Så satt jeg der igjen og måtte være en annen enn meg selv. Løgnene kommer like naturlig som ønsket om å slippe dem. Jeg kan skrive alt om det, og hvem som helst kan se, men om du spør meg ansikt til ansikt, får du ikke ta del i min sannhet. Du ser bare kroppen min, men tankene mine får du aldri. Dobbeltmoralen har sin bakside. 

Andre ser nok på meg som “hun sunne”. Men bare fordi noen ser hva jeg spiser, eller hva jeg ikke spiser, til lunsj, betyr ikke det at de vet alt om meg. Forgjeves forsøker jeg å ikke vekke oppsikt og ikke havne i fokuset for andres observasjon, men folk trekkes mot mine forstyrrede sider som kikkere trekkes mot ulykker. Bare se, ikke røre, men kanskje spørre? Skal du ikke ha en baguette, siden det er fredag? Spiser du bare sunt? Er du en sånn som er flink med maten? Hvor får du viljestyrken din fra? Heldige deg som blir mett av det der. Var du på trening i går? Kommer du på trening i dag? Ta deg en kringlebit, her, ta denne!

Nei, ellers takk. Nei, jeg gjør ikke det. Neeeeei, det tenker jeg ikke så mye på. Ellers takk, men jeg er forsynt. Kan vi ikke snakke om noe annet nå?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når ble min spising noe det var greit å mene noe om? Har jeg noen gang spurt tilbake? Prøver jeg ikke å bytte tema hver gang dere tar det opp?

For tre måneder siden tok jeg et valg om å ikke dele noe om min fortid eller min vanskelige presens på min nye arbeidsplass. Å bli stemplet var det siste jeg ville, det blir noe sykt å leve opp til. Angeren kom krypende etter hvert som jeg ble svar skyldig. Når noen spurte hvorfor jeg var der, hvor gammel jeg var, hva jeg hadde studert, hva mine planer var, hadde jeg bare svar som malte meg ut av mitt skjøre selvbilde. Jeg vet ikke helt hva jeg vil, jeg er 24, jeg har ikke valgt studie enda, jeg prøver å finne ut av hva jeg vil. Mislykketheten vokste for hvert skeptiske blikk. Spørsmålene stilnet etter hvert som de gjorde seg opp en mening om meg. Nå er det ingen som spør lenger. Jeg vasser rundt i skam og blekner bort i gale inntrykk. 

Hadde jeg bare hatt et svar klart da, som kunne forklart uten å utlevere. Forsvart uten å sverte. Som: Jeg har hatt det tøft og nå forsøker jeg å få det bedre. Eller: Mitt liv har vært preget av sykdom, men nå prøver jeg å bli frisk. Kanskje de hadde sluttet å spørre da, og kanskje jeg kunne gått rundt der med hevet hode uten mindreverdighetskomplekser?

Jeg er her fordi jeg jeg ikke har noe annet sted å dra. Jeg er her for øve meg på å spise sammen med andre. Jeg må være på jobb på dagtid for å lære meg at jeg kan trene på kvelden. 

Jeg er ikke her for å finne ut av hva jeg vil bruke livet mitt på, jeg er her for å finne ut om jeg vil leve i det hele tatt. 

Hver gang jeg må lyve blir jeg stresset. For hva skjer om de noen gang oppdager dette? Tenk om noen vil bli venn med meg på Facebook, der mitt innerste ligger brettet ut? Som frontfigur for åpenhet, er jeg sirlig lukket ansikt til ansikt.

Tilbake til hele meningen med dette. I går toppet det seg på jobb, og ironisk nok skjedde det samtidig som mailen om Sunn fornuft-nominasjonen tikket inn.  Jeg er sint. Og når jeg er sint, vet jeg ikke helt hvordan jeg skal være det, og så prater jeg det bort eller smiler det forbi. Men nå er jeg sint, og jeg skal forsøke være det til jeg finner en måte å konfrontere sinnets opprinnelse på. Så hvorfor er jeg sint? Jo, jeg er så eitrende sint på at andre skal bry seg så mye om matpakka mi at jeg mest vil ta hele boksen og hive i veggen så det virkelig ljomer i kaffekoppene deres. Når ble matpakka mi så jævla interessant? For å unngå blikk og spørsmål, har jeg forsøkt alle mulige strategier for å ikke vekke oppsikt. Jeg har forsøkt å kopiere flertallets matpakke, jeg har forsøkt å fordype dem i andre samtaleemner, jeg har forsøkt å sitte nærme og langt unna. Jeg har forsøkt vennlig avvissning av spørsmål, spist fort og spist sakte, med gaffel og med skje, eller bare noen skiver brettet ut av et papir. Det har vært egg, brødskiver, rundtstykke, omelett, yoghurt, knekkebrød med tubeost, frukt på siden. Men samme hva jeg spiser, så mener noen høylydt noe om det, selv om sidemann spiste akkurat det samme i går uten at det ble bemerket. Det skjer ikke sporadisk, det skjer HVER ENESTE DAG! 

