Det er den tiden av året igjen. Hvitveisen hutrer og fryser i snøhvite tepper under bjørketrærne, før sola kommer og tenner gnisten i alt som lever. Knoppene springer, løvetann tyter opp gjennom asfalten i tusentall. Det er dager det er for varmt med langbukse, og det er dager det er for kaldt med ullgenser. Det er vår.
Det er fra Landsforeningen for høy selvforakt og lav selvfølelse. Jasså, sier jeg, etter motvillig å ha åpnet opp. Hva vil dere? De vil ha noe av meg. Det er innsamlingsaksjon til Sommerkroppen2016. Ja, selvfølgelig har jeg hørt om den. Om jeg vil bidra? Tja, jeg drar litt på det. De vil ha kilo. Jeg vil føle meg som et nytt menneske, sier de. Jeg vil føle meg så bra og få så god samvittighet. Med stolthet kan jeg sprade rundt i sommerkjolen, for folk vil se på lang vei at jeg er en som bryr meg. Naboen vil snu seg og tenke at, jammen var hun raus med donasjonen i år. Fortsatt skeptisk, men med en gnagende følelse av at dette er noe jeg kanskje burde støtte, blir jeg stående og lytte.
Hva går det til da, dette jeg gir bort? De blir litt nølende. Det bare lagres, sier de, brukes til oppvarming og isolering. De påpeker at dette er en investering, og om jeg er riktig så heldig, så får jeg alt igjen, med renter. Dette høres jo nesten for godt ut til å være sunt. Men det vil kreve litt av meg, noen sultne kvelder og ømme muskler. Men det vil føles så verdt det, altså. Jeg ser ned på skjemaet de rekker frem for signering.
Nederst står det noe med liten skrift, alt viktig og ubehagelig som de ikke ville jeg skulle se. Brystet knyter seg. Jeg har lest dette før, jeg har sett dette før, jeg har kjent dette før.
Med mitt mest smigrende smil ber jeg dem vennligst forsvinne fra min dør, mitt åsyn og min bevissthet. Beklager, jeg har ingen kilo til overs!
Du vet den følelsen av at i dag blir en dum dag? Den følelsen våknet jeg med veldig tidlig i morges. For det første bestemte jeg i går at jeg i dag skulle ha treningsfri dag, og de dagene er alltid ganske tunge å stå opp til. For det andre bor jeg for tiden midlertidig hos mor og far, og førstnevnte startet lørdagen så tidlig som halv syv med baking og sang og tramping i trapper. Jeg er aldri morgengretten, men i dag bare kokte det inni meg da jeg til slutt fant ut at det ikke nyttet å prøve å sove seg gjennom mammas improviserte skrålesangtekster fra underetasjen. I mangel på søvn og godt humør, lirte jeg av meg en god del stygge ord og blikk, men da ble skrålingen bare enda verre.
For det tredje hadde mamma bakt kringle. Hva har det med saken å gjøre, tenker du kanskje. Det har alt med saken å gjøre. Når man har en spiseforstyrrelse, setter folk deg gjerne i en bås, for min del anoreksi-båsen. Så lenge jeg gjør som andre forventer og tror og synser og mener at passer, så er det ikke mange som løfter blikket for å titte ned i båsen og lure på hva jeg driver med. Men, om jeg gjør noe så crazy som å ta meg en bolle, da blir jeg rene sirkusattraksjonen, og folk glor og peker og hvisker og tisker om meg. Føles det som. For min del, handler ikke spiseforstyrrelsen om at jeg ikke liker mat eller godteri eller hvile eller andre, helt normale ting folk synes er deilig. Tvert imot, jeg elsker egentlig mat, og kunne godt tenke meg å tilbringe en hel dag på sofaen i pysjen. Men, jeg elsker ikke meg selv, og jeg elsker ikke kroppen min, eller noe ved meg i det hele tatt. Å nekte meg ting jeg synes er godt og spise etter strenge regler, har blitt min måte å straffe meg selv på for at jeg er så inn i **** mislykket, og en måte å oppleve kontroll og mestring. Det ble en svært komprimert oppsummering, altså, men det er begrenset hvor mye andre orker å høre om dette menneskets indre sjeleliv. Kompleksiteten i en spiseforstyrrelse kan ikke få plass i et par setninger.
