Dette innlegget er viet til egoisten i oss. I hvert fall til egoisten i meg. Jeg tenker at når jeg tenker en ting ikke kan skrives om fordi jeg skammer meg over det eller det ikke passer inn i det bildet jeg lar andre få av meg, da bør jeg skrive om nettopp det. Når jeg tier eller spiller skuespill, som jeg er en mester i, bidrar jeg til å snevre inn sirkelen av hva som er “normalt”, hva som er en del av det å være menneske med hele seg og alle sine sider. Jeg er lei av å være en annen enn meg. Løgnene mine er så altoppslukende og inflitrerte at jeg snart ikke husker hva som er sagt og hva som er fortiet, hva som er sant og hva som jeg skulle ønske var det. Det kompliserer ting, når jeg ikke lar hele meg få plass sammen med andre. For hvem har sett hva, hvem har hørt hva, hvem har tenkt hva? Jeg har visst blitt en livsløgner. Flest hvite, riktignok, men likevel. 

En av de tingene som jeg ikke liker å la andre vite om meg, er at jeg trenger ekstremt mye Thea-tid, eller T(h)ea time på engelsk, siden Thea-tiden innebærer mye tedrikking. Artikler om introverte mennesker florerer på nettet, og den ene kjendisen etter den andre kommer ut av hulen og får masse støtte og heiarop. Men dette er ikke bare noe som rammer kjendiser, det er en personlighetstype som veldig, veldig mange har. Det er bare det at alle oss som ikke er kjendiser, vi er ikke så interessante å lese om. Vi skaper ikke de fete overskriftene eller sideklikkene, og det er ingen som heier på oss når vi kryper ut av hulen i et forsøk på å få litt lys på kroppen og bli litt mer synlige og akspterte. Noen mennesker er introverte, noen mennesker er ekstroverte, og sånn er vi bare. Ingen ting er feil, ingen ting er mer riktig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For meg er alenetid et behov nesten like viktig som behovet for mat og drikke, og DET er viktig for å fungere, det vet jeg alt om. Det er som om jeg er et oppladbart batteri som lades når jeg er alene og tømmes når jeg er sammen med andre. Misforstå meg rett, det er ikke det at ikke jeg har et stort behov for å være sammen med andre også. Og sosial omgang kan virkelig være både oppbyggende og ekstremt hyggelig. Helt til mitt sosiale batteri er tomt og jeg antakelig blir både rar og trist å være rundt. Noen ganger kommer jeg nærmest i en tilstand av apati. Ofte skjer dette når de jeg er rundt er på topp, sånn sosialt energimessig, mens alle cellene i kroppen min skriker at jeg må komme meg bort, fort, fort, fort, og bli hel igjen. 

Det meste i livet handler om balanse. I min vektskål veier nok behovet for alenetid tyngre enn behovet for sosial omgang, men jeg trenger begge deler likevel. I stedet for å bruke masse tid på å grave meg dypere inn i hulen min fordi jeg føler meg annerledes og rar og verdiløs og egoistisk og hele den regla som går på repeat, bruker jeg nå tiden min på å finne ut av hvordan jeg skal skape riktig balanse og hvordan jeg mest effektivt kan lades opp. Det er både jeg og mine veldig, veldig, ekstremt tålmodige venner og familie tjent med. Jeg kan være veldig hyggelig selskap, det liker jeg å tenke i hvert fall, men det både sjeldent og i korte stunder. Tusen takk for at dere fortsatt er der hver gang jeg lenge har glimtet med mitt fravær og så plutselig dukker opp. Det er ikke en selvfølge, og jeg føler meg svært priviligert som har dere. 

I denne prosessen med forskning på meg selv, så blir det mye Thea-tid. Det ligger liksom i kortene. Men forskningen gir resultater. Jeg vet nå at levetiden på mitt sosiale batteri er på rundt fire-fem timer, maksimalt. Jeg vet at bilkjøring, alene, lader meg opp veldig fort. Det gjør også fysisk aktivitet. Jeg føler meg sjelden mer uovervinnelig, energisk og full av overskudd enn når beina trommer mot skogbunnen og sansene tar inn alle lyder og lukter og hele min eksistens dreier seg om å puste inn og puste ut og flytte en fot foran den andre, og gjenta. Kreativ utfoldelse er også en fin ladekilde. Og musikk på full guffe. Veldig gjerne Taylor Swift eller Odd Norstoga, selv om det ikke gir noen mening å nevne de to i samme setning. Blir jeg desperat nok, kan selv en tur på do eller et mindfullt øyeblikk med tekoppen min være en nødløsning.

