Sammenheten

Jeg kjørte til en øde skog og gikk innover blant trærne. Det slo meg at fargene var uendelig sterke akkurat der. Det samme hadde slått meg samme morgen, noe trakk blikket mitt mot utsiden på vei mot kjøkkenbordet. Varme stråler farget landskapet gyllent, og vinduenes levde liv skred frem. Sola gjør slikt med alt rundt oss. Man legger liksom ikke merke til det som er tapt eller glemt før det igjen synliggjøres av lyset.

Utenfra ruver skogen som noe dunkelt og hemmelig, dens stier er bare synlige når man går på dem, stammene får først sin suverenitet på nært hold. Den klare, grønne fargen, som går i hverandre og i jorden og blir en overveldende masse av natur, den var tydelig. Øynene mine har savnet farger i vinter, og her lå de gjemt, midt i alt det grønne. Idet jeg trer inn, er jeg ikke lenger ensom, eller mørk, skogen opptar meg og holder meg i seg. Du kan ikke vite det med mindre du er der også. 

Beina blir alltid slitne av å gå. Om det er bevegelsene eller inntrykkene eller all farten jeg må holde igjen, vet jeg ikke. Når jeg går, kan jeg midt i en bakke stoppe og bare se opp på himmelen over toppene og kjenne at pusten er tung og at tyngdekraften gjør neste skritt vanskelig. En rot i stien, et ustøtt skritt over isen, kan sakne farten til stillstand og avmakt. Når jeg løper blir jeg aldri sånn sliten, for det er ikke jeg som løper, det er noe annet. Jeg løper gjennom, mens jeg går inn i. Jeg løper fra, mens jeg går mot. Det er forskjellen.  

Innenfor de trygge, velkjente ytterkantene av skogen, er det høye lyder som ikke hører til der. Det er noen som meier ned, noe som faller, noe tungt mot bakken, igjen og igjen. Alle luktene er for intense, sluppet fri og i friheten opphører. Store, enorme flater med skog er ikke skog lenger. Det får meg til å gråte. Jeg har nettopp spist lunsj, og så yoghurt, og så hele matpakka jeg egentlig skulle ha til i morgen, og det får meg til å gråte også. Jeg føler jeg er døende midt i livet. Her faller trærne som korn i regnet. 

Det skifter så øyeblikkelig. Som om jeg blunker og åpner øynene til en verden jeg ikke passer inn i lenger. Fremtiden er ikke lenger en lengsel, men en flukt. Mens jeg går innover i skogen, oppå skogen av trær som en gang sto og nå ligger flatt mot bakken, tenker jeg på at det tar så lang tid å vokse, og så kort tid å bli lite igjen. 

Det er glatt i skogen. Noen steder er stien bløt og mørk av fuktig jord, andre steder dekket av tynn is og snø. Det slår meg at de sikkert hugger skogen nå mens de fleste ser på skogen som utilgjengelig. Det er ingen spor av mennesker der, bare hjulspor og lyder av teknikk. Det gjør meg urolig, så jeg snur før jeg får se hendene bak maskinene. Jeg tenker på lysets hastighet og hvor mye jeg ønsker å fjerne meg derfra så raskt at ingen vil huske at jeg har vært der. Om et menneske faller i skogen, og ingen er der til å lytte, kunne du hørt lyden av lengsel da?

Føttene tråkker seg videre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld

Unnskyld, hvisker jeg til alle de nedverdigede trærne som ligger som et grønt teppe over avgrunnen. 

Dette kjennes fremmed. Liksom helt meningsløst. Kanskje savner jeg bare noen å snakke med. Og at noe kunne vært bestandig i alt. 

Hva vil du, hva skal du, hva bør du, hva gjør du?

Hvordan vil du, hvordan skal du, hvordan bør du, hvordan gjør du?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor vil du, hvorfor skal du, hvorfor bør du, hvorfor gjør du?

