Det er min høst. Det er mitt liv. Nå bestemmer jeg for meg, ikke for andre. 

Jeg har ikke måneder å ta av, et liv å spille med. Jeg ser hva fire uker har gjort med meg. Jeg kan ikke vente og se hva som skjer når jeg kjenner hva som skjer mens jeg venter. Bare få det vekk, ta det bort, det kveler meg, føler jeg. Det er med lettet hjerte jeg velger, i det minste når valget er tatt, men det er med tungt hjerte jeg sier det høyt. Jeg vet ikke hvordan. Frykter skammen, meningene og spørsmålene. Hvem er jeg nå? Hva skal det bli av meg?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal ikke være student. Ikke nå, kanskje aldri noen gang. Jeg tror heller ikke på at alle kan eller bør studere. Det må finnes andre muligheter for de som av en grunn eller tusen andre ikke flyter gjennom livet i strømmen av normen. Det må finnes verdier i annet enn bokstaver på et ark. 

For en tid tilbake skrev jeg innlegget Historien om hvorfor jeg ikke kan bli hva jeg vil. Det er fortsatt min historie. Den blir stadig lengre. Kanskje kan jeg ikke bli hva jeg vil, men jeg vil bli hva jeg kan. Jeg henter frem det jeg skrev for et halvt år siden og forsøker å tenke gode tanker om mennesket bak ordene:

“Det er viktigere for meg å bli trygg på hvem jeg er, bli trygg på det jeg gjør, bli kjent med hva jeg liker og hva jeg ikke liker, bli trygg på de jeg har rundt meg og oppsøke nye steder å bli kjent med meg selv og andre på, enn å sette meg selv i en så utrygg situasjon at ingen ting er trygt lenger annet enn det kjente: isolasjon, innestengte følelser, perfeksjonisme og spiseforstyrrelsen. 

Slik kunne en med alle muligheter ende opp med svært få. Alle andres ambisjoner for meg, virket mot sin hensikt og ga meg ingen. Det er allerede for sent for så mye, så hvorfor forhaste meg med noe jeg verken vil eller tror jeg kan få til. Kanskje er jeg en dag klar, men i år er jeg redd for at skole vil bli et prosjekt som vil kreve så mye av meg at jeg ikke klarer å ta vare på meg selv. Og det er ingen tjent med. Kanskje tenker jeg annerledes om et halvt år, men jeg greier ikke å forholde meg til så langt frem i tid i dette her og nå. 

Skolen er ikke for alle, og aller minst for sånne som meg som skolen blir alt for.“

Det eneste jeg angrer på i dag, etter de tunge trappene opp til kontoret der jeg ga beskjeden, etter de tunge trappene ned igjen, etter frykten for å treffe på medstudenter i gangene, etter vandringen i regnet der kinnene var våte av himmelske og sjelelige tårer, etter bussturen hjem, etter å ha kastet studentkalenderboken, etter tiden jeg tilbragte helt oppløst på gulvet, etter tiden det tok å komme meg derfra, etter dagene der jeg levde med sannheten i meg og løgnen utenpå, er at jeg ikke sto opp for meg selv før nå. Jeg tenkte ikke annerledes om et halvt år, men jeg torde ikke å si det. Den eneste grunnen til at jeg forsøkte, igjen, var lettelsen over å slippe å stå svarskyldig når noen spør hvorfor ikke. Når noen spør hva jeg gjør. Når noen spør hvem jeg er. Hei, jeg heter Thea, jeg er student. De fleste blir fornøyd da.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Men jeg vet hva jeg ikke gjør, og det føles befriende riktig. Jeg er fortsatt meg, kanskje nå enda mer, og jeg vil bli hva jeg kan. 

