Det finnes helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det så bra. Jeg kjenner mange av disse. De er FULLTIDSHELTER og SUPERMENNESKER med store bokstaver, for det skal mye menneske til for å våkne hver dag i sitt eget mørke og prøve igjen, prøve og håpe og feile og prøve. Igjen og igjen. Du har liksom alt å tape og vet ikke hva det vil si å vinne eller om du vil kjenne forskjellen, for tap og vinn skjer med samme sinn og forandring tar tid.
Jeg er venn med mange av disse. Vi kan kjenne hverandre dypt og inderlig uten å egentlig kjenne hverandre så godt. Som om vi er stilt inn på samme frekvens og bare kan hoppe over alt skurr og reklame og simpelthen lytte til hverandre.
Det er både det beste og verste med å finnes for hverandre. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er både det beste og verste. For helt fantastisk bra mennesker som ikke alltid har det så bra, kan ha det veldig vondt og ikke ville bli funnet. Eller de kan glemme at det er viktig at de finnes, eller hvem de er, eller hva de vil, eller hvor de er, eller hvordan det kan bli, eller hvorfor de er, eller de kan tro at det er bedre uten dem. Det er det verste. Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet, men hvor er du nå, når du forsvinner? Kan jeg få komme dit?
Dette har visst blitt en vårlig tradisjon. Så fort løvet spretter, går garderoben min i svart. For innerst i skapet, under skjerfene og gavepapiret, ligger det som tidligere var mine sommerklær sirlig brettet og stablet i en oppbevaringsboks. Jeg blir nervøs og ukomfortabel bare jeg åpner lokket på den boksen. Det er som om selvfølelsen rakner i de nette sømmene. De er så fine, men de er ikke mine sommerklær lenger, de er verken min størrelse eller fasong. De passer meg overhodet ikke. Jeg passer ikke. Shortsen får jeg knapt over leggene, blusen stanser blodgjennomstrømningen til underarmene, jeg satt fast inni sommerkjolen da jeg skulle prøve den i går, bom fast, et klaustrofobisk øyeblikk, dette går ikke lenger noen vei. Nå er det nok, tenkte jeg, et lite sekund tenkte jeg det, før jeg ble overrumplet av det evinnelige håpet. Mens den ugjenkneppelige skjorten vrengtes av og jeg forbannet både været og kroppen, innså jeg at både jeg og klesskapet på mange måter fortsatt står fast i tilfriskningens første fase: fornektelsen.
Fornektelsen har mange forkledninger. Kroppsfornektelsen er en av dem. Jeg tror den kom tydeligst til uttrykk i min siste innlagte tid, der jeg ble veid ukentlig og hadde vektoppgangskrav. Uansett hvor besatt jeg var av det tallet på den vekta, så stokket det seg for meg om jeg ble bedt om å si tallet mitt høyt. Tallet var brent fast i hodet, men stemmen sa forskjellige ting hver gang, byttet om på sifrene, trakk fra og la til. Ikke for å lure noen, for behandlerne så også tallet hver uke, men for å verne meg selv.
Fornektelsen fortsatte, selv om tallet mitt ble høyt nok og kroppen min fornøyd nok og jeg begynte å føle som et menneske igjen. Ved forrige legetime og vektkontroll, måtte jeg ærlig innrømme at jeg ikke kan si sikkert hva jeg veide sist. Jeg både vet det og kan ikke vite det og vet det ikke. Og for første gang i mitt liv ba jeg om å bli veid med ryggen til, så jeg ikke skal vite det jeg ikke klarer å vite uansett. Det jeg ikke vet jeg har godt av.
Fornektelsen får meg til å klippe av alle lapper i alle klær, både de lappene med størrelse og alle andre lapper som størrelsen kan ha lurt seg på. Det er ganske upraktisk. Jeg har ødelagt et par plagg i vask av den grunn. T-skjorter med broderier tåler visst ikke 60 grader, det kunne jeg ha sett på den forlengst resirkulerte vaskelappen. Fornektelsen får meg til å skvette av meg selv i helfigurspeil og fortvilet komme for sent til avtaler på grunn av kleskriser om morgenen. Og hver gang jeg går i klesbutikker, som har vært ganske mange ganger de siste ukene, rett og slett fordi jeg er helt nødt til å ha noe å ha på meg nå som det er for varmt for vinterklær, så klarer jeg ikke å finne en eneste ting som passer meg. For gjett hvem som prøver plagg etter plagg i kun størrelse for liten og føler seg for stor for sommeren?
