Hun går og går i Oslos gater. Hun sier ikke et ord, men føler mer enn det burde være mulig å få plass til inni seg. Hun gikk ut fordi hun ikke visste hvordan hun skulle være inne. Hun savner å være mett. Hun vet ikke helt hvordan det skal kjennes ut. Hun vet heller ikke helt om kroppen burde være mett eller om den burde være sulten. Alt hun vet er at hun ikke tenker på annet enn hva hun skal spise og hvordan la være, når hun skal trene og alle skrittene hun må gå og hvordan og hvorfor og hvordan skal det noen gang kunne bli annerledes. Gatelangs er hun langt fra kjøleskapet, og det kjennes tryggest akkurat nå. For hun er ikke mett, men sliten. Og hun vet ikke helt hva som hender da, eller hvordan å få det bort. Og hun vet ikke om hun kan være sliten, og om sliten og sulten er det samme. Om sliten er kroppen eller tankene, om sulten er kroppen eller sjelen.
Sulten er kanskje både kroppen og sjelen. Sulten er kanskje også ensomhet. Sulten på fellesskap og trygghet. Kjenner ensomhet alene og ensomhet med andre. Plutselig har det åpnet seg et helt nytt, enormt rom inni henne som aldri kan fylles med nok mennesker og sammenhet. Bare hun puster, kjenner hun et sug av savn etter andre. Ingen klarer helt å fylle det rommet. Ofte fordi de er inni der samtidig uten å være der sammen. Andre er kanskje limet som mangler i livet. Noen andre, noen andre enn bare henne og hodet og tankene der. Alt blir meningsløse brikker, alt flyter og hun skulle ønske noen var der når hun sovnet og når hun vasket opp og når hun låste opp døra og når hun våknet og når hun knekker sammen av latter eller gråt og når hun vil leve og når hun ikke vil. Det er liksom ikke plass til flere enn henne. Det er trangt der inne, og samtidig altfor god plass.
Med tiden har jeg blitt godt kjent med spiseforstyrrelsen. Jeg er ikke den, men jeg er i den, lever med den, lever for den, hater den. Trenger den. Vi har en destruktiv relasjon, jeg og den, og jeg skulle gitt hva som helst for å gå. Men det er ikke gjort på en dag eller første forsøk, ikke det tusende heller. Noen ganger lurer jeg på om det noen gang vil la seg gjøre. Det er som at jeg ikke kan se for meg et liv uten, samtidig som jeg ikke orker tanken på et liv med.
I terapeutisk sammenheng, snakkes det ofte om spiseforstyrrelsen som venn og fiende. Noe må den gi deg, for du trenger den. Likevel er listen over alt den tar ifra deg lengre. Dypt inni spiseforstyrrelsen er det vanskelig å se konsekvensene, for den er en mester i å oppta så mye plass at det verken blir plass til følelser eller tanker om andre ting. Mange symptomer oppleves som nyttige, de virker. Det er poenget. Vanskelige følelser, vonde opplevelser, tap, konflikter, mobbing, overgrep, krav og press, usikkerhet, traumer og livsomveltninger stues vekk og gjør plass, all plass, til et befriende nytt og konkret fokus. En spiseforstyrrelse beskrives som en overopptatthet av matinntak, vekt, kropp og utseende. Overopptattheten gjør alt annet uviktig. Et ullent slør dekker til ubehagelige følelser og tanker og gir deg ro og kontroll. Det er gjerne alt det bakenforliggende som skaper behovet for en mestringsstrategi i utgangspunktet, og spiseforstyrrelsen er en svært effektiv og konkret løsning, i hvert fall til å begynne med. Ro og kontroll. Enn så lenge.
Det finnes nesten alltid et motsvar til fordelene, det blir som en lek med motsetninger. Spiseforstyrrelsen lover deg kontroll, men tar kontrollen over deg. Jo mer den får styre, jo mer kaos skaper den og jo mer trenger du den. For meg er det nyttig å utforske disse kreftene i sykdommen og lære dens funksjoner å kjenne. Keep your friends close, but your enemies closer, er det ikke det de sier? Om jeg ikke kan flykte fra den, skal jeg i det minste vite hvor jeg har den.