Hun

venter bak gjerdet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

nederst i trappa

der skyggene varsomt svøper 

om henne

alt er oppoverbakker og 

åpnes et vindu så lukkes en dør

sakte

hun synker

i verden som raser

reiser seg ikke

trekker pusten dypt og forsvinner under

mot bunnen

føler seg følelsesløst frem

og føtter møter 

grunnen

der oppe er solen

hun

sparker fra

en gang til

Det kom til å bli vanskelig, det visste jeg. Men dette er ikke bare vanskelig, dette virker nesten umulig. Som at alt plutselig eksploderer rett innenfor øynene på meg. Hele kroppen rister i trykkende, blendende, brennende fare. Det lukter svidd, det er røyk overalt. Stemmer og kropper om hverandre, alt er bare ansikter og stemmer uten ansikter som roper i munnen på hverandre. Det hjelper ikke å holde for ørene, for det er ikke utenfor det skjer. Kroppen vil flykte, kroppen vil gjemme seg, kroppen vil stivne av skrekk. Og slik går jeg bortover gaten, følger strømmen av andre gående som haster over gangfeltet på grønn mann. I den verdenen sitter jeg kavende forsteinet i forelesningssalen og fokus-fokus-ufokuserer. Det er krig i hodet. Utenfor er alt stille. 

De siste nettene har jeg sovet lite. Jeg har lagt meg til omtrent samme tid som før, men i mørket og natten blitt liggende med telefonen på magen og sang etter sang etter sang til hodet til slutt finner fred. Det tok tid å klare å høre på musikk igjen etter at jeg flyttet hit, som om det ikke var plass til enda et lydspor i den evige strømmen av tanker og stemmer i hodet. Men nå har den funnet meg og jeg finner meg i den. Denne og denne er vidunderlige. Så fulle av følelser og nærvær. I går listet jeg meg til og med gjennom tomme ganger i toppetasjene på høgskolen og måtte ta en liten hurradans da jeg oppdaget at jeg kunne låse meg inn til et rom med piano. Egentlig hadde jeg med data og bøker for å forsøke å studere litt, men i stedet ble jeg sittende i timesvis og spille og synge. Det gjorde meg stresset og avslappet på samme tid. Jeg burde, jeg burde, jeg burde så mye, men noen ganger trenger jeg noe helt annet. Og noen ganger klarer jeg å gjøre akkurat det. Og noen ganger gjør det at jeg klarer litt mer av alt det andre. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men ikke i dag. Naboen har besøk i kveld. De lager mat og har det hyggelig. Jeg sitter ved mitt kjøkkenbord og hører latteren trille gjennom veggen. De hører ikke meg. Jeg gråter uten lyd i lyset fra vinduet og mørket fra sinnet. Har gjort opp dagens regnskap og kommet fram til hvordan denne dagen er. En dårlig dag. Som tidligere beskrevet, vurderer jeg dager som gode eller dårlige etter maten og treningen. Det blir sjelden bra. Aldri bra nok. Kroppen trenger seg på og blir med i vurderingen. Den bidrar sjelden med noe positivt. Kroppsforakten bare øker i takt med at alt blir vanskeligere. I takt med at stemmene i hodet roper høyere. I takt med at lengten til noe trygt, hva som helst og akkurat det jeg frykter, blir uimotståelig påtrengende. 

I kriser må man finne ut hva som er viktigst. Som student må man finne ut hva som er viktigst. I livet må man finne ut hva som er viktigst. Dypt inni en spiseforstyrrelse, virker alt annet enn mat og mat og mat og trening og trening og ikke mat og mat og ikke mat fullstendig uviktig. Fullstendig, totalt uviktig. Det er ikke vanskelig for meg å forstå det, for det er slik jeg lever. Det første jeg tenker på, det siste jeg tenker på og alt det jeg tenker mellom de tankene, alt dreier seg om det. Jeg er vant til å prøve å lytte over alt som skriker, se forbi bildene som flimrer for øynene, snakke med min egen stemme mens andre stemmer stadig avbryter fra innsiden, føle meg forbi følelsen av magen som strammer mot buksekanten, puste inn uten å gi luften plass i kroppen. Men det gjør det å gjøre noe annet, tenke noe annet, se noe annet, si noe annet, føle noe annet, fokusere på noe annet eller lære noe nytt utrolig krevende. Jeg har ikke det det krever akkurat nå og lever mer inni enn utenpå. Og med eksplosjoner og krigføring, går alt til helvete. Der er det mørkt. Og utenfor er alt stille. 

Hver morgen våkner jeg opp, stirrer ut av vinduet på denne pustende, pesende byen og tenker ok, du skal få en ny sjanse! Om det er meg eller Oslo jeg snakker til, er fortsatt uklart. Et bein svinger ut av senga og ned på sofalenet, jeg lander mykt med bare føtter mot gulvet, hører lyden av motorsykler som starter og en på skateboard nedover bakken. Unger på vei til skolen og et par høye hæler som fyker bortover asfalten.