Så mamma hadde altså bakt kringle, og det duftet så herlig av smør og sukker og kanel at jeg nesten ble kvalm av den grå havregrøten jeg satt og spiste. For det er det jeg spiser til frokost. Havregrøt. Hver dag. Og til kveldsmat. Hver dag. Er det rart huet sikler etter kringle? Å spørre mamma om å få en bit, var uaktuelt. Da ville det blitt sirkustilstander, som beskrevet tidligere. Det har blitt en selvfølge at jeg alltid takker nei. Så langt har det gått, at ingen spør om jeg vil ha en gang. Er det rart det føles ulovlig? Frykten seiret, og jeg spiste opp grøten og fortet meg ut av kjøkkenet og opp i trygg avstand fra fristelsen på kjøkkenbenken. Nå hadde jeg jo spist alt jeg skulle til frokost, det var ikke rom i budsjettet til en bit kringle. Det var ikke rom i stoltheten til en bit kringle heller. Er man sunn, så er man sunn, sånn tilsynelatende i hvert fall. Det er ikke noen, andre enn èn (som faktisk inspirerte meg til å la litt flere vite om det), som vet at jeg ofte går rundt og har lyst på alt jeg ikke tillater meg å spise. Og noen ganger spiser jeg det, fort. Og uten at noen ser det, fordi jeg skammer meg sånn. Det er som om kroppen har vært foret på alt for mye grønt, og nå vil jeg bare ha alt som er fullt av alt det skumle. Det er så lite logikk i hvordan en spiseforstyrrelse er. Ikke viste jeg at tiden med selvkontroll skulle stå for fall, sånn midt i tilfriskningsprosessen min. Det gjør meg livredd. Og så ufattelig skamfull. Det er så forbudt, og det er så etterlengtet.
Mange som har hatt anoreksi, utvikler gradvis bulimi. Det er ganske logisk. Undertrykking av kroppslige behov over tid, tærer på både kropp og viljestyrke. Fra naturens side er vi skapt sånn at kroppen higer etter det kroppen trenger, og etter lang tid med streng kontroll over kroppen, tar kroppen streng kontroll over overlevelsesinstinktet og forsyner seg. Koste hva det koste vil. Når man har mistet all følelse av sult og metthet, og all fornuft rundt hva som er nok og riktig mat, så tar helvetet gjerne en ny form og runddansen begynner igjen. Bare i en annen takt, med andre trinn. Jeg er ikke der. Ikke enda, men jeg er livredd for at denne nye syndige sulten vil føre meg dit, om jeg ikke begynner å fortelle andre om hva som egentlig foregår. At i hodet mitt nå så er ikke diskusjonen lenger konstant om jeg skal droppe frokosten eller ikke, om jeg skal løpe en mil til eller ikke. Nå forstyrres disse tankene av bilder av kringler på kjøkkenbenken, sjokolade i skuffen, lefse i fryseren. I hodet mitt er det lagret informasjon om alle matvarer som befinner seg i huset, hvor de er, hvor mye det er av alt, hva de inneholder. Jeg tar meg i å knipe på kostplanen, spise litt mindre enn det som står fordi jeg frykter at de fire brente mandlene i den andre skuffen i boden vil spises når kysten er klar. Jeg må for all del ikke la folk se det. Ingen må vite noen ting. Det er ikke mye, men fire brente mandler ekstra kan ødelegge en hel dag for meg. Da føles det som at jeg har proppet i meg tre ganger dagsbudsjettet og mere til. Og i dag var det altså denne kringlen som skulle krongle til alt. For jeg spiste en bit, og den smakte så fantastisk godt at jeg nesten nøt den. Jeg passet på at biten jeg tok ikke var større enn at ingen ville merke noen ting. For da ville jeg ikke kunne vise meg igjen for noen, noen gang.
Så ble dagen som fryktet, en dum dag. Den kringlebiten hjemsøkte meg. Hodet sa at nå måtte jeg droppe å spise lunsj og løpe en lang tur, selv om jeg ikke skulle trene. Frykten for at noen ville oppdage at jeg hadde spist kringle, for det føltes som om man kunne se det på hele meg, at kringla nærmest lå på utsiden av magen og blinket neongult, var så stor at jeg ikke klarte å konsentrere meg om noen ting. Så hva skulle jeg gjøre? Jeg pakket litt ting, tok på meg trange bukser, tok på leppestift, spiste min vanlige lunsj, kokte med meg en kopp te, satte meg i bilen og satte på Taylor Swift så høyt at lydene i hodet ble overdøvet. Og jeg kjørte. La meg i en blomstereng og tok kleine bilder av meg selv og løvetann ovenfra. Så durte jeg inn i en klesbutikk, inn i det forhatte prøverommet der kroppen bombarderer meg i speil fra alle kanter, endte opp med en ny kjole. Kringlebiten forsvant, fra både bevisstheten og gjennom fordøyelseskanalen. Litt sliten, men ganske fornøyd, satte jeg kursen hjemover mens jeg vurderte om dette var en lur ting å skrive om på bloggen. Nei, det er det ikke, tenkte jeg. Ok, da gjør jeg det. For å sitere meg selv: “Det verste frykten vet er å bli utfordret av sånne superkvinner. Da krymper den seg og får skikkelig dårlig selvtillit og er kanskje ikke like tøff i trynet neste gang. For hver gang vi gjør ting som føles feil men som vi vet er riktige, så blir det lettere å gjøre riktig.”
