Sammenheten

Ikke alt kan være like dypt. Noen ganger må det være litt blomster, brød, bilpleie og babling. Sånn er livet, litt opp og ned, litt veloverveid og litt tilfeldig. Til tross for at det er torsdag, og jeg har fri, som vanlig, og jeg har treningsfri, som man jo må ha, og jeg er rastløs, som vanlig, har denne dagen vært ganske fin. Ikke minst produktiv! Jeg har spart masse penger, fått en enda større utgift, sitti baki en postbil på full fart over fartshumper, sykla på sykkel med speil og damekurv. Prøverom over hele kjøpesenteret har vært så heldige å få se min kropp på jakt etter badetøy. Adele har sunget “When we were young” minst 20 ganger (les:30), bilen har fått seg en tur. Før klokka ti hadde jeg både spist frokost, bakt snurrebrød, bakt marengsbunn og sukkerbrød og lagd bringebærmousse, vært i butikken, sila noen bløtlagte bønner, tatt opp og lagt tilbake, tatt opp og lagt tilbake, kjøttkaker fra fryseren, fordi jeg hadde så veldig lyst på det til middag, men så turte jeg ikke likevel.

Litt trappetrim ble det også tid til. Jeg tenker det er innafor, og ikke til å unngå, da badet er i andre etasje, kjøleskapet mitt i kjelleren, baking på gang i første og klesskap på loftet. Jeg fikk aldri bestemt meg for hva jeg skulle ha på meg, opp og ned, av og på, se i speil, alt en gang til, og enda en, og så ble det det samme som i går til slutt. Klokka ti var jeg allerede sliten av rastløsheten i kroppen, som drev meg til å gjøre alt dette for å glemme at jeg verken skulle løpe eller trene på senteret i dag, og jeg tror pappa var litt sliten av det også, der han prøvde å høre på P1 gjennom støyen av Thea i aksjon. Lukten av hjemmebakt brød, tofarget og fullt av havre.​ Pappa lurte på om det var rullekake jeg stekte i ovnen. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg vet litt mer om baking enn han. Man steker ikke en rullet rullekake, altså, bare, nei! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han tok seg en tur, kanskje like greit. Etterlot meg i rotet på kjøkkenet, i klesskapet og i hodet. Lunsj nærmet seg med stormskritt, det knøt seg i magen, det kriblet i magen. Baksten ble helt perfekt. Brødet skulle spises av meg, ikke bare bakes til andre. To skiver med snurremønster ble skåret, syltetøy og brunost på den ene, leverpostei på den andre. De fikk aldri turen innom en asjett, ingen lekker dandering. For å ikke rekke å ombestemme meg, måtte jeg bare spise det med en gang, før jeg fikk anledning til å kaste maten i gulvet og begynne å kutte salat i stedet. Det ble stående buffet, men jeg rakk det. Det smakte skikkelig godt, sånn at jeg måtte lukke øynen og la smaksløkene få fritt spillerom. 

Man kan trygt si at bakekunsten hadde høyere verdi enn fotografikunsten. En kvast rhododendron på siden der, trefjøl på trebord, tvilsom vinkel. Men ser du snurren? Den perfekte snurren? Jeg har bakt snurrebrød før, men aldri smakt på. En merkedag, på en helt vanlig torsdag.

Med brød i magen, nei, en verkende, rastløs, nå-kan-du-bare-spise-grønnsaker-resten-av-dagen-din-ekle-stygge-taper-klump i magen, hadde jeg en sjelden avtale jeg måtte nå. Bilen min får like mye stell som håret, altså bare det mest nødvendige. Bensin på tanken og litt selvvask i ny og ne. Både bror og far syns det er riktig så ille stelt. Som bursdagspresang hender det jeg får maskinvask til bilen, som et slags gavekort, av bror. Bilen tar seg av og til noen turer med pappa, bare for å sjekke at lufftrykket er i orden, og at alt går greit med bremsene. Menn viser omtanke på de mest forunderlige måter. Det hjelper ikke at jeg stryker bilen over dashen (les: dashbordet) hver gang den er flink og starter på kalde vinterdager, eller at jeg fyller vindusspylervæske selv. Det skal mer til for å la seg imponere.

Så her om dagen kom pappa med et visittkort med en timeavtale merket Clio. I dag, klokka to. Bilen min har air condition, men det virker ikke. Jeg bare åpner vinduene, jeg, og det blåser så fint. Nå burde jeg fylle på litt gass på den, så jeg kunne ha et fungerende ventilasjonsanlegg i sommer, syns pappa. Han hadde altså avtalt en time for meg og bilen min, på Toyota, selv om jeg har en Renault. Pappa er god kunde på Toyota. De spurte om jeg var den datteren med Clio’n nesten før jeg kom inn døra. Det kom til å koste litt. Mens de holdt på å finne ut akkurat hvor mye litt er, var jeg på heisaturen i postbilen og på bikinishopping, men det er en helt annen historie. De ringte og sa at bilen kunne hentes, og jeg tok telefonen, fordi man nesten må det når det gjelder så viktige ting som bilen sin. Det viste seg at regningen var skrevet med blanko og ikke gaffel. Noen rør inni der (les:under panseret) er ødelagt, så det lekker gass, og bilen må på merkeverksted (les:fryktelig dyrt). Da ble det med tanken, tenker jeg, for det har gått helt fint med full gjennomtrekk. Jeg skulle hilse til pappa. 

Nå bare babler jeg. Beklager. Jeg er egentlig ikke så interessert i bil. Jeg liker blomster. Så i kveldslyset gikk jeg ut i mamma sine tresko og tok bilder av både plantede og viltvoksende stemorsblomster. Mamma kaller det ugress, men ugress er, så vidt meg bekjent, ikke planter man opprinnelig må kjøpe for å få tak i. Stemorsblomster som har forvillet seg ut av blomsterbed og krukker, tatt den lange veien under gress og stein og stikker opp mellom steinhellene i bakhagen, er ikke ugress. De er underverker. Fotografikunsten er hakket bedre når jeg slipper å dandere brød samtidig. I morgen er det kanskje denne kaken som jeg holder på å bake som tar turen ut i hagen for å foreviges på en minnebrikke. Er det noe jeg kan, så er det å bake. Det må være lov å skryte litt, når man innehar slik en selvinnsikt som meg. Denne dama kan bake. Ikke så flink til å spise alt det bakte, men andre sier det smaker godt. Det ser bra ut. I dag kastet jeg meg over en oppskrift med masse som jeg aldri har gjort før. Så det klarer jeg sikkert, som Pippi sier. Kaken er ganske naken i kveld, under et lokk klemt inn mellom eplemos og gulrøtter på en hylle i kjøleskapet. Det er ufint å ta nakenbilder, så foreløpig får den være i fred. I morgen skal den pyntes og stelles med, så får dere kanskje se. Men først skal jeg sove, stå opp, kle på meg, sikkert det samme som i dag, gå til legen, betale 141 kroner for å veie meg, spise frokost og drikke en kopp te. Det var det!

Først og fremst må jeg takke for all den fantastiske responsen jeg fikk på innlegget mitt “Veiet og funnet frisk?”. Det har vært noen rare dager der jeg har følt meg veldig synlig og samtidig veldig alene. Følelser av stolthet og skam, glede og frykt, har danset swing i hodet mitt. Til tider har det gått helt rundt for meg, og det har tatt litt tid å finne tilbake til meg igjen. Om dere visste hvor mye kjærlighet, omtanke, forståelse, raushet og engasjement dere gir og deler, og hvor mye det betyr. Om dere visste hvor lett det er å si det og hvor vanskelig det er å ta imot. I en verden så full av kjærlighet, hvorfor er det så vanskelig å innlemme seg selv i den? All den godheten dere har vist meg, tenk hvor mye bedre vi kunne fått det, om vi viste oss selv så mye godhet som vi viser andre.

