Hei, Spiseforstyrrelse.

Jeg vil med dette bekrefte at jeg ikke lenger har behov for dine tjenester. For å være ærlig, var jeg ganske sårbar, desperat, ensom og ikke helt meg selv da jeg slapp deg til for 15 år siden. Klok av skade, innser jeg nå at jeg verken ønsker eller trenger et videre samarbeid, da jeg har funnet nye og bedre løsninger hos annet og bedre selskap. Mennesker trenger mennesker, skjønner du, og mat, og en hel del andre ting. Det har jeg endelig skjønt.  

Det føles feil å skulle takke deg for det som ble mine underganger, så i stedet vil jeg si noen ord rett fra hjertet som jeg vet vil provosere deg noe veldig. Du er så lett å trigge. Du er også svært grunn, og hjerteløs, og hjelpeløs. Stakkars deg. Heldig er jeg som er alt annet enn det. Her får du:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

– Du var viktigst for meg, men ikke nå lenger. Alt er viktigere enn deg faktisk. Du havner like under stryking av stretchlaken på viktighetslisten. Du har virkelig nådd bunnen

– Jeg misliker sterkt dine negative holdninger til ost og sjokolade

– Jeg elsker ost og sjokolade, har spist begge deler senest i dag, så, in your face

– Jeg misliker sterkt dine positive holdninger til eggehvite og ensomhet

– Du burde vært meldt til barnevernet og mistet omsorgsretten for lenge siden

– Jeg overtar den omsorgsretten, jeg, takk

– Du vet den svarte buksa? Den ble for liten, så jeg ga den bort og kjøpte en ny som passer

– Det var alltid noe som skurret med deg. Du er helt ustabil, ren bakgrunnsstøy. Få deg et liv, det funket for meg! 

– Du vet alle hemmelighetene våre? Vel, ikke nå lenger, for å si det sånn. Jeg fortalte dem til noen

– Ja, også den om da vi spiste alle de vaflene da ingen så

– Og den om da vi sov nakne oppå dyna med vinduet åpent og kuldegrader på sykehusrommet så vi kunne fryse oss litt tynnere

– For ikke å glemme alle de med sondeernæringsapparatet som vi stilte på og justerte mengder og blandet ut innholdet i posene med vann og manipulerte til å stoppe før det skulle og da vi rømte ut av vinduet fra barneavdelingen og da vi trodde vi lurte alle men lurte ingen med den vekta og den natta vi løp i trapper til vi besvimte og at det var vi som teipet under vannkranene så sykepleierne fikk megasprut over hele seg når de skulle vaske hendene. Vi var bare et barn, jeg unnskyldte oss med det

– Jeg er lykkelig uvitende om hva jeg veier, og badevekta mi ligger, som du sikkert husker, på bunnen av Glomma, der jeg slang den over Fossumbrua den gangen mot dine ville protester. Plopp, sa det

– Du førte meg bak lyset så mange ganger at alt ble helt mørkt, din jævel

– Du er så gjennomskuet, du

– Jeg er sint på deg

– Du sa alltid at vi bare kunne være sinte på meg, sinte og slemme og skade meg, og så stygg jeg var, sa du. Du er slem, du

– Jeg er fin, jeg

– Du vet den dumme greia vår om at jeg ikke fikk lov til å la noen bry seg eller være glad i meg? Folk bryr seg. Jeg bryr meg. All is love

– Din definisjon på en god dag: Når vi spiser for lite og trener litt ekstra

– Min definisjon på en god dag: Når hjertet er sprekkferdig av mennesker

– Jeg har mange gode dager nå, etter min definisjon

– Jeg har svært få gode dager etter din definisjon. Ser ikke vitsen faktisk, det er jo så mye gøyere å ha overskudd til å føle, leve, bade, flørte, moppe taket, le

– Hahaha, du er patetisk, jeg er morsom

– Jeg hater å være sulten

– Det har jeg alltid gjort

– Jeg tror jeg hater deg litt

– Jeg tror jeg liker meg ganske godt

– Jeg vet andre liker meg, i hvert fall

– Jeg vet det plager deg

– Men når det plager deg, så fortsetter jeg bare å spise lunsjen min sammen med alle de fine menneskene og setter deg på lydløs og bla-bla-bla-ha-ha-ha liksom. Hva sa du, sa du? Jeg hører ikke. Bryr meg ikke. Hysj på deg!

– Det er artig å være spontan og se hva som skjer. Det er det motsatte av kontroll. Du liker kontroll. Oooops, sorry! 