Jeg tror at regler er til for å brytes, hemmeligheter noen ganger bør avsløres og skammen bør snakkes om. Ikke vær redd for å fortelle om det som skremmer deg, det som gjør deg skamfull og dine ikke fullt så synlige sider. Vi trenger alle å få lov til å være oss selv, avkrefte noen “sannheter” og bryte ned noen gjerder rundt disse båsene som bare skaper avstand og holder sykdommen inni.
I hodet mitt eksisterer det to matbudsjett. Ett i kroner og ett i kalorier. Jeg er sykelig bevisst begge to, uansett hvor mye jeg prøver å ikke være det. Når jeg står på butikken, er det en evig indre diskusjon om hvilket budsjett som skal ha førsteprioritet. For verden har blitt så syk at jo mer kroner vi legger inn, jo mindre kalorier får vi ut. Er det ikke rart at man kan få et beger vanlig yogurt for 9 kroner, mens en fettfri, sukkerfri Skyr koster 28? Eller at en kilo mandler koster 39 kroner mens 400 gram fettredusert mandelmel koster 120? Jeg rammes ofte av oppgitthet på butikken, på egne og andres vegne. Oppgittheten over meg selv dreier seg om at jeg bruker så mye penger på mat som verken gjør meg mett eller dekker kroppens behov. Jeg kan fylle en hel bærepose med grønnsaker, frukt, magre meieriprodukter, sukrin, seifilet, Pepsi Max, speltlomper, fiberhusk, Fun light og kokosmel. For ikke å snakke om usukret mandelmelk. Og for dette betaler jeg uhorvelige summer.
Sanheten er at den handleposen inneholder så lite kalorier, at jeg må spise i enorme mengder for å få i meg nok. Jeg fyller på med mat som bare er fyllstoff, fordi det liksom er så sunt, mens alt dette fyllet forstyrrer sult- og metthetsfølelsen og skaper en veldig ubalanse i kaloribudsjettet mitt. Er det rart det er vanskelig å bli fri fra en spiseforstyrrelse, når dette er normalen i samfunnet? Jeg bør være litt forsiktig med denne generaliseringen, for dette kan virke veldig fjernt fra virkeligheten for mange, men sosiale medier og reklamebransjen fronter i hvert fall slike matvalg. Og jeg lar meg påvirke. Før var det brødskiver, gulost og leverpostei, skylt ned med et glass lettmelk og en pære til slutt som gjaldt. Nå består det ene måltidet etter det andre av cottage cheese, fettfri variant, blandet med kesam, mager variant, og fun light, masse gojibær, hampfrø og acaipulver på toppen og en iskald boks med Nocco BCAA til, som kreeres, fotograferes og hashtagges. Og kanskje spises til slutt. Lommeboka mi får nervøst sammenbrudd hver gang jeg scroller over et sånt bilde og begynner å planlegge morgendagens lunsj. Det dreier seg om over hundre kroner for en lunsj, spist hjemme! Spiseforstyrrelsen min suger det til seg, teller og regner og jubler over alle kaloriene som kan spares ved å spise på den måten. De to budsjettene mine trekker og drar i meg, mens i midten står jeg og skal prøve å spise vanlig, sunn mat fremfor dette lavkalori-/høyprotein-/høykostnads-tullet.
Ironisk nok, til tross for lovprisningene av proteinfluff, eggehviteomeletter, squashgetti og kokosvann, så blir visst ikke konsumentene så mette likevel. For den ene oppskriften på sunn snacks etter den andre dukker opp i skjønn forening med reklame for Proteinchips, proteinbarer, proteinshaker og energikuler. Og fråtsing i yoghurtnøtter og Candy King i helgene, som er enhver fitness-fronters guilty pleasure. Lompen har blitt den nye poteten, men speltlomper må det være. De kan brukes til alt, derav potet-sammelikningen, og for å slippe en liten bombe, de er faktisk laget av poteter også. Poteter skal vi ikke spise, med mindre det er søtpotet, mens lomper derimot, det tilberedes i alle mulige varianter; i vaffeljernet, i lasagnen, som lompechips og sukrinlefesrull.
For dere som lurte, så ja, jeg leser en del blogger og følger en del folk på instagram som kanskje ikke er så heldig for min tilfriskningsprosess. Det er som en besettelse. Men jeg er veldig bevisst og bruker det vel mer som underholdning enn veiledning. Takk og lov. For både kontoen og kroppen har godt av et litt annet type matbudsjett. Jeg spiser mine fem om dagen, drikker ordentlig lettmelk, spiser vanlige havregryn og brød kjøpt på Rema 1000. I går kjøpte jeg vanlig cottage cheese, fordi jeg måtte beherske meg for ikke å bryte ut i oppgitt latter da jeg så at den fettfrie varianten kostet 36 kroner, mens den jeg holdt i hånden, med 4,3% fett, kostet 19. Før hadde jeg lett betalt 17 kroner mer for å spare de 34 kaloriene per 100 g, men altså, hallo i luken! Jeg trenger både fett og ganske så mange kalorier for å ha hode til å tenke og være kritisk og ta slike riktige beslutninger. Lenge leve gnieren i meg, og gnieren lar meg leve både godt og lenger. Og gi meg en banan, for det er en time til middag!
