tall på antall inn og antall ut og kan jeg sove godt i natt
Det telles
klemmer
telles hjerter
alvesprell og barnelatter
sekunder fylt med kjærlighet
tente lys i alle kroker
Jeg elsker julen, og i år skal jeg ta meg tid til det.
Kanskje blir bloggen litt nede for telling, men det er ikke jeg. Fordi det er så mye jeg vil gjøre akkurat nå. Så mange jeg vil glede og så mye jeg vil skape og så mange mennesker jeg vil holde rundt. Det tar faktisk ganske mye tid å leve livet mitt. Så for å gjøre mer av det som teller, må jeg gjøre mindre av alt som ikke burde telle, og noen ganger også mindre av ting som teller, men som kan vente litt, som dette.
Jeg teller og jeg teller, ting teller stadig mer og stadig går det opp. Det er en deilig følelse. Og ute er det stjerneklart, jeg ønsker meg mer av alt.
<3 En sang til fine kvelder: Vandrer på en sky, med Charlotte Qvale og Marte Wulff
Av en eller annen grunn, får jeg ikke sove i kveld. Ikke det at jeg har forsøkt. Klokka er kvart over ett, og jeg har nettopp satt meg ned i sofaen med dataen på fanget. I dag har vært en travel dag, og etter jobb, trening og kakebakebesøk, kom jeg hjem i 23-tiden og begynte rett og slett å gjøre rent. Vi snakker typ full vask av bad, og både tørr- og våtmopping av alt annet. Michael Bublé har julekonsert på TV, og jeg henger etter med adventslysene mine og må sitte oppe i hvert fall til de har brent ned forbi 8-tallet.
Det ble litt tomt etter all vaskingen, selv søpla forsvant ut. Og da kjente jeg at det hadde vært fint å snakke litt med noen, om alt og ingenting, og så logget jeg inn her og… Ja…
Til tross for en travel dag, så har det vært en bra dag. Desember er kanskje den koseligste måneden å jobbe i barneskolen, og i dag har vi knapt gjort vanlige skoleting, bare juleting. I tillegg har vi en greie på lærerværelset, der vi har trukket en hemmelig “nissevenn” i desember, og skal gjøre nissepek og nissegleder. Etter en litt dårlig start, har jeg endelig fått masse ideer, og min nissevenn kan vente seg både knask og knep. Min barnslige side blir bare mer og mer fremtredende, og hele dette julealvprosjektet er også en stor kilde til humor i egen hverdag. Jeg kjenner jeg allerede gleder meg til morgendagens oppsett, det kan bli litt makabert, men på en julete måte.
Åh, nå synger han duett med Céline Dion, Happy Xmas (War is over), en liten kunstpause bare.
Fra vill til gull, det ble dagens (nattens) overskrift. Jeg har nemlig et gullkorn å komme med. Alle disse barna jeg er sammen med hver dag, de er alt mellom himmel og jord. Noen ganger kommer jeg hjem så sliten i hodet at jeg må sove middagslur, for eksempel i går. Men i dag, til tross for øving til juleforestilling, limpistol- og perlestrykehelvete, tre gutter som hadde dyppet ansiktet i et gjørmehull og et stykk vil-ikke-vil-ikke-vil-ikke-situasjon, var hjertet varmt og smilet bredt på vei derfra. Det er virkelig et selvtillitsboost å jobbe med barn, for de får selv en skamfull 24-årig kvinne på 157,5 cm til å føle seg som den høyeste, mest voksne superkvinne på denne jord. Du må være minst 30, kan de si. Eller, Har du ikke barn? Er du ikke gift? De blir imponert over hvor fint jeg stryker perler og at jeg klarer å klippe akkurat på linja. Det skal ikke så mye til, med andre ord. Og de liker meg, og jeg liker dem, enda så mange ganger jeg må telle baklengs fra 10 i løpet av en dag.
Etter å ha løpt om kapp til garderoben med en gutt som ikke ville inn etter friminuttet (å rope Førstemann funker ALLTID), etter ganske mange nei, du er dum, jeg vil ikke, du er dum, etter ganske mange forsøk på overbevisninger om at resten av klassen ikke ville klare å synge sangen uten ham, og akkurat like mange protester, etter ganske mange klypinger i armen og spark i gulvet (fra hans side, altså, hallo!), så glapp det ut av den lille gutten: “Du bare må bli mamma, fordi du er så god”.
