For å beskrive denne uken med ett ord: Sliten. Jeg prøver forgjeves å snakke meg opp, fyrer ut forslag lik en desperat forelder til en overtrøtt fireåring. Vil du sove? Vil du løpe? Vil du spise? Vil du lese? Skal vi dra? Skal vi være hjemme? Vil du strikke? Vil du la være å trene? Vil du på yoga? Vil du ta telefonen? Vil du være alene? Vil du se på TV? Vil du bare stirre i taket? Og alle svar er nei. Nei, jeg vil ikke, orker ikke, klarer ikke.
Mørkt og ullent.
Til tross for at jeg hadde høstferie forrige uke, og attpåtil var på en liten helgetur, våknet jeg på mandag med en råtten kropp og bomullshode. Uansett hvor mye jeg har spist, har jeg vært sulten. Etter 8 timers søvn, er jeg fortsatt trøtt. Under en løpetur, var jeg bare sekunder fra å stupe ned i en mosehaug og bli der, hadde det ikke vært for at det var bitende kaldt og langt hjem. Knærne verker, det stråler i smerte oppover leggene for hvert skritt. Magen funker ikke som den skal, og tar meg på do i ett sett. Hjernen er frakoblet, alt andre sier flyter inn og flyter ut. Tårene er bare en tanke unna, eller en trist sang, eller et blad som faller ned i elva. Smilet strekker aldri til. Helt forknytt i eget sinn, har jeg tilbragt hver kveld i en kroppslig sammenbretning i sofaen med skuldrene opptil øreflippene og innbitt strikket fastere og fastere på et genserprosjekt.
Jeg vet det er viktig å lytte til kroppen, men jeg aner ikke hva den vil. Signalene den sender er tvetydige, og jeg er for sliten til å lese mellom linjene. Dessuten har jeg ingen grunn til å kjenne det sånn, tror jeg.
Av og til tar jeg meg i å tenke at jeg er tilbake i den apatiske, underernærte tilstanden jeg levde i så lenge, og at jeg er totalt brukt opp. Og så ser jeg meg i speilet og kvepper til av den sterke, solbrune kroppen som slår imot meg. Det er ikke logisk at jeg er nær ved å dø av sult to timer etter frokost, eller at en løperunde skal føles som et maraton.
Gjenmurt.
Som et litterært bilde på min nåværende tilstand, kan jeg fortelle at jeg føler meg som haugen av nyvaskede og tørre treningsklær som resolutt ble dyttet fra tørkestativet og ned på det støvete stuegulvet, av den praktiske grunn at jeg hadde ett stykk vått dynetrekk som trengte plassen. Jeg trår over haugen hver gang jeg skal på badet, og hentet meg nettopp en fleecehals fra under løpejakka og superundertøyet. Kanskje orker jeg å moppe litt rundt den etterpå, og sakte men sikkert forsvinner den vel, etter hvert som jeg behøver innholdet eller slutter å legge merke til den.
Det hadde kanskje vært lurt å gå en tur til legen. Det kan rent fysisk være noe galt, som jernmangel eller hormonelle forstyrrelser. Men så tør jeg liksom ikke det, for innerst inne frykter jeg at legen vil finne meg fysisk frisk, konkludere med at jeg er overtrent og foreskrive et par uker med mye hvile og tilstrekkelig inntak av næringsrik mat. Enda hvor mye jeg forteller meg selv at jeg trener for lett og for lite, og spiser for ofte og for mye, så er sannheten at jeg nok overdriver det meste jeg gjør. Om styrketreningen og løpingen føles som maraton, er det ingen ting mot kampen det vil bli å la være.
For en depressiv samling av ord dette ble. Jeg skal legge meg litt på gulvet, muligens oppi haugen av klær, og se om det går over nok til at jeg kan få en grei kveld og ha noe å bidra med igjen i morgen. Kjære kropp. Hva vil du ha for å bli glad? Tegn mottas med takk.
Til tross for alt fokuset samfunnet og medier retter mot psykisk sykdom, er fokuset mot individet relativt uendret. Vi deler så mye, men likevel så lite av det som betyr noe. I dag er det Verdensdagen for psykisk helse , og i den anledning ønsker jeg å rette lyset mot den mørke, skjulte og selvutslettende følelsen som både skaper og opprettholder psykisk sykdom. Den evinnelige skammen, roten til mer vondt når du allerede er nede.
Aldri har vi vært så sosiale, men aldri har vi følt oss så alene. Jeg snakker om oss vanlige, som verken gjenkjennes på gaten eller får priser for vår åpenhet. De usynlige psyke, med arr dype som helvetesgapet og like skremmende å komme over. De usynlige psyke, med sår som aldri kan lukkes, fordi skammen strøs over, tyter ut og forpester tilhelningen. I følge Store Norske Leksikon, er skam en “sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg”. Med andre ord, når du føler deg som minst og bare vil synke ned i jorden, utenfor og rar og feil, da er det skammen som driver deg fra andre og inn i ensomheten av selvhat og fornedrelse. Det kan sees som en ond sirkel, en dans med djevelen på skulderen. Så opphengt i det de andre ikke må se eller innse, at du aldri er helt tilstede og aldri kan være deg selv.