Til alle dere som venter, sender jeg en lang klem. Det er vondt å vente. Det føles som det eneste riktige, selv om det kanskje er det verste du kan gjøre. I dag er det torsdag 19. mai. For ett år siden ventet jeg noe veldig. Jeg ventet så veldig at det nesten ikke fantes noen Thea som ventet lenger. Det er så mye man kan vente på, men som regel er det alltid deg selv du venter på, ikke andre eller ytre ting. Så du står der og venter, og du venter på en som allerede er der, men som er for redd eller for svak eller ikke har troen på at i dag er dagen du skal slutte å vente. Gjøre. Å vente på seg selv er litt som å oppdage at du kjører feil vei, men likevel fortsette fordi du ikke finner et passende sted å snu. Jo lenger du kjører, jo lenger er veien tilbake. Uansett hva vi venter på, er her og nå utgangspunktet for vendepunktet, og all ventingen gjør at utgangspunktet blir dårligere. I hvert fall om du bruker ventetiden på å kjøre så fort du kan feil vei, fordi synet fremfor deg gjør at du stivner av frykt, beinet fryser på gasspedalen som er tråkket helt inn. Hvordan bremse da?
Til alle dere som venter, sender jeg noen forståelsesfulle tanker. For ett år siden ventet jeg på en innleggelse som jeg trodde skulle redde meg fra meg selv og det inni meg som styrte meg i feil retning. Min fastgrodde følelse av å ikke være bra nok, fikk meg til å tenke at jeg kanskje ikke var syk nok heller. Syk nok til at noen ville bry seg med å hjelpe meg med å bli friskere. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å bli så syk jeg bare klarte. Kroppen prøvde forsiktig å banke på og spørre om jeg ikke kunne slutte. Bankingen ble mer intens, og jeg ble så vant til den at jeg ikke kjente det lenger. Jeg kjente nesten ingen ting lenger, og det lille jeg kjente gjorde meg enda mer bestemt på å fortsette. Jeg kjente jeg var kald, så jeg kledde av meg og skrudde ned varmen. Jeg kjente jeg ble svakere, så jeg løp litt fortere, litt lengre. Jeg kjente jeg var sulten, så jeg utsatte frokosten til det ble for sent for frokost, og så utsatte jeg lunsjen, siden jeg var så godt i gang. Jeg kjente jeg var ensom, så jeg skrudde av telefonen, koblet ut ringeklokken og låste døra. Alt jeg gjorde ga ingen mening, men jeg klarte ikke å gjøre noe annet. For jeg ventet på at noen andre skulle si stopp. Jeg ventet på 20. mai, da jeg skulle legges inn og endelig slutte mitt hjelpesløse prosjekt om å ødelegge meg selv mest mulig. Ødelegge meg så jeg skulle bli trodd, at noen skulle se at jeg faktisk var så syk inni. Jeg ventet og lengtet til det skulle bli en ende på det, sånn på dagen. Plutselig skulle alt bare være over og jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å bli frisk igjen. Men ikke før 20. mai.
Til alle dere som venter, sender jeg et lite dytt. Jeg var så bestemt på at alt skulle snu bare jeg ventet til den dagen det skulle skje. Det var ikke noen vits i å prøve å snu selv, for tenk om de sa at jeg ikke var syk og ikke fikk hjelp likevel. Jeg ville aldri klare det alene, tenkte jeg. Det er noen andre som må stoppe meg, det er noen andre som må bestemme hva jeg skal gjøre, for jeg klarer ikke bestemme det riktige selv. Tenk å umyndiggjøre seg selv på den måten. Hvorfor ventet jeg så lenge når jeg visste at jeg måtte snu en gang uansett? Det var enten å snu eller å dø. Og å dø hadde jeg ikke tenkt til. Det skulle liksom ikke skje. Men mens jeg ventet så gjorde det nesten det, og jeg er ganske sikker på at om kroppen hadde måttet vente en dag til, så hadde jeg ikke lenger vært her til å velge.
Den siste natten før jeg skulle snu, så sov jeg ikke et sekund. Jeg var så ufattelig sliten, lukket øynene og ble helt nummen i kroppen. Jeg lå og kjente hjertet slå, sakte, sakte. Jeg var så trøtt, men visste at jeg ikke måtte sovne. Jeg måtte ikke forsvinne, for da ville det være for godt, det kjente jeg på meg. Jeg lå og hørte på pusten til tanta mi som sov ved siden av meg, og tiden gikk så uendelig sakte, men likevel så fort. Det er den mest intense natten i mitt liv. Jeg kjente at jeg var her, men likevel ikke. Jeg telte minutter, ba kroppen om å holde ut bare litt til, bare litt til, kjære kroppen min, så skal du få hvile og næring og jeg skal være så snill med deg og gi deg alt du trenger. Bare vent litt til.