Det er håpet i fornektelsen som får meg til å beholde alle de ubrukelige klærne og gå tomhendt og patetisk selvhatende ut av alle prøverom. Jeg føler meg fortsatt midlertidig her jeg veier det jeg ikke vet om jeg vet eller ikke kan klare å vite. Jeg har følt meg midlertidig så lenge at jeg nesten har sluttet å tro på det de sier om at den følelsen vil forsvinne med tiden. Og det er en usikker og ubesluttsom tid. Kroppen vil forbli og hodet vil forbrenne. Jeg vil spise McFlurry med tante på drive-thru midt på natta, mens noe i meg bare vil ha mellomrom mellom lårene igjen. Jeg kan digge min sterke rygg og hate at alle overdeler strammer over den. Thea vil kjøpe klær som passer, mens hodet vil passe klærne Thea har i en oppbevaringsboks i klesskapet.
Om kroppsfornektelse er første fase i tilfriskningsprosessen slik fornektelse er første fase i en sorgprosess, er jeg redd jeg vil forbli her, lenge. Etter fornektelse kommer nemlig sinne som fase to, og jeg har et sånt sinneproblem. Jeg kan ikke huske sist jeg var sint på andre enn meg selv. Kanskje klarer jeg ikke å være sint? Eller kanskje driver jeg og fornekter at jeg egentlig er kjempesint? Kanskje må noe eller noen snart begynne å provosere meg nok til at jeg kan komme meg ut av denne fornektelsen? Kanskje er det en start å bli sint på klesstørrelsene i butikken i stedet for på kroppen i prøverommet? Eller kanskje, kanskje skal jeg bare nå med en eneste gang ta sommerklærne fra fortiden, løpe opp til St.Hanshaugen i pysjen og dumpe alt i en Fretexbox?
Hva i all verden skulle jeg gjøre på Hovedøya alene denne helligdagen i mai som attpåtil er bloggens bursdag og så forbasket varm? Jeg rakk å angre og tvile allerede på bussen mot kaia. Den fremmede følelsen av hud mot sete fikk hjertet til å nesten stanse og meg til å ønske at jeg bare hadde blitt inne. Hvorfor hadde jeg tatt på shorts? Den gamle blå, den eneste som passer nå når kroppen er større en selvbildet. Så dum, så dum som jeg kan bli, eller ekkel, eller begge deler. Eier du ikke skam, Thea? Jeg ville gå av, og gjorde det på neste stopp. Sto der en liten stund og kjente vekten av strandbagen over skulderen, vekten av håpet som aldri blir mer enn det, vekten av alle planene som knuser mot livet og husket hver ting jeg hadde pakket og kjente lukten av solkrem i ansiktet og for helvete, det er bare mai, det er snart sommer, jeg er ikke klar for dette.
Det var et nederlag å snu, og en god dose solkrem helt unødvendig sløst bort. Du vet, nederlag og sløsing og slikt er vanskelig for meg, nesten like vanskelig som å ha på shorts. Dessuten, hva i all verden skulle jeg ta meg til i så mange timer om jeg reiste hjem allerede? Ferdigspist, ferdigtrent, veldig ferdig med å være inne for meg selv. Uten å vite sikkert hva jeg burde gjøre, gikk jeg på neste buss mot kaia igjen, sto med ryggen lent mot den kalde ruta i et par stopp til, nærmet meg folkemengdene, nærmet meg et inneklemt og grensesprengende angstanfall. Gikk av igjen, gikk på igjen, samme buss denne gangen. For en dag.
På kaia var det flere som hadde tenkt som meg, at det sikkert var en fin dag å ta båten ut til en øy og finne et stille sted og ha en fredelig fridag for seg selv. Nei, stryk det siste. Alle var visst flere enn én, en som, ensom, meg. Køen til båtene var lang og høyttalende, leende, selvsikker, isspisende, shortskledd. Mine bare bein fikk seg ikke til å stille seg bak dem. Mine bare bein gikk fort forbi og tvers over Rådhusplassen igjen. Så nærme og likevel så utrolig langt unna det de hadde, det de skulle, de de var.
Det gikk ikke noen buss hjem igjen akkurat da, og jeg trengte å forsvinne litt akkurat da, så jeg fisket opp kameraet jeg heldigvis hadde med i strandbagen og så meg rundt etter et sted å forsvinne i motiver. Og slik gikk det til at en tur til Hovedøya ble en tur til Akershus festing, og at disse bildene ble dagens trygge havn der like ved fjorden. Jeg gjemte mine bare bein, mine bare skuldre og min bare ensomhet bak linsa og gjorde meg opptatt med noe annet enn å være ute i shorts på høylys dag. I hvert fall for en liten stund, i hvert fall frem til neste buss hjem.
