Hvor skal jeg begynne? Kanskje med å beklage. En blogg om åpenhet, og likevel blir det mye skriving og lite snakking. Store ord og små handlinger. Jeg kan lese meg bakover og bli ganske redd når jeg tenker på alt jeg har delt med meg, og samtidig så betrygget over at jeg opprettholder inntrykket av den jeg ønsker å fremstå som. Jeg vil ikke være negativ. Jeg vil ikke trigge. Jeg vil så nødig føye meg inn i rekken over destruktive spiseforstyrrelsesblogger, om det kan kalles det.

Likevel. Flau, det er jeg. Skamfull, så absolutt. Jeg har pløyet ned mange barrierer, men det finnes grenser i meg også. En grense, i entall. Kanskje den lengste, høyeste og dypeste av dem alle.  

Den er her. Ved dette jeg nå skal skrive om. Det er ubehagelig bare å tenke tanken på at jeg skal skrive det. Beina vil ikke ta meg ut i lyset, fingrene kvier seg for å søke bokstavene på tastaturet. Jeg babler, selv her, nå, for å utsette det bare litt til. Litt til. Hit, men ikke lenger. Så sier jeg til meg selv at det er en løgn, selv om jeg ikke lyver. Det er en løgn å la være å si noe. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ok. Det lager lyd når jeg trekker pusten dypt inn gjennom nesa. Nervøs, hakkete, raslende lyd. Enda en gang. Der gikk jeg for å ordne en kopp te. Brettet sammen et teppe. Satte meg ned igjen. Sitter her. 

Det regner ute. 

Jeg er redd jeg ikke er anorektisk lenger. Alt du tror er feil. Alt jeg trodde er feil. Jeg er redd jeg er uspesifisert. Hva har jeg blitt? Jeg kjenner meg igjen i alle. Alle. Det har gnaget på meg en stund, men jeg har skjøvet det bort. Det ligger en viss stolthet i dette. Jeg er liksom Anorektikeren. Det har vært min merkelapp i 13 år. Revet av og kastet i søpla. 

Nå er jeg bare, jeg vet ikke. Midt i en leikaring av diagnoser står jeg og snurres rundt og rundt, sendes fra den ene til den andre. Ringen følger klokka. På morgenen overspiser jeg. Så reiser jeg på jobb eller trening med ortoreksien. Kommer hjem på ettermiddagen, sulten som en knølhval – de spiser opptil 2 tonn krill om dagen – sluker i lyset fra kjøleskapet, på knærne, det jeg kan finne der. Ganske mye, men bare litt av det og litt av det, rett fra boksen. Drikker meg mett, på te og vann. Hviler utmattet i anoreksiens armer resten av dagen. Aldri fingeren i halsen, men drømmer om det. Det er bare det som gjenstår. Jeg kompenserer på alle andre måter allerede.

Verdien min sto på den merkelappen. Verdien min er nå lik søppel.

Om andre tenker jeg, og proklamerer, at psykisk helse ikke kan måles i fysisk tyngde. Alvorlighetsgraden av en spisefortyrrelse kan ikke sees. Det er ingen ting å skamme seg over. Men det gjelder ikke meg. Ingen ting av det jeg sier eller skriver gjelder meg. Jeg følte jeg hadde lyktes, som anorektiker. Nå føler jeg at jeg har feilet. At det ikke er alvorlig å ha det sånn som jeg har det nå. At dette ikke er noe det er greit å snakke om. 

I dag sto jeg på badet, i speilet, i bare undertøyet, og tok meg i å si høyt til meg selv: “Nå er du jammen feit, Thea. Æsj.” Ordene ga gjenlyd og festet seg i ansiktet som er for bredt, magen som er for myk, lårene som er for glade i hverandre på midten. De gjorde meg stresset, og for å roe meg ned spiste jeg enda litt mer, til og med noe jeg hadde kastet i søpla i går. Det knyter seg i meg når jeg går inn døra her, for det er skummelt å spise med andre, så jeg spiser nesten bare her, og her spiser jeg for mye for å holde til neste gang jeg kommer hjem. På butikken kjøper jeg bare små pakninger med ting, fordi jeg er redd for å ha for mye tilgjengelig. Om det står en yoghurt i kjøleskapet, så er ikke den så farlig, men en firepakning gjør meg redd. Om jeg åpner en boks med bønner og tar halve i gryta, så vet jeg, jeg vet så godt, at jeg spiser opp resten før jeg får helt det over i en plastboks. Det virker som at jeg aldri blir mett. Og jeg blir redd av å være sulten. Og litt og litt og litt blir mye, og så blir det ingen ting, og så litt og litt og mye igjen.  

Det er forvirrende, alt som foregår nå. Det er fælt. På mange måter er dette verre enn de løvtynne dagene i apati. For jeg er i en kropp jeg finner forkastelig, i en verden full av mat som jeg er redd for og som kaster seg mot meg, med følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere og en skam over å være feil spiseforstyrret. Om det finnes en riktig måte å være spiseforstyrre på. Det gjør det jo ikke, det vet jeg, men for meg er dette feil og det som var før var riktig, for meg.

Jeg lengter tilbake, vil dykke ned i restavfallscontaineren og finne tilbake til merkelappen min igjen. I kaoset ser jeg ingen annen løsning enn det. Kroppen ville blitt mindre å forholde seg til, all maten overalt ville ikke skremt meg, for det ville vært uaktuelt, følelsene ville forsvunnet, skammen ville opphørt. Er det så dumt, var det så ille? Skumle, skumle tanker. 

Skumle tanker, så lenge de forblir usagte. 

Nå er de ikke det lenger. Nå vet noen. Og jeg burde be om hjelp fremfor å tro at det vil gå over eller planlegge min nedergang. Så det er det jeg skal gjøre. Si det som det er, ikke som du tror. Spørre, hva gjør jeg nå? Er dette vanlig? Er jeg svak?

Er jeg feil? Er jeg feit?

Er jeg uhjelpelig? Er det min feil? Er det ekkelt? Er jeg verdiløs? Er jeg så stygg som jeg føler meg? Er jeg så motbydelig som jeg tror? Vil du ikke bry deg om meg lenger? 

Vil du hjelpe meg? 

Var dette hit men ikke lenger? Er det sånn jeg skal leve fra nå?

Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke

Heisen humper seg nedover, det siste lille droppet får hånda til å søke rekkverket langs den ene veggen. Inni heisen, tett i tett, står alle vi som ikke får lov til å gå de tre etasjene ned til kjelleren der måltidet skal foregå. Som om det kunne skjedd så veldig mye galt på 48 trinn. Som om vi er innsatte, på vei til cella. Ingen møter blikk, hjertene slår i takt, fort. Harde svelg, stramme lepper. De ansatte snakker om været. Tre etasjer kan bli veldig lenge i en heis, ned og opp, fire ganger om dagen. Nå skal det bli godt med mat, jenter. Vi er alle voksne kvinner. Utenfor spisesalen blir den kaldsvettende gruppen stående en stund, for tidlig ute, så veldig redde for å komme sist i køen. Fra dørene åpnes og til siste bit skal være tygget og svelget, har vi 30 minutter. Da gjelder det å ikke bli stående fast i kø bak en uten tidspress som smører skivene sine i buffeten. Dessuten er det om å gjøre å få huket tak i et par skinkeskiver før det er tomt og du må ta gulost eller kalverull. Det gjelder å spare inn der man kan. 