Vi lever i en skamproduserende tid. Vi lager serier om det, slår opp forsider i tabloidaviser der kjente fjes snakker åpent ut. Gjennom utallige overskrifter og artikler, danner det seg en holdning blant oss om hva skam er og hva man bør føle skam over. Ærlighet og åpenhet om skamfulle ting, gjør dem ikke nødvendigvis mindre skamfulle. Det skaper gjerne en enda større platform der skamfølelsen kan vokse fra. Skambelegging uten belegg for det. Det meste som ikke passer inn i den såkalte perfekte malen, gir grunnlag for skam. For eksempel en uteblitt treningsøkt, behovet for å gjøre ingen ting, McFlurryen du spiser på vei fra jobb, å stryke på eksamen, å se for mye på TV, å ikke gå ut hver fredag. Relativt vanlige eksempler, som selv den beste blant oss kan kjenne seg igjen i. Det var ikke mye skamfullt ved dette før, jeg kan faktisk huske en tid der det var avvikende fra normen å trene jevnlig, ha full timeplan hver ettermiddag, ha toppkarakter i alle fag, spise smoothie på vei fra jobb og ikke ha sett Gullrekka, uten skammenligning forøvrig.
Når selv så små ubetydeligheter bygger opp om skammen, hvilken innvirkning på selvfølelsen har da de store avvikene? Ensomhet, arbeidsløshet, vanskelige familieforhold, fysisk og psykisk sykdom, barnløshet, rus, alkoholisme, vold, fattigdom, overvekt, undervekt, frafall fra skole. Rekken er uendelig, og for hver dag i vår ekspanderende verden, blir den lengre og infiltrert i alle livets faser og områder.
Skammen er ødeleggende utenfor vår forståelse. Skammen overskygger, suger ut gleden, tapper deg for energi og binder deg fast. Jeg liker å se for meg skammen som et tre. Om skammen er et tre, så ligger det i vår natur å føle skam. Stammen i skammen kan være mange år, tykk og hardbarket. Du har røttene som stadig blir lengre og går dypere, vikler seg inn i alle områder og kroker i menneskesinnet. Greinene griper utover, kaster skygger over ansiktet, blir mange og tette. Skammen blir tyngre og tyngre jo mer den vokser. Den fester seg til deg og til bakken så hardt og så komplekst, at å fjerne skammen blir en oppgave like uoverkommelig og umulig som å trekke opp en hundre år gammel eik med rota.
Skammen skremmer, både i fortid, nåtid og fremtid. En skamfull vil se det som sin plikt å forhindre at andre skal lide for egen ulykke, verken i handling eller ord. I utgangspunktet handler skam om hva andre tenker om noe som angår en selv. Men skammens paradoksale natur fjerner skammen fra sammen og gjør det til en ensom ting. Ved å trekke alt innover seg fremfor å snakke om det, blir skammen bare mer bekreftet. Andre slipper ikke til og får ikke mulighet til å avkrefte. Det du ikke vet, får du ikke gjort noe med. Skammen fører til tomme samtaler som “Hvordan går det?” “Bare bra!”, for sannheten skremmer skammen, som egentlig ikke har rot i virkeligheten.
Elizabeth Gilbert sa en gang at “Terrified people makes terrible decisions“. Jeg tror dette i aller høyeste grad gjelder for skamfullhet. Skammen skremmer deg til å ikke snakke om skammen, og det er kanskje det mest skadelige du kan gjøre mot deg selv. Skam bygger på antagelser om andres antagelser, og så gjør du sånn fordi du tror andre tenker sånn og ender med å velge det du tror er rett, men likevel så feil, gang på gang. Til slutt har du bygget opp et liv rundt deg som ikke er ditt, en væremåte og en personlighet som bunner i å skjule alt du ikke er, fremfor å vise alt du er. For du er så mye mer enn du lar deg selv tro. Innerst inne tror jeg du vet det, og det er kanskje det mest skamfulle av alt.
Skammen kan ramme de beste blant oss. Kanskje er det nettopp de som fremstår som mest vellykket som har mest å skjule. Skam er en så ubehagelig følelse at vi gjerne gjør det vi kan for å slippe å kjenne den. Ofte utløser det et enormt behov for å unnvike ved å distrahere seg og distrahere andre med et prestasjons- og opplevelsesjag på skole, jobb og sosialt, en overdreven vellykkethet på alle andre områder i livet. Noen sier at spiseforstyrrelser legger grunnlag for mye skam, andre sier at skam legger grunnlaget for spiseforstyrrelser. Slike forenklede bilder finnes sikkert for de fleste psykiske lidelser. Angst skaper skam og skam skaper angst. Depresjon skaper skam og skam skaper depresjon. Jeg tror skam både kan være en viktig årsak, en uheldig virkning og en opprettholdende faktor for psykisk uhelse.
Du snakker som en som vet hva du snakker om, tenker du kanskje? Ja, jeg skammer meg mye over det meste. Det finnes vel flere ting ved meg jeg skammer meg over, enn ting jeg ikke skammer meg over. I perioder har jeg skammet meg så mye over å være utenfor studie- og arbeidsliv, at jeg har reist hjemmefra hver morgen og parkert et øde sted og vært i skogen hele dagen, så ingen skal spørre hvorfor jeg er hjemme, eller hvorfor jeg har tid til å trene eller gå på butikken på dagtid. Skammen over å oppleve angst i sosiale sammenhenger, har gitt meg rollen som taus, seriøs og effektiv. Jeg benytter enhver sosial anledning til å være til nytte, slik at ingen skal gjennomskue min manglende evne til å være nær og snakke med.
