det er en del ord inni meg som vil ut
men ordene mine var aldri ment for å såre noen
og jeg vet ikke hvordan disse vil tas imot
så da holder jeg de inne,
og så såres jeg i stedet
det er liksom greiere sånn
peace out, og alt det der
det går i tusen knas
i hodet
i hjertet òg
Jeg kan lappe sammen meg
det kan jeg
Det gjør litt vondt å trenge noen,
det gjør faktisk det
Når noen er opptatt med
å bli trengt av andre
Det gjør litt vondt å trenge noen,
det gjør faktisk det
Når noen har det fint
og du ikke vil forstyrre
Det gjør litt vondt å trenge noen,
det gjør faktisk det
Når noen ikke vet om hva andre behøver
og andre ikke klarer å si
at akkurat nå så er jeg sliten av å klare selv
og ganske trist
og det er ikke sikkert jeg kan tulle det bort i dag
det hjalp ikke å løpe heller
for i dag så gjør det vondt
over alt, helt inn
og
og
og jeg trenger
noen
som deg
(Et bilde fra i fjor, i lengsel etter åpent vann, grønn skog, bare tær og vår)
Nå skal jeg prøve å samle de riktige ordene til å formidle den enorme forandringen jeg er midt oppi og fortelle om stedet som gir meg rom til bli den jeg er. Det er ingen enkel oppgave. Jeg har forsøkt i flere uker, startet nye utkast hver kveld, men de blir for små, dette er for stort, dette er for godt til å være sant. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant:
Fontenehuset i Oslo
I morgen er det seks måneder siden jeg åpnet døra inn dit for første gang. Nå er det nesten vanskelig å gå derfra hver ettermiddag. Jeg trekkes mot den personen jeg får være der. På de siste seks månedene føles det som at jeg har kommet lenger enn hvor 16 år i det norske helsevesenet har tatt meg. Rundt og rundt gikk det, helt svimlende håpløst. Nå går det fremover, så fort at jeg knapt holder følge med egne fremskritt.
Til nå har jeg vært varsom med å dele av mine personlige erfaringer fra behandling og oppfølging i helsevesenet. Først og fremst fordi det er svært individuelt hva man har behov for og utbytte av, men også fordi jeg dessverre har flere dårlige enn gode erfaringer. Jeg vil verken råde eller fraråde noen til noen ting, da det er utenfor mitt kompetanseområde, men jeg oppfordrer som alltid til å være åpen og ærlig og oppsøke hjelp når du trenger det. Likevel velger jeg altså å skrive om fontenehuset. Ikke fordi det vil være det riktige for alle, men fordi det kan være det riktige for noen. Og hvis de, som jeg, ikke visste om at det finnes et slikt sted, så vil jeg være en som forteller om det.
Men, før jeg forteller mer om hva fontenehuset har betydd for meg, skal du få vite hva et fontenehus er. Kort sagt er et fontenehus et arbeidsfellesskap for mennesker med en psykisk sykdomshistorie. Det finnes fontenehus over hele verden, 14 bare i Norge, og det kommer stadig flere. Huset drives som et klubbhus etter fontenehusets standarder av husets medlemmer og en gruppe fast ansatte. Fokuset er frivillig og arbeidsorientert rehabilitering gjennom å gi medlemmene muligheten til å finne og bruke sine evner og ressurser og delta i de ulike arbeidsoppgavene på huset. Hver enkelt får den støtte og veiledning man ønsker ut ifra individuelle behov og livssituasjon, både på huset og i livet rundt. Fontenehusets grunnleggende verdier, frivillighet, relasjoner og likeverd, gjenspeiler seg i alt som skjer på huset; alle menneskemøter der, arbeidsoppgavene som gjøres, samarbeid og prosjekter, og mulighetene dette skaper.
Du kan klikke på denne linken for å komme rett inn på hjemmesiden til Fontenehuset i Oslo og lese mer der. Dette er altså “mitt” hus. Jeg følte meg hjemme fra første sekund.
For å oppsummere dette, kan jeg si at:
Fontenehuset er et sted å finne, finnes og bli funnet.
Fontenehuset er et drivhus for dypt begravd håp og spede drømmer.
Fontenehuset er et sted med åpen dør og høyt under taket.
Fontenehuset er et nytt utgangspunkt.