Det blir stille,

du ser bare et blikk som vender bort og inn, lydløse lepper og brystet mitt som hever og senker seg. 

Ikke fordi jeg ikke vet,

ikke fordi jeg ikke vil.

Alt er brettet ut og lagt fram, over, under, side ved side. Jeg snubler meg fram for å finne det som passer, det som føles varmt å dvele ved. Skyver unna andres forventninger og løsninger, fordi jeg vet selv når noe gir lys og annet tar.

Noen ganger er det fint å falle. 

Bare falle litt i tanker. 

Det er ikke et skritt tilbake, det er snart et skritt fram.

Ser du veien?

Det finnes en innbitthet i meg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

om jeg så må klyve i leirete bakker etter fingre rundt buskaskvist

eller balansere på tynne, tynne, tuster av kornaks på åkre fulle av elvebredder

eller vasse i turbukse, støvletter og ankelsokker gjennom iskaldt sølevann til knes

og det er så mørkt at det eneste lyset er refleksjonene av den tåkedekte månen som speiler seg i slapset på stien som slynger seg langs den ruglete kanten av en elv som ble for full og seg over. 

Det er ingen skam å fortsette,

samme vei tilbake er ingen vei tilbake.

Jeg snakker til meg selv og maner meg videre, humrer litt bak skjerfet så frostrøyken gjør det vanskelig å se, så våt at føttene sklir framover og bakover på våte ullsåler, buksen klistrer seg i isete, stive rysjer rundt leggene. Så kald at det er varmt, så teit at det blir komisk. 

Gjennom snø og vann, over is som holder og is som ikke gjør det,

Thea skal fram,

det er kunsten å gå.

Jenta mot strømmen har ikke nyttårsforsetter! Når hadde de egentlig en oppbyggende effekt? Aldri i mine erfaringer, i alle fall. Det ligger noe i det at fokus på endring med en negativ tilnærming, som “jeg skal ikke…”, “jeg skal slutte…”, “jeg må…”, “-stopp, -forbud” og lignende, øker fokuset mot uhensiktsmessige tanker, egenskaper og vaner, og får deg til å knapt tenke på annet. Du trekkes mot indre demoner fremfor å vende dem ryggen.

Ved å bruke formuleringer som har en positiv forsterkning, som “jeg vil…”, “jeg kan…”, “mer…” og “jeg ønsker/drømmer…”, inviterer du til mestringsfølelse og engasjement. Når positive følelser, opplevelser og vaner ønskes velkommen, blir det mindre plass til alt du misliker og som holder deg fast i usunne sirkler. Det kommer av helt praktiske årsaker. Du får ikke mer tid, du bare bruker tiden du har på en bedre måte for deg selv. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan strekke meg til å si at jeg har to nyttårsløfter som jeg tar svært alvorlig i all mostrømheten. Det første er at jeg ikke har nyttårsforsetter, fordi jeg ikke har tro på det. Det andre er at jeg ikke skal slanke meg i år.

Allerede har jeg mislyktes så til de grader på begge områder. Min skulderdjevel har alltid et indre, hemmelig mål om å gå ned i vekt. Et evig nyttårsforsett. Sjekk, sjekk. Og med det kommer den velkjente bakken jeg siger ned med bakglatte ski på beina. Det går trått oppover og framover, med slike forutsetninger. Så, nei, det er tid for å slutte med sånt noe og endre tankesett. 

Ved å kalle 2017 for The How to be here Year, er jeg allerede inne på noe essensiellt. For å faktisk klare å få til å være i kropp og sjel på samme sted til samme tid med drivkraft og tilstedeværelse, er jeg nødt til å legge til rette for det først. Med nok mat ofte nok, nok søvn, balanse mellom aktivitet og hvile, trygghet og sosialt påfyll jevnlig. Min fokuspille er rett og slett en tilfreds kropp uten unødvendig stress. Stress kan for meg også være å ha undertrykte følelser, si ja og nei basert på andres ønsker fremfor egne behov, dobbeltkommunikasjon, for mye rutine og for lite avbrekk og fri, perfeksjonisme, for mye egentid, for lite egentid, føle meg mislykket og underdanig, halvferdige prosjekter og løse avtaler. Ofte er det helt unødvendige tanker om alt dette som fjerner meg fra her og nå og får hjertet til å dunke fort og blikket til å flakke.

