstra, en søster som aldri slutter å ringe eller den alltid så åpne invitasjonen til å bare være litt rundt folk hjemme hos foreldrene mine, så vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle kommet meg gjennom dagene. 

Things are drabbing me. These last days have been my saddest days in a long time. I am still sad. Like hollow. Like I see no point in life. No future in life. No love in life. No joy in life. No freedom in life. No devotion in life. No safety in life. No life in my life. I wonder if I ever will. And wonder what will happen when I don’t. 

When. 

I want someone to scoop me up in their strong arms, make me feel safe, like I can be carried through this, like they want me there. To hide in their life until my life is ready for my present and my future and myself. I want to leave this place and go places I have not yet destroyed. To face the feelings that destroy me. To see something new and feel part of something. Anything. 

I miss you. No one here can whole and hold me like your present can. No one here can see me like your eyes can. No one here can understand what you can make me see. No one here can fill that empty place in my heart like you do. I just think that I can’t live here alone and feel alive alone. I am not good at loneliness. 

Jeg skriver mye. Både for meg selv og til andre. Dette skrev jeg til søsteren min, en sånn kveld vi hadde snakket litt og jeg bare gråt til vi la på og etterpå også. Mye av det jeg publiserer her på bloggen er resultater av slike intense følelser, etterfulgt av stille resignasjon. Det er som om jeg tar meg kraftig sammen når jeg gjør alt det jeg må gjøre, og så rakner alt når det er gjort. Det strammer og strammer og fyller seg opp, til jeg får søkt dekning i mitt innerste og kan

slippe ut

så veldig mange tårer. 

Mye har forandet seg i januar, utenpå i hvert fall. Jeg har avsluttet en arbeidspraksis og begynt i en annen. Jeg har begynt med leppestift. Jeg har kjøpt brød. Jeg har begynt å løfte, bøye, presse tungt på trening. Jeg har ny psykolog. Jeg har begynt å spise ost.

Jeg er like tung, men så mye tyngre inni. 

Selv bloggen er offer for mine kritiske øyne. Jeg stiller meg selv spørsmål og begynner å tvile. I møte med andre, er jeg virkelig komfortabel med mitt offentlige private følelsesliv? Kan det jeg skriver skade noen, eller meg selv og min fremtid? Er jeg en av dem som bidrar til at andre får det verre? Eller at psykisk helse blir hverdagsliggjort og tatt mindre alvorlig? Ser andre på dette som et egoisitisk og oppmerksomhetssykt prosjekt? Hva er egentlig hensikten med dette? 

Mye av grunnen til livsbristen jeg faller i nettopp nå, handler antagelig om det større bildet her. Det er sjelden de små tingene, som tilsynelatende virker utløsende, som er årsaken. Det er begrenset hvor stor påvirkning et halvt knekkebrød ekstra kan ha. Nei, det er alt dette bak som har blitt større og større jo mer fysisk sterk jeg har blitt. Enomheten, tvilen, depressive tanker, motløshet, undertrykte følelser, maskene jeg tar på, alt jeg føler jeg må, alt jeg føler jeg ikke kan, mindreverdighetsfølelsen, alt jeg innser er tapt for alltid, alt jeg innser er min feil. Jeg ser ikke at livet kan ha noe annet å tilby meg enn mer lidelse, nye symptomer, nye uhensiktsmessige mestringsstrategier, for er ikke alt allerede ødelagt?

En dag må noe skje. Jeg kan ikke fortsette å bare vente og håpe at ting vil fikse seg. Det er jeg som må fikse. Dessverre har ikke den oppfølgingen jeg har fått etter min siste innleggelse hatt noen gunstig effekt. Ingen effekt overhodet, for å være helt ærlig. Jeg innser at selv om jeg bor i Norge, så stort på alle måter, så er det mange enkeltskjebner, inkludert min, som lider under alt som ser flott ut på papiret, men ikke fungerer i virkeligheten. Selvfølgelig er jeg takknemlig for helsevesenet og NAV, hva skulle jeg gjort uten, men det er en hvilepute å være dekket på den måten, helsemessig og økonomisk. Den behandlingen jeg får passer ikke meg, tilbudet her jeg bor er skremmende dårlig. Journalen fylles opp, men nærmer seg ingen slutt av den grunn. NAVs firkantede system gir meg økonomisk trygghet, så jeg har et sted å bo og penger til mat og klær, men det får meg også til å føle meg mindreverdig og bundet, uselvstendig. Jeg er redusert til et navn i systemet, prisgitt rettigheter og andres innsats og godvilje.

