Øyeblikk

Et vidunderlig øyeblikk av fryktløshet. Ikke i dag, ikke i går, men dagen før der. Selv om sommeren i Norge ikke kan skimte med så mye sol og varme, så var jeg varm, og det var sol, og jeg fikk plutselig så lyst til å bade. BADE. Det er vel tre år siden sist, i Norge i hvert fall. Dels fordi jeg alltid brenner meg på brennmanet. Dels fordi jeg har vært for kald og det har vært for kaldt. Mest fordi, ja, kroppen. Bikini. Øyne. 

Men, denne dagen, en helt vanlig tirsdag, følte jeg meg med ett selvsikker. Kanskje fordi jeg hadde løpt en deilig tur og var rusa. Runners high, da kan jeg finne på hva som helst. Så jeg stormet inn døra, ropte til min badeelskende mamma uten kroppskomplekser at NÅ SKAL JEG BADE, og om hun ville være med? Om hun skulle være med? Om hun skulle! Hun bader hvor som helst, når som helst, helst uten noen klær som helst. Jeg tok på badedrakten, kjøpt i Barcelona, fordi den er så utrolig fin, og fordi jeg kjøpte den på en dag i entusiasme og frihet. Så kjørte vi. Jeg hadde ikke på klær i det hele tatt, bare et håndkle rundt livet, og badedrakten, selvfølgelig, og ba en stille bønn om at det ikke måtte være kontroll eller at bilen skulle havarere. Mamma var gira, og trolig litt forbauset over at jeg plutselig skulle bade, og at hun skulle få være med. Sist jeg hadde på badetøy og mamma dukket opp, flyktet jeg inn i monstermennesket og snakket ikke med henne på flere dager. Men i dag var annerledes. Det var definitivt et øyeblikk av noe annet enn det som pleier å være. Det var bare å dykke inn i det med åpne øyne.

Mamma kjenner til alle badeplasser i mils omkrets. Vi kjørte på veier jeg ikke trodde eksisterte, forbi bedehus jeg aldri har hørt om. Opp en bakke, rundt en sving, forbi en gård og så til venstre. Så kom vi frem til en parkeringsplass der det sto en bil fra før. Det var i ferd med å blunkes bort, det fryktløse øyeblikket. Men jeg tvang øynene opp og ristet pysa av meg, steg ut av min lille Renault, barbeint og i bare badedrakt, og blikket møtte en lattermild småbarnsmor i bilen ved siden av, som blunket til mitt badeklare jeg og liksom sa at “Jeg skjønner, du skal bare bade, det er praktisk å være ferdig skiftet *blunk, blunk, smil, nikk*”. Så kjørte de, og vi var alene, mamma og jeg. Vi var fnisete begge to, nesten barnslige, der vi småløp bort til den lille stranda midt blant trær og ingenmannsland. Før jeg rakk å ombestemme meg, var mamma ute i vannet. Hun syntes alltid det er varmt og deilig-deilig, så det var ikke mulig å få noe fornuftig anslag på temperatur i badevannet fra den kanten. Jeg kommer til å skrike, skrek jeg, småtrippende, nølende i vannkanten. Jeg kommer til å sprute, for jeg kommer til å spurte. Og så gjorde jeg det. Spurtet, sprutet, utover til jeg var uti, med hode og kropp og sjel. Med øynene lukket, under vann, stillheten der, over vann, et gledeshyl og linser som truet med å sprette ut fordi det var så veldig kaldt. 

Jeg ville liksom ikke slutte med å bade. Svømte inn, og svømte ut igjen, til vannet føltes varmere enn luften i gråværet, og det bare var fornuftig å holde seg i alt det våte. Fra en flytebrygge stupte jeg slik bestefar en gang lærte meg, og badedrakten satt på og kroppen føltes ok og alt var bare helt unormalt fredelig.

Blikkstille. Øyeblikk.  

Til jeg kom på at en en gang hadde blitt angrepet av bever, og at dette tjernet kanskje var fullt av gjedder og rumpetroll, og at jeg bare hadde på badedrakt og at det var mamma som svømte rundt der ute i vannet. Men så glemte jeg det igjen og stupte en gang til og kroppen brøt vannflaten og skapte krusninger i det blikkstille. Tanker kommer, tanker forsvinner igjen, ikke la deg stoppe fra å hoppe. Det begynte å regne, og plutselig var vi fornøyde og klare for å reise hjem igjen. Mamma hadde med aviser til å stå på i sanden, hun tenker nå på alt, og hun skiftet og jeg ble hvit på fingrene og tullet meg dypt inn i håndkledet. Håret dryppet kalde dråper nedover ryggen. Bare drypp, tenkte jeg. Jeg har badet. Så kjørte vi hjem, mamma i klær og jeg i badedrakt og håndkle sittende på en utbrettet plastpose med varmeapparatet på fullt og høy musikk. Vi kom litt nærmere, enda så langt fra mamma jeg helst vil være når jeg er i badetøy. 

I dag fikk jeg samme innfall, etter løpetur, i varmen. Men ingen kunne være med, og jeg kjørte rundt i halvannen time og lette etter det perfekte stedet å bade litt og spise matpakke og lytte til fuglene og se ringer i vannet. Det var ikke det samme alene. Ingen ting er det samme alene. Det ene stedet var for øde, det andre for folksomt, det tredje var jeg for sulten, og på det fjerde var øyelikket for lengst over og jeg spiste matpakken min i bilen før jeg snudde og kjørte hjem igjen. Heldigvis hadde jeg inspirerende podcaster å lytte til og ikke noe annet jeg heller burde ha gjort. Om jeg leter resten av livet, vil jeg ikke finne det perfekte stedet, den perfekte tiden, det perfekte finnes ikke. Det finnes bare her og nå, hva man gjør og hva man ikke gjør ut av det. Ikke etterpå. Nå! I øyeblikket. Det er så lett å overse og blunke bort.

I morgen skal jeg bade igjen, jeg har en badeavtale i Trøgstad. Dette tar jo helt av! Tjohei og bad i vei!

Hun spiser, alt vel!

Alle blikkene i rommet, de ser på deg og munnen og tallerkenen du holder i skjelvende hender. De ser en annen vei, men ser på likevel. Så nysgjerrige. Søker bekreftelse og trygghet. Søker sannheten, men finner den egentlig ikke. Kollektive sukk gir gjenlyd, samtalen stilner og starter igjen. Hun tygger. Hun svelger. Hun spiser. Alt vel. Eller han spiser, alt vel, bare for ikke å glemme at dette ikke er en jentegreie.  

Tro ikke det. Det du ser, er ikke alt. Det du ser er ingen ting av betydning. Alt er ikke vel, likevel.

Det er mange måter å spise på. Spise og faste, spise og overspise, spise og kaste opp, spise og løpe, spise såkalt fyllstoff, spise og gjemme, ikke spise og spise, spise bare synlig, spise bare skjult, spise og ikke tenke på annet enn spisingen, spise og overskygges av redsel, skam, skyld, hat. Ikke tenke på annet, bare tenke på det. Det er skillet mellom alt vel og ikke vel likevel. Tiden det opptar utover selve handlingen. Planleggingen i forkant, konsekvensene i etterkant. Tankene rundt, inni, følelsene, eller fraværet av dem. 

Et sted jeg var innlagt, fikk jeg høre at så lenge jeg spiste, hvilket jeg hadde skrevet under på at jeg måtte for å i det hele tatt få lov til å være der, hadde jeg ikke anoreksi. Et annet sted innførte de veiing av all maten min, slik at vi kunne ha kontroll på det. Takk for det! Kontroll, det var akkurat det jeg trengte enda mer av. Jeg veier ikke lenger agurken, men mye annet, i perioder nesten alt. Tretten år etter. Eller så skulle spisingen ta akkurat 30 minutter, eller skje klokken 8, 12, 16 og 20. Flere tall, kom med dem, jeg er god på tall og å følge regler. Bare ikke foreslå frokost klokka 07.57 i stedet, eller at jeg må være ferdig på 29 minutter. Det går ikke, da blir det ikke noe. 

måltidsfrekvens

Det skapes en forventning om at selve spisingen skal bli en berg-og-dalbane av skriking og gråting og lukkede munner, at tiden skal dras ut, og kanskje blir det sånn, men ofte ikke. Og om det blir sånn, undrer jeg, kanskje det blir sånn nettopp fordi andre tenker at det skal skje? Den ekle stemningen slike forventninger skaper kan gjøre at nettopp forventningen blir virkeligheten. Hva som skjer før og etter, derimot, og alle sekundene imellom, det er en annen sak. Det er der det er berg-og-dalbane.