I år ønsker jeg å bli mer tilstede. Med mange pirrige nyttårstanker og deilig inspirasjon, ser jeg positivt på fremtiden. Med en rekke små ting, kommer de store vendepunktene, og stadige drypp av mestringsfølelse er veldig sunt. Her kommer min liste over alt jeg vil gjøre mer av og tilføye i livet jeg trer inn i: 

– si masse mer nei, standhaftig og uforventet: Jeg er så føyelig at jeg nærmest kan være for en Golden Retriever å regne, enig i alt alle sier og mener.

– si masse mer ja, genuint og overstrømmende: Hvorfor si nei til bra ting for å være hjemme og gjøre masse dumme ting?

– drikke appelsinjuice og melk: Gud, som jeg savner flytende kalorier.

– “endelig er det fredag”-følelsen: Når uka er en eviglang mandag av ting jeg må, blir alle dager mer grå. 

– ekte sukker på havregrøten: Jeg kastet nettopp min siste pose Sukrin, farvel rådyr metallsmak og velkommen knasende farin!

– mer McFlurry, mer pasta, mer ost og mer hjemmebakt: Mmmmmmmmmm.

– lese mer på senga: Det er jo så koselig. Det er på tide å friske opp i Harry Potter-manien!

– bruke mer tid og penger på morsomme, spennede og påfyllende ting: både slikt jeg kan glede meg til og slikt som bare skjer helt spontant.

– variere mer mellom ulike antrekk: Kroppen bestemmer ikke hvorvidt et plagg er fint eller ikke, jeg er lei av å være så kjedelig.

– flere fine øyeblikk over en lav terskel: Drikke morgente i morgensola på trammen, se flere stjernehimler, kjenne regn mot varme kinn og la håret danse i vinden, ofte.

– 1) kjøpe smør og olje, 2) steke mat i det: Nå er jeg lei teflonsvidd og kokt mat.

– mer fett og mer karbohydrater: Rett og slett mer god næring til min trofaste kropp.

– bade mer: Ute, altså. Gjenoppdaget badegleden i fjor, og nå venter jeg bare på varmere vær.

– spise oftere sammen med andre: Yes! Sammen med og samme mat i samme porsjoner. 

– mer treningsfri: Det er god trening det!

– stå opp så sent jeg kan: Klarer jeg slå 11:23-rekorden?

– dyrke mine kreative sider: Den følelsen av å skape noe ut av lite og la ideer få liv. 

– reise et sted jeg aldri har vært før: …og reise tilbake dit jeg liker å være. 

– flytte: … til et sted med flere muligheter for sosialt, kulturelt og faglig påfyll.

– bli mer yogi: Namaste!

– aldri mer enn en dag i ensomhet: En dag i hulen, ok, men så er det ut!

– se mer film: Det krever både evnen til å sitte i ro og være tilstede, innebærer ofte sosial hygge og noe godt attåt, så her er det sjanser for måloppnåelse på   mange områder!

– være spontan så ofte jeg kan: Behøver jeg si mer? Jeg får en rus av å befri meg fra tvang og rutiner på den måten. 

Mer av alt dette, slik at jeg kan melde meg av styrketimen en helt vanlig torsdag, ta på meg kjole og høye hæler, ta toget til Oslo og overraskelsesbesøke en venninne, møte lillesøsteren min for en McFlurry og ta toget hjem før jeg slenger meg på sofaen med en deilig porsjon havregrøt med sukker på til kveldsmat, drikker appelsinjuice og ser på Star Wars og bare kjenner at Dette har vært en dag med høy måloppnåelse! 