Det er så mange liv samlet under samme himmel. Hvem er jeg i alt dette? Til nå har jeg klatret inn i høstens nye roller og spilt med. Student, ettromsboer i oppgang, kunde på Rema 1000, prøvemedlem på treningssenter, ny i yogaklasser, fotgjenger, bonde i byen. Rollene er meg, men alt ved meg som er konstant og naturlig, har forsvunnet i massene. Tiden har ikke strukket til, det har vært trangt om plassen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men i kveld, med kamera rundt halsen og intet annet mål enn å vandre inn i kreativiteten min igjen, gikk jeg gatelangs og plukket biter av meg selv. Motiv for motiv. Et selvportrett i en dør og gater i farger og lys. Plutselig fikk jeg lyst til å synge i klangfulle underganger. Kun mørket, som varsomt la seg over hustakene, førte meg sakte hjemover, og her inne kokte jeg te og satte meg ned og så gjennom alt jeg nettopp hadde sett.

Jeg tror det kan bli bra, dette her. Oslo på nytt og livet på nytt. 

I et blått antrekk gikk jeg gjennom morgenen på vei til skolen. Allerede kjenner jeg igjen noen mennesker i gatene. De har en morgenrutine som treffer min på akkurat samme sted hver dag. Vi hilser ikke. Dette er Norge. Det er hyggelig likevel. Jeg foretrekker å gå, selv om jeg kan ta buss. Det er noe med at bussen er full, og hodet er fullt, og jeg er redd jeg ikke klarer å skrumpe meg inn blant de andre uten å renne over. Når jeg går, slipper jeg å være redd for at bussen er forsinket, eller at den skal bruke dobbelt så lang tid frem dit jeg skal. Jeg orker ikke å forholde meg til muligheten for å komme for sent. 

Jeg startet senere enn vanlig, men våknet tidlig. Så tidlig at jeg rakk å gjøre ikke noen ting fornuftig i to timer før jeg måtte gå. Da jeg låste døren bak meg, var alt strøkent og plettfritt der inne. Man vet aldri hva som kan skje, det er greit å ha alt på det rene. Haltende kom jeg meg ned alle trappene og ut inngangsdøren. Den smalt igjen bak meg. Etter å ha kastet en pose restavfall, spritet jeg hendene og beveget meg i frisk gange opp bakken bak huset. Forbi en lekeplass med lekeapparater for barn og treningsapparater for voksne. En tv-benk som har stått og støvet ned utenfor en port hele helgen. Den lokale grønnsaksforhandleren som har en grønn løper på fortauet utenfor. Det seige på asfalten jeg tar et langt skritt over. Mylderet i Ullevålsveien, og bokhandelen på hjørnet der jeg svinger ned mot Pilestredet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hele veien tenkte jeg på at det er mandag, og at jeg må løpe, avbrutt av tanken på kneet og at det ikke kan/burde løpe nå. Men det er jo mandag, en ny start, og alt som har vært er visket vekk og må gjøres på nytt. Denne kroppen har ikke trent siden forrige uke, eller, i går da, og det kan jeg ikke tolerere. Jeg hører selv hvor ulogisk dette er, men intellekt er irrelevant i denne sammenhengen. Kroppen min vet vel ikke at det er mandag? Det er tvil i ordene. Eller, vet den? Trenger den mat likevel? Hva vil skje med meg nå, med kroppen, sulten, med dagen, med livet? 

Dette forstyrret hele første forelesning, hele den neste også. Og da det ble lunsj, spiste jeg halve matpakka og lot resten være. Like sulten og like stengt inni eget hode, ble de to neste timene også forstyrret. Dagens tema var helse, sykdom, funksjonsnedsettelse og funksjonshemming, aktivitetsanalyse, dynamiske modeller for forståelsen av alle faktorene som påvirker aktivitet og livsutfoldelse. Og der satt jeg og fikk med meg en brøkdel fordi mitt eget hode ikke kunne la meg være i fred. Nedsatt funksjon, var det det du sa?

Resten av dagen har gått dritt. Nå ligger jeg på sofaen med dundrende hodepine og den laveste selvfølelsen jeg har kjent på lenge. Ukens hovedmål er å ikke løpe. Det er det eneste jeg har fått til i dag. Og på grunn av det har jeg ikke fått til noe annet.