Takk. Fra vill til gull.
Nå begynner jeg å bli trøtt, lysene er gitt opp for lengst, og dessverre har jeg ikke et eneste bilde som passer til denne krumelurete teksten. Siden klokken er over midnatt, har jeg til og med spist opp dagens sjokoladekalender. Det blir nedtur i morgen tidlig. Uff. Det er best å legge seg når man burde legge seg.
Så da sier jeg natta og god morgen til deg og håper du sover godt og får en fin dag.
Kanskje en lys og en mørk, en glad og en trist, en trygg og en redd, en vellykket og en mislykket, en sterk og en svak, en frisk og en syk.
Forrige tirsdag holdt jeg et foredrag om spiseforstyrrelser og psykisk helse ved min tidligere folkehøyskole. Et svært personlig foredrag, et utleverende og åpent et. Det vanskeligste var ikke å stå foran så mange ukjente mennesker og snakke, men å stå foran de få menneskene der som en gang kjente meg og fortelle at de tok feil.
Mitt år på folkehøyskole var kanskje det vanskeligste året i mitt liv. For bak Thea som var så flink, Thea som var så ordentlig, Thea som aldri bannet og aldri var sint, Thea som spilte roller, Thea som sang på scenen, Thea som gjorde pull ups i dørkarmer og løp turer i skogen, Thea som spiste frokost, lunsj, middag og kveldsmat, Thea som smilte og Thea som var sosial, var jeg. Og jeg hadde det egentlig ganske jævlig. Jeg pleide å sitte nedi kjelleren på internatet, i mørket innerst i et lite brukt rom, og stille, stille la innsiden min få komme ut ned i en pute jeg klemte hardt over ansiktet.
Mitt sanne jeg, bak alle jeg-ene som er jeg. For jeg er alt det der, jeg var alt det der, men inni meg er jeg ikke det, inni meg var jeg ikke det.
Finn Skårderud sa en gang at: “Vi må ikke forveksle prestasjon med selvfølelse. Du har det vel bra, du som er så flink/pen. Ja, men noen prøver å være flinke fordi de ikke har det så bra. Prestasjon kompenserer for selvfølelsen”. Jeg prøver å fremstå som et vellykket menneske fordi jeg innerst inne har mislyktes i alt. Min verdi måles i hva jeg gjør, ikke hvem jeg er. I meg selv er jeg aldri nok, derfor må jeg være så mye.
“Jeg følte jeg kjente deg”. Det var det første jeg fikk høre da jeg var ferdig med å snakke og applausen stilnet. Det traff meg. Det hadde truffet dem også. For om mitt ytre kunne bære på så mange løgner og skjulte sannheter, hvem er alle disse menneskene vi kjenner? Hvem er du bak alle du-ene som er du?
Det å leve mot sin innside, er slitsomt. Det krever fokus og energi, det gir fravær av tilstedeværelse og spontanitet. Hvem du skal være, avhenger av hvem du er sammen med, hva de vet og hva de forventer. Du klistrer på deg et uttrykk og sier ting som passer seg. Og tankene spinner, du er i beredskapsmodus, du må ikke gjøre noe feil. Noen ganger blir jeg så opphengt i min fremtoning at jeg kan sitte og tenke i ti minutter på den perfekte setningen å skyte inn i samtalen, før jeg innser at det er for sent å si det nå, og starter arbeidet med å formulere en ny. Noen ganger blir jeg så sliten av å være rundt mennesker og late som, at jeg lengter til å låse meg inn hjemme, vaske vekk sminken, slippe ut magen og ligge i en krøll med dobbelthake og hullete pysjbukse og le litt til Nytt på Nytt.
“Du virker som et annet menneske”. Det sa de også til meg forrige tirsdag. Jeg virker vel kanskje mer som et menneske. Jeg føler meg mer som et menneske, et helt menneske. Den de kjente var ikke meg, det er dette som er meg. Mitt nye, transparante liv er mer levende. Vissheten om hva alle nå vet, frigjør meg fra maskene og gjør at jeg både kan smile helhjertet, snakke fritt, se mer, føle mer, elske mer, dele mer. Le mer, ikke minst det.