I kommentarfeltet mitt har det strømmet inn med historier, ros og støtte. Mennesker jeg kjente en gang, mennesker jeg aldri før har møtt, mennesker jeg kjenner godt. På et eller annet vis ble verden litt større og litt mindre på en gang. Det har vært tøft å ta innover seg omfanget av alle de som kjenner seg igjen, alle de som kjenner noen, en gang var der, er glad i noen eller er en av dem selv. På en måte blir jeg så inderlig stolt over alle sammen, fordi det betyr at de fortsatt er her. Kampen er ikke tapt, det vonde har ikke vunnet. Lidelser får et ansikt når man snakker om dem. Vi må snakke sammen. Det er det jeg sitter igjen med. Vi må snakke sammen. Det handler ikke bare om spiseforstyrrelser, det handler om psykisk helse.

Det er ikke karneval, la maskene falle. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det er ganske rart og fremmed. At jeg sier vi må snakke sammen. I 13 år var frasen “Vi må tåle hennes taushet” en gjenganger i mine journaler. Som niåring på BUP, med munnen lukket for de som forgjeves spurte og ville ha svar på hvorfor. Hvorfor er du så redd? Som 11-åring på barneavdelingen, med sonde i nesa og et uspist halvt knekkebrød med syltetøy. Hvorfor kan du ikke spise? Vi må tåle hennes taushet. Som 12-åring, inni klesskapet, under det rosa ullteppet, med gråten i halsen og sinte stemmer som kranglet om joikakakene, om de skulle veies med eller uten saus. Hvorfor ble det så vanskelig nå? Som 14-åring, på barneavdelingen igjen. Vil du egentlig bli frisk? Som 14-åring, på Veum, med ryggen til og strikketøyet i fanget. Hva tenker du? Vi må tåle hennes taushet. Som 16-åring, utslitt av alle sekserne på vitnemålet og den daglige kampen inni, pauseår fra skolen. Går det bra? Skuldre som hevet og senket seg. Som 19-åring, i mørket i skogen, alle var redde, noen lette. Du tenker ikke på å ta livet av deg?

Jeg lærte å snakke da jeg var ett, men begynte ikke å snakke før jeg var 22. Og det tok enda ett år før jeg snakket mer enn jeg tiet. 

Vi må ikke tåle min taushet. Vi må ikke tåle all denne tausheten. Vi må snakke sammen. 

Ordene har alltid vært der, i hodet mitt. Jeg har hatt alle svarene hele tiden. Innenfra har de bombardert meg, skreket til meg, grått, ledd av meg, kjeftet på meg. Lengtet etter å komme ut, fryktet å bli hørt. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville høre. Det handlet mye om at jeg ikke trodde du ville skjønne. Det handlet mest om at jeg ikke følte jeg var verdt din tid og omsorg. Noen ganger ville jeg ikke, noen ganger ville jeg, men klarte det ikke. Det handlet også om stahet, en god del trass. Ingen skulle få den gleden av å være den som fikk meg til å si noe. Noen ganger var det for sent, øyeblikket der jeg tenkte at nå kan jeg fortelle. Det kom for sent, og det var ingen der lenger. Når man begynner å være stille er det så vanskelig å slutte. Etter hvert som livet gikk videre mens jeg sto stille, var det mislykketheten som stoppet meg, skammen over alt jeg ikke fikk til.

Og så du som er så pen. Og så du som er så flink.

Jeg trodde at hvis jeg forsvant, ville du se meg, og om jeg snakket, ville du forsvinne. Min smerte var for vond til å dele, og jeg fortjente den. Jeg ville ikke påføre andre bekymringer og forpliktelser. Ingen andre ville forstå. Helt til jeg forstod at det eneste jeg ikke hadde prøvd, var å snakke om det. Alle hadde prøvd å hjelpe meg, men ingen ting hadde hjulpet. De hadde ikke gitt opp, de som spurte. De hadde ikke dratt, de som brydde seg. De ventet, ventet på svar sånn at vi kunne snakke sammen, ikke bare bli snakket til, bli snakket om. I alle disse årene hadde jeg sittet i mørket alene og forsøkt å pusle sammen biter av et liv uten å se farger, mønstre, mål, mestring. I det øyeblikket jeg åpnet munnen, åpnet døra, åpnet opp og slapp lyset og andre inn, åpenbarte alt seg. Det er mye lettere å pusle med lyset på. Og å pusle sammen med noen. 

Så nå snakker jeg. Og skriver. Det er mindre skummelt å skrive enn å si høyt. Lyden av stemmen min. Tenk om jeg ikke får sagt alt, at jeg ikke får sagt det jeg mener. Sagt er sagt, det kan ikke bli usagt igjen. Når jeg skriver, kan jeg tenke meg godt om, formulere setninger som gir mening og ord som beskriver. Om noe ikke blir riktig, er det bare å fjerne og prøve på nytt. Det spiller egentlig ingen rolle for meg om noen leser. Det er selve skrivingen som betyr noe, å få det ut. Men når nå noen leser, mange leser, så får skrivingen enda en funksjon. Snakking smitter. Jeg skriver for meg, men får oss til å snakke om det. Større enn det, blir det ikke.  

Kjære kroppen min. 

Når jeg ser på deg, ser jeg bare alt du ikke er. Når jeg leter, finner jeg bare feil. I speilet ser jeg noe jeg ikke kjenner igjen, noe jeg ikke kan forholde meg til. Med et litt oppgitt sukk, forstår jeg nå at ditt og mitt bilde av hva vi trives med, er ganske forskjellig. Fra naturens side er det fjernt fra virkeligheten at jeg skal se noe særlig annerledes ut enn dette. Jeg hater å være gledesdreper, men foreldrene mine er ikke akkurat sylfider. Vi er en slekt av sånn helt passe høye, eller lave, alt ettersom, mennesker, som har lettere for å være litt formfulle heller enn magre. Det har kostet ganske mye opp gjennom årene å kjempe mot disse genene. Nå er jeg lei, og sliten. Jeg er ikke en kropp, jeg er et menneske. Kroppens verdi måles ikke i hvordan den ser ut, men hva den kan gjøre. Vi har potensiale til å bli et radarpar, kroppen og jeg. Så, kjære kroppen min, nå skal jeg skrive litt om alt det jeg elsker ved deg. 

For å starte på topp, hodet. Sånn akkurat perfekt plassert anatomisk, like under pannen og like over nesen, har jeg to øyne. En gang for mange år siden, åpnet de seg for første gang og stirret inn i øynene til to lykkelige mennesker som kalte meg sin og elsket meg allerede før jeg de hadde sett meg. Hvis blikk kunne tale, ville de der og da ha ropt så høyt om kjærlighet at det kunne høres hele veien fra Fredrikstad sykehus og til Roma. 

Nesen midt i fjeset. Kanskje litt stor, og med en irriterende rød flekk på den ene siden, men hva ville mammas nybakte boller vært uten den! Når det regner ute, og bakken er varm, og alt det grønne dynkes i himmelske tårer, da lukter det så intenst friskt og levende av meitemark og våt hund og jord som farges mørkebrun, at jeg får lyst til å løpe ut og danse rundt i alle de herlige luktene. Og noen ganger gjør jeg det. 

En latterkrampe, et eventyr, et banneord, en sang. Et ord, en setning, en hel samtale iblant. Med munnen kommuniserer jeg med verden, Jeg blir både hørt og gjør meg forstått, Den kan synge ut en trestrøken c, med litt anstrengelser og en hel del fryktløshet, selvfølgelig. Eller smake forskjellen på en god og en dårlig vannmelon. Uten å bli trøtt, kan den snakke i timesvis. Jeg kan både hviske og rope høyt. Inni den har jeg også tenner, som er sterke nok til å kakke hakk i et marmorbord. For ikke å glemme all luften som pustes inn og pustes ut og sørger for at jeg aldri går tom. I speak English fluently, und auch ein bisschen Deutsch. På dager der ting er litt stille og uinspirert, kan jeg finne på å snakke høyt med meg selv, fordi jeg stiller så fine spørsmål og får så gode svar da. 