Så, om ikke du kan hjelpe med annet, gi meg i hvert fall matro når jeg spiser. 

For meg handler det lite om spisingen, i hvert fall ikke i så stor grad som man skulle tro. Diagnosenavnet er kanskje misvisende og forenklet. På samme måte som at kroppen ikke er en målestokk for psykisk helse, er ikke spisingen det heller. Det bildet du ser av selve handlingen er veldig innsnevret, du ser bare den lille delen som du får lov til å se, og dette er en viktig detalj, alt det vi skjuler for hverandre, eller tilfeldigvis ser. Et bittelite hjørne av et bilde som er tusen ganger større, millioner ganger større.

Som er alt. 

I går spiste du ris, så i dag blir det bare salat til, men det ser de ikke, for du later som at den er der under de grønne bladene. Tallerkenen fylles opp av magert ditt og fettfritt datt, grønnkål og tomater, rent kjøtt og helsekost som du ikke kan uttale navnet på en gang. Quinoa? Whey grass? Kanskje spiser du bare det som er veldig “sunt”, eller fritt for både det ene og det andre, uten at det ligger noen reell latokse- eller glutenintoleranse i grunn. Og bare det, ellers får det være. Knekkebrød meg magerost. Eller alt annet, etterpå, når du er alene, og tre bæreposer med alt det forbudte fortæres på ti minutter. Egg på brødskiva, ja, gjerne, det er godt, men plommen forsvinner i servietten, og tomatskivene oppå dekker over for alt det gule som ble borte. Hvor ble det av middagsrestene fra søndag? Ingen har sett dem. Andre enn du, og toalettet som fikk alt opp igjen. I kantina på skolen sitter alle og spiser lunsjen sin. Alle inkludert deg. Så det går bra med deg. Bortsett fra at du ikke spiste noe før eller siden, bare der, så det skal synes hvor bra dette går. Tallerkenen er inndelt i hvitt og brunt, røde og grønne ting, runde former skilt fra kantede, varmt og kaldt hver for seg. Alt spises i bestemt rekkefølge, må ikke blandes. Av og til kan det se helt normalt ut, ingen lurerier på tallerkenen eller lange dobesøk etterpå, men alt var forbrent på forhånd, med en lang løpetur og burpees i garasjen. Og en tur til etterpå, før du kan tillate deg å kapitulere på senga etter midnatt. 

Det er mange måter å spise på. Ikke alle er tegn på friskhet, og ikke alle er tegn på sykdom. Du skal være ganske unik, om ikke du vier mat og kropp en tanke, eller føler på dårlig samvittighet eller burde og skulle. Jeg ønsker for all del ikke å sykeliggjøre flyktige tanker omkring dette. Det er forskjell på flyktige og fangede. Fanget. 

For egen del, kan blikkene, og ubehaget rundt den kollektive lettelsen eller de godtede uttrykkene, gjøre at det ikke blir noen spising i det hele tatt. Ingen spising betyr at det ikke går bra, i deres øyne. Så kan de snakke om det bak ryggen min i stedet for hvor godt jeg ser ut og hvor fint det var for dem å se meg spise gryterett og kake. 

Eller de kan snakke til meg, med meg. La mat være mat og la meg få spise i fred. 

Gjør heller det, og la ikke spisingen min være et offentlig samtaleemne når jeg har gått, en friskhetsskala eller noe skummelt som skal ligge mellom oss og gnage og verke og skape avstand. 

Jeg kan ikke ro uten Å’er

Du sitter i bilen, på vei fra A til Å. Stedet du er gir deg nærmest nervøst sammenbrudd, det er for mye folk, for mange inntrykk, for kaotisk til å tenke klart. Bygningene strekker seg langt, langt opp, så himmelen forsvinner. Du kommer til et kryss, med både gangfelt og rødt lys. Du burde byttet fil, for du skal til venstre i neste kryss. Du ligger i høyre fil. Bilen ved siden av deg tuter, det kommer en trikk der bak. En syklist sniker seg frem i det trange rommet mellom deg og fortauskanten. Så skifter det farge fra rødt til grønt, bilen kveles i forfjamselsen. Pulsen stiger. Enda en tuter. Mens du starter på nytt, ringer telefonen. Rett før det er for sent og det blir rødt igjen, får du bilen i gang og kommer deg gjennom. Til venstre, du må til venstre. Der strømmer de på, alle tenker at nestemann får slippe deg fram. Du ligger i høyre fil, skal svinge til venstre. Det går ikke. Krysset kommer for fort. Sangen på radioen hjelper ikke, av med den, full konsentrasjon på veien. Høyre, Du må kjøre dit. Det blir feil vei, enveiskjørt gate. Det er vanskelig å snu, En gutt kommer på skateboard, fyker forbi rett foran bilen. Et nytt kryss. Var du ikke her i stad? Det går rundt for deg. Du aner ikke hvor du er på vei, men må bare kjøre, for alle de andre gjør det. Du skulle bare fra A til Å, men forviller deg dypere inn i resten av alfabetet for hvert sekund som går.

De siste dagene, ukene egentlig, har hver dag føltes litt som en sånn kjøretur. Jeg henger fortsatt her, langt fra landing, og mangelen på en desitinasjon gjør at jeg forviller meg inn i dragsug, mørke smug, uoversiktlige kryss. Når jeg snubler, snubler jeg ned i dype traktorspor med høye kanter, så himmelen forsvinner. Så velkjente, på vei til tryggheten, På vei hjem. På vei tilbake. Dit sola aldri skinner og følelser forsvinner. Jeg vil jo egentlig ikke dit. Eller vil jeg? Er jeg mest redd for å forbli syk, eller for å bli frisk? 

På samme måte som det ikke er mulig for meg å finne ro i rot, er det umulig å ro i rot. Navigere. Ta avgjørelser. Det finnes ikke den lille ting som ikke får gjennomgå av min totale ubesluttsomhet. Alle muligheter holdes åpne, helt til alle muligheter har gått fra meg. Noe må denne hjernen jobbe med, og planlegging av hva som kan skje, er et fint tidsfordriv. Jeg får ikke gjennomført noe, opptatt som jeg er med å planlegge alt sammen. Det er ofte slik at gamle vaner, dumme mønstre og mestringsstrategier lurer meg inn i en opplevelse av kontroll når alt annet er ukontrollerbart. Spiseforstyrrede tanker har presset på, og de kommer fordi jeg er stresset, føler meg tvunget til å være sterk, håndtere, vite hva jeg vil, er usikker. En slags livskrise og identitetskrise. Hva skal jeg? Hvem er jeg?

Uten, hvem er jeg uten? Jeg har ikke noen svar, så det er lettest å drukne det i tvang og angst og sult og metthet og slit. Det blir vanskeligere å være sterk og stå imot, når man er sliten. Føler seg liten. Ubrukelig. Ute av stand til. Jeg trenger tid, men all tiden gir for mye tid til kanskje, muligens. Dit, hit, nei, her, der. Den veien, eller den stien, fortsett å gå, fortsett å gå. Gjørma i traktorsporene suger meg ned, jeg vasser i burde, skulle, føler, syntes, ville, mener, tenker, rot. Rot, rot, rot. 

At mai ble juni, og juni ble juli, det er ikke til unngå, og ikke til å håndtere. Det har gått tre måneder siden jeg kom hjem fra siste innleggelse, burde jeg ikke ha en plan nå? Kvelden før fristen for omprioritering av studieønsker gikk ut, satt jeg der med ti muligheter som verken kjentes overkommelige eller fristende ut. Jeg vil bli noe, jeg vil jobbe, jeg vil lære, men jeg tør ikke, kan ikke, klarer ikke. Jeg er ikke klar for det, er redd det vil være starten på selvutsletting og tilbakefall. Å bestemme meg for resten av livet, når jeg akkurat har oppdaget det, det er ikke mulig. Ikke for meg i hvert fall. Så jeg gjorde det eneste fornuftige og ansvarlige. Jeg blåste en lang marsj i det. Jeg skal ikke studere i år. Sånn, da var det sagt. Ikke lenger en mulighet. Lettere skuldre, en ting mindre å virre rundt i. Jeg skal ikke flytte ut av hjembyen min heller, sånn, der var det sagt også. Askim er kanskje ikke det mest spennende stedet å være, men jeg er på hilser’n med kassadamene på Rema, kjenner alle stiene i skogen, kan spontanovernatte hos tante og plukke epler av mitt eget epletre. Jeg skal flytte, må flytte, helst i går, men ikke så langt. Bare innombys. Det føles som hjemme, og det føles trygt. Det er viktig for meg å være trygg. 