Jeg var ganske høy på meg selv da jeg kjørte hjemover. For, for å være helt ærlig, så var jeg både stolt og fornøyd over hva jeg hadde prestert. Stemmen min hadde ikke bare vært sterk og trygg, det jeg sa gjorde en forskjell. Ikke minst for meg. Kanskje det er dette jeg vil gjøre? Bruke min stemme, mine ord, min erfaring og min innsikt til å opplyse, avdekke og hjelpe. Det føltes riktig, og det føltes viktig, og det er ikke ofte jeg gjør noe som både føles riktig og viktig samtidig.
Det finnes alltid to sider av samme sak
Innsiden
Utsiden
Til sammen er de deg. Hele deg. Og hele mennesker er ekte mennesker. Og ekte mennesker blir aldri feil.
Oopsi, Tea, sånn kan det gå når “visse folk” lar dataen stå med bloggdomenet på. Elves rule!
Jeg er en Elf on the Shelf. For to år siden ble jeg revet vekk fra mitt trygge hjem, en julebutikk i Santa Fe, og tatt med hit til kalde Norge. Siden har jeg ligget pent pakket inn i esken min, i en bod et eller annet sted. Først i en knøttliten by kalt … , jeg måtte spørre en annen alv om det, og han sa bare Ask-him og pekte på broren, og så gjorde jeg det og ble ikke noe klokere før vi flyttet hit vi bor nå, i Musen-Muisen-tungekrøll-jeg gir opp.
Hadde jeg visst at livet skulle bli så kjedelig, hadde jeg aldri, aldri gått med på å bli kjøpt av dette kvinnemennesket. Thea, heter hun. Eller, The A, som jeg begynte å si, og da ble hun snurt og mente at jeg ertet, så nå kaller jeg henne bare Tea, som i te, ganske dekkende. Jeg burde nok heller ha rømt med naboalven, Little S Nicholassy, for han var i grunn ganske trivelig. Men nå er jeg her, og støvet er børstet vekk for lengst, for jeg har fått oppdrag fra selveste Julenissen.
Her i Norge er det visst sjokoladekalender som gjelder for barna før jul. Ikke rart de blir spinnville. Og fysj, som de smaker, de sjokoladene. Jeg prøvde meg på en en kveld Tea ikke så, tror det var luke 7, og den smakte ikke bra. Ikke si noe om det til henne, da, for hun gleder seg sånn til den sjokoladebiten hver morgen og kommer til å bli gigasjokka når luka er tom.
I mitt hjemland, det store Amerika, er det en hel business med oss alver. “Flue på veggen”, står det i arbeidsbeskrivelsen, og vi mangler bare vingene. Vi dukker opp i de millioner av hjem rundt Thanksgiving, og fordufter på magisk vis (yeah, right!) på selveste julekvelden. Ikke bare er vi søte, og litt creepy, vi passer på og følger med på barna og rapporter tilbake til nissen hvorvidt de har vært snille eller slemme. Og slik holder nissen oversikt på sin lange julegaveliste over hvem som skal få kull og hvem som skal få gaver. For du trodde vel ikke han kunne fikse alt det alene, så gammel som han er! Dessuten har Rudolf pappaperm, og de andre reinsdyrene er mer opptatt av å spille i diverse julefilmer enn å farte rundt med Nissen på slep hele desember. Vi gjør all jobben, og så får Nissen all creds, det er skikkelig dårlig alvebusiness.
Vel, jeg har fått en litt annen oppgave i år. Jeg skal nemlig passe på og følge med på en voksen denne gangen, nærmere bestemt Tea, så det er best hun er snill og grei mot seg selv (og andre, selvfølgelig). I tillegg lager jeg mye oppstyr, rot og fanteri. Faktisk går det ikke en dag uten at det er noe hun må rydde opp eller vaske bort eller reparere, og da ligger jeg borti en krok og fniser livet av meg og funderer på hvordan jeg skal lage enda mer krøll i morgen.