– Jeg sluttet å regne med deg for lenge siden. Og du klarer ikke å holde tellingen på alle de kaloriene selv. 1-0 til meg

– Jeg vet jeg var villig til å dø for deg, men så raus er jeg ikke 

– Du har dessverre ingen rettigheter på meg

– Jeg skal bruke livet mitt på å gjøre livet vanskelig for deg 

– Jeg er så mye mer enn du lot meg

– Jeg lar meg være det

– Du sa alltid at det var håpløst. Jeg ER håp, jeg nå. Du tok feil

– Du hadde aldri noe fint å si

– Du er utrolig kjedelig

– Jeg er alt annet enn kjedelig

– Vi passer ikke sammen

– Det er ingen som vil ha deg

– Jeg er god

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det er tross alt fredagskveld og jeg skal se på film. Takk for ingenting, livet kaller. 

Med vennlig hilsen 

Thea Wolff Kristensen

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Smiler bare videre, på en sånn måte at det er vanskelig å slutte. Ser ned. Sier Vi sees neste mandag mens jeg stormer så forsiktig jeg kan mot døra. Tar veska mi over skulderen, forsvinner ut i korridoren og ned trappene før hun rekker å se at kinnene mine blir varme over det solbrune. Hjertet bare dunk-dunkdunk-dunkdunkdunkdunkdunkdunk. Frisk luft.

Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hele våren har vi nesten bare snakket om barndom, relasjoner, familie, selvforakt. Virkelig gravd ned i dypet, og der var det mange tårer, blant annet, og mye annet vondt, men etter hvert også en slags romslig omsorg for den lille, tøffe, unge, store, redde, sterke, voksne meg. Og så ble det sommerferie, og nå er den over. For første gang var den sommerlige behandlingspausen etterlengtet. Ikke et sekund var jeg redd for å bli overlatt til meg selv med ansvar for meg selv. Jeg kan ta det ansvaret nå og stole på at jeg er i ganske gode hender. Lot meg selv få spise uten å tenke så mye, bade uten å tenke så mye, tulle uten å tenke så mye, løpe uten å tenke så mye. Når jeg tenker etter, har jeg faktisk hatt ganske fine tanker om meg selv, det lille jeg har tenkt mens jeg har vært.

Du virker så annerledes, kommenterer hun. Hele jeg er annerledes, det ser jeg vel selv også. Du trenger ikke behandlerbriller for å legge merke til det. Sommeren har satt sitt preg uten å forminske, slik den alltid gjorde før. Tvert imot, har jeg vel aldri følt meg mer storartet! Liksom at sola har fargelagt meg helt ut i kantene, med farger og mønster jeg ikke i mine villeste fantasier kunne forestille meg at ville passe. Tenk om dette er sånn jeg er? Jeg bare føler meg så bra, sier jeg. Det er helt sant. Det har ikke skjedd noe spesielt, jeg har ikke gjort noe spennende, ikke reist noe langt, bare vært ute i eviglange dager, tatt båten til øyene, bare Oslo, litt ferie, litt hverdag. Men det har vært ekstraordinært og spennende i all sin enkelhet likevel, all sin nyhet av frihet. Frihet, det er kanskje det jeg har fylt sommeren med aller mest, frihet og mennesker. 

Jeg har det skikkelig bra akkurat nå. Og idet jeg sier det, blir jeg litt redd og usikker på om det er greit. Jeg er tross alt her fordi jeg er syk. Hun leser meg godt, selv om jeg smiler fortsatt. Det er like riktig og viktig å føle de gode følelsene her inne. Hun smiler med øynene. Ok, sier jeg. Takk. Hun sier hun synes det er hyggelig å se meg sånn. Jeg sier at jeg synes det er rart å ikke være den kjedelige, monotone, triste, analyserende, alvorlige pasienten. Vi snakker litt om det, og litt om andre ting, og så, like før jeg skal gå, sier hun at hun nesten skulle tro at jeg var (…)