Skuldrene mine kan bære tungt. Både billedlig og rent fysisk. De er brede, akkurat som pappa og mamma sine, og de holder BH-stroppene oppe, hvilket er veldig praktisk. De har ofte blitt brukt til å heises opp og ned, i mangel på ord eller vilje til å si dem. Men først og fremst er skuldrene utgangspunktet for to armer som er både lange og sterke. Bittesmå hår dekker dem, som de dekker store deler av kroppen, for å holde meg varm. Uten de hårene ville jeg ha fryst ihjel, det tror jeg helt bestemt. Så jeg lar dem være der, for det ville vært rent fånyttes å fjerne noe som alltid vil tilbake, fordi det har en funksjon. Armene kan holde rundt og dytte vekk. De kan klappes over hodet i takt med Taylor Swifts popmusikk, eller henge henslengt og kult ned langs siden. Det mest fantastiske er vel kanskje at de kan gjøre flere ting på en gang. Det ville jeg aldri trodd, da jeg satt i bestefar sin røde bil og vettskremt rygget den pent inn mellom de små bjørketrærne ved siden av postkassestativet, fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få til å både gire og styre på en gang. Nå kan en hånd snurre på rattet, en annen bytte fra revers til første gir, mens føttene helt mirakuløst veksler mellom å trykke ned og løfte opp på pedalene. Alt uten at jeg tenker over det, opptatt som jeg er med å passe på å se både forover og bakover og til siden. 

Ytterst på fingrene mine, har jeg negler som er så rare og små at de ikke under noen omstendighet bør fremheves med neglelakk, også de arvet av mor og far. Hendene ser både furet og værbitte ut, og de sliter med dårlig blodsirkulasjon og eksem. Men, med hendene for hånden, kan jeg alltid vite hvor mange dager det er i september. Som om de var skapt for det, fyker de nå over tastaturet, vel uvitende om at de trykker på taster som former ord om deres funksjon. Med hendene kan jeg holde fast og slippe fri. Noen ganger knytter jeg dem hardt sammen i frustrasjon og redsel, men de kan også stryke forsiktig over et tårevått kinn eller klø lindrende på et myggstikk. Ved pianoet får de plutselig eget minne, og husker sanger jeg ikke har spilt på årevis. Om jeg vil, kan hendene mine formes til et drikkebeger og holde på iskaldt fjellvann fra en sildrende bekk, eller plukke de nyutsprungne prestekragene i veikanten. 

Så er det denne magen, da. Hva er det vel å like med den? Kanskje heller fascinasjon er innfallsvinkelen her. Ikke noe annet på kroppen min kan blåses opp så stort eller holdes inn så hardt, helt viljestyrt. Om magen kunne snakke, tror jeg den ville fremmet god pusteteknikk og gitt litt mer blaffen i denne krampaktige innholdingen. For over magen har jeg to lunger som fylles med all denne luften, og så lar jeg den ikke få plass. Det er egentlig ganske dårlig gjort. Om sommeren blir magen min så brun at den ser svart ut. Da er den litt lettere å like. Jeg liker også tanken på at den en gang kanskje skal være bopel for et helt nytt menneske. En gang, kanskje. 

Med rumpa i fokus, sier jeg bare takk og lov for at jeg har litt mer av den nå enn før. I motsetningen til fjorårets soggy bottom, som i et endeparti lacking in spirit, nedfor og hengende og ikke-eksisterende, er årets utgave helt normal. Det er praktisk. Uansett hvor jeg er, har jeg alltid noe å sitte på. Komforten er upåklagelig. Det er til og med nesten greit at tante kommenterer at rumpa mi er sprek i jeans. Nesten.

Hva annet pent kan man si om lårene, enn at de forbinder knærne med hoftene? Før jaktet jeg på tomrommet mellom dem, nå er de i skjønn forening på midten. De ser kvinnelige ut. Jeg får vel bare innfinne meg med det at for å være sterk, må jeg også godta at muskler tar plass. Jeg må ta litt plass, jeg er et menneske med min fulle rett til det. En gang på vei opp en takrenne i en ivrig utgave av sisten, slo jeg kneet ganske kraftig. Til minne om barndommens lek og latter har jeg et lekkert arr tvers over der. Kroppen min kan reparere seg selv, helt naturlig. Og uansett hvor vondt det gjør, så går det vonde over, og minnet om smerten blekner med tiden. Det er fint å tenke på. Det går over. 

Kjære legger, dere liker jeg skikkelig godt, også hvordan dere ser ut. Ikke minst er jeg imponert over hvor seige dere er, hvor mye dere holder ut. Til sammen danner både lår og knær og legger beina mine. Ikke lange, ikke slanke, men helt riktig proporsjonert, min høyde tatt i betraktning. Det ville sett veldig rart ut om overkroppen ikke stemte med underkroppen. Dessuten kan disse beina ta meg steder, både til fots, til sykkel, til vanns og i lufta, på et fly, riktignok. Jeg liker hvordan det ene beinet aldri har lært seg ordentlig å svømme, slik at det går opp og ned som en hund mens det andre tar flotte svømmetak. Det gjør meg unik, og det går ganske fort fremover på den måten også. En annen ting jeg vet jeg kan, men som jeg ikke tenker å prøve igjen med det første, er å legge beinet bak hodet. Jeg gjorde det en gang, hjemme alene, og så satt jeg fast. Rullet rundt innviklet i meg selv, lo, gråt og prompet ukontrollert om hverandre. Da jeg endelig kom løs, sverget jeg å aldri prøve igjen. Men jeg vet jeg kan, og det er en høyt elsket historie å fortelle. Noen ganger utelater jeg prompingen, for ordens skyld. 

Så var det føttene. Jeg er den stolte innehaver av to eksemplarer av den best konstruerte buen i verdenshistorien. Fotbuen er et mesterverk, bestående av tjueseks bein, trettitre ledd, tolv sener og atten muskler. På mine løpeturer, for hver gang foten treffer bakken når jeg løper, tåler fotbuen hele to ganger min kroppsvekt i belastning. Slike fakta er jo til å bli glad av. Slike føtter er til å bli glad i. Selv om neglene ikke kan kalles negler, og hælene er sprukne og jeg noen ganger må kjøpe sko i barneavdelingen. Med føttene lærte jeg kunsten å gå. Jeg kan danse om jeg vil, eller trampe i takt, eller sparke fotballer langt av sted. Hva er vel mer ilende forfriskende enn å stikke lilletåa uti havet for å kjenne på temperaturen enn tidlig maimorgen, eller grave føttene ned i sanda på stranden og la bølgene skylle dem rene?

For ikke å glemme alt det fantastiske som skjer inni kroppen og holder meg levende, tenkende, følende, kommuniserende. I bevegelse, i utvikling. Kroppen min er både vanntett og varmeregulerende, den tåler trykkforskjeller og vektløshet. Den kan til og med trosse høydeskrekk og kaste seg ut av fly 3000 meter over bakken. Jeg fornyer alle cellene mine hele tiden, tenk, det er jeg i stand til. Alt hva kroppen klarer. Og alt hva den har måttet tåle. Det står respekt av å være så trofast mot en eier som er både lite samarbeidsvillig, mishandlende og ignorerende. Hatende.

Tiden vil vise om jeg noen gang kan føle meg vel i kroppen min. Men jeg vet allerede at den er uerstattelig og dyrebar og fantastisk. Jeg setter pris på alt vi har fått til, tross alt, og ser frem til hva vi kan utrette sammen fremover. Jeg elsker ikke kroppen, men jeg begynner å like oss. Som i alle andre relasjoner, der jeg bryr meg mer om hvem de er enn hvordan de ser ut, bør det også gjelde for kropp-selv-relasjonen. Thea og kroppen, et radarpar. Vi går en lysende fremtid i møte, det føler jeg på meg. 

Kjærlig hilsen meg.
 

Etter å ha tenkt i en time nå, finner jeg fortsatt ikke noe godt eksempel på en sykdom der friskhet måles i vekt. Tenk så lett det hadde vært. Undersøkelser ville vært overflødige. På legekontorene ville det aldri vært kø, for man kunne sjekket seg selv hjemme, på vekta, før frokost. Er jeg syk, eller er jeg frisk? Vi får trå opp og se! Og så åpenbarer det seg, tallet som definerer deg, og livet går videre. 