Av og til tenker jeg at jeg har valgt studie på feil grunnlag. Er det et brennende ønske om å hjelpe andre, eller nok et forsøk på å finne det som kan hjelpe meg selv? 

Jeg lager en ny fotomappe for hver måned i året. De pleier å inneholde et variert utvalg av bilder av trær, vann, himmel, vinduer, stier, meg og andre slike (u)viktige ting. Kameraet er ofte med meg ut i verden, som en måte å uttrykke noe jeg føler, eller for å få følelser av noe jeg ser, bryte en stemning og erstatte den med en ny. I mappen for august finnes det bare ett bilde, og det er vinduet i min nye leilighet. Akkurat nå er jeg til og med litt usikker på hvor i all skaporganiseringen kameraet havnet. Håper ikke det ligger i en av eskene i kjellerboden, for der er det ikke særlig kjekt å holde til for noe annet enn lufttette saker. Mangelen på bilder fra august forteller kanskje noe om at jeg verken har hatt tid til å uttrykke følelser på en kreativ måte, eller å ta til meg noe særlig input fra omverdenen, annet enn alt praktisk, akademisk og nødvendig. JEG.SAVNER.NATUR. med andre ord. Og så savner jeg litt overskudd til å kjenne etter og la alt rundt meg gi farge, form og mening i dagene mine. 

Bilder brukt i dette innlegget er derfor av eldre dato. Det var godt å bla gjennom min kunstneriske dagbok og minne meg selv på at en tilstand av oversikt, overskudd og overbegeistring er innenfor rekkevidde. Kanskje ikke om jeg fortsetter slik jeg har holdt på de siste ukene, men med etablering av nye vaner som kan automatiseres, stadig mindre som må fikses og ordnes og å lande i et nytt liv her i storbyen. Jeg har vært student en uke nå, og mye har gått dritt og mye har gått mye bedre enn fryktet. Tilstanden er konstant og presserende en tilstand av å freake ut og bare ville vekk, men samtidig iblandet en god dose iver og spenning, inspirasjon og forventning, mestring og løsning. Hvordan det er å kombinere mitt spekter av psykiske vansker med studentlivet, det skal jeg skrive mer om senere. Til helgen, kanskje? I dag tenkte jeg å dele hva jeg har satt meg som mål for denne uken. Ikke mye til mål, vil du kanskje tenke, men for meg er disse livsnødvendige og utrolig vanskelige å få til. Her kommer de:

– Ha med og spise ordentlig lunsj hver skoledag

– Ta bussen til skolen i stedet for å gå, minst en dag

– Ha en fullstendig treningsfri dag

– Ha det gøy med gruppearbeidet

– Få en slags oversikt over ukens pensum

– Møte opp på åpen korøvelse til nytt kor

– En tur til skogs

Jepp, vi er der, det er der lista ligger. Foreløpig både hadde jeg med og spiste matpakke til lunsj i dag, dog ikke nok mat for en sulten kropp og et sultent hode, og alt ble spist i en stille korridor for meg selv. Forbedringspotensialet er stort, i det minste. Det har blitt en del gåing (les: mye), det har blitt en del trening i tillegg. Gruppen min er flott, så det punktet kan gå bra! Hodet er overveldet av alt som skal leses i bøker og på nett, men jeg har i hvert fall kjøpt bøkene, åpnet dem og sett litt i de aktuelle kapitlene uten å gå i svart eller hyperventilere. Korøvelse er på torsdag, HJELP! Men det kan bli skikkelig gøy. Skogen, kanskje i morgen? Jeg lengter til det myke, åpne, friske, grønne, vakre, fredelige, trygge, inkluderende, pustende.

Nå skal jeg legge vekk data og bøker og alt som krever mer hjernekapasitet enn litt hjernedød serietitting. God kveld, god natt, sov godt, og takk for støtten og alle gode ord <3 

Mitt nye vindu er vakkert. Det er også mitt eneste vindu. Fra senga som ruver høyt over et skap, rett ved en sofa og et fjærkast fra kjøkkenbenken, ser jeg tvers gjennom nypusset glass og ut mot et tre i bakgården. Tre netter har jeg klatret opp i den senga og krøpet sammen under kreppet sengetøy, tømt alle tankene fra hodet ned på en blokk jeg stikker mellom madrassen og sengekanten, forsøkt å sove, forsøkt å sove, skriblet ned flere lister, forsøkt å sove og sovnet etter hvert. Våknet tre morgener av lys og lyder som virker fremmede, som nå er en del av mitt liv. Det er Oslo jeg puster inn og puster ut og til tider kveles av. Jeg er her. 