Kanskje finner jeg meg en koselig liten jobb. Kanskje kan jeg reise litt, oppleve friheten som jeg følte på i Barcelona. Kanskje skrive litt mer, brette tulipaner av fargede ark, strikke meg en genser. Kanskje jeg kan finne noen nye stier. Kanskje jeg kan være litt mer sammen med vennene jeg har. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til jul allerede i september, og lage julekort og spille scrabble og høre på podcaster om alt og ingen ting. Bake brød. Synge. Kanskje jeg endelig skal få lært hele “River flows in you” på piano.  Det frister, uendelig mye mer enn å begynne med noe som ikke føles riktig. 

Jeg kan ikke ro i rot. Herremildemåne, jeg har ikke noen destinasjon engang, ingen Å å komme meg til. Jeg kan ikke ro uten Å’er! Så jeg får vente til alt rotet har lagt seg litt. Bare trekke inn årene, la vinden blåse meg dit den vil og ha tid og fred til å ligge på ryggen i båten og vugge opp og ned med stjernehimmelen som tak og horisonten der borte i det fjerne. 


 

Kanskje det ikke går så bra

Jeg ser ikke lyset for bare skyggen av meg. 

Jeg har en bil. Pappa lurte på om han kunne låne den. Han skulle blant annet til Fredrikstad, innom farmor, på tur. Kanskje jeg skulle være med? Jeg lekte med tanken. Planla hvordan den dagen kunne sett ut. Det var greit for han. Han skulle reise tidlig, være borte fra morgenen til ettermiddagen. Planen min var å stå opp, spise, trene, dusje, rydde, spise, skrive, spise. Om jeg ble med, kunne jeg kanskje la være å spise lunsj, fordi jeg ikke tør å spise med farmor. Det hørtes ikke ut som en god grunn til å dra. Om jeg ble med, måtte jeg spise tidlig frokost, utsette treningen til ettermiddagen. Nei, det var ikke greit for meg. Det kunne jeg ikke. 

Så jeg ble hjemme. Og dagen har vært av de dårlige, med angst og for lite/for mye-spising på formiddagen, hardtrening, utmattelse, liten lunsj, kokt sei til middag. Tvangspreget gåtur etter middagen, fordi sulten og kaloriene skremte meg ut, igjen. Samvittigheten gnager på meg. Jeg kunne ha besøkt farmor, som jeg ikke har sett på evigheter, og så valgte jeg dette, fordi jeg ikke torde bryte rutinene mine. Det skremte meg å skulle gjøre noe annet enn det jeg pleier. Og det skremmer meg mest av alt å ikke kunne la være. 

Kanskje det ikke går så bra.

Barcelona var bra. Nesten utelukkende bra. Men når jeg tenker etter, løp jeg før frokost, gikk hele dagen, spiste mindre til måltidene sånn at jeg kunne våge å spise is. Jeg ble modig fordi det var en slags unntakstilstand, alene, i sommerklær og med reisefeber, bare for en kort periode. Etterpå har realiteten slått meg i ansiktet. Fått meg til å bryte sammen. 

Det går ikke så bra. Jeg styrer ikke, jeg styres. 

Det er vondt å innrømme det. Da jeg gikk tur etter middag i dag, begynte jeg å gråte, sånn midt i full offentlighet. Selvfølgelig ble jeg så skamfull at jeg fortet meg å gjenvinne fatningen. Gjentape hele meg. Er det feil, dette jeg kjenner? Eller er livet mitt i ferd med å danse seg inn i et nytt dragsug? 

Jeg vet ikke, jeg vet ingen ting. Jeg vil ingen ting. Jeg klarer ingen ting. Sånn føles det i hvert fall akkurat nå. Selvfølelsen min, og frykten for fremtiden som jeg ikke klarer å se for meg, skremmer meg tilbake til det jeg mestrer så altfor godt. Å bruke dagene mine på å planlegge mat og trening, gjennomføre, feile, rette opp, omredigere. Om kvelden legger jeg med og tenker at jeg skal klare det i morgen, og så våkner jeg til den samme, handlingslammende tomheten som må fylles med noe, om så bare spiseforstyrrede tanker, følelser, handlinger.

Skyggen av meg.

Kanskje det ikke går så bra,

men kanskje det kan gå over? 

 

På den sikre siden til ubalanse

Balanse. Ordet er på alles lepper. Vi står på hver vår dumpehuske og søker etter en tilstand av akkurat passe. Ingen ting skremmer oss mer enn å bli vippet av pinnen, dumpe ned eller fyke opp. Kanskje vi blir litt hemmet av balansen, for det skal ikke mer til enn et skritt i feil retning før alt er usikkert. Skal det behøve å være en kamp? Eller er det heller en tilstand av ro?

Dumpehusken min er i kraftig bevegelse om dagen. Jeg har ikke tro på midten. Tror ikke det går an å forbli der, uten forhåndsregler og konsekvenser. Plutselig er jeg oppe, så raser alt ned til et vondt støt mot bakken. Kraftanstrengelser for å sparke fra igjen. Jeg er fanget i mine svingninger, og jeg lurer meg selv til å tro at alt skal ordne seg, det vil bli bedre i morgen, samtidig som jeg forstår akkurat hva som foregår. En liten ting, pluss en liten ting til, og enda en, og så ble summen av det hele en stor ting til slutt. Jeg finner ikke roen der på midten, blir stadig dratt mot den sikre siden, og så er jeg i ubalanse. For å rette opp i alle feil i fra i går, må jeg gjøre enda større ting i dag, komme meg tilbake, og helst litt mer.

Det starter om morgenen. Jeg våkner opp og går ned for å spise frokost. Havregrøt. Det tar litt tid å koke den. For å være sikker på at jeg ikke spiser for mye til frokost, tar jeg litt mindre havregryn enn jeg skulle og litt kruskakli i stedet for havregryn også. Bytter ut lettmelken med skummet melk, tar bare halvparten av mengden. Mer vann enn melk. Klarer ikke drikke juice til, har et prinsippp om at jeg ikke skal drikke kalorier. I stedet for åtte nøtter, tar jeg to. Ikke noe syltetøy på toppen. Sånn. Da var frokosten servert. En stor bolle med noe som ligner mer på en suppe enn en grøt. Helt brun av kruskakli og kanel. Smaker … ekkelt. Mens jeg spiser, leser jeg avisen og drikker te. Frokosten min ble halvert på veien i all forsikringen om å ikke få for mye energi oppi kjelen, så jeg går fra bordet og vasker opp mens magen rumler. Allerede angrer jeg på at ikke jeg spiste alt som jeg skulle. Det var ikke nok i det hele tatt. I hodet går kalkulatoren, hvor mye sparte jeg inn, i tilfelle? Nok til å være på den sikre siden. For å ikke tenke på at jeg fortsatt er sulten, drikker jeg en kopp te til, ser på en serie på TV. Innen en time har gått, er jeg på randen av desperasjon. Jeg må ha mat!

På den sikre siden til ubalanse. Dumpehusken skiller ikke mellom sikker og usikker side, for lite eller for mye er like langt vekk fra midten. 

I brødboksen finner jeg en halv brødskive, ingen ser at jeg tar den. I skuffen noen peanøtter, et eple. Tre skinkeskiver på styrten. En teskje honning, bare for å få en annen smak i munnen. Sånn, der var jeg fornøyd. Eller, magen var fornøyd. Endelig mett. Til sammen med grøtskvalpet ble det helt passe med mat til frokost. I hodet er tilstanden en annen. Der tramper det rundt et demonstrasjonstog mot sjefen i kroppsbedriften. Nei til Thea! Mislykket! TAPER! Spark henne! Forræder! 