Her er min venn-fiende-liste. Den forandrer seg fra dag til dag og farges av hvilken del av meg jeg lytter mest til. Lag gjerne en lignende liste over noe i livet ditt som både gir og tar. Bevisstgjøring er første steg til forandring.
Spiseforstyrrelsen er løsningen, og spiseforstyrrelsen er problemet.
Spiseforstyrrelsen lover kontroll, og skaper kaos.
Spiseforstyrrelsen lover mestring, men jeg mislykkes.
Spiseforstyrrelsen er alltid der, og gjør at jeg aldri er til stede.
Spiseforstyrrelsen føles trygg, og gjør alt utrygt.
Spiseforstyrrelsen skaper struktur, og gjør meg rigid.
Med spiseforstyrrelsen er jeg aldri alene, men i spiseforstyrrelsen er jeg alltid ensom.
Spiseforstyrrelsen fyller tiden, men tar all tid.
Spiseforstyrrelsen er det eneste jeg får til, men med den får jeg ikke til noen ting.
Spiseforstyrrelsen demper det vonde, og demper det gode samtidig.
Spiseforstyrrelsen stiller krav, og det blir aldri nok.
Spiseforstyrrelsen gir rutiner, men rutinene er uforenelige med et liv.
Spiseforstyrrelsen oppleves som viktigst, og gjør alt annet uviktig.
Spiseforstyrrelsen demper angst med mer angst.
Spiseforstyrrelsen vil endre kroppen, men gir meg bare økt kroppsforakt.
Spiseforstyrrelsen er min identitet, men JEG forsvinner i sykdommen.
Spiseforstyrrelsen skaper ro for et øyeblikk, og øker all uro samtidig.
Spiseforstyrrelsen kan se ut som et valg, men er tvang.
Spiseforstyrrelsen er en kjent og forventet rolle, men jeg klarer ikke å bryte ut når jeg ikke vil spille lenger.
Spiseforstyrrelsen er et språk, men den har ikke ord og ingen andre forstår.
Spiseforstyrrelsen fungerer som en distraksjon fra vonde ting, men distraherer meg fra alt.
Spiseforstyrrelsen er en unnskyldning, og spiseforstyrrelsen passiviserer.
Spiseforstyrrelsen er trofast mot meg, og jeg er bundet til den.
Spiseforstyrrelsen skal gjøre usynlig, men jeg blir synlig.
Spiseforstyrrelsen skal forbedre kroppen, men ødelegger kroppen.
Spiseforstyrrelsen er bare min, og gjør meg utilgjengelig for andre.
Spiseforstyrrelsen var en virkning, den hadde en hensikt, men nå er den bare årsaker.
Bildene i dette innlegget er tatt av min dyktige, vakre og aller, aller kjæreste storesøster på et sted i livet der jeg døde litt mer for hver dag. Med øyne som et hav av mørke og selvdestruksjon som eneste mål. Takket være den sta jævelen jeg er, søsteren min og mange andre vidunderlige mennesker jeg har i livet mitt, fikk det ikke skje, ikke da, ikke før eller siden heller.
Fortsatt lever jeg i kampen, jeg er på ingen måte frisk. Inni er jeg ganske lik, sykdommen får ta mer plass enn meg. Jeg hater den, og trenger den. En spiseforstyrrelse ser ikke ut eller arter seg på en bestemt måte. Den er like unik og ulik som alle vi mennesker er unike og ulike hverandre. Ikke glem det.
Et problem er aldri en løsning. Glem ikke det heller.
I dag er Verdensdagen for psykisk helse, og årets viktige tema er “Noe å glede seg over”. Du kan lese mer om Verdensdagen og finne arrangementer i nærheten av deg her. Dagen har vært markert over hele verden siden 1992, altså feirer både jeg og Verdensdagen 25 år i år. Formålet med en slik dag er å bidra til åpenhet, debatt, kunnskap, toleranse, samtaler, bevisstgjøring og medmenneskelighet.