I dag er det World Eating Disorders Action Day. Jeg tar affære med denne myten om at man blir veiet og funnet frisk. Jeg går til aksjon mot forestillingen om at undervekt er hovedsymptomet på spiseforstyrrelser. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det er fortsatt slik at flesteparten av de som er undervektige ikke har en spiseforstyrrelse, og at flesteparten av de som har en spiseforstyrrelse ikke er undervektige. Hvilket kaos! Hvem er syk og hvem er frisk? Undervekt kan være et symptom på mange sykdommer, og undervekt påvirker kroppen både fysisk og psykisk, spiseforstyrret eller ikke. Undervekt ved en spiseforstyrrelse betyr egentlig bare at man har to problemer, der man må behandle begge deler for at pasienten skal ha en mulighet for å bli frisk. Jeg tør å påstå at spiseforstyrrede som også er undervektige, møter større forståelse og blir tatt mer alvorlig enn de som er normalvektige eller overvektige. Fordi de fleste har et klart bilde av hvordan man skal se ut når man er syk. Og om man ikke passer inn i dette bildet, så er man ikke syk, eller ikke syk nok. For å være helt tydelig, dette er riv ruskende galt!

Her er to bilder av, ja, meg. To smilende ansikter, pike med perløredobb og det hele. Det er vel omtrent et år mellom disse to fangede øyeblikkene av liv. På det ene er jeg undervektig, på det andre er jeg normalvektig. På det ene er jeg innlagt, på det andre er jeg utskrevet. På det ene er jeg spiseforstyrret, på det andre er jeg spiseforstyrret. På det ene hater jeg kroppen min, på det andre hater jeg kroppen min. På det ene styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt, på det andre styres dagene mine av mat, trening, kropp og vekt. Ingen av bildene viser hva som skjer inni. Ingen av bildene forteller deg noe annet enn akkurat hvordan jeg ser ut akkurat der og da. Og hvordan jeg ser ut definerer ikke meg. At jeg ser godt ut, for å bruke en forhatt frase, betyr ikke at jeg har det bra. At kroppen min ser frisk ut, betyr ikke at jeg er frisk. 

I mitt lange liv som spiseforstyrret, har jeg møtt mange som deler min diagnose. Og der stopper stort sett likheten. En spiseforstyrrelse er en mestringsstrategi som blir en slags avhengighet. Noen drukner problemene sine i alkohol, noen ruser seg, noen skader seg selv, noen isolerer seg, mens vi spiseforstyrrede, vi lar følelsene våre styres, druknes og undertrykkes av mat, ikke mat, overspising, fasting, oppkast, trening, overtrening, regler, brutte regler, dårlig samvittighet, kroppsforakt, speilbilder, selvutvisking. Kontroll som tar kontrollen over oss. 

Vi prøver bare å overleve, som alle andre. Noen spiser for lite over for lang tid. Noen spiser for lite på dagen og for mye om kvelden. Noen spiser for lite hele uken og spiser for mye i helgene. Noen spiser for mye hele tiden. Noen spiser for lite og kaster opp alt. Noen spiser for mye og kaster opp alt. Noen løper hele dagen og spiser hele natten. Noen løper hele natten og spiser bare klokka åtte. Noen spiser bare kalde ting, noen spiser bare varme ting. Noen tar piller for å få alt til å gå tvers igjennom. Noen spiser bare grønnsaker. Noen spiser bare tyggis. Noen spiser litt av alt, hele tiden. Noen spiser bare “sunne” ting, noen spiser bare is. Noen spiser bare hvite ting. Noen spiser veldig sakte. Noen spiser veldig fort. Noen spiser bare røde ting. Noen spiser bare hver fredag. Noen spiser bare med kniv og gaffel. Noen spiser bare stående. Noen er redde for sulten. Noen er redde for å være mett. Noen drikker masse Pepsi Max. Noen drikker ingen ting. Noen er redde for brød. Noen er redde for eggeplommer. Noen spiser bare alene. Noen spiser bare sammen med andre. 

Noen er kvinner, noen er menn. Noen er barn, noen er voksne. Noen er mødre, noen er fedre. Noen er veldig sosiale, noen er isolerte. Noen jobber, noen studerer, noen er utenfor. Noen er passe, noen er tynne, noen er tykke. 

Mange overlever, noen dør.

Mange overlever, ingen lever. 

De fleste ser friske ut, de fleste er veldig, veldig syke. 

Kroppen min har det kjempebra i dag. Jeg mangler ingen ting, til og med jernlageret er fullt. Jeg er varm. Alle organer fungerer som de skal. Håret gror på hodet mitt. Musklene mine er sterke. Hjertet mitt slår akkurat passe fort. Jeg har blitt litt brun. Jeg har lår som møtes på midten og en rumpe det er godt å sitte på. Jeg ser ut som en kvinne. Jeg ser sterk ut, jeg ser frisk ut.

Hodet virker som det skal. Jeg kan huske ting, konsentrere meg. Jeg kan skrive. Jeg har spist frokost. Jeg skal spise lunsj. Jeg løp i går og skal slappe av i dag. Kroppen er i balanse, det kommer akurat passe inn, og det går akkurat passe ut. Følelsene mine kommer og går. Noen ganger gråter jeg. Noen ganger ler jeg. Følelser er overskuddsvare. Jeg har overskudd. Jeg føler. 

Om du så meg, ville du sett dette. Om du ikke visste bedre, ville du trodd at det går strålende. Du ville lurt på hva jeg jobber med? Ikke jobb? Hva jeg studerer? Studerer ikke? Hva jeg gjør? Er syk, ja, fortsatt. Jo takk, jeg vet jeg ser så godt ut. Tusen takk for det. Undervekten er behandlet, med suksess. Følelser jeg ikke har hatt overskudd til å føle på, føler jeg nå så mye av at jeg blir helt gal. Behov som har blitt undertrykt så lenge, våkner til live igjen. Det er nå kampen begynner. Nå som alt ser bra ut, og jeg føler meg forferdelig. Nå som alle tror at jeg er frisk, og jeg er like syk, inni. Det er nå det er kaos i hodet. Det er nå jeg er ambivalent. Det er nå jeg er redd. Redd for hvordan jeg vil takle livet, om det er noe liv igjen å takle. Redd for å leve, redd for å dø. Redd for å være normalvektig, redd for å gå ned i vekt, redd for å gå opp i vekt. Det er nå jeg føler smerte og glede og kjærlighet og sinne. Det er nå jeg husker ting som har vært og ser for meg hvordan ting kan bli. Jeg er veiet og funnet frisk. Men min psykiske helse kan ikke måles i fysisk tyngde. Så jeg prøver så godt jeg kan, leter etter mer hensiktsmessige mestringsstrategier. Det er det livet jeg nå er på vei tilbake til som jeg flyktet fra. Dagene mine styres fortsatt av spiseforstyrrelsen, men fordi jeg er fysisk sterkere, er jeg også psykisk sterkere til å kjempe imot.  

Jeg finner andre måter å overleve på så jeg får tid til å leve. 

Det var ingen andre hjemme. Det var ingen som skulle komme hjem på flere timer. Bikini. Tatt på så fort og dekket over like etter, med en morgenkåpe i grått. En gang må jo også denne kroppen få sol. Med armene fulle av nødvendigheter, en stol, en pute, en husnøkkel og en telefon, kilte gresset under bare føtter på vei bak i hagen. Da alt var plassert der jeg kunne nå det, lukket jeg øynene, tok av alt det grå som hadde tullet meg inn, satte meg ned og stengte verden ute med musikk. Det er rart å sitte sånn og kjenne varme stråler tegne omrisset av mage og lår og alt annet som jeg ikke orker, ikke klarer, å se. Forholde meg til. Det var helt greit. Jeg satt sånn en stund, med øynene trygt igjen og lot meg sole.