og det lå liksom i luften, det er i hele hodet mitt, det bare lyser lyst og lett forstyrrende, og ganske fortryllende, og jeg vil ikke snakke med henne om det. Ikke det. Hun kjenner meg virkelig ikke så godt enda. Hva vet vel hun? Og hva vet vel jeg om noen ting? Jeg bare føler noe nytt og fritt og blir faktisk litt frustrert over å ikke helt forstå eller vite eller klare å tenke klart eller tenke en tanke fullt ut eller slutte med denne smilingen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare henne. Slutt å forstå meg så godt, kanskje. Det har ikke du noe med, kanskje. Jeg vet ikke helt noe egentlig. Jeg har ikke et språk for dette. Smiler bare videre, kjenner det irriterer meg at følelsene mine tydeligvis sitter utenpå. Ser ned, og der sitter jeg visst med hjertet i hånden også, kan liksom ikke holde det fra å slå fortere, føler meg sårbar og litt tullete, blir helt varm i kinnene. Vi sees neste mandag, det er det eneste jeg får sagt, stormer forsiktig ut av rommet, ned trappene, ut og fyller lungene med frisk luft. 

Jeg sitter stille i et hjørne og tenker og kjenner energien sakte forsvinne i kaffekopp nummer fem. Det tar på å være ekte, helt fullstendig tilstede med full kraft, hele registeret av følelser og kapasitet hele dagen. Ubegrenset, føles det som. Et stort system som skal gå rundt, rene lynnedslaget gjennom kroppen stråler ut av to brune øyne og lyser opp rundt meg så selv jeg blir litt blendet. Det er herlig. Bam! Men det kan bli ganske stille etter stormen, litt tomt og rart. Liksom hva skjedde nå? Hvor ble det av mørket mitt? Ligger det under eller er det over? Kan det vær så snill være over?

I morges var det nesten litt kaldt med shorts. Det betyr at denne sommeren, som for alltid vil bli stående som min store frigjøringssommer, eller badesommer, eller bare Sommeren, nærmer seg høst. Og hverdagen min skal bli annerledes, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Men, nei, nei, ikke gå, du gode følelse. Det er bare tidlig august. At det skal bli annerledes, betyr ikke annerledes på en dum måte. Det kan bli kjempefint. Det blir i hvert fall utrolig spennende. Jeg vet bare at jeg ikke vet helt hva som vil skje med meg når jeg ikke får vært like mye på det stedet som har bygget meg opp dette siste året. Alle menneskene i det, jeg kommer til å savne å være med dem, og hvem skal jeg smile til utenfor? Hvem skal jeg le med over matpakka mi? Hvem skal få lov til å se den jeg er når jeg er den jeg vil være? Noen kommer opp trappa, noen synger på kjøkkenet, noen gir noen en klem i gangen. Det er så fint å være akkurat her akkurat nå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den siste slurken med kaffe er lunken, men det går bra. Det tar tid å tenke på alt dette. Jeg har virkelig ikke lyst til å bli trist når jeg er glad. Hei! Noen slår av en prat, vi deler en latter, noen ser meg inn i øynene og henter meg hit igjen. Det føles litt bedre. Jeg vil ikke bruke tiden her på å grue meg til den forsvinner. Dette stedet forsvinner ikke, selv om jeg skal ta et halvt skritt videre. Hjemme er visst der hvor hjertet er, og det har endelig funnet hjem. Fontenehuset i Oslo er det beste som har skjedd meg, det største, det viktigste, det jeg trengte. Noen ganger er det alt man trenger.

Og jeg har kanskje hatt den beste måneden i mitt liv i sommer, tenk det, og jeg skal begynne på Erfaringsskolen i september, holde foredrag, og synge mer, og spise med andre hver dag, og løpe lange turer i marka, og bade når jeg har lyst, og danse vilt til Footloose i gangen, selv om det bare blir tull fordi jeg er helt håpløs på dansing, herregud, føle meg fin og gjøre godt alt jeg har gjort meg vondt, og ikke glemme men endelig huske å leve mens jeg gjør det, og åpne hjertet om jeg tør det, og sitte med beina dinglende i vinduskarmen, drømme meg bort under skyene, puste dypt og befriende og glede meg til å våkne i morgen igjen. Livet. 

Kjære hodet mitt. Hva er det som skjer? Hver gang jeg nesten tenker en psyk tanke eller nesten synker ned i en meningsløs vond følelse, overstyrer du og bare nei, app app app, se her! Føl dette! Husker du dette? Vil du ikke heller dette? Hører du dette? Wow, skjer virkelig dette? Smak på dette! Bare smil! Gjør dette! Følg med nå, følg med nå, ser du dette? Vær heller her, det er dette som er viktig! Det er dette du har godt av, det er dette du drømte om den gangen du sluttet å tro på at livet var noe for deg men ikke klarte å slutte å leve. Det var derfor, fordi noe i deg visste at alt er for deg, at du en gang skulle komme til å ligge i sofaen og høre på regnet gjennom det åpne vinduet og føle deg alt annet enn ensom, faktisk helt hjemme, varm, trygg, bra, sterk, glad, forventingsfull, viktig, ekte og hel. Helt hel.