En liten digital klokke står innerst på bordet innerst i kroken der vi skal sitte. Den teller sekunder mens vi teller tygg. Fire minutter ut i halvtimen pleier alle å være på plass. På plass! Innsatt, ansatt, innsatt, ansatt. I den rekkefølgen. Vi må for all del ikke sitte ved siden av hverandre. Tvers overfor er greit, spør ikke meg hvorfor. Blikkene skuler uansett, forfra eller fra siden. Brettene skjelver på vei til langbordet, to tallerkener, to glass, et eple på siden. Så fort brettet treffer bordet og kroppen tungt treffer stolen, åpnes pakkene med smør, og lokket legges synlig for sidekvinnen. Pålegg fordeles på det antallet skiver det står skrevet at vi skal spise. Du vet du ikke får ha mer enn en tomatskive per knekkebrød! Ofte er tallerkenen dobbelt så full som de friske sine. Om de ansatte kan kalles det. Noen ganger undrer jeg. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Berget ligger foran deg. Det blafrer i et elektrisk telys midt på bordet. Du starter med skiven med pålegget du egentlig ikke ville ha, men liksom måtte ta, fordi det var det “sunneste”. Til slutt spares som regel syndeskiven, med pålegget du egentlig ville ha, men ikke burde ha tatt, fordi det fantes “sunnere” alternativer. Øynene møter tallene på klokka. Du vet nøyaktig når alt skal skje. Klokka 08.37 drikker du den første slurken med melk. Klokka 08.38 tar du 1/8 av den andre halve skiven, og tygger i ett minutt, før du tar en ny bit klokken 08.39. Om du ikke er halvveis innen 08.47, får du en hånd på armen, et blikk som sier hallo, jeg ser deg. En stemme som sier Hallo, nå må du passe tiden! Det er mye å passe på. Aller mest passer du på at ingen ser den halvfulle/halvtomme porsjonspakningen med smør som du gjemte under servietten, eller alt pepperet du tømte under skinkeskiven mens du strakk deg etter en tannpirker. 

Det er anstrengt. Det finnes ikke noe mer dekkende ord. Velbekomme. Det er ikke uhøflig å ikke svare på om du har lest en fin bok i det siste, det er forventet. Vi har tross alt ikke konsentrasjon til å lese bøker. Dessuten skal vi tross alt rekke å spise opp. Vi skal faktisk spise, og det er faktisk det verste en med spiseforstyrrelser kan gjøre, tror de. I hjelpernes verden er kampen i måltidet. I din verden er kampen konstant, kontinuerlig. Og i kontrakten skrev du at du skulle spise alt de sier. Ellers sendes du hjem, og det vil du jo ikke, eller, akkurat nå vil du vel egentlig ingen ting annet. Nå må du huske å svelge, sier de og neste bit tygger du 16 ganger ekstra før du kjemper den ned med et hikst og en slurk melk. Kampen er tapt før du tygger deg gjennom skive etter skive, det verste gjorde du da du valgte å legge deg inn og signere med fullt navn og dato på kostplanen. Slutten og starten på en og samme tid.    

Med en tilgjort mine, i vemmelse, lukker leppene seg over den siste halve skiven, fordi hun ved siden av deg følger deg med blikket. Så flink du er. Hun skakker på hodet og smiler medfølende, hånlig. Takk, føler meg virkelig flink, tenker du. Du er tross alt 23 år gammel, sitter tross alt her og spiser frokost. Har en halv skive igjen, og har fire minutter å gjøre det på. Akkurat som i går, og dagen før der, og onsdag forrige uke også. Er i rute. For et naturtalent å regne. Hennes tallerken er ikke tom, men hun har lagt bestikket pent til side og satt seg godt til rette på pinnestolen. Hun er ferdig, for hun behøver ikke å spise opp. Det er forskjellen på dere. Dessuten har hun hentet seg enda en kopp kaffe, mens du får bare lov til å drikke en kopp te, kun en kopp. Og du må spørre pent om hun kan hente den for deg. Vær så snill. Du kunne jo funnet på så mye galt på vei til kaffeautomaten der borte. Gått tre ekstra skritt, for eksempel. Eller så er det det at du ikke har tid til det. Du skal tross alt rekke å spise opp. Og hun er ferdig, og det er jobben hennes. Likevel, litt irritert, smeller hun koppen i bordet foran deg. Vær så god!  

Hun tvers overfor ser på smørpakken din som ikke er så tom som du later som, du ser på gulostskiva i servietten hennes. Øynene møtes, og begge ser bort. Tause trusler, tause løfter. 

Sånn, da var tida der, jenter. Det piper fra klokka. Like nøyaktig som alltid. En og en tømmer avfallet i søpla under seks ansatte øyne. Det er viktig å planlegge allerede før du forlater bordet, slik at det skjulte ikke kan sees for øynene som leter, ikke på asjetten, ikke på vei ned fra asjetten, ikke i søppelbøtta. Med litt øvelse kommer du unna med det meste. Men de syke ser, for alle skuler, og alle skjuler, og ingen sier noen ting. Vi mot dem. Det takkes for maten ved døra ut fra spisesalen, på rekke og rad, ansatt, innsatt, ansatt, innsatt. Annenhver takker, annenhver ser bort i skam. Inn i heisen igjen. Ingen møter blikk, hjertene slår i takt, fort. Harde svelg, stramme lepper. De ansatte snakker om været. Tre etasjer kan bli veldig lenge i en heis, opp og ned, fire ganger om dagen. Nå var det godt med mat, jenter. Vi er alle voksne kvinner.

De fleste steder jeg har vært, har det vært sånn. Som en kamparena på fire bordbein. Alle bortsett fra ett. Der var det friske blomster på bordet, tente lys, nok pålegg til alle. Koselige kopper. Et bord med plass til åtte. Åtte rundt, alle i samme båt. Det var ingen luring, det var ingen skuling. Det var ingen hånlige smil om hvor flinke vi var. Vi var ikke flinke, vi spiste bare. Etter hvert hadde vi latterkramper også, ofte, og vi snakket så høyt om bøker vi hadde lest, steder vi hadde vært, gutter vi hadde vært forelsket i, så høyt at de på bordet ved siden av ba oss om å dempe oss litt. Kanelskyen lå som et teppe over spisebrikkene, mens vi nynnet på en melodi vi absolutt ikke klarte å huske hva het, ikke før frokosten dagen etter, da en fikk en åpenbaring mellom to munnfuller med havregrøt, og vi knakk sammen i latter igjen. Alle ble ferdige, hver til sin tid, og satt tilbakelent og nippet til kaffekoppen. Herregud, det er 10 minutter igjen! 

Det er ingen tvil om at måltider må ha rammer, de må ha regler. Det må forventes at de gjennomføres etter planen og det må fanges opp om noen får det tungt. Utover det, er min erfaring at måltidet bør gjøres så naturlig som mulig, så hyggelig som mulig, så fritt som mulig. Frihet under eget ansvar. I en slik setting som sist beskrevet, spiste vi fordi det ble forventet av oss, vi forventet det av oss selv, og vi forventet det av hverandre. Ville støtte hverandre. Vi mot den, sykdommen. Hjelpe hverandre. Greie dette sammen. Måltidet var bare det, et måltid. En nødvendighet for å få energi og overskudd til å gå ut av spisesalen og kjempe kampen mot sykdommen. En nødvendighet som kunne bli en fin stund. Måltidet er ikke alltid kampen. Måltidet kan være ok. 