Hva snakker vi om når vi snakker om psykisk helse, om vi snakker om det i det hele tatt? Min erfaring er at vi sjelden snakker om det. Noen drister seg til å snakke om psykisk uhelse, i form av psykiske lidelser, med større eller mindre grad av seriøsitet og kunnskap. Enkelte lidelser er mer akseptert, både å ha og å snakke om, enn andre. Det har nærmest blitt hverdagskost. Er du litt deppa, eller trendy med et snev av panikkangst, hadde det ikke vært kjekt med en spiseforstyrrelse for å gå ned litt i vekt, er du helt schizo, eller? Store stemmer i medienes søkelys snakker dessuten åpent om livet med angsten og veien ut av rusen og slik ble jeg frisk og fantastisk. Bidrar alt dette til åpenhet? Til en viss grad. Ikke minst kan det gi håp, kunnskap og økt aksept, skape et samfunn der vi forstår at alle har sitt. Det skjer så masse inni oss som andre ikke ser. Samtidig kan det virke som at du skal komme sterkere ut av alt. Du skal nesten være takknemlig for å ha hatt det jævlig, for det gjorde at du ble jævlig bra. Det er ikke nok å få en bedre hverdag, et bedre forhold til deg selv, snillere mestringsstrategier og mer frihet, du skal også bli vellykket og skrive bøker om det. Du er ikke frisk og verdig før det er dokumentert og prisbelønnet.
Men, hva bør vi egentlig snakke om når vi snakker om psykisk helse? I likhet med fysisk helse, er psykisk helse noe alle har til enhver tid. Selv om vi ofte først tenker på den når den er svekket, er den der og påvirker livet i smått og stort. På samme måte kan vi påvirke vår psykiske helse i smått og stort. Hadde alle jobbet like mye med sin psykiske helse som de som kjemper seg ut av psykens dunkle fangehull, hadde verden vært et bedre sted. Hadde det blitt skrevet, blogget, snakket, snappet, poddet, filmet og ment like mye om vår psykiske helse som vår fysiske helse, hadde kanskje både vår fysiske helse og vår psykiske helse økt betraktelig.
Poenget er ikke hva vi bør snakke om når vi snakker om psykisk helse, men at vi snakker om den. På alle nivåer, i alle faser, i fjerne og nære relasjoner, på tvers av generasjoner og kulturer, i store og små sammenhenger. Er du en som spør “Hvordan har du det i dag?”. Ofte blir det ekkelt stille. Du kan se noen blunke bort en tåre. Noen svelge ekstra tungt. Et blikk som synker mot gulvet. Et menneske som gjør seg enda mindre. Alt fokus og innsikt til tross, det eneste rette svaret er stadig “Bra!”. Vi overser tårer, knyttede never og skjelvende stemmer, nikker og tar til takke med vage svar, korte svar, svarene det er lettest å gi og lettest å ta imot.
Åpenhet er toveis, noen må våge å snakke og noen må våge å lytte.
En slik dag kan oppleves tyngende. Det blir tydelig hva alle de 364 andre dagene i året mangler av alt det denne dagen fremmer. Kanskje er dette den eneste dagen du føler det er greit å være deg, akseptert å være den du er. Og kanskje ser det fint ut på papiret og på arrangementsinvitasjonene på Facebook, mens du i realiteten ligger dypt begravd i skam og håpløshet og føler deg feil som ikke engang klarer å karre deg ut døra og ta del i dagen. Noe å glede seg over, et stikk i ditt mørke. Eller? Psykisk helse handler ikke om å enten være frisk eller syk, lykkelig eller deprimert, fredfull eller engstelig, fri eller fanget, manisk eller apatisk, vellykket eller mislykket, åpen eller lukket, lovende eller håpløs, sammen eller alene, gal eller normal, sterk eller svak.
Livet er ikke enten eller, det er både og.