Men hun kan jo ikke annet enn å smile litt. Og bli enda mer barnslig enn hun allerede er, og det skal litt til, for hun er allerede så barnslig at hun sover med en liten kanin i armkroken om natta og smugtitter på Jul på Månetoppen hver desember.
Jeg elsker deig, pleide jeg å si <3 Men ikke nå lenger. I dag har jeg liggi langflat med skikkelig mageknip, etter å ha spist en hel kilo pepperkakedeig før Tea sto opp. Hun fikk faktisk så vondt av meg med vondt i magen at hun ikke kjeftet mer enn pittelitt, og så hadde hun en annen boks på lur, som jeg egentlig er ganske glad jeg ikke fant.
Uansett. Jeg titter bare innom, for det er det jeg gjør, Holly Jolly, med det mest urovekkende lure blikket jeg kan prestere, og tipser om at alle påfunn dokumenteres og publiseres på Instagram (theawolff4).
Vær snill og grei og ikke spis en kilo deig, det er mitt tips til deg!
I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var
Fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Du kan gå mange mil
Om du veit ka du vil
Men kor høyrer du til”
– “Selmas sang” av og med Eva Weel Skram. Ligg ned på gulvet, lukk øynene og bare lytt og føl litt
For en uke dette har vært. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært optimistisk. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært trygg. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært modig. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært åpen. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært tilstede. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært sosial. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært morsom. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært spontan. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har hatt hjertebank. Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært energisk.
Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har vært stolt! Så stolt!
Jeg har ikke vært som jeg pleier, jeg har følt kjærlighet, følt glede, følt at jeg kan.
“Så godt du ser ut!”, pleier folk å si til meg. “Du virker som et annet menneske!”, sa en på tirsdag. Takk, uendelig takk. Det er det jeg føler meg som også, et helt annet menneske. Et helt menneske. Ikke fordi jeg er en annen, men fordi jeg er meg selv. Hele meg. “Are you happy or are you sad? YES!” Uten masker og roller og hemmeligheter. Naken og ekte. Meg.
En uendelig rekke ut-av-meg-selv-opplevelser, det var det jeg beskrev det som da jeg snakket med storesøsteren min i morges. – Nei, Thea, sa hun. Det er helt motsatt, en uendelig rekke inn-i-deg-selv-opplevelser.
Inn i meg selv igjen.
For å si det som bare Rob Bell kan si det:
“It’s really important for me to stay focused now, because of what’s going on…
Oh! What’s going on?
My life!”
Dette er livet mitt, faktisk. Og selv om årene jeg har brukt på å være en annen er flere enn årene jeg har brukt på å være meg selv, så er jeg fortsatt her. Og hver dag som kommer har jeg et valg om å arbeide for å endre den statistikken.
Så det skal jeg gjøre.
Jeg kan gå mange mil, om jeg veit hva jeg vil. For jeg hører til.
være kreativ. Ta bilder i skumringen, ha julekortverksted på stuegulvet med papir, perler, knapper og glitter i skjønn forening, strikke ferdig nok en genser (forhåpentligvis til meg selv denne gangen), bake julekalender. Sistnevnte høres kanskje noe spesielt ut, men det er undervurdert hvor koselig det kan være og hvor godt det kan smake med et pent pyntet hjerte til frokoststunden de 24 første dagene i desember, og det er innenfor min dumme grense for hva som kan gjøres uten angst og dårlig samvittighet.
Det nærmer seg den tiden av året der alle ting får forstavelsen jule-, og med det blir alt så mye koseligere og varmere. Noe til felles som gjør det unikt. Julenøtter, julekaker, julete, jule-tv, juleblomster, julelys, julemorgen, julekveld. Tradisjon tro venter jeg med slikt til helgen, den første i advent, men da skal det ikke spares på stemning. Spillelista på Spotify er allerede klar, da er det over med November, og inn med Hei, hå, nå er det jul igjen!
Her ser du noen av årets julekortdesign! Jeg testet ut ideer på lørdag og oppdaget til min forskrekkelse at jeg allerede har en hel eske med hjemmelagde kort, da jeg liker produksjonsprosessen best, så jeg må huske å sette av tid og hode til å skrive også! Dessuten har nærmere 3000 hvite perler blitt snøfnugg, og hva jeg skal gjøre med alle dem, vet jeg ikke helt enda. Kanskje lime utenpå julegavene?