Skammen over alle mine livshull, om man kan kalle dem det, alle år av mitt liv som jeg har viet til selvutslettelse og isolering, gjør det også vanskelig for meg å slappe av blant andre mennesker. Jeg frykter spørsmål som andre stiller helt naturlig. Så mye frykter jeg dem, at du antagelig ikke vil se meg der i det hele tatt. Jeg blir nok heller hjemme, der ingen ser og ingen spør og ingen trenger vite. Først alle Hva-ene. Hva studerer du? Hva jobber du med? Hvor gammel er du? Har du kjæreste? Hva har du gjort siden videregående? Forgjeves forsøker jeg å smyge meg unna mens jeg sakte leter etter det hullet jeg kan synke ned i. Jeg skulle så gjerne hatt et enkelt svar til å fylle alle livshullene som krever nedsynkbare hull når de stilles spørsmål ved. For uansett hva jeg svarer, vil det komme et hvorfor, eller et hvordan eller et nytt hva. Du spør kanskje av nysgjerrighet, eller av ren formalitet, kanskje bare for å være hyggelig eller unngå pinlig stillhet? Men om jeg svarer sant, vil du forakte meg, og om jeg lyver, vil du gjennomskue det.
Skammen over kroppen min og at jeg sliter med spiseforstyrrelser, den deler jeg åpenbart her på bloggen, men ikke ansikt til ansikt. Derfor har de fleste jeg treffer bare et feilaktig inntrykk av at jeg er veldig sunn og aktiv, noe som igjen fører til at det er vanskelig for meg å spise lunsj på jobb, gå i bursdager eller være sammen med andre over flere timer. Hva om de gjennomskuer mine rutiner? Hva om de hører mine tanker? Hva om de spør? Ta deg en bolle, da, Thea. Det er fredag!
Sakte men sikkert vil mitt lille liv rakne i sømmene, og så står jeg der helt naken. Nei, du skjønner. Ehm, altså, det startet da jeg var 11 år… – …og nå er jeg 24 og det er ikke slutt enda. Det er ingen som spør som har tid til å få vite alt det, eller som ønsker det i utgangspunktet. De fleste blir først forfjamset, så litt flaue, og så forsøker de galant å bytte tema eller avslutte samtalen. Og skammen vokser. Ingen vil fortelle om den, og ingen vil visst høre om den heller.
Skammen har mange egenskaper og evner til å vokse og bli sterk, men skammen mangler det viktigste, nemlig evnen til kommunikasjon. Skam er en taus ting. Den defineres i et behov for å skjule deg for ikke å bli oppdaget eller avslørt. Igjen handler det om antagelser og forventning. En skamfull forventer å bli møtt med forakt, og antar at andre vil snu ryggen til og forlate. Det du er, er så ille, at jeg ikke kan vedkjenne meg deg. Det du har gjort, er så feil at ting aldri kan bli riktig mellom oss igjen. I all sin uverdighet opphører også verdien i å dele skammen. Delt skam er ikke halv skam, delt skam er dobbelt skam. Ikke bare er det skamfullt det du er/gjør/har gjort/ikke har gjort, det er også skamfullt å erkjenne at du føler slik. Og den du deler med vil vel skamme seg over deg også? Tar det aldri slutt?
Som et tre der du ikke kan se stammen for bare greiner. Men det er en stamme der inne, stammen i skammen. La oss finne den. Er vi født med skam, eller skapes den av hva vi gjør og tenker? Er det andre som pålegger oss den, eller er den selvpålagt?
Skam er uten tvil et nyttig barometer for riktige og gale beslutninger, en pekepinn for samvittigheten om hva vi bør gjøre. Men skam er utvilsomt aller mest unyttig og direkte skadelig. Ved å fokusere på skammen rundt tanker og handlinger, retter du samtidig pekefingeren mot hva man skal føle skam over, hvilket ofte fører til at enda flere føler enda mer skam. For å være helt ærlig så ser jeg ingen ende på denne sirkelen. Jeg har ikke noe godt svar på hvordan vi bør rive skammen opp med rota.
Det jeg vet, er at skammen gjør en av to ting. Den skaper avstand, eller den skaper nærhet i vårt forhold til andre mennesker. Den skaper avstand når vi skammer oss bort, den skaper nærhet når den deles og møtes med avkreftelse. Et viktig poeng er at det meste vi føler skam over, er ting vi verken kan gjøre noe med eller er skyld i selv. Skammen privatiseres, vi blir trær i en skog fremfor en skog av trær. Alt ansvar ligger på individnivå. Hvorvidt vi lykkes med skole, jobb, samliv, trening og kosthold, er vår feil eller vår fortjeneste. Det er ikke nødvendigvis slik, eller, det er ikke slik. Punktum.
Du kan godt si at jeg har hatt millioner av valg der jeg kunne valgt annerledes og sluppet å være spiseforstyrret i over halve livet mitt, men likevel er det ikke min feil at det endte slik. Det er ikke noen andre sin feil heller. Det er heller ikke noe jeg kan gjøre ugjort. Men jeg kan gjøre noe med den opprettholdende faktoren SKAM ved å vise alt jeg er, fremfor å skjule alt jeg ikke er.
Først skjedde dette. Det var en typisk septemberkveld, i hvert fall typisk for i år, med klar himmel og knusktørre jorder. Jeg satt inne og ville ut, og tok med kameraet for å kjøre et sted og ta bilder av solnedgangen. Hver gang jeg kjører hjem om kvelden, uten kamera, ser jeg de mest fantastiske solnedganger og de perfekte steder å forevige dem fra. Den ene gangen jeg kjørte hjemmefra, med kamera, fant jeg ikke noe bra sted før jeg hadde kjørt en times tid i ring og sola hadde gått ned. Innen den tid var jeg mildt sagt irritert på meg selv, på trærne og husene som sto i veien spesielt, på sola og på hele verden generelt. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og kjøre hjemover, Selvfølgelig sto det tre elger på et jorde. Selvfølgelig stoppet jeg, så fort at bilen bak nesten meiet ned sidespeilet mitt i forfjamselsen, enda jeg både hadde blinket, bremset og kjørt inn til siden.