Jeg ligger ikke på sofaen, med fjernkontrollen og potetgullposen, og suger penger av staten. Tvert imot. Dette livet er hardt, det er brutalt, det er vondt, det krever alt jeg har. Det gjelder veldig, veldig mange andre i liknende situasjon som meg. Likevel blir jeg møtt med et “å, javel…?”, og det blikket som får meg til å krympe sammen og klistre på mitt besvikne smil. 

En dag må noe skje. Det må bli i år. Kanskje kommer jeg til å reise langt vekk for en periode. Til steder i meg selv og i verden jeg enda ikke har rukket å ødelegge. Kanskje kommer jeg til å tørre å si høyt det som ingen forventer; som at skolen ikke er for alle, og aller minst for meg, og at jeg må finne en annen grunn å bygge livet på. Eller at kjærligheten ikke er for alle. Eller at denne helvetes treningen føles fullstendig meningsløs og egoistisk. Kanskje kommer jeg til å forsove meg, rote, glemme avtaler. Kanskje sier jeg deg imot. Kanskje skriver jeg en bok. Kanskje, kanskje, noe må det bli. 

Det beste med januar og februar hittil, har vært min nyoppdagede glede i filmer, litteratur og musikk. I Star Wars har jeg funnet min indre heltinne i Rey. I Knausgård har jeg funnet min likesinnede. I musikken finner jeg alltid trøst og energiskifter.

Denne jenta sin dans er noe av det flotteste jeg har sett. Akkurat sånn vil jeg føle det med det jeg gjør: som om jeg var født til det, lever for det, utstråler det. Se den, du også. Og tenk litt over om alt du gjør gir deg det du virkelig trenger, eller om det kanskje finnes andre måter å gjøre ting på. Det er ekte mot. Jeg har troen på deg. Det er bare du som kan åpne vinduene til ditt liv. Jeg vil bare se deg være litt modig (ref. Brave).

Det er mye dyr i meg. Der jeg fanges mellom dine to øyne og ikke vet hvordan jeg kan flykte i en kropp splittet mellom ønsket om å bli og frykten for å bli sett. 

Om du så meg, ville du bli redd? Om du virkelig så meg, med alt mitt mørke? 

På den myke bakken kan jeg bølge fremover, så langt jeg vil, så fort jeg vil, hvor jeg vil. Lik et dyr som skyr folk, lengter jeg til den åpne, vidstrakte friheten. Frykter ingen og ingen ting. Likevel, i alt mitt tomme, skulle jeg ønske jeg var en blant flere, men hvor finnes de jeg er lik når jeg blant andre er annerledes?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg lokkes ut, kjenner dragningen mot skogen, mot mørket, mot vannet, mot fjellet,  mot himmelen, der meningen ligger, fullkommenheten, det voksende. Der det er nok å være, der jeg ikke behøver språket fordi jeg ser, hører, føler. 

Meningen med livet er energi og bevegelse, før kroppen finner hvile sammenkrøllet på en seng av mose og bar under den strålende stjernehimmelen. Slik ligger jeg under dyna om kvelden, innunder, oppunder, tvunnet rundt meg selv. Pustende, varm, avslappet, trygg, helt fullstendig der. 

Bevegelse gir mening, å finne mat gir mening, å søke trygghet gir mening. All meningen. Hvor gjemmer den seg i dette livet? 

Som et dyr, er jeg. Jeg ønsker din nærhet, og tilbyr ingen ting. Tar og får, hva kan jeg gi deg tilbake?

Frosset fast i lyset av forventningen om alt hva et menneske bør være. Alt hva et menneske bør ønske. Alt hva et menneske bør føle. Alt hva et menneske bør eie og etterlate seg.

Vill, men fanget. Liten, men stor. Søt, men farlig. Du må ikke komme nærmere. Kom ikke nærmere. 

Før synet sakte vender tilbake, jeg myser mot deg, kryper sammen, i spranget tviler, men blir borte i natten.

Foto: weheartit, http://weheartit.com/entry/229217497

Det bare skjer, sier mange. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg har mistet kontrollen. Det er ikke meg, noe annet styrer. 

Men hvorfor? De er ofte modige, de som stiller spørsmål. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De er ofte redde, de som svarer. Ansikter av stein skjuler alt. Fordi. Jeg vet ikke. Skuldrene løfter seg oppgitt og resignerende mot ørene og faller tungt ned igjen. Og den som spurte liksom sukker og lar det bli med det. 