Til alle dere som venter, sender jeg et vennligsinnet og kjærlig spark bak. Ikke vent lenger, vær så snill. Ikke vent på deg selv, for du blir aldri mer klar enn du er nå når du sitter og tenker på at du burde slutte å vente. Det blir ikke lettere i morgen. Det blir ikke mer behagelig neste uke. Innerst inne vet du at den eneste som kan gjøre en forandring er deg selv. Andre kan sitte der og være eksperter og komme med kostplaner, treningsforbud, rammer og regler og støttende ord. Men de kan ikke snu for deg. De kan være skiltene som sier at u-sving er tillatt, men de kan ikke gjøre noe annet enn å stå og se på at du prøver. 20. mai ble ikke min snudag, enda så mye jeg hadde trodd det. For jeg ventet fortsatt. Det er ingen dato for når man velger livet fremfor sykdommen. Det er en prosess, og den må skje inni. Det er mye kraft i selvdestrukttive handlinger. Det krever stahet å gjøre seg selv så vondt. Det krever besluttsomhet å følge sine strenge regler. Det krever enorm viljestyrke å gjøre det motsatte av det kroppen har behov for, overstyre seg selv.
Alt dette bor i deg. Og tenk alt du kan få til om du bruker all den kraften, staheten, besluttsomheten og viljestyrken til å leve i steden for å sakte dø. Det finnes ingen grenser for hva du kan få til, bare du slutter å vente.
Dette innlegget er viet til egoisten i oss. I hvert fall til egoisten i meg. Jeg tenker at når jeg tenker en ting ikke kan skrives om fordi jeg skammer meg over det eller det ikke passer inn i det bildet jeg lar andre få av meg, da bør jeg skrive om nettopp det. Når jeg tier eller spiller skuespill, som jeg er en mester i, bidrar jeg til å snevre inn sirkelen av hva som er “normalt”, hva som er en del av det å være menneske med hele seg og alle sine sider. Jeg er lei av å være en annen enn meg. Løgnene mine er så altoppslukende og inflitrerte at jeg snart ikke husker hva som er sagt og hva som er fortiet, hva som er sant og hva som jeg skulle ønske var det. Det kompliserer ting, når jeg ikke lar hele meg få plass sammen med andre. For hvem har sett hva, hvem har hørt hva, hvem har tenkt hva? Jeg har visst blitt en livsløgner. Flest hvite, riktignok, men likevel.
En av de tingene som jeg ikke liker å la andre vite om meg, er at jeg trenger ekstremt mye Thea-tid, eller T(h)ea time på engelsk, siden Thea-tiden innebærer mye tedrikking. Artikler om introverte mennesker florerer på nettet, og den ene kjendisen etter den andre kommer ut av hulen og får masse støtte og heiarop. Men dette er ikke bare noe som rammer kjendiser, det er en personlighetstype som veldig, veldig mange har. Det er bare det at alle oss som ikke er kjendiser, vi er ikke så interessante å lese om. Vi skaper ikke de fete overskriftene eller sideklikkene, og det er ingen som heier på oss når vi kryper ut av hulen i et forsøk på å få litt lys på kroppen og bli litt mer synlige og akspterte. Noen mennesker er introverte, noen mennesker er ekstroverte, og sånn er vi bare. Ingen ting er feil, ingen ting er mer riktig.
For meg er alenetid et behov nesten like viktig som behovet for mat og drikke, og DET er viktig for å fungere, det vet jeg alt om. Det er som om jeg er et oppladbart batteri som lades når jeg er alene og tømmes når jeg er sammen med andre. Misforstå meg rett, det er ikke det at ikke jeg har et stort behov for å være sammen med andre også. Og sosial omgang kan virkelig være både oppbyggende og ekstremt hyggelig. Helt til mitt sosiale batteri er tomt og jeg antakelig blir både rar og trist å være rundt. Noen ganger kommer jeg nærmest i en tilstand av apati. Ofte skjer dette når de jeg er rundt er på topp, sånn sosialt energimessig, mens alle cellene i kroppen min skriker at jeg må komme meg bort, fort, fort, fort, og bli hel igjen.
Det meste i livet handler om balanse. I min vektskål veier nok behovet for alenetid tyngre enn behovet for sosial omgang, men jeg trenger begge deler likevel. I stedet for å bruke masse tid på å grave meg dypere inn i hulen min fordi jeg føler meg annerledes og rar og verdiløs og egoistisk og hele den regla som går på repeat, bruker jeg nå tiden min på å finne ut av hvordan jeg skal skape riktig balanse og hvordan jeg mest effektivt kan lades opp. Det er både jeg og mine veldig, veldig, ekstremt tålmodige venner og familie tjent med. Jeg kan være veldig hyggelig selskap, det liker jeg å tenke i hvert fall, men det både sjeldent og i korte stunder. Tusen takk for at dere fortsatt er der hver gang jeg lenge har glimtet med mitt fravær og så plutselig dukker opp. Det er ikke en selvfølge, og jeg føler meg svært priviligert som har dere.