… skal jeg:
passe på å vanne svibelen min (eller er det en amaryllis, eller er det det samme?) og snu den rundt jevnlig så ikke den vokser rett mot vest og dør. Dessuten skal jeg spise, sove, hvile, jobbe, trene, og forsøke å ikke bruke altfor mye energi og tankevirksomhet på planlegging og vurdering/justering av dette. På lørdag skal jeg stå opp tidlig og kjøre foreldrene mine til Gardermoen, og da tenkte jeg å benytte sjansen til å kjøpe litt julegaver på vei hjem og kanskje, kanskje spise en McFlurry oreo med ekstra sjokoladesaus (min nye kjærlighet).
Jeg kommer antagelig til å bruke mye tid på å gruglede meg til prisutdeling av Sunn fornuft-prisen, som er førstkommende mandag på Villa Sult i Oslo. Tusen takk for alle stemmer, jeg er helt målløs! Det er bare å benytte seg av stemmeretten frem til 23. november, det er visst lov til å stemme flere ganger. Du kan stemme her! I tillegg har jeg fått et ærefylt og spennende oppdrag neste uke som jeg må forberede meg til, og jeg veksler mellom fullstendig panikk og enormt engasjement. Mer om dette i et senere innlegg.
… er stikkordet:
for kroppens beste. Nylig hadde jeg et skikkelig møte med meg selv, over en toalettskål med to fingre i halsen og en veldig ambivalens til det. Heldigvis resulterte det kun i en streng formaning om at dette aldri noen gang er greit, og aldri noen gang skal skje. Før jeg løp alt av meg i kveldsfrosten. Og la meg med tidenes tyngste følelse av fortapthet i mitt mørke rom.
Noen ganger handler selvkontroll og -regulering om å klare å gi slipp på det. Jeg legger merke til at kroppen min prøver å fortelle meg ganske mye hele tiden om hva den vil og ikke vil, jeg er bare så dårlig til å lytte. Den er for eksempel kjempesulten på karbohydrater, og det er ikke så rart, for det er jeg veldig redd for. Den er også ganske sliten hver gang jeg trener, og tilstanden etter å ha trent er nærmest falleferdig. Med andre ord er det diskutabelt hvor oppbyggende det kan være. Neste uke vil bli veldig travel, så jeg vurderer å ha en treningsfri uke, for det tror jeg både fysikk og psyke hadde hatt godt av. Vi får se!
… håper jeg:
det kommer litt snø. Og at jeg kan ha produktive timer med både kreativ utfoldelse og skriving hjemme.
… er jeg takknemlig for:
varmekabler på badet. Og for min kjære, store, rare, varme, spesielle, morsomme og frustrerende familie. Takk til tante og hennes dobbeltseng og begeistring for mine strikkede greier. Takk til lillesøster og kusine, for felles Harry Potter-mani og kino midt på natten og taco til kveldsmat og brownies til dessert. Takk til mamma, for en stor pakke med luft og et lite brev med mange ord. Takk til pappa, for at han inviterte på middag på fredag og for at han alltid er så god. Takk til bror, for at han i seg selv er hysterisk underholdende, og for tips om NRK Underholdning på Facebook. Takk til storesøster, for at hun kommenterer blogginnlegg med Oh. My. God. og at hun ringte meg på Snap på lørdag og vi snakket i flere timer mens jeg gjorde rent og hun bakte pai. Takk til besteforeldre som kommer med sjokoladekalender og sier at de har klart å stemme flere ganger på pad’n. Og til alle dere andre spesielt som utgjør mine nærmeste og mine beste. Det ser ut som at jeg må takke sosiale medier generelt, også, her var det mye av det.
... tipser jeg om:
bloggen til den svenske forfatterenFredrik Backman,latterkrampemaken til skrivetalent skal man lete lenge etter. Vi har presis lik humor. Tipser også om alle bøkene hans. Og hans Instagram-profil. Alt Backmansk, egentlig.