(et bilde fra Mølen for lenge siden, bare fordi det er så optimistisk og fint)
Det er vanskelig å beskrive følesen av å plutselig ha funnet alt det jeg hadde gitt opp å lete etter. Her var den, løsningen, liksom. Alt og alle jeg behøvde, under samme tak. Her var den genuine jeg også, viser det seg. Hun vokser frem fra dypet av meg selv i trygge, stabile og omsorgsfulle omgivelser. Hun som kan, hun som tør, hun som vil, hun som ler, hun som prøver, hun som vil være en del av et fellesskap og kan småskravle litt i trappa. Jeg vil nesten knuseklemme henne, så glad er jeg for å se henne igjen. Tenk at det er sånn jeg er. Tenk at jeg kan få være sånn.
Livet var så lenge redusert til å handle om å overleve. Det er nye tider nå. Jeg tror det må kalles levestadiet. Nå skjer det. Det er nå det skjer. Jeg kan kjenne det, det er annerledes enn alle andre ganger jeg har trodd at alt skal bli annerledes. Det er tilstedeværelse av håp og fravær av tvil. Det er skritt for skritt med blikket frem og færre tap enn seiere. Jeg kan nesten ikke tro at denne tiden skulle komme. Min tid. Hva all denne tiden bringer med seg av spennende utfordringer, engasjerende prosjekter og herlige relasjoner, skal jeg skrive mer om snart.
Og apropos å skrive mer her på bloggen. Kanskje har jeg ikke lenger det samme behovet for bloggen, slik jeg behøvde den til å tørre å si det jeg ville si, føle det jeg følte, holde meg med selskap i all ensomheten, støtte meg når jeg falt. Den var mitt ansikt utad, min stemme, min fortrolige og min forpliktelse til å ikke gi opp. Min sannhet der ute i verden. Jeg holdt fast og holdt ut og ville ikke la meg forsvinne igjen.
Nå kan jeg være hele meg uten bloggen, sårbar og sterk. Nå har jeg det jeg lengtet etter. Nå er min stemme min, mine ord mine, mine følelser mine, mine meninger viktige. Jeg blir sett og de ser et annet menneske enn den jeg trodde jeg var. Jeg ser meg og ser en annen enn den jeg trodde jeg måtte være. De ser hele meg, og de liker meg. Jeg ser hele meg, og selv jeg kan like meg, med en nysgjerrighet og et ønske om å forstå og å akseptere.
Jeg skulle ønske alle de som har møtt meg før kunne se meg nå. Selv ansiktet mitt er mer levende. Jeg kan smile på tusen måter. Selv stemmen min er mer levende. Livet har fått nyanser. Selv skrittene mine er mer levende. Livet er innholdsrikt og engasjerende. Selv tiden min føles mer verdifull. Jeg kan våkne med forventning til dagen og prioritere det som gjør meg godt.
Takk for at dere gjør livet mitt til et sted jeg vil være. Med dere mener jeg dere rundt meg, dere på Fontenehuset i Oslo, venner, familie, søskengjengen, dere forbipasserende som smiler tilbake. Mennesker trenger mennesker. Jeg trenger dere, og dere lar meg føle at også jeg trengs. Sammen. Sammen er vi. Dere er mennesker som får meg til å betvile alt jeg trodde og tenke nytt om meg selv. Og med en undrende, ydmyk forventning, avslutter jeg med noen ord inspirert av et av Trygve Skaugs dikt:
“Hva om
jeg er så bra
som du tror”
Dere er brikkene jeg manglet. Nå henger alt sammen, nå kan jeg se hva dette kan bli. Det er nesten som et eventyr. Og jeg tror det er sant. Jeg fant, jeg fant.
(et bilde fra forrige uke, vakker vårstemning i skogen)
Dette må være den lengste skrivefrie perioden siden all puslingen startet her inne. Jeg kjenner det både som en lettelse og en skuffelse. Jeg vil leve på ordentlig, men også formidle det ekte, det nære, det vanskelige og det som er bra. Nå har det første hovedprioritet. Likevel stilner ikke tankene, og det kan være frustrerende å kjenne at jeg ikke klarer å finne tiden eller evnen til å få de skrevet ned.