Jeg liker å tro at jeg er en god nok skuespiller til at det ikke syns når jeg går tom. Jeg liker å tro at andre tror på meg når jeg lyver og sier at jeg må gå fordi jeg skal rekke en buss eller at jeg ikke kan komme fordi jeg skal i en bursdag. Beklager, men noen ganger lyver jeg altså om slike ting for å verne andre fra den utladede versjonen av meg. Innerst inne skjønner jeg at andre lyver tilbake når de er forståelsesfulle og tålmodige. For innerst inne er vi bare mennesker. Jeg syns ikke vi skal måtte unnskylde oss for at vi er mennesker, eller tynges av dårlig samvittighet fordi vi må dekke egne behov. Men en ting er teori, en annen ting er praksis. 

Når jeg nå velger å jobbe med personligheten min og ikke mot den, prøver å forstå meg selv i steden for å fortrenge, da blir bildet mitt klarere og jeg ser ting fra nye vinkler. Jeg trenger meg selv, og jeg trenger andre. Det ene trenger ikke utelukke det andre. 

 

I dag har jeg brukt 141 kroner. Det er i grunn mye rart man kan få for den prisen. Tur-retur London, for eksempel. Med Ryanair riktignok, og uten bagasje. Eller 8 agurker på Meny, hvis ikke du velger å handle hos den lokale grønnsaksforhandleren, da kan du få opptil 24 agurker for samme pris. Jeg er faktisk så god kunde hos min lokale grønnsaksforhandler at jeg fikk roser av ham til jul! Bare en liten digresjon, fordi jeg syns det er ganske ubehagelig å skrive om det jeg egentlig skal frem til. 

Jeg kunne brukt pengene på en middag på kinesisk restaurant, eller en ny T-skjorte. En tur på kino hadde jeg også hatt råd til, med 3D, uten popcorn. Men jeg velger å bruke pengene mine med omhu. Derfor har jeg i dag brukt 141 kroner på noe så viktig som et 3-minutters legebesøk før åpningstid. Jeg har betalt for å veie meg, faktisk. Av alle ting og tjenester man kan kjøpe for penger, så betaler jeg altså for å kle av meg til undertøyet og trå opp på en vekt som burde vært byttet ut med en digital versjon for 10 år siden, minst. Og ikke nok med det, jeg betaler i tillegg for tre dager med gruing og tankepine og en hel uke med bearbeiding etterpå.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Der vekten fikk sin våte grav”

Jeg har allerede brukt så mange penger på å veie meg at jeg kunne kjøpt meg 5-6 egne vekter, men det er nok ikke så lurt. Den forrige vekten min led under mishandling og overbelastning etter for hyppig bruk, og den endte sine dager i Glomma en kald novembermorgen på vei til Modum Bad for å legge på meg litt mer av både kilo og livsgnist. Mine helger innledes for tiden med dommedag fredag morgen, men ikke på livstid, håper jeg. 

Siden jeg snakker om økonomi, så har dagens utgifter fordelt seg ganske så fint mellom business og pleasure. I tillegg til vekt-rubrikken i budsjettet, har jeg også slått til med 1300 kroner hos tannlegen for en fremskyndet tannlegetime for å få en hel fortann, dog nå litt for stor. Det var businnes-delen, selv om jeg for all del ikke har noe imot tannleger. Til slutt investerte jeg litt i vennskap og opplevelser ved å bestille meg Bergen-tur til 17. mai. En slitsom dag for kontoen, med andre ord. Noe må jo jobbe selv om kroppen har hviledag. Veiet og funnet akkurat passe med ny tann og reisefeber, går bearbeidingen etter 
dommedag helt ok. 

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Noe jeg har utsatt i lang tid. Ikke fordi jeg har tannlegeskrekk, men fordi jeg er en mester i å utsette ting. Og fordi jeg ikke har vært så mye hjemme det siste året eller fått så mye gjort. Annet enn å gå masse ned i vekt og så masse opp i vekt igjen. Og sånn går no dagan. Livet. Jeg er 24 år og har ingen Bachelor i noen ting. Jeg jobber ikke med noe heller, akkurat nå. Men hvis vi regner i grader og arbeidstimer, så har jeg vel til sammen to mastergrader og en bachelor i anoreksi, og jobber hele dagen, med masse overtid, med å spise og ikke spise, trene og ikke trene, hvile og ikke hvile. Telle, regne, planlegge, og prøve å ikke telle, regne og planlegge. Når man har gjort noe over halve livet, da kan man kalle seg en ekspert, og det er veldig vanskelig å slutte å gjøre noe man har gjort så lenge og er så flink til. Nå er jeg sluppet fri, fra innleggelser i hvert fall, og det er min oppgave og fulltidsjobb å fortsette frigjøringen til hele Thea er alene igjen i seg selv.