Hadde jeg bare spist alt jeg skulle til frokost til å begynne med, nok til å bli opplagt og komme i gang med dagen. Frykten for å spise for mye, gjorde at jeg spiste for lite. Alle vet at man ikke klarer å tenke klart eller fungere når man er sulten. Kroppen min kjenner meg godt, den vet at jeg pleier å trene før lunsj på de dagene jeg skal trene, som i dag. Og da trenger den overskudd. Så instinktene tar over, skaffer seg det som trengs til slutt. Men følelsen etterpå er en helt annen enn tilfredsstillelse. Det føles som et nederlag, en tapt kamp. Det føles som om jeg har spist for mye, fordi jeg spiste mer enn planlagt, enda planen gikk i underskudd, for sikkerhets skyld. Hodet blir opptatt av mer kalkulering. Resten av dagen må planlegges på nytt. 45 minutter løping blir til en time. Lunsjen, der jeg hadde gledet meg til å spise rundstykke fra bakeren og salat med bønner og avokade og og ananas, blir utsatt, til to, minst. Det blir uten rundstykke, siden jeg allerede har spiste en halv brødskive for mye, enda det ikke var for mye egentlig.

Jeg føler meg tappet for krefter innen klokka er tre. Blir liggende på sofaen og lese, eller, forsøker å lese. Hjernekapasiteten er opptatt med planlegging, regning, distraksjon. På kjøkkenet ligger det noen cookies i en papirpose. Lurer på hvem som har kjøpt dem? Googler hvor mye energi de inneholder. Om jeg bare spiser grønnsaker og sei til middag, da kan jeg kanskje spise en halv? Det er ikke lenge siden lunsj, men det er alt for lenge til middag. Bare sei og grønnsaker til middag, det frister lite, det metter ingen ting. Cookien frister mye, den metter litt. Bare en halv, da, kaster den andre halve, så det ikke syns at jeg har tatt den. Nei! Nå har jeg spist for mye igjen. Enda jeg spiste for lite til lunsj også. Og jeg er fortsatt sulten. Mer te. Mer vann. Før jeg rekker å registrere det, har jeg spist et halvt knekkebrød med leverpostei og tre mandler. Hvordan skal jeg holde ut resten av dagen, jeg har allerede spist fire ganger. Fornuften har tapt kampen mot frykten, litt og litt har blitt for mye. På med skoene, ut, ut, ut av dette huset som er fullt av kalorier.

Klokka går, jeg går, rundt i byen, langt vekk fra hjemme. Snart er de ferdige på jobb og skal hjem og spise middag. Jeg hadde tenkt til å spise samme middag som dem i dag, for en gangs skyld, men nå kan jeg ikke det. Hvem vet hva mamma putter oppi grytene sine! Den grå fisken smaker salt. Jeg blir sint på meg selv for at jeg sløser bort kalorier på å spise noe så uappetittelig. Men det er jo sunt, og magert. Det måtte til etter matkaoset tidligere i dag. Kvelden er litt roligere. Jeg ser litt på TV, holder meg langt unna kjøkkenet. Det er mennesker i huset, ubalansen min må ikke oppdages. Det er ikke plass til den på kvelden. Etter løpeturen i formiddag, har jeg ikke gjort stort. Gått litt, bare. Det er ikke sikkert det var nok. Selv om jeg vet at jeg burde spise kveldsmat, så ikke jeg er så sulten om morgenen, vet jeg også hvor fælt det er etterpå, hvor vanskelig jeg har for å slappe av og se på TV og gjøre sånne helt vanlige kveldsting, om jeg spiser enda en gang i dag. Det får bli litt bær fra fryseren, og en pære. Akkurat som i går. Fordi i går var også en sånn her dag, og det kan hende i morgen blir lik. Enda så mye jeg hater det, så blir det fort sånn det går. Jeg får spise litt mindre til frokost i morgen også, for å være helt sikker. 

Og sånn går no dagan.

Jeg får i meg nok energi, men hver bit har en bismak av kontroll, tap av kontroll, dårlig samvittighet, planlegging, uplanlagt, skam. Jeg vet hva som skjer, jeg vet hvorfor, og jeg vet at den eneste måten å endre det på, er å spise nok når jeg først spiser. Spise variert, alle næringsgrupper. Fett metter, fiber metter, karbohydrater gir lett tilgjengelig energi, proteiner bygger kroppen. Spise det jeg har lyst på, ikke det spiseforstyrrelsen har lyst på. Fett smører kroppen, gjør hjernen fornøyd. Mat er ikke skummelt. Det finnes ikke trygg og utrygg mat, så lenge det er en balanse i det hele, passe nok.

Jeg har ikke vært lenge nok her til å stole på den balansen. Det skremmer meg å spise slik jeg gjør nå, instinktivt, ukontrollert, ubalansert. Mye mat tidlig på dagen fordi middag og kveldsmat er usikre måltider forbundet med mye angst og uro i kroppen. Lite mat sent på dagen, fordi jeg er redd for konsekvensene av formiddagen og tar forhåndsregler for morgendagen. Aldri helt mett, men aldri helt sulten heller. Hadde jeg ikke skammet meg sånn, hadde jeg kanskje klart å si ifra, be om litt hjelp. Bli litt presset til å bryte disse rutinene som gjør at jeg ikke fungerer.

Det hjalp å skrive det. I morgen skal bli bedre. Men da må jeg begynne i dag. 

Det er plass til meg her

Nå innrømmer jeg det, sannheten er påtrengende: Jeg er spontan! Det er visst sånn jeg liker det, når ikke annet enn sjel og hjerte får styre. Derfor endte jeg plutselig på et fly på vei til Barcelona. Jeg trengte å se lys strømme gjennom takvinduer i eldgamle steinkirker, høre lyden av harpespillere i trange smug, kjenne duften av pizza og solkrem og saltvann, la munnen fylles med smaker av solmodne nektariner og sjokoladeis fra himmelen. Solen er sterk, jeg har skiftet sikkert tre ganger hver dag bare for å få kjenne hvordan det er å gå rundt i både shorts og kjole og skjørt og bikini. I dag lå jeg på stranda, hørte på lydbok og gravde fingrene ned i sanden. Det føltes som om jeg var den eneste i verden, med øynene lukket, vind som strøk meg over skuldrene og solskinn fra topp til tå. Det var så ubeskrivelig deilig. På veien dit hadde jeg kjøpt både en og to is, bare fordi jeg måtte smake om bringebærsorbeten kunne erstatte sjokoladefavoritten fra den lille, bortgjemte iskrembaren i det trange smuget like ved hotellet. Jeg er på ferie. Og jeg ER PÅ FERIE! Når følte jeg det sist?

Når jeg tenker tilbake på alle turene jeg har reist på, kan jeg ikke huske annet enn kalorier, sult, utmattelse, bikinitraumer, magekramper, frykt, bilder, alle de bildene hvor den fæle kroppen ble foreviget. Jeg var aldri der, alltid selvkritisk granskende i fortiden eller engstelig for fremtiden. Nå er jeg her, og gud som jeg er tilstede! Det hjelper at jeg er helt alene. Det er kanskje da jeg trives aller best, i mitt eget beskjedne selskap. Det er ikke så verst, det selskapet, når jeg er bare Thea. De siste tre dagene har jeg følt meg mer hel enn halv, mer frisk enn syk, mer levende enn død. Tenk om livet kunne være sånn heretterer og for alltid. Levende.

Selvfølgelig brukte jeg hele døgnet fra jeg bestilte turen og til jeg dro, på å planlegge, kjøpe inn, pakke. En hel pose med trygghet, i form av havregrøt i porsjonsposer, en pakke grønn te, rugknekkebrød, magerost på tube, åtte teskjeer linfrø, 30 mandler. Kvelden før avreise smurte jeg matpakke, kuttet grønnsaker og frukt, pakket alt i praktiske bokser og plastfolie, googlet “fettfri cottage cheese Spania” og fikk ikke sove for all planleggingen av hva jeg skulle spise, hvor, når, hvor jeg skulle løpe, hvor jeg kunne kjøpe trygg mat. Så kom jeg hit, og hotellrommet hadde heldigvis ingen vannkoker. Ingen te, med andre ord. Og derfor har jeg kunnet gå på stranda, titte i butikker, gå med ærbødige skritt inn i vakre kirker og kjøpe makroner uten å måtte på do hele tiden. Det er bare fire dager. Kan jeg ikke bare glemme burde og må og la alt annet, som ønsker og innfall, få bestemme? Fire dager er akkurat passe til å prøve på det. Og det har jeg gjort. 