I hodet farer tankene i full fart inn i bevisstheten, ut av bevisstheten. Bildene flakker bak lukkede øyne, øyelokkene som et kinolerret der livet minutt for minutt spilles av i dobbel hastighet. Åpner du munnen, detter bruddstykker av indre samtaler ut. Det er ikke rom for alt sammen i det talte språk, i tankene er rommet uendelig. Hvem har vel tid til å høre alt? Og om ikke de hører alt, vil de ikke forstå, og derfor kan du ikke si noe annet enn: Jeg vet ikke. 

Med hånden på hjertet, kan jeg si at det hjelper å si noen ting, eller i det minste å fundere litt over det. Jeg tror mange forstår veldig mye av hvorfor, i seg selv, men har vanskelig for å finne de rette ordene til å forklare og de rette menneskene å dele dem med.

Jeg nekter å tro at ting bare skjer, at kontrollen har sin egen vilje og evne til å skru seg av og på, at noe annet styrer deg. Hele min spiseforstyrrelse er veldig forståelig. Alt som skjer er logisk og naturlig. Kontrollen er min, jeg styrer, men jeg styrer jo ofte feil. Det er en frustrerende innsikt, å vite men føle seg ute av stand til å endre. Det er derfor det er en sykdom. Og sykdommer har den egenskapen at de verken er selvvalgte eller selvhelbredende. Sykdommer krever hjelp utenfra for å reparere det inni. Medisinen hjelper ikke med mindre du oppsøker den, ønsker den, stoler på den og bruker den. Og selv da kan det hende det viser seg at du behøver en annen form for medisin, oftere, sjeldnere, mer, mindre, tettere, løsere, strengere, friere. Jeg snakker ikke om medisiner man finner på apoteket, selv om mange også behøver den typen medisin, jeg snakker om medisinen i form av mat, hvile, aktivitet, samtaler, terapi, innleggelser, opplevelser, relasjoner, aksept, mestringsstrategier. 

En frustrerende innsikt er dog alltid en innsikt, i noen tilfeller innsnevret og gjemt inn i lag på lag med usikkerhet, selvforakt, håpløshet og vaner, men i den ligger alltid muligeten til forandring. Forstår du hvorfor, kan du også forstå hvordan. Ofte ligger løsningen rett foran deg, i alle de små, små valgene du gjør som til sammen utgjør alt. Ofte ligger også opprettholdelsen i de små valgene, en dominoeffekt av tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling-tanke-handling. Når en handling ikke kan aksepteres som bare en handling, men må utløse en tanke. Når en tanke ikke kan aksepteres som bare en tanke, men må utløse en handling. Der ligger følelsen av å bli styrt, miste kontrollen og at det bare skjer. For det gjør det, med mindre du stopper opp og enten lar være å handle eller handler annerledes, aksepterer tanken som en tanke og fortsetter det virkelige liv. 

Ironisk nok skriver jeg alt dette på en dag der dominobrikkene smeller i bakken som endeløse trommevirvler. Og jeg vet hvorfor. Og jeg tror jeg vet hvordan. Så neste gang tanken som leder til handling som leder til tanke som leder til handling, dukker opp – for å være realistisk, la oss si om ett minutt – skal jeg i stedet finne et ark og en nyspisset blyant og skrive ned mine hvorfor. Jeg oppfordrer deg til å gjøre det samme. Skriv det ned og del det med noen. Det er spiseforstyrrelsens største frykt, å bli gjennomskuet og synliggjort. Ut i lyset for å sprekke. Ut i lyset for å fastne frykten i stein du kan klatre på, hoppe over og forlate. Gjør det. Du trenger det for å slutte å trenge den. 

Det hviler en stille fred over frossent vann. Kun lyden av egen pust bryter gjennom og forsvinner i øyeblikket. Alle andre tider på året, er dette et av de styggeste og mørkeste stedene jeg vet. Jeg løper helst fort forbi og forsøker å unngå å puste inn den kvalmende stanken av råttent vann. Et hvitt dryss forvandler noe stygt til noe vakkert. Det lukter varmt av solstråler som tiner frostdekte barnåler i dag.

Alt handler om synsvinkler, stemninger, fokus, forventning, sammenheng. Variabler av tid og tilstedeværelse som former inntrykket. Ingen ting er det det er gjennom øyne som ser det de tror de ser og at alt er bestandig. 

Så kanskje også det ansiktet som stirrer tilbake på meg i speilet har noe fint ved seg? Når øynene lyser varmt mot noen jeg er glad i. I det smilet jeg møtes med når jeg smiler mot. Når jeg gransker, med det mørke draget av forakt, ser jeg det. I ditt milde, åpne blikk, både lettet og fylt av lengsel, ser jeg meg selv som en som kan savnes. Som alt bak ansiktet. Det er fint.