I denne prosessen med forskning på meg selv, så blir det mye Thea-tid. Det ligger liksom i kortene. Men forskningen gir resultater. Jeg vet nå at levetiden på mitt sosiale batteri er på rundt fire-fem timer, maksimalt. Jeg vet at bilkjøring, alene, lader meg opp veldig fort. Det gjør også fysisk aktivitet. Jeg føler meg sjelden mer uovervinnelig, energisk og full av overskudd enn når beina trommer mot skogbunnen og sansene tar inn alle lyder og lukter og hele min eksistens dreier seg om å puste inn og puste ut og flytte en fot foran den andre, og gjenta. Kreativ utfoldelse er også en fin ladekilde. Og musikk på full guffe. Veldig gjerne Taylor Swift eller Odd Norstoga, selv om det ikke gir noen mening å nevne de to i samme setning. Blir jeg desperat nok, kan selv en tur på do eller et mindfullt øyeblikk med tekoppen min være en nødløsning.
Jeg liker å tro at jeg er en god nok skuespiller til at det ikke syns når jeg går tom. Jeg liker å tro at andre tror på meg når jeg lyver og sier at jeg må gå fordi jeg skal rekke en buss eller at jeg ikke kan komme fordi jeg skal i en bursdag. Beklager, men noen ganger lyver jeg altså om slike ting for å verne andre fra den utladede versjonen av meg. Innerst inne skjønner jeg at andre lyver tilbake når de er forståelsesfulle og tålmodige. For innerst inne er vi bare mennesker. Jeg syns ikke vi skal måtte unnskylde oss for at vi er mennesker, eller tynges av dårlig samvittighet fordi vi må dekke egne behov. Men en ting er teori, en annen ting er praksis.
Når jeg nå velger å jobbe med personligheten min og ikke mot den, prøver å forstå meg selv i steden for å fortrenge, da blir bildet mitt klarere og jeg ser ting fra nye vinkler. Jeg trenger meg selv, og jeg trenger andre. Det ene trenger ikke utelukke det andre.
I dag har jeg brukt 141 kroner. Det er i grunn mye rart man kan få for den prisen. Tur-retur London, for eksempel. Med Ryanair riktignok, og uten bagasje. Eller 8 agurker på Meny, hvis ikke du velger å handle hos den lokale grønnsaksforhandleren, da kan du få opptil 24 agurker for samme pris. Jeg er faktisk så god kunde hos min lokale grønnsaksforhandler at jeg fikk roser av ham til jul! Bare en liten digresjon, fordi jeg syns det er ganske ubehagelig å skrive om det jeg egentlig skal frem til.
Jeg kunne brukt pengene på en middag på kinesisk restaurant, eller en ny T-skjorte. En tur på kino hadde jeg også hatt råd til, med 3D, uten popcorn. Men jeg velger å bruke pengene mine med omhu. Derfor har jeg i dag brukt 141 kroner på noe så viktig som et 3-minutters legebesøk før åpningstid. Jeg har betalt for å veie meg, faktisk. Av alle ting og tjenester man kan kjøpe for penger, så betaler jeg altså for å kle av meg til undertøyet og trå opp på en vekt som burde vært byttet ut med en digital versjon for 10 år siden, minst. Og ikke nok med det, jeg betaler i tillegg for tre dager med gruing og tankepine og en hel uke med bearbeiding etterpå.
Jeg har allerede brukt så mange penger på å veie meg at jeg kunne kjøpt meg 5-6 egne vekter, men det er nok ikke så lurt. Den forrige vekten min led under mishandling og overbelastning etter for hyppig bruk, og den endte sine dager i Glomma en kald novembermorgen på vei til Modum Bad for å legge på meg litt mer av både kilo og livsgnist. Mine helger innledes for tiden med dommedag fredag morgen, men ikke på livstid, håper jeg.
Siden jeg snakker om økonomi, så har dagens utgifter fordelt seg ganske så fint mellom business og pleasure. I tillegg til vekt-rubrikken i budsjettet, har jeg også slått til med 1300 kroner hos tannlegen for en fremskyndet tannlegetime for å få en hel fortann, dog nå litt for stor. Det var businnes-delen, selv om jeg for all del ikke har noe imot tannleger. Til slutt investerte jeg litt i vennskap og opplevelser ved å bestille meg Bergen-tur til 17. mai. En slitsom dag for kontoen, med andre ord. Noe må jo jobbe selv om kroppen har hviledag. Veiet og funnet akkurat passe med ny tann og reisefeber, går bearbeidingen etter
dommedag helt ok.