Kjære hele meg. Tusen takk for standhaftigheten, muligheten, resiliensen. Et liv i tusen knas og mange manglende biter. Funnet, samlet, puslet sammen på en helt annen måte, slik jeg vil, slik jeg trenger. Limt med det sterkeste limet i verden, en sammenhet, og sånn, der var alt på plass. Nå kjører vi! Dette er historien om Thea, Vol. II. Den begynner nå. 

Det er sikkert fartshumper på denne veien også, og grøftekanter å synke ned i, og omveier og bomveier og landeveier og motorveier og lukten av våt asfalt og enveiskjøringer og rundkjøringer og tunneler og broer og svinger og noen som ringer og steder å kjøre fra, steder å dra, noen som venter og noen som henter deg når det plutselig sier stopp, eller det ble for bratt opp, eller du bare har en jævlig dårlig dag og nå trenger du en klem, Thea. Hei, hvor det går, ser du utsikten, Thea? Ser du hvor langt du har kommet, Thea? App app app, ikke for fort nå, det er dette som er livet. Time etter time, etter time, etter time. Vil du bli med?

Jeg tror av hele mitt hjerte, at selv et hjerte som til slutt bare banket på trass, kan funke som bare det, til tross, og eksplodere i et fyrverkeri av følelser over himmelen og bare følg med nå, følg med nå, ser du dette? Skjer virkelig dette? Det er aldri for sent å la leve. 

Ansiktet føles stivt etter lange dager med bading på øyene, mykt og varmt etter mange dager med rungende ekko av latter over bølgene. Jeg har ferie. Jeg er modigere enn noen gang. Våkner med øynene fulle av morgensol, bestemmer meg for å gjøre ting annerledes nå. Spiser frokost og ser på Ack Värmland, ler høyt av Mia Skäringer mens jeg koker kaffe, løper en tur, kanskje en lang tur, kanskje en kort tur, kanskje intervaller på Bislett stadion. Føler meg som en verdensmester, løper så fort i svingene at beina nesten ikke når nedi, men som de sparker fra. Løper så langt som jeg aldri har gjort før. Det gjør meg ikke sliten, bare helt overveldende energisk, stolt. Jeg har brød i fryseren, kjøper is på kiosken. Tenk at jeg har kommet så langt. Jeg har 84 poeng i VM-profeten og hybelkaniner under sofaen. Trener til maraton i september og har teipet kneet og det gjør ikke vondt faktisk, det gjør ikke vondt. Jeg kan stå på hodet, jeg kan gå ned i bro, jeg kan dra hele meg et tyvetalls ganger opp til en stang. Jeg kan pakke en veske og reise med båten til Bleikøya og bade og spise og spille kort og sole meg og drikke kaffe fra termos og si ja takk til kanelbolle, og alt det sammen med andre mennesker.

Jeg føler meg fin. Vil være akkurat sånn. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag tok jeg løpefart og svevde fire meter gjennom lufta, og selv om jeg aldri har vært ordentlig forelsket, så tror jeg at det må være omtrent sånn det føles; fritt, lett, tusen sommerfugler i magen og å falle fryktløst i en eksplosjon av hav, sol, farger og gledesskrik. Hver dag føles som en hel sommer. Jeg tar sommeren tilbake, time etter time, og akkurat i år er den uendelig. Uendelig på en god måte, hver dag en hel sommer. Det lukter jordbær av fingrene, jeg flørter med livet, med Oslo. Åh, Oslo, hvor du er flott. Mitt Oslo. Pulserende og varmt, med hjertet fullt av mennesker og ørene fulle av saltvann etter all stupingen, ligger gatene for mine føtter og hestehalen svinger selvsikkert fram og tilbake over solbrune skuldre. Jeg har god humor, jeg ler av meg selv også, jeg tør å snakke med gutter. Jeg puster med magen. Jeg er sterk. Jeg er stødig. Jeg er så tilbake, eller, jeg har aldri vært her før. Akkurat sånn, selvfølgelig, sommerlig, nysgjerrig, knipsende, nynnende, lattermild. Det er et fuckings mirakel. Eller, nei. Det er ikke et mirakel, det er mitt verk. Det er meg som gjør dette.

Wow. 