Så mye er allerede tatt fra oss. Ikke ta fra oss måltidet. Det er ambisiøst å forvente tilfriskning i et kunstig miljø som forventer sykdom. Håpløst og motstridende. Burde vi ikke ha samme mål?

De siste dagene har dette med misunnelse, selve syndefølelsen, opptatt meg en del, eller, veldig mye, egentlig. En nær venn av meg, som jeg skriver med – takk for det – fikk meg til å bli oppmerksom på min egen misunnelse ved å fortelle om sin. Det var nytt for meg, både å bli oppmerksom på den, og å skrive om den til noen andre. For med misunnelse kommer gjerne skam, og begge deler er noe jeg helst vil unngå å føle på og erkjenne for andre. Likevel, det presset seg liksom på, etter hvert som jeg oppdaget at jeg går rundt som en Misunner med stor M. Ofte. Daglig. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den. Annet enn å skrive litt om det her.

I følge det O, store Wikipedia, er misunnelse: en følelse hvor man ikke unner et annet menneskes egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Følelsen kan bli utløst ved at personen sammenligner seg selv med et eller flere andre mennesker. 

For å ta det siste første. Om misunnelse er en synd, er kanskje sammenligning roten til alt ondt og enda mer synd, synd som i trist. Hva godt kom det noen gang ut av å sammenligne seg med andre? Spiseforstyrrede er kjent for å sammenligne mye, spesielt i kropper og alt som har med mat og trening å gjøre. Som en linse som leter og finner, zoomer inn og lagrer. Men det er ikke bare vi, alle sammenligner, det er en egenskap vi har for å tilpasse oss hverandre. I disse sammenligningene går som regel den andre seirende ut. Av hvilken kamp? Det er vel kanskje et enda større spørsmål, for det burde ikke være en konkurranse, og man burde ikke misbruke sammenligning på den måten. Hadde man enda sett hva som er likt, i det å ligne sammen, men i sammenligning lukker vi gjerne øynene for det like og ser bare forskjellene, og gjerne i den andres fordel.

I egen utilstrekkelighet, gror misunnelsen. Den slår rot i tapte drømmer, uoppnåelige idealer. Den fråtser i andres lykke og egen ulykke. Den vokser i takt med andres vekst og eget stillstand eller visnende selv. Overskyggende, for den som misunner, og avvisende, mot den som blir misunnet. Det er menneskelig. Det er ikke slik at misunnelse gjør oss til dårlige mennesker, det gjør oss til mennesker. 

Ifølge definisjonen dreier det seg om å ikke unne andre mennesker noe. Gjerne er dette noe noe du ikke har, eller er selv. Det kan være rent materialistisk, som i en fin bil, et stort hus, penger til ferier, merkevarer. Det kan være andres raushet, eller andres flaks. Den irriterende optimismen, den utømmelige energien. I noen tilfeller kan det være andres spennende liv, eller suksessen i deres karriere. Deres rikdom, eller deres påvirkningskraft. Hvem sitter vel ikke på fredagskvelden og skulle ønske man kunne synge som de på Idol, eller løpe fortere enn Bolt? Noen har noe du ikke har, er noe du ikke synes du er, gjør noe du gjerne skulle gjort. I deres glans blekner du og alle dine gode kvaliteter og egenverdi. Jeg tror at vi kan være i stand til å unne andre godt, men ofte med den bismaken at “Jeg skulle ønske det var meg”. Enten i stedet for, eller i tillegg til. Hvorfor blir det slik at vi ønsker oss det andre har, og lar det forringe vår mulighet til å oppnå det selv eller være i stand til å se hva vi allerede har? 

I mitt tilfelle dreier misunnelse seg ofte om det tapte liv. Mitt tapte liv. Jeg er 24, i min beste alder, som de sier, men føler det ikke sånn. Jeg føler jeg er 24 og at alt er tapt. Når en barndomsvenn blir forlovet, eller en klassekamerat kjøper hus, eller jeg treffer på en jevnaldrende som har et yrke, en utdannelse og en fast jobb, da tenker jeg bare på mitt evigsingle liv, mine stadige leieforhold, mitt vitnemål fra videregående som ble stående som det endelige papiret på min begavelse. Det blir svart i det stedet i hjernen der misunnelsen gror, eller er det i hjertet? Jeg er litt usikker på hvor det sitter. Det føles i hvert fall i hele kroppen. Jeg kan gratulere og jeg kan smile tilbake, og så fort jeg kan, fjerner jeg meg fra den ubehagelige situasjonen av underlegenhet og mislykkethet og knytter hendene i sinne, rynker pannen i dype nyver, slipper frem noen tårer eller kaster en myk pute hardt i veggen. Jeg gjør faktisk det noen ganger, det siste der. Det hjelper, til en viss grad. Men det er bare så mye en pute kan romme av selvbebreidelse og svartsjuke, så mye en hvit vegg kan ta imot av destruktiv kraft. 

Min største kilde til misunnelse er ikke kropper. Heller ikke andres viljestyrke til å motstå visse matvarer eller deres styrke på treningssenteret. Det er og blir relasjoner. Relasjoner, relasjoner, relasjoner. Det maler og maler til jeg blir både hjernevasket og fylt med ensomhet. Kjærlighet og samliv, vennegjenger, nær familie, dype vennskap, naboskap, fellesskap, og sist, men aller mest presserende, barn. Egne barn, eget barn. Det er en tid for alt, jeg vet det, og den tiden er ikke nå. Men i min misunnelse for andres liv, så føles det som at mitt liv aldri vil komme. Det må først bli en hel meg, så må det bli en til, og så blir liksom en pluss en tre og det er sånn det pleier å gå. Ikke for meg, tenker jeg, for jeg har havnet etter allerede før jeg har hatt sjansen til å starte på noe som en gang kan ligne på en første kjærlighet. Det er alt dette jeg tenker på mens jeg forteller deg hvor glad jeg er på dine vegne, hvor inspirerende deres kjærlighet er, hvor fantastisk det er at et nytt liv skal komme til verden. Alt dette tenker jeg på, og skammer meg over å i det hele tatt kunne tenke tankene. Skammer meg over å i det hele tatt skrive det her. Hvilket usselt, usselt menneske er jeg? Eller er jeg bare et menneske? 

Misunnelse er ingen synd. Det er synd. Synd som i trist. Bak den vonde, destruktive, triste misunnelsen ligger muligheten til endring. I dens vekst ligger forholdene også til rette for å utvikle deg selv, forandre og skape deg selv og ditt liv slik du ønsker. Andres lykke kan bli din inspirasjon. Andres suksess kan få deg til å jobbe hardere mot ditt mål. Andres kjærlighet kan få deg til å tro på at den også kan finnes for deg. Så lenge du ikke graver deg ned i skam og skyld for å føle det du føler. Så lenge du ikke gir opp så fort du ser at andre er nærmere målet enn deg. Den eneste du skal sammenligne deg med er deg, i positiv forstand. Ikke deg, som i den beste utgaven av deg, men deg som i deg i dine tunge stunder. Blant andre 24-åringer, føles mitt liv fattig, mislykket og håpløst. Sammenlignet med mitt liv som 23 – som tross alt kunne fortsatt å være mitt liv som 24, om ikke jeg hadde våget forandring – føles livet mitt derimot både innholdsrikt, fylt av muligheter og håp. 