Så ble de stående, disse ordene, som selve grunnen under mine føtter, mitt forsøk på å sette spor. De kunne like gjerne vært skrevet i dag, som for fem måneder siden. Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de kanskje, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For når jeg snur meg og ser bakover, ser jeg avtrykk av steder jeg en gang sto og nå har beveget meg bort fra. Spor etter valg og spor etter andre som har gått med meg eller passert meg. Når jeg ser bakover, ser jeg hvor jeg har vært, og hvor mye det krevde av meg å være der. Grove, dype spor etter tyngede tanker, lettere avtrykk av fine øyeblikk, selv noen som går feil vei.
Det er først når du løfter foten at sporet blir synlig, og rekken av dine skritt mot jorden kan lede andre på riktig vei, eller på avveie. Omveier, bomveier, snarveier, motorveier, skogsveier, hjemveier. Alltid på vei fra noe, til noe, uoppmerksomt kanskje bare rundt og rundt. Ofte har du mer enn nok med å holde deg gående, subbende i noen andres spor. Ofte kan de ta deg videre, men kanskje ikke fram.
Der og da kan det være vanskelig å forstå at det gjør en forskjell hvor du setter ned foten. Du kan velge å stå opp for deg selv, eller å sette deg stille ned. Du kan velge å bane vei gjennom tujahekker, løpe oppover steinrøyser og skape rørelse i fastgrodde tanker. Før du vet ordet av det, ruller og buldrer det bak deg, og verden slik du så den, vil rase sammen og gi plass til en ny.
På fem måneder har jeg lært at det som hjelper er å gå et annet sted enn dit tankene vil. For hver gang du bryter et mønster, blir det lettere å skape nye. Det kan bli interessante kart av slikt. I praksis er det krevende. For å komme med et eksempel, var jeg ute på en løpetur her om dagen og plumpet ned i et gjørmehull med begge beina. Med gjørme til anklene, så jeg noen fine, dype vanndammer i veien foran meg. Jeg tenkte jeg kunne løpe oppi i stedet for å hoppe over, så kunne skoene vaske seg selv, men det viste seg å ikke være så lett. Autopiloten slo inn, og selv om jeg forsøkte å planlegge at høyre bein skulle treffe midt i der og venstre bein skulle treffe midt i der, så ville hodet, som er programmert til å unngå vanndammer, treffe en fotlengde før og galant ta sats og unngå plasket. Jeg bommet på de fire første forsøkene. Jeg måtte stoppe, snu og prøve igjen, i sakte fart og med et sterkt fokus på å gjøre det motsatte av det som jeg vanligvis ville ha gjort. Det gikk til slutt.
Fremover vil jeg fortsette å gå, det gjør ingen godt å bli stående mens livet snurrer videre. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å tåle litt vind. For å ha tyngde mot bakken vil ikke si at livet er lettere. Snarere tvert imot. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at jeg kan stå opp for det jeg mener. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er kamper å kjempe. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til at sporene etter meg er synlige for meg selv og andre. For å ha tyngde mot bakken betyr ikke at det ikke fortsatt er en lang vei å gå. Jeg er glad jeg har tyngde nok mot bakken til å erkjenne at jeg ikke alltid kan være sterk. For å ha tyngde mot bakken betyr at man er et menneske. Det betyr at man har muligheter.
Du kan ikke se på et avtrykk mot bakken hvor du er på vei eller hvor du kommer fra. Det kan du ikke se på et avtrykk mot vekten heller. Så ikke la det som står der bli stående som en definisjon på hvem du er eller hva du trenger. Det er alle skrittene dit og alle skrittene derfra som betyr noe.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at de fem månedene har gjort en forskjell. Og det har de, både for meg og for mange andre, selv om jeg på mange måter føler meg akkurat som da. For aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ha så mye å si og at andre ville høre. Her sitter jeg og føler og skriver, og der sitter andre og leser og føler. Åpenhet gir fellesskap og gjenkjennelse. Det kan bidra til å ufarliggjøre og skape debatt. Åpenhet har en pris, men mest av alt gir den belønning i form av rom til å være mer hel og mer seg selv og mer til stede. Psykisk sykdom kan ikke måles i fysisk tyngde. Det at du ser godt ut, betyr ikke at du har det bra. Derfor må vi tørre å snakke om det, våge å dele og med det stå sammen i kampen mot spiseforstyrrelser. Det er den eneste måten og veien ut, med tydelige spor i riktig retning.