Shortsen min har aldri føltes mer komfortabel. For tre år siden, to år siden, 15 år siden, 14, 13, 12, nesten alle årene mine, tilbragte jeg sommeren innpakket i ullklær og et tykt, tykt, tykt lag av ugjennomtrengelig håpløshet. Det var et fengsel, tellekanter på hoftekammene, et kappløp mot døden og kostplaner som gikk i vasken og gnagsår på ryggen av alle situpsene på sykehusgulvet og hjertet mitt som nesten stoppet og jeg husker jeg ikke kunne huske sist noen fikk holde rundt meg. Nå husker jeg ikke sist jeg følte meg ensom. Nå husker jeg ikke sist jeg hadde på langbukse. Nå husker jeg ikke hvordan det føles å fryse. Nå husker jeg ikke hvordan det føles å ikke føle noen ting. Det er et fuckings bevis på at du aldri, aldri må gi opp håpet, miste troen, slutte å prøve. Stille opp for den du har tro på å at du er, hver blytunge dag, gjøre som du pleier eller gjøre noe modig, gjøre noe skremmende annerledes, løpe i sirkler eller liste deg en annen vei. Det er fortsatt vanskelig. Men noen dager føles det helt ekstraordinært lett. Det er ikke et mirakel, det er bare meg. Et menneske som faller hodestups inn i livet og som har planer for høsten og drømmer for året og mange, mange, sommerdager igjen før det. 

Så du trenger ikke å bekymre deg. Jeg tar vare på meg selv. Jeg er glad i meg. Jeg har plass til så mye i hjertet mitt, innpakket i et lyseblått håp og sterke bånd. Det kan dette med å holde ut. Holde ut, holde rundt, holde fast. Det slår millioner av slag for det gode, og det slår millioner av slag for å være på ekte, tåle, romme og føle også alt det andre.  

Jeg ville bare si det. 

Klem fra Thea 

Hei <3 

Med noen sommerlige bilder, ønsker jeg deg alt godt for sommertiden. Jeg vet det ikke er så lett. Jeg vet det kanskje er kjempevanskelig, med sommer, ferie, familie, mat, mørke, rutiner, kjærlighet, stress, angst, planer, planløshet, utrygghet.  Jeg er her, jeg ser deg, jeg vet. Det er greit, det blir som det blir, du gjør som du gjør, så godt du kan. Du er nok. Jeg håper for deg.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå tar jeg en liten pause herfra, og ser fram til å ha fokus på hva jeg vil gjøre i sommer, hva jeg trenger. Om noen uker er jeg tilbake, det lover jeg. I mellomtiden kan du lete i arkivet, der finnes mye fin sommerlesing. Eller bare logge av alt og finne deg en bok, en sti, et lerret, et hav, en venn, en is, et fjell, en sang, en café, et piano, en sofa, en plen, en klem, et svaberg, en regnværsdag, en solskinnsdag, en følelse, stillhet, en samtale, et øyeblikk der du er akkurat der, akkurat da. 

Mange klemmer fra Thea

Det går bra. Det går bra. Det går bra. Det går som regel bra helt til det ikke gjør det lenger. Der, der var det fullt.

I dag ble det sånn. Hele jeg i en haug i gangen. Rakk akkurat dit før jeg falt.  

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ti minutter tidligere. Jeg hadde allerede falt i tanker hele ettermiddagen, hentet meg inn igjen hver gang, holdt tett, fullstendig forseglet. Det var noe med en sms på telefonen, noe med en samtale i går, noe med en ting som skjer til helgen, noe med hvordan det der ble sagt, noe med smertene i kneet som er tilbake, noe med sommeren som kommer og er helt planløs, noe med høsten som kommer og er helt målløs, noe med noe som skjedde på Gaustad i går, noe med noe jeg ikke tør å snakke om, noe med at jeg alltid henger litt etter sosialt, noe med noe jeg spiste, noe med at jeg savner, noe med en venninne jeg er bekymret for, noe med at jeg aldri er nok, noe med at jeg er 26, noe med kjærlighet, noe med familien min. Plutselig var jeg helt ute av meg. Det blir umulig for meg å være rundt andre mennesker da. Det føles som at alle tankene blir ord, alle følelsene tårer, og jeg vil ikke at noen skal spørre, lytte, se, bry seg. Tenk om ingen bryr seg. Holder tett, fullstendig forseglet, håper det holder. Håper ingen spør, for det går ikke bra nå. 