Lista over hva jeg vil mer, er lang og variert. Uten press, kun styrt av drømmen om noe annet, mer helt og tilfredsstillende. På den måten kan jeg kjenne mestring over valg jeg tidliger ikke turte ta, eller fikk dårlig samvittighet for, eller som resulterte i innstramminger og helvete i morgen. 

Gjøre mer av det som gjør meg bra, gi mer f* og stå opp for meg selv. Det er mitt liv, så det så!

2017 – How to be here

Dette blir et bilingualt innlegg, bare fordi jag är så himla peppad för detta nya året. Norsk mangler den svenske snerten og den engelske finurligheten, men fungerer som en fin, rød tråd gjennom det hele. Dessuten finnes det tre herlige ord (uthevet i fet skrift) for følelser, egenskaper og tilstander vi ikke kan beskrive med kun ett ord på norsk, og derfor tenker jeg dere kan nå, først som sist, bare lære dere disse og bruke dem innimellom alt det norske vi beskriver med. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 (på engelsk), under julelys i søsterklemmer. Telte ned eller telte opp, det slo gnister av stemningen. Så mange mennesker med så mye tid bak seg og så mye ny tid foran seg. For en som vanligvis spanderer mye tid på å tenke, har jeg de siste dagene brukt utenkelige mengder tanker på nettopp det. Jeg kjenner meg:

resilient (Capable of returning to an original shape or position, as after having been compressed) (Som i fu** everything that’s happened, nothing can bring me down or hold me back, here I come)

exhilarated (to feel happily refreshed and energetic)

och så himla peppad, med fare for å gjenta meg selv, SÅ HIMLA peppad, for dette året! (peppad som i SÅ KLAR og positiv i troen)

Storesøsteren min er veldig flink til å lage høytidelige seremonier rundt slike ting som dette, og tente lys på gulvet, la fram blanke ark og fargestifter med peppad musikk i bakgrunnen, og jeg bare… eh…. jeg kan ikke bli resilient, exhilarated och peppad på kommando. Akkurat da hun ville fange 2017 i kloke, store ord om mål og mening, tenkte jeg på den iskalde halvliteren (som forøvrig er en god del mer enn en halvliter i amerikansk flaskemålestokk) med Diet Pepsi  i kjøleskapet, og om jeg skulle ta en slurk nå eller vente til etterpå, og hva jeg hadde spist på den meksikanske restauranten, og om ikke magen kjentes litt uggen etter chili, refried beans og blue corn tortillas og alt vannet som måtte til for å slukke chilien, og hvor mange timer jeg hadde igjen av mitt USA-eventyr og mye annet som ikke lar seg forene eller forskyve med langtidsframtidstanker. 

Dagen etter, derimot, og alle dager siden, har jeg samlet mye av dette ned på papirer, i flertall, det formelig flyter her hjemme. Jeg har hørt på nye podcaster, som har en enda mer peppande effekt, forelsket meg i Star Wars, med all girlpower resilience som medfølger prinsesse Leia og Rey på deres universreddende eventyr (May the force be with you, OH YES!), skrevet og snappet og ringt med søsteren min, fordi vi liksom ikke klarer å bli ferdige med alle samtalene vi har pågående samtidig (og jeg blir smittet av exhilaration til jeg knapt får sove om nettene) og forsøkt å fange drømmene i drømmefangeren som henger bak hodeputen min. 

Oi. Det ryker nesten av tastaturet. 

Jeg kjenner allerede nå at dette må bli et innlegg i flere deler/Volumes/Vol.. For å unngå at det skal ha en berusende eller høyaktiverende effekt. For jeg tror at så mye energi fanget i knappe 700 ord gir en av de to. Så jeg velger å fortsette med Vol. II, III osv. i morgen eller dagen derpå og framover. Både for egen og andres del. Vol. II vil inneholde blant annet en liste over ting jeg vil tilføre livet mitt, og jeg kan røpe at det for eksempel dreier seg om appelsinjuice, “endelig er det fredag”-følelsen, ekte sukker på havregrøten og å si mer genuint JA og mer standhaftig NEI. 