Jeg har vært hos tannlegen i dag. Noe jeg har utsatt i lang tid. Ikke fordi jeg har tannlegeskrekk, men fordi jeg er en mester i å utsette ting. Og fordi jeg ikke har vært så mye hjemme det siste året eller fått så mye gjort. Annet enn å gå masse ned i vekt og så masse opp i vekt igjen. Og sånn går no dagan. Livet. Jeg er 24 år og har ingen Bachelor i noen ting. Jeg jobber ikke med noe heller, akkurat nå. Men hvis vi regner i grader og arbeidstimer, så har jeg vel til sammen to mastergrader og en bachelor i anoreksi, og jobber hele dagen, med masse overtid, med å spise og ikke spise, trene og ikke trene, hvile og ikke hvile. Telle, regne, planlegge, og prøve å ikke telle, regne og planlegge. Når man har gjort noe over halve livet, da kan man kalle seg en ekspert, og det er veldig vanskelig å slutte å gjøre noe man har gjort så lenge og er så flink til. Nå er jeg sluppet fri, fra innleggelser i hvert fall, og det er min oppgave og fulltidsjobb å fortsette frigjøringen til hele Thea er alene igjen i seg selv.
Jeg leste en gang at det lureste man kan gjøre for å jobbe seg fri fra en spiseforstyrrelse, er å gjøre det stikk motsatte av det sykdommen vil. Inni meg roper det at jeg er stygg, stor, verdiløs, tar for mye plass, ikke klarer noen ting, ikke er mulig å like eller verdt andres oppmerksomhet eller kjærlighet. Så hva gjør jeg da? Jeg tar på meg klær jeg syns er fine, uavhengig av kroppen inni, spiser en bit sjokolade på en onsdag, jeg står opp for egne meninger og behov, deler private ting på verdensveven. Tar et langt sprang utenfor komfortsonen, for inni den skjer det fint lite uansett. Jeg gjør noe annet enn det jeg har gjort til nå, for å se om det tar meg et sted jeg heller vil være. Den som lever får se.
Det er veldig vanskelig å slutte med det eneste i livet man føler man mestrer, enda så mye det skader. Det er kanskje hovedgrunnen til at jeg opprettet denne bloggen, fordi den eneste delen av meg som ikke finnes spiseforstyrret overhodet, er kreativiteten min, og den har jeg så mye av at det formelig renner over iblant. Det er min tid nå, og jeg prøver å finne ut av hva som egentlig er meg, innerst inne. Å gi meg hen til alt jeg elsker å gjøre, virker som en god plan. Et sted må man jo begynne! Som det å skrive, strikke, bake, synge, fotografere, lage kort, dyrke grønnsaker, sy putetrekk, lage etasjefat av asjetter og lysestaker. Altså, det finnes ingen grenser for hva jeg kan finne på å bruke ideene mine til. På dager som denne, der ordene nesten løper ut av hendene mine og munnen ikke orker å si et ord, da skriver jeg. Filteret er skrudd av, rett fra innsiden og ut. Det er dødsskummelt og fantastisk artig. Jeg lager noe fordi jeg kan, og fordi det er tusen ganger bedre å bruke tiden sin på det, enn å stå på butikken og diskutere inni seg om man skal ha ekstra lett eller skummet melk, eller løpe tur-retur nabobyen, eller noe annet som jeg pleide å bruke tiden min på.
Men, tilbake til dette tannlegebesøket. Den eneste grunnen til at jeg, som også lider av en alvorlig telefonskrekk, brukte telefonen min til noe annet enn å skrive SMS og ikke besvare anrop, jeg RINGTE tannlegen, det var at jeg mistet en del av fortanna mi i går. Og nå tenker du sikkert at, ja, hun har kastet opp også, denne spiseforstyrrede naveren som ikke vet sitt eget beste, men det er ikke det sørgelige tilfellet denne gangen. Det er ikke en del av min komplekse diagnose, og det takker jeg skaperen for hver eneste dag at jeg har sluppet. Fortanna mi har dessverre vært både falsk og stygg i mange år fordi jeg som barn var så tjukk i huet at jeg smalt den ned i mammas kjære marmorstuebord på vei fra under bordet og opp i sofaen. Bordet fikk et søtt lite tannhakk, og jeg ble en halv tann fattigere, og det greiene de penslet på og kalte “tann” hos tannlegen, datt altså av i går. Heldigvis bare bakdelen. Og ikke fikk tannpleieren gjort noe med det i dag, for tannlegen var ikke ledig, så det skjer først 18. mai. Det hadde gått helt fint, bortsett fra at jeg nå tygget på en gulrot og mistet enda mer falsk tann, og det en veldig synlig del også. Nå kan jeg ikke smile før hele pinsen og 17. mai er over. Hipp, hipp, heisann, HURRA for det. Jaja, jeg er ikke noe glad i 17. mai uansett.
Selv om mitt liv akkurat nå virker ganske fargeløst og tomt, så er det ikke alltid sånn, og det har ikke alltid vært sånn. Det var en gang en Tulip, og hun er et fargerikt eventyr av en annen verden. Hvorfor jeg starter mitt andre blogginnlegg med Tulip som tema, vet jeg ikke helt, men jeg leser nettopp nå en bok om kreativitet, og Tulip var det første som poppet opp i hodet mitt. Jeg blir så kreativ av å lese den boken at jeg ikke klarer å lese for alle ideene som danser gjennom tankene mine. Da gjør den vel jobben sin, antar jeg, men jeg får jo aldri lest den ferdig!