Min takknemlighet til alle dere kan ikke så lett beskrives med ord. For aldri trodde jeg at åpenhet ville bli tatt imot med åpne armer. Tusen hjertelig takk.
Nå drøyer og drøyer jeg her, fordi jeg ikke liker så godt å drive selvpromotering, men om du leser dette og tenker at mine tanker kan gjør en forskjell for andre enn meg selv, så kan du stemme meg frem til Sunn fornuft-prisenher. Uff, der var det sagt. Det hadde vært utrolig om jeg hadde vunnet. Uff, der var det sagt også. Og selvfølgelig blir jeg enormt takknemlig for engasjement og støtte. Til slutt ville jeg bare si det.
Innlegget “Veiet og funnet frisk” er nominert i kategorien Beste innlegg, og det har tidligere vært publisert i Aftenposten.
Du følger asfalten til den blir grus, og så svinger du inn mellom søppelkasser og postkasser, forbi en hekk og til høyre innerst der. Så går du ned og rundt hjørnet og bortover langs veggen. Der er det en dør.
Innerst i blindveien, der bor jeg
Det er så koselig så, å stå ute i novemberkvelden og stirre inn.
Det er bare det at innerst i blindveien ender man ofte ved en feil.
Og så vil man bare snu, og så er det kanskje litt trangt, og så blir veien dit man skulle litt lengre og litt vanskeligere enn man hadde tenkt.
Innerst i blindveien, der lever jeg
Det er så ensomt så, å sitte inne i novemberkvelden og stirre ut
For det er bare det at innerst i blindveien kommer ingen forbi.
Og så vil man bare vekk derfra, ut og treffe mennesker og føle seg litt mer til rette en man kan sånn helt i ytterpunktet av farbar vei.
Innerst i blindveien, der stamper jeg
Det er så slitsomt så, å komme hjem i novemberkvelden og bare ville reise igjen.
For det er bare det at et hjem bygges ikke av fire vegger. Et hjem bygges av relasjoner og minner, og de er det få av i indre enfold.
Og så vil man bare tenke at det kanskje hjelper å gjøre det ekstra fint der, henge en krans på døra og en stjerne i vinduet og sørge for at de fire veggene har bilder på seg og at kanskje noen ringer på en dag og sier hei.
Innerst i en blindvei, der tvinges jeg til å ta et valg
For det er greia med blindveier, at man vil liksom ikke forstå at de er det før man kommer innerst og ser at det ikke går så mye som en kronglete liten sti å følge videre derfra. Om man ser bort ifra jernbanen som går på den andre siden av den lille dalen nederst i hagen, men den er liksom ingen løsning heller, selv om det suser forbi en mulighet hver endeløse time på tunge dager. Nei, man må samme veien ut, bare nå med vissheten om at den veien ikke var så lett å gå i utgangspunktet, og så vet man ikke engang helt veien videre. For den er ganske vanskelig å se, innerst i en blindvei.
Og så vil man bare gi litt opp, og tenke at det er greiest for alle å bare bli der innerst i blindveien, der verden er liten og privat og man gikk fra å være ny til å bare være, og ingen stiller spørsmål og ting kan være ganske forutsigbart i all uforutsigbarheten. Man vet for eksempel at kjøleskapet innholder bare det man har kjøpt, og at løpeskoene er tørre i morgen bare man setter dem på varmekablene på badet i kveld. Og så vet man at man ikke trenger å uroe seg for at noen skulle finne på å stikke innom, for da hadde de nok gjort det allerede. Man vet også at det tar syv minutter å kjøre til jobb, og har nettopp funnet en fin tolvkilometer på grus og sti. Og så vet man at det er ganske sikkert at man kan bli der og forbli i den grøten av alt det vanskelige som snart har kokt seg ned til essensen i det hele og begynner å svi og brenne i kjelen, for ingen forventer at man skal endre på det. Ingen, ikke engang du.