Mennesker fyller nå mange av rommene og funksjonene bloggen har hatt for meg, og jeg trives i deres selskap. I hvert fall helt fram til det punktet der det blir for mye sammen og for lite for meg selv. Da kan det hende jeg rømmer til skogs i soloppgangen, eller noe annet som får være bare mitt. Etter noen timer, eller dager (ikke i skogen hele tiden, altså), der jeg kan lande i egen fortrolighet og gjøre slikt jeg behøver, vil eller føler jeg må, er jeg full av lengsel etter fellesskapet igjen og klar for å vende tilbake til det sosiale liv. Denne bølgende balansen av fellesskap og alenehet er ny. Det er nytt at jeg lengter til å være alene, og det er nytt at jeg siden lengter til andre. Jeg føler meg ikke lenger ensom alene. Dette er godt nytt.
Jeg er heldig, jeg har mange, og noen får ha meg.
Faktisk vil jeg si at jeg liker livet mitt akkurat nå. Når dagene er gode, er det helt ok å være den jeg er. Gjøre det jeg gjør. Hverdagen er overkommelig, selv om jeg ofte føler meg trukket i tusen retninger uten et tydelig mål. Det handler mye om vanskeligheter med å sette grenser, og at jeg dessuten er ekstremt flink til å legge til mer, men ekstremt dårlig til å trekke fra noe annet. I helgene setter jeg derimot kravene på pause og forsøker å finne ro og tilstedeværelse. Hva har JEG lyst til i dag? Etter omtrent 27 burde-/må-tanker, dukker det kanskje opp en ørliten, nærmest unnvikende tanke fra mitt intuitive og ærlige indre. Og noen ganger er jeg heldig og lytter akkurat da.
Den siste tiden har jeg kjempet mot sterke krefter i møte med en del nye faktorer som trigger i gang spiseforstyrrelsen ytterligere, men jeg klarer meg. Jeg vil klare meg. Det tar energi og sluker kapasitet, og tankene mine er som regel opptatt med sitt repetitive mønster. Jeg beveger meg ustøtt på en kronglete vei mot et sted jeg ikke vet hvor er eller hva som finnes der, og faller raskt ned i dikene. Men så kommer livet og drar meg opp igjen. Jeg vil klare meg. Jeg vil klare også dette.
Og jeg vil skrive snart igjen. Det er rart, jeg kjenner nesten at jeg savner bloggen som en venn. Et sted å bli kjent med meg selv. En stund hvor jeg har lov til å være med hele meg, uansett hvordan dagen er. Noen ganger, sånn som i dag, litt fjernt og svevende, andre ganger smertelig rått og direkte.
Til neste gang, lov meg å lytte litt ekstra godt etter når tankene taler for deg. Hva vil du, sånn egentlig?
Det er en verden der ute, det er vel der vi skal være.
Med isroser på øyevippene, beveger jeg meg rundt i det kalde vinterværet. Det går sakte på isdekte veier, og sakte er ikke mitt tempo. Jeg vagger, veiver og tripper meg utålmodig fram til alle stedene jeg skal. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Noen løper med knasende pigger, selv prøver jeg å løpe litt mindre og gå litt mer på ski. For kneets skyld. Og fordi det er vidunderlig å suse nedover bakkene, selvfølgelig.
Og mens vinterdagene kommer og vinterdagene går, og jeg er stadig mer tilstede andre steder enn i hodet, tenker jeg på at jeg burde ha skrevet oftere, tatt flere bilder, formulert meg i tekst og bilder.
Men så tenker jeg at det kanskje er bedre å være opptatt med å leve, og at hele hensikten med denne bloggen var å finne ut av det. At det er bedre å snakke med folk, le med folk, være med folk, enn å sitte alene og skrive om ensomheten. At det er bedre å bli sliten av å være meg selv, enn å bli sliten av å forsøke å forklare hvem jeg er. At det er bedre å gi av meg selv i møte med andre, enn å gi av meg selv til et tastatur. Når kveldene kommer, og dagene har vært fulle av menneskemøter, følelser, samtaler og samarbeid, er det ikke mye igjen til annet enn å fylle på med hvile, stillhet og energi til en ny dag i morgen.
Jeg var redd det var motivasjon og engasjement som manglet, at jeg hadde mistet ordene og at kreativiteten var utilgjengelig for meg. Nå innser jeg derimot at det er det motsatte som har skjedd. At jeg har alt det, men at jeg bruker det i livet mitt, i tiden min, i overskuddet jeg føler på ved å leve mer som et menneske blant mennesker. Det er ingen vei tilbake nå som jeg vet hvor mye jeg har savnet det. Hvor mye jeg elsker det.