Plutselig var det noen der, en som var hjemom for å ha lunsjpause. Nøkkelen. Døra var låst. Hun skulle ha nøkkelen. Kroppen. Ikke usynlig lenger. Hun skulle bare ha nøkkelen, men alt gikk i stykker samtidig. Noen hadde sett alt som jeg ikke vil se. Jeg kunne ikke løpe, for morgenkåpa var flyttet bort på leting etter nøkkelen, og jeg kunne ikke reise meg uten. Som om jeg var på utstilling. Hun skulle på død og liv spise lunsjen på bordet der like ved stolen min. Øynene leste kanskje avisen, men det kjentes som de skannet, vurderte, ble fornøyd og godtet seg. I forskrekkelsen hadde jeg åpnet øynene og sett også, og behovet for å pakke inn alt sammen var det eneste jeg kunne tenke på. Pakke det inn og gjemme det bort og aldri la lyset treffe igjen. Så fort kan det snu, og med ett ble jeg et monstermnneske. Si ifra når du har dratt, snerret jeg. En dør ble smelt igjen bak et monster som gikk og gjemte seg. Alt hva andre må tåle. 

Det er ikke lett å være andre. Bare gå. Nei. Ikke ta på meg. Ikke rør meg. Ikke bry deg. La meg være. Jeg vil ikke. Kanskje blir jeg så desperat etter å få være bare meg i marerittet mitt at jeg sier noe sånt. Ofte blir det til at jeg ikke sier noe som helst, jeg bare tier eller går eller smeller i døra, fordi du ikke vil forstå uansett. Med sammenbitte tenner strømmer ordene på, men de kommer ikke ut. Inni meg sier jeg så mye at det nesten virker overflødig å skulle snakke. Snakker jeg, svarer du, og så må jeg si noe igjen. Å velge å snakke forplikter. Men det ville vært så mye enklere å være deg, om jeg sa noe. Du er ikke lett å lese, får jeg ofte høre. Fordi det er for lett å spille, speile, kontrollere, tie. Helt til jeg er alene, og alt det vonde får et ansikt og en stemme. Da er det ingen kontroll, bare følelser som slipper ut. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det gir ingen mening, når monstermennesket kommer. Noen ganger kan det være et litt for langt klapp på ryggen og kommentarer om hvor godt jeg ser ut, eller at noen hever øyenbryn over at jeg skal på trening. Mens andre ganger skjer det ingen ting spesielt, og så blir jeg sånn. Det er dødt. Øyne som ser ingen steder. Munnen frosset på vei nedover. Ansiktet viser ingen ting, og så flykter jeg, gjemmer meg. Et sted der ingen trenger se og jeg ikke trenger late som. Men det er ikke plass til andre der enn meg, meg og alle følelsene mine. Jeg er ikke et snilt menneske når andre utfordrer avstanden min. Det er ikke mange som kjenner til det onde i meg, bare de som ikke har noe annet valg enn å tåle det, fordi jeg er en datter eller en søster. Jeg kan ikke forklare det, og jeg kan ikke forsvare det. Når jeg forsvinner på den måten, later jeg som at de ikke finnes også. Det er vondt å ikke bekreftes, jeg vet det gjør vondt. Kanskje blir din smerte større enn den jeg stenger inne. Det er ikke meningen. Unnskyld for at jeg er. 

Om jeg ikke er hjemme når alt blir for mye, bygger det seg opp til jeg kommer dit og jeg kan tillate meg å rakne. Ironisk nok er det fordi jeg ikke vil belaste andre. Jeg må for guds skyld ikke være til bry. Så jeg fryser. Svarer ikke. Møter ikke blikk. Spiller levende død. Det kan ta dager før jeg kommuniserer igjen. Hensikten er å forsvinne, slik at ingen trenger bry seg. Men det fører bare til at alle bryr seg noe voldsomt. At andre får det vondt. Og i mørket bak øyelokkene, med følelsene mine, og noen som rister i meg og roper si noe da, se på meg, bare se på meg, så har jeg det også vondt. Jeg har det vondt og du har det vondt, alt fordi muren rundt meg er så høy og tykk at jeg ikke kan komme ut og du ikke kan komme inn.

Alt hva andre må tåle av meg. Jeg kan ikke unnskylde noe jeg ikke fortsår, men jeg kan si at jeg er veldig lei for at det blir sånn. Og takk for at du later som ingen ting når det etter hvert har gått over. Jeg er veldig lei av at det blir sånn. Og jeg øver meg på å snakke mer og tie mindre. Men i dag ble det sånn igjen. Og jeg lagde middag og du kom hjem fra jobb og jeg håpet stemmen ville komme tilbake og sette ord på litt ting og si unnskyld for at jeg behandler deg som dritt fordi du skulle spise lunsj i hagen og så kroppen min. Jeg skulle sagt at jeg har vanskelige dager og er redd. At det går ikke så bra som jeg later som. Men ordene stoppet, som de så ofte gjør, og vi spiste vår suppe i stillhet og venter på at det skal gå over. 

Jeg må si unnskyld, før jeg spises opp innvendig av frykt og dårlig samvittighet. Unnskyld for at du har måttet se meg, høre på meg, tenke på meg. Tanker om alle mennesker jeg kanskje har forvoldt skade, gjør meg helt fortvilet. Det var aldri ment for å skade andre enn meg selv. 

Noen ganger blir jeg så redd for hvordan jeg kan påvirke andre, at jeg velger å holde meg unna. Mennesker er så skjøre, mine ting blir så fort dine ting. Et blikk, et ord, en følelse, en handling, det skal så lite til før så mye kan ha skjedd. Ofte føler jeg at jeg burde bære rundt på et fareskilt, at jeg er skadelig for andre. Hold avstand! Jeg er ikke smittsom eller voldelig. Ikke lukter jeg vondt eller er allergifremkallende heller. Likevel burde andre passe seg for meg, og jeg må passe på alle andre. Som om mitt vesen kan frembringe mørket i hver en sjel jeg passerer. Spesielt blir jeg redd når jeg er sammen med jenter og gutter som er like gamle som jeg var da sykdommen tok over meg. Du må spise en skive til, kan jeg si til 11-åringen, mens jeg sitter og spiser en gulrot sirlig kuttet i like store biter. Nei takk, jeg har spist middag, forsikrer jeg, mens magen rumler og jeg slurper i meg nok en kopp te. Dobbeltkommunikasjon er ikke bare forvirrende og ubehagelig, det er farlig. Det handler ikke om det jeg sier, men det jeg gjør annerledes. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På den alderen er man så søkende. Man er liksom stor, men fortsatt liten. Kanskje ikke hun legger merke til det, tenker jeg, kanskje hun ikke skjønner. Men så kommer hun der med ullsokkene sine og spør om jeg er kald. Så står hun i trappen der jeg skulle snike meg ut og løpe, helt lydløst venter hun, og sier det hadde vært så fint om vi kunne se en film sammen i stedet. Jeg kan ikke ta ansvar for alle andre, men når ikke jeg kan ta ansvar for meg selv en gang, hvem skal ta ansvar for hvem da? Når forbildet svikter, hvem skal rette fokuset mot et bedre motiv? Ordene stokker seg i munnen min, jeg vet ikke hvordan jeg skal si at det går ikke, at jeg kan ikke. At jeg må. Men hun må ikke. Vær så snill, hun må ikke. 

Da jeg ble syk, fantes det ikke en gang et behandlingstilbud for så unge pasienter med spiseforstyrrelser. Det var ikke vanlig. Jeg var et barn med en voksensykdom. I dag er realiteten en annen, de syke blir syke så tidlig. Når jeg hører voksne som prater om slankekurer og daglige løpeturer og hvor fæl kroppen deres er foran andre, blir jeg så sint at jeg nesten banner dem opp i trynet. Og jeg banner ikke til vanlig! Småjenter som akkurat har fått seg Instagram, poster bilder av appelsinjuice og hashtagger med at det må være lov å kose seg litt. Jeg tenker at jeg må gjøre noe, men jeg aner ikke hva. Jeg får ikke gjort noe før jeg selv slutter å bidra til denne strømmen av usunne holdniner, tvangsmessige treningsrutiner, farliggjøring av mat og kroppsforakt. Jeg er en passiv bidragsyter, med mindre jeg aktivt gjør noe annet. 