Elgene kunne ikke brydd seg mindre. En mor og to kalver. De spiste det siste grønne på et jorde på vei mot gull. Jeg satt der i over et kvarter, og tok mer enn hundre bilder fra vinkelen inni bilen med vinduet sveivet ned. Alle hundre-og-et-eller-annet bildene ble uklare, fordi det er noe galt med fokuseringen (les: fotografen). Til slutt så elgmoren seg lei på meg som satt der og knipset, og tenkte å utfordre mine skills ved å forflytte seg over til jordet på den andre siden av veien, i motlys. Da gikk jeg ut av bilen, lukket døra så det virkelig smalt og beveget meg mot dem. De var ikke mer enn 10-15 meter unna, de kunne både se, høre og lukte meg. De løftet ikke så mye som et nesehår. Med unntak av de to gangene en av kalvene bykset i retning skogen i bakgrunnen, bare for å bli sett hånlig og oppgitt på av sin mor, og sakte trasket tilbake til familiens matauk. Jeg så meg lei på elg. Forsøkte til og med å skape litt bevegelse ved å klikke på dem med tunga, men uten effekt. Annet enn noen naboer som sto på en veranda og så på og så på meg med blikk som kunne tale. La elgen være i fred, er du helt dust, eller?!
Til slutt var jeg lei av elg. Elgmett. Og uten et eneste klart blinkskudd kjørte jeg hjem og fant på veien det perfekte solnedgangsstedet som jeg vendte tilbake til dagen etter for å ta over hundre uklare bilder av en sol på vei mot vest.
When life hands you Urge
Så skjedde dette. Enda så nedverdigende jeg syntes det er, så må jeg innrømme at jeg har en svakhet for flasken. Slike plastflasker på halvannen liter med sort gull. Pepsi Max, eller Rema 1000 sin Cola X, som er mye billigere. Jeg vil gå så langt som å kalle meg avhengig. Om ikke jeg passer på, kan det brått helles nedpå både to og tre liter på styrten. Det er nok mer tvang enn lyst. Noe å fylle på med uten innhold. Det finnes ikke godt, eller godt for meg, men jeg gjør det likevel. Den eneste måten jeg kan begrense meg på, er å ikke reise til Sverige, hvor det er helt latterlig billig, eller å ikke kjøpe mer en en halvliter hver gang. Det svir litt ekstra med halvlitere, siden literprisen er så høy når flasken er så liten. Uansett. Dette er en uholdbar uvane som jeg forsøker å legge av meg. I sommer sluttet jeg, og var tørrlagt i tre måneder, før jeg var så dum å ta en slurk og så en til og så to flasker på rappen. Da var det gjort. Du kan selv tenke deg.
På lørdag hadde jeg hatt en hel formiddag uten, fordi fredagens kvote var drukket opp før midnatt. Det tok meg alt jeg hadde av selvdisiplin å karre på meg klær og komme meg ut av døra. Antagelig har koffeinet i brusen en betydelig effekt på meg, da jeg ikke får i meg koffein på annet vis. I bilen på vei til besøk, led jeg av kraftige abstinenser. Jeg hadde ikke annet valg enn å kjøre omveien om sentrum og brusautomaten ved solstudioet langs hovedveien. I lommeboka lå det en skikkende mynt, 20 kroner, akkurat det en halvliter koster. Motoren gikk, og jeg hoppet ut og småløp frem til automaten, puttet pengene på, trykket på riktig knapp, riktig knapp (!), og ventet, og ventet, og ventet, og så kom lyden av noe fallende, lyden av noe som treffer, og alt falt i grus. Der lå en Urge på automatens bunn.
En Urge, with carbos. Mitt eneste minne med Urge, er en gang på hytta en sommer jeg var omtrent sju år. Noen hadde vært så snille og kjøpt en brus til meg, og høflig som jeg var, drakk jeg villig opp. Aldri noensinne har jeg vært så spinnvill, verken før eller siden. Det var en tilstand lik en overtrøtt Kiwi-Tina på Red Bull. Jeg husker ikke annet av det enn hva jeg har blitt fortalt, men det har likevel gjort meg så livredd for påvirkning at jeg verken har smakt kaffe, alkohol eller energidrikker.
Så jeg stod der med en Urge. En Urge. Uten så mye som en mynt igjen i lommeboka. Ville helst gråte. Ville helst kaste Urgen på mannen som gikk forbi eller riste den hardt og helle innholdet nedover automatens tastatur. Jeg gjorde ingen av delene. Behersket satte jeg meg inn i bilen igjen, dyttet Urgen inn i det allerede overfylte dahsbordet og kjørte videre. Jeg kjørte forbi tre butikker uten å stoppe. Jeg så det som et tegn fra et eller annet klokt og beskyttende om at dette må ta en slutt. Broren min fikk flaska, for han kunne trengt litt piff.
McFlurry
Og så til slutt. Det er ikke mer enn to uker siden jeg skrev på bloggen om min første, og eneste, McFlurry. Selve begivenhetne fant sted for ganske nøyaktig tre år siden. Og ironisk nok gikk det til at jeg nå har opplevd min andre, og definitivt ikke min siste. Det er helt drøyt, men også denne gangen i Oslo, med min lillesøster. Og det var helt himmelsk vidunderlig. Det får meg til å fortvile over alt jeg har gått glipp av i mine år med nei takk, jeg har spist/er ikke sulten. Det ga meg smaken på mer. Søsteren min har mer erfaring enn meg, så jeg stolte på hennes smak og dømmekraft da hun bestilte en stor Oreo McFlurry med ekstra sjokoladesaus og jeg med stødig røst sa “Jeg tar det samme!”. Jeg ga meg ikke lov til å angre. Da hodet ville google kaloriinnholdet i McFlurry, sa jeg regelrett stopp og skrudde av telefonens mobildata. Og jeg spiste alt sammen, og det var helt fantastisk fra første munnfull til siste dryppende, smeltede sausedråpe. Det gjorde meg mett og tilfreds på en måte jeg ikke er vant til. Det var behagelig. Det føltes helt riktig.