Det har ikke vært kontroll og rutiner på noen ting, så jeg har hatt tilstedeværelse til å kjenne etter i stedet. Og kroppen og jeg har hatt fine dialoger. For første gang siden jeg kan huske, har jeg vært mett på ferie. Jeg er litt sulten, har magen rumlet. Hva med å gå de tre kilometerne til den store matbutikken og kjøpe litt kalkunskinke og tomat? Nei, jeg vil ha pizza, sånn som de jentene som går der borte har. Ok, skal vi se. Her selger de sånn ekte, tynn, italiensk pizza med tomat og pesto, er det greit? Mm! MMMMMMMMMMMmmmmm! Det var godt. Skal vi gå og se på de som danser der borte? Så enkelt, tenk at det kan være så enkelt. 

I går kveld, med brennende hud og saltvann i håret, gikk jeg en snarvei forbi Santa Maria del Mar. Bare det å gå snarveier, er nytt for meg. Hvorfor gå tvers over når du kan gå rundt, liksom! Sånn pleide det i hvert fall å være. Det er så mye å se, jeg har ikke tid til å sløse bort timene med å gå de lengste veiene nå. Dessuten har jeg andre ting å bruke energien min på enn å gå meningsløse skritt. Beina var slitne, og inne i kirken fikk de hvile. Ettermiddagssolen strømmet gjennom et av vinduene i taket og ned på en benk midt i den ellers dunkle kirken, lik en enslig lyskaster på en scene. Det var som om noe dro meg mot det. Jeg måtte sitte litt der. En mann solgte stearinlys ved inngangen, så jeg kjøpte et rødt et, gikk med målbevisste skritt mot lyset på benken. Kirken var full av mennesker, likevel satte jeg meg ned og lot lyset treffe meg, så synlig for alle der inne, lukket øynene og kjente på et nærvær til meg selv og til alt rundt meg. Så intenst og trist og vakkert at øynene fyltes med tårer som sakte rant nedover kinnene mine. Jeg smilte. Klemte hardt rundt lyset jeg holdt i hendene og ba til den som måtte lytte om at lyset skulle fortsette å strømme mot meg, inn i meg, gjennom meg, ut av meg. At det aldri måtte slukke igjen. Det ble stille rundt meg, en slags tyngde av trygghet og fred ga meg en hjertelig klem. Jeg tror ikke på noen eller noe spesielt, men det var plass til meg her likevel. Det var plass til meg i lyset. Øyeblikket ble blunket vekk, og jeg reiste meg og tente det røde lyset mitt blant alle de andre flakkende flammene på et bord like ved. På vei ut derfra, følte jeg meg annerledes, men på en god måte. Skrittene var mer selvsikre, blikket fast og smilet ekte. Jeg tror kanskje jeg ble noen centimeter lengre. 

En av de beste tingene med å reise alene, er friheten det gir deg. Fra alle de obligatoriske severdighetene og bildene som skal bekrefte at du har vært der. Jeg har vært i Barcelona før, og denne gangen har jeg bare sett det jeg har hatt lyst til eller tilfeldigvis gått forbi. Egentlig bare denne kirken, når jeg tenker etter. Og stranda, og borgen på Montjuïc, som jeg tok en liten løpetur til i morges, og markedet med all den fantastisk deilige frukten, der har jeg vært mange ganger. Ingen kan ta bilder av meg, takk og lov, så jeg kan være Thea in natura, uten sminke og med tre lag solkrem, med klær som er komfortable og får meg til å føle meg fin, selv om jeg ikke har gransket meg i noen speil, og mage som går inn og ut i takt med pusten min. Fordi jeg er helt alene blant så mange ukjente mennesker, tør jeg å sole meg på stranda, og ta en dukkert mens et eldre italiensk ektepar ser etter tingene mine. Jeg har spist mer is de siste to dagene enn de siste to årene, fordi jeg har hatt lyst på og latt meg få lov. Dessuten er det ingen her som kunne brydd seg mindre om at jeg spiser is. Alle andre gjør det også.

Med et blikk som er mer opptatt av å se utover og oppover enn å granske nedover og innover, ser jeg lysspill på murveggene og høythengende sko og møter blikket til en kjekk mann som smiler til meg idet han går forbi. Etter flere timer på stranda går jeg uvitende og fornøyd tilbake til hotellet, kjøper en flaske vann på veien, undrer på hvorfor kvinnen i kassa ser litt rart på meg og smiler brydd tilbake. Heisen på hotellet har speildekte vegger, og etter å ha vandret rundt i en time på vei hit, ser jeg inn i to brune øyne i et ansikt med mønstre av sandkorn. Sånn kan det gå, og det gikk bra det også! 

I morgen reiser jeg hjem. Jeg vil ikke legge meg helt enda. Vil bare være litt mer her, tilstede og solbrent og mett og avslappet. Hel. Det er plass til meg her. Jeg håper jeg klarer å ta med den følelsen tilbake, sammen med badedrakten jeg har kjøpt, og alle havregrøtposene jeg aldri fikk spist. Jeg tar plass, og det føles godt, for svingende! 

På vei ned

DCIM100GOPRO

Du har kommet så langt, ikke vær redd. Du kan lære å fly

på vei ned

Jeg har prøvd det. For to år siden. Alle grunnene til at jeg ville hoppe i fallskjerm, var grunner nok til ikke å gjøre det. Livet var så vanskelig, jeg ble likegyldig, til alt. Hele min eksistens. Det spilte ingen rolle. Jeg kunne like så godt hoppe, for det spilte ingen rolle om det gikk bra eller ikke. Det spilte ingen rolle. Jeg ville føle noe, om så bare frykt. Det føltes som en utvei, et fall mot noe eller mot ingen ting mer. Innerst inne ønsket jeg kanskje det siste.

Det er nok det skumleste jeg har gjort, og det minst skumle av alt. Høydeskrekken forsvant for hver meter flyet steg, oppover, oppover, til bakken under ikke lenger var bakken, bare farger og mønstre på en buet klode. Jeg var ikke redd. Ikke redd for å dø. Og jeg var ikke redd for høyden. Den ble tatt ut av dimensjoner. Det kunne like godt ha vært 25000 meter, eller 300. På bakken hadde jeg vært ambivalent, måtte signere på masse papirer, sånn i tilfelle dette ikke gikk bra. På vei inn i det minste flyet jeg noen gang hadde sett, rakk jeg å tenke at nå løfter jeg foten fra jorden, opp i dette. Kanskje jeg aldri treffer den igjen som et helt menneske. Alt som hendte på de 25 minuttene i flyet, før luka ble åpnet og jeg fikk beskjed om å klatre ut på den lille avsatsen under vingen, husker jeg ikke. I’ve got your back. Jeg hadde en Kevin på ryggen, og Kevin hadde en fallskjerm på ryggen sin. Kevin sa jeg skulle hoppe og lene meg bakover, få alt opp ned. He had my back. Så jeg gjorde det. Og det er det mektigste, mest absurde.

DCIM100GOPRO

Føttene mot himmelen, hodet mot jorden, motsatt av alt som gir mening. 

I fritt fall. Det var greit de første fire sekundene. Men alt eskalerte i et tempo jeg ikke hang med i. Alt rundt meg ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Isende luft presset mot meg, det var vanskelig å puste. Det var umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av is og trykk. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve, tenkte jeg. Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke. Sett meg ned. Bare ikke så fort. Det gikk så fort

så uendelig sakte. Det pågikk i omtrent et halvt minutt. Det føltes som et helt halvt år. Alt skjedde på en gang, til alt stoppet opp. Fallskjermen i ryggsekken ble løst ut. Plutselig var det helt stille. Fra å være så tung, og stadig tyngre, i rasende fart nedover, ble jeg vektløs. Med ett var det varmt. Jeg kjente sola mot ansiktet. Himmelen der oppe. Bakken der nede, langt der nede. Noen prikket meg på skulderen, sa jeg kunne ta av brillene og bare kjenne på følelsen av å leve, sveve over det hele. Fortsatt var jeg høyt oppe, i den samme luften, i den samme dressen. Men det føltes helt forskjellig. Ikke stopp, jeg vil mer. Vær så snill, kan jeg bare få være litt. La meg sveve litt her. 