Misunnelse bør være en følelse like tillatt som glede. Den bør kunne deles, som noe konstruktivt, fremfor noe skamfullt og personlig i dine mørke netter. Av måneskinn gror det ingen ting. 

Støttespillere. Har du det? Er du det for deg selv? En hånd på skulderen, som bekrefter og forlater, som pusher og holder deg sammen. 

I tomrommet inni meg, der en gang angst tok plass, en lang stund, og fortsatt tilstedeværende, spiseforstyrrelsen opptar plass, depresjon tok plass, ensomhet tok plass, selvutslettelse dro i bindevevet som skulle holde meg sammen, men rev meg fra hverandre. I det tomrommet, når jeg våger å jage bort mine destruktive mestringsstrategier og flukten fra virkeligheten. I det tomrommet mister jeg noe annet, noe som jeg virkelig trenger når jeg skal klare meg uten alt jeg har gjort for å bare overleve. Støtten. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det høres kanskje banalt ut, men en spiseforstyrrelse kan være akkurat det du trenger, akkurat når du trenger det, uansett hvor du er. I tidlige morgentimer og dunkle netter. Det er en av grunnene til at det er så vanskelig å gi slipp. Så fort jeg kjemper mot den, er det som om hele atmosfæren inni meg vender seg mot meg og blir min fiende. Mens jeg sakte tygger på en brødskive, så pisker det meg på ryggen. I sofaen om kvelden, når jeg er horisontal og sliten og bare vil ta det rolig, da puster det meg i nakken, stikker meg i brystet, river meg i håret og klyper meg på magen. Det motsatte av støtte. Kanskje noe som likner avsky, innenfra. Hvordan kunne jeg? Svikte meg? Det sier jeg til meg selv, eller spiseforstyrrelsen sier det til meg med min stemme. Den er lur sånn, får det til å høres ut som mine ideer og tanker, slik at vi kan bli venner igjen og støtte hverandre.

Det er vondt å være i et fiendtlig miljø, når selve hatet utåndes av egne celler. Så vondt at det ofte er godt å bare spille på lag med igjen. For å slippe den indre kampen. For å unnslippe og overkomme. Innerst inne så behøver vi sterkt å bli godtatt og føle støtte, at andre vil oss vel. Både utenfra og i oss selv. Å vende sykdommen ryggen er en farlig manøver, snu deg og gå uten å se deg tilbake. Slå opp med gamle ideer og versjoner av deg selv, det kan høres ut som enkle ting, helt selvklare ting, men det var også deg en gang, og det er fortsatt i deg og vil så nødig slippe deg nå.

Jeg tror ikke bare det er spiseforstyrrelser som holder fast i sine ofre på denne måten. Jeg tror at psykiske lidelser generelt tar rollen som overstrømmende og elskverdige samboere i deg, og manipulerer virkeligheten, snur ting på hodet og tramper ned alt som heter sunn fornuft. Alt dette samtidig som det overøser deg med støttende ord, stryker deg over ryggen, brer dyna over deg om kvelden, kysser dine lepper og tar bolig i kroppen din, sjelen din, tanker, ord og handlinger. Forteller deg at dere hører sammen, at det ikke finnes noen annen, ikke finnes noe annet. Med ett virker det fornuftig å låse døra og stenge seg inne med angsten for det utenfor. For der inne er det trygt, i fellesskapet som oppstår i angsten og frykten for angsten. Plutselig er det blitt mørketid, og inni deg forteller det at det ikke er noe lys her, det er ikke vits å lete en gang, du vil aldri finne det og her er du trygg. Aldri alene, jeg er her med deg. Depresjonen og deg. Når du en dag står i speilet, og stemmen sier stygge ting om deg og kroppen din, som nå ikke er bare din lenger. Setningene om den skapes i hodet ditt i forrykende tempo, av det som har tatt plass i deg. Og i samme vending som selvhatet og verdiløsheten blomstrer opp, kommer også løsningene på løpende bånd. For du skal slippe å føle deg så jævlig. Du er ikke så mislykket, den varme armen rundt skuldrene, du må bare gjøre sånn her og slutte med det der, og du og jeg, vi sammen, skal komme oss gjennom dette, om det så er det siste vi gjør. Både støttende og utstøtende på en og samme tid. 

Det er vanskelig å bryte ut av destruktive forhold, for i tomheten etterpå husker du bare hvor trygt det var, hvor godt det føltes eller alt du slapp å føle på. Hvordan du ikke kan klare deg uten. Alt det som har blitt risset inn i huden og gjentatt og gjentatt til du trodde på det. Som skapt for hverandre, enda den ene tok liv for å få leve selv. Tok livet ditt for å få være en del av deg. 

I tiden etterpå, i tiden uten, når livet skal læres på nytt og din verdi skal gjenoppstå i kraft av det å være et menneske, da er det du trenger støttespillere utenfra. Noen som heier på deg når kjemien syrner til inni. Noen som bekrefter din eksistens og forteller deg at det er håp, som lærer deg å tilgi deg selv, som pusher deg til å ikke gå tilbake til det som nødig vil slippe deg. En fysisk hånd på skulderen, bare så du skal kjenne at du er ikke alene. Du er ikke alene, selv om du har brutt med deler i deg. Du er ikke alene, selv om det skriker inni deg at du aldri vil klare det. Aldri aldri aldri aldri

Aldri skal du føle at du ikke er verdt mer enn du har blitt fortalt av deg selv i all denne tiden. 

Du er verdt alt, og du er verdifull

Og det er verdt det

Jeg velger å tro at det er verdt det

Nå har jeg prøvd det også. For bare en uke siden ville jeg ledd høyt, eller dånet, slik de gjorde i gamle dager, om noen fortalte meg at jeg i dag skulle slenge ut matta mi og praktisere yoga på operataket, helt på toppen. Til tross for aldeles strålende vær og derfor et meget turistfullt tak. Til tross for at jeg reiste med en gjeng jeg ikke kjenner, som fjerde passasjer i noen andres bil. Til tross for at jeg ikke hadde en så god dag i dag. Til tross for at jeg måtte spise middag tidligere enn jeg hadde tenkt og ikke kom hjem før etter kveldsmat. Til tross for at kroppen bare føltes for mye ut i alle yogaklærne jeg tok på og av og av og på og på og av og på til slutt. Til tross for at jeg verken visste når det startet eller når det var ferdig, eller hvor mange som kom dit. Til tross for at alle musklene spente seg og nærmest dirret av frykt og hjertet dundret i brystet hele veien dit og mens jeg rullet ut matta og noen tok bilder og andre lurte veldig på om vi skulle starte en form for flash mob, barbeinte på matter i oransje og blått, det kunne jo vært riktig så interessant, så alt dette til tross.

Det er tross alt bedre å trosse til trossene og bare gjøre slike ting. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Det var tross alt ikke farlig i det hele tatt. Så lenge tærne krøllet seg ned i matten og fant balansen med øynene igjen. Er det noe av det jeg gjør om dagen som er utelukkende bra for meg, så er det dette. Mye annet jeg foretar meg kan både ha tvilsomme motiver og uheldige konsekvenser, men ikke yoga. Være her og nå, sammen med andre. Det er akkurat de to tingene jeg trenger mest. 