Jeg svelget tårene som våget seg fram, sa jeg er sliten, 

sa jeg må gå, fortet meg ut og ned trappen, gikk hjemover opp alle bakkene, det var rød mann i det første lyskrysset, ventet et sekund, et hikst, gikk på rødt, tenkte at det er for langt hjem, nå kommer mørket, jeg kan ikke stoppe tårene fra å flomme over, over lekeplassen, knuste bittesmå kastansjenøtthylster under sandalene der jeg nesten løp ned den siste bakken, rundt svingen, opp trappene hjemme der håndverkere hadde stablet verktøykasser og esker i hele avsatsen i 2. etasje, kom meg forbi uten å møte blikk, kjente blikk brenne i ryggen, en trapp til, følte meg kvalm av følelser, nøkkelen i den ene hånden, den andre hånden holdt nøkkelhånden fast, fikk vridd om. Låste opp. Inne. 

Mitt rom. En skjelvende kraftløshet fikk alt til å rase når jeg kunne la det rase, umulig å holde oppe veggene, murene, hendene, tårene, kroppen. Hele jeg i en haug i gangen. Fortvilelse, sinne, redsel, bunnløs trishet. Hvordan havnet jeg her på ti minutter? Det går bra, det går bra, det går bra, sier jeg, helt til det ikke gjør det. 

Jeg reiste meg fra gangen til slutt, rettet på dørmatta, helt tårevåt i det ene hjørnet. Åpnet vinduet. Mitt fine vindu. Satte meg i vinduskarmen. Sitter her, får sol på tærne. Skriver litt. Hører på trist musikk. Eva Weel Skram har en ny en som treffer hardt. Føler meg trist og helt tom. Vet ikke hvor jeg skal begynne. Når det skal slutte. Hvordan jeg skal fikse. Hvordan jeg kan slutte å være enten eller, fullstendig sammen eller fullstendig fra hverandre. Føler at jeg har mange, men at ingen har meg. Er redd ingen vil. Er redd ingen får. Er redd det en gang vil være for langt hjem. Er redd det mørket, alt det er, alt det tar.

Er ikke så stor, egentlig. Kan bli en liten haug i gangen. Jeg er sliten, jeg må gå.

Er ikke så liten, egentlig. Kan si det som det er. Jeg er helt ute av meg, kan jeg få være her?

Denne uken har jeg vært på ferie, og tok samtidig en litt uplanlagt og etterlengtet pause fra telefon, blogg og havregrøt. Her kommer en liten rapport over hvordan det gikk. 

Ved tidligere anledninger har jeg som regel vært hun som står forhindret igjen på gårdsplassen og ser at andre helt uanstrengt reiser avgårde på sommerturer, leirskoler, hytteturer, kanoturer, klasseturer, familieferier og ovale weekends. Ikke denne gangen. Denne gangen ble jeg med. Ikke uanstrengt, men med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Faktisk betalte jeg for turen på en dag jeg egentlig hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle reise av alle de dumme grunnene jeg alltid finner for at å reise på tur med andre er helt umulig for en som meg, for jeg visste at jeg egentlig ville reise og at jeg ikke ville klare å la være å dra når jeg først hadde betalt. Noen ganger kan det lønne seg i livet å være økonomisk anlagt (den finere beskrivelsen av min indre gnier). Turfølget var kanskje det tryggeste turfølget en kan ha, nemlig en stor gjeng med flotte folk fra Fontenehuset i Oslo. Å bli hjemme fra en slik mulighet ville ha vært helt tullerusk. 

Turen gikk til Horten, som er et særdeles undervurdert reisemål. De fleste forbinder kanskje Horten med Moss, men fra nå forbinder jeg Horten med flotte løvskoger, kveldsbad med gode venner, kyststier, kubbspill i solnedgang, kosete lam, skattejakt og beachbar, regnbue over den langgrunne vika, steinen jeg satt på til jeg fikk samlet meg igjen, lunsj i det fri, gjentatte overtrøtte forsøk på å filme en morsom boomerang til Instagram, skravling på brygga, at jeg endelig klarte å stupe slik som bestefar alltid stupte fra flåten, de vågale spurvene som spiste potetgull fra hodene våre på stranda, og alt annet feriefint og sommerlig som en sommertur til Horten hadde å by på. 