I går nådde det den beromte grensen for hva jeg kan tolerere. Jeg kom inn til lunsj etter de andre, fordi jeg hadde hatt inspeksjon, og satt meg på en ledig plass. Opp av veska fant jeg fram en boks med salat og egg, et rundstykke pakket på siden, et eple. Skjenket meg en kopp te og begynte å spise. En tittet opp fra sine knekkebrød med leverpostei og satt stille og betraktet gaffelen min som rørte rundt i salaten. Så sa han, med den etter hvert så velkjente tonen: Det så sunt ut! Mellom to tygg løftet jeg på skuldrene og mumlet noe sånt som at jeg var tom for pålegg. Ha! Da lo de godt, alle lærerne. Om de hadde vært single, sa de, og deres kjøleskap hadde vært tomt for pålegg, da hadde de ikke finni brokkoli der, eller tomat. Haha! Da hadde det heller vært en pizzarest fra i går. For hva spiste jeg egentlig til middag? Sikkert bare sunt, eller? Og hva var det andre jeg hadde med, rundstykke? Det så grovt ut! Ho må ha dagens dose med fiber, vet dere. Her sitter jeg med mine polarbrød med syltetøy, og jeg med min byggrynslunsj, uff, vi burde skjerpe oss, dere! 

Maten vokste i munnen min. Lårene limte seg til stolen, og jeg kjente en dråpe rant nedover ryggen. Kroppen min reagerer så tydelig på slikt, med varme og rødme, svette og økt puls. Men min reaksjon uteblir. Mest ønsker jeg å forsvinne derfra, og etter noen minutter gjorde jeg det, rømte til toalettet og ble der til neste time begynte. 

I en drømmeverden, med en annen personlighet, skulle jeg ha reist meg opp, kremtet litt og sagt med rolig og behersket stemme at: Dette finner jeg meg ikke i! Og så, kanskje med en litt mindre rolig stemme: Du, ja, du med dine Husmann med leverpostei, du med dine to skiver med ost på, du med din baguettefredag, du med din energibar, du med din jordbæryoghurt, du med din Byggrynslunsj, du med dine polarbrød med tubeost, du med bare kaffekoppen, alle dere. Jeg ser dere. Og jeg ser deres matpakker. Men, herregud, jeg bryr meg vel døyten om deres matpakker. For hva dere spiser er like lite min sak som det er min sak om dere sover på magen eller ryggen, om dere drikker vann eller melk, om dere trener styrke eller løper eller ligger på sofaen, om dere bruker stillongs eller votter, om dere dusjer på morgenen eller på kvelden, om dere går på do en gang i timen eller bare hver tredje, om dere får tilstrekkelig med fysisk kontakt eller drikker i helgene. 

Og nå ville nok stemmen verken vært rolig eller behersket lenger: Faktisk, så har jeg ikke mer pålegg i kjøleskapet fordi det pålegget jeg kjøpte for å smøre matpakke i går, det spiste jeg opp på vei hjem fra butikken fordi jeg var så sulten og ikke torde å lage middag. Og så ville jeg ha kastet salaten med eggene i veggen. Dette rundstykket har jeg med fordi jeg kastet brødet jeg kjøpte fordi jeg var redd for å ha så mange karbohydrater i fryseren. Og så ville jeg ha kastet rundstykket i taket. Dette eplet har jeg med fordi det er den eneste frukten jeg er trygg på å spise i offentlighet. Og så ville jeg ha kastet eplet i gulvet. Disse klærne har jeg på fordi magen var for stor i dag, og denne halsen har jeg på fordi jeg er konstant kald fordi jeg ikke tør å spise nok mat de timene jeg er på jobb fordi dere bryr dere så jævla mye om hva jeg spiser og ikke spiser til lunsj.

Faktisk så er denne matpakka like lite bra for meg som den kringelbiten der er bra for deg. Faktisk så er jeg nå tom for ideer til matpakker som jeg tør å ha med og som dere ikke vil finne interessante nok til å snakke om, og tom for utvalg av mat jeg tør å ha i kjøleskap og fryser hjemme, at jeg kanskje må begynne å spise havregrøt til lunsj også. Faktisk så skal jeg ut og løpe i ettermiddag, fordi jeg er så utrolig sint og føler meg så fæl at jeg ikke orker tanken på en ettermiddag til der jeg tenker på alt jeg burde ha sagt og alt jeg burde ha spist og alt jeg ikke burde ha spist og fordi jeg gruer meg så mye til lunsjen i morgen at jeg nesten vurderer å si at jeg har fått omgangssyken! Og faktisk, så syntes jeg dere alle burde tenke litt mer på hvordan dere snakker til og om andre mennesker som dere ikke vet så mye om, og faktisk så syntes jeg dere alle burde sjekke hovedoverskriftene på klikk.no og kanskje oppdage et kjent fjes med en ukjent historie som nå er i ferd med å ta en helt ukjent vending.

Og så ville jeg ha tatt koppen min og smelt den ned i vasken, tatt veska mi over skulderen og snurret hodet dramatisk rundt så håret sto i alle retninger, og trampet ut derfra og aldri satt mine bein der igjen. 