Derfor vil jeg tillate meg å ikke føle noen burder med denne bloggen. Den skal ikke være et hinder, men et springbrett. Det vil komme ord, det vil komme bilder, jeg har mye å si og tanker jeg vil dele, men ikke på bekostning av levde dager.
Følelser kan føles eller forklares. Verden kan sees eller beskrives. Jeg har mye jeg skal, mye jeg vil, sakte er ikke mitt tempo. Jeg er utålmodig etter å føle, jeg vil se, jeg vil høre, jeg vil smake, jeg vil være. Jeg vil vise at jeg har tross alt mange, mange, mange dager jeg skal leve.
Jeg har ikke tid til å bruke tiden min til å bare få tiden til å gå lenger. Hvilken deilig erkjennelse! Alt jeg vil gjøre! Jeg vet ikke helt hvem jeg har vært til nå, eller hvorfor alt livet har å by på, har vekket frykt i meg framfor interesse. Men nå forandres forsiktig alt det, så gradvis at jeg plutselig en dag bare innser at ingen ting er som før, og det gamle føles mer farlig enn det nye. Det er som at livet trekker meg i tusen retninger, og jeg er ikke vant til slik drivkraft og inspirasjon. Å ville så mye på en gang at alt blir litt panisk og manisk, som at jeg ikke har tid til en ting av gangen og en time av gangen, at jeg ikke har tid til hele veien dit.
Du har tid, hvisker jeg mildt når det blir litt stille i hodet. Du har tid, minner jeg om når livet snurrer fort og tvangen driver mer enn viljen. Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er.
Jeg har troen på at jeg kan bli. Alt jeg trenger og alt jeg har er vel tid.
Og det jeg vil er å synge, låne noter på biblioteket og spille piano til, melde meg på skrivekurs, ta timer hos sangpedagog igjen, finne meg et kor, se musikaler, se filmer, se himmelen speile seg i vanndammer og vinduer, løpe milevis i skogen, isbade, lage podcast med Sarah, vie hele dager til å høre på musikk og fotografere, bake masse, smake litt, lese på senga.
Kveldsmat og te med lillesøster, gå på kino, ofte, ta en helg på fjellet, skrive bok, ta med skiene på bussen til marka og finne et spor inn i skumringen, reise steder jeg aldri før har vært, huske på de fantastiske huskene i Gamlebyen, tulleringe med broren min, se mange solnedganger, gjøre yoga på et svaberg i morgenlyset, bruke tid med mennesker, bli bedre kjent med de jeg kjenner, bli kjent med enda flere, la meg føle det jeg føler og si det jeg vil si, flette håret og la sola skinne over hele ansiktet, bli forelsket, spise det jeg liker, smile på ordentlig, glemme å se på klokka, gi meg tid.
Men. Noe må vike når noe får ta mer plass. Og det gir angst å slippe taket. Det vil ikke bli sluppet. Kan jeg leve i fallet, eller er det å reise seg det er? Det strekker seg etter meg, jeg dytter det bort, det slår imot meg, pusten ut av meg, så er jeg der igjen, men ikke for å bli. Enda en gang, og en gang til, men jeg vil slippe og slipper og strekker meg ut, enda en gang og en gang til, famler gjennom det ukjente. Er det andre grunner å bygge livet på? Kan det gi ro å bli fri? Kan jeg leve med sorgen over svunnen tid? Er det noe igjen å bli glad i?
Du har tid, tenker jeg når jeg ser rundt meg og ser alt jeg enda ikke er. Alt som venter. Og så smiler jeg.
Først ble jeg halt under en løpetur i morges. Det var det kneet, liksom, igjen. Jeg kan visst ikke løpe fra noen ting. Og nå som behovet for nettopp det er så uendelig stort. Så skulle jeg vaske klær, og var ganske ute av meg og ikke helt tilstede på grunn av kneet, og klarte å legge fra meg alle nøklene mine i kjellerboden og låse den utenfra med hengelåsen, og med det låse meg ute fra både bod, kjeller, inngangsdør, telefon og leilighet.