Hvorfor skriver du i den hver gang du har spist? Hun er som en magnet på meg. Vil gjøre alt jeg gjør, akkurat som jeg gjør det. Permen som inneholder hele livet mitt, alt jeg har spist, alt jeg har følt, alt jeg har hatt trang til, alt jeg hater, jeg forter meg å lukke den før hun rekker å lese. Ikke noe spesielt, sier jeg, og tar med permen på soverommet og gjemmer den under madrassen. Hun kan aldri finne den. Når hun har med full matboks hjem fra skolen, slår hjertet mitt dobbelt så fort. Det knyter seg i brystet når hun også vil ha havregrøt til frokost. Hva har jeg gjort? Jeg har en sjette sans, jeg sanser spiseforstyrrelser. Jeg føler dem, lukter dem, ser dem. Den er veldig følsom, den sansen. Noen ganger ser jeg det jeg frykter skjer. Men hva om det skjedde? Jeg kunne ikke levd, om det skjedde.

Poteniselt er vi alle forbilder for noen. Hele tiden. Vi velger egne forbilder, men vi kan ikke velge andres. Jeg vil være et forbilde, så jeg må bytte ut mange av mine. Instagram fikk gjennomgå forleden dag, da jeg sluttet med både fit-ditt og healthy-datt og fylte feeden med bilder av løver i solnedgang, venner på kafè og Skam. I går hadde jeg for første gang på lenge en kveld der jeg kunne senke fareskiltet og bare ha det fint. Jeg spiste taco, så på Frost, lot melkerull smelte på tunga. Det er så lett å øve seg med sånne som ikke dømmer. Forbilder har ingen alder. Det er så ufarlig å trosse frykten når Elsa synger “La det gå” og fremtidens voksne lener seg inntil og man har på pysj og det regner ute og ingen ting i verden føles varmere. 

Mitt hår har aldri blitt farget, aldri blitt bleket, aldri blitt kuret og aldri blitt kreppet. Det har en gang blitt rettet, og ti ganger krøllet. Ellers lever det et ganske dødt liv. Det får prøvd seg gjennom et utvalg av shampoo og balsam, fordi jeg handler på tilbud, og ikke etter merke. Det stakkars håret må bli tørt helt av seg selv, for hårføneren jeg en gang fikk til jul av tante, ble aldri erstattet da den fant det for godt å takke for seg. Håret har blitt klippet, både mye og bare tuppene, takk. En gang, i en midtungdomsskolekrise, klippet jeg av mesteparten og klippet opp resten. Da måtte jeg investere i stylingskum fra Kiwi, og stå opp fem minutter tidligere om morgenen fordi håret mitt ikke likte så godt å være lagvis og kult. Nå om dagen blir det vasket annenhver dag, tørker seg i vinden og jeg avanserer av og til frisyren med en flette eller to. Søstrene mine, som forøvrig ikke har klippet andre enn hverandre og meg, står for klippingen når jeg en gang hvert jubelår får et innfall om hårforandringer. Til å være så vanskjøttet og nedprioritert, er håret mitt ganske topp. 

Som liten jente, var jeg hun som fikk sveiser som mamma likte godt. Av og til, som når vi var på ferie i Tyskland og syns det var stas å gå til frisøren i utlandet, oversatte mamma så fint at håret ble så kort at jeg en periode gikk under navnet Theo. På alle familebilder fra den tiden, er jeg hun med alt håret samlet i en sjarmerende fontene på toppen, gjerne med sløyfebånd rundt. Om ikke håret var kort, var det bob-aktig, og så tykt at man kunne dytte på det undenfra og møte skikkelig motstand. Jeg hadde ofte pannelugg, også den så tykk at den måtte klippes veldig ofte for ikke å blinde meg. Mine musefletter hadde omkrets som bestevenninnen min sin hestehale. Det ble fyktelig varmt om sommeren. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så, i 11-årsalderen ble det uår, og dårlig grobunn for hår. Jeg mistet hår i takt med kilo, og manken ble etterhvert litt puslete. Om ikke annet, så vokser håret mitt som gress, og det var fort tilbake til normalen. På den tiden var en av favorittsyslene til søstrene mine og meg å sitte i kø og flette rastafletter på hverandre, til stor beundring fra venninner. Vi syklet fra butikk til butikk på jakt etter små tynne gummistrikker, og endte til slutt på dyrebutikken med hestestrikker i alle regnbuens farger. Om ikke arbeidet med å flette alle flettene var nok, måtte de ut igjen, og da gikk vi rundt med hår så store som Karius og Baktus i ukesvis. 

Da jeg endelig ble stor nok til å bestemme selv, ville jeg ha langt hår. Og langt ble det. Du vet du har langt hår når du ikke får snudd deg i senga om natta fordi du ligger fast på håret. Eller når du må passe på å holde håret høyt oppe, helst i strikk, når du er på toalettet. Da håret begynte å blåse opp og sette seg fast over vinduet da jeg lukket bildøra, skjønte jeg at jeg måtte ta litt grep. Det vil visst aldri stoppe å gro av seg selv, og jeg hadde fått litt nok av min mangeårige trassperiode mot barndommens guttesveiser.

Med alt håret samlet i en strikk, etter en del snørr og tårer og tvil, ble det meste klippet av og sendt til Locks of Love, sånn at kreftsyke barn som hadde mistet håret kunne få parykker. 36 cm, tror jeg det var, og jeg fikk knapt samlet hodeprakten i en hestehale lenger. På løpeturene mine fikk jeg irriterte, røde partier i nakken, fordi hestehalen slo så hardt mot huden. Jeg elsket det korte håret, men hatet det kjedelige mellomstadiet mellom kort og langt, og trengte noen år med langt igjen. Tiden går, og håret har vært gjennom flere uttynningsperioder og perioder med gode forhold igjen. Til min store skuffelse vokser det ikke ut i flotte bølger eller korketrekkere.

Jeg liker håret mitt. Det har trygt å ha det å skjule meg bak. Jeg setter det sjelden opp, for jeg ser helst at det dekker over både ansikt, bryst og rygg. Nå om dagen er det mange dårlige hårdager, for det er så mye hår som var tapt og plutselig vil ut igjen. Hvis jeg mot formodning fikser en hestehale, så tar det bare ti minutter eller et lite vindkast før toppetasjen er like uarrangert som undersiden av en brennmanet. Til min store fortvilelse stikker det ut hår i alle lengder, det gjør meg gal. Ordnung muss sein! Hestehaler skal være stramme, fletter skal ikke ha utstikkere. De gangene jeg drister meg til en sånn dott der bak, føler jeg meg som en sau i regnvær, altså. Til å være en med så mye hår å øve på, er jeg latterlig dårlig på frisyrer. Jeg kan to fletter, og standard hestehale, og det nøyer seg med det, tenker jeg. 

Det hender ikke sjelden at folk kommenterer håret mitt. Lurer på hva som er trikset. Trikset med hva, tenker jeg, det er snakk om helt vanlig hår, liksom. Men jeg tror man kommer langt med litt mindre stress med det håret. Og litt mindre penger og tid brukt på å fikse det. Det er begrenset hvilken innsats man bør legge ned for å få liv i noe som er dødt. Nå vurderer jeg seriøst å bli kort igjen, men tenker jeg skal spare litt til, så jeg virkelig kan donere en del når jeg først skal klippe meg. Håret må være langt i sommer, så jeg kan huske og lene meg bakover og kjenne det subbe i grusen under der jeg svinger frem og tilbake. Til høsten, kjære hår, da blir det kortere tider!

NB! Dette innlegget inneholder ingen linker til sponsede produkter eller reklame for ditt og datt, for jeg sponses av ingen og sverger til naturens gang!