Tulip må deles. Hun er en sånn hund som man ikke glemmer, når man først har opplevd hennes magi. Og for ikke å skremme lesere som tenker at dette blir et sånt sentimentalt hundeavskjedsbrev, så avkreftes dette herved og med en gang. Tulip er fortsatt sprell levende, som hardtarbeidende narkotikahund og mor til seks, og jeg kunne ikke vært lykkeligere over hennes lykke. Tulip kom til meg helt spontant og tilfeldig, uansett hvor mye jeg sverger til at ikke jeg er en sånn type person som bare går hen og lar så store ting skje fra en time til en annen. Egentlig har veldig mange store ting i livet mitt skjedd i øyeblikk av spontanitet, så kanskje må jeg revurdere mitt nitidige kontrollbehov og døpe meg om til en spontan sjel?
Jeg søkte på finn, fant en annonse om valpepass, sendte en mail, tok en telefon, ble veiet og funnet akkurat perfekt og plutselig satt jeg der med en 12 uker gammel Cocker Spaniel-valp som skulle passes i tre måneder. Men, de tre månedene med passing utviklet seg etter hvert til et halvannet års eierskap, før Tulip endte hos en innvandret amerikansk hundevisker og nå altså jobber for politiet. Hjelpes, litt av en måte å blomstre på! Og blomstre gjorde hun. Kanskje ikke så rart, med det matbudsjettet mitt allergiske matvrak krevde.
Tulip er en sånn hund som nesten var skremmende god på å kommunisere, så god at hun nesten kunne regnes som menneskelig. Morshjertet mitt vokste og banket i takt med hennes, og det er det som gjør vondest nå som Tulip ikke lenger er en del av mitt eventyr. Morshjertet mitt har stadig hjerteinfarkt av savn og sorg, men samtidig fylles det av stolthet og latter og varme ved hver minste tanke, minnene og ikke minst alle bildene, som jeg blar igjennom fra tid til annen når tomheten blir for overskyggende.
Tusen takk for at du var blomsten i mitt liv, og måtte alle dine dager være fylt med futt og kjærlighet <3 Jeg tror faktisk jeg kan si at Tulip reddet livet mitt i en tid der ingen andre, deriblant meg sev, var i stand til det. En ekte Superhund! Og til det siste bildet sier jeg bare: Zoom inn, men sørg for å ikke ha mat/vann i munnen eller full blære, for det er rett og slett ikke mulig å ikke le av det uttrykket! Det sier “Mamma er ti meter unna meg, MAMMA ER TI METER UNNA MEG, HJEEEELP, MAMMA JEG KOMMER NÅ!”
Jeg er en perfeksjonist, sier jeg ofte om meg selv. Jeg liker å planlegge, tenke nøye gjennom ting, vurdere, kritisere, endre, forbedre. Jeg er ikke spontan. Jeg hater oppmerksomhet. Jeg tror jeg er et null. Jeg lever et meningsløst liv. Jeg har ingenting å dele. Jeg deler ingenting. Jeg sitter fast. Jeg prøver å bli fri. Jeg pusler, fordi det er lettere å leve når man er hel. Og på grunn av alt dette, på tross av alt dette, så har jeg nå altså en blogg. Hvordan starte? Bit for bit, litt etter litt? Jeg starter slik jeg forsøke å avslutte en epoke i mitt 24-årige liv, med en tekst jeg skrev som har kommet til å bli viktig for meg. Som vil fortsette å være viktig for meg. Ja, faktisk, mitt mantra og drivstoffet som holder meg i gang og dytter meg fremover. De ordene er nå over en måned gamle, men historien de forteller er mye eldre, og deler av den er ikke engang påtenkt.
“Jeg kjenner at jeg trenger meg selv, og at jeg er viktig for meg. Jeg er min egen verste fiende, men også min egen reddende engel. Alt bor i meg, og jeg ser det i små glimt innimellom. Jeg begynner å samles, brikkene mine er nå alle snudd riktig vei. Puslingen tar tid. Spesielt alle gråsonene og skyggene, men også de lyseblå svevende tankene. Men når jeg står fast, kan vi pusle sammen. Sammen er man mindre alene.
Så jeg pusler videre, først rammen rundt, kroppen, og så alt inni. Sorterer og prøver og feiler, og for hver dag blir alt mer ett.”
Jeg pusler altså, og om du vil, kan du pusle med meg. Kanskje noen av brikkene mine er like dine, eller kanskje du bare syns det er avkoblende og stressfritt å lese om andres pusling? Eller så syns du bare det er kjedelig. Hva vet vel jeg? Men fra nå av vil altså mine brikker folde seg utover dette domene og skape et slags herlig kaos av farger og mønstre og bilder som skrider frem. Mitt liv, der ute i internett. Det er crazy, og alle trenger litt crazy i livet sitt. Spesielt sånne som meg!