Det er lov å ha det vondt, og det er lov å ha det godt. Uansett hvordan du har det, har du det i deg å føle begge deler og alt mellom der. Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og alt er like normalt og like reelt. Psykisk helse behøver ikke å være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig. Og med tanke på tematikken for Verdensdagen: noe å glede seg over behøver ikke være vagt og alvorlig, stort og uoppnåelig heller. Det kan være et skritt i en god retning, og det kan være et mimiminidelmål på veien dit. Det kan handle om her og nå, eller etterpå. En drøm, et sekund, en solstråle gjennom kjøkkenvinduet, en hund som går som eieren sin, en melding til søsteren din, at du heldigvis hadde en dorull til i skapet (vi har alle vært der), et minne, at de spiller en av dine gamle favorittsanger over høyttaleren i butikken, noe du skal gjøre, noen du skal treffe, en som smiler til deg på gata, en du smiler til på bussen, eller rett og slett å kunne trykke “Hopp over intro” på Netflix. Glede er hverken noe du må fortjene eller forklare. Glede er noe du kan gi og noe du kan ta imot. Glede er ikke alltid et valg, men det kan være en mulighet.
Det er viktig å huske på viktigheten av å ta seg selv på alvor, ta hverandre på alvor, ta sine behov på alvor, sine ønsker på alvor, sine følelser på alvor, sine interesser på alvor, sin glede på alvor, sin sorg på alvor, sin integritet på alvor, sin tid på alvor, sin helse på alvor. Både psykisk og fysisk. Det er ingen andre som kan hjelpe deg slik du kan. Den viktigste personen i ditt liv er faktisk deg. Samme hvor destruktiv den relasjonen er, kan du ikke smelle igjen døra og gå. Det betyr ikke at du må klare alt alene. Tvert imot, å ta seg selv på alvor innebærer å slippe andre inn. Det er modig å be om hjelp. Modig, nødvendig og menneskelig.
Min oppfordring til alle er å være en som våger spørre, en som våger lytte og en som våger svare. Ingen ting ville gledet meg mer enn å kunne bidra til dette.
<3
I dag lengter jeg til nærhet, så jeg sender deg en klem og et lykke til. Mennesker trenger mennesker.
Livet er litt fremmed for meg nå. Som at alt som skjer skjer for første gang, og alt er nytt og utrygt, til og med mitt jeg. Aldri før har jeg vært like til stede i eget hode og kropp mens jeg står midt i krisen og forsøker å håndtere at alt raser. Dette er både spennende og uutholdelig skremmende. Kanskje er hele min eksistens på spill, og kanskje er dette en uunngåelig fase jeg må gjennom for å klare å leve videre. Likevel føles det som at dette er en fase jeg ikke kan overleve, i hvert fall akkurat nå. Det er ingen ukjent følelse, men det faktum at jeg fortsatt er her, betyr at det heller ikke er en følelse jeg bør tro for mye på. Den er, som med alle andre følelser, nettopp bare en følelse, og følelser er ikke farlige. Det er å gjemme følelsene dypt inni hjernens fallgruver som er farlig.
Når det sakte synker innover meg hva livet mitt har gjort med meg og hva jeg har gjort med livet mitt, rammes jeg av et sterkt ønske om å forsvinne og unnslippe innsikten. Det er vanskeligere enn man skulle tro å ikke tenke på noe man ikke vil tenke på, og tankene komme når jeg trenger som mest å få hvile. Det ville vært løgn å si at jeg ikke forsøker distraksjon, og spiseforstyrrelsen er trofast der som løsningen på alle problemer. Det bekymrer meg selvfølgelig å merke at jeg er på vei inn i “trygge”, onde sirkler, men på samme tid kan jeg se det hele fra et større perspektiv og være bevisst hva som skjer, hvordan det skjer og hvorfor det skjer. Så lenge jeg både erfarer, analyserer og forstår egen adferd med en nysgjerrig tilnærming, håper jeg det kan gi verdifull informasjon og verktøy til endrings- og bygningsarbeidet som gjenstår: å bygge en sterkere, helere, tryggere, friere Thea.
Mange som lider av psykisk sykdom beskriver en enorm ensomhetsfølelse. Det er kanskje ikke så rart når alt foregår i eget hode og livet tilsynelatende skjer for alle utenfor. Min vei ut av den ensomheten er å slippe andre inn, åpne opp, være nær, være her. Det er ikke bare en vei ut av ensomheten, men en vei ut av lidelsen. I begynnelsen er det utenkelig å se for seg å kunne ta den plassen, som om den plassen er noe man må gjøre seg fortjent til. Som at å møte opp i seg med sitt er en byrde for de andre. Men mennesker forbauser og avkrefter sannhetene vi lever i. Det er vakkert å se at det møtes med kjærlighet. Alle har sitt, noen kan forstå og noen kan kjenne seg igjen. Noen ganger trenger vi ikke all den forståelsen heller, det er verdifullt bare å ha noen der mens vi forstår.