Gulvet føles kaldt mot ryggen. Fysiske lover holder meg nede. På gulvet, i mørket, blir vi ett, jeg og kroppen min. Underlaget definerer konturer av et menneske, noe utenfor meg bekrefter min eksistens. Jeg kjenner at jeg finnes. Det er noe helende ved å ligge sånn. Kroppen min er forbudt område, for andre og for meg selv. Jeg orker ikke ta på den, ingen andre får røre meg. Behovet for kontakt er borte. Der jeg snubler rundt, som en udefinerbar masse av følelser og celler, blir bakkekontakten et holdepunkt. Da får jeg skuldre, albuer, bakhode, hæler, sete. Kroppen føles tung mot parketten. Tårene kommer, og jeg lar de sildre nedover kinnet og gjøre ørene våte. Helt stille. Tenk om noen fant meg slik. Noen kunne funnet på å holde rundt meg. Tanken skremmer meg sånn at gråten stilner og jeg setter meg opp. Kroppen flyter utover igjen, snart vet jeg ikke lenger hvor jeg starter og hvor jeg ender. I speilet ser jeg noe, i hodet ser jeg noe annet. Omrisset på gulvet er det eneste jeg klarer å stole på. Lover og regler er trygge. Jeg trenger ikke klemmer av andre enn tyngdekraften. 

Det er vanskelig å føle det sånn i et samfunn der alle klemmer. Noen klemmer hardt, noen klemmer lenge. Noen klemmer hei, andre klemmer ha det. Noen klemmer holder fast, andre klemmer slipper fri. Klemming er ikke min greie. Det er mange år siden jeg bestemte meg for at jeg ikke trenger fysisk kontakt. Det var omtrent på den tiden da jeg sluttet å like meg selv. Jeg var kanskje ti. Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg som en byrde. Jeg ville ikke utsette andre for det ubehaget å måtte ta på meg. Belemre dem med meg. Et lite kameleonbarn, lagde ingen bølger, passet på å gå i ett og ikke syns. Ingen skulle ha noe å utsette på meg. Alt skulle være perfekt, så ville ingen ofre meg eller det jeg gjorde en tanke. Prosjektet ble altoppslukende. Jeg ville ikke lenger finnes. Bit for bit skulle jeg forsvinne, til alt som var igjen var tomrom. Og ingen skulle engang merke at jeg ble borte. Etterhvert var jeg redusert til en diagnose, alt som var igjen var et tomt skall. Ingen orket ta på meg, de var redde jeg skulle gå i stykker. Noen syns også jeg var ekkel. Og noen prøvde å klemme for å kjenne etter hva som var igjen, og da frøs jeg og de slapp og så prøvde de ikke mer. Jeg sluttet å være nær så tidlig at jeg føler meg ute av stand til det. Behovet har blitt undertrykt til det ikke lenger melder seg. 

Trodde jeg. Uansett hvor mye den delen av meg prøver å overbevise meg om at jeg er et slags supermenneske som kan leve på luft og uten kjærlighet, så sier andre at det ikke er sånn. Det kan føles sånn, men følelser er og blir følelser. Som alt annet ved meg, som døde og ble kaldt, kan også kjærlighet få liv og plass i meg igjen. Klemming reduserer stress, senker blodtrykket, klemming er sunt. Jeg liker vitenskap, og jeg liker sunne ting. Så jeg prøver å innlemme litt klemming i livet mitt igjen, på lik linje med fet fisk og karbohydrater og hviledager. Selv om jeg rammes av angst og bare vil løpe vekk, så prøver jeg. På gulvet, med tyngdekraften, lar jeg forsiktig armene holde rundt meg selv. Velkommen tilbake, Thea, der var du jo! Alle trenger bekreftelse, fra seg selv og andre. Det holder ikke med kropp mot gulv. Det må være menneske mot menneske. Når vi klemmer sier liksom kroppene at her er jeg og der er du og det går bra. Ikke alle klemmer skal kjenne etter hvor mange ribbein som stikker ut, ikke alle klemmer fordi de føler de må. Klemmer er et øyeblikk av kjærlighet, fanget i armer som holder rundt. Noen vil faktisk klemme meg. Noen ganger vil jeg faktisk klemme tilbake. 

Ironisk nok blir vi alle født nakne, som om kroppen er det mest naturlige mirakelet i verden. Det er før hjernen utvikles og roter til. Nydelige bollekinn og struttende babymager, idealet forandrer seg ettersom vi vokser opp. Kropp er ikke lenger kropp, og fokuset rettes mot hvordan den ser ut fremfor hva den får til. Og så kommer klær inn i bildet. Og så kommer sommeren. Og så kommer trangen til å bare gi opp. 

For noen uker siden var det veldig varmt. Det var sommertendenser i lufta, og duften av grill og solkrem kilte i nesa. Halleluja, nå kommer sommeren! Den ene bleke nordmann etter den andre tøt ut i gatene i solhungrige svermer. Ut i sola, opp i trærne, av med alle klærne! Jeg satt inne og leste værmeldingen med skrekk og gru. Vurderte muligheter for å flytte nordover for sesongen. Med normalkropp og regelmessig bra matinntak, kommer også normal kroppslig varmeproduksjon, og mine nyervervede 37 grader ble rent for mye. Luksusproblemet var et faktum, plutselig var frysepinnen jeg for varm. Heldigvis varte finværet bare en ukes tid. Men mai er mai, og med all sannsynlighet var dette bare en smakebit på det som ventet noen uker frem i tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klesskapet mitt fikk gjennomgå i vinter i en storm av fornuft og følelser. Kjoler jeg kjøpte i 7. klasse forsvant ned i sekker med t-skjorter som rakk meg til navelen og shorts som stoppet ved knærne. Jeg ble kanskje litt ivrig. Jeg hadde en sånn sjelden dag full av besluttsomhet og rasjonell tenking, og kunne ikke la muligheten til å endelig bli kvitt noen garderobedemoner gå fra meg. Haugen med “gi bort” vokste seg dobbelt så stor som haugen med “beholde”. Med iver sluttet jeg å prøve klærne, lot magefølelsen styre. Det var gamle plagg, nye plagg, både velbrukte og ting med merkelappen på. I mangel på bedre ting å gjøre i fjor sommer, brukte jeg en del tid og penger på å kjøpe klær. Det var så lettvint å shoppe da. Jeg var for liten, så alt var for stort. Jeg bare plukket det jeg syns var fint, tok den minste størrelsen og følte meg som en modell med klærne hengende og slengende rundt meg. Prøverommene var overflødige, ingen ting passet egentlig uansett. De søteste kjoler, blondetopper, fargesprakende shorts, alt var vidunderlig fint å se på og potensielt flatterende på min formløse kropp. Bankkortet gikk varmt der jeg kjøpte både to og tre like topper, i forskjellige farger, for jeg var så ubesluttsom at jeg ikke klarte velge. 

Problemet var bare det at jeg skammet meg sånn over Sommerkroppen2015 at jeg ikke kunne få meg til å bruke disse nyinnkjøpte plaggene. Her hadde jeg brukt all min tid og energi, ja, størstedelen av livet, på å reduseres til denne kroppen, og så skammet jeg meg mer over den og hatet den mer intenst enn noen gang. For ikke å snakke om at jeg var forferdelig kald hele tiden, så langbukser og ullgenser var det eneste fornuftige å ha på seg. Snakk om å kaste bort penger. Vel, det føyer seg vel bare inn i rekken over dårlige avgjørelser og ting jeg har kastet bort. Best å kvitte seg med det, både klærne og de negative følelsene knyttet til dem, før livet mitt sirkles ned til overlevelsesstadiet igjen. Den indre kritikeren blir visst aldri fornøyd uansett. Kanskje det er verdt å gi normalkroppen et forsøk? 

Etter at stormen hadde stilnet i klesskapet, følte jeg meg mange kilo lettere. Med høy selvinnsikt, fortet jeg meg å kjøre alt bort, før jeg rakk å se gjennom på nytt og ta tilbake ett og ett plagg i påvente og forventning om tynnere tider. Jeg kunne ikke gi meg selv den muligheten. Denne kroppslige endringen skal liksom være endelig, enda så vanskelig det er å akseptere. De få tingene jeg beholdt, passet mitt nye jeg. Plutselig befant jeg meg i enhver kvinnes drøm, med en tilnærmet tom sommergarderobe som bare ventet på å fylles på nytt. Men jeg er ikke enhver kvinne, og dette var et mareritt. 