Så hele min 24-melankoli snudde med solen som forsvant nedover Oslos høye tak. Musklene slappet av og jeg kjente hjertet slå og kunne puste helt ut i fingrene og ned i tærne. Vaiende som et tre i vinden på en grunn av hvit marmor. 

Etter flytteekstasen forrige uke, den overskyggende tomheten i helgen og de voldsomme svingningene i meg dette skaper, av endeløst håp og bunnløs desperasjon, så har jeg en helt annen uke denne uken. Den er både innholdsrik, menneskefylt og travel. Det er rart hvor mye mer jeg får gjort når jeg har litt mindre tid til rådighet. Det slutter ikke å forundre meg hvilken forskjell det gjør å føle seg i noe heller enn utenfor. Kanskje det er sjelen som endelig kom flyttende etter? Eller bare et vennlig spark bak til meg selv? Uansett er jeg takknemlig for den endrede sinnsstemningen og for alle muligheten jeg både ser og får når jeg har øynene åpne for dem og våger å gjøre, fremfor å bare tenke tanken. 

Finn din tilstedeværelse, hva enn det er for deg. Det er for viktig til å gå glipp av.

På stien langs elva går det en mann i blå jakke. Hunden hans drar i båndet, bjeffer litt da hun passerer. Det går bra, sier hun. Jeg er ikke redd for hunder. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Under trærne, i skyggen fra det tette løvverket, er lufta full av små insekter. Hun veiver de vekk. Ser bak seg om noen så armene som var over hodet, utenfor rammen. Skrittene hennes lager knusende lyder mot grusen. Det er varmt, varmt til å være tidlig morgen. Boligfeltet hun måtte gjennom for å komme til elva, hadde vært stille. For tidlig for folk. Spesielt på en søndag. Hun hadde stått opp før hun hadde lyst, fordi hun ikke fikk sove mer, spist frokost, kledd på seg og gått ut. Akkurat sånn. Bare for å se at det fortsatt var, livet hennes. At hun fortsatt var. Av og til tvilte hun nemlig på det. 

På stien langs elva går det en dame i rosa jakke. Hunden hennes drar i båndet, bjeffer litt da hun passerer. Det går bra, sier hun. Jeg er ikke redd for hunder. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Skrittene hennes lager knusende lyder mot grusen. Hun må hoppe litt, ta noen lange og noen veldig korte noen, for å ikke tråkke på sneglene som slimer seg bortover. Ser bak seg om noen så beina som strakk seg for langt, utenfor rammen. Husnøkkelen ligger i lomma der hun la den, men hun må sjekke likevel. Hun hadde skrevet en lapp på kjøkkenbenken om hvor hun var og når hun kom tilbake, i tilfelle. Det var før hun knøt skoene og lukket døra stille bak seg, men etter at hun spiste frokost. Bare for å vite at noen ville få vite hvor hun hadde vært om hun ikke kom tilbake, om de lurte og tok seg inn for se. Det kunne nok ta noen dager, for hun var så stille alltid uansett. Om hun var eller ikke var, det ville ikke være så lett å få med seg, men likevel. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

På stien langs elva sykler en mann med grønne sko. En tilhenger med unger i bak seg. Han ser henne nesten for sent, svinger hardt mot venstre. Det går bra, sier hun. Det gikk bra. Et nikk. Igjen er det bare henne og stien. Etterpå skal hun dusje, og kanskje gå på butikken. Den er åpen på søndager, hjertet slår litt roligere bare for det. Hun burde handle både agurk og havregryn, for det er det nesten tomt for. Og så kan hun kanskje lese litt. Eller sitte og lure på om hun skal lese litt. Det er mye man kan gjøre. Det er mye hun kan gjøre. Det er mye hun kan gjøre fordi hun har tid til det. Så veldig mye tid, men den kom for sent. Og så veldig stille det er, når ikke skrittene lager knusende lyder mot grusen lenger, og hun må vente en hel dag til å høre lyden av seg selv igjen. 

På stien langs elva er det bare henne nå. Det er ikke langt til boligfeltet, der hun vet at de sikkert har stått opp og sikkert koker kaffe og turner i senga og kanskje varmer rundstykker i ovnen. Skåla hun brukte vasket hun opp før hun gikk ut. Skjeen også. Koppen tenkte hun å bruke en gang til. Hun vil ikke løpe gjennom der. Som et spøkelse. Eller en inntrenger. Som piken med svovelstikkene der hun løper ut i morgensolen og forbi alle husene med liv samlet inni. Hun utenfor. Hører skrittene sine i grusen, hopper over snegler og veiver bort fluer. Sier det går bra. Sier hun ikke er redd for hunder. Får et nikk tilbake, og et til. Kontakt. Igjen er det bare henne og stien. Stien blir vei, veien blir gårdsplassen, gårdsplassen blir trappa ned mot der hun bor og døra inn i hennes hjem.  

Og så slår det ned i henne. 

At hun er 24 

At alt for mye er alt for sent

At hun er for gammel til å bli det

24

24, med et stort hull bak og en tykk tåke foran

Ute på den andre siden, men der var det ingen ting

så kanskje hullet bak, som med sitt dype mørke og bunnløse grunn alltid ønsker henne velkommen, er bedre tross alt det gjør med henne. 

At det hun trenger er mennesker, men at hun ikke behøves egentlig og at andre er 24 og har hverandre

at nede i dypet av seg selv glemmer hun at hun savner varme hender og 

hun vil ikke føle mer på alt hun lengter etter og alt som ble ødelagt og alt som ikke kan gjøres om

Og så går hun inn, lukker døra forsiktig bak seg, krøller sammen lappen på kjøkkenbenken og kaster den. Dusjer, tar på seg rene klær, børster håret, sminker seg forsiktig, går i butikken, spør om å få pose, et nikk, går hjem igjen. Legger agurken i kjøleskapet og fyller havregryn på norgesglasset som så vidt får plass på hylla over komfyren. Vasker sminken av, tar på klær som ikke strammer. Står og lurer på om hun skal lese litt.