2017 – The How to be here Year – og hva som skal til for å befinne hele meg selv på riktig sted, til riktig tid, med gode tanker og evne til å se framover

May the force be with you, kjære lesere. Og ikke vær redd for å bruke det nye året på endring gjennom å kjærlig, nysgjerrig og energisk tilføre fremfor å dekke over, tvinge frem eller forby. The soul feeds on love, positivity and achievement. That’s all I’m saying. 

Etter årets korteste dag, med personlig rekord i å sove lenge (helt til 11:23, faktisk), og i anledning 8. januar 2017, en hel uke inn i det nye året, er det på sin plass å grunne litt på alt som har skjedd i året som var. Grunne litt på det, før jeg gjemmer det i hjertet mitt som dyrebare erfaringer for fremtiden. 

2016 har vært et annerledes år. Sammenliknet med andre år, har det kanskje vært mitt tyngste, mørkeste og lengste år, men innimellom har det vært fylt av dager med en befriende lettelse, solskinn og timer som flyr avgårde. Er du glad eller er du lei deg? Ja! Jeg kan være begge deler, det er rom for alle følelser igjen, jeg føler mer enn noen gang. Det er greit. Det er bedre å føle alt enn å føle ingenting. Mye bedre. 

2016 står frem som mitt stolteste år noensinne. Enda så mye ulevd liv jeg har kjent på, så mange ganger jeg har sunket sammen i skamfull sjenanse når mitt kaotiske og ufullkomne liv blottlegges for andre som er mer verdt enn meg. Til tross for alle de øyeblikkene, har jeg tatt tak i ting. Jeg har vært gjennom en tøff innleggelse, taklet tiden etterpå nesten på egenhånd, håndtert hjemløse uker, venner og familie som er langt borte. Jeg har flyttet til et nytt sted, startet et liv som, til tross for at det føles midlertidig og som noen andres, inneholder mer av det som gjør meg godt og mindre av det som gjør meg ille.

Puslingen pågår, både i det virkelige liv, og også her på bloggen. Bloggen! Hvem hadde trodd det? Aller minst jeg. Hvilken snuoperasjon. Fra å være en som forsvinner inn i et monstermenneske av innestengte følelser, begynte jeg å snakke om det, skrive om det, ta bilder av det, dikte om det, dele det, vise det. Med åpenhet, raushet og inspirasjon, fra meg til dere og fra dere til meg. Jeg har reist alene og funnet sammen, i tid og sted, i minner og traumer, i drømmer og mareritt. Min stemme har blitt hørt og mine ord har gitt mening for andre enn meg selv. For første gang i mitt liv, har jeg brukt innsikten min til noe annet enn å motarbeide egne behov og være selvdestruktiv.

Det er kraft i knyttede never, det er styrke i utholdt smerte, det er lys i mørke og det er kjærlighet i et bankende hjerte. Jeg får dele, og jeg får ta del i, livet. 

2016 har vært kroppens år. Aldri har jeg hatt en mer funksjonell og frisk kropp. Kroppen og jeg blir nok aldri helt venner, men vi er på talefot så lenge jeg kan lytte. Jeg er stolt over hva kroppen min har tålt av motgang og destruksjon, og stolt over dens tålmodighet. Jeg er stolt over dens standhaftige vilje og evne til å overleve. Og stolt over at den ikke har gitt meg opp.

Det er fantastisk å ha en kropp som tar til takke med så lite kjærlighet og omsorg, og likevel presterer og presterer. Jeg er stolt over å ha kjempet meg til en vekt kroppen min trives med, enda vi har veldig forskjellige meninger om hva det er, og stolt over å ha opprettholdt den fysiske rammen. 