Selv om det letteste er å bare gi opp, og tro meg, jeg gir opp litt her og der hver dag, ber jeg om hjelp til å hjelpe meg selv. Mennesker som kan noe om dette eller kjenner meg godt, er ekstremt verdifulle i denne prosessen, og jeg er ikke lenger like redd for å snakke. Jeg står ikke alene selv om kampen er min. Selv om dagene mine er mørke, finnes det muligheter. Og selv om alt virker håpløst, finnes det håp. En sterk kvinne sa en gang at håpet er som soloppgang. Det festet seg ved meg. Glennon Doyle Melton heter hun, og senest i går så jeg denne og fikk litt håp om håp. Håpet er ikke noe du har, det er noe som kommer hver morgen og inviterer deg ut. Uansett hvor uendelig svart alt er, hvor håpløst alt ser ut, hvor lenge du har følt det sånn, kan du hver dag velge å ta skrittet ut og la lyset skinne på deg. Kanskje bare et sekund. Kanskje er det alt du får til akkurat i dag. Det er greit, velkommen igjen. Det er alltid en soloppgang et sted, og det er aldri for sent å våge håpet.
Lydløst beveger jeg meg gjennom dagene, passerer forbi, svelger sorg og stirrer ned i fortauet. Det er mørkt ute nå, høsten stormer nærmere. Hadde det ikke vært for regnet, hadde bladene som faller mot bakken knust under vekten av folk på vei. I brune, stinkende hauger ligger de i stedet flatt, alt håp er ute, snart blir de jord. Et skjerf i halsen, hender inni ermene, hver dag litt kaldere enn i går. De stille pustene blir synlige i oktobers krypende kvelder, svever litt i dråpeform før de forsvinner. Alt annet trekker inn og mot hverandre.
Jeg setter meg opp, plasserer dataen i vinduskarmen og bøyer magen over sofalenet, trekker ut kontakten til lyslenken som er drapert rundt vinduet. For mye lys. Å føle seg frem i mørket er bedre enn å føle ingen ting. På vei mot badet snubler foten i en blomsterpotte, jeg tar meg for like før det er for sent, svinger opp i balanse igjen. Lever på kanten. Går etter lyden av vifta i baderomstaket, griper etter dørhåndtaket og ender foran vasken, lar vannet bli kaldt før jeg bøyer hodet og øser håndfuller over hovne kinn. Salte dråper og springvann surkler ned i sluket, det er tungt å puste, det svimler for meg på vei gjennom mørket til senga.
I dag har jeg vært kun i eget hode. Snakket med ingen. Lurt på om jeg eksisterer i det hele tatt, om andre kan høre jeg faller, om noen ser verden slik jeg ser den, om fargene blekner også for dem. Hodet er tungt og forvirret, jeg formaner det om å la meg være i fred. Jeg vil bare gråte, men ser bilder av døden. Tårene kommer av frykt og av lengsel. Det skremmer meg sånn. Det samme gjør sulten jeg lurer i søvn. Sovner med et hikst, våkner til nok en kamp. Og utenfor er tiden på vandring gjennom dagene, kulisser i fargespill som glir forbi mens jeg åpner fryseren i den innerste kroken i gangen, sitter på huk og sluker en frossen skive brød, dypper en brokkolikvast i kyllingposteiboksen, tygger og tygger, svelger med knyttede never som bokser i magen. Jo visst er dagen min.