Jeg leste en gang at det lureste man kan gjøre for å jobbe seg fri fra en spiseforstyrrelse, er å gjøre det stikk motsatte av det sykdommen vil. Inni meg roper det at jeg er stygg, stor, verdiløs, tar for mye plass, ikke klarer noen ting, ikke er mulig å like eller verdt andres oppmerksomhet eller kjærlighet. Så hva gjør jeg da? Jeg tar på meg klær jeg syns er fine, uavhengig av kroppen inni, spiser en bit sjokolade på en onsdag, jeg står opp for egne meninger og behov, deler private ting på verdensveven. Tar et langt sprang utenfor komfortsonen, for inni den skjer det fint lite uansett. Jeg gjør noe annet enn det jeg har gjort til nå, for å se om det tar meg et sted jeg heller vil være. Den som lever får se. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er veldig vanskelig å slutte med det eneste i livet man føler man mestrer, enda så mye det skader. Det er kanskje hovedgrunnen til at jeg opprettet denne bloggen, fordi den eneste delen av meg som ikke finnes spiseforstyrret overhodet, er kreativiteten min, og den har jeg så mye av at det formelig renner over iblant. Det er min tid nå, og jeg prøver å finne ut av hva som egentlig er meg, innerst inne. Å gi meg hen til alt jeg elsker å gjøre, virker som en god plan. Et sted må man jo begynne! Som det å skrive, strikke, bake, synge, fotografere, lage kort, dyrke grønnsaker, sy putetrekk, lage etasjefat av asjetter og lysestaker. Altså, det finnes ingen grenser for hva jeg kan finne på å bruke ideene mine til. På dager som denne, der ordene nesten løper ut av hendene mine og munnen ikke orker å si et ord, da skriver jeg. Filteret er skrudd av, rett fra innsiden og ut. Det er dødsskummelt og fantastisk artig. Jeg lager noe fordi jeg kan, og fordi det er tusen ganger bedre å bruke tiden sin på det, enn å stå på butikken og diskutere inni seg om man skal ha ekstra lett eller skummet melk, eller løpe tur-retur nabobyen, eller noe annet som jeg pleide å bruke tiden min på.  

Men, tilbake til dette tannlegebesøket. Den eneste grunnen til at jeg, som også lider av en alvorlig telefonskrekk, brukte telefonen min til noe annet enn å skrive SMS og ikke besvare anrop, jeg RINGTE tannlegen, det var at jeg mistet en del av fortanna mi i går. Og nå tenker du sikkert at, ja, hun har kastet opp også, denne spiseforstyrrede naveren som ikke vet sitt eget beste, men det er ikke det sørgelige tilfellet denne gangen. Det er ikke en del av min komplekse diagnose, og det takker jeg skaperen for hver eneste dag at jeg har sluppet. Fortanna mi har dessverre vært både falsk og stygg i mange år fordi jeg som barn var så tjukk i huet at jeg smalt den ned i mammas kjære marmorstuebord på vei fra under bordet og opp i sofaen. Bordet fikk et søtt lite tannhakk, og jeg ble en halv tann fattigere, og det greiene de penslet på og kalte “tann” hos tannlegen, datt altså av i går. Heldigvis bare bakdelen. Og ikke fikk tannpleieren gjort noe med det i dag, for tannlegen var ikke ledig, så det skjer først 18. mai. Det hadde gått helt fint, bortsett fra at jeg nå tygget på en gulrot og mistet enda mer falsk tann, og det en veldig synlig del også. Nå kan jeg ikke smile før hele pinsen og 17. mai er over. Hipp, hipp, heisann, HURRA for det. Jaja, jeg er ikke noe glad i 17. mai uansett. 

Tulip

Selv om mitt liv akkurat nå virker ganske fargeløst og tomt, så er det ikke alltid sånn, og det har ikke alltid vært sånn. Det var en gang en Tulip, og hun er et fargerikt eventyr av en annen verden. Hvorfor jeg starter mitt andre blogginnlegg med Tulip som tema, vet jeg ikke helt, men jeg leser nettopp nå en bok om kreativitet, og Tulip var det første som poppet opp i hodet mitt. Jeg blir så kreativ av å lese den boken at jeg ikke klarer å lese for alle ideene som danser gjennom tankene mine. Da gjør den vel jobben sin, antar jeg, men jeg får jo aldri lest den ferdig! 