Tre episoder av skjebnens ironi på så kort tid. Hva vil dette si? For det første: Ikke kjør rundt og vente på riktig tid og riktig sted. La ting skje og vær der du er når du er der. For det andre: Når livet gir deg Urge, er det på tide å bli tørrlagt. Punktum. For det tredje: Det du fokuserer på og gir energi, tiltrekker du deg. Det du vil, vil skje, så lenge du lar det gjøre det. Mat er mat, og til syvende og sist spiller det ikke så stor rolle om du blir mett av en fiskesuppe, en baguette eller en McFlurry, så lenge du har noen, for eksempel en kul søster, å være med, lar spist være spist og lar livet gå videre.
Store lekeplasser blir små lekeplasser. Rektangulære polarbrød blir runde. Hunden er død, dukkene ligger i poser på loftet, søsteren i overkøya sover når du er våken, på den andre siden av kloden.
Lange bakker blir oppoverhelling. Du fikk en lillebror, du fikk en lillesøster, og du ble stor enda du var liten. En familie på fire ble en familie på seks, så deltes de opp og ble to og en og en og en
og en ensom.
Toppen er ingen topp nå, bare en tue. Huset der pappa en gang fanget mus med støvsugeren og dere sto på hendene inntil veggen og drakk blå brus hver lørdag, det finnes ikke lenger. Den bratte bakken ned mot låven er jevnet med jorden, selv om du en gang sto fast i den med ski på beina og staver festet rundt gummivottene og trodde ingen noen gang ville finne deg. Så liten at selv ikke topplua syntes fra stuevinduet til pappa. Men pappa kom, han fant deg og fikk skiene av og hulkene til å stilne. Det er ingen bakke, det er ingen låve, det er ikke noe stuevindu, pappa bor ikke der nå.
Det står en heisekran på gårdsplassen, et stort betongbygg reiser seg oppå plassen der det lille trehuset sto, og gjerder stenger for at du kan komme inn. Jordet mellom huset og lekeplassen er ikke et jorde lenger, men en fotballbane. Lekeplassen er ikke en lekeplass lenger, noen dumper hageavfall der sandkassa sto. Og gjennom et hull i fotballmålet tar du bilder av en himmel i rosa mot utsikten til fortiden som erstattes med nytt.
Selv trærne i skogen bak huset har blitt så mange og så store at solen bare når til toppene. Om du legger hodet bakover kan du se dem. Under der satt du en gang og fikk et hjertesmykke av gull og drakk solbærtoddy og spiste Bixit, bare du og mamma. Dere hadde pakket sekk og votter og gått langt, men langt har blitt kort, ja, bare noen hundre meter egentlig, skogen har blitt gjennomsiktig, gullkjedet passer ikke lenger og hjertet er borte.
Håret ditt er langt nå. Øynene ikke fullt så mørkebrune. De har sett mer enn du kunne se for deg, men så lite av det du ville. Og i kveldssolen mørklegges du slik du føler deg inni, som et halvt menneske. Farget av lys og fanget av skygger. Det er lite å finne på gamle stier, alt er forandret av tiden. Noe har vokst og noe har krympet, og inni deg er du lik, men likevel så annerledes.
La være det som var. Minner er skjøre og knuses så lett. Det er bedre å huske dagene som lange og fulle av eventyr, huset som slott. Det er bedre å minnes skogen som skog, og ikke se at du kan se tvers igjennom. La mamma og pappa være det, la deg ha vært liten og dem ha vært nære.
Det er det gode som fester seg, alle krangler og tårer er glemt når du har for mye å huske til at alt kan få plass.
Til du går tilbake og ser at ingen ting er som det var og du begynner å tvile på at det var sånn noen gang. Stedene borte, hjemmet borte, tryggheten borte, hjertet borte, familien borte, brått er sola borte.
La det være og se nye veier. Hold ut mørket til dagen våkner. Fortiden i nåtiden gir ingen mening i fremtiden. Du får ikke tilbake. Du må skape nytt.
I dag fikk uttrykket “kunstpause” en ny dimensjon.
Andre løper langintervaller, kortintervaller, bakkeintervaller og pyramideintervaller. De fleste hater det. Jeg løper ikke intervaller. Punktum. Jeg hater intervaller. Men så oppdaget jeg kunstintervaller, og har blitt hektet. Egentlig burde jeg kalle det kreative intervaller, men kunstintervaller klinger så fint, og så var det dette med kunstpauser som gjorde et lite ordspill ut av det hele. Og jeg elsker ordspill.
Vel. Om du vil prøve deg på denne nye treningsformen “kunstintervaller”, får du programmet her:
Ta på gode sko og behagelige klær. Husk at det er høst, så noe i halsen og noe på hendene er helt nødvendig.
Ha med telefon, eller, dersom regnvær/aversjoner mot telefon, ta med papir og blyant.
Ta deg med bil, buss, bane eller til fots til ditt favorittsted utendørs.
Begynn å bevege deg. Om du vil gå eller løpe bestemmer du, begge deler er like effektivt!
Ta gjerne nye stier og veier, eller, best av alt, utenfor vei og sti.
La ørene være fri, uten propper i, og lytt til lyden av sko mot gress, grus, røtter, vannpytter, leire, myr, vind, regn og tørt løv.