Aldri føler jeg meg så fæl som avkledd i et flombelyst prøverom med speil på alle kanter. Når jeg ikke orker synet av meg selv i et privat avlukke, hvordan skal det gå når jeg må gå rundt i lette klær i all offentlighet? Kortbukser med shaping-effekt. Bikini med push-opp. Magetopper. Det er ingen ting ved meg jeg vil fremheve, pushe opp eller avdekke. Gi meg et telt, er du snill, eller evig vinter! Jeg savner tiden der jeg løp rundt på stranda i rød badedrakt og svømmebriller. Da lykken var en genser med aristokatter på, og rosa bukser med grønske på knærne. Jeg tror jeg skal streike mot sommeren i år. Eller at jeg må reise et sted og øve meg på å ha på shorts, et sted jeg ikke kjenner noen. Men før den tid må jeg klare å kjøpe noe jeg faktisk kan ha på meg. Etter å ha prøvd i noen uker nå, å shoppe, altså, har jeg endt opp med tre mørke, langermede kjoler og tre par ankelsokker. Det blir lekkert i 30 pluss! 

Når jeg tenker meg om, så tenker jeg veldig lite på hvordan andre ser ut. Spør meg om hva venninna mi, som jeg var sammen med i hele går, hadde på seg, og jeg har ikke peiling. Spør meg om hvordan jeg så ut, og jeg kan ramse opp i det uendelige. Jeg har valget mellom å lære meg å gi litt mer blaffen i meg selv, eller å bli tynn, kald og livløs igjen. Jeg tror litt mer blaffen vil være sunt for meg. 

I går brukte jeg tre timer på et innlegg som aldri fikk se dagens lys. Dette holder på å lide samme skjebne, perfeksjonismen kommer og tar meg. Så da bare gir jeg litt blaffen i den også, og publiserer likevel. 

Skal du ut? Ja, jeg skal løpe. Uhmph! Hevede øyenbryn, stramme lepper, Mamma liker ikke dette. Hun er fortsatt ikke overbevist om at min løping er en frisk ting. Det nytter ikke å si noe, så jeg bare smeller igjen døra og lar beina skape mest mulig avstand mellom meg og henne før jeg rekker å bli sint. Det var en gang, veldig mange ganger faktisk, da jeg løp fra meg selv. Hver dag litt lenger enn i går. Fortere, fortere. Det spilte ingen rolle om det regnet, om det var 24 minusgrader, om jeg ikke hadde spist på to dager eller om jeg hadde 40 i feber. Jeg måtte. Jeg løp for å brenne. Jeg løp for å få lov til spise en gulrot klokka tre. Jeg løp for å få lov til å dusje. Jeg løp for å føle noe, om så bare smerte. Ingen kunne ha stoppet meg, for jeg var drevet av krefter ingen kunne måle seg mot. 

Uansett hvor forferdelig det var, etter ti minutter sluttet det å gjøre vondt. Om jeg hadde følt meg tom for energi, kald og svak, ble jeg brått en løpemaskin. Kroppen hadde gitt opp å lete etter sukker i blodet, den hadde funnet en annen, utømmelig kilde å brenne fra. Meg selv. Muskler. Fettet var allerede oppbrent. Slik kunne jeg løpe i timevis. Bare meg, veien og pusten. Kulden slapp taket, sulten forsvant. Det var ikke plass til andre tanker enn her og nå, skal jeg trå der eller der. Når jeg løp, fikk jeg fri. Det var så deilig at jeg ikke orket å stoppe. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Det kunne ikke vare, den måten å leve, løpe, på. For jeg var ikke en utømmelig energikilde, det var nesten ikke noe igjen av meg. Resten av døgnet, når jeg ikke løp, hadde jeg knapt krefter til å snakke. Kroppen visste hver morgen at den måtte løpe. Så den løp. Og så skrudde den seg av. Etter to timer dundrende mot asfalten, klarte beina så vidt å ta meg inn i dusjen etterpå. Med vannet sildrende nedover ryggen, satt jeg sammenkrøket inni hjørnet og ventet på krefter til å åpne shampooflaska. Kroppen er fantastisk. Den kan tilpasse seg etter de mest umenneskelige forhold. Til det sier stopp. Jeg ble ikke lenger raskere og raskere, selv om jeg løp tre maraton i uka. Det er vanskelig å bygge seg opp når man brytes ned.

Hvor lenge det pågikk, husker jeg ikke. Hjernen har fortrengt en del fra den tiden. Det krever energi å huske ting. Men jeg husker at jeg en dag bestemte meg for å slutte. Jeg hadde løpt så langt så lenge, ingen kunne stoppe meg, trodde jeg. Men jeg kunne stoppe. Det er kraft i det å bestemme seg. Andre hadde prøvd, med regler og tvang, men jeg løp om natten, jeg løp på stedet, jeg snek meg ut med treningsklær under klærne og løp, jeg løp hver helg jeg hadde permisjon, da løp jeg så mye at jeg ikke rakk annet, bare fordi jeg hadde friheten. For jeg ville ikke slutte, jeg kunne ikke slutte. Ikke før jeg sluttet. Jeg har sluttet å løpe, sa jeg. Jeg tror ikke noen trodde på meg. Men jeg hadde det, sluttet. Og jeg begynte å spise litt mer enn ingen ting. Jeg var skrevet ut fra ett sted og ventet på et annet. Innleggelser hadde bare gjort meg sykere, men jeg hadde virkelig troen på den neste. Det er kraft i det å bestemme seg. Snupunktet mitt var avgjørende, fordi utgangspunktet mitt var et helt annet om snupunktet var nå. Man snur seg ikke i graven, selv om det er et uttrykk. 

I tre måneder løp jeg ikke. Ikke en meter. En meter hadde raskt blitt til en mil, og jeg hadde bestemt meg. Ingen løping. Lite ante jeg om hva tre måneder med hvile kunne gjøre for løpingen min. Tre måneder i nærmest stillstand, og jeg ga meg selv klarsignal og løp fortere enn noen gang. Frykten for at kroppen visnet bort i kalorier og kilo, viste seg å være riv ruskende gal. Når du trenger tre måneder med restitusjon, da har du virkelig vært i kjelleren. 

Jeg løper ikke for å få lov til å spise en gulrot klokka tre lenger. Jeg løper ikke for å brenne. Jeg løper ikke for å føle smerte. Jeg løper for livet, men ikke fra meg selv. Jeg løper fordi jeg elsker kroppen min når jeg løper, og hvert minutt jeg kan elske kroppen min, er minutter jeg må ta vare på. Jeg løper fordi jeg har utømmelige energikilder. Ikke fordi jeg brenner muskler, men fordi jeg spiser mat. Jeg løper fordi jeg elsker å høre lyden av føttene dundre mot bakken. Jeg løper fordi jeg føler jeg lever. Som en tiger, føler jeg meg når jeg løper, sterk, vakker, uovervinnelig. Det er vanskeligere å brytes ned når man bygges opp. Når jeg løper, er det fortsatt bare meg, veien og pusten. Når jeg løper tar jeg så mye plass jeg vil. Det er ikke plass til vonde tanker, hat og forakt. Det er bare plass til her og nå, samt en uendelig tankestrøm av ideer og sanger på hjernen og innsansing av den herlige naturen. Når jeg løper, får jeg fri. Det er så deilig at jeg ikke vil stoppe! 

Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse er en av det vanskeligste avhengighetene i verden å slutte med. Det er ikke som andre avhengigheter der du slutter med de og så blir frisk, selv om jeg vet det er mye vanskeligere enn det, altså. Men å slutte med en spiseforstyrrelse innebærer at du må fortsette å gjøre alle de tingene som potensielt er livsfarlige. Du kan ikke slutte å spise. Du kan ikke slutte å bevege deg. Du må gjøre alt du gjorde, bare i større eller mindre grad enn før. På min vei mot å bli frisk, må jeg ha rom for å spise både grønnsaksuppe og pizza. Både spinat og sjokolade. Jeg må kunne ligge i sofaen og se på TV, og jeg må kunne løpe en tur i lysløypa før lunsj. Jeg kan ikke slutte å leve, når jeg skal begynne å leve igjen.