2016 har vært et spennende år. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker, deriblant meg selv. Tidligere har jeg brukt all min tid på å være en annen, en som andre kan like og akseptere og ha nytte av, men den jeg som er bak alle jeg-ene som er meg, den Thea er visst ikke så verst likevel. Folk liker meg. Folk aksepterer meg og verdsetter meg. I kraft av meg selv, er jeg nyttig. Og ganske morsom. Ikke minst kan andre finne en annen ro i mitt nærvær og være mer seg selv rundt meg. Det skaper nære relasjoner. Det gir grunnlag for gode samtaler og tilstedeværelse. Det er det som bygger mennesker. Alt det mellom oss. 

2016 har vært året jeg ble tilstede i eget liv. Tilstede for meg selv, og tilstede for andre. Det føles nesten som å ha gått rundt i en tåke av svaksynthet og så plutselig få på seg briller. Jeg elsker alt det nye blikket mitt kan hvile på. Det er så mange farger, former og mønstre. Jeg ser, muligheter. Det er uendelige muligheter, så lenge jeg ser riktig vei og bruker kraften til å komme dit. 

Var det bare en drøm?

Eller skjedde dette nettopp? At alle atomer i alle molekyler i alle celler i hele min fremmede kropp ble omringet av en varsom følelse av trygghet og fant hjem. 

Her kommer et tilfeldig utvalg av ord og bilder fra mine dager i Santa Fe. 

Under sheets, en enkeldyne fra Norge, tre fleecetepper, to ulltepper og en haug av lykke, sovnet jeg til lyden av dunkende hjerter i sync. Og våknet hver morgen til Taylor Swift-konsert fra din telefon som du liksom aldri våknet av men jeg liksom ikke klarte å irritere meg over likevel. 

Vel hjemme føles kjøkkenbordet tomt uten deg rundt, og lyset, alt lyset er liksom mørkere selv på dagen. 

Tenk at vi var her, og telte ned til det nye året sammen med tusenvis av andre under julelysene på Plaza. Det er vel det eneste bildet av oss to sammen, for vi hadde så mye å snakke om og så mye å gjøre og så mye å dele, at vi ikke sløste bort tiden med slikt. 

For første gang på lenge lo jeg så inderlig, med deg. Det var nesten som å være en del av en selvutviklende podcastsending som kontinuerlig pågikk i bakgrunnen, og vi ble litt slitne av det å aldri gå tom for ting å snakke om og le av og inspirere til. Men slitne på en god måte, fordi vi ble slitne av å ha det så bra sammen. Slitne av å være så nære. Fire dager med intenst positivt, oppmerksomt nærvær. Så nære at vi ikke behøvde å snakke i fulle setninger, vi bare skjønte og visste og lo oss videre på neste flyktige tema.

Fire dager var perfekt. Jeg kan leve på de lenge, lenge. Fire slike dager er mye mer enn ti distanserte. 

Alle har så fine dører der du bor, og julekranser av red chili mot blåmalt treverk er vakkert. Det er nesten som de sier velkommen hit, her er det hjerterom og plass til alle. Santa Fe er ulikt alle andre steder jeg har vært, det kan knapt kalles USA. Det passer deg og det passer meg, enda vi er totalt forskjellige. 

Du bor i kunst. Jeg blir aldri lei av å se. Gatene føles velkjente, og midt i alt det ørkenbrunrøde, øynes mesterverk på mesterverk av fargesprakende motiver og livsglede. 

Jeg er hjemme nå. Lys våken på natten og søvnig på dagen. Kveldens tredje vaskemaskin er i gang, juletreet skal ned. På en uke har jeg opplevd mer enn jeg pleier på et år. Intens tilstedeværelse er slitsomt fordi det er så ukjent for meg. Sjelen jubler over vellykket fra-dag-til-dag-kaos, og det er slike ting som dette som gir meg kraft til å være. Min struktur må rives ned for å bygges opp igjen på en bedre måte. Det er det jeg driver med nå. Det og du var og er akkurat det jeg trengte og trenger, kjære Sarah.