I dag er det søndag. Siden torsdag har all tid gått med til å få meg og mitt hit. Med liten plass kreves smarte løsninger, og det tar tid og gjentatte forsøk å organisere seg inn i et nytt hjem. Mine prioriteringer har vært merkelige og i følgende rekkefølge: vaske-trene-flytte-bære-vaske-utpakke-vaske-sove-kjøre-trene-utpakke-flytte-vaske-spise-trene-reorganisere-vaske-puste-gå på do-pusse tenner-omgås folk. Det har føltes som at alt haster. Jeg aner ikke hvor all kraften til å gjøre kom fra, men den er helt brukt opp nå. Det som hastet var å bli ferdig, så fort som mulig, for selv om jeg liker flytting, blir hodet okkupert av det, og jeg kan ikke ha et hode okkupert av flytting og samtidig skulle gjøre andre ting. Nye ting og skumle ting, så fryktinngytende, livsforandrende, forventingsfylte ting at hjernen går i svart og sender dårlige repriser av klesskapsorganiseringsprosessen bare jeg prøver å tenke på det, antakelig for å roe meg ned. Dette, flyttingen, var ikke målet, men veien til kampen for målet. Alt har knapt begynt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag er det søndag, jeg anser meg som nesten ferdig. Det er den første dagen her hvor jeg ikke har så mye å gjøre at det bare er å starte i et hjørne og jobbe seg halvveis gjennom, den første dagen jeg rekker å kjenne etter at jeg ikke er helt her enda, og at jeg savner natur og stillhet, og at skolen starter dagen etter i morgen, og at jeg føler meg litt redd og alene i en egen boble i en gate i en by med masse nok til å knuse meg eller gjøre livet rikere. Det er trygt her nå, meg i mitt hjem omgitt av ting i sin skjønneste orden, men verden venter på meg. Livet likeså. 

I dag er det søndag, og den startet med havregrøtsfrokost i sofaen til en episode New Girl, deretter koking av bløtlagte kikerter, etterfulgt av hummuslaging og porsjonering og nedfrysing av dette. Før du dømmer, hever øyenbrynene, spør hvorfor, eller hva jeg skal med det, eller hvor jeg tar det fra, ikke gjør det. Bare aksepter det og takk skaperen for at ikke alle er like og at du i hvert fall ikke er som meg. Som sagt, merkelige prioriteringer. Du skulle bare visst. Etterpå løp jeg fire trapper ned i fellesvaskeriet i kjelleren for å begynne på det ekleste punktet på dagens liste. Bevæpnet med tørkerull, to billige oppvaskkoster, desinfiserende såpe og bøttevis med vann, skrubbet, skyllet, børstet, desinfiserte og renset jeg det svære uhyret av en vaskemaskin i nesten en time, alt inni og utenpå. Det tror jeg ingen har gjort før. Det var helt nødvendig. Nå kan jeg vaske klær. Det var helt nødvendig. I morgen begynner alt. 

Det var godt å skrive litt nå. Det var lenge siden jeg formulerte tanker til setninger, ikke bare handlinger. Den kommende tiden kan bli jævlig eller jævlig bra. Det er bare en måte å finne det ut på. Bloggingen vil bære preg av dette, at jeg finner ut det, og jeg kan ikke love hva som kommer eller hva som uteblir. Jeg antar at det er flere enn meg som åpner døra og trer ut i nye landskap, vennskap, bokskap og kontorlandskap nå, så vi får alle sende hverandre litt varme og bære over med at ikke alt blir som før før alt har blitt mer vanlig. 

Takk for at du leser. Og om du altså har lest, så har Oslo-Thea planer om å ha det så mye hyggeligere, kulere, mer spontant, sosialt, gøyere, mer uforutsigbart og ustrukturert enn alle andre tidligere versjoner til sammen. Alle dere som jeg savner og aldri får sett: vår tid kommer nå. Alle dere jeg vil bli kjent med: se opp (eller ned, i mitt lave tilfelle)! Dette mennesket er sulten på livet, hun er bare redd for å vise det. 