Tulip må deles. Hun er en sånn hund som man ikke glemmer, når man først har opplevd hennes magi. Og for ikke å skremme lesere som tenker at dette blir et sånt sentimentalt hundeavskjedsbrev, så avkreftes dette herved og med en gang. Tulip er fortsatt sprell levende, som hardtarbeidende narkotikahund og mor til seks, og jeg kunne ikke vært lykkeligere over hennes lykke. Tulip kom til meg helt spontant og tilfeldig, uansett hvor mye jeg sverger til at ikke jeg er en sånn type person som bare går hen og lar så store ting skje fra en time til en annen. Egentlig har veldig mange store ting i livet mitt skjedd i øyeblikk av spontanitet, så kanskje må jeg revurdere mitt nitidige kontrollbehov og døpe meg om til en spontan sjel?

Jeg søkte på finn, fant en annonse om valpepass, sendte en mail, tok en telefon, ble veiet og funnet akkurat perfekt og plutselig satt jeg der med en 12 uker gammel Cocker Spaniel-valp som skulle passes i tre måneder. Men, de tre månedene med passing utviklet seg etter hvert til et halvannet års eierskap, før Tulip endte hos en innvandret amerikansk hundevisker og nå altså jobber for politiet. Hjelpes, litt av en måte å blomstre på! Og blomstre gjorde hun. Kanskje ikke så rart, med det matbudsjettet mitt allergiske matvrak krevde.

Tulip er en sånn hund som nesten var skremmende god på å kommunisere, så god at hun nesten kunne regnes som menneskelig. Morshjertet mitt vokste og banket i takt med hennes, og det er det som gjør vondest nå som Tulip ikke lenger er en del av mitt eventyr. Morshjertet mitt har stadig hjerteinfarkt av savn og sorg, men samtidig fylles det av stolthet og latter og varme ved hver minste tanke, minnene og ikke minst alle bildene, som jeg blar igjennom fra tid til annen når tomheten blir for overskyggende.

Tusen takk for at du var blomsten i mitt liv, og måtte alle dine dager være fylt med futt og kjærlighet <3 Jeg tror faktisk jeg kan si at Tulip reddet livet mitt i en tid der ingen andre, deriblant meg sev, var i stand til det. En ekte Superhund! Og til det siste bildet sier jeg bare: Zoom inn, men sørg for å ikke ha mat/vann i munnen eller full blære, for det er rett og slett ikke mulig å ikke le av det uttrykket! Det sier “Mamma er ti meter unna meg, MAMMA ER TI METER UNNA MEG, HJEEEELP, MAMMA JEG KOMMER NÅ!”

Jeg er ingen pusling, men jeg driver med pusling.

Jeg pusler.

Jeg er en perfeksjonist, sier jeg ofte om meg selv. Jeg liker å planlegge, tenke nøye gjennom ting, vurdere, kritisere, endre, forbedre. Jeg er ikke spontan. Jeg hater oppmerksomhet. Jeg tror jeg er et null. Jeg lever et meningsløst liv. Jeg har ingenting å dele. Jeg deler ingenting. Jeg sitter fast. Jeg prøver å bli fri. Jeg pusler, fordi det er lettere å leve når man er hel. Og på grunn av alt dette, på tross av alt dette, så har jeg nå altså en blogg. Hvordan starte? Bit for bit, litt etter litt? Jeg starter slik jeg forsøke å avslutte en epoke i mitt 24-årige liv, med en tekst jeg skrev som har kommet til å bli viktig for meg. Som vil fortsette å være viktig for meg. Ja, faktisk, mitt mantra og drivstoffet som holder meg i gang og dytter meg fremover. De ordene er nå over en måned gamle, men historien de forteller er mye eldre, og deler av den er ikke engang påtenkt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Jeg kjenner at jeg trenger meg selv, og at jeg er viktig for meg. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men når jeg står fast, kan vi pusle sammen. Sammen er man mindre alene.

Så jeg pusler videre, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.”

Jeg pusler altså, og om du vil, kan du pusle med meg. Kanskje noen av brikkene mine er like dine, eller kanskje du bare syns det er avkoblende og stressfritt å lese om andres pusling? Eller så syns du bare det er kjedelig. Hva vet vel jeg? Men fra nå av vil altså mine brikker folde seg utover dette domene og skape et slags herlig kaos av farger og mønstre og bilder som skrider frem. Mitt liv, der ute i internett. Det er crazy, og alle trenger litt crazy i livet sitt. Spesielt sånne som meg!