Du har Luksusfellen, Sinnasnekker’n og Hellstrøm rydder opp. Men hva med med dem som havner i strikkefellen? Ikke bare er strikking dyrt, det er tidkrevende, tar plass og er konsentrasjonsbetinget. Noen hevder også det er usosialt, du kunne like så godt sitti der med nesa ned i telefonen i sofaen en fredagskveld, enn dypt begravd i et innviklet mønsterdiagram. Andre mener det er plagsomt forstyrrende lydmessig, mens atter andre, med fobi for spisse ting, må rett og slett vrenge øynene eller forlate rommet når pinnene trekkes fram. 

Jeg har havnet i strikkefellen, i produksjonsklasse. Min familie og mine venner er ganske mettet på strikkede gaver, så det hoper seg opp i oppbevaringsboksene mine av alt som aldri får noen eier. Akkurat nå består lageret av tre gensere, en kjole, to halser, tre vesker, fire par grytekluter, seks luer, et putetrekk, ni småkurver, en babykjole, to par babytøfler, et par vanter. Jeg tror det var alt. For ikke å glemme de to skoeskene med julekort og bursdagskort og pakkelapper, men det er et helt annet tema i alt jeg lager i for store mengder. Ofte tenker jeg at ingen vil vel bli glad for dette, dette er en kjedelig presang, og så kjøper jeg noe annet i stedet. Ofte tenker jeg også at det ikke er fint nok, enda jeg har brukt timesvis på å perfeksjonere. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det verste med å havne i strikkefellen, er derimot noe annet. For innimellom storproduksonen av gaver uten mottaker, forsøker jeg å strikke noe fint til meg selv. Mange ganger er dette litt større prosjekter enn luer og grytekluter, som en genser, eller, gud forby, en kjole. Allerede kvartveis opp i strikketøyet, kjenner jeg at dette var en dum ide. For det første klarer jeg ikke ull mot huden andre steder enn på hode og hender. Da hjelper det lite at det er Alpacca eller noe annet fint spunnet. For det andre er det noe med det at jeg ikke klarer å unne meg det, enda så mye hardt arbeid det ligger bak. Noen andre vil alltid ha mer glede av det enn meg, tenker jeg. For det tredje blir jeg aldri fornøyd nok. Kanskje var det et dumt fargevalg, litt for stor eller litt for liten størrelse, eller rett og slett ikke min stil.

Sist, men ikke minst, så er jeg ikke en person som bruker tykke ullgensere, lange jakker, lekre ullkjoler og strikkede skjørt. Det blir for varmt for meg, for klumpete under ytterklærne, og det er flaut. Tenk om noen spør om jeg har strikket det selv? Det blir som å gå rundt som en reklame for eget strikkeverk. Så dypt synker selv ikke jeg. 

Du må begynne å selge, sier folk til meg. Men jeg er ingen selger, og hvem er vel interessert i å bruke penger på noe jeg har laget? Den enkleste løsningen på å rekke seg opp og ut av strikkefellen er vel å slutte å strikke. Så lett, så rett, men helt vrangt. For jeg elsker prosessen frem til jeg sitter der og har festet siste tråd, pakker det vekk i silkepapir og starter på noe nytt. Sånne som meg trenger noe å pusle med. 

Det er en flott unnskyldning til å ikke være så snakkesalig i sosiale sammenhenger, det reduserer stress og fjerner fokuset fra tanker som ikke er bra for meg å tenke for grundig på. Som med alt annet jeg gjør, blir jeg avhengig og overdriver. Det er for å ikke rakne helt. 

I det siste har strikkefellen gått til hodet på meg. Jeg blir stressa over alt som må oppbevares. Alt garn til prosjekter jeg aldri får startet på, ligger i en eske i stua, og det tyter over kanten. Sofaen er et eneste rot av pinner og nøster, oppskrifter, halve ermer og fordeler og bakstykker. Det er nesten kvalmende, svimlende mengder av penger jeg har brukt, timer jeg har brukt, og til hvilken nytte? Om noen har en lur ide på løsning på denne floken, bare rop ut. Få deg et liv, sier kanskje noen. Jeg ser den. Men så lett var det visst ikke. 

Det ble så kaldt så fort. Og med ett var det november. Jeg foreslår at du, som jeg, koker litt te og tenner lys i alle mørke kroker, setter på noe fin musikk og kjenner på varmen. 

Jeg er visst ikke så frisk. Tankene mine er ikke gode mot meg. Det er dager der jeg løper i skogen og gråter, og dager der jeg sover vekk hele ettermiddagen på gulvet med en pute oppå magen og trykk i hodet. Det hjelper lite med det som skal hjelpe, og det er dager der jeg tror at det aldri vil. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da er det fint at jeg endelig kan sette på November-musikken min, og telle dager til advent. Selv om fingrene blir stivfrosne, er det også fint å gå tur med kameraet og ta bilder av løvet som faller og Thea som tenker. Etter å ha vært hjemmefra et par dager, et stort og hjertelig takk til min kjære tante som stiller hus, familie og halvparten av dobbeltsenga si til disposisjon til en hvileløs sjel som bare vil føle seg litt mindre alene i verden, var det nesten fint å komme hjem en tur og tenne stjerna i vinduet, lage eplechips i stekeovnen og spise de fra en skål med skår i. Med god hjelp fra høy musikk og duftlys fra Ikea, tok jeg meg sammen nok til å lage middag, for en gangs skyld, og spiste den mens jeg leste gjennom alle reklamen som ventet på meg i postkassa. 