Legg igjen tanker du uansett ikke får gjort noe med hjemme. Slipp tankene fri, du er tross alt ute i det fri.
Når tankene er frie, vil du tenke på mye rart. Ikke blir redd, bli nysgjerrig!
Så, plutselig, ut av det grønne/blå/gule/brune, vil det komme til deg. Gode ideer, fine minner, solstråler mot spindelvev og sanger på hjernen. “Jeg gikk en tur på stien” er en gjenganger hos meg, eller andre sanger jeg bare husker en strofe av, og derfor gjentar til jeg blir helt “Ko-ko-ko-ko-kokokorokkokko…”.
Når dette skjer, disse kreative blomstringene, er det på tide med en “kunstpause”. Altså, du stopper opp, tar det bildet, synger litt på den sangen, skriver ned den ideen, lar kroppen fylles av det minnet. Kunstpausen skal ikke bare gi deg et pusterom og gjøre deg klar for mer, den skal trene opp din kreative hjerne og lære deg om tilstedeværelse. Her er et eksempel på skriblerier etter dagens kunstintervaller, skrevet i et forrykende tempo med stavekontroll for ikke å glemme før alt er notert (ergo gir det knapt mening for noen, inkludert meg selv): lukke øynene og se farger, et ori blemmer endrer seg fordi temp endres. Se mindre kropp, s mr verden. Kunstintervaller (Yay!). Å være der du er. Skjebnens ironi. Bloggforstyrret.
Og så fortsetter du, kanskje rundt en ny sving, gjennom en eplehage, langs et vann eller over et gangfelt. Helt til noe nytt krasjer ned i deg og du må ta en ny kunstpause før du får frie tanker til å gå videre.
Hvor lenge du skal holde på? Det bestemmer kroppen din. Hvor lange kunstpauser? Så lange som kreves for å tenke ferdig og lagre det på et sted det kan hentes fram igjen senere. Hvor mange? Så få at de betyr noe og så mange at alt det viktige får strømme gjennom deg og feste seg i minnet, på papiret, i bildegalleriet eller på notat-appen.
Da ønsker jeg deg en god og lur tur. Og måtte kreativiteten møte deg med åpne armer og takknemlighet.
Jeg lover deg stor treningseffekt. Men mest av alt trener du på å være her og nå, i fred med deg selv i den alltid så tilstedeværende naturen.
Det både forbauser meg og foruroliger meg å se og høre hvordan vi snakker til hverandre og om hverandre, til oss selv og om oss selv. Det er en pågående nedsnakking av mennesket. Med janteloven godt forankret, er vi nordmenn for eksperter å regne når det gjelder selvkritikk. Før foregikk den kanskje mer i det skjulte, innad, i tankene. Det ligger i vår kultur, vår ukultur.
For eksempel på en helt vanlig tribune, på en helt vanlig fotballbane, på en helt vanlig tirsdag, hvor jeg satt og heiet fram et jentelag i barneidretten. Spillerne var i 12-årsalderen. De hadde fotballshorts og bare legger, flettet hår og smil om munnen. Rundt meg satt mødre, fedre, besteforeldre og søsken langs den ene langsiden, med sola midt imot, før den sakte forsvant bak klubbhuset. Noen spiste kake fra kiosken like ved, andre drakk kaffe fra termos. Noen hadde på treningsklær, og andre høye hæler. “Har du hørt at hun skal gå fra han og at de skal flytte dit og at læreren venter barn og at det er tilbud på kaffe på Kiwi denne uka?”… Det summet, vi klappet, vi hutret og frøs.
Det ligger i vår kultur. Nærmiljøet, fotball på kunstgresset og vafler til 10 kroner. Det er slike stunder som får meg til å føle meg som en del av alt det her. En turgåer vinket til en bekjent og slo seg ned på de primitive benkene. Spillerne hadde akkurat rukket å gjøre lekser og spise fiskepinner til middag før kampen, eller kanskje det var tomatsuppe og pannekaker, siden det var tirsdag. Mødrene og fedrene kjørte til og kjører fra og sitter der i det evinnelige regnværet, sola og blåsten. Vi støtter morgendagens helter, tilsynelatende gjør vi det.
En bestemor utbrøt, med munnen full av kakesmuler, at “Motstanderlaget har jammen ikke løpt fra matpakka”. Det tok et lite øyeblikk før jeg forsto hva hun mente med det, så tok det et lite øyeblikk før jeg fikk igjen pusten. Bifallende nikk og mumling. Et voldsomt sinne vokste inni meg, men jeg sa henne ikke imot. Kanskje håpet jeg noen andre ville ta kampen. Men ingen løftet så mye som et øyenbryn. En annen tilskuer, en mor denne gangen, klaget over sine stadig bredere lår og svakhet for sjokoladen. En far diskutert med en annen far om det var mest effektivt å løpe på mølla eller å løpe i skogen. “Herregud, ho nummer ni er jammen treig!”. Mens en liten jente, sikkert en lillesøster, tygget på rosiner og lekte med en dukke hun hadde med. “Ta en sjokoladebit, da, Thea!” Jeg ristet på hodet og sendte pakken videre. “Der ser du, det er noen som er flinke!”, sa de da.
Vi satt der og frøs i septemberkvelden og diskuterte kropper som om kropp er alt vi er, men mest alt vi ikke er. Jeg diskuterte ikke. For å si det som sant er, så meldte jeg meg ut av samtalene, av feighet og av frykt. Det er slike stunder som får meg til å ikke ville være en del av det her. Det ligger i vår kultur, vår ukultur. Vi skal ikke tro at vi er noe, for det vi er er aldri godt nok. Og alle skal vi passe på at ingen glemmer det.