Deretter brukte jeg en god stund på å bare være helt tom og tenke at kanskje det går over om jeg bare venter litt. Noen andre kommer til å ordne opp. Men i treningsklær og tøfler, i en oppgang hvor det tilsynelatende ikke var noen andre enn meg hjemme, ville ingen andre ordne opp. Til slutt kom det en reddende naboengel, som, tross alt hun skulle rekke, brukte av sin tid for å hjelpe meg. “Vi skal ikke alltid måtte klare alt alene”, sa hun, og øynene viste at hun så langt utover og forbi det at jeg var låst ute. At jeg er litt lost. Vi fikk skrudd av hengslene på døra, og jeg fikk ut nøklene og skrudde døra på igjen.
Etter det gikk jeg inn til meg selv, og hadde ikke mer å gi. Så jeg begynte å koke suppe, som alltid roer meg ned. All verdens grønnsaker og krydder kokte og putret seg sammen, egentlig både så og luktet det uspiselig ut, men i det minste var det sunt. Det er det viktigste. Jeg helte den gurkemeiegule massen i blenderen, og den var så varm at vakuumet fikk lokket til å poppe av og halve suppeporsjonen til å eksplodere utover kjøkkenet. Noen andre får ordne opp, tenkte jeg, mens jeg la meg fortvilet ned i lasset med tørketromlet klesvask på sofaen. Men ingen andre gjør det, det er bare meg her, så etter noen minutter slik, mens suppen rant i renner nedover veggene, fant jeg fram papir og klut og skulle begynne å vaske. Da glapp lokket på flasken med vaskemiddel, og innholdet skvulpet seg utover gulvet sammen med min siste rest av tålmodighet.
En halv tørkerull senere, var de fleste overflater rene. Alt annet med suppe på, slang jeg i vasken, satte på springen, skrubbet og skyllet med en voldsom intensitet, og like etter at det var for sent, innså jeg at også kjøkkenvekten hadde havnet der. Nå virker ikke den lenger. Den tåler visst ikke vann så godt. Hva skal jeg veie havregryn på i morgen tidlig? Hvordan skal den dagen gå?
Resten av dagen har fortsatt å deise i bakken som dominobrikker. Kanskje burde jeg bare gå og legge meg nå.
Jeg skjønner at det ikke skal være så lett, livet. Men må alt jeg gjør bli så vanskelig?
Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag.
Så mange tanker. Jeg orker de ikke, er sulten, er sliten, vil bare høre det bli stille. Så, nei. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. I dag må jeg forbedre, forbrenne, fortjene. Da kan jeg spise frokosten uten angst, løpe ut døra og bli ferdig med treningen før jeg rekker å bruke opp energien på noe annet. Da blir det litt stille, når kroppen kan presses og jeg kan bli sliten. Sliten av noe annet enn tanker. Det gjør litt vondt, det er godt.
Så fylles hodet av tanker igjen, en utømmelig kilde finnes der inne. Tanker, tanker, tanker. Av og til vil jeg kvitte meg med hele hodet. Skapes de i hodet, eller hvor kommer de fra? Tankene. Alt jeg må, hvem var det som sa at jeg måtte, den første gangen, da jeg ikke visste hvor mye jeg kom til å måtte til slutt? Hvem kan si stopp? Når er det nok? Kan jeg noen gang finne hvile uten?
Om jeg fikk gjort det jeg skulle, nok kilo på stanga, nok kilometer i beina, nok pullups og nok timer med ashtanga flow, først da kan jeg puste. Av og til holder jeg pusten helt til det, krampaktig, det føles nesten sånn.
Jeg kan lure på om jeg egentlig er sterk, om jeg egenlig er rask, eller om jeg bare er tvungen.
Om jeg fikk gjort det jeg skulle, kan jeg spise lunsjen min også. Men bare min lunsj, ved mitt bord, med min gaffel og min tallerken. På min måte, den eneste måten som går. For det er vel viktig at det går. Jeg må vel gjøre det jeg må gjøre for å få gjort noe som helst?
Så fylles hodet av tanker igjen. Alltid igjen. Jeg går dit jeg skal, er der, går tilbake senere og så står jeg litt rett opp og ned før jeg kanskje kan få spist noe middag. På den måten som gjør at jeg kan.
Jeg skyver hviledagen foran meg som en annen snømåke, det blir tyngre og tyngre for hvert skritt jeg går.
Men i morgen skal jeg hvile.