Det er en merkelig følelse, følelsen av å opphøre når man er alene. Men slik føles det, mer og mer. Nesten som en eksistensiell krise som brer seg om meg. Like fort som den kommer, blir den borte i nærvær av nære mennesker. Men jeg kan ikke bo i en sekk i bilen og kjøre fra sted til sted fordi jeg ikke klarer å være hjemme hos meg selv med meg selv. Denne kvelden bestemte jeg meg for å gjøre det så koselig som det kan få blitt i en sokkelleilighet i Mysen og ikke la følelsen få okkupere tankene. Om jeg ikke passer på, ligger jeg snart på gulvet og tørker salte tårer med pysjermet. Det er best å sørge for at sangkøen på Spotify ikke stopper opp. Om du vil, kan du høre et utvalg her og her og her og her og her og her og her.

På mandag var jeg så langt nede at jeg ved et tidspunkt løp over et vannkraftverk og stoppet opp og stoppet å puste et sekund og så for meg at jeg hoppet og kjente kvalmen i fallet og tenkte at jeg kommer til å ønske det ugjort om jeg gjør det. Hele veien ned, vil jeg bare ville opp igjen. Så det er ikke noe annet enn tanker, akkurat som man kan tenke hva om jeg slipper rattet når man kjører i en sving eller hva om jeg reiser meg opp og skriker høyt under et foredrag eller hva om jeg knuser alle eggene i butikken eller hva om jeg løper gjennom sperringene i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Det er bare tanker, som alt annet som ikke er som det skal med meg, men de er skumle likevel. 

Til slutt vil jeg si takk til alle som er glade i meg og som gjør at jeg føler jeg hører til på denne jord. Det er faktisk Alle sjelers dag i dag, og selv om ikke min sjel er i skjærsilden, så sender jeg den en tanke og ønsker den ut av kulden og inn i varmen igjen. Tradisjonelt skal man ikke spinne garn på denne dag, men jeg tar sjansen på litt strikking til Farmen i kveld.

En klem til deg og en klem til meg. 
 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. For å forsøke å forklare dem at en spiseforstyrrelse går både utenfor og innenfor den fysiske rammen. Noen tror at bare de tynneste er syke, og at de tykkeste har valgt det og at de såkalt normale har det ok. De tar så feil. Jeg tok feil, jeg også, da jeg sa at det aldri handlet om kropp. Opprinnelig handlet det om helt andre ting, men kroppen ble nedgradert til et verktøy jeg kunne bruke for å reparere alt som ikke var bra. Dermed handler det meste om kropp likevel. 

Det handlet aldri om kropp

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det pleide jeg å si. Min lidelse har vært konstant, mens min kropp har vært i endring. En 11-åring ville bli gjennomsiktig, en 15-åring ville forbli barn, en 22-åring ville forsvinne, og en 23-åring ville bli normal, i kroppen. Fordi jeg trodde det ville gi meg et normalt liv, men så er livet mitt så fjernt fra det at nå vet jeg ikke lenger. Behandleren min spør meg stadig om jeg ønsker å gå ned i vekt igjen. Jeg har svart at jeg er like redd for å gå opp i vekt som å gå ned i vekt, og at det må være en positiv ting, for kroppens skyld. Men egentlig, helt ærlig, så vil jeg ikke være som jeg er nå. Lårene skremmer meg og ansiktet må jeg skjule bak mitt tykke hår. Genseren må være løs så ingen skal se hvordan jeg egentlig ser ut. Jeg klyper i alt som er for mye, og stenger meg inne for å holde kroppen bort fra verdensspeilet. En hjemsøkt av et hjemsøkt blikk som har gitt opp. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og likevel ser jeg kropper og ikke mennesker. Der går en som er tynnere enn meg, der går en som jeg er tynnere enn. Deres kropper, min kropp, målestokker og gapestokker. Det er vanskelig for meg å omgås andre kropper som vinner over min. Det er en lettelse at min søsters kropp befinner seg på den andre siden av Atlanterhavet, for ved siden av henne er jeg et monster. Det er lettere å elske henne på avstand. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men likevel takker jeg hver dag jeg våkner og fortsatt ikke er en fruktbar kvinne, selv om det burde skremme meg egentlig. Det er noe galt med meg, og det gir meg en følelse av makt over naturen. Det er lite som gjør meg så urolig og ukomfortabel som tanker rundt menstruasjon, seksualitet og kvinnelighet, det knyter seg i halsen bare å tenke på det. Det er skremmende, ekkelt, ikke noe for meg. Jeg er ikke noe for noen heller. 