Jeg er tom for ord i alles ord om kropper og press og svettefest. Så jeg stiller heller et spørsmål:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Survival of the fittest

Har vi misforstått totalt?

som snø som faller

at vannet trekker mot laveste punkt 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

som å våkne fra å sove

at tannkremen spyttes ut i stedet for å svelges

som å skru på lyset for å se

at føttene finner det minst glatte stedet å trå på en vei av is

som å lengte til varmen når man er kald

at d kommer etter c kommer etter b kommer etter a

som å tisse når man er på do

at man holder seg hele veien dit

som å slippe rattet for å bytte gir

at solen smelter snø 

som å hviske på biblioteket

at bølgene puster inn og ut over møtet med land

som å løfte handleposen inn i bilen

at i morgen er det torsdag

Tenk om det var like lett å se seg selv med andres øyne

at man er lik og ulik, men ikke feil

Tenk om det var like lett å begynne å spise og å slutte å spise

at tiden er din til å fylle med hva du vil så lenge du er her

Tenk om det var like lett å se på kroppen som en kropp

og livet som et liv

og maten som mat

og tanker som tanker 

og følelser som følelser

og seg selv som alt man er

Dette er kjøkkenet mitt. Det ser tomt ut. Det foregår mye i kjøkkenets skygger. Det foregår mye i skyggene på andres kjøkken. Ser du nøye etter, kan du så vidt skimte konturene av et menneske som mistet seg selv og fant maten. Et menneske innerst i hjørnet der, som strekker seg på tå opp i den delen av skapet hvor alle de skumle karbohydratene er samlet øverst, innerst. En skygge som farer forbi komfyren, åpner nok et skap på vei til kjøleskapet, på evig jakt etter det som kan stoppe jakten. Min skygge belyst fra toppen, som uansett hvor jeg snur meg, alltid følger med meg, foran, bak, rundt og under. Dette er beretningen om meg og maten. 

Mamma spurte meg i dag hvordan det går med maten. Det kommer like overrumplende hver gang, og hver gang ser hun like forskremt ut som meg. Slik mange utenforstående ofte spør uten å helt ville vite svaret. For jeg tror ikke det er mulig å forstå for en utenforstående til en som er fullstendig inneforstått med akkurat hvordan det er. Jeg svarte slik jeg alltid gjør, for å berolige og forhindre flere spørsmål. For jeg vet at hun vet at det er mye hun ikke vet og som hun heller ikke vil eller kan vite eller forstå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det går greit, mamma.

Både mamma og jeg vet at greit er et svært relativt begrep. Greit i denne forstand, er langt fra greit, men etter at det var opp og avgjort, kunne begge titte ut av kjøkkenvinduet mens vi samlet oss, fant igjen pusten og fortsatte praten om tåka og de glatte veiene. Og jeg slurpet ekstra høyt med teen, og hun kremtet sånn som hun pleier, og alt ble ufarlig igjen. 

Maten og jeg har et elsk-hat-forhold. Jeg elsker mat og jeg hater mat, og sånn går det med maten. Det innebærer at jeg aldri får fred for den. Mat er det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg slokner om kvelden. Noen ganger drømmer jeg om mat, ofte fantaserer jeg om mat, jeg elsker å spise mat og jeg elsker å klare å ikke spise mat. Kroppen min får nok mat, men den vet aldri hva, hvor mye eller når.

Jeg tror det er mange som kjenner meg som tror de vet akkurat hvordan det er med meg og maten. For det første tror de at jeg er veldig sunn. For det andre tror de at jeg er veldig rigid, altså at jeg spiser faste måltider og følger en plan. For det tredje tror de at jeg ikke liker mat. For det fjerde tror de at jeg bruker stadig mindre tid på å tenke på mat nå som jeg har så mye annet å tenke på. For det femte tror de at jeg har det bra med maten så lenge jeg spiser mat. For det sjette er det sikkert tusen andre ting de også tror, tror jeg. Jeg vet at det meste de tror er feil og at det kommer de aldri til å tro på.

I mine barneår, gikk jeg fra å nyte mat til å nekte meg mat. Min måte å håndtere livet på, var å stenge alt og alle ute, også maten. Jeg var ofte redd, både for å dø og for alt mulig annet, men jeg var aldri redd for maten. For jeg visste at den var utilgjengelig for meg, med mindre noen tvang den i meg, og da var jeg selvfølgelig livredd. Fristelser fristet meg ikke, min munn var lukket og jeg var flink til å utholde sulten. Anoreksi var en merkelapp, og jeg var et prakteksemplar. Denne merkelappen henger igjen i andres antagelser om meg, enda jeg vokste ut av den tvangstrøya for lenge siden. 