DCIM100GOPRO

Bakken nærmet seg, selv om det føltes som om jeg sto stille. Det tok den tiden det må ta. Kanskje seks minutter, eller åtte. Vi styrte litt i sirkler, litt til høyre, litt til venstre, litt rundt og rundt. Jeg fikk styre selv også, selv om jeg ikke visste hvordan. Det gjorde ikke noe om det ble litt feil vei, for vi hadde fortsatt tid til å styre tilbake. Det hadde gått helt perfekt, men jeg hadde ikke landet enda. Det spilte en rolle, om dette gikk bra. Jeg ville det skulle gå bra. Jeg hadde overlevd fritt fall, og nå ville jeg kjenne bakken under føttene igjen. Føttene til Kevin traff bakken først, og så traff mine, helt mykt og naturlig, og vi begynte å løpe bortover, som vi hadde planlagt. Det gikk perfekt. Det kunne ikke ha gått bedre. Jeg landet som om jeg aldri hadde gjort annet, enda jeg aldri hadde gjort noe liknende. 

Jeg har prøvd det igjen. For et halvt år siden. Jeg er på vei ned nå. Jeg var på bakken, ambivalent og redd for å gjøre noe som enten ville gå bra, eller ikke. Helt sikkert ikke. Men det var ikke noe alternativ å bli der, i en verden uten følelser. Bare frykt og likegyldighet. Så jeg tok det steget, vekk fra den trygge grunnen under meg. Den “trygge” grunnen, som kunne rase sammen hvert øyeblikk. Kunne jeg falle lenger ned? Jeg reiste fra et liv som jeg ikke klarte å leve, og noen andre tok styringen en stund. Det gikk oppover, oppover, til jeg til slutt måtte klatre ut og stirre ned på noe så fjernt at det eneste jeg kunne gjøre var å kaste meg ut i det. Ute av dimensjoner. Opp ned på alt. Det føltes greit til å begynne med, til alt føltes for mye. I rasende fart mot noe jeg ikke visste hva var, eller hvor var. Denne gangen hadde jeg ingen Kevin på ryggen. Men jeg hadde andre rundt meg, som sa det skulle gå bra, som sa de forsto. Alt ble et kaos. Jeg var ikke forberedt på at det skulle føles så mye. Den var så høy, lyden av meg på vei nedover. Følelser presset på, det var vanskelig å puste. Umulig å se klart. Instinktivt trakk jeg pusten dypt, men lungene fyltes bare av uro og angst. Jeg så ikke lenger farger og mønstre på en buet klode, ned kunne vært opp. Nå klarer jeg ikke mer. Er det sånn det føles å leve? Så mye, konstant overveldende. Stopp, jeg vil ikke.

Det er ikke sånn det føles å leve. Det er sånn det føles å våkne til live. Å endres. 

Jeg har vært i fritt fall en stund. I et helt halvt år. Og det tok meg et halvt liv å sette meg på det flyet. Jeg har gjort det jeg er mest redd for, latt andre ta styringen, blitt fysisk sterkere. Hoppet ut av noe, på vei mot noe annet. Alle følelsene har kommet tilbake, alle på en gang. Det har vært et kaos, og det er fortsatt mye rot. Isende intenst. Vondt. Nå tror jeg fallskjermen er ute. Jeg nærmer meg ikke lenger bakken i rasende fart. Jeg kjenner sola mot ansiktet. Det er varmt. Jeg ser himmelen der oppe, bakken der nede. Jeg er i den samme luften, i den samme kroppen, men alt føles forskjellig. Vær så snill, kan jeg bare få være. Sveve litt her? 

La meg styre litt hit, litt dit. Litt rundt og rundt. Bakken nærmer seg, selv om det føles som om jeg står stille. Det er ikke meningen at jeg skal lande enda. Ikke så fort. Det tar den tiden det må ta. Mange spør meg hva jeg skal gjøre til høsten, hvor jeg skal bo, hva jeg vil, hvor jeg skal ende. Jeg vet ikke. Er det greit? Er det greit å ikke vite? Det er ikke meningen at jeg skal vite. Det er fortsatt langt ned, jeg har ikke landet enda. 30 sekunder fritt fall, åtte minutter sveving. Et halvt års fritt fall, hvor lang tid trenger jeg, seks måneder, ett år, to? Her oppe fra, ser jeg masse muligheter, men fortsatt er ingen så tydelige at jeg klarer å styre mot dem. Jeg vil det skal gå bra. Og jeg vet at om jeg skal lande nå, da kommer det ikke til å gå bra. Da må jeg kutte snorene som holder meg oppe, og bakken vil nærme seg for fort, og jeg vil ikke lande som et helt menneske. 

“The only reason for time is so that everything doesn’t happen at once” – Albert Einstein

Jeg føler mange ser ned på meg, enda jeg er her oppe. Alt ser bra ut, så nå må jeg gå videre. Men jeg kan ikke gå videre før jeg har bakken under føttene, myk og naturlig. Når jeg lander, vil jeg lande som om jeg aldri har gjort annet, enda jeg aldri har gjort noe liknende. Jeg trenger tid, alt kan ikke skje på en gang. Jeg kan lære å fly, på vei ned. Så la meg få lov til det. Kan noen prikke meg på skulderen og si det? Thea, det er greit. Bare kjenn på følelsen av å leve, sveve over det hele. Det er greit. Du har tid. 

Et palindrom mellom deg og meg

Tillit

Til

lit

Tillit

til

liT

tilliT

Har du noen gang tenkt på at tillit går begge veier? Tillit er et palindrom, mellom deg og meg. Tillit kan leses forlengs og baklengs, og det gir mening uansett. “Agnes i senga” er også et palindrom, men det er vel også det eneste det er. Tillit, derimot, er så mye mer. I følge min høyt elskede “Norsk etymologisk ordbok”, betyr palindrom “tilbakeløpende”. Vis tillit, og tillit blir vist deg. Uten tillit, ville samhandling mellom oss mennesker vært umulig. Tillit, eller mangel på det, gjennomsyrer og farger alt vi sier og gjør. Min tillit til denne ordboka for spesielt interesserte, dalte brått nå når jeg ser at tillit ikke er viet en setning på alle de 1920 sidene med ord og deres opprinnelse. Tikka masala, mariaflyfly (ja, i ett ord), kandaharbinding og tyrannosaurus rex er med, men tillit var ikke viktig nok. Tillit er jo det viktigste av alt! Da ser jeg det som min plikt å løfte frem verdens sterkeste ord. Et ultimat palindrom og et ordspill. 

Tillit, et palindrom om noe som faktisk skal gå begge veier. 

Hver morgen, når jeg står og koker havregrøten min, havner jeg i et stort dilemma. Jeg må alltid en tur på et visst avlukke om morgenen, som regel alltid omtrent på samme tid som at grøten nesten er ferdig. Ofte er det flere personer på kjøkkenet samtidig. Noen smører brød, noen drikker melk, noen leser avisen, noen bare står og våkner. Grøten min, nøye målt opp og kokt til perfeksjon, er viktig for meg. Den skal være akkurat sånn som den er hver morgen. Men hver morgen ser jeg meg nødt til å la den stå ubevoktet og putre i noen minutter. Jeg tegner mønster på toppen av den, setter vispen på en bestemt måte, lent inntil kanten akkurat der. Med ørene på stilk løper jeg opp i annen etasje, og hjertet hamrer så hardt, så fort, i brystet mitt, at jeg ser stjerner der jeg sitter. Om det knirker i gulvet eller noen åpner kjøleskapet, blir jeg helt fra meg, inni meg, selvfølgelig. Jeg får ikke blitt ferdig fort nok, løper ned igjen, sjekker mønsteret, sjekker vispen, sjekker om helmelka er like full og om smøret er like uåpnet. Min største frykt er at noen skal putte noe i grøten min. Det er utenfor min kontroll. Jeg legger skjebnen min i andres hender, i form av en grøtkjele. Jeg trosser frykten og viser tillit. Med en kjele havregrøt? Ja, med en kjele havregrøt. I min verden, spiseforstyrret sådan, er det en av de største tillitserklæringene en kan gi. 