Fra hvem skal dagens unge lære at du skal ikke tro at du er noe, du skal vite det.
Det er bedre å bygge barn enn å reparere voksne. Det spørs bare om det finnes nok reparerte voksne til å gjøre det.
og jeg skal ta av meg skoene og hoppe i dammene. La håret dryppe i det, sitte inne og høre på det. Lene hodet bakover og fylle ansiktet med det, øynene, ørene. Synge i det. Løpe fra døra til bilen med jakka over hodet og et halvkvalt leende. Sette vindusviskerne på fullt og se forbi det. Vaske sjela i det.
og jeg skal snu meg mot den og varmes av den. Snu meg fra den og tråkke på skyggene den maner fram. Hoppe i havet og kjøles i den. La isen smelte i den. La kroppen brunes i den. Se at gresset vokser, hvitveisen våkner. Lukke øynene og se rødt og oransje og gult danse bak lokkene mot verden. Vente langs et jorde på at den skal dukke ned bak trærne i det fjerne og farge himmelen i flammehav.
Gi meg snø
og jeg skal bade i den. Høre lyden av skritt mot den. Det knitrer på en måte som tenner fyr i hjertet. Samle fnuggene på hånden og kjenne varmen smelte kulden og se at snø blir til vann og så til ingen ting. Høre stillheten i skogen. Lage englevinger. At ett og ett og ett blir masse, massivt, lett og tungt.
Gi meg vind
og jeg skal stå imot den. Lå håret tørkes i den. La løvet fare, virvle, opp og bort og ned igjen et annet sted. Lene meg mot den og se om jeg faller. Se at jeg står. Kjenne kraft mot kraft og vinne kampen. Se fugler danse i den, der ingen bestemmer hvordan, men alle danser likt. Sette spor som forsvinner. Høre den ule og klage, krype dypt ned i pleddet og være trygg likevel.
Gi meg torden
og jeg skal rope i det. Lades opp og føle det braker helt inn i venstre hjertekammer. Trøste de som er redde for det. Telle tusen-og-en-tusen-og-to-tusen-og-tre til det lyse flerrer opp mørket og jeg venter på nye brak og tellingen starter igjen.
Gi meg natt
og jeg skal sovne i den. Kjenne kroppen finner hvile i den. Sitte våken og telle stjerner i den. Kjøre hjem og kjenne trygghet av den. La meg drømme. Høre pusten fra en annen i den. La timene fare. Kjenne varmen fra en annen i den. Lukke det ene øyet og dekke hele månen med min tommelfinger.
Kom med det, bare la det komme.
Men ikke steng meg inne i en sky av grått og ingenting. Da ser jeg verken lys eller skygger. Da finner tiden ikke sted. Da slutter jeg å se. Selv farger blir kun nyanser av sort. Da dør jeg sakte inni, dag og natt i ett og sammen, ingenting lover at mørket tar slutt.
Gi meg alt, så jeg kan være. Gi meg ingenting, og det sorte-hvite kryper inn og bader tankene i blekk.
Et rastløst sted, en hvileløs sjel. Det er som å leke gjemsel.
Nå kommer jeg og tar deg. Du er død. Thea på boks.
I bilen har jeg en sekk med et skift og toalettsaker, treningsklær, te og suketter og havregrøtmiks, så jeg alltid har muligheten til å ikke reise hjem, men bort. Forsøke å ikke være alene. Det er et ensomt sted.
Med muligheten i bagasjen, ender jeg ofte på øde veier, for jeg har hørt at man blir smart av å kjøre nye steder. Dessuten går tiden litt fortere i bilen. Jeg går turer i ukjente skoger og handler i fremmede butikker i små byer jeg passerer. Alt for å utsette, aller helst unngå, den overveldende følelsen av livet som innhenter meg når jeg kommer hjem.
Jeg hater livet mitt. Alt ved det.
Alt som ikke er, men mest alt som er i steden.
Den midlertidige arbeidspraksisen, leiligheten, den evinnelige treningen, mitt daglige brød, eller knekkebrød. Kveldene på sofaen der jeg ligger på siden og klemmer en pute inntil meg, stryker over pelspleddet og snakker med meg selv i tankene. Meldinger med venner jeg sjelden treffer, familie jeg savner når de er borte, og flykter bort fra når de er nær. Klemmene jeg trenger, men bryter ut av i stunden.
Det går ikke over, det går forbi. Livet.
“Togene går og andre mennesker klarer fint riktig tog til riktig tid du våkner alltid opp i feil by”
– fra “Alle snakker sant” av Siri Nilsen
Hvorfor? Jeg spør hvorfor?
Det føles helt meningsløst å leve midlertidig. Som om hver dag er en løgn og hver natt et hviskelær. Glem i går, i dag er alt på nytt. Igjen og igjen og igjen.
Jeg bruker all min tid på å få tiden til å gå. Jeg venter på lunsj, på i kveld, på i morgen, på helgen, på julen, på 2017, på å leve.
Jeg venter på at du skal komme og venter på at du skal dra igjen.
Jeg venter og jeg drikker te. Konstant. Jeg venter og jeg spiser, og løper, og kjører, og stirrer, og scroller, og drikker te, eller så setter jeg meg ned og reiser meg opp, går på do, vasker hender, går på do, vasker hender. Hviler ryggen mot veggen og baken mot gulvet og gråter litt mens jeg teller hvor mange dager det er til desember.