Nå kaller jeg meg ikke anorektiker lenger. Jeg er så uspesifikk som å si at jeg har spiseforstyrrelser, i flertall, og det med hodet i sanden, fordi alt ved meg frembringer kvalmende skamfølelse og mindreverdighet. Jeg er feil nå, var riktig før. Selv om jeg vet at begge deler er like sykt. Min hverdag dreier rundt to ting: å spise og å gjøre bot. Noen ganger mer det ene enn det andre, noen ganger i perfekt ubalanse, for det kan aldri bli en trygg balanse når man hele tiden må gjøre opp for seg. Min belønning er mat, min straff er mat eller forbuk av mat; i form av annen mat, mindre mat, ingen mat, eller trening. Jeg kaster ikke opp, ikke av mangel på vilje, men av mangel på evne. Doskålen og jeg har bukket for hverandre flere ganger, men selv lukkemuskelen nederst i spiserøret, streiker mot mine indre demoner, akkurat som at kroppen streiker og nekter å slutte å være sulten, enda så mye jeg ønsker det. 

Forfatteren Karin Sveen, som selv har vært alvorlig syk av spiseforstyrrelser, sa en gang: “Mat er mager trøst, det er derfor det skal så mye til”. Det skal så mye til. Uansett hvor mye jeg spiser, blir jeg aldri mett. Antagelig er dette bare nok et bevis på at spiseforstyrrelser handler om så mye annet enn mat. Men hva er jeg egentlig sulten på?

Jeg kan, også nå med hodet i sanden, helt ærlig innrømme at jeg er helt totalt avhengig av mat. Når du ikke ser meg, er jeg som regel travelt opptatt med å spise eller å holde meg fra det. Avhengigheten er som en hvilken som helst annen avhengighet, både i sin kortvarige rus og sin langvarige pine. Den eneste forskjellen, er at jeg ikke kan slutte med mat for å bli fri. Kanskje nettopp derfor er jeg aldri så rolig som når jeg er på matbutikken, hvilket er mitt eneste fristed for mat. Der kan jeg være rundt all maten og samtidig være trygg på at den forblir der den er. Jeg kan se på den, lukte på den, liksom kjenne smaken av den og ta på den, og likevel er den totalt og vidunderlig utilgjengelig. Et annet frirom er trening, da det fysisk er svært vanskelig å spise og trene samtidig. Før var jeg også trygg fra maten hos andre, men nå er alles skaper offer for mitt jag etter tilfredsstillelse, og det har vist seg umulig å sette kroken på døra igjen. 

Så, ja, jeg spiser sunt, jeg spiser rigid, det er mye mat jeg ikke liker eller våger spise, jeg kan virke uanfektet og tankeløs, jeg har det fysisk bedre nå som jeg spiser, til en viss grad.

MEN. Jeg spiser også usunt, jeg spiser også ukontrollert og hemmelig, til enhver tid, jeg elsker å spise mat og jeg hater at jeg spiser mat og det er stadig nye ting jeg våger spise før jeg blir livredd over hva jeg har gjort, jeg går aldri et sekund uten å vie maten en tanke, jeg har det psykisk helt jævlig og også fysisk ganske ille, nå som jeg spiser. Du får bare se en brøkdel av min kake av liv, og den brøkdelen forsøker jeg å pynte så fint og friskt som mulig, mens resten av kaka er en eneste røre av kaos, fornedring, kontroll og kontrolltap. 

Mange har forsøkt å forberede meg på denne fasen. Jeg velger å kalle det en fase, for jeg nekter å innfinne meg med at det er sånn her jeg skal ha det resten av livet. De har sagt at det er normalt å aldri føle seg mett, at det er normalt å utvikle bulimi og overspising etter lange perioder med restriktiv anoreksi. De har sagt at det ikke er noe å skamme seg over. Og de har sagt at dette ikke er en mindre alvorlig eller feil måte å være spiseforstyrret på. 

Men det når ikke inn i mitt skjøre selvbilde. Det kan ikke høres over de stygge tankene. Det er ingen lettelse i alt dette tunge. 

Det er frykt. Og jeg står ansikt til ansikt med den over alt, alltid. Og det skremmer livskiten ut av meg. Og jeg tenkte du kanskje burde få vite det.