Tillit handler om å stole på. Sette sin lit til andre. Jeg stoler egentlig ikke på noen andre enn meg selv. Egentlig stoler jeg ikke på meg selv en gang, når jeg tenker etter. Rettelse: Når jeg lager havregrøt, setter jeg min lit til alt annet og alle andre enn meg selv. Først stoler jeg på at en ernæringsfysiolog kan jobben sin og vet hvor mye energi kroppen min trenger. Så stoler jeg på havregrynsprodusenten, og at det ikke er noe urent mel i posen der. Så stoler jeg veldig på desilitermålet, men ikke nok til at det nøyer seg med det, jeg må stole på kjøkkenvekta etterpå. For å være på den sikre siden. Deretter stoler jeg på at melkeprodusenten har puttet lettmelk og ikke fløte i kartongen, og at desilitermålet er like bra til å måle melk som havregryn, men også der må kjøkkenvekta til pers. Så stoler jeg på at kanelbeholderen ikke inneholder for eksempel kajennepepper eller allehånde, det ville vært smålig, i hvert fall i så rause mengder som jeg bruker. Til slutt heller jeg oppi vann. Vannet i Norge er til å stole på, det stoler jeg på 100 prosent. Så koker jeg alt dette opp, og stoler på alle familiemedlemmene som potensielt kan gjøre grøten min til en energibombe mens jeg er på do, og så kan jeg spise. Det er mye tillit vist på fire minutter.

Men ingen tillit til meg selv. Jeg stoler mer på en ernæringsfysiolog enn min egen kropp. Jeg stoler mer på en rosa kjøkkenvekt fra Biltema enn mitt eget øyemål. Jeg stoler mer på kontrollerte gram og desiliter enn egen sult- og metthetsfølelse. Det er pussig. Ganske tragisk, i grunn. Jeg viser alt og alle så mye tillit, men den er ikke tilbakeløpende, slik den skal. Det blir et ufullstendig palindrom. Bare tillit til deg, tillit til vekta, tillit til tallet. Ikke mellom meg og deg, meg og kroppen. Tillit i og mellom mennesker er tillit på sitt beste. Fordi den kan bli gjengjeldt. Tillit med likeverd. Du kan prøve så mye du vil, men du får aldri noe mer ut av en kjøkkenvekt eller et desilitermål enn et tall. Ingen tillit å hente, så hvorfor gi og gi?

For å komme med enda et eksempel. Det siste halve året har jeg gått rundt med en aktivitetsmåler med pulsklokke. Aldri burde noen i sin rette forstand funnet på å selge meg en slik, men jeg fikk den med på kjøpet da jeg kjøpte ny telefon. Jeg tok den bare av hver gang den måtte lades. Den målte puls kontinuerlig, og via en app kunne jeg sjekke både gjennomsnittlig hvilepuls, hvor mange timer sammenhengende søvn jeg hadde hatt og hvor mange kilometer jeg hadde gått, eller løpt. Selv en sånn liten ting, uten synlig hjerne eller annet bevis på at den er smart, stolte jeg blint på. Jeg kunne løpe i en time, komme sliten og fornøyd til postkassa og titte på klokka. Den viste kanskje at gjennomsnittspulsen var 1 slag mindre per minutt enn ved forrige løpetur. Nå er formen dalende, tenkte jeg. Lapskaustrening. Nå har jeg ikke trent i det hele tatt. Jeg er så svak! Jeg er så dårlig trent! Søren heller, jeg må løpe mer! Enda jeg hadde sølesprut opp til nakken. Enda jeg hadde løpt akkurat samme runde som sist, brukt akkurat like lang tid, var akkurat like sliten. Jeg hadde tillit til den klokka. Men nå virker den ikke lenger, og jeg har sendt den til reparasjon. Jeg har ikke forvoldt den noen skade, men kanskje skjebnen spilte meg et puss og tenkte at jeg klarer meg mye bedre uten. Hjertet slår selv om pulsen ikke telles, og jeg sover selv om det ikke loggføres. Når jeg løper, blir jeg sliten, og jeg kan løpe så sakte eller fort jeg vil. Kroppen er tillitsvekkende. Pulsen min er min, ikke en klokke sin. Skrittene mine går jeg for meg selv, ikke for en teller. Jeg håper den ikke kan repareres, at jeg aldri får den igjen.

Jeg vil stole på meg selv. Tillit. Til meg og til andre. Jeg velger å tro at ingen sniker noe oppi grøten min fordi de har tillit til at jeg gjør så godt jeg kan. Spiser det jeg trenger. De viser meg mye tillit, nå som jeg tenker over det. Jeg har medlemskort på treningssenter, fem par løpesko og nok tomater og spinat til å leve som jeg gjorde før. Men de har tillit til at jeg velger riktig. Og jeg har tillit til dem, tydeligvis. Da var det bare meg igjen, da. Tillit. Jeg føler jeg gjør store fremskritt bare ved å skrive alt jeg skriver her. Dere er alle verdt min tillit. Tillit til andre mennesker, det er en stor forbedring. Det er kanskje ikke så rart, med så mye tørrtrening før frokost hver morgen. Tillit til meg selv, derimot. Tillit til kroppen.

Tillit. Bare litt og litt. Litt til.

Ro i rot

Du kommer hjem etter en lang dag. På kjøkkenet er oppvaskmaskinen full, oppvaskkummen full, søpla må tømmes. Kjøleskapet bugner av rester, lokket til rømmeboksen er borte, plasten rundt paprikaen er tilsølt av det hvite, fete. Det er ikke mindre en tre brød, halvspiste, halvtørre, i brødboksen. Lørdagsavisa ligger på bordet, ikke fra denne lørdagen, men den forrige. Blomsterbuketten du plukket en gang er bare stilker, duken har visne dryss og flekker over det hele. Kaffekjelen fylles med vann og stekeovnen skrus på. Du har en pizza i fryseren. Hvor er favorittkoppen? Den står i stua, sammen med dataen og tre bøker, et tomt DVD-cover, en skål det en gang var noe i. På vei opp trappa snubler du i hunden, river med deg håndkleet som hang til tørk på gelenderet. Sokkene er grå under, du føler for å vaske beina. Du var så sliten da du kom hjem, men det er umulig å slappe av. Ikke når alt bare er rot. 

Du kjenner følelsen? Man trenger ikke å ha støv på hjernen for å føle det sånn. Du hiver pizzaen i ovnen og rydder litt mens du venter. Det hjelper å rydde, det tar ikke så lang tid før rotet er ute av syne. Så kan du endelig sette deg ned. Lese den boka, se den filmen, skrive den mailen, spille den sangen, strikke den lua, ringe den venninna. Eller? 

Rotet er kanskje ute av syne, men ikke ute av sinn. Du finner ikke ro i rot. Ikke når det er i hodet.

Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting. For akkurat som det er vanskelig å sette seg ned når omgivelsene skriker etter orden, støvsuger og vaskeklut, er det vanskelig å sette seg ned når hodet er kaos. Ingen støvsuger når inn der. Tankene har hjemme-alene-fest, med volumet på så høyt at det gjaller i øregangene, diskolys og for mange gjester som stikker innom. Jeg prøver å lese. Setter meg i gyngestolen med tekoppen i fanget og en bok jeg virkelig gleder meg til å dykke inn i. Leser to ord, en setning, en side. Jeg kan lese, det lærte jeg da jeg var fem, men hva hjelper det? Det fester seg ikke. Reiser meg opp, går ut på kjøkkenet, spiser en gulrot. Prøver på nytt. Samme linje, om og om igjen. Klokka viser tre. Det er to timer til middag. Hva spiste jeg til lunsj? Spiste jeg mer enn jeg skulle? Mindre enn jeg skulle? Hånda finner telefonen, sjekker Instagram. Sjekker næringsinnholdet i søtpotet. Kjøpte jeg sei? Jeg løper ned i kjelleren, tenk om jeg ikke lukket fryserdøra ordentlig? Den er igjen. Selvfølgelig kjøpte jeg sei. Den kostet 14 kroner, den billigste i frysedisken. På Kiwi koster den mer, derfor kjøpte jeg den på Rema. 

For tredje gang setter jeg meg ned i gyngestolen. Husker ikke hvor jeg var, men det spiller ingen rolle. Kan like gjerne begynne på side 1 igjen. Den ene neglen min er litt lengre enn de andre. Opp på badet, klippe den. Overser speilet. Egentlig må jeg kanskje på do. Lårene lyser mot meg, jeg stirrer i taket. Brukte jeg 55 eller 56 minutter på løpeturen i dag? Jeg skulle ha holdt på en time. Jeg må kanskje gå en tur, for å gjøre opp. Kan ikke gå ut sånn som dette. Begynner å pirke på en skorpe på haka. Må tørke vekk blodet. Tok jeg på hunden på vei til badet? Og så tok jeg i ansiktet, pirket på en kvise. Alt må vaskes med antibakteriell Zalo. Vasker hendene oppe, løper ned, vasker hendene og ansiktet nede. Hunden må ut. Setter han i båndet. Vasker hendene igjen.