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Og så løper jeg fort og synger brenn, kropp, brenn, inni meg, og gjør det vondt så løper jeg litt til. I skapet har jeg bukser fra barneavdelingen på HM, i tilfelle de tilfeldigvis skulle passe igjen. Og når jeg kjenner meg sulten, så lar jeg være å spise, og når jeg kjenner meg mett så spiser jeg litt til. Min kropp er så feil, at de eneste gangene jeg føler noe positivt om kroppen, er når jeg kan gi noe av den for å hjelpe andre som behøver det mer. Som å gi blod, eller donere hår, eller bære andres tyngde for en stund. Så kan du ha det så godt, eller vondt, kjære kropp.

Det handlet aldri om kropp

Det pleide jeg å si. Men kroppen er ikke slik den burde vært og jeg er ikke slik jeg burde vært, og så lenge det er to forskjellige ting, kan jeg ikke bli kvitt disse tankene. De sier kroppen blir mindre viktig etter hvert som den beroliges av fysisk stabilitet. Men hva med psykisk ustabilitet, hva da? 

Så handlet det kanskje om kropp likevel. Fordi alt det andre det handler om er både ukonkret og ukontrollerbart, det vil liksom ikke repareres. Dessuten kan ingen se det heller. 

Det er nok en lørdag, og det har vært nok lørdag nå. Om det er lyset som kommer eller lyset som går, det går rundt for meg. 

Du kan si hva du vil om morgenstund, men når du våkner så tidlig at du klokken ni allerede har gått en times tur, hentet pakke på posten, handlet, spist frokost og en del av lunsjen, strikket en halv vott som ble for stor, rekket opp en halv vott, sett en episode One Tree Hill og redd opp senga, da er det ikke mye igjen av carpe diem-gnisten. På toppen av det hele presterer min pappa å skyte inn at “Hadde det ikke vært greit å sove litt lenger en lørdag?”, som om jeg med vilje våkner klokka seks. Til hans forsvar har jeg en mor som med vilje gjør det, og gjerne både baker 100 boller og luker blomsterbedet før sola står opp, uten sammenlikning forøvrig. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så hva gjør man da? Når dagen knapt burde ha begynt, men i gjøremål og måltider allerede er halvgått? Spiser litt til av ren frustrasjon, drikker litt mer te, av ren kjedsomhet, trener kjernemuskulatur og Body Balance (gi meg litt mer av det, takk) på gruppetime, kjører til hjembyen på biblioteket for å låne neste sesong av One Tree Hill, fordi man innser at i natt stiller vi klokka og da behøves det enda flere episoder til å fylle tiden mellom klokken fem/seks i morgen tidlig og når man egentlig hadde lyst til å våkne, kjører innom foreldrene sine som kommer med slike irriterende utsagn og tilbyr deg å få avisen fra i går, enda den ligger i bunnen av papirinnsamlinga, snur søppeldunken på hodet og avisen renner ut og blikket fra naboen gjør at du legger alt pent tilbake og reiser fort derfra, kjører innom butikken og kjøper Pepsi Max, kjører hjem igjen og klokka er bare to. TO! 

Denne dagen kan oppsummeres som denne uken: destruktiv og tung. Destruktiv som i ensom, med spiseforstyrret spising, overtrening, overdrikking og nedsnakking. Tung som i tung kropp av slitne bein og full blære. Det er merkelig det der. Jo verre jeg føler meg, jo verre får jeg meg til å føle. Aller mest skulle jeg ønske at noen kunne komme flyvende til og hente meg opp herfra, le med meg av Radioresepsjonen, bre dyna over meg om natten og smøre matpakke til meg, si at jeg ikke får drikke brus hele dagen og at jeg må spise det som er til middag. 

Nå er klokka halv åtte. Noen snapper meg Halloween-kostymer og Skal vi danse ruller over skjermen. Jeg har tatt opp strikketøyet, en genser denne gangen, fylt dagens trettende tekopp til randen og er varm i pysjen jeg har surret rundt i i hele ettermiddag. Jeg orker ikke tanken på å våkne opp til nok en slik dag i morgen. Så jeg har pakket plastbokser med oppveid havregrøtmiks og to sett treningstøy, og venter vel bare på styrke til å gjøre meg svak og invitere meg selv til mamma og pappa eller tante. 

Velkommen tilbake til ditt fortryllende liv, Thea. 

18:00:

skrudde jeg av komfyren te koppen er tom nå glemte jeg å kjøpe suketter igjen må skrive en lapp hvorfor har den planta visna når begynner Farmen oi der fikk jeg en snap svarte jeg på Sarahs snap hvor mange kalorier var det i den middagen skal jeg skifte på senga skrevet 41 ord dette blir et teit innlegg styrke på mandag løp i går hvile i dag styrke i morgen løpe på fredag skal jeg ta med treningstøy i bilen på jobb fortsetter å skrive det var egentlig litt forstyrrende å høre på podcast samtidig som jeg skriver om jeg tar med treningstøy i bilen slipper jeg hjemom og slipper å bli fanget i kjøleskapet Fitbit Charge HR help battery drain søk må prøve å oppdatere æsj jeg vil vaske ansiktet burde henge det bilskiltet mer rett det irriterer meg hver gang jeg ser på det 10% på et kjøp på HM men jeg trenger ikke noe egentlig trente jeg i går ja tom for Pepsi Max sliten når begynner gruppetimen i morgen 19:15 hadde jeg plass på den jul sokolade nå skrur jeg av podcasten fått en mail må snart hente dataladeren sikkert reklame snille broren min som skifta dekk for meg i går så rar lyd fra takrenna det er varmt her må på do kan vente litt det var ganske koselig hos mamma i går hadde jeg nok garn til den genseren mamma har ringt egentlig er jeg ganske mett slutt slutt slutt å ta på den skorpa burde jeg gått en tur til løpe på lørdag eller søndag er døra låst løpe både lørdag og søndag er komfyren skrudd av

18:01:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

250 100 30 45 53 3 50 97×2 14 200 35 100 kanskje jeg skal begynne å skrive ned alt jeg spiser igjen kommer helt ut av tellinga 250 100 30 45 53 50 3 97×2 35 14 200 kan jeg spise mer i dag hvorfor er jeg så sliten denne genseren kunne trengt en vask 250 100 30 tller på fingrene slutt å telle på repeat hva spiller det for rolle kanskje jeg skal skifte på senga så kan jeg vaske en maskin og tørke i kveld for en irriterende lyd fra kjøleskapet står det skeivt om jeg pusser tenna kan jeg ikke spise mer i dag 250 100 30 45 lader den pulsklokka eller tenk om det ikke funker med oppdatering pulsklokke best i test 2016 søk skal jeg virkelig bruke så mye peger på en ny nei men nå slapp jeg å kjøpe nye dekk nei ikke mer pengebruk denne måneden nå har jeg lart meg uten så lenge men tenk om jeg teller feil og burde visst pulsen og hater den klokka vil ikke vite alt klør bak øret sa jeg takk for hjelpen i sta bensinprisene er vel rimeligere på onsdager hvorfor fylte jeg ikke da jeg var ute og kjørte 13.58 ikke så billig skal jeg kjøre til Esso beinet sover kanskje jeg skal feire jul hos Sarah refleksjon av orkide i vindu det gjør vondt i armen etter blodprøvetaking tåke sol opp sol ned søk har jeg noe bilde som passer til dette kameraet ligger i gangen stille uten podcast stygg ramme i grunn hvor mange dager til desember de lyshusene var søte de på Søstrene Grene trenger ingen ting nei du skal ikke spise mer frossen banan nå for mye for lat 

18:02: 

p3skam søk ikke noe nytt er jeg mindre enn i går nå skal jeg veie meg på mandag igjen kålruletter vil ned vil ikke ned stygg vannet i glasset har blitt varmt fiskesuppe så stille det er kjøleskapet bråker te nei tom for suketter jeg har jo flytende søtningsmiddel blir man oppblåst av det oppblåst flytende søtningsmiddel søk proteinpulver best i test søk krøllete duk jeg husker jeg kjøpte den koppen armen sover har klokka ladet noe litt angrer på at jeg dro på tur i dag burde løpt likevel maps.google.com velg på kartet veibeskrivelse bare 11,7 km da må jeg ta en annen runde hva skal jeg gjøre når det blir snø i skogen setter på vekkerklokke til i morgen det er kanskje lurt å koke egg i dag så det går fort i morgen tidlig SLUTT Å PELLE PÅ KVISA der var det gjort må hente papir støvsuge får jeg gjøre i morgen farris D-vitamin-mangel symptomer søk varmt orker ikke mer te må ha mer te tørre hender skifter for å gå og kjøpe suketter tar på pysj igjen sukettene eier ikke meg klør under armen orker ikke ut regner det låste jeg døra her var det mye sand på gulvet så mye rot er speilbildet i vinduet faktisk størrelse tenk om noen står utenfor varmt speilet på badet forstyrrer mer en speilet i gangen må lufte her der slutta kjøleskapet å dure kan ikke stole på speil der begynte dataen å dure er det aldri stille skriftstørrelse skal jeg slette alt dette det får bli som det blir kalorier squash søk genseren klør er jeg sulten 250 100 30 45 53 3 50 97×2 14 200 35 100 jeg kan ikke være sulten jeg er sulten

Mine tanker minutt for minutt. Omtrent 70 000 av dem om dagen, nesten 3000 i timen, nærmere 50 i minuttet. De er ikke enkle å fange opp, dette blir derfor litt kunstig, men omtrentlig. Er det rart man blir sliten? Ikke mange gode tanker. Ingen, faktisk. Er det rart man blir lei? Forsøk selv å skrive ned alt du tenker på i tre minutter. Du glemmer nok mange småtanker mens du fokuserer på å huske å skrive det du allerede har tenkt. Tenker du deg opp eller tenker du deg ned? Jeg ønsker meg en tenketank til jul, det hadde vært fint å oppbevare alt et annet sted enn i hodet. Da kunne jeg sett på dem når jeg vil og fått tid til å gjøre andre ting. 