12 ting jeg lærte av å være på sommertur med Fontenehuset i Oslo (i vilkårlig rekkefølge):

1. Min verden er full av fine folk.

2. Det finnes andre som er like begeistret for å ligge og flyte på ryggen i bølgene som meg.

3. Det finnes andre som er like lite begeistret for bållukt i håret som meg.

4. Hotellfrokost overgår faktisk havregrøten.

5. Vi byfolk synes det er eksotisk og spennende å handle på Europris. 

6. Jeg har blitt en slik person som aldri fryser. 

7. Det er mulig å vinne Ticket to ride selv om alt tilsynelatende går rett vest en stund. 

8. Noen ganger kan jeg redde meg inn igjen med yoga. 

9. Det er veldig hyggelig å løpe sammen med andre. 

10. Det er veldig hyggelig å spise sammen med andre. 

11. Det er veldig hyggelig å dele rom med andre. 

12. Noen ganger er det mer utfordrende å komme hjem fra tur enn å være på tur. 
 

I dag våknet jeg hjemme i egen seng igjen, og jeg kan fortelle at møtet med livet og havregrøten ble ganske brutalt. Jeg som trodde det var turen som skulle bli en utfordring, mens utfordringene egentlig lå hjemme og ventet på meg. Derfor har i dag vært en Thea-forsøker-å-ta-vare-på-Thea-dag, og det gikk ikke så bra, så det er planen for søndagen også. Overgangen fra å leve i en sommerturboble og være rundt fine mennesker hele tiden til å komme hjem til kampen for tilværelsen og surre meg stadig lenger inn i mitt eget utrivelige selskap, forteller meg at det kanskje ikke er sommerturer jeg bør være redd for, men heller rutinene og tankene som vil holde meg borte fra livet og slike etterlengtede opplevelser av fellesskap, varme og latterkramper. 

Hver gang jeg begynner å skrive, er det som at noe stopper meg. Tankene snurrer og summer kontinuerlig i bakgrunnen, truer i forgrunnen, men de vil ikke festes i ord, jeg klarer ikke å fullføre en tekst, jeg våger ikke trykke publiser. Dette skjer flere ganger om dagen nå. Listen over halvferdige dikt og påbegynte tekster i arkivet blir stadig lenger.

Jeg blir småkvalm av å lese overskriftene der inne. De skriker mot meg, jeg tenker at de kan aldri slippes ut. De skriker fra inni meg, kastes tilbake i møte med tykke vegger rundt mitt lille, dirrende hjerte. Det holder hardt, slår og slår forgjeves. For hva har man et hjerte til om ikke for kjærlighet? Hva skjer med et hjerte som holder alt annet enn kjærlighet? Det er smerte i hvert slags ekko av ensom fortielse. Jeg tror ikke jeg kan tåle å slippe opp det som holder meg sammen, jeg er redd skrikene vil kastes tilbake i møte med deres tykke hjertevegger. Hva skjer med en sorg som ingen vil ta imot? Jeg gråter ikke. Jeg sier ingenting. Det er som en tung bør av frykt jeg bærer med meg. Stenger ute, stenger inne. 

Jeg er redd det jeg trenger å si ikke er noe de ønsker å høre. Og jeg kan ikke si det før jeg kan si det til dem. Det er en riktig rekkefølge her, og det er den. Jeg kan ikke si det, men klarer snart ikke la være.  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er rommet i meg som alltid er låst. Det brenner der inne nå. Et slags inngjerdet minefelt av for vonde, for personlige, for utleverende og for komplekse følelser, minner og tanker. Det har gått lett å sirkle rundt dette og skrive om alt som foregår i ytterkantene av kjernen, hvordan det indre trigger og hemmer, uten å pirke borti noe som kan eksplodere inn i slike ringvirkninger at hele min eksistens blir et krater av sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte. Ingen vil føle alt det på en gang.

Så jeg gråter ikke. Sier ingenting. 

Men nå brenner det altså der inne. Noe slo gnist og tok fyr. Varmen smelter selv de tykkeste veggene, røyken legger seg over de fine tingene som jeg håpefullt har spart på rundt omkring. Det lukter av tap, og flammenes lys er så sterkt at blikket dras mot kilden og der er det. Jeg ser alt helt tydelig nå. Det er tapt. Og jeg tror jeg ikke har noe annet valg enn å la det brenne ut mens jeg stille mister mer og mer og mer og mer. 

Men så ser jeg henne. Hun ligger sammenkrøllet under stuebordet. Hun er i brannen, hun er brannen, det er hennes historie som brenner. Hun venter på at det skal bli trygt å komme fram. Hun håper at noen skal komme og dra henne ut derfra. Jeg ser på og venter også. Det må vel komme noen. 