Er egentlig sulten, burde ha spist alt jeg skulle til lunsj. Jeg vet hvor dumt det er å være restriktiv. Jeg spiser en tomat. Klokka er ti over tre. Det er 1 time og 50 minutter til middag. Laksen tiner på kjøkkenbenken. Søtpoteten går i søpla, blomkål er mer fyll for mindre kalorier. Jeg knekker av en bit mørk sjokolade, putter den i munnen. Burde ikke spise den. Spytter den ut i vasken. Skyller ned. Det piper i telefonen. Kappahl sier det er medlemstilbud. I helgen prøvde jeg en badedrakt derfra. Har de den inne i nettbutikken? Blar nedover og nedover, må ta på alle disse tynne kroppene med bikini mens jeg scroller. Badedrakten er ikke på salg. Hvorfor skal jeg bruke penger på en badedrakt? Kroppen kan aldri vise seg i badedrakt uansett. Jeg er sulten, veldig sulten. Klokka er bare kvart over tre. Enda en kopp te. Jeg setter meg ned. Åpner boka. Lukker boka. Kanskje jeg skal spise sei og ikke laks. Laks er skummelt. Ned i kjelleren igjen, laksen inn i fryseren, seien ut. Den rekker aldri å tine før middag. Jeg skrur på stekeovnen og legger den i folie med sitron og krydder. Kaster emballasjen, må vaske hendene. Tenk om noen har spist opp blomkålen min. Den ligger der, i kjøleskapet. Jeg lukker kjøleskapet. Åpner det igjen. Jeg burde ha bestemt meg for hva jeg skal gjøre til høsten nå. Skal jeg reise, skal jeg flytte, skal jeg studere, skal jeg jobbe? En fornemmelse av vemmelse, over meg selv og dette meningsløse livet jeg lever. Spiser en skive kalkunskinke, sånn rett i munnen. Jeg er så sulten. Hoderegningen går for fullt, regner og regner.

Jeg burde spist alt jeg skulle til lunsj. Åpner kjøleskapet igjen, tar en mandel. Setter meg på trappa utenfor huset og prøver å bestemme meg for om jeg skal sove hjemme eller hos tante i natt. Det blir så mye styr. Tante har ikke havregryn, så da må jeg ta med det, og melken min, en gulrot og en pære. Ti mandler, fem til i kveld og fem til i morgen tidlig. Og treningstøy, så jeg kan gå innom treningssenteret på vei hjem igjen. Kanskje jeg burde vaske klær? Jeg løper opp på loftet og finner skittentøysdunken, rundt omkring i hele huset, samler opp en haug. Maskinen tar 1 time og 41 minutter. Da er klokka over fem innen den er ferdig. Da må jeg ta med vått treningstøy til tante. Skal jeg sove hjemme eller hos tante? Jeg kan bestemme meg senere. Kanskje jeg bare skal pakke en sekk og ta toget et sted, sove der, ta toget et nytt sted, sove der. Eller som hun i den boka, som bare går og går i villmarken, til hun finner seg selv. Det tør jeg aldri. Alene. Er det egentlig kalorier i all denne teen jeg drikker? Finner pakken i papirinnsamlinga. Det er så lite at jeg ikke trenger å tenke på det.

Men jeg tenker på det. Jeg tenker på alt dette hele tiden. Så mye tid. Jeg har all tid i verden. Likevel får jeg ikke gjort noen ting. 

Det er ikke så lett å forstå at jeg blir sliten av å gå hjemme en hel dag. Det er ikke så lett å forstå at jeg må fornye bøkene på bibliotekt tre ganger før jeg til slutt leverer dem, ulest. Det er ikke så lett å forstå at det ikke passer å komme i dag. Nei, jeg har ikke ringt tilbake enda. Det er ikke så lett å forstå at jeg kunne spise middag med dere i går, den samme maten som dere, men i dag må jeg spise sei og blomkål, klokka fem. Det er ikke så lett å forstå at alt det jeg skulle rydde i garasjen fortsatt er like rotete. Jeg har all tid i verden, men jeg har ikke fått gjort det. Det er bare rot, over alt, hele tiden. Jeg får ikke gjort noe med så mye rot. Ingen ro i rot. Rastløs, rotløs, urolig. 

Hva i all verden gjør jeg her?

Liggende på gresset, med blikket oppover, ser jeg mot tretopper som har strukket seg forbi meg. En gang kunne hendene mine plukke gåsunger av dem, henge påskepynt helt i toppen. I hagen der jeg vokste opp. Om sommeren var jeg mer ute enn inne. Netter under åpen himmel, på verandaen i sovepose. Rabarbra, så store at bladene ble paraplyer mot sommerens rensende regnskyll. Kopper med sukker, stilker sirlig skrelt og dyppet nedi. Fingre som ble klissete av alt det søte, mens det gikk herlige skjelvinger gjennom kroppen fordi det var så surt samtidig. Det fantes ikke timer, minutter og sekunder. Jeg var her. Det var bare nå eller etterpå. Etter en uke på hytta, veltet vi ut av bilen og kappløp til jordbærbedet for å sikre oss de største og beste. Om ettermiddagene kunne jeg ligge på magen og lete etter firkløver i gresset helt til sola forsvant bak husene og mamma ropte om kveldsmat. Ristet brød med honning og melk. En sommer, etter å ha spart ukepenger hele våren, kjøpte jeg et epletre som skulle være bare mitt. Det så stakkarslig ut blant de gamle frukttrærne, men fikk de største og beste eplene av dem alle. I hekken var det en sjørøverskute. Fire husker hang fra hver sin grein, en til hver av oss. Det var saft og jordbær og is til alle som ville ha. I hageslangen kunne vi vaske vekk jorden under føttene, løpe hylende gjennom vannsprederen. 

Det eldste epletreet hadde to hull i stammen. I det øverste hullet ble det hver vår bygget fuglereir. Når eggene var klekket og ungene ble større, raste reiret nedover av tyngden og endte ved det nederste hullet. Så gikk de ut, på terskelen til redet, på terskelen til livet utenfor, en etter en, tok sats og lærte å fly. 

Pappa klipper blomsterbuketter i plenen, kanskje uten å tenke over det. Smørblomster og forglemmegei, han lar dem stå. Kanskje uten å vite at jeg ser det. Det er bare blomster og trær, gress og busker, som gjør hagen levende nå. Hagen gror igjen, de fine stedene forsvinner i takt med minnene om dem. Der jeg ligger under treet, høres ikke annet enn vind og naboens gressklipper. Latteren stilnet for mange år siden. En etter en, har ungene i huset klatret ut, på terskelen mellom da og nå, tatt sats og lært å fly. Og her ligger jeg, alene under kirsebærtreet, og lurer på hva i all verden jeg gjør her. 

Det var ikke sånn det skulle bli å bli voksen. Kanskje ble jeg voksen for tidlig og for fort? Så fort at jeg ikke rakk å lære hvordan. Trærne har strukket seg forbi meg, alle har viktigere ting å gjøre. Livet mitt er på pause. Jeg er redd for å starte det. Så redd. Jeg vet ikke hvordan. Kanskje det er det som har vært problemet hele tiden. Jeg vet ikke hvordan, så jeg gjør det jeg kan, så jeg slipper å kjenne. Slipper å føle. Alle barna har blitt voksne, bortsett fra meg. Jeg vet ikke hvordan. Jeg vil ingen ting. Alle har strukket seg forbi meg. I dag har vært som i går som var som dagen før der. I morgen blir som i dag. Aldri nærmere noe annet. Det er sommerferie, men dagene er bare dager i livet mitt. De har ikke forstavelser. De er ikke mandager, skoledager, fredager, fridager, arbeidsdager, helligdager, late søndager. Jeg vet bare at jeg har løpt i dag, skal slappe av i morgen. Jeg skal snart spise middag, og så kveldsmat, og så skal jeg sove og spise frokost. Det er ingen ting jeg vil, fordi jeg tror ikke jeg klarer noe mer enn det her. Hva i all verden gjør jeg her? Hvor lenge skal jeg vente på å få tyngde nok i meg selv til å ha lyst til å ta sats? Prøve å fly