Mine tanker, minutt for minutt, den nye storsatsingen på NRK. Det får bli med tanken.

Skritt for skritt med blikket fram. Det er sånn det går, framover

Det er som å løpe. Du ser, du tenker, hjernen analyserer og plasserer

føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du vil

trygt fram dit du skal

du vil dit, du tenker du klarer, du gjør det du må for å flytte deg videre

Ser du for langt, vil du snuble i humper og røtter og steiner og føtter

Skritt for skritt med blikket ned. Det er sånn det går, nedover. Ser du for kort, vil det stoppe opp, bakken der fremme kommer brått på og stupet fyker du

ut over og ned

Ser du rett ned, ser du ikke stien for bare deg

Skritt for skritt med blikket bakover, det er sånn det går feil vei

om så bare for et sekund, et blikk over skulderen, det blir rot i hodet og utakt i føttene og er det dit du vil tilbake?

Ser du fram og ser noe annet enn deg selv på toppen av den bakken du vegret deg for, ser du fram og ser deg selv ligge langflat i grusen og gjørma du vet dekker grunnen rundt neste sving, da ender du der. Du ser, du tenker, hjernen analyserer og plasserer

føttene akkurat der de passer perfekt for å komme nærmere dit du ikke ville, men tenkte på

stødig fram dit du ikke skulle, men endte likevel

Skritt for skritt med blikket fram

tankene har makten over alt det som skjer, både nå, om ti meter, tre timer, fire dager, et halvt år. Hvor hviler du blikket, hva ser du på, hva tror du vil skje?

For det vil det

og kanskje ser du samtidig det smilet du passerer, løvet som faller, vannet formet som et hjerte i veien og speilbildene av

en skog som gjør ned opp og opp ned i vannet

I dag skal du få et lynkurs i hvordan slutte med Pepsi Max. Du også, Thea. Jo, takk, Thea. Møte seg selv i døra og alt det der.

1. Ikke kjøpe Pepsi Max

ikke kjøpe om kvelden, ikke morgenen etter, ikke etter møtet, ikke etter jobb, ikke mens du handler på butikken, ikke på automaten du kjører forbi, ikke på vei til trening, ikke på vei fra trening, ikke gå kveldstur rundt om Bunnpris

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(eller klare alt det og så kjøre til bensinstasjonen like før midnatt, kjøpe en stor flaske, åpne den i bilen, miste korken i rundkjøringa, bli tvunget til å drikke en god del for at det ikke skal skvulpe over i svingene, drikke enda mer, mens du er i gang, helle nedpå bunnslevet mens du svinger inn i gården hjemme, låse deg inn og sitte der tomhendt igjen og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

2. Ikke kjøpe store flasker

ikke kjøpe en firepakning med store flasker i Sverige, ikke kjøpe 5 for 79, ikke kjøpe 2 for 40, ikke kjøpe 10 for 100, ikke kjøpe 1 for 29,90, ikke kjøpe en billigvariant for 16,90

(eller klare alt dette og så finne deg selv i en kasse i en butikk der det med vilje ikke finnes noe kvantumsrabatt eller billigvarianter og kjøpe en ekstra stor, ekstra dyr variant og gjøre av med den på tre minutter og tenke på alle pengene du kunne spart og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

3. Gjøre det vanskelig for deg selv

teipe rundt og rundt kork-flaskebunn med sterk teip, merke flasker med dato, lage streker på flasken over daglig dose eller timesdose, legge treningen til sent på dagen, ha på trangt skjørt

(eller klare alt dette og så stå der, med trangt skjørt og gjenteipet fredagsflaske på en torsdag og klippe over teipen og tenke at “dette var jammen sløsing med teip” og “dette var jammen sløsing med tid” og drikke til alle strekene er drukket forbi og skjørtet buler og magen rumler, og pakke lommene på løpejakka fulle av toalettpapir og legge om løperunden til steder med toaletter på veien og tisse fire ganger mens du knyter skolissene og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

4. Bare kjøpe små flasker

ikke kjøpe seks for 89,90, ikke kjøpe dem i Sverige til redusert pris, ikke kjøpe en om morgenen, en etter jobb og en til kvelden, ikke kjøpe billigvariant, ikke kjøpe Cola Zero i stedet for, ikke kjøpe et brett med bokser

(eller klare alt dette og trykke på telleknappen på telle-appen på telefonen hver gang du velger liten fremfor stor eller velger ingen fremfor liten, og så, etter 10/20/50/5 slike trykk, feire alt det sparte med å kjøpe to store til helgen og drikke alt på fredag kveld og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

5. Kjøpe en stor eller en liten og bare drikke ett glass om gangen

ikke kjøpe mange flasker og ha boden full og legge inn nye til avkjøling i kjøleskapet hver gang det blir tomt, ikke drikke alt på vei hjem, kun drikke den kald, kun drikke den fra glass, kun drikke ett glass til kvelden/hvert måltid/etter trening/etter å ha vært på do/etter å ha vært flink til å ta den telefonen/i hver reklamepause/etter å ha vasket opp/til det er tomt 