2017 skal bli et bra år, et spennende år, fylles med ting som gir dagene mening, gjør timene korte og ønsker fremtiden velkommen. 2017 skal bli vårt år, det kjenner jeg på meg. 

Du har gitt meg den beste starten. Nå er det bare å fortsette. Så langt borte igjen, men likevel inntil. Alltid. 

Tenk at jeg sitter her. Du gjetter aldri hvor. Jeg kan knapt fatte det selv, enda en verkende kropp med dundrende hodepine og søvnige øyne vitner om at det er helt på ekte. Jeg bare reiste. Hit. Til USA. Fordi savnet etter min storesøster var så stort, og ønsket om å avslutte dette året og starte det nye med den personen i verden som kanskje betyr mest for at jeg fortsatt er, vant over all fornuft og det-går-ikke-an-tanker. Fra en dag til en annen, på minuttet bestemte jeg meg. Og så bestilte jeg fly og flyplasshotell og shuttlebuss og løp ut med søpla og hentet posten og vasket opp og skrudde av varmekablene på badet og dro ut ledningen på stjerna i vinduet og hang opp klær og hev noe ned i en koffert og pakket en liten boks med potetmelstopper og bare reiste.

Det var i går kveld. I dag er og blir en uendelig lang dag. I skrivende stund har jeg vært våken i 24 timer, og klokka er ennå bare 17.15 lokal tid. Den eneste grunnen til at jeg fortsatt holder koken, er vel reisefeberen og søsterlengselen. Jeg kjørte til Gardermoen sent i går kveld, sov to timer på et hotell, spiste hotellfrokost klokken fire i morges og fløy først til Frankfurt og så hit hvor jeg sitter nå, Los Angeles, der det ikke bare er 24 grader ute, men også inne, og jeg er dødssliten og trøtt og må vente her i fem timer før mitt siste fly tar meg til Albuquerque i New Mexico og denne lange reisen skal avsluttes i en shuttlebuss opp i fjellene til Santa Fe, der min søster bor. Det er ennå ti timer til jeg kan kaste meg rundt halsen hennes, og krype ned under ulltepper i hennes store seng og sove til jeg våkner og må klype meg i armen over alt dette.

Jeg er visst en sånn type person som gjør slike ting. Når jeg tenker etter, er det kanskje mer normen enn unntaket. Og slike impulsive og smågale eventyr, blir ofte de beste. For jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye og planlegge så grundig, og må derfor ta ting som de kommer. Det er veldig sunt for et regelstyrt hode som verner om sine rutiner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å reise alene er ikke noe problem, det har jeg gjort mange ganger, og jeg tviler aldri på min evne til å finne fram. Ting liksom bare ordner seg. Dessuten er de fleste jeg treffer på både hyggelige og hjelpsomme, og jeg snakker engelsk og koser meg som en som passer inn i mengden av folk på vei. Med unntak av en skikkelig usmakelig fyr som satt ved siden av meg på den 12 timer lange flyvningen over Atlanterhavet og gjorde det til 12 veldig, veldig lange timer i et fly over Atlanterhavet. Jeg fikk det uheldige setet midt i midterste seterad, og min selskapsblære er ikke-eksisterende i slike tilfeller. Derfor blir jeg veldig stresset over å måtte være til bry. Ikke bare var han sur, selv om jeg bare spurte om å få komme ut to ganger på hele turen, han kastet søppel på gulvet, satt med begge armene på armlenene og med beina bredt, drakk seg skikkelig full, kastet opp, satte seg igjen, så tungt mot setet og armlenene at han med albuen på min tv-kontroll både skrudde lyden min helt ned og helt opp i et enda kjør, trykket meg ut av det jeg så på og rett og slett forsuret hele min tur. På toppen av det hele, sølte jenta på min andre side et helt glass Sprite over jakka mi og sekken min, og det har nesten tørket nå.