Det er ikke alltid at ord behøves, i nærvær og nærhet kan alt sies taust og tausheten si alt. Det er mer enn ord i slike øyeblikk. I tausheten som omgir et distansert fravær, er det som om noe opphører og noe aldri kan bli. De usakte ordene gjør nærvær og nærhet umulig. Du kan sitte inntil meg, men vi er likevel ikke sammen. Jeg er ikke her. Jeg har ikke ord, jeg finner ikke ord, jeg leter ikke etter dem heller. Enten så føler jeg ingen ting nå, eller så føler jeg så mye at det er lettere å ikke forholde meg til meg, ikke si noe, ikke regnes med, ikke være noe for noen, ikke trenge noen, ikke ha noen. Det du ikke har kan du ikke miste. Et tap til vil felle.
Vondt å være, vondt å la være. Mindre enn ord. Jeg kan kjenne at jeg puster, men utenom det så lever jeg ikke.
Nå er det snart to uker siden livet igjen ble blanke ark og endeløs tid i kaos og mørke. Jeg har gitt opp, ser ingen mening, klarer ikke mer, sier jeg.
Men det stemmer ikke. Hver dag fortsetter hodet og kroppen å leve, finner nye måter å gjøre ting på, tar kontakt med noen som kan hjelpe, takker ja til å holde foredrag, kjøper to nye løpejakker og en sukkulent til kjøkkenbordet, forlenger spillelisten med høstmusikk, gleder meg til Farmen-sesong, drømmer om tur til fjells, sier til storesøster i USA at jeg vil komme i desember, deler tid med venner og søsken, gråter meg gjennom oppstartssamtale hos ny behandler, tegner årsabonnement hos treningssenter med super yogatimeplan, sender mail til styret i borettslaget om at vaskemaskinen i kjelleren ikke virker og ber noen fikse den, løper få og korte turer slik at kneet skal bli bedre, fornyer månedskortet hos Ruter, pakker ut varme gensere og bretter tynne bluser og shortser pent sammen, stabler sommeren i en kasse under senga og henger et ullpledd over sofalenet, kjøper fire pakker av favoritteen når den er på tilbud, låner inspirerende bøker på biblioteket, skriver dikt, går lange turer i stillhet, begynner å se på Gilmore Girls og elsker det og det faktum at jeg har episoder nok til et helt år å se fram til, tilbringer en søndag på galleri og får lyst til å gå på fotokurs og se mer av verden, kjøper garn til nytt strikkeprosjekt, skriver lister over alt jeg elsker å gjøre, rydder i viktige papirer og flytter alt studierelatert til en skjult hylle i gangen, kjøper en megapakke med fyrstikkesker, jubler litt innvendig når jeg løfter tyngre enn jeg trodde jeg kunne klare, kler meg opp når jeg er nede med skjørt, lang kåpe og leppestift, ser villvinden skifte farge mot den grå muren utenfor, skrur på varmekablene på badet og tar en ekstra lang dusj, kjenner all yogaen gjør at jeg bærer meg selv litt høyere, litt stoltere enn før…
… alt det ville ikke gitt mening i en verden hvor jeg har gitt opp. Det ville i grunn vært ergerlig med så mye styr og pengebruk og utløpte lån og trening og døde planter og gråting og ubrukte billetter og utente fyrstikker og den første snøen som aldri får smelte mot mine kinn, om livet tok slutt i morgen.
“Despair, the “what’s the point of this?”, comes because you have exhausted the very life source at the center of your being.” – Rob Bell i Wisdom. As Yourself
I går kveld sto jeg i toppen av et tårn midt i skogen, stirret utover trekronene og lurte på om det var hoppe jeg skulle. Den første høstdagen med skjerf, var det hoppe jeg skulle? Jeg hadde ikke gått opp dit for det, men der oppe virket det som den eneste veien ned. Bli funnet i mine sølete yndlingsløpesko. Slutten.
Et menneske som kommer alene,
som reiser alene,
som blir igjen i noens hjerte når alt er over.
Det er kanskje livskilden innerst i meg som er slitt ut. Sakte og sivende lekket ut overalt og i ingenting. I alt jeg gir og ikke klarer ta imot. Hver gang jeg gjør de små tingene som gjør meg mindre. Hver gang de store tingene må stenges inne. I nærheten jeg unngår, i alt jeg ikke deler. I alt godt som gjelder alle andre enn meg selv. Hver gang jeg må lete etter mening i det som skjer og ikke skjer. Etter alt jeg har overkommet og alt jeg er underlagt. Var det en helt vanlig tirsdag, en helt vanlig tirsdag at det plutselig ikke skulle være noen vits å prøve mer?