Står, stille

Venter på at sola skal forsvinne rundt huset og synke ned i horisonten, og at gresshoppene skal synge slik at hun kan pusse tenna og sette seg ned i den ene enden av sofaen og skru på tv og se på håndballkamp, som alle de andre sikkert også gjør i kveld. Sånn at ikke tiden frem til hun skal legge seg, helt ytterst mot kanten, forsiktig under dyna med sengeteppet fortsatt oppå og putene pent oppstilt der i midten, og forsøke å sovne enda hun ikke er trøtt, bare tom, skal føles så veldig lenge. Skal føles så veldig. Stemmer fra skjermen fyller stillheten rundt henne og kunne hun ikke bare la være å være

Dette er min nye plass. Jeg har ny utsikt. Jeg har ny innsikt. Det er her, ved dette bordet og denne vinduskarmen, jeg skal spise alle mine frokostboller med havregrøt, drikke kopper med te, spille brettspill, dele ord og tanker med de som kommer hit, skrive. Jeg håper noen kommer hit. Noen dager vil det være grått ute, mange dager vil det være grått inne. Terningene på kalenderen skal røres ved hver dag, akkurat som jeg skal la gode, varme, levende ting røre ved dagene mine. Det skal springe ut blomster av knoppene, og det skal tennes lys på bordet. Jeg håper livet slår rot i meg og lar sider av meg blomstre. Jeg håper tankene mine, om de så er mørke, får overstrømmes av lyse sekunder.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det føles fremmed her. Jeg føler meg som en annen. Ganske usynlig. Og ganske avhengig av andre, enda jeg er alene. Jeg leste en gang at når man kommer til et nytt sted, så er man bare fysisk der til sjelen kommer etter, etter tre til fire døgn. Kjære sjel, jeg venter! Fra jeg våkner om morgenen, i senga som er så stor at det kan ligge fire Thea-er på tvers i den, så er det fullstendig opp til meg hvordan dette skal gå. Det skremmer meg. Det er bare jeg her, andre må enten slippes inn eller oppsøkes. Ofte er den terskelen veldig høy, spesielt på de dagene jeg behøver det mest. 

I hjemmet jeg flyttet fra, det før mellomstasjonen i barndomshjemmet, var selve luften tung å puste inn av all sykdommen og alt det vonde jeg hadde gjort mot meg selv der. Lukten av sterke krydder blandet seg med den svake eim av dødsangst. Hver en ledig centimeter av gulvet føttene tro på hadde en gang blitt presset ned av min skrøpelige kropp som gjorde altfor tunge styrkeøvelser til altfor urimelige tider. I hjørnet i dusjen var min sammensynkede krok av utmattelse etter milevis med dundrende føtter mot asfalten, i isende måneskinn. Her er det ikke noe sånt. Og kjøleskapet er stort nok til at ikke ting faller ut når jeg åpner det. Om jeg vil, kan jeg stupe kråke på plenen utenfor, og våkne sakte i morgensolen på trappa. Jeg håper jeg vil få det til. Her skal verken luften,veggene eller gulvet gjennomsyres av ketose. Jeg håper.

Et par skumle tanker, et par skumle handlinger, gjøre alt “riktig” av helt feil grunner, og så er jeg fanget. Snikende. Det er sånn det kommer på. Snikende innpå, og så svinner du gradvis hen. Det hjelper ikke at det er koselig rundt meg. For det er inni meg det er tomt. Og det tomme søker fyll, og det letteste å fylle det med er det som tynger mest. Jeg håper jeg gjør rom for andre. Slik at det tomme ikke skal bli større, slik at jeg ikke behøver føle på det hele tiden. Det høres ut som noe jeg har skrevet før. Det er ikke meningen å virke kjedelig og pessimistisk. Det er bare så tomt, så masse ulevd liv som jeg er redd for å starte på. 

Det er jo fortsatt her, like presserende som før. Jeg kan flytte fra fysiske ting, men jeg kan ikke flytte fra meg selv. Innerst inne tror jeg at jeg håpet det skulle skje. At jeg skulle pakke ut kjøkkenhåndklær, sette glass på plass i skapet og legge den store samlingen av kubbelys i kommoden farmor en gang hadde sparkebuksene til pappa i. Og sitte ned og kjenne meg hel. Helt annerledes. Annerledes, ja, men fortsatt som før. Når jeg kjeder meg, er kjempeglad, eller litt lei meg, usikker, ganske stresset eller trøtt. For ikke å glemme sulten. Da må jeg passe meg for alle de skumle tankene som enten ønsker å oppholde tiden min, eller frarøve meg den. Alle tilstander er potensielt utrydningstruet av dette, kanskje med unntak av kreativiteten. Det vil bli nødvendig med tidsklemmer i livet mitt, så jeg ikke rekker å dvele for lenge ved måltider og påkledning foran speilet om morgenen. Så jeg ikke har tid til å kjøre til en annen butikk fordi de frosne bringebærene på Kiwi inneholder flere kalorier enn de på Rema. Jeg trenger ikke den tiden, for den tiden er offer for de handlingene som ikke gjør meg bedre. 

Jeg har ny utsikt, og jeg har ny innsikt. Forhåpentligvis kan jeg her gå mer fremover enn bakover og til siden. Mitt liv, mitt ansvar. Min seier eller mitt tap. 

Min tid

Ja, så grip den da, for ****

En sang for kvelden:

Twenty-four something, Eva & The Heartmaker

Twenty-four something, still going strong
Nothing is missing, yet something is wrong
I can not describe it; this feeling I have

Keep on smiling, my mum used to say
But I can not keep on living this way
So how can we fix this, this feeling I have

And I do listen…

I´m on the inside of an empty shell
How did I get in here? Well I don´t know for certain
But somehow I do

And I´m keeping my head up, refuse to go down
While you´re there waiting for me on the ground
Saying: how can we fix this?
Hell I don´t know!

But I do, somehow I do…

You´re all that I know
And it´s scaring me so
If we go back in time
Would you choose to be mine?
Something you said;
That It´s all in my head

This feeling that scares me so is the fear of having to let you go… 

Twenty-four something, still going strong
Nothing is missing, and yet something is wrong
 

Til alle dere som titter innom, venter på svar eller på et eller annet vis merker at jeg er litt fraværende om dagen: beklager! Jeg er på flyttefot, og når jeg flytter, da er det det jeg gjør. Ingen TV (med unntak av håndball med Norge i Rio), ingen lesing, ingen ringing, ingen soving (nesten, fordi jeg er så gira), ingen omgang med omverdenen. Der holdt jeg på å skrive ingen spising, for slik var det ofte før, men tok meg i det. Mye spising skal det stå, det krever energi å leve! 

Etter å ha flyttet noen ganger, så anser jeg meg egentlig som ganske god på det. Pakking, lemping, stabling, bæring, innredning, utrydding, vasking, og så total avslapning. Ingen kan fylle bagasjerommet i pappas store bil til randen slik som jeg, ved å utnytte hver lille krik og krok, stappe en pute innimellom her og tre et tørkestativ over der. I tillegg måtte jeg være ansvarlig bileier og sette bilen min på verksted denne uka, så jeg låner stor bil til lassene og er lite fleksibel utenom det. Men, mens jeg nå flytter, og bare flytter, så har jeg masse tid til å tenke. I går, da jeg var på vei hjem fra butikken sent på kvelden, kom jeg på at jeg burde lage meg en liste med såkalte husregler, men med et litt annet fokus enn vanlig. Den tenkte jeg å dele her nå, mens jeg fortsatt husker alle de smarte punktene jeg vil ha med. 