Nå kjenner jeg energien dale. Jeg burde ha sovet en middagslur, ja, det er faktisk langt over leggetid norsk tid. Men jeg er ikke så flink til å sove på farten, sittende, med masse lyder og mennesker og ting å passe på. Kommaregler og god setningsbygning glemte jeg visst å pakke med, så dere får bære over med meg.

Jeg lover ikke mye USA-blogging mens jeg er her, for jeg skal reise hjem allerede tirsdag, og akter ikke å kaste bort søstertiden foran en skjerm. Men, jeg lover å ta bilder og gjøre mye gøy og starte det nye året på best mulig måte.

Leve livet, rett og slett. Livet lever. Og jeg har bare ett, og det er nå og nå og nå og NÅ.

For første jul på lenge, er dette en god dag. Det merkes i alt rundt meg. Alt fra de innbitte blikkene på menneskene som haster fra butikk til butikk på jakt etter byens siste julemarsipan. Til lukten av kalkun som kilte i nesa allerede før jeg sto opp, til tross for at vi skal bort i kveld. Gavene er pakket inn, og selv om det fortsatt er adventspynt som pryder vinduskarmer og lysestaker i mitt barndomshjem, har juletreet fått både lys, glitter, norske flagg og stjerne i toppen allerede. Det spiller liksom ingen rolle at min julevisjon aldri blir like glitrende i virkeligheten, for i år kjenner jeg det er godt, veldig godt, å bare være her, sammen med alle de jeg er så glad i og som er glade i meg. Å våkne opp i en gammel furuseng med lillesøster sovende ved siden av, en bror på badet og mammas tullete, oppdiktede sangtekster fra kjøkkenet under. 

I fjor feiret jeg jul langt fra hjemme, med andre mennesker som hadde det vondt i seg selv. Vi fant på en måte en felles følelse av tilhørighet i alt det ukjente og utrygge, og jeg hadde et fint øyeblikk stirrende opp på stjernehimmelen med to søstre på andre siden av jorden som gjorde akkurat det samme akkurat samtidig. Og så var julen over, som om den aldri hadde vært, og den vanskelige maten var spist fra sykehustallerkener og gavene var pakket opp i stillhet og forlegenhet på et gulv preget av spor etter tyngede mennesker. 

Denne julen skulle bli jul, det bestemte jeg meg for for lenge siden, og jeg har gjort mitt ytterste for å finne frem til de innerste følelsene som bør få skinne i julen. Følelser av fellesskap, forventning, kjærlighet og det å høre til. Å glede andre og finne ro i seg selv. Det er ikke det rundt oss som skaper jul, det er det i oss, og mest av alt, alt mellom oss. Alt det fine som knytter kjærlighets hellige bånd og holder julehjertene varme i de tusen hjem.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mine tanker går til alle jeg er glad i og som på en eller annen måte bidrar til å gjør livet mitt lettere å leve bare ved å være. Mine tanker går til alle som savner og lengter og drømmer om noe annet. Mine tanker går til alle som kjemper for liv og kjemper for håp, og alle som fryser i kveld. 

Tenn lys, del varmen.

God jul

Hvordan det føles å løpe halvannen mil i et forferdelig regnvær i mørket en “hviledag” sånn rett før jul, med en halv brokkoli, 8 frosne jordbær, en halv kilo riskrem, to biter frossen banan, en stivpisket eggehvite, tre pepperkaker, to spiseskjeer peanøttsmør, to gulrøtter, to liter Pepsi Max, 1 teskje tomatpesto, tre sukrinmarsipankuler, åtte mandler, et halvt knekkebrød, to dadler, to biter mørk sjokolade, en bit melkerull, en kvart biscotti, tre kopper te og en slurk melk i magen?

Akkurat sånn.

Akkurat sånn føles det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gledelig

Jævlig jul