Intetanende og sløv landet den på håndleddet mitt, krøp inn i jakkeermet, rev meg ut av intet og fikk meg til å rive av meg jakken, slå vilt rundt meg, skrike, samle meg, kjenne at jeg frøs. Det skulle bli en veps som reddet meg, den gulsorte jævelen. Den fortsatte å sirkle, lot meg ikke i fred før jeg sto barbent i en haug av skjerf, genser, frykt og jakke, med gåsehud på armene og hev etter pusten gjennom gråten. I skumringen forsvant den over gjerdekanten, like stille som den kom. Og stille kledde jeg på meg det avrevne igjen. Glidelåsen på jakka er ødelagt, så i stedet for å dra den igjen, måtte jeg bre den rundt meg, holde rundt meg for å holde varmen. Trengte klemmen.
Jeg gikk ned trappene og fant stien ut derfra med alt livet i behold.
Utslitt av å prøve, men desperasjon er bare en tilstand. Desperasjon er ikke et sluttpunkt. Det må være mening, den må finnes i noe. Kilden til liv kan komme igjen, fylles opp. Jeg har ikke overlevd så mye uten å tro på det. Jeg får tro for meg, litt til, til jeg har noe å leve for igjen.
– Tenne lys, til frokost, til kveldsmat, til sofakvelden eller til arbeidet, slå av lamper og gi dagslyset plass, henge opp lyslenker rundt vinduer og i dunkle kroker.
– Være ute så mye man kan, plukke sopp eller kongler eller årets siste ville blomst. Høre lyden av løv som knuser under føttene, høre været storme utenfor eller danse i sokkelesten i vinden, varme hendene i nye vanter eller en annens hånd.
– Omgi deg med inspirasjon, lytte til din favorittmusikk eller oppdage en ny artist, se på dokumentarfilmer, tilbringe en ettermiddag på biblioteket, låne en bok med bare poesi, se på dansevideoer på youtube, kjøpe garn, gå på håndballkamp, bla gjennom bilder på telefonen eller sortere alle bildemappene på dataen, henge opp brevet du fikk fra en som er glad i deg et sted du ser når du står opp, kle deg i farger du liker, bruke sko med hæler som klikker selvsikkert mot fortauet, prøve noe nytt til frokost, drikke te i vinduskarmen.
– Gi deg selv pusterom og kanskje noe nytt. Du har lov til å ha det bra, du har lov til å ta vare på deg selv, du fortjener fine ting, gode ting og opplevelser. Du er også i din fulle rett til å ta valg på egne vegne, både si ja og nei, og helst prøve å si ja når du mener ja og nei når du mener nei. Om du ikke får det til første gang, har du i det minste begynt å tenke og kjenne etter. Å bli bevisst seg selv er første skritt.
– La saker og ting ha faste plasser, akkurat som tannbørsten din og vekkerklokka alltid er å finne samme sted, kan husnøkkelen, fyrstikkene, batterier og kulepenner ha en logisk og praktisk plass. Det skaper mindre stress, mindre rot og mer tid til å gjøre andre ting.
– Bruk din særpregede håndskrift for en gangs skyld, spiss blyanten og skrible ned noen ord som faller deg inn, eller kanskje lag en liste over greier du gleder deg til i høst, steder du vil se eller bøker du vil lese.
– Møt en venn på kafé, gå kveldstur med en søster, be broren din på middag, se solen gå ned over tretoppene med den du har kjær, gå på kino, gå på museum, gå på konsert, bli med på arrangementer i nærheten av der du bor eller ta toget til hjemstedet ditt og la deg selv bli tatt vare på en stund.
– Vær kreativ, på din måte. Ingen hobby er for liten, ingen interesse er for stor. Hva som helst som får tiden til å fly, andre tanker til å svinne hen, humøret til å stige og etterlater deg i en tilstand av flyt, mestring og iver.
Jeg håper høsten blir et friskt pust og en tid for endring, oppdagelser og tilhørighet. En tid for deg.