Det må komme noen, men ingen kommer. Jeg ser meg rundt og ser bare meg. Det er vondt å se på. 

Hun venter på noen, og jeg kan ikke vente lenger. Løper inn der, tar tak rundt den lille kroppen. Hun ser bort når jeg ser på henne, hun gjør seg tung. Hun er den tyngste børen av frykt jeg har holdt i armene mine. Hun er helt blek av alt det innestengte og så veldig varm. Hun sier ingenting. Hun gråter ikke. 

Utenfor synker vi sammen. 

Det er over nå, sier jeg. Hun rister på hodet. Hun har mørke øyne, skremmende kjente. Hun rister på hodet. 

Nå begynner det.

Sorgredselsinnefortvilelseurettferdighethatsmerte.

Ingen vil føle alt det, men det er det vi gjør. 

Fra da er hun min bør. Hennes lille, dirrende hjerte. Jeg kan romme. Jeg kan tåle. Hele henne. 

Hun gråter ikke. Hun sier ingenting. 

Jeg er her nå, sier jeg. Nå begynner det. 

Hva skjer med et hjerte som holder alt?

Det slår ned i oss der vi synker sammen. Hele vår eksistens. Et krater av følelser under en stjerneklar himmel. 

Jeg ser meg rundt og ser bare meg. 

Jeg kan ikke huske sist jeg gledet meg til sommer. Jeg tror jeg gleder meg litt nå.

Gjennom vinduet mitt i 3. etasje kan jeg kjenne den svake lukten av sjasminblomster, den er nesten sterkere enn lyden av ungene som leker oppe på lekeplassen, sykkelen som suser ned bakken, tankene i hodet hele tiden. Om kvelden legger jeg meg under et tomt dynetrekk og sovner i lyset, våkner i lyset morgenen etter, tidlig og håpefull, lyseblå himmel. Jeg kan løpe langs havet og bade før jobb om jeg vil, pakke en veske med pledd, bok og vann og lese et par timer i en park om jeg vil, eller sole meg helt for meg selv. For det liker jeg godt, om jeg skal være helt ærlig. Og det skal jeg. Jeg kan ikke huske hvordan det føles å ha på langbukser faktisk. For jeg kan ha på shorts om jeg vil, og ha bare skuldre, om jeg vil. Og det vil jeg. Noe annet er umenneskelig i denne varmen.

Jeg kan smelte bort og spise en is bare fordi. Jeg kan og jeg gjør det, tar sommeren tilbake. Det er på høy tid. Under sola, gress under tærne, en underlig følelse av å passe inn her i Oslo, kjenne meg som en av de som bor her og er byen. Høre til. Vi er Oslo, parkene er hagen vår, stup uti havet vårt, vær her med oss. Jeg tror jeg vil det. 

Så får det heller være at noen dager ikke er like gode som disse har vært. Noen dager vil jeg ikke noe. Noen dager kan jeg ikke noe. Noen dager er alt feil, også jeg. Noen dager trenger jeg fire forsøk på og av og på og av og på og av og på og av bussen mot stranda, noen dager finner jeg ingen klær som passer og løper to mil for å roe meg ned etter det.

Men det har skjedd noe med meg etter at jeg skrev om kroppsfornektelsen. På sett og vis kan jeg ikke kalle det fornektelse lenger, for det er vanskelig å fornekte noe jeg har satt ord på, vanskelig å dekke over noe som er sagt høyt. 

Her og nå kan jeg kanskje kjenne et lite snev av bekreftelse. Bekreftelse er vel nesten det motsatte av fornektelse? Fra “nei og nei!” til “ja-ja…”. Fra “dette er ikke min kropp” til “dette er kroppen!”. Dette er meg, slik er jeg. Noen ganger er den viktigere enn noe annet, og da skygger kroppen for sola og livet og folka rundt meg og mitt sanne jeg. Men noen ganger er det tusen andre ting som er viktigere enn den. Som i dag, hvor vi lagde juice på Fontenehuset og det ble superviktig å skrelle epler i en sammenhengende skallremse, så vi kunne kaste den bakover over hodet og ønske oss noe. Jeg ønsket meg noe, helt hemmelighetsfullt og lattermildt. Epleskall havnet oppå hylla med vannmugger og under komfyren og i en krøll på gulvet. Juicen ble god. Jeg ble der hele dagen og hadde det fint sammen med fine mennesker.

I dag har jeg trua, altså. Natta!