Hele tiden kjenner jeg et lammende, murrende neineineineineineineineineineineineineineineineineineineinei
Og da frister det å forsvinne igjen, til kampen mellom liv og død. I det fattige livet eide jeg i hvert fall viljen til å leve, kroppen regelrett nektet å gi seg. Følte de uante kreftene av overlevelsesinstinkt, holdt ut smerte og slo og slo og slo og trakk pusten dypt. Den fysiske livsviljen når resten sviktet.
Livet ga aldri mer mening enn når det holdt på å forsvinne.
Jeg hadde vel dødd, om det var meningen. Det må være en mening med at jeg fortsatt er.
Men det gir ingen mening.
Det skal gå over, sier de. Men det er ikke riktig. Det går ikke over, det går forbi.
Livet passerer, mens jeg står inne og er redd. Mennesker passerer, mens jeg gjemmer meg inne og er ensom. Så ubeskrivelig ensom.
Jeg var redd for å dø, og nå er jeg redd fordi jeg ikke lever.
Det rare er at hver gang jeg tenker det her, ja, stort sett hver time av hver dag, så er det en bitteliten, eksploderende tanke som popper opp. Som eselet i Shrek, som hopper opp og ned og roper “se meg, se meg, se meg, se meg, meg, se meg, meg, meg!”.
Det er jeg som pakker ned dette midlertidige livet og drar for å finne et nytt. Sier ha det for å kunne si hei. Til steder der de ikke selger Skyr, og det ikke er kjeler til å koke havregrøt eller vekter å veie eggehviter på eller tevann i ubegrensede mengder. Der Family Sports Club ikke eksisterer. Et sted jeg er mer redd for å være for redd til å ikke få gjort noe, enn å faktisk gjøre noe.
Så fjernt fra her og så nære nå.
Så mye uopplevd og uerfart. Selv om jeg er 24 på papiret, er jeg som en 14-åring i hodet. Med behov for å bli tatt vare på og behov for å lære å ta vare på meg selv.
Skal jeg overleve, eller skal jeg leve? Skal det gå forbi, eller skal jeg gå videre?
Vi lengter til solen når solen er borte og lengter til skyggen når den er.
Til et visst punkt, så lengter vi bare til å være inne med god samvittighet og skru varmeapparatet på fullt i bilen og tenne alle telysene som liksom ikke synes så godt når det er bare er lyst.
Lange jakker og kalde hender, løpe inn på badet om morgenen til varme fliser å tine føttene på.
Finn en feil, tenkte jeg i går. I t-skjorte og knelang tights på vei hjem i mørket uten refleks. Jeg burde hatt refleks, den mest innlysende feilen. Men den virkelige feilen føltes mer som: Har du noen gang sett en med t-skjorte og bare legger med refleksbånd rundt ankler og håndledd? Det er ikke normalt. Det er snart oktober. Det er ikke greit å kunne gå i sommerklær i mørket med behov for refleks.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
Det måtte selvfølgelig skje som lyn fra klar himmel. Med torden også. Akkuart da jeg var lengst vekk fra bilen på løpetur etter jobb. Det hjalp ikke å snu, for frem og tilbake var like langt. Så det ble vått.
Det ble så vått at jeg kunne slukke tørsten med dråper fra nesetippen mens jeg løp. Det ble faktisk så vått at ikke en millimeter av meg var tørr.
Å bære sin tyngde i vann. Med klær besto jeg antakelig av 90 % vann da jeg endelig ankom bilen. Så jeg kjørte hjem barbeint. Jeg satt på to poser.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For jeg har nettopp klart å bruke 200 kroner på to nye puter til sofaen, og de har farger som passer best til høst. Og derfor måtte alle kubbelysene og alle dukene og alle teppene og alle følelsene av sommer vaskes ut og erstattes av mosegrønt og oransje og mørkerødt og blågrått. Og derfor ble det liksom også helt nødvendig å vaske gulvene og vaske vinduene og vaske den glassplata i stekeovnsdøra samtidig. Det lukter godt her nå.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For jeg har så mange fine klær som venter på å varme meg gjennom dagene.
Og jeg har så mange gode supper og gryter med linser og bønner, tomater og sopp og ostesmørbrød som jeg skal lage. Som jeg skal spise. Selv epler er gode om høsten, og aller best er de røde som vokser på eget epletre i barndommens hage.
Jeg skal til og med lære meg å like kakao. Med bart. Og med krem på toppen.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
For skogen blir så fin, og trærne blir så spennende og ingen dag er lik i farger. Og alle lukter lukter av jord og fallen frukt, det lukter høst. Det kiler i nesa. Det blåser i halsen, og sandalene pakkes vekk og badedrakten legges lengst inn i skapet, under den blomstrete kjolen som ble brukt en julidag i Barcelona.
Nei, ingen dag er lik i farger. Før alt blir hvitt og det snart er jul. Snart jul.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt greit.
Så lenge man har et sted å komme hjem til og stenge mørket og ulende vinder og piskende regn ute. Og tenne lys inne, så mange lys, så ofte, at handlelista hver uke må få et nytt punkt: en pakke fyrstikker. Og noen å spille kort med hele kvelden og se på film med hele natten og drikke te med hele morgenen.
Og spise kveldsmat med. Det er også høst. “Det er lenge sia kvelds, med knekkebrød og te”, som han Ødd synger så fint.
Det er fint å komme inn fra høsten, og det er fint å være ute i den. Høsten egner seg godt på bilder.
Så regnet høsten inn.
Det er i grunn helt perfekt.
For er det ikke deilig å knuse blader mens du går, og plaske i sølepytter og stenge verden ute i en hette, dele en paraply?
Er det ikke deilig å kjenne at en tid er forbi og en nye er i vente? Vi har så mye å leve, selv om bladene visner bort.