• Her i huset er det godt å være glad i seg selv
• Her i huset er det lov å føle det man vil
• Her i huset holder vi hviledager hellige
• Her i huset veier vi ingen ting eller kropper, med mindre det er til julebakst eller bløtkakebaking 
• Her i huset er vi åpne og ærlige
• Her i huset teller vi ikke kalorier, for tall teller ingen ting i forhold til frihet
• Her i huset er klærne like fine på kroppen som på kleshengeren
• Her i huset sparer vi ikke kalorier, har egentlig aldri skjønt vitsen med det heller, mat må man ha!
• Her i huset er det forskjell på hverdag og helg, er det fredag så er det fredag, eller lørdag eller søndag
• Her i huset trener vi ikke hjemme, og vi trener gjerne sammen med andre
• Her i huset er det ikke skummel mat, bare skumle tanker, og de passer vi oss for
• Her i huset liker vi å prøve nye ting
• Her i huset er vi snille og rause med oss selv og med andre
• Her i huset lærer vi av våre feil, og forstår at mennesker er bare mennesker
• Her i huset er det lov å synge og danse
• Her i huset er det naturlig å ha beina i sofaen
• Her i huset er besøk alltid velkommen
• Her i huset har vi koselig stemning rundt måltider og tenner gjerne lys på bordet
• Her i huset verdsetter vi oss selv på lik linje med andre
• Her i huset er vi ikke redde for å be om hjelp
• Her i huset lytter vi til kroppen, magefølelsen og fornuften, og tar avgjørelser som er bra for fremtiden
• Her i huset skaper vi et liv det er godt å leve og et hjem som føles trygt og inkluderende, for oss selv, for andre og for alle brikkene i livets puslespill

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Sånn. Du skal ikke se bort ifra at jeg vil komme tilbake til denne og føye til eller sammenkoble noen punkter, men dette er essensen. Det ser kanskje ut som at jeg skal flytte inn med en haug av andre mennesker, der jeg slenger rundt meg med vi og oss, men det er bare me, myself and I. Likevel likte jeg best setninger som innbyr til flertall og fellesskap, for jeg skal bo alene, men jeg skal ikke bli ensom. 

Nå må jeg hive meg rundt og blant annet ordne meg internett, slik at jeg kan fortsette å blogge fra mitt nye hjem. Her i huset råder det kaos akkurat nå, men snart er jeg der, og det gleder jeg meg til. Krokodillegap og tretall til alle som leser og alle som bryr seg og alle som jeg er så heldig å ha i livet mitt (<3)

I går var bare en sånn dag som ikke er som en hvilken som helst dag. Ting bare ordnet seg. Det er ikke lenge siden jeg puslet med et innlegg som jeg hadde tenkt til å kalle “Ting ordner seg ikke for snille piker”, men så plutselig ga det ingen mening lenger. Fra å begrave ansiktet i gress og tårer på plenen, til å sparke søla vekk og ta noen telefoner og snakke med noen mennesker og søke på enda flere leiligheter og reise rundt på visninger, for så å ende opp med et skikkelig Thea-hjem og noe meningsfullt å fylle dagene med fremover. Puh, gisp, pust. Luft. Jeg skal flytte, jeg skal hjem. Noen er på mitt lag, og vårt mål er at livet mitt skal inneholde mer enn det det gjør nå, samtidig som jeg skal fortsette veien mot å bli frisk. Alt er ved å forandre seg, og jeg kan nesten ikke vente, for jeg ser på fremtiden med nysgjerrige øyne, på lag med meg selv. Vil nærmest gråte av lettelse. Og det gjore jeg også. Og danset rundt i sommerregnet mens jeg ble lettere og lettere til sinns og til beins, helt til tyngdekraften ikke kunne trekke skuldrene nedover lenger og armene sluttet seg til dansen i en bølgende eufori mot himmelen. 

Når jeg har tungt å bære, og helst vil stenge inne, så tror jeg det beste er å bare få det ut. Lufta er for alle. Når det føles som om ingen kan hjelpe, og ingen vet råd, og du ikke tror du kan hjelpe deg selv en gang, så pøs det ut til den utømmelige kilden til oppbevaring som finnes i lufta. Universet tar det imot, holder på det, roter litt i det og danderer det på et annet vis, og så faller bitene ned i et nytt mønster og kanskje helt på plass. Om det tar timer, uker eller måneder, det kan jeg ikke si sikkert, men ved å gjøre en aktiv handling, har du tatt første steget mot forandring. Skrik ut din fortvilelse så det virkelig ljomer i de dypeste skoger. La salte tårer oversvømme sølepyttene i veikanten. Snakk med noen du stoler på. Ring en venn, eller, som i mitt telefonskrekkede tilfelle, send en melding. Kast de tunge steinene utfor kanten så de starter ras der nede i lia. Be om hjelp. Skriv det i en bok, på et ark, på baksiden av en parkeringsbillett, på en blogg – takk, bloggen – Bare ut med det, få det ut. Og kanskje noen hører, eller ser, eller leser. Og så tenker vi litt på det, energi fra kjente og ukjente strømmer mot et felles mål om å ønske hverandre godt. Kall meg gjerne innbilsk, eller smågal, men jeg tror energien fra omtanke og bånd mellom mennesker er mer konkret enn svevende, og at et eller annet sted så er det noe som merker disse strømmene og setter i gang ting utenfor vår forståelse. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ved å være åpne, åpner vi opp for muligheten til å skjønne at våre problemer ikke bare er våre, for ingen lever liv som bare går på skinner. Vi er ikke like, men grunnleggende har alle mennesker både sorg og glede i livene sine og derfor en unik evne til å kjenne og gjenkjenne, og bry seg om. Så fort du flytter ting fra inni deg til utenfor deg, er du med på å skape et åpent, inkluderende og, ikke minst, aksepterende fellesskap. Åpenhet åpner opp for mer åpenhet, å vise tillitt er tillitsvekkende og å vise sårbarhet er alt annet enn å være svak. Og din sårbarhet kan gi andre styrke til å vise sin. Det er verdt å prøve. Aldri er man så naken som når man åpner seg og deler ting på den måten, men aldri er man så modig heller. Vi er ikke skapt for å klare alt alene. Hvor skal vi gå med all vår lengsel, all vår glede, all vår sorg og all vår kjærlighet, om ikke til hverandre? Hvem har rett til å fortelle deg hvilke følelser du får lov til å kjenne, og hvilke følelser du får lov til å la andre se?

Stadig vekk får jeg spørsmål om jeg virkelig har tenkt på at alt jeg skriver her kan leses av hvem som helst. Og, ja, det har jeg tenkt på. Ikke rent lite heller. For det som kommer frem her, er vel hovedsakelig de sidene av meg som jeg ikke vil at noen skal vite om. Det ved meg som ikke passer inn i min mal over hvordan jeg skal være. Eller samfunnets mal for hvordan jeg skal være. Det streifet meg i går, da jeg var på visningsrunde, at om de googler meg, så ser de dette

Med uthevet skrift, fullt navn og det hele. Hvilket førsteinntrykk! Jeg burde skamme meg, burde jeg ikke? Det var kroken på døra for den leiligheten. Eller, vent. Nei. Nei, det er ikke noe å skamme seg over. Jeg kan faktisk ikke noe for at jeg er meg. Jeg har ingen å skylde på for hvordan livet mitt har gått, ikke en gang meg selv. Jeg har ikke mulighet til å rette opp i det som har vært, enda så mye jeg ønsker det. Det eneste jeg kan gjøre er å akseptere, la det gå, ta flere steg mot forandring og ta ansvar for egen fremtid. Om noen ikke liker meg, så er det helt greit. Alle kan ikke like alle. Om noen synes det er avskrekkende å lese om hvordan jeg føler det i mitt mørke og i mitt lys, så er de i sin fulle rett til å la være. Om noen føler for å dømme meg for mine tanker, ord og handlinger, så døm i vei. Men ofte sier det mer om dem enn meg. 