Jeg tror ikke jeg kan fortsette å leve innerst i en blindvei, jeg er ikke ferdig med å gå, ikke klar for å slå meg til ro med at dette var alt og det var her jeg skulle ende. Jeg trenger at veien fortsetter videre, det er lettere å komme seg gjennom svinger og drøye bakker når man er i bevegelse.
Det hadde vært fint å sitte inne og se at liv passerer utenfor, og bare åpne døra og gå ut i det.
Så jeg er glad for alle Odds, evig takknemlig for at stillheten brytes og tanker blir ord og ord blir til handling og jeg forblir. For at musikk kan plukke meg opp og pusle meg sammen, igjen og igjen og igjen. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men det er noe med Odd Nordstoga som gir meg en følelse av å være ivaretatt. Han har sanger som kan løfte meg fra en sammenbrutt haug av følelser og salte tårer, sanger som kan kjøre meg til jobb og følge meg hjem i mørket. Noen tekster gjør meg lattermild og noen får meg til å gråte. Av andre vil jeg bare danse. Selv den hundrede gangen jeg lytter til en sang, hører jeg noe nytt.
I fjor på denne tiden, reiste jeg land og strand rundt som en halvgal groupie. Ikke mindre enn tre konserter på en og samme turné. Jeg delte Odd først med pappa, så med lillesøsteren min, og til slutt helt alene. Nå føler jeg det er på tide å dele Odd med alle dere. Om folk spør meg hvilken musikksmak jeg har, så sier jeg at den er something Odd. For Odd er litt av alt, og kan tilfredsstille enhver sjanger, kanskje med unntak av black metal. Til min store glede er Odd på turné igjen, så jeg ser meg nesten nødt til å gjenoppta fjorårets suksess.
Dessverre er det lite Odd på Youtube, men på Spotify ligger alt. November-albumet, som er min etterlengtede november-tradisjon, er en fin start. Andre favoritter er Dagane, Bestevenn, Diesel og bensin, Aleine, Kunsten å gå, Liten narr, Texas og Kom heim.
“Det er ikke slik at du ikke har en bestevenn“
Jeg vet det, jeg vet det. Men det synker liksom ikke inn før
“Så lei med meg aleine du, aleine eg og du”
og skogen legger sine stier fremfor meg, og små små snøkrystaller blunkes opp og ned på kalde øyevipper. Da kaller det noe der bak, der fremme
“År går, år går Kom heim til menneska, venn Kom heim”
det kommer til å fikse seg. Dette er bare for nå. Og det eneste sikre er en bøtte full av lengsel og vissheten om at det er ikke over før det er over
“For alt du eig for sikkert er ei bøtte full av lengt og ho ligg der framme i tida full med det du hadde tenkt “
om du bare kan holde ut, holde ut litt til, så venter et sted, en venn, en stemning, et sekund i morgen der alt er glemt og alt er bra.
“Men eg veit ein stad der snoen ligg kvit
og isen har reist, og fisken den bit
Og i morgo, i morgo skal eg dit
Eg veit ein stad der sjeli blir kvit
og rein av alt det som glefser og bit
Og i morgo, i morgo skal eg dit”
Mot alle Odds har jeg ingen ting av betydning å si. Men for alle Odds har jeg alt. Noen ganger trenger man ikke mer enn en sang og en skog og en solnedgang for å føle seg levende.
“Dagen er ikkje din
Det er stengt for deg som for oss er fritt
Nei, ingenting av dette her er ditt
Og snøen ligg kald på ei jord av stål
Og det er ingen som har tenkt på å gjort opp bål
og slå ut med armar og bjode inn
på varme hender mot kalde kinn
Men draumar er til for å finnast
og den her har eg tenkt til deg”
Tusen takk, Odd, for at jeg får lære meg kunsten å gå, komme hjem og ikke være så aleine.
For tross alt, mot alle odds, blir mine ord flere. Mot alle odds, blir følelsene mine sterkere. Mot alle odds, stilnet ikke tonen av mitt liv.
(Alle tekster i kursiv er hentet fra tekstbanken på Odd Norstogas nettside, http://oddnordstoga.no/#tekstar)