Du blir forbausende fort ferdig med å være ute når du føler deg så utenfor som jeg gjorde da. Så jeg tok bildene jeg fant, gikk fort til bussen, gikk fort på, satte meg fort ned og tok fort strandbagen over lårene, bussen gikk ikke fort nok, jeg gikk fort av og fort over veien og låste meg fort inn, gikk fort opp trappene og åpnet fort døra og lukket den fort og låste den bak meg, og så, sakte, gikk tiden igjen sakte og pusten fikk komme ned i magen og jeg tok av shortsen, dusjet solkremen av, tok på pysj, tok en kopp te, pakket ut av strandbagen, sjekket klokka, regnet ut hvor lenge det er til sola går ned, hvor lenge det er til fredag, hvor lenge det er til jeg kan spise middag, sov en time på sofaen, orket ikke å gråte for noe av dette, føler meg mest sint egentlig, over at én aldri er nok og at sola bare skinner over det fine og får samfunnets skygger til å gjemme seg, og så
tenkte jeg at kanskje du også føler deg litt inneklemt og inneglemt i mai og at du trenger å høre at du ikke er alene. Så det sier jeg deg, og sender en klem og en tillatelse til å fylle disse dagene med det du behøver for å føle at livet ikke er så helsvart som mørket i lyset.
Som liten tok jeg ofte med alle følelsene mine inn i et skap eller under en seng eller langt inn i skogen eller låst inn i kroppen eller bak noen esker på loftet.
På tirsdag våknet jeg ekstremt tidlig og hoppet helt merkelig uthvilt ned fra sengen med et sterkt behov for å pusse vinduer i morgenlyset. Så det gjorde jeg, før jeg kokte kaffe og nøt den klare utsikten ut mot bakgata og de halvt isete, halvt grusete fortauene der. Den formiddagen gjorde jeg mer enn jeg føler jeg fikk gjort hele påsken. Hele dagen var jeg bare on fire. Uovervinnelig. Alt som hadde tynget og fortvilet gjennom den solfylte påskeuken, krympet og gjemte seg i møte med en helt vanlig tirsdag. Et par dager til på samme måten, og innen torsdag følte jeg meg som meg selv igjen. Tilsynelatende.
(Bildet er forresten fra mars i fjor. Til tross for all min vandring/løping utendørs, har jeg ikke sett snurten av farger denne våren.)
Det triste er at det ble helg igjen allerede på fredag, og nå er jeg litt tilbake der jeg var for en uke siden. Ikke bare psykisk er det liksom grått og ullent, vondt, men til og med kroppen sender sterke signaler om at jeg ikke har det så greit inni meg. Magen er vond og urolig, hodet verker, beina føles som bly, knærne protesterer under vekten av meg, pulsen hamrer, halsen svir, jeg føler meg ikke mett eller påfylt av energi når jeg har spist, stemmen er grøtete, jeg har mistet den forhatte menstruasjonen igjen, får ikke sove og våkner ved soloppgang like trøtt, musikk irriterer, lys blender, det er liksom tungt å puste.
Mandagen fikser kanskje noe av det i morgen, og så tar tirsdag en støyt før jeg på onsdag er i et godt driv, men likevel. Hverdagen blir en smertestillende og ingen varig løsning på mine underliggende gnagsår. Og brått er det fredag igjen.
Det kommer mange helger framover, mange ettermiddager, mange kvelder, bursdager, helligdager, nasjonaldager, feriedager. Det er kanskje ikke så bra å samle opp all gørr til disse stundene der jeg er mye alene i eget hode på kroppen min, og mine primitive og prioriterte avledninger er å presse kroppen enda hardere på trening og regulere følelser ved å regulere mat. Det gir mye mening for meg nå hva som er drivkraften i sykdommen min, hva og hvem som trigger og hva mye bunner i, og jeg vet at jeg må begynne å jobbe med det parallelt med alle småtingene jeg jobber med her og nå, fra minutt til minutt.
Det er kanskje på høy tid å grave dypt for å komme videre. Ned i følelsene, slippe de fri, gråte litt, heve stemmen, slå i bordet, sette grenser, bli var egne behov og interesser, spenne bein på destruktive runddanser, se med nye øyne på gamle relasjoner og med gammel visdom på nye, stå i valg og avgjørelser, relasjoner, relasjoner, sa jeg relasjoner? Hva gjør det med oss når jeg skal være meg?
Våren har i hvert fall et enormt potensiale til å vokse og fargelegges i varmen og lyset som forhåpentligvis kommer krypende med litt tid og tålmodighet. Og litt tro. Det tror jeg helt sikkert.