Den kroppen som til slutt legger seg på madrassen, har ikke noe annet ønske enn det. Sovner med håpet.
Nok en natt. Nok en morgen. Våkner opp. Hodet fylles av tanker. Jeg skal hvile i dag. Angst. Hva med kroppen? Mer angst. Kan jeg spise? Mer angst, mer angst, svette dråper renner nedover ryggen, jeg sitter på toalettet og holder den skjelvende kroppen fast.
Helt til jeg sier det eneste mulige: Ikke i dag. I dag kan jeg ikke. Må trene, forbedre, forbrenne, fortjene.
Men, i morgen skal jeg hvile.
To par øyne lukkes i hverandre.
Med kjærlighet i hjertet i blikk i blikk.
Du er der. Det er trygt. Det er trygt å bli og det er trygt å gå, det er trygt å se
og det er trygt å blunke. Det er trygt å tie og
det er trygt å rope. Det er trygt å falle
og det er trygt å reise seg. Noen har
deg. Du har noen.
Trygghet gir
frihet.
Uten er man fanget. Løp av gårde nå,
jeg er her
når du snur deg.
Jeg har en litt rar og emosjonell dag i dag, slik sånne dager kommer og går. Et høyt nivå av stress og angst, kombinert med fysisk utmattelse og mange utfordringer og saker som hender som jeg vil være tilstede i. Likevel har jeg ikke klart å være tilstede i noe av det i dag.
Jeg har brukt dagen til å gjøre slikt som føles trygt, fulgt tankene uten å tenke på hva det gjør med meg, hvilket har gjort dagen bare verre og verre. Som å utsette måltider, trene til tross for at kroppen signaliserte at den ikke orket, trene litt hardere enn vanlig fordi kroppen var sliten, la være å ta telefonen, bli stående foran speilet og forsøke å finne noe å ha på meg i så lang tid at jeg ikke rakk til Fontenehuset slik jeg hadde tenkt, bli for sulten og så spise meg for mett, stå over neste måltid igjen, gå, gå mer, drikke litt for mye kaffe, sitte litt for lite ned, bli litt for fastlåst i eget hode og tenke at dårlige dager ikke kan bli bedre.
Det er for så vidt riktig. På den måten kan ikke dårlige dager bli bedre. Men det kan bli en bedre dag i morgen. Først må jeg bli klar over hva det egentlig er som skjer, hva er det egentlig jeg tenker? Hvorfor tenker jeg slik i dag? Hvorfor føles det trygt å agere på tankene? Antagelig føles det velkjente trygt, men det betyr ikke at det er trygt eller riktig. Den andre måten, den snillere måten, kan med tiden bli den velkjente og trygge, men ikke om jeg fortsetter å handle som før. I hjernen min er det en firefelts motorvei inn i spiseforstyrrelsen og en gjengrodd sti ut av den. Det er vel ikke annet å gjøre enn å legge ut noen spikermatter, sette opp skilt om veiarbeid og omkjøring og begynne å grave/hugge/tråkke meg mot et annet mål.
Likevel må jeg være realistisk og akseptere at noen dager klarer jeg ikke bedre. Noen dager klarer jeg ingenting. Ofte kommer disse dagene, eller periodene, etter dager og perioder der jeg har klart masse. Dager som har vært bra. Og midt oppi de dagene er dette så langt borte, og midt oppi dette er de så langt borte.
Jeg frykter mørket, det destruktive i meg, av og til blir kanskje den frykten så stor at det tynger meg, tvinger meg ned i det. Det er bra jeg frykter det, at jeg kan kjenne at jeg ikke vil ha sånne dager som i dag, at jeg kan kjenne at det “trygge” ikke er trygt lenger og aldri har vært det. Uansett hvor mange ganger jeg må erfare og bekrefte det for meg selv. Neste gang kanskje kroppen husker det den glemte i dag, at problemer ikke løses med nye problemer, kaos blir ikke mindre av mer kaos, at jeg ikke blir mindre sliten av å bli mer sliten, at angst ikke forvinner av mer angst, at jeg ikke blir mindre sulten av å bli mer sulten, at jeg ikke blir mindre fastlåst av å grave meg ned i kan ikke, er ikke, vil ikke, burde ikke, orker ikke, behøver ikke.
Det er helt vanlig at det svinger, og hver gang lærer jeg noe nytt eller blir minnet om noe jeg allerede vet.