(eller klare alt dette og så finne frem yndlingsglasset i TV-pausen og fylle det passe fullt med kald brus fra nyåpnet flaske, drikke alt før du får lukket kjøleskapsdøra, fylle enda et glass og enda et glass, og bære med deg siste rest til sofaen og tømme glasset før du får satt deg ned og tenke at “dette var jammen sløsing med glass”og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

6. Oppbevare flaskene i bilen

først kjøpe en bil, så ikke det skal være så skamfullt å bære hjem alle flaskene fra butikken, legge flaskene i bagasjerommet, ikke stoppe langs veien og gå bak og knerte en, ikke stoppe langs veien og hente en som kan ligge i dashbordet, legge all annen bagasje i forsetet, så ikke du har noen grunn til å åpne bakluken, ikke åpne bakluken når du parkerer, ikke ta med flasker inn, ikke gå ut og “hente noe” i bilen hvert femte minutt, ikke hente en flaske inn, ikke gå ut med en tom halvliter og fylle den opp og ta med inn

(eller klare alt dette og så våkne opp til en ny morgen med stort sug og løpe forventningsfull til bilen, åpne bakluken, la haken falle til brystet og banne høyt inni og le høyt utenpå og gråte litt også fordi det har vært minusgrader og alt det sorte gullet har blitt is, og ta med en flakse inn og fylle kjøkkenvasken med varmt vann og drikke hver en dråpe som sakte tiner og legge flasken i mikrobølgeovnen og trykke på “defrost” og drikke hver en dråpe som sakte tiner og kjenne at de tinte dråpene smaker høykonsentrert Pepsi Max-saft og fortvilet innse at 1,5 liter sort brus ble til 0,5 dl høykonsentrert Pepsi Max-saft og en enorm, flaskeformet hvit isklump og tenke at “dette var jammen sløsing med drikke” og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

7. Drikke bare på besøk

aldri kjøpe selv, bare drikke om du er borte, bare drikke om du får det servert, bare drikke sammen med andre

(eller klare alt dette og så kjøre 15 kilometer liksom for å gi tante en klem fordi tante alltid har Pepsi Max i kjøleskapet og du alltid er velkommen på besøk hos tante og tante alltid spør om du vil ha og tante alltid sier “du vil ha” og tante alltid er der til å drikke sammen med og hos tante tør du selv å ta når ingen ser, for tante sa en gang at det bare var å ta, og plutselig er flasken tom, enda den ikke var åpen engang for tre minutter siden da tante reiste på jobb, og så føle du må skjule dine spor og kjøpe en ny flaske, løpe til butikken, kjøpe en til henne og en til deg og legge den ene inn i kjøleskapet og håpe den er like kald som den skulle ha vært når hun kommer hjem og drikke den andre mens du går ned trappen og reise hjemover og tenke at “i morgen, da slutter jeg”.)

8. Bare slutte

Eller bare slutte, skriv det her og si det der og aldri noensinne bruke halve månedens matbudsjett på dette fyllet som du egentlig ikke liker engang og som gjør deg oppblåst og væskefylt og tissatrengt, gir deg hodepine og brune tenner og forstyrret metthetsfølelse og en mage i krise, som ødelegger treningsøkter og får deg til å føle deg så jævlig at du må være hjemme og drikke mer fordi det nå er så galt uansett

(eller klare alt det og lukke dataen, pakke sekken, gå fra bibliotekt der du satt og skrev, gå innom butikken på vei til bilen, som egentlig vil si å gå omveien til butikken og så tilbake til bilen igjen, ikke kjøpe en halvliter, bare en pakke yoghurt og skinke, ikke stoppe på en annen butikk, ikke dra på besøk til tante, ikke stoppe ved automaten, fordi du vet at i kjøleskapet ligger det allerede en flaske som er kald og uåpnet og som du kan tømme før du for siste gang tenker at “i morgen, da slutter jeg”.)

Hvordan du elsket meg, og hva fraværet gjør

helt, og alt

Du elsket meg helt

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uansett hvordan smilet så ut eller ikke fantes

Uansett om det var kaos inni og rundt, du elsket selv det

Du elsket meg helt

med hele deg og hele meg

Du er den første, den siste

som har fått lov til det og som lot meg få elske tilbake

Aldri sluttet du å prøve, før jeg snudde draget til et smil og lo deg høyt i møte

spinnende rundt i løvet med haler og ører og hår over alt

Det beste vi visste var å være sammen, helst helt inntil. Hjerte mot hjerte, mage mot mage, ditt hode i halsgropen min

Du bar mitt skjøre liv i en orkan av kjærlighet

Jeg skulle liksom ta vare på deg, men nå vet jeg ikke helt hvem som tok mest vare på hvem

Det var godt å føle seg vesentlig

jeg savner det

jeg savner deg

Spis

Drikk

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jobb

Tren

Sov

Spis

Drikk

Tren

Sov

Spis

Drikk

Jobb

Hvil

Sov

Spis

Drikk

Jobb

Tren

Sov

Kan du ikke bare holde rundt meg?

Ta på meg, så jeg kjenner at jeg finnes