Den siste tiden har vært ganske tung. Det er fortsatt slik. En stor, stor livsforandring nærmer seg med stormskritt, og jeg bare venter mens alt går til helvete og tenker at det blir sikkert bedre. Snart blir det bedre, bare litt til. Men jeg flytter jo ikke fra meg selv. Hvilken forandring vil Oslo gjøre om ikke jeg også endrer meg? 

Det er august. Det regner følelser og tordner tanker, tårene blåser sidelengs. Mitt vern mot alt er å løpe fra det, eventuelt gjemme meg. Jeg har gjort begge deler. Denne gangen er jeg redd jeg har gjemt meg så godt at jeg ikke kan finnes igjen, og det sitter langt inne å komme fram av meg selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kroppen min er vant til å løpe, og den har aldri sviktet der, før nå. Litt vondt i kneet av og til, har blitt til veldig vondt i kneet hele tiden når jeg løper, går i trapper, går i bakker, reiser meg opp og sitter på huk. Hadde jeg sakket farten før, ville kanskje ikke skaden blitt så stor, men jeg klarer ikke å stoppe før det er umulig å la være. Og nå er jeg der. Det er 13 dager siden jeg løp sist, og jeg går på veggen og i oppløsning. En så lang løpepause har jeg ikke hatt i hele min 7 år lange løpekarriere. 14 dager tvungen fri foreskrev jeg, og håpet at også kneet ville bli bedre. I stedet har jeg styrketrent og flyttet og båret og styrketrent og gått og gått og gått og gått og gått. I dag, i en oppoverbakke i skogen, skulle jeg bare teste om formen var like borte som jeg føler det, og etter tre løpesteg sviktet kneet under meg i et smerteinferno av en annen verden, og håpet brast. Desperasjonen nådde et nytt nivå, jeg tror ikke jeg orker flere følelser jeg må tåle nå. I saktere tempo tar alt meg igjen og henger over meg. 

Løpingen, som pleier å være min smertestillende, har blitt det motsatte. Uten får jeg ingen hvile. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og alt som går dritt. Jeg vil ikke sitte i ro med alt det. Litt motvillig innser jeg at løpingen ikke bare er viktig, men faktisk helt nødvendig. Løpingen er mitt oppkast og mitt sultende. Det er kanskje bulimisk? En måte å fortjene, rettferdiggjøre og bli kvitt mat. En måte å bli fridd fra følelser. Mitt dop. Min motgift og min gift. 

Hva gjør jeg med meg selv? Hva gjør det med meg? Hva gjør jeg nå?

I det minste blir det fine bilder på vandring gjennom skogen. 

Jeg kan ikke se meg selv slik du ser meg. Jeg kan ikke se meg selv slik jeg ser andre. Og du får ikke se meg fordi jeg ikke kan utstå å se at du ser meg slik jeg ser meg slik jeg ser ut nå. 

Jeg er der igjen. I speilet. Og lukker øynene for det jeg ser, skulle ønske jeg ikke så så mye. Jeg kjenner varm hud mot varm hud, der huden ikke skulle møtes, kropp mot klær, der jeg helst skulle kjent luft og ikke trykk av stoff. Når jeg retter meg opp kjenner jeg liksom bulker av kropp i folder over skulderbladene. En jakke kneppes over magen, en stor, løs jakke over en stor, løs mage. Det er for mykt å sitte. Det gnisser i arm mot armhule. En hånd klyper under haken mot halsen, den får et godt tak. Jeg kjenner det klyper og jeg kjenner jeg klyper. Jeg forsøker å gjøre meg mindre og holde massen skjult med en pute over magen i sofaen, hår foran ansiktet, ved å bare gå ut når ingen andre er ute og holde pusten med magen inndratt hver gang jeg passerer vinduer der noen kanskje stirrer ut. Magen blir også klemt og dratt i mellom to fingre, to fingre trekker hud sammen på ryggen og forsøker å gjøre magen mindre ved å dra den bakover fra bak over sidene. Det klyper i kinnene. Jeg klyper i kinnene. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det blir merker. De forsvinner. Men tanken sitter igjen. Følelsen av skamfullhet over den jeg er. 