Jeg synes selv det er en lettelse å se at andre viser det som er utenfor malen. Jeg opplever først og fremst et hav av muligheter og mestring utenfor den innsnevrede komfortsonen min. Og den jeg er, med alle mine sider, jeg har en plass her, alt til tross. Lufta er for alle. Jeg angrer ikke på min åpenhet, men jeg angrer, så sterkt at det virkelig river i muskler og sener, på alle de årene jeg stengte alt inne og andre ute. Min åpenhet har hittil bare ført med seg enda større selvinnsikt, enda dypere vennskap, enda mer samhold, enda mer styrke. En følelse av å være hel og sammen. En vilje og en evne til forandring. Et håp om et annet liv.

Uante muligheter. Lufta er for alle, bare få det ut. Jeg har tro på deg, og jeg har tro på oss, og jeg har et ønske om at vi alle kan være litt mer menneskelige i dette skjøre vi kaller livet. 

Skoene står igjen i garderoben, og jeg går med lette skritt i nye, ferskenfargede sokker mot det mørke rommet, dekket av speil fra gulv til tak på to av veggene, og så det flotte bildet der bak. Av henne som er treet, i solnedgangen. På veien dit passerer jeg de strenge apparatene, som står i en sirkel og vil at du skal gjøre mer og fler. Rundt i ring. De skuler liksom på meg, tuslende i sokkelesten, og bevisst, rent innbitt, verken stopper eller dveler jeg ved tanken på å bli i den sirkelen, til timen er over og en ny starter. Rundt og rundt til jeg ikke greier mer. Der er tvang, mens jeg skal puste fritt i dag. På lørdag formiddag var jeg også i dette rommet, men da var det noe stressfylt over det hele, med fokus på slit fremfor ro. For all del, jeg liker hard trening, men jeg trenger også å trene på det motsatte. Slippe, ikke holde, strekke, ikke sammentrekke. Å knyte opp igjen alle knuter og kjenne pusten helt ned i tærne. Hilse på solen. 

Jeg åpner døra så stille jeg kan, for det har allerede kommet noen, og lister meg bort til hjørnet der de rosa mattene ligger. Tar med et tynt fleeceteppe også, og finner min plass blant alle de andre som ligger med øynene lukket, dekket av tepper. Det er merkelig å ligge sånn, i mørket, så stille, og ikke høre annet enn bølgende musikk og pusten til de som ligger nærmest meg. Å komme hit, og ønskes velkommen på en måte som får det til å virke som en selvfølge at jeg skal være her, i et stille fellsskap av mennesker jeg aldri før har møtt, men likevel har noe til felles med. I dette rommet, i den neste timen. Det sies at man kan føle kraftige ting når man blottleger det innerste i seg på den måten. Pusten. Det er den eneste lyden fra meg. Jeg ser ikke, men merker at det kommer en til inn, og enda en, og alle finner en plass, for det er plass til alle. Jeg tar meg i å tro at jeg ligger et helt annet sted i et annet land ute ved havet, og kjenner sakte pusten blir dypere og kroppen tyngre mot matten. Ut av ingen ting stikker det liksom ti kniver inn i nakken min, og korsrygen kramper seg og krymper seg sammen. Innpust, utpust. Det gjør vondt å knytes opp, det er slitsomt å slappe av. Men det er bare å fortsette. Det behøves. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Med øynene lukket, fortsatt lukket, blir jeg var en annen lyd. Jeg strammer og slipper beina, ett og ett, setet, magen, skuldrene, armene, nakken, lager rosinansikt, fordi det er det den behagelig stemmen sier jeg skal. Der i mørket ligger vi, en syv-åtte kvinner og menn i alle aldere og rekker tunga ut så langt vi kan, og det er ingen som ler, for det er ingen som ser, og vi er et fellesskap og vi har et felles mål. Vi skal puste sammen, stramme sammen, slippe sammen, bølge med musikken. Det handler om tilstedeværelse, og jeg er her. Så leer vi på oss, og alle føler behov for å gjespe, sånn helt samtidig. Usynlige tråder trekker oss opp fra gulvet, sitter i lotusstilling og puster inn for tre ganger “ååååh-mmmm”. Det er det eneste noen sier under hele timen. “ååååh-mmmm”. Med små bokstaver, fordi vi er veldig stille, men tydelige. Egentlig synger vi det, og alle lander på samme dype tone, som en vind langt inne blant furutrærne. 

De virkelig drevne klarer å reise seg opp og hilse på solen uten å åpne så mye som et kvart øyelokk. I perfekt ubalanse, har tiden nå kommet for at sånne som meg åpner øynene og ser. Og jeg ser, rett på meg selv, i speilet, stirrer på meg samtidig som jeg blir stirret på av meg. Og der i øynene mine, når jeg tør å møte dem, så finner jeg balansen. Helt naturlig. Selv om tightsen ikke skjuler lårene mine, og singleten viser bare skuldre, så bryr jeg meg ikke om det. Jeg ser bare øynene og en kropp som får til de utroligste øvelser. Akkurat som bildet bak meg, kan nesten kjenne lukten av sjø og den dalende solen i ryggen, blir jeg treet. Lukker øynene og vaier litt i klimaanlegget. Det er vanselig altså, å balansere på ett bein med den andre foten hvilende langs innsiden av låret og hendene over hodet med håndflater som møter hverandre, samtidig som du har øynene igjen. Prøv selv. Kobraen og danseren og fisken. Krigeren, buen. Alt mens jeg puster, i takt med de andre og i min egen takt, dypt og frigjort. Og så denne messende stemmen til instruktøren med tysk aksent. Bøy knearne, trykk håndflatearne sammen, snuo deg mot venster. Se mot solen, okk hold. Okk hold. Vi skal holde, men ikke holde pusten, det er viktig. Kraften kommer med pusten, sier hun. 

For bare noen uker siden tenkte jeg at jeg aldri, aldri i verden, skulle sette foten min inn i en gruppetime. Og da jeg meldte meg på den første, og det nærmet seg, og det bare var fem minutter til start, da satt jeg skjelvende og sammenkrøket under vasken på handikaptoalettet og visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Kaste opp eller bevime. Så rart å tenke på. Min store frykt, så mange fremmede, så mye utenfor min kontroll og så mange speil til å håne meg. Nå min store glede. Mitt virkelige fristed og viktigste redskap for å gjøre trening fra en syk ting til en frisk ting. Tankene er både bakover og fremover, men en vrien posisjon får meg tilbake til nåtiden. Og jeg ler litt sammen med de andre, fordi vi stadig må sette ned den ene foten eller veive med armene for ikke å miste balansen. Sammen.

Det er en klokke over døra, og utenfor høres lyden av tunge vektskiver som faller mot gulvet. I naborommet er det spinning, og kontrasten er stor. Men vi har ikke behov for å høre det, og ingen ser på klokka. Man trenger ikke klokke når man er her. Og alt for fort er timen over, det blafrende telyset i den orientalske lykten bir igjen eneste lyskilde, og i mørket legger vi oss på ryggen, under tepper og slapper av. Slapp av i kroppm okk i tanngkene. Det siste der er kanskje det vanskeligste jeg gjør hele timen. I tankene. Ro i hodet. De sekundene av de minuttene jeg får det til, jeg sier bare

Namaste

samler håndflatene foran hjertet og bøyer meg i en ærbødig hilsen, en hjertelig takk.