Så jeg forblir inne, hos speilet og hatet til kroppen. Setter meg som mål for livet å bli mindre, mislykkes, prøver igjen. Takker nei, jeg er opptatt, det passer ikke.

Egentlig er det jeg som ikke passer. 

Hør på denne: Not Today, Imagine Dragons

Denne dagen startet vidunderlig. Den er fortsatt ganske fin. Det er en sånn dag der jeg i stedet for å slå opp øynene og våkne, våknet og blunket mykt mot lyset som landet varsomt i ansiktet mitt. Etter noen minutter slik, kledde jeg på meg og åpnet døra, gikk ut i det sommerlige gråværet og ruslet en stund i morgenen. Ingen andre var ute, og det var modne bringebær langs stien. Kroppen var litt vond, så jeg tok det forsiktig, og innså at den har hatt litt for få slike morgener i det siste. Ofte starter dagen brått, sultent og engstelig, og før jeg vet ordet av det har jeg spist og trent og etterlates i en haug av tid og kraftløshet. Vel, ikke i dag. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor denne roen kom fra, vet jeg ikke. Kanskje fordi jeg badet i går? Eller fordi yogaen virker, eller fordi jeg er for sliten av selvkjøret til noe annet? Uansett, det er deilig. Og det er deilig at været er kjøligere og solen hviler, og shit! der er det et digert stankelbein som jeg må hjelpe ut! Et øyeblikk bare!

Sånn, mission accomplished. Tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om: Fremtiden. Kanskje handler roen også om at jeg nå må forholde meg til avgjørelser fremfor valg, etter en lang periode i uvisshet. Jeg blir helt manisk i uvissheten. En slags fremtidsforstyrrelse. Det kan ikke forklares så lett med ord, men kanskje noen andre kjenner følelsen? Det rare er at jeg ikke får til å gjøre så mye for å komme meg ut av valgprosessen, som om jeg liker best å være i den. Det handler nok også om at jeg ikke tør å stole på egne valg. Hvem er jeg til å velge rett, liksom? Hvem ved sine fulle fem ville gitt meg ansvaret for å bestemme? Jeg som ikke aner hva jeg vil og ikke tror på at noe kan gå. Jeg som besvarer de fleste spørsmål med et motsprøsmål; Hva vil du? Når passer det for deg? Hvordan har du det?

Det har blitt en del søvnløse netter, en del rydding og vasking, en del litt for hyppige løpeturer og en del for mye sult og for mye metthet, men nå er jeg på den andre siden av de fleste av valgene. Her kommer en liste over hva jeg nå vet:

– Jeg flytter fra Mysen 31. juli.

– Jeg mellomlander hos foreldrene mine.

– Jeg flytter til Oslo 10. august.

– Jeg begynner på HiOA 15. august.

– Det finnes yoga-steder i Oslo, det finnes skoger å løpe i i Oslo.

– Det er en REMA 1000 400 meter fra mitt nye hjem.

– Jeg har en søster, en bror, en kusine og mange, mange vidunderlige venner i Oslo.

– Jeg skal kjøpe månedskort på Ruter. 

– Jeg skal klare meg. Jeg skal klare meg. 

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å bli kjent med. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det skal løse seg økonomisk. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli å studere. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om ensomheten er med på flyttelasset. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å føles håndterlig og hvor stor del av det nye livet mitt som kommer til å behøve spiseforstyrrelsen. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å be om hjelp. Men jeg skal klare meg. Jeg vet ikke hvor mye jeg kan klare. Men jeg skal klare meg. 

Og tenk om det går. Og tenk om jeg blir helere, gladere, friskere, klokere, morsommere, mer sosial, mer spontan, tryggere, friere, mer levende. Tenk om jeg blir kjent med noen kule mennesker! Tenk om jeg er mer ute enn hjemme! Tenk om jeg oppdager nye sider ved meg selv! Tenk om andre får se dem! Tenk om jeg blir forelsket! Tenk om jeg klarer mer enn jeg tror og tror stadig mer på meg selv! Tenk om ting blir lettere! Tenk om ting blir annerledes! Tenk om jeg er den jeg er og at det er nok! 

Tenk om ingen ting er for sent og jeg er akkurat der jeg skal være når den tid kommer! Ikke her, men et sted. 

Ikke i dag, men en dag.